Original subtitles

Copyright (C) NRK

Norske tekster: Jørn-Are Haugli Johansen

Mens kirker begynner å brenne, innledes en gullalder i black metal.

Med en rekke definerende utgivelser.

Mange blir spilt inn i Grieghallen i Bergen.

Det er merkverdig å tenke at noen av de mest ekstreme, grusete -

- norske black metal-bandene drar til Grieghallen og spiller inn album -

- som blir stående som bautaer i rockehistorien.

Spennet mellom pen, borgerlig, bergensk filharmoni -

- og ekstrem metal med skjærende gitarer ...

Pytten, produsenten, har hatt enormt mye å gjøre med -

- hvordan norsk black metal ble presentert, lydmessig.

Som en av dem som var fødselshjelper for norsk black metal-lyd.

Et lydbilde som så å si hele verden senere har prøvd å repetere.

Disse to var noe av det første jeg gjorde.

Den første metal-innspillingen i Grieghallen var min far -

- som var en gammel skolekamerat av Pytten.

Jeg spurte min far om han kjente noen med studio.

Så tenkte han litt. "Pytten driver på nede i Grieghallen." Han ringte.

"Min sønn har et band. De er ikke så gamle, så de har ikke mye penger."

"Ja, de kan komme til meg." "Si ikke det, du har ikke hørt musikken."

Det var jo en brutal inngang i verden.

Harmonilæren gjaldt ikke lenger. Den var borte.

Men jeg ble uhyre fascinert.

Pytten, som da tar imot Old Funeral, putter dem inn i Grieghallen.

Han sørger for at en gjeng relativt uerfarne musikere får -

- en lyd som de ikke hadde drømt om. Ikke minst en lyd de selv ønsket.

Det er en gave!

Pytten har vært en nøkkelperson i norsk metal.

Etter at vi spilte inn Funeral-teipen, kom Amputation.

Amputation ble senere Immortal.

Ordet spredte seg om gode innspillinger med Pytten.

Etter Old Funeral og Amputation kom Immortal, Emperor, Burzum ...

Han ble ikke arbeidsledig.

Alt dette foregikk mens vi ventet på "De Mysteriis Dom Sathanas".

Mayhems spektakulære skive var det alle ventet på.

Ventet, ventet og ventet. I 1992 begynner innspillingen -

- av "De Mysteriis Dom Sathanas". I Grieghallen med Pytten.

Da vi spilte inn "Mysteriis", -

- var Mayhem meg, Øystein og Varg.

Vi valgte Grieghallen også på grunn av Varg. Han var fra Bergen.

Han hadde kjennskap til Pytten.

De var ute etter en stor sound, så vi gjorde det på scenen i Grieghallen.

Vi satte Marshall-stacken til Øystein her.

Han spilte inn melodilinjer og soloer. Vendt denne veien.

Og så hadde jeg mikrofon på stativ, litt høy, og plasserte den her -

- når vi i kontrollrommet lyttet og hørte at det var riktig posisjon.

Vi brukte rommet. Dette fantastiske rommet.

-Det var lenge siden. -Ja.

-Godt å se deg igjen. -I likeså.

Ja, her var det vi skapte magi.

Dette var lydens tempel. Lydens dom.

Akustikken i Grieghallen er jo beregnet for symfonisk orkester.

Jeg ville ikke få med meg hele Grieghallen.

Da kan man miste kontrollen. Så vi lagde et lite bur til trommene.

Etter en stunds prat og diskusjon og roping. "Hei, hei!"

Over trommene var det ni etasjer med høyt hus. Åpent helt til taket.

Da får du en fantastisk åpenhet, og bare hør på noe av det som er gjort -

- av trommer på den platen.

Vi måtte utfylle riffet med veldig dynamisk tromming.

Dynamiske symbaler, crescendo og alt det der.

Nye ideer om tromming som ingen hadde gjort før på den tida.

Pytten var ingen vanlig produsent.

Han var så mye mer engasjert.

Vi jobbet som team for å få dette til.

Absolutt.

Jeg trodde ikke jeg hadde fortalt noe det, men i mikseprosessen ...

Jeg ville ha trommene høyere. Da dere så en annen vei ...

-Gjorde du det? -Ja.

Her var miksebordet, og der spilte jeg inn vokalen.

Interessant.

Jeg får fortsatt gåsehud.

Det føltes veldig bra å være her, alene i mørket.

Med stearinlys. Jeg så teksten der, og alt var fint.

Det var som å være i transe.

Sånn ... Litt opera, men aggressivt og mørkt.

Du tilførte black metal noe helt nytt og annerledes.

-Med den vokalen. -Takk.

Det vet du.

-Takk! -Rått.

Jeg elsket å holde på med det, og det var veldig bra.

Men jeg kan ikke si at jeg på den tiden skjønte hva det ville bli.

Jeg tror ikke jeg så den fremtiden denne platen fikk.

Uten Mayhems magnum opus hadde ikke norsk black metal vært som det er.

Lydmessig, masse atmosfære. Hvordan tekstene er.

Den tømrer fast en del av hjørnesteinene.

"De Mysteriis Dom Sathanas" er en jævlig viktig plate.

Låtene, stemningen og alt rundt platen.

Det er vel essensen av black metal, syns jeg.

Det er en slags utenomjordiskhet.

Man får et rush av å høre "Freezing Moon".

Det tåler tidens tann.

Når man hører på platen, blir man tatt med til et sted -

- som er mer enn summen av delene og omstendighetene rundt.

Det er som et sort hull i sentrum av black metal-universet.

Politiet i Bergen står uten spor etter brannen i Åsane kirke.

Politiet ber nå vitner om å melde seg.

Vi vil følge disse sakene nøye.

Her er vi på et område hvor vi har hatt bare én brann per år.

Nå kan vi summere opp til 8-9 i 1992, -

- så det er et område som trenger økt oppmerksomhet.

20. januar i 1993 går black metal fra undergrunn til førstesidestoff.

Greven går da til Bergens Tidende og forteller -

- at han vet hvem står bak kirke- brannene. Politiet tar ham inn.

18 år, arbeidsledig og tilhører det råeste hard rock-miljøet.

I dag ble han fengslet i fire uker.

"Vi står bak samtlige kirkebranner i Norge, og vi stopper ikke nå", -

- hevder 18-åringen i et intervju.

Han vedkjenner seg ikke innholdet i intervjuet.

Hvordan vil du beskrive miljøet han kommer fra?

Det er detaljer, men leiligheten han hadde, var meget spesiell.

-På hvilken måte? -Vi fant meget spesielle våpen.

-Hva slags våpen? -Kniver og slike ting.

Medieoppmerksomheten i kjølvannet av dette tar en del folk på senga.

Helvete er det karakteristiske navnet på denne butikken i Oslo.

Det påstås at den siktede har tilknytning til miljøet her.

-Jeg vet ingenting om noe som helst. -Vi har ikke spurt.

De ringte.

Noen hadde vært skeptiske til gutta boys-kulturen på Helvete -

- og trukket seg vekk fra det.

Andre ser også muligheten for å kunne promotere band i startfasen.

Så det er en dobbelthet i miljøet.

Å gå fra en ganske anonym tilværelse hvor folk ikke skjønte helt -

- hva som var din scene ... Folk trakk på skuldrene over det.

Til å stå der med en følgespot ... "Hei! Du! Satanist!"

Jeg husker knyttnever i vinduet fra naboer. De visste at jeg hadde ...

Jeg spilte ikke med Vikernes lenger. Han hadde sluttet før dette skjedde.

Jeg kom meg ut av det i grevens tid.

Han hevder stolt å stå bak tidenes platelansering.

For den siktede har fengselsoppholdet vært en del av prisen.

Han bløffet på seg kirkebranner for å få blest om musikken, hevdes det.

Jeg har tydeligvis klart å få PR.

-Det var kun PR for plata? -Selvfølgelig.

Er du en del av en satanistisk bevegelse?

Nei.

Er nazitegnene bare for å provosere?

Det er litt forskjellig. For å vise støtte til nazismen.

Jødeutryddelse, for eksempel. Fordi det var mennesker.

Jeg kunne like godt stått med et portrett av Stalin.

Den såkalte Greven ble løslatt nå i ettermiddag.

Siktelsen for kirkebranner blir opprettholdt.

Det var en egen boble. En egen verden.

For de som var inne i det, var det helt reelt og sånn det skulle være.

Selv om det var helt forkvaklet.

Øystein ville gi ut skiver i hytt og pine.

Bra er jo det, men han hadde ikke økonomisk dekning for det.

Han skyldte veldig mye penger hit og dit.

Det var også det som gjorde at han og Varg kom i tottene på hverandre.

Vi hadde akkurat blitt kompiser igjen.

Jeg begynte å få brev om at han savnet gamle dager og sånt.

At vi burde ta opp kontakten og sånt. Til slutt dro jeg inn og besøkte ham.

Da ble vi enige om at jeg skulle spille over bassporene til Greven.

Vi visste at det var ting på gang. Stor fiendskap mellom ham og Varg.

En av dem kom til å finne på noe sprøtt, sannsynligvis.

Ingen visste hva, hvor eller hvem.

De begynte å sende dødstrusler til hverandre.

For Euronymous var dødstrusler ... Han var alltid sånn.

Han sendte dødstrusler til alle, men han la ikke så mye i det.

Men når man sender dødstrusler til en som Varg Vikernes, -

- tenkte han nok: "Heller ham enn meg."

Jeg fikk vite at Øystein var død da jeg skulle ...

... ringe ned i sjappa. Ingen tok telefonen.

Jeg skulle si at jeg ikke orket å komme.

Det var besynderlig at ingen svarte, Øystein bodde jo i sjappa.

Jeg ringte, men tenkte at han hadde dratt hjem.

Jeg ringte foreldrene hans i Ski.

Hans mor tok telefonen, og hun sa at Øystein var funnet død.

Han hadde blitt drept.

Mannen som ble funnet drept i morges, er Øystein Aarseth.

En kjent person i det lille satanistmiljøet.

Han ble funnet av en nabo klokken 05. Han var påført flere dype knivstikk.

Politiet har sikret spor på åstedet, men står så langt på bar bakke.

Det var Jan Axel som ringte meg.

"Nå skal du høre! Jeg prøvde å få tak i Øystein i går."

"Han var ikke hjemme, så jeg ringte faren hans."

"Han fortalte at Øystein er drept."

Jeg greide ikke å si et ord. Han sa: "Hallo, er du der?" "Ja."

Det var bare helt uforståelig.

Jeg kunne ikke se for meg at dette skulle komme til et nivå ...

Å stå foran en drapssak ... Det var helt ...

Første gang jeg traff Varg Vikernes, var da jeg avhørte ham første gang.

Vi var hjemme hos ham. Banket på. Uanmeldt.

Så hørte vi noen brak, og han åpnet døren.

Da sto han der med en vanvittig trekølle med spiker i.

Han så stygt på oss.

Det var åpenbart for oss at det lå en frykt i miljøet -

- om at den som prøver seg, og ikke følger med "lederne" sine, -

- ville det få stygge konsekvenser for.

I forbindelse med drapet i Tøyengata i Oslo i august har Kripos -

- identifisert den såkalte Grevens fingeravtrykk i blod.

Det ble diskutert om han skulle kjøres til Oslo.

Eller om vi skulle ta fly eller tog. Vi tok ham med i bil.

På vei over ... Vi byttet på å kjøre.

Han satt i midten mellom to polititjenestemenn.

Til slutt sovnet han.

Da gikk hodet ned, og så ble det stille.

Vi bare kjørte.

Så våknet han, og han var akkurat som et lite barn som våknet.

Smil om munnen, blanke, fine øyne.

Så opp ... "God morgen."

Og så skjønte han sikkert hvor han var.

Da ble han knallhard i øynene.

Så gikk han i svart og tilbake til det kalde. Da satt han helt rolig.

Men den lille ... de sekundene hvor han var et lite barn -

- som våkner om morgenen ... Da så jeg at det var et menneske også.

Det var egentlig Kristian Vikernes.

Da vi fikk transportert ham til Oslo og satt ham i varetekt, -

- slapp taket også for disse ungdommene.

De ville fortelle hva de hadde vært med på, når de ikke kunne bli tatt -

- eller straffet for det, av miljøet.

De ga seg og ville fortelle hvordan det var.

Når den mest prominente skikkelsen av dem alle -

- blir drept, blir det litt sånn ... "Hva skjer nå?"

"Hva skjer med dette miljøet og denne bevegelsen nå?"

Han var black metal. Det var han som var høydepunktet på den sjangeren.

Jeg følte aldri at det ble det samme igjen. Det ble det jo ikke.

Jo, for så vidt, masse ble produsert i ettertid, men ikke for meg.

For meg var det et svart hull etterpå.

Da han ble borte, følte jeg at det ikke var verdt noe mer.

Nå skal jeg stå og spille.

Men vi kan godt la være å filme.

Jeg dro i begravelsen til Øystein. Der så jeg Jan Axel.

Jeg forklarte at jeg har lokale i Skippergata. "Vil du jamme litt?"

Jeg møtte Jan Axel på trikken helt tilfeldig.

Han ville dra i gang Mayhem. "Vil du bli med?"

"Hva? Jeg har ikke drevet med dette på årevis. Sikker?"

"Ja, vi må ha noen som kan synge. Jeg vil ha deg med."

"Hva med gitarist? Han som var Mayhem, er borte."

Jan nevnte et navn.

Han kjente en fyr som het Rune Eriksen.

Jeg var så skeptisk, men så tenkte jeg veldig lenge på det.

"OK, jeg skal dukke opp på den første øvinga."

Jeg og Jan hadde snakket om at hvis vi fikk den riktige følelsen, -

- så skulle vi kjøre videre. Hvis ikke skulle vi gi faen.

Vi dro i gang, og jeg kikket bort på Jan. Han så på meg og bare ...

"Ja! We're back!" Fy faen ...

Jeg fikk høre på Elm Street at dette var en særdeles dårlig idé.

"Hvorfor gjør dere dette?" Jeg tror ikke noen støttet oss.

Det er perfekt når vi driver med sånn negativ musikk.

Gi meg mer negativitet, så skal jeg gi dere tilbake!

Jeg tok det som inspirasjon. Alt som gikk til helvete, var deilig!

Etter at forfjamselsen hadde lagt seg, brettet folk opp ermene, -

- og så fortsatte de med musikken. Det ble mye oppmerksomhet -

- fordi det hadde vært mange dramatiske hendelser.

Husk at oppmerksomheten ikke var av den gode sorten.

De mest innflytelsesrike metal-bladene kjørte tabloidstil.

Når det ikke hadde nyhetsverdi, sa de: "Dette liker vi ikke."

"Dette anerkjenner ikke vi."

Men musikken var for bra, og den var for viktig.

I 1993 drar Immortal på europaturné med greske Rotting Christ -

- og Blasphemy fra Canada.

Første gang mange på kontinentet opplevde norsk black metal live.

Når det kommer til utlandet, er det ingen som kunne tenke seg -

- at man kunne spille slik. De var tre ganger så gærne som alle andre.

De hadde et helt eget uttrykk.

Når vi går på scenen, går vi på scenen for å sjokkere, -

- for å få ut aggresjon og gjøre et jævlig rått show.

Vi gjør ting på scenen som du ikke ser den dag i dag.

Enkelt og greit.

Påvirkningen på metal-scenen var enorm.

Det skjedde ingenting nytt i metal. Folk resirkulerte gamle ideer.

Plutselig kom norsk black metal.

Først var det overskriftene, men så kunne man ha fokus på musikken igjen -

- og se at det var nytt og spennende. Det gjorde metal interessant igjen.

Det var noe som talte til underbevisstheten -

- og fenget tankene på en måte som endret spillereglene.

Man måtte utvikle nye ører, på måte, og lytte til musikken på nye måter.

Det tok meg lang tid å finne ut hva Emperor drev med.

Plutselig skjønte jeg det.

Emperor var en av de store ambassadørene for norsk black metal.

De var på turné med Cradle of Filth i 1993.

Da var vi 17-18 år gamle.

Med Cradle of Filth som oppvarmingsband.

Det tok tid før vi skjønte at ting faktisk begynte å bli stort.

Et internasjonalt fenomen hvor vi var et av bandene med veldig høy status.

Det var en gryende begynnelse for å bli akseptert i metal-industrien.

I 1994 kommer Emperors "In the Nightside Eclipse".

Emperor viser seg som mye mer tekniske og musikalske.

De er mer progressive i uttrykket, selv om de beholder kjernen.

Det er også et av de første albumene som vekker oppsikt i utlandet.

Den første black metal-plata jeg hørte, var "In the Nightside Eclipse".

Og som får riktig gode kritikker.

Hvis noen black metal-plate anses som et kunstverk, er det den.

Dette var noe helt nytt.

Jeg husker følelsen av å bli røsket opp av stolen.

Jeg hadde aldri hørt maken.

Det er på mange måter begynnelsen på symfonisk black metal.

Uten "In the Nightside Eclipse" hadde ikke Dimmu Borgir lått som de låter.

Vi har gått vår vei. Vi ville prøve å skape et uttrykk -

- ut ifra våre egne følelser. Rett og slett.

Det som kommer innenfra. Istedenfor å være kopi av noe som er gjort før.

Vi var kanskje et av de første bandene som benyttet oss av -

- synth og keyboard mer utstrakt.

Vi hørte på Emperor og Enslaved, som også hadde synth og sånt.

Men vi brukte synth som virkemiddel i skriveprosessen.

Det fikk vi masse pepper for, men veldig stolt av det i dag, -

- at vi ikke har latt oss vippe av pinnen av dårlig kritikk.

Vi gjør ting på vår måte, og sånn har det alltid vært.

Vi har vel også kanskje vært "outcasts" i denne scenen.

Det var aldri viktig for oss å lage musikk for å spille fort -

- eller låte mest mulig ekstremt. Det overlater vi til andre.

For oss var det mer det å treffe en nerve med en følelse -

- av et riff, for eksempel. Da har jeg oppnådd det jeg vil.

Dimmu bidro nok til populariteten. Sounden deres er mye større.

Hvis musikken er storslagen, når den mer sannsynlig et større publikum.

Det lokket kanskje folk til å utforske mer.

Norges viktigste musikkbegivenhet, Spellemannprisen.

En million TV-seere og flere tusen i Spektrum er med på festen.

Hví ert þú svá bleikr, en stundom svartr sem jòr? Dimmu Borgir!

Hvem skulle trodd at black metal skulle bli så stuerene -

- at de fikk Spellemannpris- nominasjoner? Ikke jeg.

Det var på en måte sånn ... "Hva faen skjedde nå?"

Du merket det ikke før du fikk det midt i trynet.

"Hva skjedde nå?"

"Nominert til Spellemannprisen? Kødder du?"

Så var det sånn ... "Ja, ja."

Vi fikk mye strid fra enkelte folk innenfor undergrunnsscenen.

Da blir du kalt "sellouts" og you name it.

Det er alltid et tveegget sverd når man har en sånn intern greie.

Man vil selvsagt selge skiver, men også holde seg på et nivå -

- som er veldig hemmelighetsfullt. Det er noe som er ditt.

"Dette er ikke allemannseie. Dette har vi jobbet for."

Det skal være litt sånn subkultur som er ekstrem.

Nå er det sånn: "Satyricon på VG-lista. Hva faen skjedde?"

Samfunnet endrer seg. Folk endrer seg. Black metal har også vært -

- i utvikling, og jeg tenker det er bra.

Skal black metal være interessant, må det være i bevegelse.

Da vi i 2013 ga ut albumet "Satyricon" ...

Det var ikke måte på hvor mange reaksjoner det var på -

- at Sivert Høyem sang på en låt.

Så forklarer jeg: "Dette er bare inni hodet ditt."

"Hadde jeg sunget den samme teksten, hadde det vært ... black metal."

"Men dette så du ikke komme, og sånt skal vi leke litt med."

Vi skal videre, vi skal finne nye måter å uttrykke oss på.

Vi skal prøve å bevege både definisjonen og assosiasjonene.

Det må vi nesten gjøre.

Black metal har alltid vært preget av paradokser og tvil, -

- og det er det som gjør det så dynamisk.

Man har den gamle skolen og en progressiv fløy.

Man trenger den gamle skolen, for man må huske hvor man kommer fra.

Det er riff. Kjerneverdien til Darkthrone er riff.

Uten bra riff har du ingenting å komme med.

Mange som fikk et snev av black metal-feeling, tenkte:

"Tidlig black metal er ikke nok, så vi må legge på denne atmosfæren."

Som anslag av synth og mer melodiøse trekk oppå -

- allerede simple, trukne rifflinjer.

Da mener jeg at det er halvveis misforstått.

Men nå er det slik at vi lager brød. De andre kan godt lage kake.

Men man blir lei av kake også.

Så vi lager kneip.

Vi må jo ikke glemme Taake, -

- som holder det gående den dag i dag.

Som er helt tro mot black metal slik den var i starten.

Vi holder den gamle flammen i live, vi jeg si.

Jeg fant mitt uttrykk helt i begynnelsen og ...

Har vel egentlig ikke forandret visjon i det hele tatt.

Jeg har fremdeles mye å gi.

Jeg har alltid følt at jeg har sett verden på en annen måte.

Vært opptatt av helt andre ting enn mine jevnaldrende.

Tenkt i baner som de ikke kunne forestilt seg å tenke i.

Det kunne være frustrerende å være annerledes før, -

- men denne musikkstilen hjalp meg å finne meg selv -

- og være stolt av å være annerledes. Bare gi opp å være A4.

Enkelte folk har ekstreme ting inni seg, og det må ut.

Da er det bedre å få det ut i musikken.

Jeg syns det er viktig å være et komplett menneske og anerkjenne -

- sine dyriske, destruktive sider også.

For å leve på min måte har det vært viktig å gjøre seg til venn med -

- alle negative, destruktive ting.

Black metal zoomet inn på en slags primitiv del av folk -

- som ikke vanligvis uttrykkes fullt ut i andre musikkarter.

Når noen belyser dette indre landskapet, -

- er det ekstremt frigjørende.

Black metal er lydsporet til veldig mye indre uro.

At vi tør å sette ord på de vanskelige følelsene vi har.

Jeg som fan, følte meg veldig hjemme i det da jeg var yngre.

Jeg var litt alene og identitetsløs og kjente på vanskelige følelser, -

- og black metal var et uttrykk for det. Det ble helende for meg.

Det kjenner jeg igjen i veldig mange andre black metal-fans.

Det er få normale fans av black metal. Digger man det, -

- er det vanligvis fordi det gir deg et slags utløp -

- eller en opplevelse som berører deg på et åndelig og psykologisk nivå.

Det berører ikke alle, men de som blir berørt, blir det en viktig del av.

Det er mektig og får oss til å føle oss mektige.

Vi føler at vi kan heve oss over alt som deprimerer oss.

Alt som tynger oss ned og får oss til å føle oss utafor.

Som outsidere. Men ikke her.

Alle ser "farlige" ut, men det er de lykkeligste folkene som fins.

Jeg har aldri følt meg uønsket her.

Er du black metal-fan, virkelig, så skal du til Norge.

På samme måte som Beatles-fans drar til Liverpool.

Det er akkurat det samme. Er folk fans, så skal de hit.

Da skal de på Inferno og bort på Neseblod for å ta bilde i kjelleren.

Det er viktig for dem.

Særlig dette stedet tror jeg er en drøm for enhver metal-fan.

Når man er her, føler man virkelig hvor ting kommer fra, -

- og hvordan det hele gikk til.

Hva enn du ønsker å finne, så finner du det her.

Det er fantastisk utvalg her.

Dette er et kirkelys.

De var berømte for å brenne kirker, og nå kan man gjøre det -

- uten at det får konsekvenser.

Alle disse utenommusikalske tingene som selvmord, rettssaker, branner ...

Drap og sånt. Det har utløst ganske stor betalingsvilje.

Blant folk som er interessert i å kjøpe plater, skjorter og sånt.

Det har også ført til en pengestrøm til plateselskaper, band og musikere.

Det blir nesten som en sånn ...

Hva skal man kalle det? Varg Vikernes' kulturstipend.

Jeg er 100 % sikker på at disse ekstremt dyktige artistene -

- hadde klart å lage akkurat den musikken og fått de karrierene -

- de har fått, uten alt det styret her, som jo kommer ned til -

- svært, svært få personer. Dette er utrolig bra musikk.

Faen, så godt dette har stått seg!

Vi liker Mayhem fordi at det er en sånn rå følelse.

Ikke sånn ... Det føles skarpt, på en måte.

Litt sånn ...

Skjærende toner, på en måte. Det liker jeg.

Det er så deilig når du har hatt så store krefter mot deg -

- i så mange år, og så komme opp på topp til slutt.

Jeg tror folk skjønner hvor deilig det er.

Å kunne lande med begge beina på jorda med vettet noenlunde i behold.

Og forhåpentligvis ha førti gode år igjen.

For å nyte det. Det har ikke vært så jævlig mye nyting de siste 25 årene.

Hvem ler nå?