Original subtitles

VLADIMIR, 21, BRNO

IRMA, 23, WIEN

De var unge i sin beste alder.

Men årene ble brukt til å jobbe for fienden.

Mellom 1938 og 1944-

-ble over 13 millioner mennesker fra halve Europa sendt til-

-Det tyske riket for å bli utnyttet. De ble glemt i flere tiår.

Tvangsarbeid i Det tredje riket: For noen, et avsluttet kapittel.

For andre kanskje den verste av Tysklands glemte forbrytelser.

Mange tyskere har lenge ignorert hvordan-

-de behandlet tvangsarbeiderne og familiene deres.

De romantiserer minnene fra denne tiden.

De behandlet tvangsarbeiderne godt. Ikke sant?

DET GLEMTE TRAUMET

Stalingrad ble en gigantisk grav for flere hundre tusen-

-av Hitlers soldater og offiserer.

De vil nå råtne i jorden i landet de ville slavebinde.

Februar 1943.

Nederlaget ved Stalingrad var et vendepunkt i krigen.

Erobringen var over, og Den røde armé begynte å avansere.

I talen sin i Berlins sportspalass-

-beordret propagandaministeren Goebbels til total mobilisering.

Ikke bare av militærfronten, men også av arbeidsfronten.

Det er ikke lenger akseptabelt å bare delvis-

-ta vare på potensialet for krig her hjemme-

-og i de store delene av Europa som vi kontrollerer.

Vi må virkelig ta vare på disse ressursene.

Europas fremtid avhenger av vår suksess i øst.

Cajetan von Spreti var også i øst, i Ukraina.

Oppdraget hans var å rekruttere for arbeidsdepartementet.

Først håpet han at reklamematerialet ville-

-få folk til å melde seg frivillig til å jobbe.

Våren og sommeren 1943-

-rapporterte han at krisen eskalerte.

"De eldre skremmes av gjenger og tør ikke lenger anmelde folk"-

-"til arbeid i Tyskland fordi de frykter å bli drept."

"Jeg tror ikke vi blir her mye lenger."

"Forventningen er at området vil tømmes."

Etter dette ble rekruttererne hensynsløse.

Hele landsbyer ble deportert. Hvis innbyggerne nektet,-

-ble landsbyene brent ned.

Cajetan von Spreti deltok i dette.

Han organiserte uten tvil tvangsbortføringer.

Ifølge brevene hans brukte han også mer brutale metoder.

Tallene jeg leste viser at han tvangsflyttet-

-44 000 mennesker, for det meste yngre, fra hjemmene deres,-

-fra familiene deres,-

-så han kunne nå de forhåndsbestemte målene.

"Det er vanskelig å si hva vi bør gjøre"-

-"for å gi Tyskland den arbeidskraften som trengs."

"Dessuten har de strenge straffene som SS utdeler,"-

-"en uheldig effekt på innbyggerne"-

-"og derfor også rekrutteringskampanjen,"-

-"ettersom store mengder arbeidskraft"-

-"ødelegges av represaliene."

I stedet for å sende flere tvangsarbeidere fra Ukraina,-

-ble Spreti og rekrutteringskommisjonen tvunget-

-til å rømme fra Den røde armé som nærmet seg.

"Jeg sluttet å rekruttere i provinsen Tjenihiv"-

-"den 23. april 1943."

"Jeg er ikke til noen nytte."

Yevgenia Ivanchenko jobbet for tyskerne-

-på arbeidskontoret i Mariupol.

Familien hadde vært undertrykket siden oktoberrevolusjonen.

Hun så tyskerne som sin redning fra russerne.

Mamma var heldig som var i live. Hun kom fra en adelig-

-og ekstremt velstående familie, noe som resulterte i dødsstraff.

Og hun jobbet på det tyske arbeidskontoret.

Da tyskerne trakk seg tilbake i 1943-

-rømte mange ukrainere.

Natashas foreldre forlot Mariupol-

-og flyktet til Odessa ved Svartehavet.

De flyktet fra Den røde armé.

Da det ble klart at Den røde armé ville ta Odessa,-

-tok foreldrene mine et skip til Romania.

Det var veldig farlig.

Det var et krigsskip, og krigsskip ble jo angrepet.

Den røde armé bombet dem nådeløst.

Det var mange på skipene som druknet.

Sporene etter dem stoppet i Romania.

Natascha Wodin fant ut at de havnet i Leipzig-

-som tvangsarbeidere.

De jobbet for Flick i Leipzig.

Det var en leir tilknyttet Buchenwald konsentrasjonsleir.

Foreldrene mine lagde fly.

De lagde bomber som ble brukt mot deres eget land.

Jeg tror det var lettere å ikke tenke.

Mange av de 13 millioner arbeiderne jobbet i krigsindustrien.

Arbeidet var avgjørende for den tyske krigsinnsatsen.

Tapene ved fronten, både menn og maskiner, måtte erstattes.

De allierte hadde allerede begynt å teppebombe Tyskland.

Hele byer brant opp.

Leipzig var en av dem.

Leipzig ble allerede konstant bombet av de allierte-

-da foreldrene mine kom dit.

Jeg tror de opplevde det som den største faren.

Franske François Cavanna, tvangsarbeider i Berlin,-

-hadde bevisst skadet den ene hånden-

-for å slippe å lage granater til fienden.

Han overlevde takket være sin kjærlighet til ukrainske Maria.

"Klokka tolv om dagen kom amerikanerne."

"Himmelen var full. De fløy sakte over horisonten."

"Den tydelige duren av flymotorer. 3000 flymotorer."

"Plutselig slapp alle bombene sine samtidig."

"Det var første gang jeg så teppebombing."

"Og jeg sto under dem."

Pappa var døv på det ene øret, og jeg visste aldri hvorfor.

Trykkbølgene fra bombene blåser alt ut.

De blåser ut vinduer og alt som er i rommet.

Bombeflyene over byen var en trussel, men samtidig-

-et glimt av håp om slutten på krigen, om frihet.

De første som ble sendt inn i byruinene-

-for å redde fienden eller dra ut likene deres, var tvangsarbeidere.

"Vi måtte lete lenge for å kunne dra folk ut av ruinene."

"Tingene jeg så..."

"En kveld da vi var på vei tilbake fra ruinene"-

-"satt vi på trikken, og kvinnen overfor meg satt og gråt."

"Hun rotet i vesken sin og ga meg to polletter til brød."

"Hvis hun skulle bli tatt... Jeg begynte også å gråte."

"Så tenkte jeg: Ikke alle tyskere er tåper. Ikke alle."

I oktober 1944 angrep amerikanske bombefly Köln.

Et strategisk viktig mål var Ford-fabrikkene.

Selv om amerikanerne visste hvor den lå,-

-bommet de på den enorme fabrikken-

-og traff bare brakkene som tvangsarbeiderne bodde i. Hvorfor?

I 1941 hadde frykten for å bli ekspropriert fått Ford-

-til å informere det tyske finansdepartementet-

-at Ford i Köln var et tysk selskap.

Så amerikanerne, så nær slutten av krigen,-

-på fabrikken i Köln som amerikansk eiendom igjen?

Uansett, noe Ford ikke ville huske etter krigen-

-var selskapets innblanding i nazi-forbrytelser som tvangsarbeid.

Da USA ble med i krigen i desember 1941,-

-benyttet Ford allerede tvangsarbeidere-

-fra Frankrike i fabrikken i Köln i Tyskland.

Vi dokumenterte rundt 800 franske tvangsarbeidere.

Så at Ford sa: "Det skjedde bare"-

-"fordi tyskerne tok over fabrikkene"-

-"og vi kunne ikke gjøre noe", er absurd.

I stedet fikk Ford etter krigen erstatning-

-for skader forårsaket av amerikanske bombefly.

General Motors, som eide Opel, fikk også 33 millioner dollar-

-for skader forårsaket i Brandenburg og Rüsselsheim.

Tvangsarbeiderne på fabrikkene, derimot,-

-fikk ingenting - på den tiden.

På 1990-tallet var amerikanerne tilbake på plass, denne gangen-

-med gruppesøksmål mot firmaer i det gjenforente Tyskland.

Det har gått 55 år, og firmaene som har brukt slaver-

-har ikke betalt noen erstatning.

De blomstrer, og noen betaler pensjon til krigsforbryterne-

-som iverksatte politikken.

Men de har ikke betalt et øre til de som bygde formuene.

Takket være søksmålene-

-ble tvangsarbeidere erklært berettiget til erstatning.

Tyske firmaer måtte handle. De begynte med å bråbremse.

Husk at det ikke er juridisk berettiget-

-uten et frivillig forlik.

Staten måtte løse problemet over 50 år etter krigens slutt-

-og begynte å handle.

Men man fikk ikke tak i det lovede beløpet på ti milliarder mark.

Nå appellerte de også til selskaper som ble grunnlagt etter 1945.

Hvis alle var skyldige, var ingen skyldige.

Felles uskyld, kan man si.

Til slutt ble det inngått en avtale i 1999.

Tyske skattebetalere skulle betale halvparten.

Ti milliarder mark er den endelige summen.

Med dette er alle spørsmål avsluttet.

Saken ble regnet som avsluttet. Ti milliarder mark ble distribuert-

-til de tvangsarbeidere som fortsatt levde fra den nye stiftelsen-

-"Minne, Ansvar og Framtid".

Ingen sa seg skyldig,-

-men alle fremtidige prosesser var med dette avvist.

De har valgt riktig vei og handlet med verdighet.

Amerikansk-tyske forhold kommer til å nå-

-nye høyder neste årtusen.

Mange ofre fikk ingenting, for eksempel de 600 000 italienerne-

-som ble forvandlet fra tyske allierte til tyske fanger-

-etter våpenhvilen mellom Italia og de allierte i 1943.

Og disse italienske militærfangene ble brukt til tvangsarbeid.

50 000 av dem døde.

Omklassifiseringen til krigsfanger gjort av stiftelsen-

-"Minne, Ansvar og Framtid"-

-gjorde at de ikke hadde rett til kompensasjon.

De siste overlevende bestrider avgjørelsen den dag i dag.

Etter flere leirer hadde Ellis Hertzberger og kona Josy-

-fra Rotterdam vært i Auschwitz siden 1944.

Hittil hadde yrket hans og tvangsarbeidet som lege-

-reddet livet hans.

"Jeg veide 48 kilo."

"Det var altfor lite, selv om jeg aldri hadde vært stor."

"Så plasserte de meg i laboratoriet."

Selv om det høres paradoksalt ut, ble Auschwitz hans redning.

Han trengte ikke lenger å gjøre tunge jobber.

Han ble bakteriolog-

-i et laboratorium som tilhørte konsentrasjonsleiren.

"Navnet var så komplisert at bare en tysker kunne ha funnet på det:"

"Waffen-SS og politidistrikt Sørøst"-

-"hygieneinstitutt og bakteriologisk undersøkelsessenter".

"Jeg titrerte menneskeserum med stivelse for å avgjøre blodtype."

"En kommandør kom plutselig inn. Det var Münch."

Hans Münch var lege i konsentrasjons-

-og utryddelsesleirene i Auschwitz og Dachau.

I Auschwitz-rettssaken i Kraków i 1947-

-var han den eneste av 40 tiltalte som ble frikjent.

I pressen var han kjent som "den gode mannen i Auschwitz".

Münch beskrev forholdet til sine 120 fanger-

-som en leiridyll hvor han destillerte appelsinbrennevin-

-sammen med kvinnelige fanger.

De var nesten som en familie.

"Han var medlem av SS. Vi var fanger, ikke en familie."

"De behandlet oss som dyr."

Rundt Ellis Hertzberger ble fanger utryddet i industriell skala.

Utryddelse gjennom arbeid betydde at de jobbet til de døde,-

-for eksempel for IG Farben i Auschwitz.

Selv i laben opplevde Ellis at livet hans ikke var verdt noe.

Også det var tvangsarbeid.

Da Obersturmführeren kom inn, reiste alle seg,-

-så satte de seg og fortsatte å jobbe.

Han spurte: "Hva gjør du?" "Jeg titrerer blodtyper."

Han sa til kollegaen sin: "Vi trenger blodtype B"-

-"fordi at den og den har gasset alle sigøynere."

"Han sa det i forbifarten, og det var lett for ham å si"-

-"fordi jeg ikke ville overleve uansett."

Ellis' assistent fra Westerbork,-

-Jenny Gold, kom til Auschwitz.

Hun var nær dr. Hertzberger uten å vite det.

"Vi hørte dørene åpnes. Skrik og befalinger med en gang."

"SS-menn med schæfere sto på rampen"-

-"og pisket oss ut av vognene. Fort, ut, ut."

"Men ikke alle kunne det. De hadde dødd på veien."

"Vi var redde, vettskremte."

Begge hadde tatoveringer fra Auschwitz på armen.

Da de gikk med kortermet om sommeren, så alle det.

"De er overlevende som så Auschwitz fra innsiden."

Tatoveringene forandret livet deres for alltid.

"Landgangen i Normandie hadde begynt 6. juni 1944."

"Tyskerne manglet arbeidskraft til de innså"-

-"at de hadde en hel hær i Birkenau og Auschwitz"-

-"som kanskje kunne jobbe."

De siste reservene i rustningskappløpet:

Tvangsarbeidere fra konsentrasjonsleirene.

Med frigjøringen av leirene våren 1945 kom det opp i lyset.

Her i Mittelbau-Dora hadde fanger arbeidet-

-i undergrunnstunneler med nazistenes våpen V-1 og V-2.

Hva var det? Slavearbeid? Tortur?

Massemord?

LEIPZIG KONSENTRASJONSLEIR

Nazistenes brutalitet i de siste krigsukene kunne ses-

-i en av leirene i Leipzig.

Den ble dokumentert av amerikanske tropper.

Da leiren ble forlatt, ble 304 syke fanger etterlatt,-

-blant dem mange tvangsarbeidere. De var låst inne i en brakke-

-som man dynket i bensin og tente på.

Personalsjefen hos flyfabrikanten Erla-

-som styrte leiren, og to SS-menn-

-som var involvert i massakren, ble arrestert av amerikanerne.

I Buchenwald-rettssaken ble SA-lederen Walter Wendt dømt-

-til 15 års fengsel.

Straffen ble senere redusert til fem år.

Flere dommer knyttet til massakren er ikke kjent.

Siden 1943 hadde tsjekkeren Jan Sefl drevet tvangsarbeid i Norge.

Han skulle stilles for krigsrett etter å ha gitt-

-brød til krigsfanger fra Sovjetunionen.

Takket være en venn unnslapp han en garantert dødsstraff.

"En kveld kom en kollega og sa at jeg hadde fått et telegram."

"Far veldig syk, kom hjem med en gang."

Jan Sefl fikk 21 dagers permisjon.

Deretter må han vende tilbake til arbeidshelvetet i Norge.

Han bestemte seg for å la være.

Det spilte ingen rolle hvor det var.

Han ville ikke være en del av krigen lenger.

Han ville ikke aktivt hjelpe krigen med tvangsarbeidet.

Han var aldri arbeidssky.

Hvis han kunne hjelpe, så gjorde han det. Når som helst.

Men han ville ikke støtte krigen.

"Foreldrene mine sa at jeg hadde dratt."

"Hva skulle jeg gjøre? Mitt eneste valg var å gjemme meg."

Det var i en låve, under taket.

Det var en falsk vegg. Under en haug høy og halm-

-var det steiner som kunne flyttes.

Det var et perfekt gjemmested.

"Foreldrene mine ga meg mat gjennom taket."

"Gjemmestedet var ikke koselig."

"Det var kaldt om natten. Jeg hadde ingenting å gjøre. Ingen bevegelse."

"Det var en vanskelig tid."

"Jeg fryktet alltid hva som kunne skje."

"Politiet fortsatte å spørre hvor jeg hadde dratt."

"De sa at jeg hadde dratt tilbake og at de ikke hadde hørt fra meg."

Flukt ble straffet med døden.

Jan Sefl tok sjansen uten å vite hvor lenge han måtte bli der.

Skulle noen finne, angi og overlevere ham til tyskerne?

Jeg tror folk alltid har holdt sammen i Hvozdany.

Selvsagt ble de delt inn i de som var helt pålitelige-

-og som ville tie og ikke si noe, og de som,-

-for å uttrykke meg forsiktig, kanskje var av en annen mening.

Bestefar hadde en gruppe personer i landsbyen-

-som hjalp ham.

Ikke bestefar, jeg mener pappa. Jeg sier alltid bestefar.

Da opprøret mot tyskerne begynte i Praha knapt 10 mil unna,-

-måtte Jan Sefl fortsette å gjemme seg i låven i Hvozdany.

8. mai ble Tsjekkia frigjort-

-og Jan Sefl kunne forlate låven etter tolv måneder.

Han hadde overlevd.

Jan Sefl, en ung mann som spilte saksofon-

-i landsbyens orkester, mistet fire år av sin ungdom.

Etter krigen giftet han seg.

Og han betalte landsbyen tilbake for tilliten de hadde gitt ham.

Han ble ordfører.

Han organiserte årlige møter-

-for tsjekkiske tvangsarbeidere som hadde vært i Norge.

De kalte seg "noráci".

Han spilte saksofon langt inn i alderdommens høst.

Han døde i 2014, 92 år gammel.

Josef Bednarz, den unge mannen fra Polen,-

-hadde arbeidet i Hochdorf i nærheten av Freiburg i tre år.

Han var forelsket i Martha,-

-niesen til den lokale nazi-gruppens leder.

Våren 1945 var de vitne til de alliertes frigjøring.

"Soldatene spurte om vi kjente til noen nazister."

"Hvis jeg hadde gitt dem navnet hans, hadde de tatt ham med en gang."

"Jeg tenkte: 'Hva er poenget?' Etter det ble han denazifisert."

Denazifisert betydde ikke skyldig. Josef visste det.

Han var på vei til å begynne et nytt kapittel-

-i landet der han ble tvunget til å jobbe.

Martha var gravid, og Josef bestemte seg for å bli.

"Under krigen hadde jeg bare én tanke: å dra hjem."

"Så ombestemte jeg meg. Det var så tydelig."

"Jeg ville bli hos henne."

"I 1946 giftet vi oss."

Bestefar var tolerant, ikke bestemor.

Det tok tid før hun aksepterte ham. Fordi han var polsk.

Det var i hvert fall det mamma sa. At kjærligheten vanligvis vinner.

Josef og Martha fikk fem barn.

Han slo seg ned blant sine tidligere fiender.

Han søkte om tysk statsborgerskap så fort han kunne.

Han ville lære seg tysk. Holdningen hans var-

-at han var i Tyskland og derfor skulle lære seg tysk.

Til slutt, da folk hørte ham snakke,-

-kunne ingen ane at han var polakk.

"Mammas ord hjalp meg."

"Du kan glemme alt, men ikke glem Guds mor."

"Da overlever du."

I mange år hadde han ingen kontakt med sitt gamle hjemland Polen.

Ikke før flere tiår senere kunne han presentere Martha-

-for sin polske familie.

Første gang han dro til Polen med mamma, var også første gang-

-han møtte sin yngste bror. Han kjente ham ikke.

Han hadde ikke vært der på nesten 30 år.

Jeg dro dit for første gang i 1980.

Jeg ville vite hvor far kom fra.

Møtet var varmt og vennlig, akkurat som alle søsknene hans.

Vi ble ønsket velkommen overalt. Jeg var glad for å se alle sammen.

I 2016 feiret Josef og Martha diamantbryllup.

Da søsteren hans døde, tok han med seg en boks jord hjem-

-og sa at når han dør, vil han ha jorden i graven.

Polsk jord.

Like før krigens slutt-

-ble pariseren François Cavanna overført-

-fra Berlin til Szczecin.

Fra Graetz våpenfabrikk til den kommende fronten,-

-der han gravde skyttergraver.

"Det var veldig tungt arbeid."

"Vi jobbet under SS' overvåkning."

"Jeg fikk se den tyske masseflukten."

"Tyskere fra Pommern og Mecklenburg flyktet hals over hode."

Den røde armé rykket frem. Ingen skyttergrav kunne stoppe den.

For François og hans store kjærlighet, Maria fra Ukraina,-

-var friheten endelig innen rekkevidde.

"Da russerne slapp oss fri, var jeg så lykkelig med Maria."

"Endelig fri, endelig sammen!"

"Hvis hun ikke får komme inn i Frankrike, flytter jeg til Russland."

"Jeg sa til henne at jeg ikke skulle forlate henne."

"Men hun ble plukket opp av russerne da jeg ikke var der."

"Jeg så henne aldri igjen."

"For meg var krigens slutt en katastrofe."

Cavanna ble forfatter og tegneserieskaper.

Han var grunnlegger og redaktør av satirebladet Charlie Hebdo.

Og med sin roman bygde han et minne over sin store-

-og uventet tapte kjærlighet, Maria.

Jeg har selvsagt aldri sett eller møtt henne.

Han sa han mistet henne like lett som et lommetørkle.

Etterpå gjorde han alt han kunne for å få henne tilbake.

Han ble med i det franske kommunistpartiet for å finne henne.

Som fransk kommunist håpet han-

-å kunne reise til Russland.

Men det skjedde aldri. Han fant henne aldri.

François Cavanna døde i 2014, 91 år gammel.

8. mai 1945 tok krigen slutt.

Men for tvangsarbeiderne betydde det nye prøvelser.

Millioner av dem var nå flyktninger,-

-mennesker borte fra hjemlandet.

Mange bodde fortsatt i leirer.

Jeg ble unnfanget i leiren. Det kunne ha gått helt annerledes.

Hadde jeg blitt til litt tidligere, ville jeg nok ikke vært her.

Jeg kan vanskelig tenke meg at jeg hadde vært et av de barna-

-som var egnet til å arianisere.

Av frykt for russerne-

-hadde Natascha Wodins foreldre flyktet fra Ukraina til Leipzig.

Da russerne tok over Leipzig etter amerikanerne i juli 1945,-

-måtte de nok en gang flykte fra dem.

Vi ble sendt til et boligområde som ble bygget for oss.

Det var virkelig veis ende. Det sier det meste-

-at nesten ingen kom seg vekk.

Man bodde der, og man døde der.

Over en million fordrevne var fortsatt i landet.

Hovedsakelig russere, polakker og ukrainere.

For disse var det helt umulig å vende hjem.

Jeg husker at mamma alltid gråt. Hun hadde hjemlengsel.

Hun savnet moren sin, som hun hadde mistet i krigen.

Livet hennes var over.

Hun kunne ikke dra tilbake. De ville nok ha drept henne.

I Vesten dukket en gammel fiende opp som en ny fiende.

Trusselen var Russland.

Både for tyskerne som ventet på sine krigsfanger-

-og for tvangsarbeiderne.

For å ha jobbet for tyskerne skulle de få fengsel-

-og enda mer dårlig behandling.

Å bli værende var det minste av to onder.

Tyskerne frøs oss ut. De så på oss som kommunister.

Det var absurd, vi hadde jo nettopp rømt fra dem.

Likevel var vi kommunister, bolsjeviker, onde russere.

Jeg ble mobbet etter skolen. De jaget meg til "husene",-

-som de ble kalt i Forchheim på den tiden.

Fire kvartaler der tidligere tvangsarbeidere bodde.

Tyskland - endestasjonen.

Mamma tok til slutt livet av seg.

Hun begikk selvmord i husene vi bodde i.

De lå ved en elv.

De siste ukene eller månedene,-

-jeg vet ikke helt, sluttet hun å snakke.

Hun bare sluttet. Hun var ikke til stede lenger.

En dag bare dro hun og kom aldri tilbake.

Yevgenia ble 36 år gammel.

Pappa var spesiell. Han levde lenge.

Han bodde i Tyskland i nesten 50 år, men kunne ikke si stort mer enn-

-"trenger" og "trenger ingenting". Det var basisordene hans.

Han begynte aldri å leve i Tyskland. Foreldrene mine var ødelagte.

Deporteringen, tvangsarbeidet og så tyskernes forakt.

Det var en stor del av det. Det hadde en utrolig effekt på meg også.

Til slutt tok det over med en enorm kraft.

Det var som en tsunami.

Jeg var som lammet i flere år, i flere tiår.

Jeg var heldig som fant veien tilbake til skrivingen.

Og Mariupol-boken min, boken om mamma,-

-var så vellykket at jeg tjente penger til pensjonen min.

På den måten var jeg heldig.

Cajetan von Spreti som rekrutterte tvangsarbeidere-

-for arbeidsministeriet i Ukraina frem til sommeren 1944-

–ble innkalt til Wehrmacht de siste krigsukene.

Han ble såret i kampene utenfor Berlin.

Det er uklart hva som skjedde etter det. For familien var han borte.

Det må ha vært 1947 eller 1948.

Det ringte på døren mens det mørknet en høstkveld.

Jeg åpnet døren, og det sto en mann utenfor.

Han spurte om moren min bodde der.

Det var første gang jeg møtte faren min på ordentlig.

Så fant jeg ut at han bodde nord i Tyskland.

Han kalte det "midlertidig gruvearbeid".

Jeg antar at han hadde gått under jorden for å unngå denazifisering.

En ting visste vi sikkert: Hver gang det ringte på døren,-

-måtte faren min skynde seg ned i kjelleren.

Den amerikanske hærens etterretningstjeneste, CIC,-

-kvittet seg med råtne egg. Arbeidet var ikke lett.

Den skyldiges ansikt avslører ingen hemmeligheter.

I denazifiseringen ble tyskere delt inn i fem grupper:

Alvorlige forbrytere, forbrytere, mindre forbrytere,-

-tilhengere og frikjente personer.

Spreti flyktet fra Bayern for å unnslippe dette,-

-til et sted der familien hans ikke var så kjent.

Han kom hjem for godt først etter sju år, i 1952.

Han var ikke en far, han var en som var på besøk.

Enda en munn å mette i de magre årene.

Han var bare veldig stor.

Han var ofte i veien og gjorde egentlig ingenting.

I begynnelsen da han kom tilbake-

-var han krenket over det som hadde skjedd ham.

Han prøvde å få jobb i byrået igjen, men de avviste ham.

Han var ikke kvalifisert for stillingen som direktør for byrået.

Det hadde han ikke vært tidligere heller.

Han hadde bare fått jobben fordi han var partimedlem.

Tyskerne brukte stadig mindre tid på å se seg tilbake-

-og mer tid på å se i stadig fullere utstillingsvinduer.

Med det økonomiske mirakelet-

-kom muligheten for mange gjerningsmenn-

-og bedrifter til å spille offer.

For eksempel sjefen for Dr. Oetker, Richard Kaselowsky.

I Det tredje riket var han med i nazistenes Freundeskreis Himmler.

Det var en lukrativ forbindelse. Pudding til Wehrmacht-

-laget på Dr. Oetker av tvangsarbeidere.

Helt til 1990-tallet var det en plakett i Kunsthalle Bielefeld-

-der han ble kalt et offer for andre verdenskrig,-

-fordi han hadde dødd i et bombeangrep.

Bare takket være borgernes protest-

-har Kaselowskys fortid i SS-

-blitt nevnt siden 2016.

Den dag i dag hevder den tyske entreprenørens barnebarn-

-at tvangsarbeiderne faktisk hadde det ganske bra.

Vi blir opprørt når vi hører om tvangsarbeidere-

-på qatariske byggeplasser og kinesiske mikrochipsfabrikker.

Og så? Så glemmer vi det og leter etter gode tilbud.

Det er lettere å leve hvis man er uskyldig. Både i dag og da.

På den tiden fantes det en forening for denazifiseringens ofre.

I byen vår var representanten den tidligere ordføreren, dr. Müller.

I den sammenhengen prøvde faren min å tilpasse seg.

Cajetan von Spreti klarte å komme seg inn arbeidsmarkedet.

Mot slutten av karrieren sin var han, sjefen for byrået-

-som hadde deportert titusenvis av tvangsarbeidere,-

-nå personalsjef for et lite firma i Bayern.

Han døde i 1989.

Under en dødsmarsj fra leiren i Ravensbrück,-

-rett før krigen var over,-

-lyktes også Irma Trksak, tvangsarbeider på Siemens-

-som hadde sittet i en spesiell leir, i å rømme.

"Det tok en måned å gå hjem."

"Vi gikk gjennom Polen, via Poznań,"-

-"gjennom Tsjekkoslovakia, Ostrava til Bratislava."

"Da jeg kom hjem, var ikke huset der lenger."

Hun fant i det minste foreldrene sine igjen i Wien.

Begge brødrene hennes var døde.

"Jeg ble tildelt en leilighet som tilhørte en nazist."

"Jeg ga ham møblene."

"Jeg ville ikke bo i en nazists møbler."

"Jeg bodde i en tom leilighet i to år, som et primitivt menneske."

"Jeg var glad for å være der, for å være i live og kunne jobbe."

I rettssaken mot vaktene fra konsentrasjonsleiren-

-var vitnemålet hennes av svært stor betydning.

Totalt 38 personer ble tiltalt, 21 av dem var kvinner.

19 personer ble dømt til døden,-

-og mange fikk lange fengselsstraffer.

Mamma hadde to formål i livet.

Ett var å forhindre at folk glemte.

Det andre var meg.

I mange år nektet Irma Trksak å få sine fysiske-

-og psykologiske men fra tvangsarbeidet-

-erklærte av leger.

"Jeg ville ikke gå til legen, da mange leger"-

-"og intellektuelle hadde spilt med av opportunistiske grunner."

"Jeg ville ikke havne hos en lege som hadde vært nazist."

Det var ikke usannsynlig.

45 prosent av tyske leger var med i nazistpartiet,-

-og mange av dem fortsatte selvsagt å jobbe etter krigen.

For eksempel Hans Münch,-

-som styrte laboratoriene i leirene i Auschwitz og Dachau,-

-og hadde vært Ellis Hertzbergers sjef,-

-jobbet som lege i Bayern frem til 1990-tallet.

Ofrenes foreninger og forelesninger var livet hennes.

Men ikke før i 2016, da hun var 99 år gammel,-

-ble Irma Trksak tildelt Østerrikes hedersmedalje.

Jeg tok den med hjem, la den på bordet hennes og sa-

-at det var fordi hun hadde vært øyenvitne, i motstandsbevegelsen-

-og overlevd konsentrasjonsleiren.

"Derfor fikk du denne anerkjennelsen fra den østerrikske staten."

"Så hyggelig. Hva er det?"

Demensen var allerede langt på vei.

"Jeg kommer nok aldri over minnene mine, marerittene og frykten."

"Men jeg bærer dem ikke på meg. Jeg viser dem ikke til fremmede."

Hva etterlot datidens overgripere-

-til sine barn og barnebarn?

For eksempel Friedrich Leo, som gjorde karriere-

-i SS Sentralbyrå for rase og bosetting?

Det påvirket livet mitt veldig. Som jeg en gang sa-

-så streber jeg etter en dypere kunnskap for nazistenes barnebarn.

Etter krigen havnet Friedrich Leo,-

-som så mange andre nazister, i fengselsleir.

Han klarte å rømme med noen venner.

Det var høydepunktet i hans liv som helt.

Han pleiet historien som om den var en skatt.

Han fortalte den til sønnene og barnebarna. Bare guttene.

Historien ble opprinnelseshistorien til hans senere liv.

Det spilte ingen rolle hvorfor han var fengslet - han rømte.

Han flyktet til familien, til sin kone hjemme i Nord-Tyskland.

Han gjemte seg og kjempet videre.

Sånn var det i hele landet. Kvinnene sydde, og mennene tidde.

Bestemor jobbet som syerske.

Hun forsørget familien.

For ham var det en ufattelig multippel ydmykelse.

Selv var han skogsarbeider.

Friedrich Leo lot frustrasjonen gå ut over barna, som mange andre.

Han var en brutal far. Ingen av barna hans elsket ham.

Noen stengte ham ute, andre gjorde opprør.

Ingen elsket ham.

Han bare var der, som en figur i et vokskabinett.

Hvordan håndterte familiene farsrollen,-

-morsrollen, alt som hadde med nazitiden å gjøre,-

-inkludert tvangsarbeidet?

Ofte ikke i det hele tatt.

Det var slik historien om Olga som hadde det bra hos oss oppstod.

For mine foreldres del var krigen og nazistene til stede.

De satt ved samme bord hver dag.

Men min generasjon hadde et valg.

Ikke hvorvidt emnet spilte noen rolle eller ikke,-

-det var fortsatt for sterkt for det.

Jeg tror dette temaet som har vært så viktig i skapelsen av min identitet-

-ikke vil være det for datteren min.

Hva vil skje med historien vår-

-og minnene våre?

For ofrenes etterkommere tar det aldri slutt.

Ellis Hertzberger overlevde leirene og dødsmarsjene.

Hva skjedde med kona hans, Josy, kalt Duifje?

Hvor ble det av assistenten hans, Jenny Gold?

Ellis lette lenge etter Duifje etter krigen.

Han lette etter Duifje og broren Leopold.

Også han ble drept i 1944.

I 1946 dro han til India og jobbet som lege-

-fordi alle han kjente her var savnet eller døde.

"Så ble jeg overført til Semarang på Javas nordkyst"-

-"og ble laboratoriesjef."

"Etter et halvt år fikk jeg et brev fra Jenny Gold,"-

-"min assistent i Westerbork."

"Hun spurte om jeg visste hvor broren hennes var."

"Jeg skrev til henne og spurte om hun visste hvor kona mi var."

"Det var et unødvendig spørsmål. Jeg visste det allerede."

"Hun hadde havnet på sykehuset i Auschwitz."

"Hun hadde trolig tuberkulose og hadde blitt gasset i hjel."

"Vi fortsatte å skrive brev. Da jeg kom tilbake til Nederland,"-

-"giftet vi oss."

Spørsmålet var hvor de skulle bo.

Israel var et alternativ.

Bestefar ville til Israel, men bestemor var redd for skorpioner-

-og ville ikke bo der.

USA var også et alternativ, men til slutt havnet de her-

-i Weesp i Nederland.

I motsetning til mange slektninger og venner-

–overlevde Jenny og Ellis leirene,-

-tvangsarbeidet og de konstante farene.

"Etter krigen ville jeg ikke kjøre gjennom Tyskland."

"Jeg var fortsatt full av hat."

Vi dro gjennom Belgia og Frankrike til Sveits.

"Jeg vil fortsatt ikke ha en tysk bil."

"Jeg vil ikke bli tvunget til å se på ord som benzin hele tiden."

Ellis Hertzbergers barnebarn Rosanne-

-studerte mikrobiologi som bestefaren sin.

I dag er hun også en vellykket skribent og spaltist.

For henne betyr det å se seg tilbake også å se fremover.

Det finnes mange fotografier av familien.

Bildet av bestemor Ans og bestefar Maurits.

De tre barna Eef, Ellis og Leopold.

Bestefar Maurits begikk selvmord, Leopold ble drept, Ellis var i leir.

Slekten ble revet i stykker.

Men etter krigen ble det en familie igjen.

To foreldre med to barn som sier: "Vi er i live."

"Vi har overlevd." Med vekt på levd.

De fikk barn, og nå har vi barn.

Vi er i live. Vi er fortsatt i live.

Det smerter meg å se hvordan livet til bestemor og bestefar-

-ble begrenset av krigen.

Noe ble stjålet fra dem og fra kommende generasjoner.

Hver gang vi husker det, kommer minnestundenes grå ansikter tilbake.

Jeg vil ha en enkel og lykkelig jødedom-

-som ser positivt på livet.

Jeg vil at den historien en gang skal bli historie.

Jeg vil ikke se en fjerde generasjon ofre.

Jeg vil sette fra meg koffertene.

De bodde sammen i over 60 år.

Ellis døde i 2008 og Jenny i 2012.

De var unge i sin beste alder.

Men årene ble brukt til å jobbe for fienden.

Over 13 millioner mennesker.

Utnyttet og i flere tiår glemt.

Det viktige er at det var en israelsk jødisk kollega som sa:

"Vi forventer ikke mye av tyskerne."

"Bare de vet hva som skjedde."

Det er fortsatt målestokken.

Det er ikke mye, men uendelig komplisert.

Tvangsarbeid i Det tredje riket: For noen et avsluttet kapittel.

For andre, kanskje den verste av Tysklands krigsforbrytelser.

Jeg ville aldri tilgitt meg selv om jeg døde uten å si:

"Hei, tyskere, en gang var det tvangsarbeidere her."

Jeg måtte si det.

Han skrev om båter i alle brevene sine fra India.

Han skulle bygge en båt. Han skulle kjøpe tre til en båt.

Da han kom tilbake til Nederland, ville han ha en båt.

Båter, båter, båter. Hele tiden.

Tekst: Ingrid Sande Larsen Iyuno