All language subtitles for A-ha.The.Movie.2021.720p.Eye-AM 1134 radio

Fem minutter? Fem minutter, ja.

Dere reiser nå rundt, mye med gamle låter.
Lenge siden dere har vært i studio.

Er det aktuelt å spille inn noe ny musikk?

Ja. Jeg har en plate jeg
har lagd som en a-ha-plate.

Hvis vi hadde dradd et sted
i tre måneder for å spille inn en plate.

Er vi i fengsel, også blir vi sluppet ut
etter tre måneder, hadde jeg trodd på det.

- Nei.
- Du har ikke lyst til å gå i studio?

- Nei.
- Hvorfor det?

For det er som å stikke
hånda inn i vepsebolet.

Til slutt så står man og har bare lyst til
å kline hverandre ned.

Etter skoletid var det noen timer
før foreldrene mine kom hjem fra jobb.

Da var det på med stereoen.

Full guffe.

Hvis man likte noe, var det bare fordi man
så seg selv i den rollen, i det bandet.

Det var flukten fra hverdagen.

Faren min var jo da musiker
og lydtekniker i NRK.

Det var trompet i front som var
det store i Norge på den tida.

Jeg husker at min far sto og øvde med
liksom den ene foten oppå en skammel.

Det var instrumenter bestandig rundt.

Så det å sette seg til et instrument
og finne noe, sette sammen klanger...

Var vel egentlig det første jeg
har et bilde av som -

- noe som trakk i meg.

Som fireåring begynte jeg å klå
på pianoet. Begynte straks å lage låter.

Plutselig kommer mamma bort til meg
med en sånn påskrudd oppstemthet -

- som jeg sensa med en gang.
Sa hvor "fint" dette var.

Og det var at jeg skulle få pianolærer.
Og det var helt feil, altså.

Så bare husker jeg at jeg satt i bilen,
lente meg inn mot forsetet, og -

- sang en typisk norsk sang:
"Kom mai, du skjønne milde."

Som har veldig store spenn, på en måte.

Så jeg oppdaget plutselig at jeg hadde
vinger, at jeg kunne synge med vinger.

Det var en utrolig fin følelse, bare.

Ja, sir.

- Virkelig? Trenger jeg jakka?
- Nei.

Ålreit.

Jeg har den.

Jeg tok jo ikke inn hva andre mente.

Jeg hadde min egen kritiske stemme
som overdøvet alt annet.

Jeg er jo sånn også nå.

Jeg fanger opp synspunkter fra andre,
men når noen kommer og forteller meg...

Jeg har aldri mottatt ett eneste
brukbart råd når det gjelder å synge.

Jeg er ekstremt hard med meg sjøl.
Absolutt. Det er helt ødeleggende.

Men så er det en ny konsert i overmorgen.

Og deretter også.

Så lenge det er konserter igjen,
så kan jeg aldri sleppe taket.

Kom hjem fra skolen en dag.
Hørte lyd fra en balkong.

Det var den første gangen
jeg ble obs på Pål.

Det var han og en kompis som hadde orgel.
Pål hadde trommer lagd av pappruller -

- med noe mystisk sånn plastikkskinn på.

Og liksom hadde konsert
for forbipasserende.

Selv om Magne bodde bare
et steinkast nedi veien, -

- la jeg ikke merke til ham
før vi var 13 år.

Da jeg hørte at han hadde forsterker,
holdt på med dette, ble jeg nysgjerrig.

Pål og jeg hadde en parallell
oppvåkning musikalsk.

Hadde begynt å lete i musikkhistorien.
Oppdaga 60-tallet.

En fetter av meg hadde vært i London.

Han kom tilbake med et album av
Uriah Heep. Det var så tøffe lyder.

Det var totalt... Det grusa alt annet
jeg hadde hørt av musikkutrykk.

Jeg begynte å synge
Freddie Mercury-greier.

Så han har vært en av de viktige
inspirasjonene til å strekke meg etter.

Pål og jeg konkurrerte om å skaffe flest
Jimi Hendrix-plater. Tror jeg hadde 23.

Noen band er fantastiske, men du klarer
ikke å kopiere dem. Mangler ferdighetene.

Man kan høre på Beatles og sånt, men det
er for perfekt til å være inspirerende.

Så når man kommer til Velvet Underground
og Joy Division... "Det kan jeg klare."

Jeg husker at vi lå på gresset
og snakka om fremtiden.

Med syklene sånn slengt litt rundt.

Hvor jeg sa: "Jeg skal bli musiker
når jeg blir stor."

Det har Pål referert til i etterkant
som et øyeblikk som han...

Som var litt sånn radikal tanke for ham.
Tror foreldrene var opptatt av utdannelse.

Da var jeg litt heldig med
at alle rundt meg -

- hadde et forhold til musikk
som noe man tok på alvor.

Vi var bare 15 år. Jeg la merke til Magne
allerede første dagen.

Han hadde med seg en svær Hendrix-plakat
som han klistret opp bak i klasserommet.

Han var veldig sjarmerende og morsom,
og han var veldig uredd.

Han spilte i band, også ganske tidlig
så ville han at alle skulle høre.

Så det behovet for å vise og dele
har vært der hele tiden.

Jeg tror den første konserten vår
var meg på trommer, han på gitar.

Vi spilte i klasserommet hans.
Det var den store debuten.

Og det var supert. Hver gang jeg dro
en trommesolo, så hylte jentene.

Jeg var liksom: "Ja! Vi har klart det!"

Jeg sang og spilte gitar
fram til stemmeskiftet, omtrent.

Vi prøvde med to gitarer en stund,
men jeg merka at det ikke satt.

Så fikk jeg den lysende ideen om
at han skulle bytte til keyboards.

Ja, det var traumatisk.
Jeg var gitarist.

Det var... Det var kjipt, det.

Men jeg hadde rett. Det var som
"fish to water". Etter et par øvinger -

- kom han opp med mer på det
enn han hadde gjort på gitar.

Nei, jeg følte ikke at det var
sånn "fish to water".

Jeg følte at jeg ga etter for en vilje.

Fordi å ta den kampen ville vært
så smertefullt på et nivå.

Det kosta meg litt å snu om den i huet.

Det hadde aldri vært min drøm
å være keyboardist, liksom.

Det ble sånn, og vi fikk det til å funke.

Ålreit, skal vi ta en gjennomkjøring?

Magne hadde jo litt sånn
storebrorforhold til Pål.

Hadde et behov for
å imponere Pål på et vis.

Han så opp til Pål, både i kraft av det
at Pål var og er litt eldre.

Men også på grunn av
Påls talent som låtskriver.

Magne og Pål hadde jo hele tiden
et konkurranseforhold -

- som på mange vis var fruktbart.

Altså, vi var veldig sammensveisa
på det tidspunktet.

Og veldig sånn enige,
Pål og jeg om ting, ofte.

Bridges kom egentlig først i gang
da vi fikk med Viggo Bondi -

- og Øystein Jevanord,
som er en del av historien.

Vi begynte etter hvert å få ambisjoner
om at dette var bandet.

Det var et lynnedslag første gangen
jeg hørte bandet til Pål og Magne.

Alt var der.

De mangla vokal. Jeg skjønte
at de måtte oppdage meg.

Nå hadde jeg oppdaga dem.
Så måtte jeg vente på at de oppdaga meg.

De kom for å høre på meg på Club 7.

Da satt de der, jeg husker
de satt der og bare "overvar".

Jeg hadde hørt om Morten Harket.
Hørt at han hadde en veldig bra stemme.

Vi ble imponert.
Tok kontakt med ham.

Magne og jeg skal samme vei hjem. Pål skal
til Manglerud. Magne har flyttet.

Vi tar toget, også av en eller annen grunn
må vi gå veldig langt.

- Det er seint på kvelden. Det er natta.
- En lang runde.

Vi gikk og prata masse om musikk.
Kom inn på familierelasjoner.

Og hans biologiske pappa,
hans egentlige far, -

- har falt ned i et småfly ved Drammen.

"Ved Drammen? Når var det?
Du var så gammel?"

"Jeg var jo med og så det flyet falle."

Etterforskningen av flyulykken pågår
for fullt. Flyet skulle til Linköping, -

- der medlemmene
i Bent Sølves orkester skulle opptre.

Det var min bror, som satt ved vinduet,
som oppdager en Cessna.

"Jeg tror det har problemer", sier han.
"Det styrter." Far ser det også.

Snur bilen og kjører mot
der flyet er på vei ned.

Vi er på en måte veldig, veldig på det.

Men det er altså Magnes far
blant de som omkommer der.

Så det var en sånn...

Litt sånt skjebnetungt førstemøte.

Så rusler han hjemover.
Jeg går hjem.

Også veit jeg ikke om jeg kommer til
å snakke med ham noen gang igjen.

Vi var jo så utrolig bakpå på den tida.
Man må ha vokst opp da for å forstå det.

Ingenting hadde begynt ennå.
Det var veldig utkant.

Norge har hele tiden vært dominert
av såkalte danseband.

Jeg syns det er på tide at norske pop-
og rockeband får komme frem i lyset.

Det internasjonale gjennombruddet
var det ingen som hadde hatt.

Det gjaldt ikke bare popmusikk, men hele
Norge. Vi var i etterkrigstida fortsatt.

Hadde ikke eksportert
fotballspillere eller noe annet.

Hvordan kan vi komme oss ut av Norge?
Hvordan kan vi slippe å konkurrere -

- med musikk som vi ikke
hadde noe forhold til?

Det er ingenting her som vi hører på.

Tror ikke vi var mer enn 15-16 år
da vi sto i lokalavisene og sa liksom:

"Vi skal ut og bli internasjonale
popstjerner. Norge er for lite."

Eneste grunnen til at han gikk
på gymnaset var at han skulle til London -

- og leve av musikk.
Det var det ikke mange som trodde på.

Det var ingen som hadde gjort det før.

Men så var det egentlig bare Pål og jeg
som hadde den drømmen sterkt nok.

Magne ringer: "De to andre i bandet blir
ikke med. Pål og jeg skal til England."

"Vi lurer på om du vil være med."

"Nei, jeg har avtalt med Arild
at vi skal på interrail."

Jeg sier jeg kan ikke reise over
før etter sommeren.

Da drar de. Tror jeg ikke vil være med.
Misforstår meg. Fatter ikke hvordan.

Hva jeg hørtes ut som,
skjønner jeg ikke den dag i dag.

Da reiste vi over med det for øye
å skulle starte et band der borte.

Da var det alvor. Ingen vei tilbake.

Skulle ikke komme hjem
før vi var popstjerner.

Det første vi gjorde da vi kom dit, var å
sette inn annonser i Melody Maker og NME.

Tror vi søkte etter en harpist.

Det har vi ikke sett før i pop;
en harpist som frontmann.

Vi fant faktisk en fyr
som spilte elektrisk harpe.

Vi gikk på mange av klubbene i Camden.
Så en haug med kule band.

Vi oppdaget Soft Cell,
som påvirket oss veldig.

Det første halvåret sugde vi til oss.
Det var en læringsprosess.

Forsøkte å dempe skyldfølelsen over ikke å
studere som foreldrene mine hadde ønsket.

Satt på en liten bedsit i London
og skulle vise låter.

Pål plystra og spilte kassegitar.
Jeg satt og spilte synth.

Alle som hadde noe å fare med så
jo fort at det her er going nowhere.

Her må vi ta et grep. Jeg sa: "Vi reiser
hjem og får med Morten Harket i bandet."

Jeg overtalte bandet til å ikke dra rett
tilbake til England, men være i Norge.

Bruke Norge resten av det året, 82.
Hvor vi tross alt kunne bo hjemme.

Det var første gangen
jeg snakket fornuft til noen.

Men da er jeg eldst og sier:
"Dette er måten vi må gjøre det på."

Argumentet for å ikke gjøre det
var Påls intense skam -

- over å vende hjem med uforrettet sak.

Musikk er å si ting som ikke
kan sies i en setning.

Det er umulig å spikre den låta,
få den vibben på et par linjer.

Jeg ble helt fiksert på én ting.
Alt handlet om det.

Alt annet var uvesentlig.

Først handlet det bare om å male, men så -

- ble jeg dratt inn i musikken,
og den tok over.

Foreldrene mine var misfornøyd -

- da jeg ble sammen med
en arbeidsløs musiker.

De syntes det var grusomt.
Jeg trodde ikke de ville lykkes.

Men Pål var så drevet.
Han er som en hest.

En sånn hest som har skylapper på så den
bare ser framover. Han hadde på seg sånne.

Han kunne bare se to ting i livet.
Det ene, veldig sterkt, var musikk.

Og det andre var meg.

Det låt dritt til å begynne med.

Det låt ikke promising, for å si det pent.
Det mangla alt du ønsker deg.

Karakter. Egenart. Identitet. Sjarme.
Nada.

Men vi holdt på den drømmen om -

- at London var stedet.
Det er dit vi må.

Vi hører på radio hele tida.
Ser på alle pop-programmene på TV.

Og ble litt skremt, for mange av dem
var veldig proffe. De så ut som stjerner.

Vi så jo at Morten så bra ut.
Han hadde det en frontmann skulle ha.

Hadde en dritbra stemme,
også hadde han den posørholdninga.

Morten promoterte egentlig bandet mye.
Han var ute og foredlet imagen.

Og forandret image sånn
fra dag til dag, nærmest.

Mye stash. Jeg var den som stasha
minst, var mest kjedelig sånn sett.

Morten var ganske outrert.

Brukte husmaling i håret
når det var slutt på hvit hårspray.

Lekte mye med liksom sin egen image.
Og vår.

Han gjorde en ganske
dramatisk makeover på Pål.

Han tok ham for seg. Kledde av ham
og kledde på ham igjen. Sminka ham opp.

Jeg ble overveldet
av hvor entusiastiske de var.

Jeg hadde ikke hørt en note,
ikke en eneste sang, men...

De var veldig forskjellig
fra mange av klientene -

- som vi hadde hatt fra punkmiljøet.

Vi booka Rendezvous Studios hos
John Ratcliff for pengene vi hadde igjen.

Han var den første
som trodde nok på oss til å -

- "put his money where his mouth was”".

Jeg ville være en del av det, for jeg
kunne se potensialet i låtskrivinga.

Hvordan Magne kom opp med
så mange flotte sanger og melodier.

I tillegg til låtskrivinga til Pål.

Mortens stemme på toppen
var selve prikken over i-en.

John tok etter hvert kontakt med
Terry Stater, som hadde vært i EMI, -

- med det for øye å vise frem oss.

Han hadde signert alt
fra Queen til Sex Pistols.

Han hadde et godt gammaldags
øre for låter, -

- som tiltalte meg.

På den tida var platekontrakt
selve nåløyet.

Terry ga oss bare de gode nyhetene.

Så vi lurte på hvorfor
vi fortsatt var der vi var.

Alt var like rundt hjørnet. "Det vil bli
så travelt. Dere vil savne denne tida."

Så vi satt nå der og håpte.
"Når skal vi egentlig få det travelt?"

Du skal ha ordentlig baller for å stå der.
Tro gjennom alt.

For de fleste tror ikke noe på det.
De vil ikke tro.

Det var setbacks hele tida, men det ble
presentert i brev og meldinger hjem -

- som at det stadig vekk
åpna seg nye muligheter.

Hvis vi fikk tilsagn om et møte
med en helt uvesentlig person, -

- så ble det fremstilt som at:
"Nå! Nå skjer det!"

Vi hadde ikke noen plan B.
For plan B...

Da har man allerede begynt
å tvile på plan A.

Vi må ha brukt minst to år
på bare å tenke...

"Ok, det funka ikke.
Men husk på den greia neste uke."

"Skal treffe en fyr
som kjenner Elton John."

Vi kunne se det på hvor vi bodde.
Begynte i Linden Gardens -

- i Notting Hill Gate,
så var det Willesden Green.

Vi nedgraderte hver gang vi flytta.
Det var ikke fordi vi mislikte tapetet.

Vi trengte et sted uten tapet!

Vi levde litt på eksistensminimum
i en periode fordi vi kunne det, -

- og fordi vi ville det.
Vi følte at vi måtte det.

Altså, vi hadde våre stunder med grøt.
Jeg tror ikke vi ofra det en tanke.

Vi følte ikke vi kunne be om mer penger.
Så vi jugde.

Vi var hos Decca og fikk blankt nei.

Feira etterpå fordi de hadde
sagt nei til Beatles også.

Tror jeg det var en tre, fire,
fem plateselskaper det ble sendt til.

Da var det sånt spill i forhold til
å late som flere var interessert.

Jeg tror egentlig bare det var
Warner Brothers som trodde noe på det.

Også kom det en periode etter at vi fikk
kontrakten hvor vi syns det skjedde lite.

Det som tok mye mer tid enn å få kontrakt,
var å få tak i riktig produsent.

Og vi kunne ikke helt skjønne hva
en produsent egentlig gjorde.

Vi endte opp med Tony Mansfield.

Han forandra ting radikalt.
Han gjorde tøffe ting også.

Han var jo en rå fyr på computere.

Helt mind-blowing. Det var kult, altså.

Take On Mer-riffet ble skrevet
i en alder av 14-15 år.

Pål responderte egentlig negativt
fordi det låt for kommerst.

Ble kalt The Juicy Fruit Song fordi
den minna om Juicy Fruit-reklamen.

Den har reist i mange drakter.

Vi hadde en versjon av Take On Me -

- med sånn berømt hanegaling midt i låta.

Som vi syntes var helt genialt.

Men som kanskje ikke var det
som fikk oss på radaren.

Da vi kom til London begynte jeg
å virkelig hate det refrenget.

Tror Terry sa det.
Han hadde jobba med Queen.

"Har du falsett, har du en hit."

Og Morten hadde en nydelig falsett.
Så jeg tenkte det kunne bli kult.

Bare for liksom å vise fram
registeret hans litt.

Det vanlige er at man har verset,
så går man opp i refrenget.

Jeg tenkte det kunne være kult -

- å begynne på den aller laveste noten
man klarer og bygge seg opp derfra.

Vanligvis holder de seg i England,
gruppen som har blitt berømt -

- før de har gitt ut en eneste låt. Klarer
dere å bli verdensberømt med all hjelpen -

- fra plateselskap og manager og...?
- Ja.

Men Tony Manstfield forandra mye
av det som var oss.

Da står til slutt bare jeg tilbake
med hofter og skuldre.

For de var redde vi skulle virke
lit fremmedgjørende -

- for kvinnene blant publikum.

Så de skulle sørge for
at vi fremsto ekstra macho.

Vi ser ut som forskremte guttunger med en
haug med halvnakne damer som løper rundt.

Det kulminerer også da i en versjon
av Take On Me som ikke vi føler er der.

Skal det liksom bare surres vekk,
på en måte?

Vi hadde brukt opp alle penga.
Interessen for prosjektet dabba av.

Plateselskapet holdt på å gi opp.

Men så var det en sterk følelse i bandet
av at den kunne vi gjøre mye bedre.

Og endte da i studio med Alan Tarney.

A-has opprinnelige demo av Take On Me
var den riktige tilnærmingen.

Så jeg bare gjenskapte det
så godt som jeg bare kunne.

Vi gjorde Take On Me ferdig på dagen.
Fordi jeg var opptatt med andre ting, -

- tenkte jeg ikke på hva som
kom til å skje med den.

Det var bare enda en plate.
Enda en arbeidsdag.

Jeg har jo vært den som har
slåss for den låta i bandet.

Det var jeg som trodde på den.
"Dette er en verdens-hit", tenkte jeg.

Og jeg hadde aldri tenkt på den måten før.
"Har vi en hit?" Jeg tenkte ikke sånn.

Da reiste jeg alene til plateselskapet
med den for å spille den.

"Sånn skal den låta være."

Og vi hadde flaks, for de hadde
nettopp ansatt Jeff Ayeroff.

Jeg tenkte: "Dette er ikke vanlig rock
eller pop. Dette er noe helt annet."

Det sammenfalt med en animatør
som jeg hadde tenkt på.

"Her har vi et interessant band."

"Hvem stoler jeg på som har laget
videoer for meg, er oppfinnsom" -

- "og kan håndtere dette rent teknisk?"

"Steve Barron."

Jeg traff dem. Vi satte oss ned
og prata om konseptet.

Jeg husker at de bodde på
et knøttlite herberge.

Trass i at det ble brukt
en formue på videoen.

Jeg husker at jeg tenkte, og sa det til
Morten: "En dag vil dere huske dette her."

"Vi campa på det knøttlille stedet."

"Hvis vi lykkes, vil vi aldri bo
så kummerlig igjen."

Jeg husker en gang
vi var på Venice Beach.

Da fikk man virkelig følelsen. Du spaserte
på stranda og hørte den sangen.

Liksom fra den ene transistorradioen
til den neste.

Uansett hvilken kanal man hørte på,
var den der.

Seint i går kveld ble det kjent
at den Norske popgruppa a-ha -

- har nådd førsteplass
på hitlistene i USA.

Først til en av de mestselgende platene
i verden akkurat nå. Nr. 1 i fem land.

Nr. 2 i Storbritannia: A-ha, Take On Me!

Så vidt jeg vet er det første gang
en norsk gruppe har blitt verdensberømt.

Vi vil ha a-ha!

A-ha, Take On Me.

A-ha!

På Manhattan, i hjertet av New York.

Programmet er så tett
at vi ikke får samlet alle tre.

- I dag er dere i New York. Og i morgen?
- I Los Angeles.

Så står resten av verden for tur?

Vi skal en liten tur til Norge, så
er det England, Australia og Japan.

Plutselig skulle vi til Australia.

Tusenvis av fans på flyplassen
kl. 3 om morgenen.

Vi hadde aldri forestilt oss noe sånt.
I Japan var det sikkerhetsvakter overalt.

Jeg blir jo hentet ut av bandet i mediene.

Slynget ut på egen hånd.

Og står i en kaskade som ikke tar slutt.

Som jeg må forholde meg til.

Vi er ikke et band for pressen.

Så jeg drev nesten ikke med
noen bandaktiviteter på veldig lang tid.

Det var... Det var et crescendo
av støy som aldri ga seg.

Briller? Jakke?

- Nydelig.
- Tusen takk.

Kan jeg ta et bilde med deg?

Ok, takk.

Danke schön.

Danke sehr.

Her kommer Sebastians...

Remedy.

Et av forsvarsverkene mot...
For eksempel influensa.

Dette er...

Min kokong når vi er ute og reiser.
Jeg foretrekker det langt framfor å fly.

Dette er det eneste stedet hvor det er
faktisk stille. Det har enorm betydning.

Og alle skapninger, dyr som mennesker, -

- bruker ganske mye tid på å hente
seg inn, finne et hjørne hvor de kan -

- forberede seg til å tre ut igjen.

Og være seg, sånn som du opplever
en komponert versjon av deg selv.

Det er ikke mange sånne smutthull -

- når alle vet hvem du er.
Da er det borte.

Og da blir en sånn liten kokong
som dette viktig.

Ja.

Da braker det løs.

- Fire av dem.
- Fire uskyldige ofre.

- Hallo.
- Hei.

- Hallo.
- Hei. Hvordan går det?

- Mitt navn... er Alexandra.
- Alexandra?

Jeg ønsker dere et fint opphold
her i Berlin.

Takk.

- Jeg er veldig stor fan av dere.
- Ja.

- Er du sikker på det?
- Ja!

Jeg har med gaver til dere
fra hjembyen min, Potsdam.

Det er i nærheten av Berlin.
Like ved. Potsdam.

- Denne er til deg.
- Jeg fikk den tyngste.

- Lurer på hva det betyr.
- Som med hotellrommene våre.

Han får det store, jeg får
det mellomstore, Pål får det lille.

Sånn er livet.

De tror jeg er den minst intellektuelle,
så jeg får en tjukk bok å jobbe med.

På mange måter var det ganske behagelig
at Morten fikk det fokuset.

For verken Pål eller jeg ønska egentlig
den type oppmerksomhet som Morten fikk.

For meg var det et lykketreff.
Jeg var... Sosial angst i ellevte potens.

Så for meg... Jo mer de kunne ta seg
av det, jo bedre var det for meg.

Jeg hadde ikke mange ambisjoner
i den retningen.

Det var ikke mitt medium. Var ikke der
jeg kunne vise hva jeg dugde til.

Min første konsert var
Echo & the Bunnymen.

De sto i mørke med ryggen til publikum
gjennom hele konserten.

Jeg syntes det var enormt.
Det var et sånt band jeg skulle vært i.

Men til slutt ender jeg opp i
et av de mest synlige.

Drevet av videoer og utseende
og alt det der.

Jeg fikk en helt uventet rolle.
Trodde jeg ville stå i halvmørket -

- under blinkende lys
og synge triste sanger.

Det tok omtrent 25 år før jeg klarte
å finne ut hvordan jeg skulle takle det.

Jeg er veldig tynnhuda på mange måter.

Føler aldri at jeg kan slappe av.

Det er nesten som om hjernen min...

Det er bare det at jeg ikke er der.
Hvis jeg gir et intervju, -

- sitter jeg bare og ser på meg selv
og lurer på -

- når jeg skal gjøre noe idiotisk.

Jeg klarer ikke å være i øyeblikket.
Det er utmattende.

På Scoundrel Days hadde vi
en unik produksjonssituasjon.

Vi var jo på verdensturné samtidig med
at demoene og ting ble gjort.

Så da gjorde vi veldig mye sjøl
rundt i verden, forskjellige studioer, -

- jobba mye på soundcheck, hotellrom...

Vi ville ha en mørkere stemning på dette
albumet, litt mer ambisiøst sammensatt.

Vi hadde Manhattan Skyline,
to sanger vi satte sammen.

Det samme med Scoundrel Days.
October, som hadde en annen nyanse.

Det var mange ideer på gang.
Litt for mange, på en måte.

Så det var ikke klart hvem
som hadde styringa.

Det var ikke meg. Det var ikke alltid dem.
Vi måtte gi og ta.

Så det var ikke så enkelt musikalsk sett
å komme fram til et endelig resultat.

Øh... Bare én ting, den der...
"You're hissing your s's like a snake."

- Husker du melodien?
- Nei.

Det er kanskje bedre at vi drøyer
den der til neste verset.

Lauren ble sjokkert første gang
jeg tok henne med i studio.

Og jeg var den mest plagsomme, -

- sjefete fyren som hang over skuldrene
på alle og enhver.

Hvis jeg hører noe i hodet som jeg
ønsker å få til, har jeg enorm selvtillit.

Spesielt Pål drømte om å bli innlemmet
i Rock & Roll Hall of Fame,

- bli en legende i musikkbransjen.

Han var i stand til det.
Ingenting kunne hindre ham.

A-ha ga ham muligheten til å lage
de platene han hadde lyst til å lage.

Men han var dominerende i studio.

Enorm tilstedeværelse i studio,
musikalsk sett.

Så jeg tror at han mer enn noen annen
dikterte hvilken retning a-ha skulle ta.

Måten vi jobbet på betydde
at mye måtte være klart på forhånd.

For det var ikke som i et vanlig band.
Man måtte finne ut av det -

- før man begynte, ellers ville alt falle
fra hverandre. Så det var min oppgave.

Det var ikke min opplevelse av
situasjonen. Vi sloss om rattet alle tre.

Han sier at jeg aldri var bandleder?
Jeg synes ikke det stemmer.

Også istedenfor "can't you see",
bare ta "plain for all to see”".

"Plain for all to see".

"Any or anyone can see".

- Vil du ha penn?
- Er det ikke enklere med bare "anyone"?

"Anyone can see"?

- Yay! Da er det på den igjen.
- På den igjen?

Hvor er coachen min?

Veldig nært.

Jeg hadde en ganske fin tone der.

Høres litt kælvete ut.

En av de tydeligste konfliktene
med plateselskapet -

- var at vi insisterte på at Manhattan
Skyline skulle være en singel.

Vi pekte på Bohemian Rhapsody.

Det må kunne gå an å ha låter
som er annerledes i format.

Men for oss var det viktig
å få den ut som singel.

Det viste en ambisiøs side
musikalsk som vi -

- mente ikke var kommet godt nok fram.
At ikke vi var et sånt tegneserieband.

Resultatet var jo det at vi mista USA.

Og det var noe som vi levde med lenge.
Vi ville gjerne få tilbake USA.

Ja. Vent et øyeblikk.

- Ok, jeg er klar.
- Sløs bort et par ruller. Er du klar?

Jeg er klar. La oss gjøre det.
Jeg må fange dette.

Det er bra. Bra.

Ok, dette er de siste.
Jeg vil at dere skal gå mot kamera.

Gå nærmere, Morten.
Se på meg. Det er like før.

Dette er det siste. Nydelig. Fortsett.

Kan du bare... Du så bort fra meg.

Der, der, der!
Nydelig, det der.

Jeg må samle tre fyrer som
ikke alltid har lyst til å være sammen.

Ikke sant? Noen ganger vil de være sammen.
Andre ganger vil de ikke det.

Det er vanskelig for en fotograf når folk
ikke vil være sammen på et bilde.

Smil! Kan du gjøre det én gang til?

Én gang til! Kom igjen.

Jeg tenker vi har det. Ålreit.
Greit, det er i boks. Takk!

Jeg kan ikke gjøre dette.
Sitter og gnåler der oppe hele tida.

Det blir jeg ikke med på.
Ikke én fucking break.

Og det er min stemme på samme nivået
hele tida. Ikke si at det er fint.

Men igjen, vi var gjennom det. Det var
den første låta som alle var fornøyd med.

Det vil jeg ikke høre på, Lars.
Sa akkurat det samme sist.

Jeg kan ikke drive og gnåle.

Jeg har sagt at jeg ikke vil ta den.
For det er en beljelåt. Ingen breaks.

Min stemme hele tida. Kommer til å
si opp for jeg orker ikke min egen stemme.

- Men...
- Er det tonearten?

Nei, men det er me, me, hele tida.
Jeg syns ikke det er fint.

Jeg har ingen impuls til å synge det.

- Det er ikke så konstruktivt det du sier.
- Jo.

Nei, Lars. Ikke gå vekk fra det
som er mitt hovedargument.

Det er at jeg vil ikke synge der gjennom
hele låta, akkurat det samme hele veien.

Men låta er låta.
Den har vært sånn i 30 år.

- Og derfor har jeg vært skeptisk til den.
- Ok, det visste ikke jeg.

Den foreslo jeg egentlig å legge ned
en oktav. Konstruktivt innslag.

Hvis Pål og jentene synger
"I don't wanna cry again..."

- Så kommer du inn på "Oh, but how..."
- Ja, det er stor forskjell.

Jeg tror nesten alle som samarbeider
med oss blir helt utslitt av det.

Også blir det tautrekking
og tenners gnissel, -

- skulende blikk og mye motstand.

Da vi skulle gjøre Bond-låta med John
Barry som produsent, kom det fram, -

- uten at vi var informert i forkant,
at han måtte være med som låtskriver.

Det var noen akkorder i låta
som jeg var veldig glad i, -

- som han endret i strykearrangementet.

Så vi manipulerte de 80 orkestermedlemmene
til å spille en annen note enn han ville.

Jeg tror han ble dritsur.

I ett intervju kalte han dem
"Nazi Jugend".

Jeg er redd han gjorde det, ja.

Det var det han sa til meg.
Hadde sterke følelser om saken.

Ja, orker vi å gå inn i den?

Han møtte nok et band som var
ganske sånn... Ganske fulle av selvtillit.

Han var vant til å være diktatorisk.

Den generelle regelen var at -

- vi umiddelbart ignorerte
alt som ble sagt.

Vi nikka og smilte -

- og var dypt uenig omtrent
uansett hva som kom.

Med Stay On These Roads følte jeg at jeg
hadde skrevet en viktig låt for a-ha.

Så jeg løp ned til Pål for
å vise den til ham.

Men han var opptatt i telefonen.
Morten satt der tilfeldigvis.

Så jeg viste den til ham først, noe som
var uvanlig for a-ha på det tidspunktet.

Så sa han: "Hva ville du gjort her sånn?"

Og da sang jeg "sail on"
eller et eller annet.

Også kommer Pål klappende inn
sånn fra rommet ved siden av.

Så hele den natten satt jeg oppe
og lagde ferdig demolåta -

- med full instrumentering. Den ble
faktisk brukt i innspillinga slik den var.

På det tredje albumet
ble det mer pop igjen.

Vi gikk litt tilbake til start
med greier vi hadde droppa -

- på det første albumet, som Touchy.

Der tror jeg at Pål har overtalt seg selv
til at det av kommersielle grunner er -

- nødvendig å gå litt mer lurt til verks.
Det mistenker jeg ham for å tenke der.

Vi fikk jo høre at vi hadde "the disease".

At vi ville ødelegge alt vi hadde skapt -

- fordi vi ikke er komfortable med imagen,
måten bandet blir sett på.

Liksom spikeren i kista.

Vi ville ha hits igjen.

Men vi ville likevel ikke nødvendigvis
snu Scoundrel Days ryggen.

Men du ville også ha med deg suksessen.

Det er fine låter, men
videoene er bare helt horrible.

Folk har stort sett en annen oppfatning
av hva a-ha egentlig er enn det jeg har.

- Hei! Vi er a-ha!
- En gang til.

Hei, hei! Vi er a-ha!

Også ender vi opp il en innpakning som vi
ikke tror er så farlig. Der tok vi feil.

Og vi ble stående eksponert på en måte som
ingen av oss egentlig kjente oss igjen i.

Er veldig naive i forhold til hva vi skal
beskytte, må ta vare på av vår egenart.

Vi lot oss bare rive med.

Det er ingen andres skyld at vi ble
sett på som et tenåringsband.

Det var vi som stilte opp på bildene.
Uansett hvor cheesy vi syns det var.

Og lot oss fotografere i de verste
ydmykende omgivelser.

Hva hadde a-ha vært uten Morten Harkets -

- vakre kropp og fine ansikt?

Da hadde vi sluppet en del problemer.
Jeg er født sånn som jeg er født.

Har aldri trent spesielt.

Det er ikke lett å akseptere
sånn oppmerksomhet.

- Ville du tatt av deg på overkroppen?
- Ja, hvis du gjorde det samme.

Noe mer?

Hvis vi skal gjøre det klart
for plateselskapet -

- at de skal slutte å booke oss
til fuckings Popcorn Magazine, -

- så vil dette albumet endre måten
de oppfatter oss på.

Da gikk pendelen altfor langt tilbake
i motsatt retning.

Vi prøvde å bli et band vi ikke var.
Det var jeg hele tiden imot.

Der flørter vi mot U2-aktige greier.
Vi skal prøve å vise noe annet.

Og det kommer fra feil sted. Det er
problemet. Det er ikke ærlig gjennomført.

Det ligger en uærlighet
som har sneket seg inn i det, -

- som handler om hva vi ikke skal gjøre.

Og det fører hånda for mye.
Det fører hånda i låtvalg, -

- i utviklingen og innspillingen
av låtene.

Jeg husker en annen vibbe. Vi var gått lei
av statusen som tenåringsidoler.

De albumene utfordret folks syn på bandet,
ga oss en mye rikere historie.

80-tallet var på vei ut.

Jeg skjønte at det ikke kom til å fungere.

Pål og jeg var helt enige om retningen på
East of the Sun. Hadde spilt masse live.

Ville på en måte tilbake til røttene
med et band i studio.

Så vi rigget oss til i store studio
i Abbey Road for flere måneder.

I det siste har jeg lært mye
jeg skulle lært for ti år siden.

Vi var klart mer naive i starten.

- Vi trodde vi kunne bare bli kjent først.
- Så det har gitt oss veldig problemer.

Vi har ikke styrt
karrieren vår der vi vil.

Kan dere oppleve så mye større suksess?
Dere står i Guinness rekordbok. Samla...

- Hvor mange på konserten i Sør-Amerika?
- Det så fullt ut.

Var det ikke nesten 200 000?
Kan dere nå lenger?

Det har ikke noe med det å gjøre.

Vi føler at vi er fremdeles i startgropa.

Vi har lyst til å legge bak oss et body
of work som vi føler er verdt noe.

Det er sjelden jeg er fornøyd,
trives på scenen lyttemessig.

Den lekenheten som kommer
når du trives, er spesiell.

Det er jo mitt savn om du vil,
på scenen og på turné, å få til det.

Han som sitter og mikser min lytting,
han får jo...

Han får jo to timer med misnøye
hver kveld.

Jeg bruker mye av spekteret. Det er ulike
akustiske betingelser som skal til -

- for at du faktisk har kontakt med
det du gjør hele tida.

Og der er jeg ekstremt krevende,
for å si det sånn.

Kan vi... Kan vi ta en pause med dette nå?
Det er litt mye.

Han har blitt bedre på å si:
"Dette var bra."

Tidligere så var det helt umulig for ham
å være fornøyd med en konsert.

Han var aldri fornøyd. Når han holder på
sånn, så tar jo det noe av oppdriften -

- for de andre rundt.

Nå er jeg bare sliten. For mange runder
med det samme. Står og gauler hele tida.

Så til slutt så blir jeg 100 år eldre.

Da begynner jeg å merke det. Det er
ikke bra for huet, ikke bra for stemmen.

Sånn er det å synge.

Det er lett å si:
"Slapp av. Drit litt i det."

Det er som å sende en utforkjører
ut i løypen med bind for øya.

Hvis du ikke har god lytting
går det lett gærent.

Vi har aldri spilt disse låtene sånn
for publikum, så alt er nytt.

Men det som er kjent, er låtene,
og det gir en følelse av tilhørighet.

Så har vi en del catalogue stuff
som ikke har vært gjort mye.

Mitt worry er at det blir for sånn der...
Det er for pent og pyntelig -

- med masse overganger til alt mulig.
Litt sånn den typen greier.

- Som for meg blir litt søvndyssende.
- Ja, hva er det?

- Nei, men det er litt generelt.
- Arrangementene. Alt er så utbrodert.

Det er ikke noe sånn...

Ja, jeg skjønner det. Jeg føler på det
jeg også. Men det er mye som låter greit.

Alt låter greit. Det er ikke det.
Det er bare liksom å plukke ut det.

Men kan vi legge inn Sox of the Fox der?

- Du bestemmer.
- Før Memorial, ja.

Pål har en måte å få sin vilje på -

- som ikke sitter på samme måte
for Magne og meg.

Og når jeg sier "'Magne og meg",
er det fordi jeg oftest er enig -

- med Magnes reaksjoner
og hans forståelse av ting.

Det er sånn det har vært historisk,
og fortsetter å være. Men ikke alltid.

Pål brenner for øyeblikket inne med
en del materiale -

- som han gjerne skulle sett
meg prøve meg på.

Men for at det skal skje, må det faktisk -

- sitte riktig i hjertet hos alle sammen.

Så det blir ikke noe a-ha-album
før vi tre sier det.

Å si: "Da brenner jeg inne
med masse låter..."

Det er ingen av oss som har rett til
å bruke a-ha som vår egen playground.

Det er konflikten mellom Pål og meg om
kreditering på de første platene som er -

- den store bøygen. Masse ting jeg har
gjort hvor jeg ikke har blitt kreditert -

- på basis av
hva man mener er låtskriving.

Hvis man sier at en låt er det som spilles
på kassegitar og synges, -

- er ikke Take On Me-riffet mitt
nødvendigvis med.

Man definerer det forskjellig.
Det var Påls definisjon.

Måten man skriver låter på har endret seg.

Man kan høre folk si:
"Jeg skrev bassgangen på den låta."

"Jeg skrev den eller den delen.
La til dette. Jeg er låtskriver."

Det er ikke sånne sanger jeg skriver.

Det er som å bygge et bord. Man kan
pynte det med servise og blomster.

Men noen har lagd selve bordet.

Hvis man har skrudd på beina slik at det
ikke velter, er det en viktig del av det.

Men hvis man bare skal pynte det,
gir man det til en dekoratør.

Det er en konstant undervurdering
av mitt bidrag.

Det handler ikke om trommeprogrammering
og bassganger, men om toplines, riffs, -

- temaer som er definerende
og som endrer låtas karakter.

Helt i begynnelsen var det
Pål og Magne som skrev låtene.

Pål skrev mer enn Magne.

Og Påls personlighet ga ham
mer viljestyrke til å få det fram.

Det var alltid en kilde til uro.

Jeg føler at jeg plukket opp og realiserte
alt det han spilte som jeg elsket.

Jeg kan ikke komme på én sang
vi ikke spilte inn. Jo, kanskje én.

Det var en sang som het Trees Never Grow
On Sand. Morten likte ikke vokalen på den.

Han skrev på en måte ikke
tekster heller på den tida.

Så jeg var avhengig av at han gjorde det
for at mine låter skulle bli med.

Derfor så ble det alltid sånn at alle
mine låter var, naturlig nok, cowritten.

Mens der jeg bidro
med musikalske temaer og ting -

- på hans låter,
ble det ikke alltid kreditert.

Jeg tror historien hadde vært annerledes
om alle var kreditert for alt, som i U2, -

- som har fungert veldig bra
for det bandet. Fra dag én -

- var de enige om at:
"Vi deler alt likt."

Du er så heldig som har sånn suksess.
Burde fryde deg.

Du spiller musikk for tusenvis
av mennesker. Nyt det!

Det er litt skammelig å ikke sette pris på
det man har når man har så enormt mye.

Disse gutta trenger psykoterapi.
Individuell terapi og gruppeterapi.

Er dere ok?

Vi også ok!

Pål er jo jævlig... har jo jævlig mye
å komme med musikalsk, så jeg slapp taket.

Slutta å bry meg.

Det endte som det ofte gjør med a-ha
i litt sånn dårlig stemning.

Jeg begynte å merke at jeg var liksom klar
for å komme meg ut av hele a-ha, egentlig.

Bestemte meg for å flytte tilbake
til Norge. Vi hadde fått vår første sønn.

Min kone var ulykkelig i London.
Så sa jeg ifra til gutta.

"Jeg flytter hjem. Jeg skal
ha siviltjeneste i halvannet år."

"Det betyr i prinsippet at det ikke
blir noe mer a-ha på meg."

"Så får vi se hva som skjer etter det."

Jeg tror det var et behov for å komme vekk
fra et samarbeid, inn i en kreativ ting -

- for meg sjøl, pluss at det har bodd
en billedkunstner i meg fra starten av, -

- som egentlig bare dukka opp
på servietter og konvolutter på turné, -

- og som begynte å snakke
med litt høyere stemme.

Da jeg begynte å ta det å lage bilder
på alvor, på ordentlig, -

- det var nærmest som en reaksjon
mot den maskinen som a-ha var blitt.

Det var i første rekke veldig terapeutisk
å kunne holde på med ting på egen hånd.

Det å jobbe med musikk og bilder
er ganske likt, føles ganske likt.

Du går etter følelsen av
at hårene reiser seg på ryggen.

Stemning... Stemning er liksom alt.

Det var en befrielse for meg
å gå inn i Wild Seed-prosjektet.

Det er viktig å skjønne at
i a-ha-sammenheng ble rollene -

- sementert etter hvert -

- ved at Pål og Magne hadde vært i band
sammen siden de var i 10-12-årsalderen.

At det å finne innpass innebærer
en pågåenhet som ikke jeg har i min natur.

Wild Seed var en suksess. Solgte i bøtter
og spann, vant fire Spellemannpriser.

At det ikke tok av internasjonalt tror jeg
handlet mye om tilfeldigheter og uflaks.

En eller annen i platebransjen sa:
"Ja, det er bra."

"Da kommer det ut før Mortens soloalbum.
Oi. Det skulle jeg ikke sagt."

Jeg spurte: "Hva er opplegget her?"

Jeg vet ikke hvor han har fått dette fra.
Dette er helt fremmed for meg.

Jeg fikk vite om det lenge etterpå.
Mange år etterpå.

Jeg var ganske forbanna.

For man har vært i studio i nesten et år,
forberedt sanger til det neste albumet.

Pål var desidert misfornøyd med min vokal.

Og jeg følte meg heller ikke hjemme på
Memorial Beach, albumet før dette.

Jeg følte at jeg var feil fyr for Pål.
Tenkte: "Du må feel free."

"Finn noen som gjør det du vil."

Jeg syns det kunne vært håndtert bedre
så jeg ikke kasta bort tid på noe -

- som ikke kom til å skje.

Det var da jeg begynte å skjønne
at det var på tide å finne på noe annet.

Jeg har aldri villet spille i band.

Jeg spiller i band med ham
fordi jeg druknet i musikk.

Jeg måtte bli låtskriver eller dø.

Måtte lære meg å spille eller skille meg.
For han drev med det 24 timer i døgnet.

Men det er rart plutselig å stå i midten.
Sånn der...

"Hva gjør jeg i midten?
Jeg pleier å stå på den sida!"

Få en klem.

Du var super.

Moro. Vi må gjenta dette.

Fire år har gått siden sist de sto sammen
på en scene, men nå samles a-ha igjen.

Selv om vi på en måte kutta ut,
så gjorde vi ikke opp.

Det har alltid ligget der -

- som noe uoppgjort, på en måte.
Vi har aldri følt oss ferdige.

Det er naturlig at vi gjør det.
Spørsmålet er når.

Det er en følelse av
litt sånn skjebnefellesskap.

Det er en del gode signaler
i det vi holder på med nå.

Det er også mye mer å hente. Så lenge
det er det, er det interessant å holde på.

Det var en periode under oppseilinga
til albumet Miner Earth Major Sky -

- hvor det føltes som å starte på nytt.

Vi dro til New York, Magne og jeg,
og snekra sammen demoene.

Brukte en dag på hver.
Mortens sanger er kule på albumet.

Magne kom opp med
den nydelige I Wish I Cared, -

- og andre ting jeg likte.
Tenkte det kunne bli singelen.

Det føltes som vi fant et felles fotfeste.

Hadde de samme ambisjonene musikalsk.
Det føltes som et velfungerende band.

For min del var jeg
i min kanskje beste periode -

- med Summer Moved On,
som fikk seksere i avisene.

Folk krøp fram fra under steinene sine:
"Jeg har alltid likt a-ha."

Det virket som om alle a-ha-fansene
var blitt journalister.

Vi ble verdsatt på en helt ny måte.

Som dere kanskje vet,
er det spesielt ett band som -

- formet våre veivalg og vår framtid.

Og det bandet er tilfeldigvis fra Norge,
og det heter a-ha.

På 2000-tallet sto en rekke store navn
fram med sitt forhold til a-ha.

Coldplay var selvfølgelig hardcore fans.

U2, som stjal ganske uhemmet fra
The Sun Always Shines On TV -

- på deres Beautiful Day,
omtalte a-ha som et undervurdert band.

Oasis kunne sin a-ha.
Til og med Kanye West.

Det er en påvirkning som fortsetter.
Hør bare på Blinding Lights -

- på den nye plata til The Weeknd,
så er jo både trommebeat og synter der -

- helt soleklart og meget direkte
hornmage til Take On Me.

Fra Terry Stater, -

- vår gamle gode manager,
som åpnet alt for oss.

"Berømmelse, som en lunefull kvinne,
vil ennå være blyg"

"mot den som vil vinne hennes hjerte
ved å gå ned på kne,"

Dette er av Keats.

"men overgir seg til
den tankeløse yngling,"

"og forguder det lettsindige hjerte.
Hun er en vandrer,"

"vil ikke tale til den som ikke
kan nøyes uten henne."

"O hjerteskårne kunstnere,
galninger er dere."

"Gi henne det dypeste bukk dere evner,
og by farvel."

"Hun vil følge hvis det behager henne."

Det er helt riktig. Fuck fame.

Hvis du higer etter fame,
så kan du bare glemme det.

Hvert album vi lager begynner gjerne
med en sånn hvetebrødsperiode, -

- hvor vi går inn med den holdninga at -

- vi må bare komme oss i studio sammen,
se hva som skjer.

Men så utkrystalliserer
problemene seg ganske raskt.

To ting vanskeliggjorde det hele.
Vi bodde i forskjellige land, -

- og e-post ble oppfunnet. Magne skrev
ti sider. Morten svarte med én linje.

Jeg endte opp med fire linjer.

Før det måtte man ta en telefon,
og da ble det litt vanskeligere å være...

Du vet, like isolert. Vi gravde oss liksom
ikke ned i skyttergravene like mye.

Analogue-albumet solgte dårlig.
Plateselskapet tvilte på -

- satsingen videre på a-ha.

Men samtidig ble Analogue-singelen en hit,
og åpna markedet i England igjen.

Vi hadde også en plan om å ta tilbake USA.

Så vi trengte en skikkelig hit til.
Det hadde vi ikke.

Så med Foot of the Mountain, så endte den
opp med å bli en "kanskjelåt" på albumet.

Det var egentlig to låter. En jeg hadde.

Og en låt som Pål hadde.

I gamle dager hadde vi sikkert endt opp
med å prøve å slå dem sammen på et vis.

Det var sånn det ofte skjedde, noe fra
ham, noe fra meg, så ble det det det ble.

Så her kom faktisk
det forslaget fra Harald Wiik.

Det var han som på en måte blanda seg inn
og foreslo: "Hva med å sette de sammen?"

Det er som å fysisk kappe av en del
av sangen og dytte noe annet inn.

Jeg skriver et refreng
om flukten fra storbyen.

Han kaster dritt på meg i versene.
Jeg kan ikke stille meg bak det.

Pål sier plutselig: "Det går ikke.
Dette er en personlig låt."

Og da kjenner vi... Vi tar det inn,
men vi opplever det som feil.

For det første så...
Jeg tror ham ikke helt, kjenner jeg.

Pål ville trekke sin del av låta.

Du vet: "Skriv ditt
eget fuckings refreng."

Det endte med at Morten og jeg sa:
"Hvis du gjør det, har du terminert a-ha."

"Da sparker vi deg."

Er Pål fortsatt med i bandet?

Påls neste kommentar var: "Skjønner ikke
hvorfor det er dårlig stemning i bandet."

Så backa han ned på det.

Jeg lot det passere, og jeg gir ikke
den sangen noe særlig oppmerksomhet.

Jeg ville aldri kommet med
det forslaget i dag. Hadde aldri turt det.

Men det jeg har skjønt etterpå,
som jeg er lei meg for, er hvor dypt -

- dette går hos Pål. Det er ekstremt
viktig, mye viktigere enn jeg skjønte.

Jeg er like glad i nidviser
som alle andre. Elsker dem.

Men det er derfor man har soloalbum
til de greiene der.

Noe av det mer oppsiktsvekkende
er at a-ha etter 35 år -

- fortsatt er et av de største livebandene
i verden noensinne.

Jeg tror ikke folk er klar over
hvor store de er.

Dette er siste gang jeg spør.
Er det noe som har forandret seg?

Er det sånn at du nå har mer lyst til
å spille med de andre, gå i studio sammen?

Det er ikke det at man ikke har lyst.
Det er bare det at man har gjort det, -

- og blitt så skuffa hver gang. Men denne
her hadde vært en kjempehit med a-ha.

Vi skulle dratt til New Orleans. Leid
et stort hus inni et eller annet område.

Med voodoo og kyllingføtter,
holdt jeg på å si.

Bodd der og gjennomført det.
Svetta det ut og landa det i fellesskap.

Jeg har sagt det i alle år,
og jeg veit at det er helt riktig.

Det ville kunne ha hentet a-ha ut.

De er ikke sultne nok. Som da de dro
til England og rotet i søppelkasser.

Morten spiste mugne kaker. Da var
de sultne. De skulle ut og gjøre suksess.

Jeg tror at de har fremdeles til gode
å gi ut sin beste plate.

Hvis jeg får med én sang til som er
en god a-ha-sang, eller ti til, -

- eller hva det nå blir, så er det
verdt peset. Jeg kan tåle ganske mye.

Hvis vi kan styrke bandets ettermæle, -

- har jeg ikke noe imot
å slite meg gjennom den vonde biten.

Ti, tjue år fra nå kommer de til
å se på listen over sangene våre.

Da kommer ikke småkranglene våre til
å ha noen som helst betydning for noen.

For meg så er det sånn at det føles
ikke som om det er noen oppside.

Det føles bare som en... Å gå inn i
et rom jeg har hatt det helt jævlig i.

Det man vet om hjerteflimmer, er at -

- det gjerne skjer i ung alder
med de som presser seg hardest.

Jeg opplever at det er når jeg har vært
hardest pressa følelsesmessig -

- at det har slått ut.

Så sånn sett har det absolutt med bandet
og bandets historie å gjøre.

Da var Pål ekstremt omsorgsfull.
Det virka som om...

At det var... Måten vi var mot hverandre
hadde reelle konsekvenser.

Så det er Pål på sitt mest omsorgsfulle.

Han ringte meg. "Magne, vi må gjøre dette
på en måte som funker for deg, for alle."

"Vi må prøve å få dette her... Vi kan ikke
ha det sånn at du blir sjuk av det.

Det syns jeg var utrolig sweet,
da var jeg liksom...

Da var jeg liksom... Da var det
kjærlighet i noen øyeblikk, og det var...

Men jeg er også den problematiske
figuren i Påls liv, innser at -

- alt jeg sier om ham har jo en...
et motstykke hos ham.

A-ha har aldri vært basert på vennskap.
Det er vennskap der.

Men det er ikke basert på det.
Var ikke det som trakk oss til hverandre.

Vi hadde et fellesskap i musikken,
og det var der vi var sterke.

Ellers hadde vi ikke
holdt sammen så lenge.

Vi respekterer hverandre
genuint musikalsk.

Vi setter hverandre fortsatt høyt
alle sammen. Ikke noe mindre enn før.

Kanskje mer.