Original subtitles

Copyright (C) NRK

En ekstremt viktig ingrediens i black metal har alltid vært mystikken.

Utforskning av mørke, død og ondskap, egentlig.

En ganske dyp avgrunn å gå ned i.

Det fins mye der nede som de fleste neppe er forberedt på å møte.

Det handler om jævlig mektige ting. Store, urovekkende ting.

Det kan ende i tragedie, totalt kaos eller total triumf.

Norsk black metal er verdenskjent.

Vi har Ibsen, Kittelsen, Edvard Munch og norsk black metal.

Black metal er en del av det norske DNA-et, enten man vil eller ikke.

-Hva er dette for noe? -Det er blitt en religion.

Det var spesielle unge menn som fant hverandre.

Det gjorde veldig sterkt inntrykk. Dette var min musikk.

Jeg hadde nok en følelse av å være med på noe som er nytt.

Det var helt konge!

Det ble mer og mer ekstremt. Det var ganske ekstremt fra første stund.

Starten på ekstremmetall-scenen i Norge er Mayhem.

Mayhem er på en måte pasient nummer én.

Utskifting, kaos, folk tok livet av seg, folk døde.

Ingen andre norske band har inspirert flere kids verden over -

- til å starte med musikk enn det Mayhem har.

De er antakeligvis det viktigste bandet i norsk rock.

Her har jeg ikke vært på ...

Fy faen! Over 30 år.

Det var rått. Det lukta akkurat som ... Jeg kjente igjen lukta.

Når du ikke har vært her på 35 år og ser ut av vinduet ...

Plutselig får du en sånn déjà vu.

Den utsikten der ... Et sted hvor du har stått mye, ikke sant?

I flere år, og så ikke på 30 år, og så plutselig gjør du det.

Det er litt spesielt.

Flytta til Vevelstad i 75.

Det var et helt nytt boligområde.

Vi hadde flyttet inn i en av de første blokkene som var ferdig.

Man betalte et innskudd i en slags andelsleilighet.

Det var en inngang for folk som ikke hadde noe særlig spenn.

Mutter'n kjøpte seg kåk der. Da var hun 25 år gammel.

Jeg var sju. Jeg var sånn nøkkelbarn.

Jeg låste meg inn når jeg kom hjem fra skolen.

Folk i blokkene der jeg vokste opp, som var eldre enn meg ...

Vi var musikkinteresserte og startet band.

Den kuleste ble vokalisten, så sologitarist, rytmegitarist, -

- og den laveste på rangstigen var bassisten. Det ble jeg.

La oss se om det ligger noen annen dritt igjen fra oss.

Her! Yes!

Den skal jeg ta bilde av.

Først het vi "Skojern".

Så kom ideen om "Black City".

Jeg syntes det hørtes glam rock ut, så jeg ville få dem med på noe annet.

Jeg spurte en finsk dame. "Hva betyr 'Black City' på finsk?"

Hun sa: "musta kaupunki". Kaupunki var litt langt, -

- så vi endte med "Musta".

Så fikk vi med Kjetil Manheim, sønnen til rektor på skolen, på laget.

Det var da vi fikk dette øvingslokalet.

Før det drakk vi Cola og pratet om hvor svære vi skulle bli -

- på et gutterom i en blokkleilighet. Her nede begynte ting å skje.

Jeg husker at vi allerede på barneskolen var litt kranglete.

Diskuterende, ikke sant? Vi hadde en edge, vi hadde litt friksjon -

- med det som foregikk rundt oss. Folk var interessert i idrett.

Folk var interessert i popmusikk, mye ... De samme NRK-programmene.

Interessen for kaniner har formert seg sterkt i det siste.

Jeg var ikke interessert i det, og ikke Jørn heller.

Vi var ikke med på den greia. Vi var kanskje dem som var litt annerledes.

Nå ser jeg noe annet der også. Der.

Dette er første gitaristen vår. Jan Erik Pedersen.

Jørn og jeg delte ikke ambisjonene til de andre.

Vi hadde litt andre ideer, så vi ga beskjed om at dette funker ikke.

Vi ville utforske stedene som var mer aggresjonsbasert og sjokkerende.

Vi fortsatte i øvingslokalet, men bare Jørn og jeg.

Vi prøvde å finne folk vi kunne spille sammen med.

Den sommeren skulle jeg prøvespille for et band i Ski.

De hadde sendt en kompis for å vise meg hvor dette var.

Det var Øystein.

Vi snakket sammen, og vi likte samme type musikk. Han spilte gitar, -

- og han kunne noen av låtene vi øvde på her, jeg og Manheim.

Jeg ba ham komme for å prøvespille.

Dagen etter kom han på lokalet. Plugget inn Peavey Banditen sin.

Den er kjent for sinnssyk feedback. Han hadde pedaler med dårlig kontakt.

Så det ulte og hylte som faen.

Vi spilte en halv låt.

Kikket på hverandre, og jeg og Øystein bare ... "This is it!"

Det var en enorm lykkefølelse. Som å ta tremilssteg i sakte film.

Det husker jeg fortsatt veldig klart.

Sånne viktige dager i livet som er sånn ...

Øyeblikk som definerer resten av livet.

Da begynte vi å henge sammen hele tida.

Øystein var min tvillingsjel. Blodsbror.

Helt annerledes enn meg. Som natt og dag.

Jeg likte alt som var gærent, han likte alt som var ...

Han var sunn, han trente og var superflink på skolen.

Jeg var sånn grei på skolen, Jørn var ikke så opptatt av skolen.

-Øystein hadde toppkarakterer i alt. -Han hadde en annen oppvekst enn meg.

Hans foreldre var annerledes enn mine. Han snakket veldig pent.

Tiltalte foreldrene med fornavn.

Det var så jævlig formelt hele tida. Selv hjemme.

Søndagsmiddag hver søndag. Han kalte det råd. Rådsmøter.

Det var to forskjellige verdener. Det var yin og yang.

Kanskje det er en av grunnene til at det ble som det ble.

At vi ikke var like, så vi tilførte hverandre noe.

Øystein snakket samme språk som oss om hvor vi ville med musikken.

Dette med å jakte på noe som gikk i en ekstrem retning, var vi enige om.

Senere fikk vi om bord vokalister som var helt på linje med det.

Billy var den første vokalisten som tiltrådte Mayhem skikkelig.

Jeg trengte noe illsint.

Jeg var på jakt etter noe som kunne gi meg den ...

Den der gleden, vil jeg si, ved å bare ...

Jeg og Øystein var på Dio-konsert i Drammenshallen.

Så ser vi en fyr som har Venom-ryggmerke.

Et sånt sy på-merke på dongerijakka.

Av bandet Venom fra Newcastle. De hadde nesten ingen hørt om.

Jeg og Øystein var de eneste jeg kjente som likte bandet.

Utafor Drammenshallen hører vi bak oss:

"Venom!"

Så snur vi oss, og der står to svartkledde karer -

- med langt hår, og de hadde også store Venom-ryggmerker.

Da var det sånn ... "The tribe!"

Det var jo ingen andre. Det var jo bare oss!

Da Venom kom, var jo det også banebrytende.

De videreførte det første jeg følte da jeg hørte Motörhead.

De videreførte den illsinte "fuck off"-holdningen.

Men samtidig var det metal.

Black metal!

Venom "coined the phrase" først -

- med å kalle musikken sin "black metal".

Ennå det var litt rock'n'roll på 45 med satanisk staffasje og ...

Fandenivoldskhet rundt det hele.

Der Black Sabbath tidligere hadde sunget om Satan -

- og de greiene der, da var han hele tiden en sånn "bad guy".

Man skulle være redd for ham.

Plutselig kommer Venom og synger om at Satan er kul.

Han er egentlig en jævlig kul fyr.

Å mane fram en aura rundt bandet som er spesiell og kan virke okkult, -

- var fellesnevneren for black metal på 80-tallet.

Vi visste innerst inne at dette var image.

Men vi ville at det skulle være sant.

Så vi tok det et skritt videre.

Det var det de hadde fokus på, allerede i 1984.

At ting skulle være grimt. "Det må da gå an å gjøre musikken til Venom" -

- "mye styggere."

"Og mye kjappere!"

Hvis dette er det verste dere har hørt, så har dere fullstendig rett!

Det var kinosalen i Ski. Det var en sånn konkurranse.

Det var en delfinale i NM i rock.

Da kunne alle band som meldte seg på, få en sjanse.

Da grep vi den og meldte oss på.

Vi skulle være ekstreme. Når jeg ser på det i dag, er det veldig uskyldig.

Vi hadde koreografert et show på forhånd.

Jeg skulle knuse bassen min i scenegulvet.

Det skulle liksom være grand finale.

Når tida kommer for det, låt nummer tre eller hva det er, -

- så tar jeg tak i bassen og ser ned på gulvet ...

Det ser ut som et sånt dyrt skipsgulv.

Det så plutselig jævlig dyrt ut like før jeg skulle knuse bassen.

I det øyeblikket ...

... så knekker jeg bassen på kneet i stedet.

Jeg oppdaget at dette går ikke. Dette blir for dyrt.

Øystein moonet forsamlingen.

Det var liksom statementet vi hadde.

Det var litt sånn ... "fuck you!" Vi kom på sisteplass av alle bandene.

Vi hadde nådd målet at vi skulle være så drøye, stygge og fæle -

- og grimme.

Fuck you!

Vi ønsket å sjokkere. Kanskje litt mer enn enhver ungdom.

Utgangspunktet var aggresjonen mot samfunnet og autoritetene.

Jeg var oppvokst i frikirkemiljø. Hadde ikke mye til overs for kirken.

Det er vanskelig for folk å forstå hvor ensformig, grått -

- og trykkende det norske samfunnet var.

Rauland i Telemark, en fjellbygd med om lag 1500 innbyggere.

I Rauland tar de bare inn vår ene norske fjernsynskanal.

-Hva ser du helst på fjernsynet? -Tegnefilmer.

Og så ser jeg på mandagsfilmen.

-Ser du detektimen også? -Ja, av og til.

Jeg er oppvokst i ei lita bygd som heter Rauland.

Der var det snøskuterkjøring, ski og fotball.

Det hadde jeg ingen interesse av, men fatter'n hadde morsom platesamling -

- som var forbudt område, men man holdt seg ikke unna.

Det begynte der, med Black Sabbath.

Jeg husker fortsatt hårene som reiste seg da jeg hørte -

- den første Black Sabbath-skiva som var "Paranoid".

"Hva er det her? Det er jo helt fantastisk!"

Men så begynte man å gå videre, og jeg kjøpte "Ace of Spades".

"Fy faen! Det er brutalt!"

Og punken, selvfølgelig. Sex Pistols og alle de vanlige bandene.

Spesielt andrebølgen med Chaos UK, The Exploited og alt det her.

Det var faen så ekstremt.

Da Metallica og Slayer slapp sine første skiver, -

- en blanding av new wave, British heavy og punk, var lista lagt.

Det var et uttrykk som appellerte noe vanvittig til meg.

Da begynte man å lete etter det som var enda lenger ned.

Da fikk man tak i fanziner om alle undergrunnsbandene.

En hel verden åpnet seg.

Slik kom jeg inn i undergrunnen. Jeg kjøpte en blekke i 86.

En fanzine, sånn som ligger under disken.

Fanzinene var amatørmagasiner trykt på A4-ark og stiftet sammen.

Svart-hvitt. Der sto det adresser til de forskjellige bandene -

- som var skrevet om. Band som ikke har platekontrakter.

Så bestiller man demoer og sender penger i posten.

Plutselig har man en bunke demoer, kanskje 20-30 stykker.

Da er det en eller annen i Singapore, statene eller Sverige -

- som er hypp på å få ta opp noen av demoene.

Og så er jeg hypp på noen av demoene hans. Da bytter man.

Vi fant ut at det var en sirkel av likesinnede i alle land.

Vi hadde en gryende, aggressiv musikk-movement, vil jeg kalle det.

Noen kalte det thrash metal, noen kalte det black metal.

Death metal ... Kjært barn har mange navn.

Vi fikk tak i mye fet musikk.

En haug med folk rundt i hele verden som kanskje ble sett på som raringer.

Men vi visste hvor vi hadde musikken, og vi visste hva som skjedde -

- lenge før plateselskapene ga ut plater tre-fire år senere.

Jeg hadde kassettspiller med opptaksfunksjon.

Så spilte vi inn første demo. "Pure fucking armageddon".

I 1986.

Side A er side "fuck". Side B er side "off". "Fuck off!"

Vi vet at ingen her liker det.

Hver gang noen utenfra var innom oss, fikk vi høre -

- at alt vi gjorde, var bare tull og tøys.

Ingen ville høre det vi spilte. Vi kunne bare legge Norge bak oss -

- og se utover og si "drit i Norge".

At vi sa at vi satser internasjonalt, var bare sånn det var.

Det var ingen spillesteder her. Ingen plateselskaper. Ingenting skjedde.

Her måtte vi gå personlig til verks for å få spredt musikken.

Vi var heldige fordi en entusiast i Sarpsborg, Jon Kristiansen ...

"Metalion" hadde Slayer Mag.

Han intervjuet en haug band i blekka si. I Tyskland, England, Italia ...

Han hadde kontakt med platebutikker som solgte bladet hans.

Han var flink til å distribuere i utlandet.

Han plukka opp Mayhem tidlig og var -

- viktig for Mayhems utbredelse i et ungt undergrunnsmiljø.

Jeg kjøpte bladet, og der var det intervju med Mayhem.

Da tenkte jeg: "Fy faen, det er et norsk band!" Adressen sto der.

Det var lett å komme i kontakt, og vi ble gode venner.

Øystein var fantastisk på det. Han hadde brevvenner i hele verden.

"Singapore! Tror du det, eller? Singapore!"

Det gjorde dagen hans, det. "Det er så mye ekstreme folk der ute."

"Helt fantastisk å komme i kontakt med alle sammen."

Det var ikke så nøye om det var black metal eller death metal.

Death metal var kommet, black metal var en skive med Venom.

Det begrepet var ikke kommet helt.

Sjangeren var ikke så nøye, det skulle bare være ekstremt.

Alle ville overgå hverandre. Alle ville være det mest ekstreme.

Jeg hadde hørt Necrophagia-demoene. Vokalen til Killjoy ...

Den var så latterlig drøy at jeg måtte prøve å overgå det.

Jeg hadde ikke spilt noe særlig, jeg bare harvet løs på bruttern's gitar.

Jeg tok det opp på en gammel kassettspiller.

Jeg lagde tre-fire låter, kall det hva du vil, og sendte til Øystein.

Han hadde et énmannsband som het Septic Cunts.

Han sang og spilte gitar på den teipen.

Det hørtes ut som ...

Det var så ekstremt.

Jeg fikk svar fra Øystein. Et sekssiders brev.

"Den teipen var ..."

På neste side: "Enormt! Du må synge med Mayhem!"

Jeg tenkte: "Dette må vi ha på vår skive."

"Dette er jo helt over the top."

Vi visste at vi var litt for ekstreme til å være kommersielle nok -

- for plateselskaper, så vi snudde på det og tenkte -

- at det var kommersielt, men at ingen andre hadde skjønt det.

Dermed var det et spark i ræva til å starte eget plateselskap.

Å gå i studio var en ganske høy terskel for oss.

Vi hadde ingen sponsorer. Vi klarte å skrape sammen penger.

Jeg tror Jørn skrapte sammen 90 %, for han hadde jobb.

Jeg slo opp på Gule sider i telefonkatalogen.

Jeg fant Creative Studios på Kolbotn.

Det var billig og nært.

Vi ringte inn og booket studiotid.

Han spurte hvor skarptromma vår var.

Vi var litt sånn: "Hva mener du?"

Han hadde ikke reggae-skarptromme.

"Jeg tror du har misforstått, vi spiller ikke reggae."

Det var vanskelig å forklare, så jeg sa at vi bare skulle koble opp -

- og dra i gang.

Han satte settingene på instrumentene i forhold til hverandre.

Jeg tror ikke han gjorde mye mer enn det.

Det var kanskje en lykke, sett i ettertid.

Hadde han visst hva han holdt på med, hadde det blitt helt annerledes.

Dette var helt "pure".

Jeg var veldig nysgjerrig da jeg kom i studio.

Jeg kjente jo ikke Maniac fra før.

Hvilken måte nærmer han seg musikken på?

Jeg var kjempeanspent. Jeg var så nervøs at jeg nesten dreit i buksa.

Jeg var jo ikke musiker, jeg. De andre var i hvert fall musikere.

Jeg spilte jo ingenting. Jeg spilte litt munnharpe.

Jeg var dritnervøs. Helt svett, og alt strammet seg.

Da strammer stemmebåndene seg også.

Jeg klarte ikke å komme ned til den måten jeg hadde brukt stemmen på -

- da jeg satt avslappet i stua. Det ble mer high pitch.

Det husker jeg. Jeg husker at jeg satt bak trommesettet.

Sven Erik bare klinket til og skrek.

Jeg tenkte: "OK, det funker! Jeg kjører på!"

Billy satt bare og gapte.

-"Hva er dette for noe?" -"Hva er dette for noe?"

Det var altså noen grisehyl av en annen verden.

Det var ikke noe noen hadde hørt før.

Det var sånn ... Det var stygt! Det var dritstygt!

Det var bare sånn ... "Der satt den! Sånn skal det være!"

Det var det siste stykket som måtte til for å få ting til å bli ekstremt.

Vi fant et trykkeri på Nordstrand som het Unitor.

Vi ga dem oppdraget. Vi kom opp på kontoret og rev opp den første eska.

Et rosa plateomslag bare griner mot oss.

Det var så jævlig usmakelig. Det skulle være blodrødt!

Fra blodrødt til rosa, det er to helt forskjellige farger.

Coveret så helt jævlig ut.

Vi som var motstandere av hårspraymetal og pastellfarger ...

Det kunne ikke vært noe særlig verre, men akkurat i det øyeblikket -

- måtte vi bare tenke at dette er enda mer usmakelig, -

- så vi bare går med det. Istedenfor å sende alt tilbake -

- snudde vi vår egen greie i eget hode -

- og tenkte at dette ble jævlig usmakelig og gærent.

Så gærent at det ble riktig. Noen ganger er gærent riktig.

Dette ble riktig.

Det er kult når man endelig er på vinyl og har gjort alt selv.

Det er litt kult.

Jeg var ikke forberedt på det da jeg fikk vinylen.

Jeg satte på og hørte knirkingen av stiften mot vinylen ...

Jeg hørte plutselig at det var helt krystallklar lyd.

Fikk nesten litt sjokk over hvor bra det var.

Det var helt magisk.

Det var ikke så jævlig mye godord, altså. Ingen likte det.

Jeg kan ikke huske at noen sa det var bra. Faktisk.

Thor-Rune Haugen skrev i Puls på den tida, tror jeg. Han sa:

"Jeg er ikke sikker på om denne plata skal spilles på 33 eller 45."

"Men uansett høres det ut som om" -

- "Kaptein Krok fingerpuler Margaret Thatcher."

Det var hele anmeldelsen.

Det var liksom ... "Yes! Helt konge! Fantastisk anmeldelse!"

Den er jo ikke black metal sånn som black metal ble.

Men den er en særdeles viktig forganger til det.

Vil jeg påstå. Den sørget for at andre band gjorde det samme.

I nærområdene, liksom. Det satt en fyr på Kolbotn -

- som begynte med musikk på den tida, og han er blitt veldig viktig.

Det var helt sinnssykt! Deathcrush-plata er ...

Det er det råeste som er gitt ut, syns jeg.

Deathcrush setter en standard.

Den er enkel, rå, brutal ...

Det var det utrolige lydbildet. Veldig mye vreng.

Høres ut som det er vreng på bassen.

Både tunge og ekstreme ting.

Jeg likte riffene og sounden og hele pakka, egentlig.

Det hørtes ut som om det hadde gått bra av hengslene. Helt toppers.

At det var norsk, det var jo ... helt supert!

Den var med på å starte noe som utviklet seg til å bli -

- det alle kjenner som den norske svartmetallen i dag.

Det var sånn det begynte. Ikke nødvendigvis sånn det sluttet.

Det ble litt mer enn vi hadde regnet med. Det tok litt av.