All language subtitles for Helvete.Historien.Om.Norsk.Black.Metal.S01E04.NORWEGIAN.WEB-DL.x264-LK2

Copyright (C) NRK

Norske tekster: Jørn-Are Haugli Johansen

Mens kirker begynner å brenne,
innledes en gullalder i black metal.

Med en rekke definerende utgivelser.

Mange blir spilt inn
i Grieghallen i Bergen.

Det er merkverdig å tenke at noen av
de mest ekstreme, grusete -

- norske black metal-bandene drar til
Grieghallen og spiller inn album -

- som blir stående
som bautaer i rockehistorien.

Spennet mellom pen,
borgerlig, bergensk filharmoni -

- og ekstrem metal
med skjærende gitarer ...

Pytten, produsenten,
har hatt enormt mye å gjøre med -

- hvordan norsk black metal ble
presentert, lydmessig.

Som en av dem som var fødselshjelper
for norsk black metal-lyd.

Et lydbilde som så å si hele verden
senere har prøvd å repetere.

Disse to var noe av
det første jeg gjorde.

Den første metal-innspillingen
i Grieghallen var min far -

- som var en gammel
skolekamerat av Pytten.

Jeg spurte min far
om han kjente noen med studio.

Så tenkte han litt. "Pytten driver på
nede i Grieghallen." Han ringte.

"Min sønn har et band. De er ikke så
gamle, så de har ikke mye penger."

"Ja, de kan komme til meg." "Si ikke
det, du har ikke hørt musikken."

Det var jo
en brutal inngang i verden.

Harmonilæren gjaldt ikke lenger.
Den var borte.

Men jeg ble uhyre fascinert.

Pytten, som da tar imot Old Funeral,
putter dem inn i Grieghallen.

Han sørger for at en gjeng relativt
uerfarne musikere får -

- en lyd som de ikke hadde drømt om.
Ikke minst en lyd de selv ønsket.

Det er en gave!

Pytten har vært
en nøkkelperson i norsk metal.

Etter at vi spilte inn
Funeral-teipen, kom Amputation.

Amputation ble senere Immortal.

Ordet spredte seg
om gode innspillinger med Pytten.

Etter Old Funeral og Amputation kom
Immortal, Emperor, Burzum ...

Han ble ikke arbeidsledig.

Alt dette foregikk mens vi ventet på
"De Mysteriis Dom Sathanas".

Mayhems spektakulære skive var
det alle ventet på.

Ventet, ventet og ventet.
I 1992 begynner innspillingen -

- av "De Mysteriis Dom Sathanas".
I Grieghallen med Pytten.

Da vi spilte inn "Mysteriis", -

- var Mayhem meg, Øystein og Varg.

Vi valgte Grieghallen også
på grunn av Varg. Han var fra Bergen.

Han hadde kjennskap til Pytten.

De var ute etter en stor sound, så vi
gjorde det på scenen i Grieghallen.

Vi satte
Marshall-stacken til Øystein her.

Han spilte inn melodilinjer
og soloer. Vendt denne veien.

Og så hadde jeg mikrofon på stativ,
litt høy, og plasserte den her -

- når vi i kontrollrommet lyttet og
hørte at det var riktig posisjon.

Vi brukte rommet.
Dette fantastiske rommet.

-Det var lenge siden.
-Ja.

-Godt å se deg igjen.
-I likeså.

Ja, her var det vi skapte magi.

Dette var lydens tempel. Lydens dom.

Akustikken i Grieghallen er jo
beregnet for symfonisk orkester.

Jeg ville ikke få med meg
hele Grieghallen.

Da kan man miste kontrollen.
Så vi lagde et lite bur til trommene.

Etter en stunds prat
og diskusjon og roping. "Hei, hei!"

Over trommene var det ni etasjer
med høyt hus. Åpent helt til taket.

Da får du en fantastisk åpenhet, og
bare hør på noe av det som er gjort -

- av trommer på den platen.

Vi måtte utfylle riffet
med veldig dynamisk tromming.

Dynamiske symbaler,
crescendo og alt det der.

Nye ideer om tromming som
ingen hadde gjort før på den tida.

Pytten var ingen vanlig produsent.

Han var så mye mer engasjert.

Vi jobbet som team for å få dette til.

Absolutt.

Jeg trodde ikke jeg hadde fortalt noe det,
men i mikseprosessen ...

Jeg ville ha trommene høyere.
Da dere så en annen vei ...

-Gjorde du det?
-Ja.

Her var miksebordet,
og der spilte jeg inn vokalen.

Interessant.

Jeg får fortsatt gåsehud.

Det føltes veldig bra å være her,
alene i mørket.

Med stearinlys.
Jeg så teksten der, og alt var fint.

Det var som å være i transe.

Sånn ...
Litt opera, men aggressivt og mørkt.

Du tilførte black metal
noe helt nytt og annerledes.

-Med den vokalen.
-Takk.

Det vet du.

-Takk!
-Rått.

Jeg elsket å holde på med det,
og det var veldig bra.

Men jeg kan ikke si at jeg på
den tiden skjønte hva det ville bli.

Jeg tror ikke jeg så
den fremtiden denne platen fikk.

Uten Mayhems magnum opus hadde ikke
norsk black metal vært som det er.

Lydmessig, masse atmosfære.
Hvordan tekstene er.

Den tømrer fast
en del av hjørnesteinene.

"De Mysteriis Dom Sathanas"
er en jævlig viktig plate.

Låtene, stemningen og alt rundt platen.

Det er vel essensen av black metal,
syns jeg.

Det er en slags utenomjordiskhet.

Man får et rush av
å høre "Freezing Moon".

Det tåler tidens tann.

Når man hører på platen,
blir man tatt med til et sted -

- som er mer enn summen av delene
og omstendighetene rundt.

Det er som et sort hull
i sentrum av black metal-universet.

Politiet i Bergen står uten spor
etter brannen i Åsane kirke.

Politiet ber nå vitner om
å melde seg.

Vi vil følge disse sakene nøye.

Her er vi på et område hvor vi har
hatt bare én brann per år.

Nå kan vi summere opp
til 8-9 i 1992, -

- så det er et område
som trenger økt oppmerksomhet.

20. januar i 1993 går black metal fra
undergrunn til førstesidestoff.

Greven går da
til Bergens Tidende og forteller -

- at han vet hvem står bak kirke-
brannene. Politiet tar ham inn.

18 år, arbeidsledig og tilhører
det råeste hard rock-miljøet.

I dag ble han fengslet i fire uker.

"Vi står bak samtlige kirkebranner
i Norge, og vi stopper ikke nå", -

- hevder 18-åringen i et intervju.

Han vedkjenner seg ikke
innholdet i intervjuet.

Hvordan vil du beskrive
miljøet han kommer fra?

Det er detaljer, men leiligheten
han hadde, var meget spesiell.

-På hvilken måte?
-Vi fant meget spesielle våpen.

-Hva slags våpen?
-Kniver og slike ting.

Medieoppmerksomheten i kjølvannet av
dette tar en del folk på senga.

Helvete er det karakteristiske navnet
på denne butikken i Oslo.

Det påstås at den siktede har
tilknytning til miljøet her.

-Jeg vet ingenting om noe som helst.
-Vi har ikke spurt.

De ringte.

Noen hadde vært skeptiske til
gutta boys-kulturen på Helvete -

- og trukket seg vekk fra det.

Andre ser også muligheten for å kunne
promotere band i startfasen.

Så det er en dobbelthet i miljøet.

Å gå fra en ganske anonym tilværelse
hvor folk ikke skjønte helt -

- hva som var din scene ...
Folk trakk på skuldrene over det.

Til å stå der med en følgespot ...
"Hei! Du! Satanist!"

Jeg husker knyttnever i vinduet fra
naboer. De visste at jeg hadde ...

Jeg spilte ikke med Vikernes lenger.
Han hadde sluttet før dette skjedde.

Jeg kom meg ut av det i grevens tid.

Han hevder stolt å stå bak
tidenes platelansering.

For den siktede har fengselsoppholdet
vært en del av prisen.

Han bløffet på seg kirkebranner for
å få blest om musikken, hevdes det.

Jeg har tydeligvis klart å få PR.

-Det var kun PR for plata?
-Selvfølgelig.

Er du en del av
en satanistisk bevegelse?

Nei.

Er nazitegnene bare for å provosere?

Det er litt forskjellig.
For å vise støtte til nazismen.

Jødeutryddelse, for eksempel.
Fordi det var mennesker.

Jeg kunne like godt stått
med et portrett av Stalin.

Den såkalte Greven ble løslatt
nå i ettermiddag.

Siktelsen for kirkebranner blir
opprettholdt.

Det var en egen boble.
En egen verden.

For de som var inne i det, var det
helt reelt og sånn det skulle være.

Selv om det var helt forkvaklet.

Øystein ville gi ut skiver
i hytt og pine.

Bra er jo det, men han hadde ikke
økonomisk dekning for det.

Han skyldte veldig mye penger
hit og dit.

Det var også det som gjorde at han
og Varg kom i tottene på hverandre.

Vi hadde akkurat blitt
kompiser igjen.

Jeg begynte å få brev om
at han savnet gamle dager og sånt.

At vi burde ta opp kontakten og sånt.
Til slutt dro jeg inn og besøkte ham.

Da ble vi enige om at jeg skulle
spille over bassporene til Greven.

Vi visste at det var ting på gang.
Stor fiendskap mellom ham og Varg.

En av dem kom til å finne på
noe sprøtt, sannsynligvis.

Ingen visste hva, hvor eller hvem.

De begynte
å sende dødstrusler til hverandre.

For Euronymous var dødstrusler ...
Han var alltid sånn.

Han sendte dødstrusler til alle,
men han la ikke så mye i det.

Men når man sender dødstrusler til
en som Varg Vikernes, -

- tenkte han nok: "Heller ham enn meg."

Jeg fikk vite at Øystein var død
da jeg skulle ...

... ringe ned i sjappa.
Ingen tok telefonen.

Jeg skulle si
at jeg ikke orket å komme.

Det var besynderlig at ingen svarte,
Øystein bodde jo i sjappa.

Jeg ringte, men tenkte
at han hadde dratt hjem.

Jeg ringte foreldrene hans i Ski.

Hans mor tok telefonen,
og hun sa at Øystein var funnet død.

Han hadde blitt drept.

Mannen som ble funnet drept i morges,
er Øystein Aarseth.

En kjent person
i det lille satanistmiljøet.

Han ble funnet av en nabo klokken 05.
Han var påført flere dype knivstikk.

Politiet har sikret spor på åstedet,
men står så langt på bar bakke.

Det var Jan Axel som ringte meg.

"Nå skal du høre! Jeg prøvde
å få tak i Øystein i går."

"Han var ikke hjemme,
så jeg ringte faren hans."

"Han fortalte at Øystein er drept."

Jeg greide ikke å si et ord.
Han sa: "Hallo, er du der?" "Ja."

Det var bare helt uforståelig.

Jeg kunne ikke se for meg
at dette skulle komme til et nivå ...

Å stå foran en drapssak ...
Det var helt ...

Første gang jeg traff Varg Vikernes,
var da jeg avhørte ham første gang.

Vi var hjemme hos ham.
Banket på. Uanmeldt.

Så hørte vi noen brak,
og han åpnet døren.

Da sto han der med
en vanvittig trekølle med spiker i.

Han så stygt på oss.

Det var åpenbart for oss
at det lå en frykt i miljøet -

- om at den som prøver seg, og
ikke følger med "lederne" sine, -

- ville det få
stygge konsekvenser for.

I forbindelse med drapet i Tøyengata
i Oslo i august har Kripos -

- identifisert den såkalte
Grevens fingeravtrykk i blod.

Det ble diskutert
om han skulle kjøres til Oslo.

Eller om vi skulle ta fly eller tog.
Vi tok ham med i bil.

På vei over ... Vi byttet på å kjøre.

Han satt i midten
mellom to polititjenestemenn.

Til slutt sovnet han.

Da gikk hodet ned,
og så ble det stille.

Vi bare kjørte.

Så våknet han, og han var akkurat
som et lite barn som våknet.

Smil om munnen, blanke, fine øyne.

Så opp ... "God morgen."

Og så skjønte han sikkert
hvor han var.

Da ble han knallhard i øynene.

Så gikk han i svart og tilbake til
det kalde. Da satt han helt rolig.

Men den lille ... de sekundene
hvor han var et lite barn -

- som våkner om morgenen ... Da så
jeg at det var et menneske også.

Det var egentlig Kristian Vikernes.

Da vi fikk transportert ham til Oslo
og satt ham i varetekt, -

- slapp taket også
for disse ungdommene.

De ville fortelle hva de hadde vært
med på, når de ikke kunne bli tatt -

- eller straffet for det, av miljøet.

De ga seg
og ville fortelle hvordan det var.

Når den mest prominente skikkelsen
av dem alle -

- blir drept, blir det litt sånn ...
"Hva skjer nå?"

"Hva skjer med dette miljøet
og denne bevegelsen nå?"

Han var black metal. Det var han som
var høydepunktet på den sjangeren.

Jeg følte aldri at det ble det
samme igjen. Det ble det jo ikke.

Jo, for så vidt, masse ble produsert
i ettertid, men ikke for meg.

For meg var det
et svart hull etterpå.

Da han ble borte, følte jeg
at det ikke var verdt noe mer.

Nå skal jeg stå og spille.

Men vi kan godt la være å filme.

Jeg dro i begravelsen til Øystein.
Der så jeg Jan Axel.

Jeg forklarte at jeg har lokale
i Skippergata. "Vil du jamme litt?"

Jeg møtte Jan Axel på trikken
helt tilfeldig.

Han ville dra i gang Mayhem.
"Vil du bli med?"

"Hva? Jeg har ikke
drevet med dette på årevis. Sikker?"

"Ja, vi må ha noen som kan synge.
Jeg vil ha deg med."

"Hva med gitarist?
Han som var Mayhem, er borte."

Jan nevnte et navn.

Han kjente en fyr
som het Rune Eriksen.

Jeg var så skeptisk, men
så tenkte jeg veldig lenge på det.

"OK, jeg skal dukke opp på
den første øvinga."

Jeg og Jan hadde snakket om at hvis
vi fikk den riktige følelsen, -

- så skulle vi kjøre videre.
Hvis ikke skulle vi gi faen.

Vi dro i gang, og jeg kikket bort
på Jan. Han så på meg og bare ...

"Ja! We're back!" Fy faen ...

Jeg fikk høre på Elm Street
at dette var en særdeles dårlig idé.

"Hvorfor gjør dere dette?"
Jeg tror ikke noen støttet oss.

Det er perfekt når
vi driver med sånn negativ musikk.

Gi meg mer negativitet,
så skal jeg gi dere tilbake!

Jeg tok det som inspirasjon.
Alt som gikk til helvete, var deilig!

Etter at forfjamselsen hadde lagt
seg, brettet folk opp ermene, -

- og så fortsatte de med musikken.
Det ble mye oppmerksomhet -

- fordi det hadde vært mange
dramatiske hendelser.

Husk at oppmerksomheten ikke var
av den gode sorten.

De mest innflytelsesrike
metal-bladene kjørte tabloidstil.

Når det ikke hadde nyhetsverdi,
sa de: "Dette liker vi ikke."

"Dette anerkjenner ikke vi."

Men musikken var for bra,
og den var for viktig.

I 1993 drar Immortal på europaturné
med greske Rotting Christ -

- og Blasphemy fra Canada.

Første gang mange på kontinentet
opplevde norsk black metal live.

Når det kommer til utlandet,
er det ingen som kunne tenke seg -

- at man kunne spille slik. De var
tre ganger så gærne som alle andre.

De hadde et helt eget uttrykk.

Når vi går på scenen,
går vi på scenen for å sjokkere, -

- for å få ut aggresjon
og gjøre et jævlig rått show.

Vi gjør ting på scenen
som du ikke ser den dag i dag.

Enkelt og greit.

Påvirkningen på metal-scenen var enorm.

Det skjedde ingenting nytt i metal.
Folk resirkulerte gamle ideer.

Plutselig kom norsk black metal.

Først var det overskriftene, men så
kunne man ha fokus på musikken igjen -

- og se at det var nytt og spennende.
Det gjorde metal interessant igjen.

Det var noe
som talte til underbevisstheten -

- og fenget tankene på en måte
som endret spillereglene.

Man måtte utvikle nye ører, på måte,
og lytte til musikken på nye måter.

Det tok meg lang tid
å finne ut hva Emperor drev med.

Plutselig skjønte jeg det.

Emperor var en av de store
ambassadørene for norsk black metal.

De var på turné med Cradle of Filth i 1993.

Da var vi 17-18 år gamle.

Med Cradle of Filth
som oppvarmingsband.

Det tok tid før vi skjønte
at ting faktisk begynte å bli stort.

Et internasjonalt fenomen hvor vi var
et av bandene med veldig høy status.

Det var en gryende begynnelse for
å bli akseptert i metal-industrien.

I 1994 kommer Emperors
"In the Nightside Eclipse".

Emperor viser seg som
mye mer tekniske og musikalske.

De er mer progressive i uttrykket,
selv om de beholder kjernen.

Det er også et av de første albumene
som vekker oppsikt i utlandet.

Den første black metal-plata
jeg hørte, var "In the Nightside Eclipse".

Og som får riktig gode kritikker.

Hvis noen black metal-plate anses
som et kunstverk, er det den.

Dette var noe helt nytt.

Jeg husker følelsen av
å bli røsket opp av stolen.

Jeg hadde aldri hørt maken.

Det er på mange måter begynnelsen på
symfonisk black metal.

Uten "In the Nightside Eclipse" hadde
ikke Dimmu Borgir lått som de låter.

Vi har gått vår vei.
Vi ville prøve å skape et uttrykk -

- ut ifra våre egne følelser.
Rett og slett.

Det som kommer innenfra. Istedenfor
å være kopi av noe som er gjort før.

Vi var kanskje et av de første
bandene som benyttet oss av -

- synth og keyboard mer utstrakt.

Vi hørte på Emperor og Enslaved,
som også hadde synth og sånt.

Men vi brukte synth
som virkemiddel i skriveprosessen.

Det fikk vi masse pepper for,
men veldig stolt av det i dag, -

- at vi ikke har latt oss
vippe av pinnen av dårlig kritikk.

Vi gjør ting på vår måte,
og sånn har det alltid vært.

Vi har vel også kanskje vært
"outcasts" i denne scenen.

Det var aldri viktig for oss
å lage musikk for å spille fort -

- eller låte mest mulig ekstremt.
Det overlater vi til andre.

For oss var det mer det å treffe
en nerve med en følelse -

- av et riff, for eksempel.
Da har jeg oppnådd det jeg vil.

Dimmu bidro nok til populariteten.
Sounden deres er mye større.

Hvis musikken er storslagen, når den
mer sannsynlig et større publikum.

Det lokket kanskje folk til å utforske mer.

Norges viktigste musikkbegivenhet,
Spellemannprisen.

En million TV-seere og flere tusen
i Spektrum er med på festen.

Hví ert þú svá bleikr, en stundom
svartr sem jòr? Dimmu Borgir!

Hvem skulle trodd at black metal
skulle bli så stuerene -

- at de fikk Spellemannpris-
nominasjoner? Ikke jeg.

Det var på en måte sånn ...
"Hva faen skjedde nå?"

Du merket det ikke
før du fikk det midt i trynet.

"Hva skjedde nå?"

"Nominert til Spellemannprisen?
Kødder du?"

Så var det sånn ... "Ja, ja."

Vi fikk mye strid fra enkelte folk
innenfor undergrunnsscenen.

Da blir du kalt "sellouts"
og you name it.

Det er alltid et tveegget sverd
når man har en sånn intern greie.

Man vil selvsagt selge skiver,
men også holde seg på et nivå -

- som er veldig hemmelighetsfullt.
Det er noe som er ditt.

"Dette er ikke allemannseie.
Dette har vi jobbet for."

Det skal være litt sånn subkultur
som er ekstrem.

Nå er det sånn: "Satyricon
på VG-lista. Hva faen skjedde?"

Samfunnet endrer seg. Folk endrer
seg. Black metal har også vært -

- i utvikling,
og jeg tenker det er bra.

Skal black metal være interessant,
må det være i bevegelse.

Da vi i 2013 ga ut
albumet "Satyricon" ...

Det var ikke måte på
hvor mange reaksjoner det var på -

- at Sivert Høyem sang på en låt.

Så forklarer jeg:
"Dette er bare inni hodet ditt."

"Hadde jeg sunget den samme teksten,
hadde det vært ... black metal."

"Men dette så du ikke komme,
og sånt skal vi leke litt med."

Vi skal videre, vi skal finne
nye måter å uttrykke oss på.

Vi skal prøve å bevege både
definisjonen og assosiasjonene.

Det må vi nesten gjøre.

Black metal har alltid vært
preget av paradokser og tvil, -

- og det er det som gjør det så dynamisk.

Man har den gamle skolen
og en progressiv fløy.

Man trenger den gamle skolen,
for man må huske hvor man kommer fra.

Det er riff.
Kjerneverdien til Darkthrone er riff.

Uten bra riff har du
ingenting å komme med.

Mange som fikk et snev av
black metal-feeling, tenkte:

"Tidlig black metal er ikke nok,
så vi må legge på denne atmosfæren."

Som anslag av synth
og mer melodiøse trekk oppå -

- allerede simple, trukne rifflinjer.

Da mener jeg
at det er halvveis misforstått.

Men nå er det slik at vi lager brød.
De andre kan godt lage kake.

Men man blir lei av kake også.

Så vi lager kneip.

Vi må jo ikke glemme Taake, -

- som holder det gående
den dag i dag.

Som er helt tro mot black metal
slik den var i starten.

Vi holder den gamle flammen i live,
vi jeg si.

Jeg fant mitt uttrykk
helt i begynnelsen og ...

Har vel egentlig ikke forandret
visjon i det hele tatt.

Jeg har fremdeles mye å gi.

Jeg har alltid følt at jeg har
sett verden på en annen måte.

Vært opptatt av helt andre ting
enn mine jevnaldrende.

Tenkt i baner som de ikke kunne
forestilt seg å tenke i.

Det kunne være frustrerende
å være annerledes før, -

- men denne musikkstilen hjalp meg
å finne meg selv -

- og være stolt av å være annerledes.
Bare gi opp å være A4.

Enkelte folk har ekstreme ting
inni seg, og det må ut.

Da er det bedre
å få det ut i musikken.

Jeg syns det er viktig å være
et komplett menneske og anerkjenne -

- sine dyriske,
destruktive sider også.

For å leve på min måte har det vært
viktig å gjøre seg til venn med -

- alle negative, destruktive ting.

Black metal zoomet inn på
en slags primitiv del av folk -

- som ikke vanligvis uttrykkes
fullt ut i andre musikkarter.

Når noen belyser dette indre landskapet, -

- er det ekstremt frigjørende.

Black metal er lydsporet til
veldig mye indre uro.

At vi tør å sette ord på
de vanskelige følelsene vi har.

Jeg som fan, følte meg
veldig hjemme i det da jeg var yngre.

Jeg var litt alene og identitetsløs
og kjente på vanskelige følelser, -

- og black metal var et uttrykk for
det. Det ble helende for meg.

Det kjenner jeg igjen i
veldig mange andre black metal-fans.

Det er få normale fans av
black metal. Digger man det, -

- er det vanligvis fordi det gir deg
et slags utløp -

- eller en opplevelse som berører deg
på et åndelig og psykologisk nivå.

Det berører ikke alle, men de
som blir berørt, blir det en viktig del av.

Det er mektig
og får oss til å føle oss mektige.

Vi føler at vi kan heve oss over
alt som deprimerer oss.

Alt som tynger oss ned
og får oss til å føle oss utafor.

Som outsidere. Men ikke her.

Alle ser "farlige" ut, men det er
de lykkeligste folkene som fins.

Jeg har aldri følt meg uønsket her.

Er du black metal-fan, virkelig,
så skal du til Norge.

På samme måte som Beatles-fans
drar til Liverpool.

Det er akkurat det samme.
Er folk fans, så skal de hit.

Da skal de på Inferno og bort på
Neseblod for å ta bilde i kjelleren.

Det er viktig for dem.

Særlig dette stedet tror jeg er
en drøm for enhver metal-fan.

Når man er her, føler man virkelig
hvor ting kommer fra, -

- og hvordan det hele gikk til.

Hva enn du ønsker å finne,
så finner du det her.

Det er fantastisk utvalg her.

Dette er et kirkelys.

De var berømte for å brenne kirker,
og nå kan man gjøre det -

- uten at det får konsekvenser.

Alle disse utenommusikalske tingene
som selvmord, rettssaker, branner ...

Drap og sånt. Det har utløst
ganske stor betalingsvilje.

Blant folk som er interessert i
å kjøpe plater, skjorter og sånt.

Det har også ført til en pengestrøm
til plateselskaper, band og musikere.

Det blir nesten som en sånn ...

Hva skal man kalle det?
Varg Vikernes' kulturstipend.

Jeg er 100 % sikker på
at disse ekstremt dyktige artistene -

- hadde klart å lage akkurat den
musikken og fått de karrierene -

- de har fått, uten alt det styret
her, som jo kommer ned til -

- svært, svært få personer.
Dette er utrolig bra musikk.

Faen, så godt dette har stått seg!

Vi liker Mayhem fordi
at det er en sånn rå følelse.

Ikke sånn ...
Det føles skarpt, på en måte.

Litt sånn ...

Skjærende toner, på en måte.
Det liker jeg.

Det er så deilig når du
har hatt så store krefter mot deg -

- i så mange år,
og så komme opp på topp til slutt.

Jeg tror folk skjønner
hvor deilig det er.

Å kunne lande med begge beina på
jorda med vettet noenlunde i behold.

Og forhåpentligvis
ha førti gode år igjen.

For å nyte det. Det har ikke vært så
jævlig mye nyting de siste 25 årene.

Hvem ler nå?