Original subtitles

Copyright (C) NRK

Dead er og forblir -

- en slags helgenfigur -

- innen black metal.

Han var kunstnerisk på -

- en veldig ekstrem, sær måte.

Når han sang låtene, -

- var han på stedet han sang om.

Jeg syns det var han som gjorde Mayhem til det Mayhem jeg likte.

Han var den som tilførte den siste detaljen bandet trengte.

Det var tydelig at han var plaget av noe.

Han var ikke frisk. Han trengte hjelp.

Han trengte ikke å havne i disse greiene til Øystein, -

- som bare ble ondere og ondere.

Norske tekster: Jørn-Are Haugli Johansen

På 80-tallet hadde vi ikke internett, men vi hadde lokalradio.

Studioet var bra nok, -

- men mikseren hadde aldri hørt om Lucifer.

Han trodde vi spilte reggae.

Første gang jeg hørte om Mayhem, var i et intervju med Øystein og Jørn.

Folk flest er mye mer hypp på å komme i kontakt med bandet.

Det er mye mer personlig.

Folk skriver til oss, vi skriver tilbake.

Vi får masse brev.

Vi fikk tak i adressen til Mayhem, og så skrev vi brev til dem.

Det gikk to-tre uker, og så fikk vi svar.

Det var veldig artig i starten da vi oppdaget at det var flere -

- som var litt sprengt i hodet. -Det var stort. Vi rammet det inn.

Det var sjef.

Brevene så sånn ut.

Litt forseggjort. Euronymous, Necrobutcher og Manheim.

Mayhem er liksom den trioen. "Death is fucking fun."

"Hilsen the true Mayhem."

Mayhem var et band jeg ble klar over da jeg var 13 år.

Da hadde jeg selv bandet Slaught, som jeg startet pga. Mayhem.

Han som tegnet logoen, hadde nok sett mye på denne logoen.

De ble på en måte blueprint for hvordan du kan være -

- et veldig genuint band, for norske ekstrem-metallband.

Mayhem er på en måte pasient nummer én.

Det var mye småting som boblet rundt omkring i hele Norge.

Det var ganske uetablert i starten.

Det første norske bandet, utenom Mayhem, som jeg hørte på, var -

- et band fra Nittedal som het Vomit. De var veldig tidlig ute.

De var de eneste vi visste om som holdt på med det samme som oss.

I hvert fall i Norge.

De ble selvfølgelig superhelter for oss.

De var mye eldre enn oss og hadde kjempelangt, svart hår.

Jeg har sett bilder av meg selv på den tiden.

Det er tannregulering og kviser ...

Vi var der, liksom, mens de var ...

De var forferdelig tøffe, skumle og barske.

Vi så veldig opp til dem.

Jeg lurer litt på hva Mayhem så i Vomit. Det var nok musikalsk.

Det var bare oss. Det var Mayhem og Vomit da de ble kjent med oss.

De hadde ikke noe valg.

Enten måtte de sitte alene på Langhus, -

- eller så var det noen drittunger i Nittedal -

- som syntes de var kule.

De syntes musikken vår var bra, da.

En gang måtte Kittil og jeg hoppe inn i Mayhem.

De hadde verken sanger eller trommis.

Vi kom til et punkt hvor vi ikke kom så mye videre. Et veiskille.

Skal du gå all in, eller skal du finne på noe annet?

Jeg var en av dem som ville finne på noe annet.

Jeg ville ikke leve på knekkebrød.

Det var best å gi seg.

Der og da var nok mange enige med meg i at Mayhem hadde levert sitt.

Det er ikke godt å si hva som skjer videre.

Kittil og jeg ble litt sånn -

- midlertidig trommis og vokalist.

Akkurat nå låner vi to gutter fra Vomit.

Vi låner vokalisten og trommisen. Det låter ålreit.

De har jævlig peiling på å spille og sånt.

Men de er helt annerledes folk enn oss. Det er litt rart.

Vi passet ikke inn.

Mayhem tullet man ikke med. De var blodseriøse.

Det var ikke vi.

Vi prøvde å lage tøffe bilder og sånn, men det er jo ...

Kittil og jeg fikk ikke til det. Vi nektet å se onde ut.

Øystein og Jørn var helt fortvilet.

Hva gjør dere framover? Satser dere på å få en fast vokalist?

Klart det. Vi satser jo på å få faste musikere.

Trøbbelet er at det er så få folk i Norge som liker sånn musikk.

Det er enda færre som klarer å spille det.

Vi hadde postboks på Langhus postkontor. Boks 75.

Jeg bodde på Langhus, så det var min jobb å tømme den.

En dag lå det en pakke der.

Jeg åpnet pakken, -

- og det kom bare en sånn råtten ...

Det luktet helt jævlig.

Jeg så at det var en mus.

Korsfestet på to pinner.

Den lå oppi sammen med en kassett.

Det var demoen som het ...

... "December Moon" fra et band som het Morbid.

Han har fått informasjon om at vi trengte vokalist.

Han lurte på om han kunne prøvesynge for oss.

Her var mitt klasserom da jeg gikk på skolen her.

Pelle gikk lenger ned. Det er tre fløyer som går ut.

Vi pleide å klatre opp på taket som går mellom fløyene.

Da vi kom opp, måtte vi bøye oss ned, så ikke vaktmesteren så oss.

Så klatret vi videre opp her.

Her hadde vi det gøy. Vi tullet og tøyset med hverandre.

Han fortalte hva han hadde gjort.

Kanskje fikk jeg fortelle hva jeg hadde gjort.

Hvis han var interessert. Sånn er storebrødre. Man ser opp til dem, -

- men de ser ikke opp til lillebror.

Det var en fin tid. Det er et av mine beste minner om ham.

Å få ha ham litt for seg selv.

Han var nok veldig annerledes.

Han gikk under navnet "Horn-Per".

Alle visste hvem han var. Han hadde malt mopeden helt svart.

Med pentagram på. Det var det ingen andre som hadde.

Da han gikk på denne skolen, gikk han i en ganske sammensveiset klasse.

På denne skolen hadde han det bra. Det var som en liten bygdeskole.

På ungdomsskolen fant man ut at man skulle dele opp klassene.

Det gikk fort galt. Det var et hardt miljø.

Det var sånn ... Han ble mobbet av en gjeng.

Han fikk juling. Skambank. Han ble mer eller mindre slått i hjel.

Han hadde veldig svak puls, eller ingen puls.

Så kom han på sykehuset, og de skar opp hele magen.

De så vel fort at milten var sønderslått.

Han fikk jo juling fordi han var litt sær.

Han passet ikke helt inn noe sted.

Han skammet seg veldig for dette.

Det var nok en vond tid for ham.

Det endte bra, tross alt, da han flyttet til Tungelstaskolan.

Der ble det mye bedre. Han ble kjent med nye venner.

Han kom hjem og sa at han var med i et band. Det var helt utrolig.

Ingen skjønte noe som helst.

Opplevelsene fra sykehuset og julingen han fikk ...

Av at han faktisk døde, eller ikke hadde puls, ble han fascinert av.

Det var en inspirasjon for ham -

- å se døden innenfra istedenfor utenfra.

"Her har jeg en uendelig inspirasjon og kraft jeg kan plukke fra."

Det gjorde også at han senere tok artistnavnet "Dead".

Da alle ville se tøffe ut og flekke tenner, -

- hadde han en mine der han prøvde å se død ut.

Morbid hadde spilt inn demo.

Det var ikke like stort som LP.

Han ble veldig fascinert av Mayhem og hva de hadde klart å produsere.

Han viste fram plata deres og bandlogoen deres.

Jeg husker at den var litt fryktinngytende.

Det var skummelt bare å se på selve logoen.

Han sa ingenting til oss, bare at han skulle til Norge.

Pelle hadde med alt han eide. Det var ikke jeg forberedt på.

Jeg tenkte han skulle prøvesynge, men han hadde bestemt seg.

Han hadde med en bag med alt han eide.

Det var noen klær, noen blader ... Fantomet og Dracula.

Et par ampuller med falskt blod.

Og spindelvev. Det var det han hadde med seg. Hans jordiske gods.

Det første vi gjør, er faktisk å ta bilder.

Vi dro fram det falske blodet -

- for å se om vi fikk noen morsomme bilder til promo.

Dette kom til å bli dritbra.

Han skjønte musikken. Han hadde bra stemme.

Han hadde til og med et image. Han kalte seg "Dead".

Det var altoppslukende for ham, det var ikke bare image.

Det var hovedinteressen hans.

Livet etter døden.

Han snakker mye om å ligge i kisten sin og få liggesår ...

Sulte seg selv for å se død ut.

Jeg sitter der og bare ... "Hva er dette for noe?"

"Han tuller ikke. Det er ingenting morsomt med denne fyren."

Ikke mange dagene etter så ... Da var jeg ferdig.

Da trakk jeg meg stille og rolig ut av hele det miljøet, egentlig.

Så kom Jan Axel, som spilte tusen ganger bedre enn meg.

Han passet nok mye bedre inn.

Dette settet er veldig likt det jeg har brukt i alle år.

Jan Axel er en fantastisk trommis. Kanskje en av de dyktigste.

Han har vært med på å prege hva som er norsk sortmetalls stil.

Jeg slo vel hardere og var kjappere.

Kjappe basstrommer og sånt. Det var vel det gutta så mest etter.

Fra 88 til 91 lagde de sine beste låter.

At Hellhammer kom inn, tror jeg bidro veldig til det.

Hellhammers trommespill tok dem til et nytt nivå.

Pelles visjon og tekster også.

Jeg syns det var han som gjorde Mayhem til det Mayhem jeg likte.

Det de lagde etter at han ble med, er det jeg liker best.

Han var kanskje den siste brikken for å få bandet perfekt.

Freezing Moon.

"Freezing Moon" husker jeg veldig godt. Den var veldig lenge -

- en slags undergrunns-hit. Øystein spilte den i mange sammenhenger.

Det var liksom hans signaturlåt -

- når han fant riktig, ny sti for Mayhem, musikalsk.

Veldig gøy at det fins en versjon med Pelle.

Freezing Moon-versjonen med ham er bare helt ... Klassiker!

Når jeg hører det, får jeg frysninger fortsatt.

Han sang på en helt utrolig måte.

Veldig rå, uncut stemme.

Måten han fraserte på, måten han la vokalen sin ...

Måten han fikk det ut av stemmebåndene på, var helt særegen.

Det tror jeg var pga. innlevelsen hans.

Når han sang de låtene, så var han der. Han var på stedet han sang om.

Jeg husker at Pelle hadde med en pose med døde kråker han hadde gravd ned -

- i forkant av innspillingen. Jeg måtte holde den mens han sang.

Mellom versene dukket han ned i posen og ... Og så opp igjen for å synge.

Han var veldig sånn ... Han var kunstnerisk på en ekstrem, sær måte.

Han klarte å sette en sånn estetisk ramme på tekstinnhold.

I det som ble den norske black metal-en etter hvert.

Pelle satte et slags sofistikert preg på det.

Mørkt, men ikke voldelig. Mystisk, okkult.

På mange måter mer "disturbing". Det ukjente. "Hva skjer her?"

"Hvem er du? Hva faen er det som skjer i hodet ditt?"

Han vasa rundt i sin egen verden.

Han tullet med sitt. Han hadde litt sånne mørke sider også.

Det var tydelig at han var plaget med et eller annet.

De første årene var det jeg som måtte skrive tekstene, -

- hvor jeg dro ut elementer fra skrekkfilmer.

Jeg blandet det med den seksuelle frustrasjonen jeg hadde som tenåring.

Som ... Før du ...

Før du finner noen å ha sex med.

Det var ganske primitive greier.

Mens Pelle ... Tekstene han skrev, det var så mørkt som faen.

Det handlet om å lengte etter å komme til den andre siden.

På den døde siden.

Det er noen av de mest personlige tekstene jeg har lest.

De sterkeste tekstene som er skrevet. I hvert fall innenfor black metal.

Jeg så ikke hvor personlig det egentlig var, før etterpå.

Mayhem! Mayhem! Mayhem! Mayhem!

Da Mayhem spilte på Jessheim 3. februar i 1990, -

- må det regnes som et av de første øyeblikkene -

- hvor black metal-miljøet begynner å spire og gro.

Jessheim-konserten var stor. Endelig skulle Mayhem spille.

De har øvd og øvd, og Aarseth har skrevet brev for å samle folk.

Det kom folk fra alle mulige steder i Norge.

Alle er der for å se hva Mayhem har funnet på.

Det var et typisk samfunnshus, som man finner i alle bygder.

Jeg var vel bare fjorten år. Faren min kjørte meg og ventet utafor.

Utafor lokalet snakket de mye om Pelle.

Hva han ville finne på.

Det var sagnomsust. Hva ville skje? Kanskje en ambulanse sto klar?

Mayhem! Mayhem! Mayhem! Mayhem!

Jeg husker at det var utrolig mye rot. Veldig ustrukturert.

Det tok veldig lang tid mellom låter. De hadde tekniske problemer.

Jeg lurer på om lyden gikk, strømmen gikk ... Mye rart skjedde.

De forbanna sikringene i kåken går hele tida!

En del folk forlot før Mayhem skulle spille.

De likte ikke Mayhem. Mayhem var liksom bare ... søppel.

Men vi andre var litt mer hardbarka, vi ønsket jo å se dem.

Det var jævlig tøft.

Det tok hele scenen til neste nivå.

Det var skjellsettende å se Mayhem live med Dead på vokal.

Den drakten han hadde på seg. Fillete klær, liksminke og ...

Tekster og uttrykk som var en sånn dyrkelse av døden.

Det var ikke gjort på det nivået i Norge.

Følelsen av å være på konsert, og det var 100-120 stykker der, -

- og du føler at du opplever noe helt nytt. Noe ingen har opplevd før.

Det skapte et voldsomt inntrykk.

I publikum den kvelden er det folk som starter band som Emperor:

Bård Eithun og Thomas Haugen.

Folk som starter Immortal: Olve Eikemo, Harald Nævdal.

Gylve Nagell, som allerede spiller i Black Death, senere Darkthrone.

Snorre Ruch, som senere startet Thorns.

Alle blir en del av grunnfjellet i norsk black metal.

Da må jeg bare si én ting.

I ettertid har jeg lest en del brev og flyers Øystein har skrevet.

Nå måtte folk kjenne besøkelsestida si og komme på konsert.

Han tenkte på at Pelle skulle skjæres opp på konserten.

Pelle snakket om at han skulle gjøre det. Det var en del av sceneshowet.

Han skulle sprute blod på folk. Øystein var skikkelig tent på det.

Jeg var ikke tent på det. Jeg syntes det var en dum idé.

Det var å gå for langt.

Jeg ga ham noen kniver som var sløve som faen, -

- for at han skulle gjøre sånne teatralske ting med sløve kniver.

Selvfølgelig kom du ikke dypt. Helt til det ikke var rått nok, -

- så han knuste en colaflaske og begynte med den. Da gikk det galt.

Han kappet seg opp så jævlig at han måtte av scenen.

Det var helt ... Ja, fy faen.

Øystein syntes det var en kul ting. Han visste at det var en sjokkeffekt.

Jeg tenkte at det ikke var verdt det. Den kompisen var for kul til ...

Selv om han snakket om det selv, ville jeg ikke -

- oppmuntre ham til det, men Øystein oppmuntret ham til det.

Det var der ting begynte å skjære seg mellom meg og Øystein.

Jeg syntes det var litt ondt. Litt sånn mangel på empati.

Fra da følte jeg også at Mayhem ble offer for -

- sitt eget image. Øystein begynte å bli litt rar da også.

Bare det at han syntes dette var veldig kult, liksom.

Han var glad i å snakke om Pelle til oss andre -

- som en veldig sær, mystisk person. Han snakket i timevis om -

- hvor drøy og eksepsjonell Pelle var.

Det er en del av myteskapingen hans rundt Pelle.

Virkelighetens Pelle, som jeg også så en del av, var -

- en tydelig plaget person.

Han må ha vært dypt deprimert. Han trengte hjelp.

Han trengte ikke å havne i de greiene til Øystein.

Turneen var også noe for seg selv. Øysteins ukuelige optimisme gjorde -

- at vi dro med InterRail-billetter, for de var billige. Vi var blakke.

Det var så mye dritt hele tida.

Vi var sultne, trøtte, slitne ...

Vi snakker liksom om veldig dårlig utstyr og shabby opplegg.

Jeg husker faen ikke noen av konsertene. Bare all dritten.

Jeg, Øystein og Pelle bodde sammen.

Øystein og Pelle begynte å krangle og bli uenige.

Pelle var lei av Øysteins optimisme som aldri førte til noe som helst.

Det resulterte bare i kaos. Øystein ble da irritert og grinete på ham, -

- som bare klagde og sytte hele tida.

Pelle skulle da dra hjem og gadd ikke dette tullet lenger.

Det hadde vært påske, og alle i bandet hadde vært hjemme hos foreldrene.

Pelle ble igjen i huset. Han var vel alene da.

Han hadde det helt jævlig.

Pappa hadde vært i kontakt med ham og prøvde å oppmuntre ham til -

- å komme til Stockholm og kanskje gå på skole.

Jeg tror han skammet seg.

Han var for stolt til å komme hjem med halen mellom beina og si:

"Det gikk til helvete. Nå vil jeg ha et band der alle er fokusert."

Eller noe sånt. Det ble for tungt for ham å komme hjem -

- med halen mellom beina og svare på alle spørsmålene.

Samtidig som han må ha hatt en depresjon.

Så han gikk ut i skogen og prøvde å ta livet av seg. Det gikk ikke bra.

Da gikk han tilbake til huset -

- og skjøt seg med en hagle som lå der.

Noen dager etter, eller samme dag, -

- fant Øystein ham død.

Han visste nok ikke helt hvordan han skulle reagere.

Han reagerte ved å bli opprømt og syntes -

- at det var interessant, og han går i gang, ganske enkelt.

Han drar ut og kjøper kamera, og så tar han bilder av Pelles lik.

Hvis jeg har skjønt det rett, flyttet han litt på ting -

- slik at han skulle se bedre ut. Han arrangerte bildene.

Det var vel Øystein som ringte meg. Han sa: "Pelle har reist hjem."

"Hva? Har han reist til Sverige nå?" "Nei, han har reist hjem."

"Han har blåst huet av seg."

"Jøss? Seriøst?" "Ja, det er helt sant."

"Men!" Typisk Øystein. "Men jeg har tatt bilder!"

Kanskje ikke så overrasket over bildene, men måten han sa det på.

"Hva skal vi med dem?"

Første gang jeg treffer Øystein igjen, kommer han med en konvolutt.

Oppi der ligger det noen bilder.

Når jeg skjønner at det er bildene av Per, sier jeg bare:

"De bildene må du brenne. Du kan ikke ha kontakt med meg før det skjer."

Men det gjorde han ikke.

Når du får Jørn til å slutte i Mayhem, har du på en måte ...

Da er det over. Det er klart at Øystein dro Mayhems image inn i -

- noe som ikke var noe morsomt lenger.

Det var bare destruktivt.

Da tror jeg Øystein skjønte at materialet var veldig sterkt.

Han forsto at det lå en styrke i det. Eller en kraft i de støtende bildene.

Jeg var sjokkert da jeg hørte hva som hadde skjedd.

At han hadde funnet ham, hentet kamera, -

- tatt bilder og alt det der. Han viste meg bildene.

De bildene ble dessverre spredt.

Noen sa at Pelle var død, men jeg tenkte det ikke kunne stemme.

Jeg traff ham noen måneder før, og vi brevvekslet.

Jeg sendte brev til Øystein og fikk svar etter noen dager. Det stemte.

Da fikk jeg en bit av hodeskallen, to hagl og litt mer.

Jeg fikk også brev av Øystein med bilde og hodeskallebit.

Det var drøyt nok, det. Det var veldig drøyt å miste Pelle.

Han var et forbilde. Kjempekul vokalist som skrev gode tekster.

Jeg hadde ingen spesielle, dype reaksjoner.

Annet enn: "Å faen, tøft!" Det er jo helt høl i huet.

Jeg tenkte ikke så mye. Man var jo inne i en viss modus.

Det føltes som ... noe jeg selv kunne gjort.

Hvorfor hadde jeg ingen reaksjon? Hvorfor tok jeg ikke avstand fra det?

Kanskje fordi man ville være i det miljøet?

Man så så opp til Øystein, kanskje, at det var derfor man gjorde alt, -

- eller man ... Det ble litt hjernevasking.

For Øystein er Mayhem-prosjektet det eneste.

Det er det han jobber for.

Du må se det i den konteksten. Når dette skjer, -

- putter Øystein dette inn i dette prosjektet.

Musikken, black metal ... Bygge Mayhem.

Pelle var helt klart en del av historiefortellingen til Mayhem.

Han begikk selvmord tidlig.

Det ble også en sånn mytisk greie. Det har jo hjulpet Mayhem.

Det er en morbid ting å si, men skal man være iskald -

- og bare se på hva det har gjort for bandet, -

- har det gitt dem utrolig mye gratis reklame.

Det blir en del av myten Mayhem.

Jeg har aldri kommet over det der.

Jeg har irritert meg i alle år over produkter som jeg ser.

T-skjorter, plater og ...

At folk bruker det bildet i en kommersiell sammenheng.

Hvorpå det er blitt så vanlig at folk som har T-skjorte med det bildet, -

- kommer bort til meg på konsert og ber om autografen min.

Jeg har egentlig bare mest lyst til å slå dem rett ned.

Ja, jeg kjenner jeg blir forbannet hver gang jeg tenker på det.

Det har jo blitt et kultbilde.

Problemet med det er at de som er fans, eller skriver om musikk, -

- mister respekten litt. De ser ikonet Dead, -

- som er artistnavnet hans. De ser ham, og han er død.

Det er det de ser.

Det jeg ser, er noe helt annet. Jeg ser min storebrors tragiske slutt.

Det er som om jeg ser all lidelsen hans i ett og samme bilde.

Hvis jeg blir venn med noen på Facebook, -

- kan de ha bildet i strømmen sin. Da pleier jeg å si at det er broren min.

"Det bildet er det verste jeg vet." Da svarer de: "Oi. Huff da. Unnskyld."

"Selvsagt skal jeg fjerne det."

De aktørene som sprer bildet, derimot, -

- Facebook, Google, Instagram og alle disse ...

De vil ikke høre om sin rolle i dette.

Iblant ligger det friske blomster her når jeg kommer.

Så det kommer folk hit hele tiden.

Håpet ligger i fansen.

Kanskje en kar i Kiel skriver:

"Du skal vite at din brors musikk har reddet livet mitt."

"Han fikk meg på skolen hver dag." At han er en positiv drivkraft for mange.

Noe man henter styrke fra. Det er jeg veldig stolt av.

Det man ellers kanskje tenker på i forbindelse med black metal og sånt, -

- er at det skal være negativt. Død, kirkebrenning og drap.

Alle sånne ubehagelige ting. Men det er også ...

I likhet med all musikk og kunst er det også noe som gir kraft og energi.

Det er veldig mektig.

Dead er og forblir en slags helgenfigur -

- innen black metal.

Sånne vil alltid finnes.

Spesielt i en så dramatisk oppbygd sjanger.

De liveopptakene som fins av Pelle og stemmen hans, -

- og tekstene hans, det er ...

Det settes på en pidestall, og det meste av black metal havner i skyggen.

Det var så utrolig mye som fikk plass i det lille han rakk å gjøre.

Samtidig var han en gutt fra Stockholm.

Som dessverre ikke fikk bli eldre enn han ble.