Original subtitles

De var unge i sin beste alder.

Disse årene ble tilbragt på å jobbe for fienden.

Mellom 1938 og 1944-

-ble over 13 millioner mennesker fra halve Europa ført-

-til Det tyske riket for å bli utnyttet.

De ble glemt i flere tiår.

Tvangsarbeid i Det tredje riket: For noen, et avsluttet kapittel.

For andre, kanskje det verste av Tysklands glemte krigsforbrytelser.

Mange tyskere har lenge ignorert-

-hvordan de behandlet tvangsarbeiderne og deres familier.

De har romantisert minnene fra denne tiden.

De behandlet jo tvangsarbeiderne godt, ikke sant?

FORBUDT KJÆRLIGHET

10. mai 1940 begynte invasjonen av Frankrike.

-Målet var Paris. -"Så kom krigen."

"Jeg trodde ikke lenger på noe. Jeg var forbløffet, overveldet."

"Det begynte virkelig."

"Jeg trodde ikke på Frankrike, Tyskland eller menneskeheten."

"Jeg sa til meg selv: 'De er alle gale, livsfarlige galninger.'"

Jeg heter Jérôme Cavanna. Jeg er François Cavannas sønn.

Først var jeg lærer, så sjef for et spesialisert institutt.

François Cavanna var 21 år gammel og murerlærling.

Han tilbrakte to år i Tyskland som tvangsarbeider.

På 1970-tallet grunnla han satirebladet Charlie Hebdo.

Han ble kjent som en bitende humorist.

Jeg ble ofte fortalt at jeg var heldig som hadde en sånn far.

"Du ler nok hele tiden." Det var ikke sånn.

For å være ærlig var han en veldig pessimistisk person.

Folk som har opplevd krig og fangenskap, er ofte det.

Det er alltid det samme. Han snakket nesten aldri om det.

Paris: det lenge ettertraktede målet er nådd.

Frankrikes sjel og hjerte-

-demokratiets og liberalismens vugge-

-er i tyske hender og derfor under tysk herredømme.

"Det var forferdelig."

"Tyskere på Champs-Élysées. Tyske soldater overalt."

"Frankrike var ikke lenger en uavhengig nasjon,-

-men bare en tysk koloni."

Service du travail obligatoire ble innført,-

-en obligatorisk toårig arbeidstjeneste.

Totalt jobbet over 600 000 franske sivile-

-for Det tyske riket under krigen.

Tvangsarbeid? Offisielt var arbeiderne frivillige.

Han ble tatt på gata da han var på vei til jobb.

Moren hans trodde at han hadde rømt for å more seg.

"Vi kom til en skog øst for Berlin og ble satt i en stor leir."

"Den var enorm. Alt var nytt."

"Det var trebrakker der. Alle så like ut."

"Et smart firma må ha tjent store penger."

"Det var slike brakker overalt. Overalt!"

"I leiren var det 800 franskmenn, 100 eller 200 belgiere,-

-og 800 russere og ukrainere. Ukrainerne var kvinner."

"Vi ble holdt adskilt av veier med piggtrådgjerde."

Cavanna ble satt til å jobbe for Berlinfirmaet Graetz.

En kjent produsent av gasslamper og radioer før krigen,-

-men selv Graetz lagde nå krigsutstyr.

"Graetz var et stort selskap. Ikke som Krupp og Thyssen, men..."

"Det var stort. Det var en gate som het Graetzstrasse."

Det jobbet 7 000 mennesker på Graetz.

Over tusen av disse var tvangsarbeidere,-

-mest unge kvinner og menn, hjemmefra for første gang-

-uten foreldrenes omsorg og kontroll.

Det var deres beste år. Det burde det i det minste ha vært.

"Så ble jeg satt på en lastebil til fabrikken. De sa:

"Kvinnene forklarer alt."

"Jeg sto foran en stor presse med to kvinner til å hjelpe."

"Én av dem var Maria."

François Cavanna forelsket seg i Maria.

Den unge ukraineren som sto ved siden av ham ved maskinen-

-og forklarte arbeidet. Hun oppmuntret ham og ertet ham.

"Jeg sultet etter kjærlighet uten å vite det."

"Følelsen av tomhet var så stor-

-at to grenseløse kjærligheter flommet inn i meg."

"Så voldelige og grenseløse som bare kjærlighet kan være."

"Maria. Og russerne."

Det gikk til på Graetz, som i hele Tyskland,-

-i nesten alle firmaer.

Fra store selskaper til små håndverkfirmaer:

De tok alt de kunne-

-for å holde økonomien i gang i Det tyske riket.

Etterspørselen var enorm, og arbeidsbyråene sto for tilgangen.

På slutten av krigen hadde 13 millioner tvangsarbeidere-

-erstattet 14 millioner innkalte Wehrmacht-soldater.

En tredjedel var kvinner, hovedsakelig fra Øst-Europa.

I 1942 begynte invasjonen av Sovjetunionen.

Tidlig den 22. juni avanserte tyske Wehrmacht,-

-på bred front for å avverge trusselen-

-som bolsjevikiske forrædere utgjør.

Blitzkrigen i øst-

-var et omfattende angrep på Sovjetunionens innbyggere.

Det var "rommet" de ville ha, ikke folket.

Pragmatismen til folk som Fritz Sauckel,-

-med fullmakt for arbeidsinnsatsene,-

-seiret raskt over raseideologene.

Tysklands arbeidsmarked trengte mer arbeidskraft, straks.

Om nødvendig, til og med østeuropeiske Untermenschen,-

-undermennesker.

Ved frontlinjen fantes i tillegg til SS og Wehrmacht,-

-arbeidsdepartementet. Så tidlig som på slutten av 1941-

-sendte det over tusen av sine ansatte til Russland,-

-Belarus og Ukraina for å rekruttere arbeidere.

"Grunnleggende ukrainske trekk er mangel på disiplin-

-hemninger, urokkelighet,-

-overmot og mangel på selvstendighet."

"På den andre siden: veldig dyktige og raske til å lære."

"Store kunstnere med primitive redskaper."

Cajetan von Spreti, Sturmbannführer i SA,-

-og senior rådsmedlem på rekrutteringsoppdrag-

-dro til Ukraina 13. desember 1941.

Opprinnelig hadde han blitt gruppert i Cherson, nord for Krim.

Han hadde med seg propagandamateriale-

-til ukrainerne om hvor godt livet var for tyske arbeidere.

Han snakket aldri om det selv.

Hvis man spurte ham, kanskje etter å ha hørt noe kritisk,-

-sa han bare: "Bare vær glade for at dere ikke levde på den tiden."

"Dere vet ikke hvordan det var."

Jeg heter Wilhelm von Spreti. Jeg er Cajetan von Spretis sønn.

Jeg er yngst av fem søsken.

Mye senere, da han ikke lenger levde-

-gikk jeg inn i nazistarkivet i München.

Jeg var nysgjerrig og ville se meg rundt.

Da jeg kom opp i første etasje,-

-så jeg et to ganger tre meter stort portrett av faren min.

Etter det forsto jeg at det ikke var fullt så enkelt.

Von Spreti-familien er ikke hvem som helst i Bayern.

I sin biografi til adelættens slektskronikk-

-utelot Cajetan årene i Ukraina.

Etter lærlingtiden hos Würzburg-

-ble han offentlig tjenestemann.

I 1941 ble han kontorsjef for byrået i Freising.

I mai 1945 ble han fanget-

-av amerikanerne og ble så overlevert til britene.

Tre år mangler. Han bare ignorerte dem.

Han utelot dem i familiekronikken.

Han inkluderte dem ikke en eneste gang i hele sitt liv.

Hos alle etterfølgerne, etterlot han dårlig samvittighet-

-og skamfølelsen vi må leve med den dag i dag.

Det er ingen vei utenom.

Nazigenerasjonens stillhet etter krigen.

Før krigen hadde mange av dem, også Cajetan von Spreti,-

-satset alt på dette ene kortet.

Den unge greven levde et ekstravagant liv.

Han mistet familieslottet han hadde arvet,-

-hans første ekteskap endte i skilsmisse.

Han hadde mistet nesten alt.

Så i 1929 ble han med i Nazistpartiet.

Han håpet at det ville føre til en karriere.

I begynnelsen fant de frivillige.

I byer som Charkiv var det sult og mangel.

Mange ukrainere trodde på den tyske løgnen om god lønn.

Tyskerne? Det var etterspørsel etter billig hjemmehjelp.

Grev von Spreti kunne hjelpe dem.

"Kjære Mrs. Heilingbrunner. Med transporten 8. oktober-

-sendte jeg ukraineren Wala Stokolenko til deg som hushjelp."

"Først må vi selvsagt lære henne opp i husarbeid."

"Jeg håper hun vinner din godkjennelse."

"Jeg er takknemlig om du kan informere meg når hun kommer,-

-så jeg kanskje kan finne en annen til deg. Heil Hitler."

Mennesker, levert som hvitevarer.

De fleste ante ikke hva som ventet dem i Tyskland.

Mange hadde fortsatt Stalins holodomorpolitikk,-

-systematisk sult av hele regioner, ferskt i minnet.

Tyskerne kunne vel aldri være like forferdelige som bolsjevikene?

"Nesten hele livet var jeg uvitende-

-om at jeg var barn av tvangsarbeidere."

"Ingen hadde sagt noe."

"Ikke foreldrene mine, ingen tysker rundt meg,-

-hvis minnekultur ikke inkluderte massefenomenet tvangsarbeid."

"I flere tiår visste jeg ingenting om livet mitt."

"Jeg visste ikke hvem menneskene var som vi bodde med,-

-i diverse etterkrigsgettoer."

"Jeg visste bare at jeg tilhørte en slags menneskelig søppel-

-som var blitt igjen etter krigen."

Jeg heter Natascha Wodin.

Jeg ble født i Tyskland etter krigen. Jeg er datter av en tvangsarbeidere.

Foreldrene mine fortalte meg at de var innvandrere.

At de flyktet fra kommunismen og Stalin til Tyskland.

Det var deres historie. Jeg syntes den var helt rimelig.

Ingen utenfor hjemmet nevnte tvangsarbeidere.

Jeg visste ikke engang at de eksisterte.

Det var ikke på kartet.

Wodin har forsket og satt sammen foreldrenes historie.

Natascha Wodin - "Hun kom fra Mariupol." Gratulerer!

Jeg ble båret fram på enorme bølger av empati.

Hvorfor det?

Det er litt kynisk, men noen ganger tror jeg tyskere-

-elsker å velte seg i skyld.

Hos meg fant de mer. I boken klandrer jeg ingen,-

-men kanskje de føler seg litt skyldige.

Jeg vil at så mange som mulig skal vite om-

-omfanget av tvangsarbeid i Det tyske riket.

Om skjebnen til millioner av arbeidere som ble brukt-

-og slitt ut av krigsindustrien,-

-og som vanligvis ikke hadde noe liv etterpå.

Moren min var en av dem.

Hun jobbet her i Leipzig, i en våpenfabrikk eid av Flick-gruppe.

I Mariupol i Ukraina oppdager Natascha Wodin sin mors røtter-

-og til slutt sine egne.

Familien var velstående. Til kommunistene kom til makten.

Moren min ble født i 1920. Revolusjonen fant sted i 1917.

Så kom borgerkrigen. Siden hungersnøden.

Det var en kamp for å overleve.

Så kom Stalins utrenskninger. Folk ble arrestert overalt.

Foreldrene til moren min ble ekspropriert.

Man må hele tiden regne med å bli ført bort.

Natascha Wodins mor, Yevgenia, meldte seg hos arbeidsbyrået.

Hun ville jobbe for tyskerne.

En avgjørelse som ville få store konsekvenser for henne.

Tyskerne er bare ute etter én ting: hennes arbeidskraft.

Snart var det ikke nok frivillige ukrainere-

-som meldte seg til Det tyske riket.

Mengden Berlin ba om kunne ikke leveres lenger.

"På morgenen utførte vi helsesjekker her i Uman."

"Bare 600 duger til arbeid."

"Det er nesten umulig uten mishandling."

"Regionen må skaffe 17 000. Vi er også ganske utslitte."

"Jeg synes sjefen er for bløthjertet-

-og lar hensyn for mennesket påvirke beslutningene hans for mye."

I ekte tysk ånd var ikke bare Arbeidsdepartementet-

-engasjert i rekrutteringen, men også andre institusjoner.

Finansdepartementet, for eksempel.

Som registrerte tvangsarbeiderne og drev inn skatt fra dem.

Helt til den yngre generasjonen gjorde opprør i 1968-

-brydde visst ingen seg om at etter krigen-

-fortsatte departementene som om ingenting hadde skjedd.

Da jeg var 16, ble jeg lærling i München.

Jeg ble snart med i byens ulike venstregrupper.

Jeg nektet å gjøre militærtjenesten da det ble aktuelt.

Jeg var med på å grunnlegge Deutsche Friedens-unionen.

Kanskje det var på grunn av en lengsel etter forsoning.

Ikke før på 2000-tallet-

-begynte departementene å se kritisk på fortiden sin.

Frem til da hadde det vært enkelt:

Byråkrater hadde ikke gjort noe galt.

De hadde bare gjort jobben sin.

Den 21 år gamle polakken Josef Bednarz,-

-kom til Hochdorf utenfor Freiburg som gårdsarbeider i 1941.

Den første bonden hadde pisket ham, men etter noen uker-

-hadde han flaks og havnet på en ny gård.

Uten polske og andre østeuropeiske jordbruksarbeidere-

-ville Tysklands matforsyning kollapset.

Ironisk nok forlenget tvangsarbeiderne den krigen-

-tyskerne ville at skulle ta slutt-

-så de kunne dra hjem og gjenoppbygge landet sitt.

"Det var ukrainere på en gård i nærheten av oss."

"Vi sto på god fot med dem."

"Vi fikk ikke lov til å treffe tyske kvinner."

Josef Bednarz møtte likevel en ung tysk kvinne.

"Vi møttes om kvelden. Vi spilte spill og snakket, som man gjør."

"Unge folk blir fort kjent med hverandre."

"Vi var også mennesker."

Selvsagt var det veldig farlig under krigen.

Jeg vet ikke hvordan de klarte det. Jeg beundrer det de gjorde.

De møttes på en gård i nærheten av min mors hus.

Unge kvinner og menn pleide å samles der om kvelden.

Der forelsket de seg i hverandre.

Hva tenkte tyskerne-

-om at det var 13 millioner utlendinger i landet deres?

En sjettedel av alle innbyggere.

Fritz Saukel sa til dem-

-at de trengtes for å bygge et nytt Europa.

Etterpå skulle de dra hjem igjen. Propagandaen overbeviste ikke alle.

I Thüringen, for eksempel, kom det inn flere klager-

-på avskummet i gatene og på arbeidere fra vest-

-som fikk gå fritt etter jobb, selv på puber og restauranter.

I Hochdorf hadde Josef Bednarz det enda vanskeligere-

-da Martha, den unge kvinnen han var forelsket i,-

-var niesen til den lokale nazi-gruppens leder.

"Jeg visste det ikke da."

"Sånn er det. Du kan ikke noe for hvem du forelsker deg i."

"Det var ekstremt risikabelt. Mange ble straffet for det samme."

Forbrytelsen ble kalt "raseskjending".

Bilder fra Oschatz i Sachsen. Hvis tyskere ble tatt,-

-fikk dommerne handle etter eget samtykke.

Enten konsentrasjonsleir, eller om dommeren trodde-

-at de hadde mistet kontrollen i et svakt øyeblikk,-

-offentlig ydmykelse.

Arbeidere fra øst som ble oppdaget, ble henrettet.

Hundrevis av polakker ble hengt over hele Det tyske riket.

Man lot ofte likene henge der i flere dager for å avskrekke.

Under denne såkalte raseforbrytelsen-

-betydde all seksuell kontakt, dødsstraff.

Samtidig var det arbeidskraftmangel,-

-så mange saker ble rasevurdert før en avgjørelse ble tatt.

Ble den påståtte forbryteren ansett som "passende for germanisering",-

-fikk han leve. Hvis ikke, ble han drept.

Signaturen under "passende for germanisering"-

-betydde forskjellen mellom liv og død.

Signaturene tilhørte bestefaren min og kollegaene hans.

"Jeg var medlem av det tyske speiderforbundet fra 1921,-

-der jeg var distriktssjef og sjef på grensekontoret i Nordsleg,-

-og fra 1929 medlem av lederorganisasjonen."

"Høsten 1934 ble jeg med i SS som instruktør for kampstyrkene."

"2. mars 1935 giftet jeg meg med Trina Dodenhoff."

"Vårt ekteskap produserte to jentebarn."

Jeg heter Per Leo. Jeg bor i Berlin og jobber som skribent.

Jeg er utdannet historiker.

Leo-familien er en velstående øvre middelklasse-familie fra Bremen.

Verftseiere. Villaeiere.

Som i mange familier, er det hull i en av slektningenes biografi.

I dette tilfellet er det bestefar Friedrich.

Mange tyske familier kjenner ham som han med sort SS-skjortekrage.

Ingen sa at han støttet Hitler at han var nazist og medlem av SS.

Bestemoren min sa aldri det.

Det ble sagt at han var idealist og politisk.

Da hun sa det, himlet hun med øynene,-

-som om hun mente: "Politikk! Det skapte problemer."

Ingen yrkesopplæring eller vitnemål fra videregående.

Store drømmer og en idé om hvordan de ville bli virkelige.

Det eneste han investerte i var ideologi og radikalisme.

Etter 1933 sto ingenting i veien for karrieren hans-

-da han ble med i organisasjonen som mer enn noen annen-

-ble definert av sin ideologi. Altså SS.

Alt skjedde veldig fort.

Friedrich Leo gjorde karriere i SS sentralbyrå for rase og bosetting.

Bestefaren min var en såkalt raseundersøker.

Deres eneste oppgave var å velge-

-SS-rekrutter ved hjelp av positivt utvalg.

Eller å granske SS-mennenes bruder.

Han gjorde et unntak for seg selv.

Bestemoren min var veldig liten. Ifølge SS' regler-

-burde han ikke ha fått gifte seg med henne.

Vi mener at framtidens tyske gutt må være smal og smart,-

-rask som en greyhound, tøff som lær og hard som Krupp-stål.

Rasespørsmålet var siden Nürnberg-lovene ble vedtatt-

-en av nazi-politikkens ideologiske grunnvoller.

På familiegjenforeninger ble det sagt at når man ble 180 cm høy,-

-fikk man en hel kake av ham. Den kostet fem mark.

Jeg ante ikke at det hadde noe med hans tid i SS å gjøre.

Uansett, han betraktet alltid sine sønner og døtre,-

-sine svigerdøtre og sønner-

-og barnebarn med et rasistisk blikk. Det kom naturlig for ham.

Størrelse, hår- og øyenfarge, hode- og neseform, pannehøyde-

-var fysiske trekk som avgjorde menneskers verdi.

Det ble raskt etablert flere avdelinger og myndigheter-

-der folk forvaltet og implementerte disse retningslinjene-

-og dets "vitenskapelige rasedoktrin".

Det er og har alltid vært tull. Det er en ikke-vitenskap.

Så det var lett å bli ekspert på rase.

Fins det en jobb som ikke krever kunnskap, så var det bestefars jobb.

Dette ledet Leo-

-til rasevurdering av tvangsarbeidere.

Nazistisk raseteori mente den ariske rasen var overlegen.

"Utlendinger" ble fremstilt som en trussel,-

-som mindreverdige, til og med uverdige å leve.

Høydepunktet i karrieren hans-

-var å bli sjef for rasemyndighetene i Sentralbyrået for rase.

Som sjef i den siste delen av krigen, skrev han under på dokumenter-

-som førte til mord.

Signaturer som betydde døden for østeuropeiske tvangsarbeidere.

Ingen av dem ble siktet. Omfattende diskusjoner ble holdt.

Man kan lese dokumenter om nøyaktig hva som skjedde.

Ofte var ikke det nok bevis i retten.

Så det kom aldri lenger enn en forundersøkelse.

Hvordan håndterte den unge Forbundsrepublikken Tyskland-

-nazi-retten og domstolene som mislyktes så kapitalt?

Flere av landets statsadvokater og dommere trodde-

-på en rettsstat styrt av nasjonalsosialistiske lover.

Det er en stor dag i Berlin. To byråer i den føderale republikk-

-forbundsforfatningsdomstolen og en disiplinær domstol åpner.

87 prosent av domstolene fortsatte etter krigen, godkjent for tjeneste.

Over halvparten av alle tjenestene-

-ble besatt med tidligere medlemmer av Nazistpartiet.

Deres interesse for en revurdering av fortiden-

-var mildt sagt begrenset.

Et unntak var den jødiske statsadvokaten Fritz Bauer.

Han ville slåss.

Da boken hans om fascisme og nazismens røtter-

-ble sendt til skoler i Rheinland-Pfalz i 1962,-

-ble dette avslått av det unge CDU-parlamentsmedlemmet,-

-og senere forbundskansler Helmut Kohl.

Fordi det ikke var gått lang nok tid-

-for å kunne bedømme nazismen."

Ikke før i 2012 utnevnte Justisdepartementet-

-en uavhengig kommisjon-

-til å granske ministeriets historie i Det tredje riket.

Hvem sine barn er dette?

Det er barna til våre utenlandske arbeidere.

Arbeiderne kan ta med seg familiene sine.

Kan de utenlandske arbeiderne gifte seg her?

Selvsagt. I arbeidstiden ses barna etter-

-og utdannes her, akkurat som på førskolene i byene.

Propagandafilmer som denne, skulle villede både tyskerne-

-og de som skulle lures til Tyskland.

Hva skjedde virkelig med tvangsarbeidernes barn?

For polske og østeuropeiske kvinner-

-var det rundt 400 mødre- og barneleirer, som denne i Dresden.

Leiren ble håndtert i ekte tysk ånd.

Byen leide ut en kommunal tomt til et selskap.

Selskapet leide den ut til den tyske arbeidsfronten-

-som i sin tur begjærte leie fra kvinnene.

Forsikringsselskaper fakturerte for helseforsikring.

Alle visste om det, og alle spilte med.

Halvparten av de nyfødte som var klassifisert som "ikke ariske"-

-døde bare noen dager eller uker etter fødselen.

225 av 497...

Dødsårsak i nesten alle tilfeller var en påstått medfødt svakhet.

Etter krigen ble barnegravene på St. Pauli kirkegård kalt-

-"de russiske gravene" av Dresdens innbyggere.

Bare nylig og på privat initiativ har forbrytelsen blitt diskutert.

Minnesteinene ble laget av skolebarn i Dresden i 2018.

Tvangsarbeideres barn sultet i hjel mens Der Führer poserte-

-med tyske barn i Obersalzberg. Ariske barn.

Barn med tyske mødre.

Den tyske kvinnen skal være ren og forbudt for utlendinger.

Derfor åpnet Reichsführer SS Heinrich Himmler,-

-bordeller for mannlige tvangsarbeidere i 1942.

Så de ikke skulle få "noen dumme ideer".

De prostituerte var også tvangsarbeidere.

De fikk velge: bordell eller konsentrasjonsleir.

"Gjennom å åpne bordellet ville partiet forhindre-

-skjending av den tyske rasen, dog forgjeves."

"Jeg hadde venner som fant lokale jenter,-

-og giftet seg damer som var lette på tråden."

"Bortsett fra amorøs tilfredsstillelse-

-fikk mennene noe å spise som utfylte den ekle-

-og ikke særlig nærende leirmaten."

Kjærlighet i krig.

Vladimir Matoušek var 21 år da han ble tvunget til å forlate hjemmet.

Han etterlot minnene sine fra tiden-

-som tvangsarbeider i Østerrike til sin sønn.

Det var fra notatene han ga barnebarna sine,-

-som jeg fikk høre detaljene om hans tid som tvangsarbeider.

Jeg er Vladimir Matoušek.

Jeg er fra Brünn. Jeg er skulptør av yrke.

Matoušek ble sendt med tog til østerrikske Donawitz.

Her på Reichswerke Hermann Göring,-

-var stålproduksjonen for krigen i full gang.

"Over 20 høye skorsteiner og masovner strakk seg mot himmelen."

"Jeg glemmer aldri dette første dystre inntrykket."

"Det skulle bli verre. Fangeleiren."

"Her var nesten alle Balkan-nasjonaliteter,-

-italienere, franskmenn, såkalte nasjonale tyskere,-

-noen spanjoler, nederlendere, dansker, nordmenn,-

-polakker, slovaker, ungarere og selvsagt våre egne landsmenn."

"Alle skitne, trøtte og i filler."

Han så det som en uunngåelig fase som historien tvang på ham.

Fra og med 1941-

-var stålverket i Donawitz del av Reichsswerke Hermann Göring.

Vladimir Matoušek og tusenvis av andre tvangsarbeidere-

-laget hovedsakelig jernbanespor for den tyske jernbanen her.

I Linz ble deler av stridsvogner og annet krigsutstyr laget.

Arbeidere og krigsfanger fra 40 nasjoner.

Hele Europa bidrar til å øke produksjonen-

-for å drive byggingen fremover.

"Vi fikk arbeidsklær,-

-gamle klær som hadde blitt donert i protektoratet."

"Hvert plagg kostet 25 mark."

"De stjal fra oss så fort de fikk sjansen."

"Det tyske riket ønsker arbeidere velkommen-

-som gjester, og behandler dem som sådan."

Jeg hadde nok taklet det annerledes.

Jeg hadde vært mer emosjonell, mer impulsiv.

Jeg beundrer måten han håndterte det på. Sånn var han.

Han håndterte det vitenskapelig, som en fjern iakttager.

Matoušek hadde det faktisk litt bedre i Østerrike,-

-enn mange andre tvangsarbeidere. Han fikk dra på utflukter og ferie.

Da han ble syk, slapp han ut og fikk dra hjem.

"Det interessante med minner er at det verste-

-som hendte meg som tvangsarbeider, ikke står i dagboka."

"Der står det ikke at jeg nesten ble blind av en jernflis."

"Utlendinger fikk verken beskyttelses-forklær eller hjelm."

"Ikke at jeg akkurat slapp unna skade,-

-da jeg krasjet med en vogn full av jernstenger."

"Jeg ble beskyldt for sabotasje, avhørt av politiet og mishandlet."

"Selv når livet er fullt av umenneskelige opplevelser,-

-er det ofte de artige, gripende øyeblikkene man husker."

Vladimir Matoušek døde i 2021, 100 år gammel.

Han likte ikke maten han fikk på hjemmet han bodde på mot slutten.

Han sa den bare var litt verre enn maten han fikk som tvangsarbeider.

Etter krigen ble alle Reichswerke Herman Göring-anleggene-

-den østerrikske statens eiendom.

I dag tilhører de Voestalpine,-

-et privat firma som den østerrikske stat har størst eierandel i.

Ikke før i 1998 beordret firmaet en granskning av tvangsarbeidet.

Det ble oppdaget at over 20 000 tvangsarbeidere-

-hadde jobbet i Østerrikes stålproduksjon.

Takket være dem kunne flere stålfirmaer-

-og boliger for deres østerrikske personale bygges.

Jan Sefl fra Hvozd'any i Böhmen-

-ble innkalt til tvangsarbeid da han var 20.

Han ble sendt til Organisation Todt i det okkuperte Norge.

STANISLAW SEFL JAN SEFLS SØNN

Det var bare fra pappas historier-

-som jeg forsto hvor viktig Norge var for Tyskland.

Særlig for byggingen av ubåtbaser, ubåtkrigføring-

-og opprettelsen av Atlanterhavets herredømme.

Jernbaner, veier, kraftverk, broer, havner-

-og kystforsvar ble innledet.

Til og med granitten til Albert Speers,-

-den fremtidige hovedstaden Germania skulle brytes i Norge.

JAN SEFL SITAT

"Vi gikk i en time langs en humpete vei opp i fjellene."

"Vi fikk hakker, spader og hansker."

"Vi forberedte jorda for trebrakker som skulle bygges-

-til byggere og andre arbeidere".

"Vi jobbet ni timer i snø og kulde."

Ved å utvide havnene og anlegge ubåtbunkere-

-langs kysten-

-blir også Norge en viktig base for vår krigsflåte.

Tyske strateger ville at tvangsarbeidere som Jan Sefl,-

-skulle gjøre Norge til den nordlige grensen-

-av et stort, arisk, økonomisk område i Europa.

En dobbel byrde for arbeiderne-

-var at været var ekstremt, og de var langt hjemmefra.

"Jeg glemmer aldri julaften 1942."

"Vi pyntet rommet med alt vi fikk tak i i byen-

-og lagde et flagg der det sto: 'Vær hilset, hjemland'."

"Vi sang 'Böhmen du skjønne'"-

-og avsluttet med Tsjekkoslovakias nasjonalsang."

"Vi var tårevåte og lengtet hjem."

Jan Sefl hadde flaks og slapp å miste håpet-

-da en norsk familie inviterte ham til å bo hos dem i helgene.

De ble en ekstra familie for ham, tusenvis av kilometer hjemmefra.

Jeg har drømt om å besøke Norge, men fikk aldri muligheten.

Under kommunismen fikk vi ikke reise.

Da min yngste sønn ble født, kjøpte vi nesten en bobil-

-for å reise til Norge.

Jeg ville finne den norske familien og takke dem.

Å huske dette får meg til å tenke.

Jeg har fortsatt ikke gjort det. Jeg har ikke dratt dit ennå.

De hjalp faren min å overleve.

Han overlevde årene som tvangsarbeider.

I den ugjestmilde vinteren opplevde Jan Sefl-

-at det fantes andre som hadde det mye verre:

Krigsfangene fra Sovjetunionen.

"Jeg visste hvordan sult føltes og kastet tankeløst litt brød over."

"Det var ille. De sloss om brødet."

"Den tyske vakten fikk slutt på det ved å skyte rett ut i luften."

"Da vi kom tilbake til leiren, ble jeg forhørt."

"Leirlederen kjeftet på meg."

"'Du har stjålet fra Tyskland og hjulpet fienden.'"

"'Jeg skal sende deg til krigsretten i Narvik.'"

"Jeg antok at for tyskerne betød krigsrett en kule."

En tysk krigsrett ville ha betydd døden for Jan Sefl.

Av over 130 000 tvangsarbeidere i Norge-

-døde 17 000.

Da tyskerne forlot landet i 1944, ødela de så mye de kunne.

Store områder lå igjen som brent jord,-

-og tusenvis av nordmenn ble deportert.

I 1960 betalte Tyskland skadeserstatning til Norge-

-på 60 millioner mark.

Mange av de veiene, jernbanene og kraftverkene-

-som ble bygget av tvangsarbeidere brukes den dag i dag.

Ellis Hertzberger, mikrobiologen fra Rotterdam,-

-var akkurat som kona Josy, i Westerbork-leiren.

Ellis kunne bare se på at broren Leopold-

-og andre slektninger ble deportert til dødsleirene.

I 1944 havnet også han, hans kone og hans assistent Jenny Gold-

-på et tog mot døden.

Bestefaren min ble ikke arrestert på trikken fordi han var bakteriolog.

De trengte bakteriologer.

Bestefar min ble arrestert fordi han var jøde, og de ville utrydde jødene.

De ville utslette jødene.

Det var arbeid som måtte gjøres, og det reddet bestefaren min.

Det var en annen type tvangsarbeid. Man ventet på døden.

Ellis unngikk å jobbe til døden på grunn av yrket sitt.

"Så ble vi flyttet til en under-leir med en stor fabrikk-

-Brabag, Braunkohle-Benzin Aksiegeschaft,-

Den var viktig for krigføringen grunnet brunkull til flybensin.

"Arbeidet var tungt."

"Det ble bygd bunkere og ruiner måtte ryddes-

-ettersom de allierte bombet."

Ellis Hertzberger unnslapp døden nok en gang i Schwarzheide.

Nok en gang ble han reddet av yrket sitt.

"'Er du Hertzberger, Ellis?' Jeg sa: 'Ja, det er meg.'"

"'Hva er yrket ditt?' 'Jeg er lege, bakteriolog.'"

"'Vil du ut herfra? Vil du praktisere yrket ditt?'"

"Jeg tok sjansen og sa ja. De sendte meg til Auschwitz."

"En mann ved siden av meg spurte hviskende hvor jeg skulle."

"Jeg svarte hviskende: 'Til Auschwitz.'"

"Han sa: 'Å nei, det er der den store pipa er.'"

Jenny Gold, Hertzbergers assistent i Westerbork,-

-var nødt til å utføre hardt arbeid i flere konsentrasjonsleirer.

17-åringen måtte bære stein til bunkere og rullebaner.

"Da rullebanen var ferdig, ble grønne grener lagt på den."

"Så fint det er, de må være glade for at den er ferdig."

"Vi forventet nesten kake og champagne."

"Vi hørte fly og skudd iblant,-

-men vi tenkte ikke engang at greinene var kamuflasje."

"Så naive var vi."

Bestemor Jennys historier er ikke morsomme.

En gang sa hun: "Jeg har bunkerdiplom."

"Jeg er flink til å bygge bunkere."

Det drepte henne nesten! Noen uker til, og hun hadde dødd.

Underernært ute i kulden.

Det er ikke morsomt i det hele tatt, men hun spøkte om det.

Tvangsarbeidere bygde bunkere og rullebaner.

De la skinner mens andre tvangsarbeidere-

-ble sendt til døden. De ble tvunget til prostitusjon.

De ble ført til Det tyske riket fra halve Europa.

Selskaper tjente penger på dem, og grunneiere, huseiere,-

-administratorer, byråer og privatpersoner tjente på dem.

13 millioner unge mennesker fra hele Europa jobbet for fienden.

De lagde våpen og ammunisjon-

-som tyskerne kjempet mot hjemlandet deres med.

En evig sirkel av skrekk.

Irma Trksak, som ble arrestert i Wien i 1941,-

-fordi hun ble med i motstanden mot tyskerne og deres krig,-

-ble sendt som tvangsarbeider til Siemens-leiren i Ravensbrück.

På fabrikken, bygd med tanke på nærhet til konsentrasjonsleiren,-

-ble elektronikk produsert som trengtes til krigen.

Irma Trksak forble opprørsk.

En av de få tingene hun fortalte meg om arbeidet på Siemens,-

-fordi det var noe positivt,-

-var at hun pleide å sabotere releer og at hun ikke var den eneste.

Releene inneholdt store mengder platinumkontakter.

Hver gang de gikk på toalettet,-

-tok de med seg en håndfull kontakter som de kastet i toalettet.

"Selvfølgelig prøvde fangene å sabotere."

"Det var farlig fordi det betydde straff,-

-til og med å bli skutt."

"Mange russere ble skutt for sabotasje. De var spesielle kvinner,-

-kvinner fra Den røde armé som jobbet som leger og sykepleiere."

"De var villige til å ta sjanser, som å sabotere."

"Det var ekte heltinner blant fangene."

Til slutt forrådte noen Irma.

Hun hadde smuglet aviser inn i brakkene-

-for å følge krigens utvikling.

Det var slutten på "normalt tvangsarbeid" på Siemens.

"De foretok et utvalg i leiren."

"Gamle og syke kvinner, men også kvinner som hadde gjort noe galt,-

-som jeg, ble tatt med til den tidligere ungdomsleiren Uckermark."

"Dere kan ikke forestille dere hvilket helvete det var."

"Det var knapt noe mat. De tok sokkene fra gamle kvinner,-

-så de måtte stå barføtt i kulden ved opprop."

"Vi hørte skrikene deres om natten. Vi måtte bære ut de døende."

Uckermarkhelvete,-

-og slutten på krigen var fortsatt langt unna.

François Cavanna fra Paris jobbet på Graetz i Berlin,-

-med krigsmateriell. Han lagde hylser.

Han ville også at det skulle ta slutt, koste hva det koste ville.

"Jeg prøvde å jobbe så hardt jeg kunne mot tyskerne."

"Jeg var lei av det. Jeg ville skade meg selv."

"Jeg bestemte meg for å miste en hånd."

Først trodde jeg at han hadde vært i en ulykke der.

Sannheten er at han skadet seg selv med vilje.

"Hver gang den boret, ristet hele maskinen."

"Den må ha veid flere tusen tonn. Bang! Bang! Bang!

"Marken skalv. Så jeg stakk hånden inn i maskinen."

Han stakk pekefingeren inn i pressen. Den ble knust.

Han sa den var like bred som en suppeskål.

På sykehuset ble fingeren amputert.

Rett over knoken.

Alt han måtte gjennomgå der, virket forferdelig.

De fikk ingenting eller nesten ingenting å spise,-

-og så måtte de utføre tunge jobber.

Mange tvangsarbeidere kom aldri tilbake. Veldig mange.

Rundt 2,5 millioner, en femtedel av 13 millioner tvangsarbeidere døde.

Hva med François? Han hadde fortsatt viljen til å overleve.

Han var forelsket i Maria fra Ukraina.

"Døren åpnet stille: 'Maria!' Hun sa: 'Hysj!'"

"Hun så seg rundt før hun snek seg inn."

"Hun knelte ved sengen og klemte meg hardt."

"Jeg klemte henne. Det føltes bra. Hun gråt."

"Kvinnene må ha sagt at jeg var døende."

Denne tegningen laget av François Cavanna,-

-er det eneste bildet av Maria.

Tekst: Henriette Styrvold Iyuno