Original subtitles

Hvor har du lært den?

Det er noe jeg hørte i en drøm.

Det er Emilys sang.

Hvem er Emily?

Du har aldri fortalt meg at du har en søster.

Nei, det har jeg visst ikke.

Hannah?

Hannah?

Hannah?

Mamma!

Ja, vennen.

Hvor skal vi?

Hvordan vet du hvor vi er? Når kommer vi dit?

Jeg sa jeg har det bra. Jeg trenger ikke frisk luft.

Den friske luften vil gjøre deg godt.

Jeg føler meg ikke syk...faktisk.

Ser du den store klippen...

...og innsjøen?

Vi skal til gården.

Hvorfor?

Jeg har ønsket at du skulle se den lenge.

Det er der vi kommer fra.

Jeg vil bare hjem. Jeg er trøtt.

Esme?

Jeg trodde jeg hadde litt mer tid til å si dette.

Jeg trodde

vi skulle få litt mer tid.

Esme?

Esme, du vet jeg elsker deg.

-Jeg vil ikke... -Jeg elsker deg, ok.

Jeg ville aldri gjort noe for å skade deg.

Ikke med vilje. Hvis jeg ikke hadde hatt...

Hannah!

-Nå blir du så klengete. -Ja, men...

Noen ganger er det viktig å være litt klengete.

Esme?

Gratulerer.

Er det ikke vakkert?

Alt dette var en gang vårt. Alt sammen.

-Er det ikke fantastisk? -Jeg antar det.

Fortell meg om Emily.

Hun elsket skogen...

...og oppdage ting. Akkurat som du.

Det var speilet hennes.

Virkelig?

Hun sa at hun så ting slik de virkelig var i det.

Hva betyr det?

Jeg vet ikke.

Er det magi?

Jeg vet ikke.

-Hadde hun en favoritt? -Platantrærne. De er lettest å klatre i.

Og bregner. De er ikke trær, men... Emily elsket bregner.

Er dette et platantre?

Kom og kjenn på barken. Den er taggete.

Jeg liker skogen vår.

Vent, Esme!

Så morsomt, du tror du kjenner et sted og så endrer det seg for deg.

Hei!

Esme!

Det er greit, men du er bare så lik henne.

Og?

Du vet hvor viktig du er for meg, ikke sant?

-Du er klengete, Hannah. -Beklager.

Hannah!

Mamma. Kall meg mamma.

Vi går til høyre.

-Er vi der snart? -Vær snill nå, ok? Bare for i dag.

Jeg vil bare vite når vi skal møte henne.

Det er langt til innsjøen. Vi må finne et sted å hvile.

Hei, sengegris.

Kan du vise meg innsjøen?

-Du får snart se den. -Kan du det?

-Vi må fortsette. -Allerede?

Skal vi hjem snart? Skal vi ikke snart hjem?

Hannah?

Skal vi hjem snart?

Hannah!

Du er så vakker.

Du har rett. Vi har ikke hastverk. Ikke ennå i alle fall.

Jeg skal vise deg den store klippen i dag. Vil du det?

Dette er så.

Jeg har ikke vært her på årevis. Det er som å se inn i fortiden.

Men... det er trær i veien.

Alt dette var jordbruksland. Bare åkrer.

Mest kyr. Svære, feite kyr.

-Gikk du og Emily her ofte? -Ja, vi løp opp skråningen.

Bestefar sa alltid at klippen kronet skråningen.

Det er vel en fin setning? "Klippen kroner skråningen."

Han var alltid så poetisk. Det er fint at noen ting varer evig.

Bortsett fra alle disse...

Esme? Esme?

Esme?

Esme.

Hva har jeg sagt om å forsvinne? Du kan ikke bare gå bort.

-Er du klar, Esme? -Nei!

-Skynd deg! -Ikke min feil at nummer to tok lang tid.

-Hannah? -Hva?

-Hva er dette? -Herregud.

Dette er en hagespade. Du er fra en familie av gravere.

Dette ville vært et godt gravested. Det er alltid bedre å grave i nærheten av hus.

-Hvorfor? -Noen kan ha lagt igjen noe.

Se her.

Her.

Prøv du.

-Skal vi ikke gå til innsjøen? -Jeg vil vise deg noe først.

-Etter det, da? -Kom an. Du vil like det.

-Kan vi seile med den? -Kanskje.

Senere?

Er det ikke vakkert?

Dette er et godt gravested.

Vær så god.

Kom an. Grav hvor du vil.

Kom an. Det er moro.

-Hva er det? -Det...

Det er korken til vår families melkeflasker.

Ser du? Det er familielogoen. Er det ikke kult?

Forstår du ikke? Det er som...et tegn.

-På hva? -Som om fortiden taler til oss.

En liten ting... som ikke eksisterer lenger.

Ok.

Vi er ikke alene... Nei, vi er vel ikke alene?

Fortiden taler til oss. Får oss til å tenke om igjen, kanskje endre planer.

Hannah!

Mamma. Kall meg mamma.

Ta vare på den. Pass på at du ikke mister den.

Det er ikke sant. De har lagt igjen fersken.

-Hvem? -Bestemor og bestefar.

-Du vil elske dem. -Er de ikke gamle?

Nei, hermetikk varer evig.

Jeg er så lei for det, Esme.

Jeg føler meg virkelig ikke bra. Nei, nei, nei.

Esme? Vent!

Hannah, når skal vi hjem?

Hannah?

Hannah?

Esme?

Hei!

Min lille pike.

Du vet at du er favoritten min?

Er jeg det?

Ja.

-Mer enn...sjokoladekake? -Det var et vanskelig valg.

Eller sand under tærne?

Føler du deg bedre?

Føler jeg meg bedre?

Bodde du her?

En gang i tiden.

Alt er så gammelt.

Hva er dette?

Hva?

-Hvorfor ser du så rar ut? -Det er ingenting...

Ja. Fortsatt feber.

Legen beordrer deg til å sove.

-Esme... -Unnskyld.

Jeg skal være stille.

Hannah!

Esme?

Esme?

-Her, det er bedre. -Jeg forstår ikke.

-Få hva? -Hvorfor gravde familien? Det er rart.

Nei, det er gøy. Du finner ting som ikke lenger burde eksistere. Overlevende.

Det er fortsatt rart.

-Jeg skulle ønske vi hadde mer tid. -Du er klam.

-Du må la meg være det. -Hvorfor?

Du vil ikke være min lille jente for alltid.

-Er ikke det bra? -Jeg vet ikke.

Sa jeg det? Det er som et speil.

Det var en gang to små jenter. De var begge veldig like deg.

De var bestevenner. Søstre.

Og de elsket skogen.

En majestetisk skog. Full av fisk som levde i innsjøen.

Fugler som levde i himmelen.

Og ånder som bodde i trærne.

Åndene var deres mørkeste frykt.

Og deres største drømmer.

En glemt verden.

Nå må vi finne et sted å slå leir før solen går ned.

Bestefar pleide å elske å...

Hannah!

Hjelp meg! Hannah!

Mamma!

Vi må få deg tørr.

Det er ingen fare.

Kom her.

Mamma?

-Sov videre, skatt. -Men...

Alt skal bli bra.

Mamma?

Det er bra nå.

Sov videre, Esme.

Vi har ikke hastverk.

Ikke noe hastverk i det hele tatt.

Vel?

Vel?!

Vent!

Mamma?

Hvor er du, mamma?

Mamma?

Mamma!

Mamma! Mamma! Mamma!

Alt skal bli bra. Dere er alle bedre nå. Det kommer til å bli bra.

Jeg vet hva som må gjøres.

Hei, hei...

Se? Det er til deg, skatt.

Esme, alt er perfekt.

-Skal vi reise hjem? -Nei, nei.

Det er så mye mer å vise deg. Så mye å lære.

Hva mener du?

Vi må grave.

Verden er et merkelig sted, Esme.

Det er så forvirrende uten veiledning.

Uten lys for å lyse opp vår vei.

Familiens røtter stikker dypt. Nå er de alle glemt.

En, to, tre, fire, fem.

Hva husker du om bestemor og bestefar?

Emily og jeg. Vi var uatskillelige.

Jeg fulgte henne overalt, som solen og skyggen hennes.

Og et til...

Hvem kan det være nå?

Hvor raskt mødre blir forelsket i barna sine.

Men jeg var.

Vet du hva dette er?

Det er en St. Christopher-medalje. Han våker over reisende og vandrere.

Det er familiens eldste eiendel. Den har gått i arv fra generasjon til generasjon.

Alltid til den eldste datteren. Fra din tippoldemor...

...helt ned til Emily.

Og nå...

...til deg.

Hva sier du til det?

Videre. Vi kan ikke sitte her og dvele ved fortiden.

-Hva er det? -Vi må videre.

Kom an, skatt. Uti.

Er det for kaldt?

Kom an. Hopp uti.

Det er viktig at vi gjør dette. Hun trenger oss.

Kom an, Esme!

-Nei, nei. -En, to...

-Hør på meg, Esme. -Jeg kan ikke svømme.

Jeg vet, men ikke gi etter for frykten.

Esme! Du klarte det!

-Det er så kaldt. -Du var så flink. Kom her.

-Mamma! -Ok, det holder.

Det er klart nå. Vi er ferdige nå.

Det er bedre nå.

-Dette er livet, er det ikke? -Hannah, hva gjør du?

Jeg føler meg så mye yngre. Jeg har ikke følt meg så bra på flere år.

Svaret er at de er her ute og kaller på oss.

Bare fortell meg hva du vet.

Og du... Du ser så perfekt ut.

-Men når? -Vi skal et sted. Hvorfor vil du tilbake?

Det tar evigheter. Kan vi ikke se på gården igjen?

Slutt å syte.

"Jeg er ingen engel. Jeg bedyret...

...og jeg blir ikke det før jeg dør.

Jeg vil være meg selv, Mr. Rochester.

I dag spiste jeg tre paradisepler uten å bli syk.

Det var fantastisk.

Det er ingen dikt så vakre som trær.

Men denne boken kommer veldig nært."

"Kjære Esme, to måneder."

Ikke bekymre deg. Vi spiser snart. Jeg lover.

"Intet syn er så tragisk som et uskikkelig barn", begynte han.

"Spesielt en uskikkelig liten jente.

Vet du hvor de slemme havner etter døden?"

"De havner i helvete."

"Hva må gjøres for å unngå det?"

"Jeg overveide et øyeblikk..."

"Da svaret mitt kom, var det støtende."

"Jeg må bevare helsen min og ikke dø."

"Alle sier at hun ser ut akkurat som meg...

...men jeg så det ikke før i dag, i speilbildet i vannet.

Jeg innså at speilet er magi.

Paien var fortsatt varm i vinduskarmen. Det var det merkeligste.

Kvinnen var død som en dørhåndtak, og et gråtende barn dekket av sin mors blod.

Den var låst fra innsiden og mannen...

-Unnskyld at jeg kom for sent. -Likte du den historien?

-Historien? -Det er den skumleste jeg vet.

-Er du ok? -Om du ikke regner med den andre.

-Du skjønte ikke... -Den om Emily.

-Emily? -Hun døde.

-Hva? -Hun døde en forferdelig død.

Blod strømmet ut av hver pore. Hun ble kvalt av sin egen galle.

Det starter alltid med øynene.

De blir blanke og deretter hvite og du begynner å se ting.

Du mister forstanden, hukommelsen, musklene...

Mamma.

-Du blir spist fra innsiden. -Mamma!

For en forferdelig familie vi har. Vår egen genetiske mutasjon.

Det er nok!

Hun sa...hvor lenge har Emily vært død?

-Jeg forstår ikke. -Vi skulle møte henne.

Hvorfor er vi her hvis hun er død.

-Hva er det? -Hvordan kan du stille det spørsmålet?

Jeg forstår ikke. Alt er bra.

Ikke alt er bra, eller perfekt, eller fantastisk.

-Hva snakker du om? -Vi er ikke her på ferie.

Og personen vi skal møte er død.

-Vi må fortsatt stole på henne. -Hvem da? Emily?

-Hun snakker til oss. -Hva mener du?

Du sa hun døde.

Fortiden er egentlig aldri borte. Det kan endres, fikses.

Stoler du ikke på meg? Jeg er din mor, for guds skyld.

Og så?

-Greit. -Greit!

Esme, Esme.

"Jeg har alltid likt soloppganger.

Søsteren min syns solnedganger er de vakreste.

Men det fins ingen muligheter i solnedganger.

Når jeg holder henne, kan jeg kjenne hjertet hennes slå så fort.

Som en liten mus sitt."

Esme! Esme!

Det er en vakker liten vannsnok.

Det var som om hun skulle si noe til meg, vet du.

"Søsteren min har et mer naturlig talent for sport.

Men jeg tror jeg er mykere. Jeg kan klatre høyere i trær."

Det var forferdelig å se henne vri seg sånn i sengen.

Hun var en så vakker skapning.

"Noen ganger ligger jeg våken og lurer på hva som skjer med oss når vi dør."

Hun gikk veldig grasiøst.

"Jeg lurer på hva min kjære lille jente...

Min kjære."

Men til slutt fikk hun det hun ville.

"Jeg er ikke en fugl... og intet nett kan fange meg.

Jeg er et fritt menneske."

Hun rømte.

"Denne boken tilhører Emily."

"Jeg så at hun var sulten, men visste ikke hva jeg skulle gi henne."

"Jeg kan se ting ingen andre kan."

-Er du klar? -Hva gjør du? Vi er nesten tom for mat.

-Kaller du dette mat? -Kom an, mamma.

-Respekter de eldre. -Vi må gå nå.

-Det er mitt... Slipp det! -Jeg vet. jeg ville bare.

-Slipp! -Ro deg ned, mamma.

Slipp, sa jeg!

Esme? Mamma mente det ikke, Esme. Unnskyld.

Vent, Esme. Jeg er så lei for det.

Jeg kan hjelpe deg med å fikse det. Jeg mente ikke å såre deg.

Tilgi meg, Esme.

Veslejenta...

Jeg beklager, skatt.

Kom ut, skatt. Tilgi meg.

Esme? Mamma mente det ikke.

Har du det bra, Esme?

Du må fortelle meg hva som egentlig skjer...nå!

-Du må si hva vi gjør her. -Jeg sa at vi kom hit for å...

Nei, slutt å lyve! Vi går tom for mat og du løper rundt som en galning.

-Jeg løper ikke rundt. -Våkn opp og ta vare på meg!

Å, Esme.

Det er det jeg gjør. Jeg gjør alt dette for deg.

-Nei! -Jeg tar vare på deg.

Alt er bra. Alt er fantastisk.

-Alt er ikke fantastisk. -Det er så mye å se og gjøre.

Hvem er Emily? Hvem er hun virkelig?

-Og hva slags dum bok er det? -Hva snakker du om?

-Denne boken, som Emily skrev. -Hvor fikk du den fra?

Det er notater hun skrev i margen om deg og meg.

-Emilys yndlingsbok. -Hvem er Emily?

-Veslejente... -Fortell meg.

Dette er Emily.

-Hvordan kunne du... -Jeg er så lei meg. Det er bra nå.

Det er ingen fare, kjære.

Esme. Du har øynene hennes.

-Hvordan kunne du? -Hun døde en forferdelig død.

Jeg ville redde deg fra en forferdelig død.

Men nå vet jeg at jeg ikke trenger å redde deg. Vi må redde henne.

-Hva? -Vi må redde Emily.

Vi må grave. Minnene fra fortiden dør aldri, ikke sant?

Føler du det? Hun kaller på oss. Hun vil at vi skal finne henne.

-Hun døde. Hun er borte. -Hun gjemte seg.

-Er ikke det fantastisk? -Vi kommer!

Vent, mamma!

Skitt.

"Hvert atom i ditt kjød elsker jeg som mitt eget.

I smerte og sorg vil det fortsatt være meg kjært."

Finn det.

Hvordan kunne jeg forlate deg?

Hvordan kan jeg legge deg bak meg?

Kom an!

Her, kom an, grav!

Esme.

Kom an, grav!

Esme...

Min elskede.

Kom an! Slutt å gjemme deg! Det er ikke gøy lenger.

"Heldigvis har sjelen en tolk.

En ubevisst, men trofast tolk...

...i øyet."

Mamma?

Mamma?

Hannah?

Hun er her.

Hun er her.

Det er på tide å dra hjem.

Vi må dra. Hannah, det er på tide å dra hjem.

-Vi er hjemme. -Vi må hjem, Hannah!

-Hannah! -Nei!

Du kan ikke tvinge meg, Emily. Du kan ikke.

Vent!

-Er det ikke fantastisk? -Hannah!

Hun er her. Jeg fant henne.

Jeg kan kjenne smaken.

Hun er her. Jeg kan kjenne smaken. Så veldig nær.

Hannah!

Hun er her.

Hun er her.

Hun er her.

Hun er her.

Jeg fant henne.

Beklager. Jeg beklager, Esme.

Alt er bra nå.

-Alt er i orden. -Ja, alt er bra nå.

Jeg fant henne.

Du fant henne.

Ja. Det gjorde jeg.

Alt er fantastisk.