Original subtitles

Du? Nå skal vi stå opp.

–Montebello neste. –Kan jeg sove litt til?

Du må slutte å se på TV–seriene dine, så du kan stå opp om morgenen.

I et beskjedent skogholt i Eidskog utenfor Kongsvinger,–

–et steinkast fra svenskegrensen og med utsikt til tollstasjonen,–

–riksvei 2 og furutrær så langt øyet rekker–

–ligger en perle av et feriested, nemlig Montebello camping.

Ingen steder er trygge her.

Hvorfor tok vi med boomblasteren? Det er jo ikke strøm.

Med sine 200 campingplasser er Montebello som et eget samfunn.

Fra alle Norges kriker og kroker dukker det opp faste ferierende,–

–teltere, kombicampere, bobilentusiaster, hyttefolk,–

–og til og med en og annen fastboende.

Jeg bare tuller!

På Montebello er ingen dager like.

Felles for alle som tar turen innom er at man tas imot med åpne armer.

Nå begynner han å ete på kryddergreia!

Velkommen til Montebello camping.

Det er jo narkotika for katter.

Jeg er her igjen

Hyggelig å se deg og min venn

Send meg en øl og en pølse, please

Jeg er så lykkelig her i campingparadis

Det å være camper, det er livet.

Kom, da. Du. Se! Han vil ikke være med!

Bare innrøm det. Du liker å fly etter jentene.

Jeg flyr ikke etter jentene. Jentene flyr etter meg.

Oi! Jeg gikk rett inn på sanitæranlegget.

Brekkjern, ja. Dette har du gjort før.

Jeg har aldri følt så sterkt for et menneske.

–71. 7, 1. –Bingo!

Dere hører på Radio Sentrum. I dag er det nydelig vær.

Jeg håper det er det på Montebello camping og,–

–så vi kan nyte solen, grille og ta oss en kald øl i dag.

Det er topp når vi er på camping.

Selv om dagene på Montebello stort sett er bekymringsløse,–

–kan sene kvelder legge en demper på morgenstemningen.

I en lånt vogn fra Østfold finner vi en lettere medtatt Joakim.

I helvete!

Det er ikke noen god morgen. Det er helt jævlig.

Jeg finner ikke undertøyet mitt.

Se så flott tatovering jeg har tatt. Var ikke den fin?

Denne tatoveringen tok jeg da jeg gikk på kristen folkehøyskole.

Jeg har ikke vært så mye på fylla som da jeg gikk på den skolen.

Det er bare kaos her.

Der er du, ja.

Her går jeg og har ikke tatt på skoene ordentlig engang.

Er det du som har slengt fra deg den plastkoppen?

Sånn snakker du ikke til voksne mennesker.

Der er Tom, ja.

Jeg har ikke dusjet på camping før. Det der er vel ikke en dusj?

Er det her en dusj? Nei.

Oi! Æsj! Å, herre Jesus!

Jeg gikk rett inn på sanitæranlegget.

Her er det dusj.

Nei, fy faen, så jævlig!

Her snakker vi fotsopp, altså.

Når dette er eneste mulighet, må man gjøre det beste ut av det.

Og bare hoppe i det.

Jeg må bare lukke, så sees vi på den andre siden.

Sees på andre siden.

Nå kjenner jeg at jeg fikk fotvorter allerede.

Mens Joakim kjemper mot vorter i dusjen, går turen til Sarspborg,–

–der campingveteranene Per Arild, Grete og sønnen Andreas–

–gjør seg klare til årets store høydepunkt.

Det skal bli deilig å være på Montebello i to måneder.

Å ikke se leiligheten på to måneder. Tenk på det. Det skal bli godt.

Det er det beste med hvert år, det.

–Andreas kjøpte Pringles i går. –Det står her...

Hvis du kjøper to, så får du karaokeutstyr.

Det må jeg se hva er for noe.

Alt som har med karaoke å gjøre er gøy.

–Det ligger ikke noe oppi der. –Du må inn på nettet for å få noe.

Nå skal vi arrangere karaokekveld på Montebello.

Da blir det vel en sang eller to. Det kan man nok regne med.

Å, fyttepyton! Sånn er det å reise på camping!

Klær er tungt, det.

–Orker du det? –Ja, jeg er sterk, jeg.

Vi giftet oss i 1972. Hun var 17, og jeg var 18.

Vi måtte søke kongen for å skulle kunne gifte oss.

Nå har du pakket for mye. Klarer du det?

Hun ble jo gravid.

Alle sa at det ikke ville gå selv om vi giftet oss.

De har måttet bite i seg de ordene etter hvert.

Det er ikke så mange igjen av dem som lever.

De går jo bort stadig vekk.

Det er noen minutter unna svenskegrensa.

–Vi pleier å gå dit nesten hver dag. –Og fly etter jentene.

–Nei! –Jo da.

Bare innrøm det. Du liker å fly etter jentene.

Jeg flyr ikke etter jentene. Jentene flyr etter meg.

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det.

Nå er det ikke så mye som står igjen, så vi kan komme oss til Montebello.

Nå lengter jeg opp. Ta en...

Kald brus.

Kom igjen, mor. Nå er det Montebello.

Med en etterlengtet kald brus i sikte–

–geleider Per Arild familien mot Montebello.

Lars Christian og de ansatte arbeider utrettelig med å forbedre tilbudet,–

–men det dukker stadig opp nye ønsker.

Ole Martin og Helenes vennegjeng vet hva Montebello trenger.

Jeg har lyst til å få internett over hele plassen som funker.

Hvis det er én ting jeg har lyst til å ha, så er det basseng.

–Vi kan skrive et brev eller noe... –Til Lars Christian.

Ole Martin, vi kan sende fem brev.

Så vi skal skrive om at vi vil ha bedre internett og basseng?

Skal vi gå tilbake og skrive det til Lars Christian? Greit.

Mens Ole Martin og gjengen skriver brevet til Lars Christian,–

–mimrer Monika og Hans om sine første uker sammen.

–Vær så god. –Tusen takk. Jeg elsker deg.

–Det er så fint bilde. Storefjell. –I pianobaren.

Like etter dette sang jeg "I Did It My Way".

Monika?

Jeg koser meg med en øl og tenker på tallet som står der oppe.

Fjorten. Vi har opplevd fjortentallet på så mange måter.

Vi møttes den fjortende og ble sammen den fjortende.

Vi har parkert utenfor hus, og Monika snur seg plutselig og sier:

"Hans, nå står vi foran nummer 14."

Vi får hotellrom, og Monika kommer inn og bare:

"Hei, det er nummer 914."

Det må være noe som er sendt...

Jeg er lite overtroisk, men det må være et eller annet.

Det er en mening med det.

Vi skal ikke ha 14 unger. Ikke ennå.

Men 14 barnebarn kan vi fort få, hvis vi tenker felles.

Du har tre barn, og jeg har ett.

Din største datter er 23. Du har en sønn på 14.

Hvis du trekker fra 9 minus 23.

–Det blir –14. –23 minus 14, da.

Nei, minus 9, mener jeg. Det blir 14, det og.

Det er din største datter og din minste sønn.

–Minus på de to er 14. –Ja.

Det er synd at hun er 22.

–Nei, hun er 23. –Hun er 22.

–Hun er 23. –Hun er 22.

–Men hun blir 23. –Ja, til neste år.

Mens Hans grubler over at tallet 14 dukker opp hvor enn han snur seg,–

–gjør Sverre seg klar til dyst.

Han jobber ikke bare som vaktmester. Han er også radiovert.

Ja, ja, ja... Da er neste stopp Radio Sentrum. På Kongsvinger.

Mens Sverre kjører til Kongsvinger,–

–ankommer Per Arild, Grete og Andreas til Montebello–

–og skynder seg for å rekke radiosendingen.

Anki og Trine er også på plass.

De har fått tips om at de ikke må gå glipp av radiosendingen.

Nå er det alvor.

Ja, hei. Dere hører på Radio Sentrum her på Kongsvinger.

Velkommen, lyttere.

–Det var vel det. –Det var det, ja.

–Du har kommet hit? –Ja, jeg bor på campingen.

–På Montebello. –Montebello camping.

–Da var det rett hit. –Vi kan ta litt av åpningen.

Vi har magasinet, musikk, spørsmål og meldinger.

Og noe som heter "Vil du høre en melodi" etterfulgt av Børsen.

Kinoprogram i kveld.

Vi har en lykkepott på 10 000 og radiobingo fra klokken 20.

Vi får håpe at folk spiller og vinner.

Den som ikke vinner, har ikke prøvd.

Intet våger, intet vinner.

Vi skal se på Glåmdalen. Hvor mye koster det å ha kjæledyr?

–Er kjerringa dyrere enn hund? –Jeg tror det, ja.

Det er en bra sammenligning, da.

Hvis du skal røyke, er røyken billigst i Ungarn.

Det var litt fra lokalavisa.

Navnedag har ikke vi i dag. Rakel har i dag.

Rasmus også. Rasmus på loffen.

–Det er noen Astrid Lindgren–greier? –Ja.

Skal vi ta dagen i dag?

Farsdagen ble feiret for første gang i USA.

I 1973 krasjet et sovjetisk fly på et flystevne i Paris.

15 mennesker omkom, gitt.

Rune Larsen, har du hørt om ham?

Bare hørt om Rolling Stones, du. Du hører ikke noe, du?

Du hører hva jeg sier? Skal vi se her...

Hører du meg nå?

Rune Larsen, har du hørt om ham?

–Hører du hva jeg sier? –Bare så vidt.

–Hører han dårlig? –Rune Larsen!

Hører du meg? Rune Larsen, har du hørt om ham?

–Nå hører du ikke noe? –Nei.

Ta headsettet ditt litt vekk.

Rune Larsen, har du hørt om ham?

Du hører ikke noe, du?

Rune Larsen! Har du hørt om ham? Du hører hva jeg sier?

Ikke nå.

Du hører meg nå? Nå hører du ikke noe?

Siden radioen har tekniske utfordringer,–

–bestemmer Per Arild og Grete seg for å utbedre uteplassen.

Vi skal sette opp et tak, så får vi se hvordan det blir.

–Mener du at jeg skal spikre? –Nei, vi skal skru.

–Hvor ble det av skruene? –De står vel nede.

Hun skulle hjelpe meg. Det hender det går en kule varmt.

Men det er sånn det er.

Du fant skruer? Du trenger den for å stå her og holde.

Fyttirakkern!

Det er så glatt oppå her.

–De skal ligge inni det sporet. –Inni der. Sånn, ja.

Å? Var det en veps?

Bare se at de er akkurat så lange de skal være.

Det er bare flaks.

–Neimen! –Bare hold den nå.

Skrur du her?

–Treff, nå. –Ingen kommentarer, takk.

–Jeg treffer jo ikke. –Det kan ikke stolpen noe for.

Ja, men den er i veien.

Det er riktig det her, vel?

Den enden der skal hitover.

–Til deg? –Ja, den nedre enden skal hitover.

Den skal ikke det, vet du.

Nei, det skal den ikke. Den skal ligge den veien, ja.

–Men... –Jo, det blir jo det.

Nei, det gjør det ikke. Snu den helt rundt.

–Nei. –Sånn blir det.

Der.

Jeg synes egentlig vi samarbeider bra,–

–men han har lett for å si: "Ikke gjør sånn!" Da blir jeg sur.

–Det skal ikke så mye til. –Så var det å holde på planken, da.

Nå må man kle av seg litt. Nå kommer sola snart.

Nesten så jeg skulle gjort det selv.

Det skal bli godt å bli ferdig med taket. Det har stått sånn et år.

–Skal du slå av den, så knekker det. –Vær stille, du.

Jeg skal ikke si noe, jeg.

Per Arild og Grete har fått seg tak over hodet og kan ta en kaffepause.

Hos Ole Martin legger vennegjengen strategien–

–for å overtale Lars Christian til å få svømmebasseng og internett.

–Hva skal vi begynne med? –"Kjære Lars."

Alle sa det!

Vi må smiske litt også.

Kan vi ikke skrive: "Kjære Lars Christian."

"Du er veldig snill, du er veldig morsom."

"Du er morsom, grei og jobber veldig bra."

–På starten eller slutten? –Slutten.

–"Du er veldig fin på håret." –Punktum. Smilefjes.

"Hilsen oss."

–Er alle fornøyd? –Ja!

Da går vi.

–Hvor tror dere han er? –Jeg har ikke peiling.

Med ungene borte kan Hans rette fokuset mot viktigere ting: lunsj.

Før han kan vise sine kokkekunster, må alle distraksjoner fjernes.

Hva skjedde nå?

–Rune Larsen, har du hørt om ham? –Ja, jeg har det.

Blant nytelsene i hans repertoar står signaturretten i dag på menyen.

Jeg skal lage "havets gryte". Det bør andre prøve å lage også.

Jeg må tømme dette så vi ikke får dyr nær huset.

Tømme ut krafta.

Dette har jeg servert til mange nye som aldri har smakt det.

Jeg har ikke møtt én som ikke liker det.

–Du er flink, da. –Sausen har jeg ferdiglaget nå.

Den er laget av kremfløte og ekte majones.

Det er en slankesaus med litt aspargeskraft og pepper.

Så er det crabsticks, reker, tunfisk, krepsehaler–

–og issalat og loff ved siden av.

Jeg kunne ha laget til 30 stykker på 20 minutter.

Gode kokker lager mat med fingrene, ikke kniv og gaffel.

Jeg synes det er kjempegodt. Sommermat.

Jeg er jo oppvokst ved kysten. Jeg er jo trønder.

Det ser ikke ut som så mye mat,–

–men det jeg lager nå er mat til i hvert fall syv, åtte stykker.

Sausen er veldig mektig. Det er den som gjør hele retten.

Jeg vasket fingrene mine før jeg begynte.

Det er faktisk noe av det beste jeg vet.

–Nei, det var feil. –Ja, foruten deg, da.

Pynting, og så er vi ferdige.

For å gjøre det veldig fint kan jeg sette issalat rundt her.

For å gjøre det enda mer delikat tar du store reker fra butikken.

Så pynter du rundt skåla, hvis du vil gjøre det finere.

Sånn. Det tok cirka ti minutter å lage.

Det er bra.

Nå fortjener jeg en røyk.

Det er jo narkotika for katter.

Se! Se!

Han vil ikke være med!

–Bingo! –Godkjent!

Brekkjern, ja. Dette har du gjort før.

Jeg har aldri følt så sterkt for et menneske.

Montebello er som en liten kommune hvor Lars Christian er ordfører.

Som alle ordførere har Lars Christian mange å blidgjøre.

Helene, Ole Martin og vennegjengen vil be om svømmebasseng og internett.

Alt ligger i presentasjonen. De må finne ut hvordan de skal gå frem.

Vi må hilse pent.

"Morn, Lars Christian. Du er fin på håret i dag."

–For eksempel. –Ja, det funker.

–Skal vi satse på det? –Ja, og så sier vi at vi har et brev.

–Lars Christian? Jeg har noe til deg. –Hei! Har du noe til meg?

Spennende.

Hei. Takk for sist. Hallo. Så formelle vi var nå, da.

"Kjære Lars Christian, vi ønsker oss internett på hele campingplassen."

"Vi vil også ha et badebasseng." Fy søren!

"Du er kjempehyggelig, snill, jobber bra og er kjempefin på håret."

Takk for det.

"Vennlig hilsen Marius, Helene, Iselin, Niklas og Ole Martin."

Vi kan begynne med badebassenget.

Det må vi prøve å ordne, så dere får et badebasseng.

Vi kan kanskje sette et badebasseng bortpå der.

–Det hadde vært genialt. –Bak resepsjonen.

Så kan dere ligge i poolen og være på nettet. Det hadde vært fint.

Når det gjelder internett, jobber jeg hardt for å få dekket hele plassen.

Men badebasseng kan jeg ordne ganske fort.

Dere kan gjerne komme med flere forslag.

Jeg tenkte på å lage en crossbane i skogen.

Med hopp og sånt. Kan det være tøft?

–Det ordner seg. –Vi blir fornøyd alle sammen.

Takk. Ha det.

–Nå er jeg kjempeglad. –Kjempeglad.

Badebasseng kommer fort.

–Mente han denne sommeren? –Jeg tror det.

Kanskje det kommer neste uke, hvis vi er heldige.

–Neste uke? Så kjapt? –Det blir sikkert bitte lite.

Det er lett å bli i skyggen når temperaturen nærmer seg 30–tallet.

Men for vognkatten Pelle er det på tide med den daglige lufteturen–

–nedi naboens eksotiske blomsterbed.

Det har man fortjent når man er en så fin gutt.

Å, så fin gutt! Å, så fin gutt!

Å, så fin!

Kom da!

Han skal vel den veien for å ete gress, tenker jeg.

Kom da, Pelle. Skal du gå ned for å spise?

Bare ikke den bikkja kommer.

Bikkja er der, den.

Da må jeg bære ham forbi der.

Vær rolig med deg! Hysj!

Sånn. Nå skal han bort på den og ete på den.

Hver gang jeg går ute med ham, går han bort og skal ete på blomsten.

Se nå. Det er en spesiell lukt.

Han pleier å ete på den blomsten.

–Ute og lufter katten? –Ja.

Jeg må det, vet du.

Ja, han pleier å ete på den blomsten. Jeg vet ikke hva det er.

Du vet at det er kattemynte? Det er jo narkotika for katter.

Ja, det skjønte jeg. Han ble så rar her.

–Eter han på det? –Han eter på det, ja.

Dette er jo rene narkotikaen, dette.

Det visste jeg ikke, altså.

Se! Se på ham!

Kattemynte, ja. Han vil ikke være med meg engang.

Jeg skjønner at han vil hit. Du ser at han koser seg.

–Ja, det er... –Du må holde den unna dette.

–Han er helt rar, jo. –Det er hver gang han har vært her.

Jeg får tusle videre. Du får ha lykke til, da.

Ha det.

Kattemynte, ja.

Ja, ja, ja. Da er det ikke rart han er rar.

Hei! Skal vi gå videre ned i skogen? Eller skal du bare ligge der?

Pelle!

Kom da! Du! Han vil ikke være med engang!

Du! Pelle! Du!

Se på ham! Han vil bare være der, han. Pelle!

Mens Pelle er i den syvende himmel,–

–er Snefrid i ferd med å gå glipp av dagens høydepunkt.

Selv om kjæledyr er viktige, er bingosendingen enda viktigere.

Slik går dagene.

Unge og gamle, store og små samles rundt radioen for å konkurrere–

–om den gjeve potten på 10 000 kroner.

Vi har fire spill for de som aldri har spilt bingo før.

300 kroner på alle enrekkere, 500 på alle to,–

–litt forskjellig på trerekkerne og en røver til slutt.

I kveld sitter Gjermund med trekkemaskinen i studio.

Jeg sitter med datteren min Stine og tar telefoner til lykkelige vinnere.

71. 7, 1.

24. 2, 4.

46. 4, 6.

Nei!

–6. –Nei og nei!

10. 1, 0.

Bingo! Da må jeg ringe, da.

Radio Sentrum.

–Jeg har bingo, jeg. –Du har bingo på nummer 8, ja.

Hva er kontrollnummeret ditt?

5817, ja. Det er bingo på 8. Kontroll 5817.

–Godkjent! –Jeg vant!

–300 kroner vant jeg nå. –300?

40. 4, 0.

–Dette går til helvete. –54.

5, 4. 49.

Oi! Bingo!

–Jeg har bingo, jeg. –Det er en som har tatt den før deg.

Å ja.

–Du klarte det, Tonje. –Det ble faktisk det nå.

–Nei! –Nei, det gjør ikke det, da.

–Greit det. Hei. –Hei.

Var han for sen? En skuffet spiller, da.

–Like dårlig som det pleier å gå. –Nei vel. Bingo er bingo.

Dagens bingo er over. Selv om det ble en og annen vinner,–

–stakk ingen av med lykkepotten på 10 000 kroner denne gangen heller.

Heldigvis er bingosesongen i startgropa,–

–så for ivrige entusiaster står mulighetene i kø.

14 minutter senere er Hans og Monika på vei inn i 50–årsdagen til Per Åge.

–Dette blir hyggelig. –Så mye folk! Artig!

–Hvor er bursdagsbarnet? –Ham har vi lagt.

...gratulere!

Da vil jeg ønske alle velkommen. Tusen takk for at dere ville komme.

Det var hyggelig, og nå er maten servert.

Dere får gå og forsyne dere.

Nå er jeg blitt stor. Kan jeg drikke øl?

Du får lov til det nå, Per Åge.

–Hun er snill og henter mat til meg. –Har hun noe valg?

Gudrun, du er god.

–Har du lyst å være sånn som Gudrun? –Nei, det kan du gjøre selv.

Du har ikke gjort så mye godt i livet at du får servert mat.

–Det kommer etter hvert. –Alt sammen kommer med årene.

Hans! Kan du hente en tallerken med mat til meg?

Svarte faen, ja.

Det å være camper, det er livet.

Jeg skal campe så lenge jeg lever. Det er helt sikkert.

–Det setter vi pris på, Ørjan. –Skål!

Det er godt å ha gode venner. Vi skåler for alle vennene her.

Hele langbordet, og Gud, hvor langt det var.

–Skål, skål, alle sammen. –Skål!

Pelle!

Mens Per Åges 50–årsdag går sin gang,–

–har Snefrid fått greie på hvorfor Pelle vil bort til naboens busk.

–Kattemynte, ja. –Kattemynte er narkotika for katter.

Det forklarer Pelles merkelige oppførsel.

Kom, da! Du!

Han vil bare være der, han.

Du kan ikke ete på dette, vet du.

Det er ikke noe rart du blir rar når det er narkotika for katter.

Jeg lurer på om det funker på oss.

Skal vi gå ned i skogen? Du! Kom da!

Se her. Pelle!

Se. Kom da! Pelle!

Kom da!

Skal du opp i treet, Pelle?

Han ser opp i treet. Skal jeg prøve å sette ham opp i treet?

Hvor er det vi skal hen, Pelle? Kom da.

Du må liksom gå der katten skal gå.

Kom her, da. Skal vi gå på veien her?

Nei, han skal nedover igjen, han. Da får vi gå nedover igjen.

Skal vi gå nedover her, da?

Mens Pelle tar en runde rundt kvartalet,–

–har Anki fått med seg Trine på å børste støv av gamle kunster.

Mange står sånn her først og vingler litt med kølla.

–Vi skal golfe. –Jeg drar med Trine på golf.

Jeg er en gammel golfer.

Når du er klar, går du opp, ned, og sammen med ballen ut sånn.

Det er litt dumt å ta kølla opp der.

–Jeg gjør sånn, vet du. –Det er bare å huske etterpå.

–Du tar jo ikke kølla opp der. –Det er bare én gang, i så fall.

Da tror jeg vi er klare.

Her er det veldig fint.

–Ja. –Det her blir gøy.

Den her skal slå langt, men jeg tror ikke jeg er så god. Pass deg.

–Jeg sier jo at du må passe deg. –Jeg står her, jeg.

–Hvorfor klunket det sånn? –Det vet jeg ikke.

Det lønner seg å starte med sjueren.

–Du skal skyte den veien? –Ja.

–Rumpa litt ut, og litt svai. –Og rett i ryggen.

–Det gikk jo fint. –Det er mange som trener sånn.

Dere fikk med det? Det var den veien.

Det er fem år siden sist jeg gjorde det.

–Der, ja! Den var bra. –Veldig bra. Jeg hørte det på lyden.

Ja, ikke sant? Man hører det på lyden når man treffer riktig.

Å, dæven steike meg!

Du slår kjempebra. Ta og prøv denne.

Nei, den store har jeg ikke lyst på. Jeg har ikke lyst på så store køller.

Etter en vellykket golfrunde drar jentene tilbake til campingen.

Vellykket ble også dagens radiobingo.

På vei ut av Radio Sentrum oppdager Gjermund et lite problem.

Det var den kvelden. Nei, dæven! Jeg har låst nøklene i bilen!

–Du har ikke gjort det, vel? –Jo, det har jeg gjort.

Det er ikke rart når jeg har Toyota. Nøklene er jo fine, da.

Du kan ikke gå opp under gulvet?

–Se her. –Maleren fra Bjercke.

Har du hørt om ham?

Så knekker vi.

–Dette tror du virker? –Jeg håper.

–Du må ikke lage riper i bilen. –Jo... Vi får se.

Du må ikke lage riper.

Vi får se om vi får opp hermetikkboksen.

Du kaller det hermetikk. Her er det mye ansjos inni.

–Jeg tar den... –Skal du ha noe hjelp?

Brekkjern, ja. Dette har du gjort før.

Nå skal jeg prøve. Jeg har gjort dette mange ganger.

Du er den fødte tyv.

–Den første Toyotaen du åpner? –Nei.

Halleluja!

Der var det.

–Vær så god. –Mestermaler Sverre.

–Denne kan henge inni bilen. –Ja.

Det hjelper jo ikke når jeg låser nøklene inn i bilen.

–Da kan du slå ut vinduet først. –Og ta nøklene samtidig?

Takk skal du ha, da. Betaling får du ikke.

Sverres tvilsomme bilkunnskaper har reddet dagen.

Gjermund setter kursen hjemover idet kvelden senker seg over Montebello.

Men på sørsiden feirer en godt stemt gjeng 50–årsdagen til Per Åge.

Ørjan, gidder du å skrike ut? Jeg vil si noe.

Kan du be alle tie stille og slå av musikken?

Kan dere skru av musikken?

Jeg har lyst til å takke for at vi ble invitert hit.

Jeg ble kjent med dere... Per, kan du tie stille?

Ja, jeg håper det går fort, da.

Det går veldig fort for meg. Bare spør Monika.

Per Åge, jeg ble kjent med dere for cirka... Nå er klokken over tolv.

–Ett år siden. –Nei, det er 14 måneder siden.

Så flink du er til å henge med.

Monika og jeg traff hverandre for 14 måneder siden.

–På dagen? –Lykketallet vårt er 14.

Det er den fjortende i dag.

Monika, nå vil jeg si noe til deg.

Jeg...

Du er drømmekvinnen min.

Jeg har aldri følt så sterkt for et menneske som jeg gjør for deg.

Beklager at...

Vi er ment for hverandre. Det har vi snakket om.

Og sammen med gode venner og bekjente...

Jeg har lyst til å spørre om du vil gifte deg med meg.

Herregud!

–Jeg har ikke noen ring. –Herregud!

Selvfølgelig!

Herregud!

Vi har ikke hørt noe ennå! Hallo!

Ja!

Den andre tingen er, kjære, at vi traff hverandre her.

Giftemålet har jeg allerede planlagt.

–Det blir her? –Det blir her, i gapahuken.

Jeg vil gjerne at alle kommer.

Herregud!

Hurra, hurra, hurra!

–Nå er det min tur! –Nå kan vi skåle og fortsette.

Jeg ble litt sjokkert, men jeg er veldig, veldig, veldig, veldig glad.

Han er mannen i mitt liv, da.

Og du er kvinnen i mitt liv. For alltid.

Hun har snudd om livet mitt.

Så denne skal jeg holde på og ta vare på.

Jeg kan ikke se for meg

En fremtid uten hånden din i min

Og når jeg tenker tilbake

På livet mitt

Skjønner jeg ikke noen ting

Baby, her kommer nok et sånt refreng

Hvor jeg sier at jeg elsker deg

Og bare le, for det gjør meg ingenting

Og du er finest når du smiler til meg

Hvem vet hva som skjer med oss eller hvorfor det skjer

Når du møter et menneske som du bare må være med

De er våre beste venner her.

Som du ser er Mariell strålende fornøyd med kofferten sin.

Hun trodde vi skulle til Dubai.

Trollkjerringa var veldig fin, og det er lys i den til de mørke kveldene.

Jo, men så har du vindmølla som vi har snakket om.

Plutselig eksploderte hele ølen nedi veska.

Det er godt det ikke var en håndgranat.