All language subtitles for Helvete.Historien.Om.Norsk.Black.Metal.S01E03.NORWEGIAN.WEB-DL.x264-LK2

Copyright (C) NRK

Bare si fra når du er klar.

For et par dager siden
fikk jeg en sticker hvor det sto:

"Dra til helvete!"
Det har jeg nå gjort.

En jeg traff ...
du kan si hvem du er.

Vi er gutta i Mayhem
som har startet platesjappe.

Vi fant ut at det var på tide å fikse
ei sjappe som vi selv hadde hatt -

- lyst til å gå i.
-Hvordan finner man frem dit?

Man finner Schweigaards gate, og så
går man til man ser Venom-plakater.

-Lykke til videre med butikken.
-Barn, dra til Helvete!

Vi gikk inn her før.

Disken var der disken er der inne nå.
Vinduene var tapetsert igjen.

Det kule er at halve sjappa blir
bevart siden Neseblod er her nå.

Hovedsakelig alle skivene den gangen
sto i den delen av forretningen.

Da var dette åpent, ikke lukket,
sånn som det er nå.

-Dette var bare en mellomgang.
-Ytre delen av sjappa.

Inn der var det et gammelt kjøkken.

Hvis vi skulle ha mat her,
var det én ting vi fikk.

Pølsebrød med chilistrøssel og ost.

-Det var maten det gikk i.
-Det kunne man leve på en stund.

Det som var kult, var at alt var så
svart, og det var jævlig dårlig lys.

Når man kom inn utenfra,
så man ingenting.

Det tok et minutts tid
før man greide å venne seg til det.

Da så man liksom skikkelser
som satt og så på.

Som hadde sett på i ett minutt.
Kjempemoro.

Neseblod er blitt
et slags levende black metal-museum.

Under Inferno-festivalen
renner det inn med folk -

- som skal suge inn atmosfæren.

Da man skrev black metal på
veggen i dette rommet, -

- tror jeg det hovedsakelig var
til en fotosession.

Først var det 8-10 stykker
som ble Den sorte sirkel, på en måte.

Så hadde du kanskje 10-15 stykker
som vanket her fast.

Så hadde du 30-40 personer
som kom og gikk ganske ofte.

Det var noen spesielle unge menn
med litt spesielle musikkinteresser.

Kanskje litt andre spesielle
interesser også. De fant hverandre.

Jeg husker at det sto en gravstøtte
i vinduet. Kjettinger og ...

Det var drapert i svart og sånt,
så det var eksotisk og spennende -

- for en 15-åring som var interessert
i mørke stemninger.

Og tung musikk.

Platebutikken Helvete var et møtested
mer enn det var en platebutikk.

Det ble et sånt hemmelig samfunn
hvor man gikk for å få litt styring -

- i det der
undergrunnsmetal-landskapet.

Det var mye snakk om hva som var
"no-no", og hva som var innafor.

Folk som kom i hvite joggesko
til Helvete, kom jo ikke inn.

Jeg kviet meg for å gå inn på Helvete
fordi jeg ikke hadde svart bukse.

Det tror jeg var helt normalt.

Jeg dro dit med en kamerat som hadde
på seg tidsriktig collegegenser.

Det gikk knapt noen sekunder før
Aarseth så rett på ham og sa:

"Du kommer ikke inn her.
Du går rett ut!"

Øystein Aarseth, som drev butikken,
var liksom lederskikkelsen.

For oss kidsa, som gikk inn der med
høye skuldre og syntes de var tøffe.

Det var spennende for oss.
Han ble mentor -

- og black metal-kulturperson.
En sånn kulturmann.

Når jeg pratet med ham
og var kanskje 16 år gammel, -

- så var kanskje han 22.
På et litt annet sted.

Han sa: "For oss i Mayhem skal alt
være unikt og holde høyeste nivå."

Jeg bare ... "OK! Wow!"

Det er der lista ligger. Absolutt alt
på alle sanger skal være best.

Vi tenker sånn
at ei låt skal ikke bli gitt ut -

- hvis den ikke er bedre
enn alt annet i verden.

Vi gir ikke ut masseprodusert skitt.
Vi kunne gitt ut 6-7 skiver, -

- men vi skal gi ut ei skive
som er best.

Ikke bare best,
den skal finne opp kruttet på nytt.

Det gjør
at du får lyst til å trykke til selv.

På den måten var han betydelig, -

- og han var inspirerende.

Blir det mer Mayhem-plater
eller -konserter utover?

Ja, akkurat det er litt spesielt.

Sangeren blåste av seg hjernen
for et par måneder siden.

Men det blir etter hvert,
men vi kommer ikke til å spille live.

Vi nekter å spille live
fordi folk ikke er onde nok.

Vi ønsker kun å spille
for folk som er ekstreme -

- og kommer på konsert med
skinnjakke, langt hår og nagler.

I dag er det bare småunger
med joggebukse og skateboard, -

- og dem gidder vi ikke spille for,
så noe liveshow blir det ikke -

- før folk er råe nok til
å fortjene det.

Metal har
vanvittig mange undersjangre.

I det norske black metal-miljøet
ble man veldig anti-death metal.

Death metal og black metal oppsto
omtrent samtidig på 80-tallet.

Det store skismaet kom på slutten av
80-tallet, tidlig 90-tall, -

- da det norske black metal-miljøet
brøt totalt med death metal.

Det som fikk meg over kneika og bli
dedikert til norsk black metal, var -

- intervjuet med Øystein og Pelle,
Euronymous og Dead, i Slayer 8.

Det handlet mye om hvor stuerent
metal var i ferd med å bli.

De syntes metal hadde blitt useriøst.

Det hadde blitt for "happy".
Death metal hadde tatt over alt.

Death metal var i ferd med å bli
jævlig stort. Full mainstream.

Spilletid på MTV og band som Morbid
Angel, som solgte hundretusener.

Imagemessig er black metal
og death metal vidt forskjellig.

Black metal hadde liksminke og svarte
klær, svart hår, patronbelter ...

I death metal var det så som så
med bekledningen. Ikke minst:

Death metal var litt for teknisk.

Black metal orienterte seg
mot atmosfære, primitive riff -

- og gjerne litt underprodusert lyd.
Demolyd. Skikkelig undergrunn.

Særlig Øystein Aarseth ville
revitalisere begrepet og sjangeren.

"La oss gå tilbake og begynne
på nytt. Gjøre det ordentlig."

Det skulle være en egen,
ekstrem variant som sto utenfor -

- både bransje, tankegang
og markedsføring ...

Alt skulle være helt på eget plan.

Mange av de norske bandene,
som Immortal, Enslaved, Emperor ...

Flere av de gutta hadde bakgrunn
fra death metal, men var blitt lei.

De fikk vel også følelsen av
at norsk black metal var -

- et mye mer troverdig
og ekte uttrykk.

"A Blaze in the Northern Sky" er det
tydeligste bruddet med death metal.

Skiva er startpunktet for
"true Norwegian black metal".

Nå skal det bli mørkt.
Vi skal hilse på Darkthrone.

De spiller death metal.

Inspirasjonskildene var
alt mulig rart.

Vi vikla oss inn
i veldig avansert death metal.

Det har noe
med starten til Darkthrone å gjøre.

Vi ville være flinke og gode.
Vi likte death metal, -

- blant mange andre sjangre, så det
ble en naturlig ting for oss.

Det endte med førsteskiva,
som ble ren death metal.

Det var veldig mye greier
med den musikken.

Men i pausene på øvinga eller hjemme
var det ikke sånn musikk vi hørte på.

Det var det som ledet oss til å se
de lengre linjene i musikken.

Når man hører på Bathory
og så skal spille teknisk, -

- så føler man at man er i feil land.

Opprøret var vel litt mer personlig.

Vi spilte ikke black metal for
å gjøre noe spesielt opprør, -

- men vi gjorde vel
opprør mot oss selv.

Vi var lei av å være flinkiser,
og vi hørte mest på musikk -

- som var full av sjel
og rimelig primitivt.

Vi ville ikke ha pynt og krimskrams
på musikken i Darkthrone.

Tidlige Bathory-skiver trenger
ikke det, og det digger vi.

Tidlig Celtic Frost og Hellhammer
trenger ikke pynt og krimskrams.

Det er jævlig fett.

Darkthrone begynte å lage et album
nummer to etter "Soulside Journey", -

- som egentlig var death metal.
De vraket album nummer to, -

- gikk inn i Creative Studio,
der Mayhem hadde vært, -

- og klinka til med det
styggeste albumet de kunne lage.

For å få inspirasjon til å gjøre
noe sånt må man sette seg selv -

- i en måte å tenke på -

- som nok er
noe mer dyster enn normalt.

Jeg tror det å dykke ned i mørket
og komme opp igjen er veldig bra.

"A Blaze in the Northern Sky" var
en helt annen atmosfære -

- enn "Soulside Journey",
som hadde death metal-vokal.

Mye grovere og mørkere.

Alle skjønte
at jeg som vokalist måtte løse dette.

Det var knyttet stor spenning
til åssen jeg skulle løse det.

Da måtte jeg
virkelig komme i stemning.

Jeg tente lys i studiorommet.
Det var mørkt og greier.

Jeg hadde ikke sunget sånn før.
Jeg sto ikke hjemme i speilet og sa:

"Åssen skal jeg gjøre dette?"
Vi fikk bare se hvordan det ble.

Peaceville jubla ikke
da vi sendte masteren.

De trodde vi ... Jeg tror faktisk
de trodde vi kødda med dem.

Lite grann i starten.

Men det gjorde vi ikke. De mente vi
skulle remikse og spille inn på nytt.

Vi sa bare at det gjør vi ikke.

"Hvis dere ikke vil gi det ut,
får vi gi det ut et annet sted."

De gikk med på å gi det ut.

Jeg så den første black metal-platen
til Darkthrone i butikken.

Jeg tenkte: "Hva i helvete er dette?
Svart-hvitt og sminke."

"Det må jeg få sjekket ut."

Her var det så mye nytt
og trendsettende på én gang.

Svart-hvitt cover. Med death metal
var vi vant til sol, shorts og kaps.

Her er det totalt motsatt. De satte
standarden på enormt mange felt.

Forferdelig grim lyd,
og mange fikk bakoversveis av det.

Da jeg endelig hørte dette ...
Det bare falt så jævlig på plass.

Det var alt jeg hadde savnet
i death metal, blant annet.

Det var noe mystisk
og utenomjordisk med det.

Darkthrone står for meg som
det ultimate black metal-bandet.

Med alle standardene de satte.

De gjorde sterkt inntrykk på meg.
Hvis man skal si hvilken plate -

- som har betydd mest for moderne
black metal, er det definitivt -

- "A Blaze in the Northern Sky"
med Darkthrone.

Det var den nye dag 1.

Vi har alltid rett, selv om
vi tar feil. Det er så jævlig fett.

Det albumet er nå på Nasjonalmuseet.

Sammen med brev fra Sydpolen,
skrevet av Roald Amundsen.

Magnus Lagabøtes lover
og partiturer fra Grieg.

Det jeg mener var interessant
i black metal, var -

- at fokuset ikke nødvendigvis var på
å være teknisk avansert, -

- eller at det skulle låte bra, men
det skulle formidle mye følelse.

En sånn idé om følelse over form.

I den miksen der var man jo opptatt
av veldig mye annen musikk.

Norsk, tidlig black metal har -

- en slags gjeld til andre
inspirasjonskilder enn mange vet.

Øystein var ikke sånn:
"Jeg liker bare ekstremmetall!"

Han hadde veldig bred smak.
Sær, tysk krautrock.

Plingplong, som mange vil kalle det.
Alle de der neu- og alt det her.

Det var veldig artig med synth-
musikken. Det var ingenting organisk.

Det var helt syntetisk, liksom.
Kjempespennende.

Umenneskelig musikk, nesten.

Øystein og jeg delte en felles
interesse for avantgardistisk -

- og alternativ musikk.

Vi startet et sideprosjekt. Langhus
eksperimentelle gravkammerorkester.

Forkortet til L.E.G.O.

Vi fremførte
de mest sinnssyke tingene på scenen.

Alt som var helt annerledes
og utypisk eller anti-musikalsk -

- i forhold til det vi var vant til,
var supert.

De største inspirasjonskildene
for Thorns har vært -

- andre ting enn metal, da.

Sånn som Oliver Messiaen,
en kirkeorgelkomponist.

Han lagde sine egne skalaer.

Det hørtes helt eterisk
eller utenomjordisk ut.

Det var særlig ett dataspill
som het "Castle of Terror".

Der du har veldig stringent musikk,
på en måte.

Og så må vi ikke glemme
Thorbjørn Egner og alt han har lagd.

Særlig Karius og Baktus.

Det er ikke bare koselig,
det er banalt og mørkt.

Fet musikk.

Blander du de tingene der og pakker
det inn med gitar og bass, -

- får du kanskje noe litt sært.

Snorre var unik.
Snorre var så spesiell.

Snorre Ruch har på mange måter vært -

- flere av utøvernes favoritt.

Rent musikalsk tror jeg Thorns var
en av våre største inspirasjonskilder.

For meg sammenfattet det helt
den delen av norsk black metal -

- jeg anser som hellig.

Det fins ikke noe liknende.

Vokste opp på Flatåsen i Trondheim.

Har alltid hatt hodet fullt av ideer
og tanker. Litt rare syn på ting.

Liker å pirke borti alt
og sette spørsmålstegn ved alt.

Jeg er både følelsesmenneske
og veldig på rasjonelle tanker.

Musikk er både matematikk
og mye følelser, -

- så at man klarer å beherske
begge tingene, er bare en fordel.

Selv om man føler at man rives
litt i filler innimellom.

Men vi har alle
en destruktiv og mørk side.

Hos mange av oss
er den siden mer framtredende.

For oss er det mye mer nærliggende
å høre på musikk -

- som stemmer overens
med stemningsleiet du er i.

Der du føler at de som fremfører den,
eller musikken, har rom for deg.

Vår rolle musikalsk
har vært å lage litt antimusikk.

Vil at ting skal være litt stygt
og kanskje litt vanskelig eller feil.

Eller bare helt annerledes
enn det vi er vant til å høre.

Jeg hater jo kirketonearter.
Jeg kan ikke utstå Beatles.

Alt som har vært med på å lage musikk
til den faste, trygge, -

- kjedelige pakken som de fleste
hører på, er jeg motstander av.

Jeg vil ødelegge det.

Jeg har ikke lært
å spille gitar av noen.

Jeg har funnet ut det meste selv.
Da lager man sine egne vaner -

- og får sin egen teknikk.
Musikken blir litt deretter.

Jeg lekte mye med overtoner.

Da får du en litt spesiell effekt.

Jeg spilte mye og var mye sammen
med Øystein Aarseth i Mayhem.

Øystein og jeg hadde egentlig ganske
mange felles ideer og sånn.

På spilleteknikk og spillestil.
Han likte å eksperimentere -

- med ting på gitaren, og gjøre ting
som ikke er vanlig spilling.

Øystein var veldig inspirert av
Snorre Ruchs måte å spille gitar på.

Øystein forandret på
en måte spillestil etter -

- det han ble inspirert av Snorre på.

Da vi lærte å spille ordentlige
akkorder, bortsett fra barregrep, -

- så fant vi ut
at E- og A-moll var greie ting.

Dette var egentlig et forsøk på
å finne litt av den der -

- Romeo og Julie-greia.

Det var så flott, dramatisk og sånn.

Så prøvde vi å finne de tonene.

Vi fikk ikke til det,
men vi fikk til noe annet.

Da testet vi å gå
oppover og nedover igjen.

Sant?

På de første versjonene av låta
var det bare sånn, omtrent.

Så lærte jeg den der
picke-teknikken av Øystein.

Å spenne hånda så hardt
at alt bare ristet av seg selv.

Det er som
å spille gitar med miksmaster.

Å få det der til å skli jevnt
opp og ned på akkorden ...

Jeg og Harald spilte inn teip
med gitar og bass.

Vi sendte den til Bård og Marius
for å la dem høre låtene.

Så var det meningen
å legge på vokal og trommer, -

- men det ble aldri gjort.
Teipen ble spredt i hele verden.

Så den Grymyrk-teipen er kjent.
Den skulle egentlig ikke gis ut.

Grymyrk-teipen er den viktigste fordi
der kommer gitarsounden til Thorns -

- sånn ordentlig frem.

Det er så primitivt. Det er så rått.

Men det er
veldig futuristisk, kaldt og klinisk.

Det er som en liten bit DNA
som kommer fra ... Ikke vet jeg.

Alle som hørte det, fikk et annet
inntrykk av hva black metal kunne være.

Det er bare gitar og bass,
men det var så annerledes.

-Atonalt og disharmonisk.
-Dritviktig for den norske scenen.

Det påvirket antakelig Burzum.

Jeg vet i hvert fall
at det påvirket Satyricon.

Det påvirket også Mayhem.
Det gjorde det.

Typisk måte å tenke sånn riffing på
er liksom å dra -

- plekteret nedover korden. Sånn.

Og så avslutte med superriffing.
Så du får ...

En sånn typisk Mayhem-greie.

I metal var det veldig originalt -

- da Øystein og Snorre begynte
å tenke på den måten.

Sånt som egentlig ikke eksisterte
i thrash eller death metal.

Det var fortsatt black metal.
Det låt black metal.

Men det var noe helt annet enn ...

Han tilførte black metal noe.

Han hentet inn noe mer.

Noe unevnelig, liksom.
Ekstremt forvirrende, marerittaktig, -

- men samtidig jævlig storslagent.

På den måten har jo han inspirert
folk som er langt mer kjent -

- og har hatt mye mer karriere
det han har hatt.

Om han er aldri så ukjent,
så har han satt et veldig sterkt -

- kunstnerisk avtrykk etter seg,
og det er det det handler om.

Når jeg går inn på Helvete, blir jeg
møtt av en kappekledd modell -

- i døra med fakkel. På bordet
ligger en knokkel og en skalle.

Veggene er prydet med omvendte kors.
Er sjappa besatt av djevelen?

Meningen er at folk skal bli skremt
når de går inn.

Vi har visse interesser,
for å si det sånn.

Hele sjappa er en del av livsstilen
vår. Vi kjører løpet fullt ut.

Satan ble dratt fram
mest som en sånn maskot.

Det var noe med tida vi vokste opp i.

Alt skulle være så trygt og trivelig.

Vi ville liksom stå på sidelinja og
være litt motstand mot det etablerte.

Vi hadde nok alle en følelse av
å være med på noe nytt og annerledes.

"Vi driver med black metal
og utvikler noe. Det er spesielt."

Black metal skulle bli
mer enn black metal.

Man skulle hate det og bli redd
for det. Så må man ta det videre.

Vi har bandet Mayhem
og plateselskapet Deathlike Silence.

Alt går inn under et stort hele.

Målet er å spre
mest mulig skrekk og ondskap.

Det gjør vi best ved
å drive på måten vi gjør nå.

-Hvorfor skal dere spre skrekk?
-Det er for ondskapens egen skyld.

Vi er fascinert av død, fordervelse
og mørke. Det er livet vårt.

Hvis folk lar seg skremme av det,
er det bare fett.

Øystein forandret seg hele tida.

Han var på søken etter ... For meg
virket det som han ville være -

- den mest ekstreme personen totalt.
Altså uansett.

Det konseptet han bygde rundt
Helvete, Mayhem og alt det der, -

- det ble ganske sært.
-Man skulle ikke si "hei".

"Ha det bra" skulle man aldri si.
"Ha det jævlig" skulle sies.

Kanskje en spøkefull tone
i begynnelsen, men det ble mer -

- alvor ut av det hele, da.
-Jeg tror ikke han var en mørk fyr.

Jeg tror han ble fanget av
de greiene de hadde startet.

Det var ikke sunt for Øystein
å få den gudfar-skikkelsen -

- tredd over seg, som han da ble.

Det var mørk stemning
over hele greia.

Det ble mer og mer ekstremt.
Man forsto ganske tidlig -

- at her er det ting i gjære.

Ting som er egentlig ganske ute.

Men som ikke
skremte oss nevneverdig likevel.

Kanskje det motsatte. Kanskje det
gjorde det enda mer spennende.

Det var en bergenser som kom
og hang i sjappa i et døgn.

Øystein sa: "Hva faen gjør han her?"

Han syntes han var i veien.

Men så fortsatte han å være
i Helvete. Han sov jo der.

Han ble kompis med Øystein
etter hvert.

De gira hverandre opp.

Med ekstreme ideer og ting, da.

Første gang jeg hørte Burzum,
var jeg på Helvete.

Øystein hadde skrevet kontrakt
med bandet og skulle gi ut skiva -

- som han var
utrolig entusiastisk med.

Han satte den på ...

Jeg kunne ikke tro det jeg hørte,
at det skulle være det nye store.

Jeg syntes det var helt forferdelig.
Rett og slett dårlig.

"Her har han bommet." Han hadde ikke
det, men jeg var ikke med på turen.

Han laget musikk med tydelig egenart.

Veldig atmosfærisk.
Ensomt, melankolsk.

Jeg husker den første låten jeg
hørte. Den tente en liten flamme.

Det var "Lost Forgotten Sad Spirit".

Den hadde veldig mye av det jeg
savnet i annen musikk jeg hørte på.

Primitivt, stygg lyd,
men enorm stemning i det.

Han har en utrolig intens nakenhet
og ensomhet i sounden sin.

Og hans måte å synge på,
som har definert -

- den lyse sangstilen
innen norsk black metal.

Jeg tror det har vært noe av
det viktigste han har brakt inn.

Det høres ut som han faktisk skjærer
seg selv eller brenner seg.

Det er ekte, torturerte skrik.
Det er liksom ikke noe tull der.

Og så kom jo riffene deretter.

Så fant man ut
at dette var one man-band også.

"Han spiller alt selv!
Det er jo helt sinnssykt."

Det føltes som om det
var i pakt med naturen.

Som et Munch-maleri i den forstand -

- at et individ mistet forstanden
til naturen rundt ham.

Det tilførte
noe veldig personlig i black metal.

Men det føltes fortsatt universelt.
Man føler desperasjonen, -

- og musikken er lengselsfull.

Det startet i hvert fall en helt annen -

- kjedereaksjon for retningen
black metal tok etter det.

Ved firetida i natt oppdaget
en nabo at kirken sto i brann.

En halv time senere var den 800 år
gamle kirka ødelagt for alltid.

Det er en nasjonal katastrofe.
Intet mindre.

Stavkirkene er vårt hovedbidrag
til verdens arkitekturhistorie.

Det at én av disse 30 er borte,
er en katastrofe.

Da Greven fortalte at han hadde
brent den første kirka, -

- var det jævlig tøft. Han hadde
tatt steget ingen turte å ta.

Han fikk status.

Etterforskerne så i dag
opptakene fra brann-natta.

De håpet selvsagt å finne ungdommene
som ble sett før brannen startet.

Det begynte å brenne noen kirker.
Vi visste alt om dette.

Vi holdt kjeft.

Uerstattelige verdier er gått tapt
i nok en tragisk kirkebrann.

Revheim kirke i Stavanger ble
totalskadd av brann i natt.

Ved inngangsdøra var det spikret
et jernkors til veggen.

Dyrking av Satan er en av teoriene
bak kirkebrannen i Stavanger.

Det var aldri sånn: "Dette er
sinnssykt, dette takler jeg ikke."

Det var mer konseptet med at det
begynte å bli en slags movement.

"Faen, dette har gått hinsides
musikk. Nå er det en bevegelse."

Brannen i Hauketo kirke startet
trolig her i menighetssalen.

I den der ble jeg også døpt.

Jeg syns det var litt dumt
at det ble ødelagt.

Brenner ei kirke, er det ikke bare
kristne som lider. Folk flest også.

Hva skjer hvis en vakker,
gammel stavkirke brenner?

1: De kristne blir fortvilet.
2: Guds hus blir ødelagt.

3: Vanlige mennesker lider av sorg
fordi kirka var så vakker.

Ergo: Man sprer sorg og fortvilelse.
Hvilket er meget bra.

Merkelig at vi ikke forsto
at det var undergangen vår.