Original subtitles

Unnskyld.

- Hei. Sitter det noen her? - Æh, nei.

- Du er ny her, hva? - Ja.

Gjør du noe på onsdager? Klubben vår trenger nye medlemmer.

Det er en fin måte å møte folk på.

Vi planlegger en tur til D.C. for å delta i en demo.

- Ellers takk. - Hvis du ombestemmer deg ...

Du heter Julian, hva? Jeg er Dillon.

Moren min spiller tennis med din. Hun ba meg ta meg av deg.

- Gikk ikke du på Beecher Prep? - Jeg byttet til Union Tech.

- Vi knuste dere på idrettsdagen. - Ja, vi var jo elendige.

Hvis moren din spør, så si at jeg fant deg, ok?

Et tips: dette er taperbordet. Du kan sitte sammen med oss i morgen.

Ok. Kanskje jeg ...

Hvordan går det på den nye skolen?

HJEMME KLOKKEN 22.00 MOR

Hallo?

- Du skremte meg, besta! - Jeg klarte ikke å motstå det.

Nå? Kom, kom!

Jeg kommer helt fra Paris. Kan du ikke bedre enn det?

- Ventet du meg ikke? - Jo, men jeg glemte det var i dag.

Foreldrene dine skulle til en fin soaré med din fars kolleger.

Som om det var noe nytt.

Far sier at de stiller ut maleriene dine på MET.

En retrospektiv. Et pent uttrykk for at jeg er gammel.

Jeg er bare 15.

La meg høre nå, hvordan går det på den nye skolen din?

Det er første uke, så jeg kjenner ikke noen ennå.

Jeg møtte en som virket ok. Han liker sport.

- Han sa vi kunne henge sammen. - Det er da bra.

Sikkert. Akkurat nå prøver jeg bare å passe inn.

Det har vært mitt motto siden jeg forlot den gamle skolen.

Hva er det?

Du forlot jo ikke din gamle skole. Du ble utvist.

Fordi du var slem mot en annen elev.

Du vet hva jeg mener.

Jeg har lært å passe meg selv.

Jeg vil hverken være slem eller snill, bare normal.

Er det det du har lært? Å være normal?

Hva er galt med normal?

Ikke noe.

Og alt.

Jeg ville også være normal da jeg var på din alder, men ...

Men hva?

Din far har nok fortalt historier om hva som skjedde med meg som ung.

Han sier at du helst ikke vil snakke om det.

Nei. Men nå tror jeg at jeg er nødt til det for din skyld.

Kan du se den brevvekten der borte? Vil du hente den til meg?

Kjenner du navnet på den landsbyen jeg vokste opp i?

- Auberdeen et eller annet. - Aubervilliers-au-Bois.

Den ligger i Margeride og er omgitt av en gammel skog vet navn Mernuit.

Mernuit var et mørkt og uhyggelig sted.

Man sa at kjempeulver streifet rundt i skogen om vinteren.

Men om våren ble trærne dekket av blader, fuglene kom tilbake -

- og skogen våknet til liv.

I starten av mai skjedde det noe forunderlig.

Blåklokkene sprang ut.

Å, det var så magisk.

Synet fikk en til å føle at man hadde trått inn i et eventyr.

Det er kanskje mitt aller kjæreste barndomsminne.

Skogsturer med foreldrene mine blant eventyrblomstene.

- Gjør meg til en fugl, far. - Igjen?

- Men en raskere en. - Ok.

Lille fugl lille fugl hvor høyt vil du stige?

Helt opp i himmelen opp i himmelens rike

Lille fugl lille fugl hvor langt bort vil ferden bære?

Så langt som en due så langt som en skjære

Lille fugl lille fugl hva ser du langs din sti?

Alt det jeg vil for nå er jeg fri

Vi bodde i en vakker leilighet i et herlig kvartal.

Faren min var lege, og moren min underviste i matematikk.

Vi var ikke rike, men på ingen måte fattige.

Jeg var nok litt bortskjemt. Men jeg tenkte ikke sånn på det selv.

Forsiktig, piker.

Når livet er så godt som mitt var, er det mye man ikke ser.

HØSTEN 1942

For to år siden ble Paris invadert.

Det ble markert med et besøk av selveste Hitler.

- Han så på deg. - Nei, det gjorde han ikke.

Nå gjorde han det igjen.

Vi er i kjelleren.

Spør noen etter meg, dro jeg hjem fordi jeg er forkjølet.

- Det låter bedre nå. - Jeg har skiftet ut trykkrullen.

LAFAYTTE SKOLE

Hei. Hva sier dere?

- Den nye jakken? Den er flott. - Den ser så dyr ut.

Men det er jo haltefaen. Ta stokken hans. Sånn.

Hopp som en kanin.

Han hører hjemme på sirkus. Æsj. Selv krykken hans stinker.

- Sånn ja, Tourteau. - Stakkar Tourteau. De er så slemme.

- Bare fordi faren hans ga ham polio. - Tull. Det var bare uflaks.

Mor sier at det skyldes at faren hans jobber i kloakkene.

Det er i hvert fall derfor han lukter så vondt.

Jeg viste ikke hva han het. Vi kalte ham bare Tourteau.

Det betyr "krabbe". Han gikk som en.

Jeg tenkte faktisk slett ikke på ham.

Jeg interesserte meg bare for klær, venner -

- og min hemmelige lidenskap.

Tegningene mine.

"Nyt den flyktige glede på den deiligste dag.

Ulykkelige skriker til deg i bønn. Løp, tid, og sett dem fri.

Løp gjennom deres dager og sorger, men la de lykkelige være."

Takk, Claude. Det var veldig fint lest.

Lamartine er en av våre romantiske diktere.

Han var med på å tilføre en ny følelse og stemning i fransk poesi.

La oss prøve å høre etter, Sara.

Ja, mademoiselle Petitjean.

Diktet skildrer menneskets forgjeves forsøk på å styre tiden.

Greit, vi ses i morgen.

Sara, kan du bli et øyeblikk?

- Unnskyld det med lappen. - Tegningen av fuglen ...

Får jeg se den igjen?

- Har du vist den til noen? - Bare til foreldrene mine.

Da jeg var på din alder, elsket jeg å skrive dikt og historier.

Men jeg holdt dem for meg selv. Hvis vennene mine visste det -

- eller enda verre guttene, ville de erte meg.

Det var ikke noe som populære piker gjorde.

Et talent er noe man skal sette pris på, Sara.

Du må aldri slutte å tegne. Ok?

- Du låter som faren min. - Det tar jeg som en kompliment.

"Den virkelige verden har grenser. Fantasiens verden er grenseløs."

Vi ses i morgen.

Hei, madame Ballou. Hei, Pierre.

En pain au chocolat , takk.

- Vær så god. - Takk.

Bare ta den og gå.

JØDER INGEN ADGANG

Hva? Når?

I dag. I morges.

Jeg finner en annen jobb. Jeg var litt lei av universitetet likevel.

Hvordan kan de gjøre det? Du var deres beste matematikklærer.

- Det er innviklet, Sara. - Egentlig ikke.

La være, Max.

Hva mener du?

Det hang et skilt i bakerivinduet i ettermiddag.

Det sto: "Jøder ingen adgang."

Det kommer nok flere skilt som det der.

Du sa at det ikke ville skje her i den ikke-okkuperte sonen.

Den frie sonen.

Jeg tok dessverre feil.

Det er som et uvær, Sara. Vi må bare vente til det driver over.

Forrige måned anholdt politiet i Paris nesten 13 000 jøder.

Mange var barn. De ble sendt til en arbeidsleir i Drancy.

- Nå holder det, Max! - Det franske politiet?

Frankrike finnes ikke. Vichy adlyder Tyskland nå.

Du skremmer henne.

Frankrike finnes. Vi er franske borgere og kan dokumentere det.

Unnskyld, men hun er nødt til å vite hva som foregår.

I Lyon må jøder gå med gule stjerner.

- Fremmede jøder, religiøse jøder. - Hør på deg selv, Rose!

De bryr seg jo ingenting om hvor vi er født, og om vi går i synagogen.

- Vi er skadedyr som må utryddes. - Hold munn!

Mor?

Det skal gå bra. Dette er vårt land, og det vil det alltid være.

Si det til henne! Si at det skal gå bra.

Det skal gå bra.

Afrikas dyreliv er helt annerledes enn Frankrikes. Det er gaseller ...

Ok, husk opplysningene på tavlen, og så fortsetter vi i neste uke.

Sara? Unnskyld.

- Hva gjør han? - Kommer han hit?

Jeg fant denne under pulten din.

- Du mistet den sikkert. - Takk.

Bare hyggelig.

- Noen er visst forelsket i deg. - Er det en venn av deg?

Nei, jeg hadde bare glemt noe.

- Hva var det? - Ikke noe.

- Får jeg se? - Nei, krabbeklørne har rørt den.

Så fæl du er, Jerome.

Får jeg se?

- Har du tegnet dem? - Når jeg kjeder meg. Dumme greier.

Sånt må du ikke si.

Er det meg? Jeg syns den er fin.

Du må ikke undervurdere deg selv. De er veldig godt laget.

For jøde å være.

Der, betjent! Det er han jøden som snøt oss for penger.

Jøde? Jeg er da ikke jøde.

JØDER INGEN ADGANG

Gi dem pengene tilbake, jøde.

MEDDELELSE: PORTFORBUD

Nå lærer du å ikke stjele fra ærlige folk. Skitne jøde!

Frankrike skal renses for alle jøder og kommunister.

Vi må gjenoppbygge landet, så vi føler samme stolthet som i Berlin.

Fra Marseilles. Aaron og Lucie har blitt arrestert.

Men det er jo frisonen!

De har blitt sendt til en leir vet Compiègne.

Pétain har innsatt Darnand som landets politisjef.

En fascist i ledtog med Hitlers SS er leder for politiet!

Tiden har kommet, Rose.

Vi må komme oss ut mens vi kan. Som rabbineren og hans kone.

Skal vi bare forlate hjemmet vårt?

Alt vi eier og har jobbet for?

Jeg vil bare gi det litt mer tid.

Så vi kan få orden på allting og ta farvel.

Vi kan ikke ta farvel. Det vet du.

Ingen må vite noe.

Det er så vakkert.

Hvorfor hater alle oss så mye?

Ikke alle. Husk på det.

- Noen gjør det. - Noen, ja.

Jeg tror på at alle folk har et lys i seg.

Og det lyset lar dem se inn i andres hjerter.

Men noen har mistet det og har bare mørke i seg.

Så de ser ikke annet i andre.

De hater oss fordi de ikke kan se oss.

Når bare vi lar vårt lys lyse, så vinner vi.

Unnskyld, Sara. Vi vet at dette er hardt for deg.

- Når må vi reise? - Snart.

- Senest neste uke. - Men det er ikke for alltid.

- Lover dere det? - Det lover vi.

Nå skal du love meg noe.

Du skal fortsette å gå med vinterstøvlene dine på skolen.

Jeg har ventet hele vinteren på å gå i de nye skoene mine.

Vær så snill, min lille fugl.

- Hvorfor? - Fordi jeg ber deg om det.

- Ok? - Greit.

- Lover du det? - Ja.

Takk.

God natt, Sara. Vi elsker deg.

- God morgen, pastor. - God morgen, mademoiselle Blum.

Så a i andre pluss b i andre er lik c i andre.

Kom inn.

- Mademoiselle Petitjean, har De tid? - Ja.

Jeg blir borte et øyeblikk. Oppfør dere pent.

Sara og Ruth, bli med meg. Ta med jakkene deres.

- Bli med. - Hvorfor?

Det forklarer jeg utenfor. Dere andre blir bare sittende.

Jøder har blitt arrestert i byen. Vi tror tyskerne er på vei hit.

En motstandsmann skal skjule dere og de andre jødiske barna i skogen.

- Sara, hvor er jakken din? - Jeg glemte den.

Ta denne.

- Jeg er redd. - Ja, men det skal gå bra.

Skynd dere.

Dette er Antoine. Han vil beskytte dere.

Og dere må gjøre som han sier.

Dere må være stille og løpe fort. Klarer dere det?

Rykk inn i neste gård!

Nå!

Beklager, ingen av dem kom på skolen i dag. Noen må ha advart dem.

Lærerne førte dem vekk. De er fortsatt i nærheten.

Takk, unge mann. Dine lærere burde lære av deg. Finn dem!

Slipp henne!

Der er det en til!

Det er en her.

Lille pike!

Gå vekk fra vinduene og inn i klasseværelset.

Vive l'humanité!

Vær rolige. Vi kjører dere til deres foreldre. Inn med dere.

- La dem være. Jeg ber Dem. - Forbanna løgner. De burde skytes.

- La dem være. De er bare barn. - De er jøder. Vi følger ordre.

Vær smart nå og gå inn, og pass Deres egne saker.

Barna er "våre saker". Det er mine elever. Jeg blir hos dem.

Marie ...

Et av barna mangler.

Det er 14 navn på listen vår, men bare 13 barn her.

Det mangler et barn.

Soldatene leter fortsatt etter deg. Bli med meg.

Jeg vet hvordan vi kan slippe unna.

Dette er den sikreste måten. Far viste meg dette en gang.

Han har jobbet i kloakkene i mange år.

Det rekker deg bare til knærne.

Tror jeg ....

- Ta den. - Jeg trenger den ikke.

Du fryser, og det er seks kilometer til Dannevilliers.

- Hva er det i Dannevilliers? - Hjemmet mitt.

- Hva med foreldrene mine, da? - De har det sikkert bra.

Vi er nødt til å komme oss videre.

Kan du se det huset bak låven? Det er vårt.

Men det er ikke et trygt sted.

Et nysgjerrig gammelt par bor over oss. Far tror at de er informanter.

Ikke vær redd, du er i sikkerhet i låven.

Unnskyld. Det var en mus.

- Hvis det var trygt hjemme hos ... - Det gjør ikke noe.

Dette er fint.

Hva var den lyden?

Det er flaggermusene.

De bygger reder i takbjelkene noen ganger. De gjør ikke noe.

Det er høyloftet. Jeg tenkte at du kan gjemme deg der.

Det går bra. Jeg er sterkere enn jeg ser ut.

Vi stabler høyballer langs kanten. Da er du helt skjult.

- Jeg kommer snart tilbake. - Går du?

Jeg skal bare fortelle foreldrene mine hva som skjer.

Tourteau? Jeg vil bare ...

- Bare du ikke hadde ... - Det går bra.

Du er i sikkerhet nå.

- Men det er én ting ... - Ja?

Kan du kalle meg mitt ordentlige navn i stedet for Tourteau?

Jeg ... Selvfølgelig. Jeg vet at du heter Beaumier til etternavn -

- for vi blir alltid satt ved siden av hverandre, men ...

Jeg heter Julien.

Unnskyld. Takk, Julien.

Julien?

Din far visste hvor mye det navnet betød for meg.

- Hva skjedde etterpå? - Da møtte jeg foreldrene hans.

Vivienne og Jean-Paul.

Vi vil gjøre alt for å finne foreldrene dine.

Inntil da bor du hos oss. Ok?

Det er ikke Ritz, men vi kan piffe det opp litt, ikke sant, Julien?

Her. Prøv å spise litt.

Jeg rer opp til deg.

Mor, far, hvor er dere?

Jeg fikk beskjed om at jeg absolutt ikke måtte forlate låven.

Jeg risikerte å bli sett av de nysgjerrige Lafleur-naboene.

Ingen måtte vite at jeg var der.

Sara?

Jeg ... har tatt med noe til deg.

Du er jo glad i å tegne.

La meg.

Takk, Julien.

Jeg har også tatt med noen bøker.

Og leksene dine, så du ikke blir liggende etter.

Jeg kan lære deg dagens lekse hvis du vil.

Eller jeg kan la være.

Du er så snill mot meg.

Jeg var ikke særlig snill mot deg. I hvert fall ikke venninnene mine.

Jeg har nok alltid tenkt at du var ... annerledes.

Kanskje du tar feil.

- Neppe. Jeg er veldig klok. - Er du det?

- Ikke for å skryte, men ... - Nei, selvfølgelig ikke.

Vivienne og Jean-Paul gjorde sitt beste, men dager ble til uker -

- uten at de hørte nytt om foreldrene mine.

Jeg merket at jeg mistet tidsfornemmelsen.

Alle dager var like.

Jeg kunne bare se frem til én ting, timene mine med Julien.

Så hvis a og b er forskjellige punkter -

- og ac pluss cb er lik med ab -

- så må c ligge på ...

- På ab-linjen. - Ikke dårlig.

Det betyr at cab er en rettvinklet trekant, og det betyr at ...

Hva er det?

Jeg tenkte du kunne henge det opp, så stedet føles mer som et rom.

Charlie Chaplin er min yndlingskomiker.

- Jeg vet det. - Gjør du?

Han er vel alles yndlingskomiker, mener jeg. Mer lekser nå.

Om litt. Du lovet meg jo litt sladder.

Det stemmer. La meg se.

Du hadde rett. Jean-Marc er heit på Simone.

- Jeg hørte ham si det til Luc. - Hva mer?

Yvette og Agnes krangler fortsatt om soloen til vårkonserten.

Christophe fikk tyn for å snorksove i timen.

Og man fant ut av hvem som gjemte sardinen i Gillots kateter.

Eugene.

Han strøk på Gillots prøve, og faren jobber i hermetikkfabrikken.

- Imponerende. - Enkel matematikk.

- Apropos ... - Ja da.

Så hvis vinkel a og b er komplementære, og vinkel a ...

Julien ... takk for bildet.

Jeg er glad for at du liker det.

I byen ble situasjonen tilspisset. Vincent og noen andre gutter -

- hadde sluttet seg til Milice, en lokal nazistisk milits.

Med våpen skulle de patruljere i byen -

- og rapportere all mistenkelig adferd.

Motstanden vokser i Frankrike -

- men Tyskland sier man vil knuse ethvert anslag mot okkupasjonen.

Julien. Hvis noen spør etter meg, vet du hva du skal si.

På landet har vi en fordel. Vi kjenner bra steder for bakhold.

Min kontakt i Toulouse sier at de vil sende oss mer ammunisjon.

- Men det tar et par dager. - Det må gå fortere.

Svaret er nei.

Motstandsgruppen er bare for dem som er klare til å dø for friheten.

Det er ikke derfor jeg vil snakke med deg.

Så hvorfor?

Jeg trenger din hjelp.

- Kan du stole på ham? - Jeg er helt sikker.

Det tar et par uker å få laget falske papirer.

Når de er klare, får Georges deg til et kloster i Le Moustier.

Nonnene sørger for at du kommer videre til Sveits.

Fem dager til fots via Alpene. De har fått mange jøder ut den veien.

Jeg føler meg tryggere her.

Det tviler jeg på at du er, kjære deg.

Etter seieren i Orléans, kunne Jean ...

... overtale Karl 7. til å la henne gå inn i hæren -

- ledet av hertugen av Alençon, for å innta broene langs Loire.

- Har du vært der? - Ved Loire?

I Sveits.

Jeg har ikke engang vært i Paris.

Jeg ville ha blitt med deg hvis ikke jeg hadde sinket deg.

Har du ikke vært i Paris?

Jeg forlater bare Dannevilliers for å gå på skolen.

Hva er det?

Hva? Hvor skal du hen? Sara?

Nå, hva syns du om Paris?

Det er ... flott her.

Der framme er Place de l'Étoile. Ser du den?

Ja?

Julien. Ta rattet.

Kom igjen.

Bare bruk fantasien. Prøv å se alt for deg.

Triumfbuen. Det er en vakker bue som er over 50 meter høy.

Og der ... Place de la Concorde.

Kan du se alle de herlige kafeene?

Blomsterbutikkene?

Julien?

- Du vil at jeg sier ja, hva? - Det er bare gøy hvis du prøver.

"Den virkelige verden har grenser. Fantasiens verden er grenseløs."

Prøv igjen.

Vi kjører ned en fin, liten gate i det 6. arrondissement.

Og nå snur vi og kjører langs Seinens bredder.

Det er Saint-Michel-broen. Rett der.

- Nå kan jeg visst se den. - Kan du?

Og der til venstre er Notre-Dame.

- Er den ikke utrolig? - Jo, det er den.

Jeg må innrømme noe pinlig. Dette gjør jeg tre ganger i uken.

- Men jeg bor jo alene i en låve. - Pass på damen!

Som straff må vi hoppe over Eiffeltårnet.

Nei, ikke Eiffeltårnet.

Da sier vi det.

De tre neste ukene var veldig merkelige.

Det var som om tiden sneglet seg av sted.

Men samtidig var det som om den gikk veldig fort.

Nesten for fort.

Kan du se leoparden? Den har runde flekker.

Det er fordi vi er i Øst-Afrika. I sør er flekkene firkantete.

- Det er noe du finner på. - Nei, det gjør jeg jommen ikke.

- Se der borte. Det er sebraer. - Så pene de er.

Hva er det der?

Jeg var bekymret for å dra til Sveits.

Jeg ville komme til å savne kveldene med Julien.

Det var som om vi hadde skapt vår egen lille verden.

Samtidig med at verden utenfor ble mørkere og mørkere.

Georges, det er meg. Jeg skal hente papirene.

- De drev med noe muffens. - Hva har vi her?

Se her.

Sånn går det med forrædere.

Kom.

Raska på.

Kom igjen.

Jeg hater dem så voldsomt.

Jeg er så lei for det, Julien.

Jeg kan bare ikke fatte at han er død.

Husker du den fuglen jeg fortalte deg om?

Jeg har tegnet henne for deg, så du også kan møte henne.

Hun kommer alltid når jeg trenger henne. Hun gir meg håp.

Lille fugl lille fugl

hvor høyt vil du stige?

Helt opp i himmelen

opp i himmelens rike

Lille fugl lille fugl

hva ser du langs din sti?

Alt det jeg vil

for nå er jeg fri

Takk.

Min plan om å bli smuglet ut forsvant med Georges.

Angrepet på kinoen varslet en mye mørkere fase av okkupasjonen.

Man begynte å drepe folk.

Tyskerne opprettet et nytt hovedkvarter i Dannevilliers.

Jean-Paul.

Nå hadde vi mye mer å bekymre oss for enn Lafleur-paret.

Det var tyske soldater ved alle veiene ut av landsbyen.

Jeg kunne umulig komme meg til Sveits nå.

Familien Beaumier forsøkte å gjøre livet mitt så tålelig som mulig.

Vivienne ga meg mat og rene klær -

- og holdt meg med selskap i et par timer.

Men det var Juliens besøk om kveldene som holdt meg oppe.

Låven var blitt hele min verden, og Julien dens sentrum.

- Pokker. - Ja.

Vi hadde én viktig ting til felles.

Vi hadde begge sett hvor onde mennesker kunne være.

Og hvor mye mot det krevde å være snill.

For når godhet kan koste en livet -

- blir den et slags mirakel.

Det er lyset i mørket som min far snakket om.

Jeg begynte å se Julien som mer enn min redningsmann og venn.

Han var lyset mitt.

- Vi skal på en spesiell tur i kveld. - Herlig. Hvor da?

Det får du se.

Lukk øynene, ok?

- Vil du til New York i kveld? - Hva? Ja da.

Bra. Lukk opp øynene.

Julien ... så vakkert det er.

Se på teatrene.

- Hva er det? - Empire State Building.

Tourteau.

Bader du aldri? Krabber er jo glade i vann.

Monsieur Beaumier. Kan vi snakke sammen på mitt kontor?

Vi har besluttet å overflytte deg til avansert matematikk.

Sammen med de eldre elevene, men de vil nok slite med å holde følge.

Takk.

Selv takk, Julien. Det er ikke mye som gir meg glede for tiden.

Du kan gå tilbake til timen nå.

Farvel.

Det er tidlig. Er alt i orden?

Skisseboken min!

- Jeg så den på pastor Lucs ... - Takk!

Jeg var så dum da.

Hva er det?

Gå opp på høyloftet og gjem deg. Og bli der samme hva som skjer.

Han er her.

Tourteau?

Hei, Tourteau.

Hva skjer, Tourteau?

Hva gjør dere her?

- Jeg jobber bare på min fars bil. - Du tok noe fra pastor Luc.

- Hva mener du? - Ikke spill dum, krøpling.

- Jeg hadde glemt boken min. - Løgn.

- Nå skal jeg vise dere den. - Du er en dårlig løgner.

- Hva stjal du fra pastor Luc? - Ikke noe. Det var bare boken min.

Du tror du er smartere enn andre. Du er ynkelig. Svak og deformert.

Vet du hva nazister gjør med folk som deg? Gjør du?

De utrydder dem som jøder.

Jeg ville gjøre menneskeheten en tjeneste ved å drepe deg på stedet.

- Han har forstått det. - Nei, det har han ikke!

Hva ser du på, vanskapning?

Vive l'humanité.

Hva sa du?

- Hva faen er det? - Det er flaggermus. Vi må ut!

- Det skal gå bra. - Gå opp igjen. De kan komme tilbake.

- De er borte. - Gå opp igjen, sa jeg!

- Er du dum? Gå nå. - Jeg ville bare ...

Det blåser jeg i. Det handler ikke bare om deg.

Vet du hva som skjer hvis de finner deg her?

De arresterer foreldrene mine. De henretter dem!

- Jeg tenkte ikke ... - Nei, du tenker bare på deg selv.

Du er den gullungen ennå som satt ved siden av meg uten å vite hva jeg het.

Vær så snill ... Jeg er så lei for det.

Julien.

Gå opp på høyloftet igjen, så er du grei.

Han har ikke vært her på flere dager.

Han trenger bare litt tid for å komme seg.

- Han ble så sint på meg. - Han var like sint på seg selv.

Han skulle ikke ha tatt skisseboken din.

Det var for risikabelt for oss alle.

Han gjorde det for min skyld.

I mørke tider minner de små tingene oss om vår menneskelighet.

Vive l'humanité.

Vive l'humanité.

Det gikk en uke til, og enda en. Julien kom fortsatt ikke.

Rundt midten, igjennom, opp og over. Rundt ...

Det er din tur.

- Kan vi snakke sammen? - Helst ikke.

Ok.

Jeg hater ... Jeg hater at du så meg sånn.

- Hvordan da? - Som en svekling.

En hjelpeløs svekling. Tro det eller ei, men jeg løp fort en gang.

Før jeg fikk polio var jeg den raskeste i klassen min.

Jeg kan fortsatt huske hvordan det var å være sterk.

Du er sterk.

Og modig. Du er den modigste jeg har møtt.

Fordi jeg bruker krykke? Den gjør meg ikke modig, bare i stand til å gå.

- Det var ikke det jeg mente. - Kan du slutte å snakke, takk?

Det du sa om at jeg er egoistisk...

- Jeg var sint og mente det ikke. - Det er sant.

Hadde du trengt å bli reddet, ville jeg nok ikke ha gjort noe.

- Det vet du ikke. - Det gjør jeg.

Unnskyld.

- Men du prøvde jo å redde meg. - Det ville ha kostet oss livet.

Sikkert.

Men det var modig av deg.

- Ta imot en kompliment. - Ok. Takk.

- Sånn. Skal vi spille videre? - Ok.

- Får jeg bare si én ting til? - Hva da?

Belote.

Da vant du til slutt. Ikke la det bli en vane.

Vinteren førte mange forandringer med seg. Det kom flere soldater.

Hovedveiene ble farlige.

Så Julien begynte å gå den lange veien til skolen.

Det skjedde andre forandringer.

Før jeg visste ordet av det, var det vår igjen.

Utrolig nok hadde jeg levd i skjul i over et år.

Jeg visste ikke at det var i dag.

- Gratulerer, gullet mitt. - Er det sjokolade?

Vivienne har spart rasjoneringsmerker i månedsvis.

Ønsk deg noe, Blum.

Takk.

Den er nydelig.

La oss spise litt kake.

- Lafleur-paret oppdaget dere ikke? - Vi var litt slemme. Gud tilgi oss.

Forrige uke fikk jeg trukket en tann. Legen ga meg noe sovemiddel.

- Jeg hadde litt igjen. - Mor hadde det i melken deres.

Vi kunne høre dem snorke gjennom veggene.

- Jeg hørte det skulle være dans. - Ja, selvfølgelig.

Madame.

Monsieur?

- Takk for gaven. - Det er en fugl.

Jeg kan se det.

Radio London avbryter sendingen med denne nyheten.

Montecassino har blitt befridd av De allierte.

Tyskernes 1. Fallskjermdivisjon er knust, og veien til Roma er åpen.

Det er Frankrike neste gang!

Det betyr at krigen snart er over.

Sara?

Hva gjør du her? Det er over midnatt.

Jeg har en gave til.

En spasertur?

Er du ok?

Ja. Det er bare så lenge siden jeg har vært utenfor.

Kom da.

Jeg hadde aldri vært der om natten. Historiene om ulvene holdt meg unna.

Men den natten var jeg ikke redd.

Mernuit.

Gratulerer med dagen.

Det er ...

Det er noe jeg må si, og jeg må si det nå.

Hør her ...

Hvis krigen virkelig snart er slutt ...

Når den er det, skal du vite at i den fremtiden jeg ser for meg selv ...

- Du er der også, og jeg lurte på ... - Ja.

Jeg har ikke stilt spørsmålet ennå.

Jeg kjenner svaret. Ja.

Du må gå. Solen står opp snart.

Vent. Jeg har noe til deg også.

- Mener du det? - Ja.

Det er noe til deg i midten av den.

Vi ses i morgen.

Vive l'humanité.

Jeg frykter ikke natten, for i den kan jeg lytte til verdens sjel -

- som igjen og igjen forteller meg sine hemmeligheter - som en sang.

"Du elsker Julien. Du elsker Julien."

"Ja," svarer jeg. "Jeg vet det. Jeg elsker Julien."

Og det gjorde jeg. Jeg elsket ham.

Jeg våget ikke å si det den natten.

Men det skulle jeg gjøre neste kveld.

Og kanskje ville han også si at han elsket meg.

Jeg elsker deg, Sara Blum.

Julien, du kommer for sent på skolen.

- God morgen, mor. - Noen er godt i humør.

Solen skinner, og blåklokkene har sprunget ut.

Vi ses i kveld, mor.

Jeg vet ikke hvorfor Julien tok hovedveien til skolen.

Kanskje han følte seg modig.

Kanskje han hadde tankene andre steder.

Mye lavere enn ...

Krøpling! Papirer.

- Jeg er bare på vei til skolen. - Vi kjører deg dit.

- Vesken min! - Kom igjen. Inn i bilen.

Opp.

Jean-Paul.

- Din sønn, Julien. - Hva har skjedd?

Milice har tatt ham.

Sara, hva?

Den forsvunne jødejenta.

Nei, stopp!

- Har du gjemt deg i Tourteaus låve? - Han heter Julien.

Hendene i været. Opp med dem!

Ikke gjør det.

Snu deg. Snu deg!

Kujon.

Stopp bilen!

- Sjekk lasten. - Hvorfor stopper vi?

Vivienne? Jean-Paul?

Vivienne? Jean-Paul?

Bli stående, ellers skyter jeg.

- Hva gjør du her? - Jeg er Julien Beaumiers venn.

- Hva vil du her? - Jeg må bare finne Vivienne.

- Ikke tving meg til å skyte deg. - Bli der.

Sara?

- Rabbiner Bernstein? - Kjenner du henne?

Det er Sara Blum. Hun bodde i vår gate.

- Jeg forstår ikke. - Lafleur, senk geværet.

Sara, hva gjør du her?

Beaumier skjulte meg i låven. De trodde dere var informanter.

Lafleur-paret har skjult oss på loftet sitt i snart to år.

- Armée Juive smugler oss ut i dag. - Bli med oss.

Jeg må finne Vivienne. Julien har blitt anholdt.

- Ingen har blitt anholdt i dag. - Du lyver.

- Han er bare ute av seg. - Unnskyld.

Madame!

Jeg kjenner Deres sønn. Han ble tatt i morges.

Han ble satt på en lastebil med noen pasienter fra sykehuset.

De kjører til en fangeleir i fjellene. Dere kan kjøpe ham fri.

Stakkars gutt.

Bernstein, tiden er knapp. Han venter nede.

Vi tar oss av jenta til familien Beaumier kommer tilbake.

Lykke til, gamle venn.

- Skriv når dere er i Jerusalem. - Gud vil huske deres vennlighet.

Det er Vivienne.

Vivienne!

- Sara. - Vivienne.

- Hvor mye penger trenger du? - Mye mer enn de vi har.

Vi tar min bil. Du bør nok gå opp på loftet.

Kom, så kjører vi.

Alle ut!

Ut med dere!

Hva skjer?

Dere blir omdirigert. Strekk på beina litt.

Kom ut.

Raska på. Kom igjen.

Gå.

Vi er ni, de er tre. Si det til de andre.

Jeg ber Dem. Min sønn er med i den lastebilen.

Nei. De fortsatte til fots.

Nei, nei, nei ... Her. Jeg har penger.

Penger til å kjøpe ham fri.

Kom da.

Lille fugl lille fugl

hvor høyt vil du stige?

Helt opp i himmelen

opp i himmelens rike

Gå.

Lille fugl lille fugl

hvor langt bort vil ferden bære?

Så langt som en due så langt som en skjære

Løp!

De stikker av!

Lille fugl lille fugl hva ser du langs din sti?

Alt det jeg vil

for nå er jeg fri

for nå er jeg fri

Nei! Julien!

Få henne inn i bilen ellers skyter jeg!

Nei, nei, la være!

La være.

Gå tilbake til bilen. Vi kjører nå.

Fort.

Beaumier-paret vendte tilbake til skogen da soldatene var vekk.

De lette etter Julien hele kvelden og mange dager etter det.

De klamret seg til håpet om at Julien hadde sluppet unna.

Men innerst inne visste de bedre.

Tross deres enorme sorg, maktet de å ta seg av meg.

Jeg ble hos dem til slutten av krigen. I skjul, selvfølgelig.

Men ikke i låven.

Jeg kunne aldri sette mine ben der inne igjen.

Nazityskland kapitulerer.

I august var okkupasjonen over.

Tyskerne ble drevet ut av Frankrike.

De allierte soldatene samlet seg ved Triumfbuen og verden jublet!

Jeg ble boende hos Beaumier-paret som nå var blitt min familie.

Jeg var glad for å være tilbake på skolen. Men alt var forandret.

Ukene gikk som i en tåke.

Jeg tenkte hele tiden på alt som hadde hendt med meg.

Og med Julien.

Og så, en dag i begynnelsen av november ...

Det var far. Han var tilbake.

Han lette fortsatt etter mor.

Han og en annen lege gjemte seg i et likhus under arrestasjonene.

Jeg presenterte ham for Beaumier- paret, som han takket og takket.

Den kvelden dro far meg til siden.

Jeg visste det dreide seg om mor.

Han hadde forsøkt å skjule sannheten, men klarte det ikke.

Han forklarte at mor var blitt arrestert.

Hun var blitt satt på et tog til Drancy.

Og derfra sendt til konsentrasjonsleiren i Auschwitz.

Han visste ikke hvor lenge hun var der.

Han visste bare at hun døde der.

Og en del av meg visste jo at hun ikke hadde overlevd.

Jeg hadde alltid merket hennes ånd i den hvite fuglen.

Den hadde gitt meg håp når jeg ikke hadde noe.

Vi ble boende hos familien Beaumier -

- til far fikk jobb på et sykehus i Paris, mitt nye hjem.

Du vil alltid ha en mor i meg.

Jeg elsker deg.

Jeg besøkte ofte Beaumier-paret senere i livet.

Og da jeg ble gift med din bestefar, var det de -

- og min far, som førte meg opp til alteret.

Man glemmer mange ting i livet, men man glemmer ikke godhet.

Liksom kjærlighet, blir den hos en for alltid.

Og det, mon cher, er slutten på min historie.

Ble du lei deg av den?

Ja, men på en god måte.

Og forstår du nå hvorfor jeg ble nødt til å fortelle deg historien?

- Jeg gjør det. - Merci, mon cher.

Dere kjenner henne for hennes innflytelsesrike verk -

- som man finner på museer over hele verden.

ALDRI IGJEN

I dag har vi den store ære å hylle hennes livsverk -

- i vår serie om aktivisme i kunsten.

Ønsk velkommen til den enestående Sara Blum.

Takk for at du kom.

Bonjour. Merci.

Bonjour, mes amis. Det er en ære å stå her i dag.

Jeg har holdt taler før og fortalt min historie.

Men jeg har foretrukket å la kunsten min tale for meg.

Jeg tror det var derfor jeg ble kunstner.

For å fly vekk fra den smerten jeg hadde opplevd.

Men jeg snakket med mitt barnebarn i går kveld og innså noe.

Jeg innså at jeg ikke vil fly vekk lenger.

Livet mitt var ikke normalt.

Hat er ikke normalt. Ondskap er ikke normalt.

Unnskyld.

Kjærlighet er normalt. Godhet er normalt.

Men det er ikke nok å bare vite det.

Det må deles, og det må settes ut i livet.

Unnskyld.

Hei. Jeg vil bare si unnskyld for i går.

- Jeg var litt teit mot deg. - Litt. Men det gjør ikke noe.

- Jeg heter Julian. - Rahmiya.

Til tider kan de minste gester føre til de største forandringer.

- Blir du med til D.C. med klubben? - Ja.

Martin Luther King sa engang:

"Mørke kan ikke fordrive mørke. Det kan bare lyset."

Det trodde min far.

Vi må alle bruke lyset i oss selv -

- til å stoppe nåtidens urettferdigheter.

For bare på den måten kan vi sikre oss at fortidens mørke ikke gjentas.

Og at de ...

Og at de som ofret sine liv for å trosse det -

- gjorde det for en lysere morgendag.

Vive l'humanité!

Vive l'humanité!

Vive l'humanité!

Oversettelse: Nina Maria Eidheim Scandinavian Text Service