All language subtitles for Monk - S08E15 - Mr. Monk And The End (1).nor

Det var gøy i går kveld. Jeg har ikke
sunget julesanger siden college.

Jeg må takke deg
for at du fikk meg til å gjøre det.

–Du fikk meg ut av huset.
–Vær så god.

Og takk for det andre, også.

At du giftet deg med meg. Oi, se.

Vær så god.

–Har du hørt noe om kvinnen?
–Hvem?

Jordmoren.
Jeg hørte deg snakke om henne.

Ja, Wendy Stroud. Nei, ikke ennå.

Det har gått tre dager,
det virker som om hun er forsvunnet.

Jeg er på vei til klinikken
for å snakke med sjefen hennes.

–Du har glemt løken.
–Har jeg?

Er alt i orden?

Trudy?

Når man er gift med en etterforsker,
er det umulig å ha hemmeligheter.

Det går bra,
jeg er bare litt stresset.

Jeg må hente Ambroses medisin,–

–betale regninger
og korrekturlese to artikler.

Ok.

Vent nå litt. Den der er ny.

–Er den til meg?
–Ikke åpne den.

Det er en overraskelse.

Lov meg at du ikke åpner den før jul.

Ok. Jeg åpner ikke digitalklokken.
Jeg legger den tilbake.

Jeg elsker deg.

Jeg kan ikke fatte hvorfor.

Er det deg? Hallo?

Wendy har jobbet her i nitten år.
Hun var den første jeg ansatte.

–Har hun forsvunnet før?
–Nei. Hun har ikke vært borte en dag.

–Derfor ringte jeg.
–Derfor er vi her.

–Har noen av sykepleierne hørt noe?
–Nei.

Og de er jordmødre. En jordmor
har en selvstendig rolle–

–og spesialiserer seg på fødsler...
Hva gjør du?

–Retter den ut.
–Navlestrenger er aldri rette.

Hans var sikkert det.

Unnskyld meg.

Ja, han er her.

Når da? Ja, vi kommer med en gang.

Leland, hva er det?

Har det skjedd noe?

Det er Trudy.

–Du må ikke sove slik.
–Hvordan da?

Presset ut på din side av sengen.

Du sover alene, Adrian.

–Nei.
–Jo, det gjør du, elskling.

Du har sengen for deg selv.
Du kan sove i midten.

–Det kan jeg ikke.
–Det er på tide å si farvel, Adrian.

Det kan jeg ikke.

Hvorfor smiler du?

Det er ikke så lenge igjen, nå.

Jeg er så nervøs for middagen.

Jeg lurer på om Steven og Julie
vil like hverandre. Du kommer vel?

–Ja. Trenger du noe?
–Så snilt at du spør.

–Litt vin?
–Rød eller hvit?

–Rød?
–Kan du kjøpe den?

–Jeg traff Trudy i dag tidlig.
–Så bra.

Nei, hun ville jeg skulle sove
midt i sengen.

Og så sa hun:
"Det er ikke lenge igjen nå."

Sa hun det? Det er et omen.

Jeg fikk et forvarsel
om at du skulle få et omen.

Jeg har sett det bygget før.

Hei. Ganske merkelig, ikke sant?

–Er det tolv år siden?
–Nesten nøyaktig.

Den forsvunne jordmoren, husker du?

Jeg stod her og snakket i telefonen.

Og du stod akkurat der du står nå.

Ingen vil klandre deg
om du ikke vil ta denne saken.

–Nei, det går bra.
–For saken blir merkeligere.

Husker du legen vi snakket med,
Malcolm Nash?

–Han er hedersgjesten vår.
–Herregud.

–Ikke spør hvor jeg var.
–Har du vært borte?

To uker,
men jeg kan ikke snakke om det.

Var du i New York?
Det står "Newark" på billetten.

–Ingen kommentarer.
–Jeg ser billetten.

–Du får aldri vite det.
–Jeg ser jo billetten.

Natalie, jeg kan ikke snakke om det.

Han må ha jobbet overtid.

Han skannet gamle dokumenter
inn på datamaskinen.

–Skannet?
–Ja, man...

Han satt ved datamaskinen.
Noen kom inn–

–og skjøt ham i hodet og ryggen.

–Pasientene hørte ingenting.
–Lyddemper.

–Han var en proff.
–Høyst sannsynlig.

–Alle er her.
–Hva da?

Pilleboksene.
Det skal være 58, ifølge listen.

Og alle er her.
Han tok ikke noen av dem.

Han ville vi skulle tro
at det var en narkoman.

–Morderen må ha brukt datamaskinen.
–Hvordan vet du det?

Musen ligger til venstre,
men Nash var høyrehendt.

–Hvordan vet du det?
–Han var det for tolv år siden.

Da guvernøren ringte,
så takket ikke Ethan ham. Han sa:

"Må jeg flytte til Sacramento?"

Ethan kommer aldri til å flytte.
Han begraves nok i hagen her.

–Jeg har jo nettopp reparert dusjen.
–Det tok deg bare 14 år.

Dommer Rickover, politiet er her.

A–Team har ankommet.

Avdelingssjef. Førstebetjent.

Natalie og den bemerkelsesverdige
mr Monk. Så fint å se deg igjen.

Jeg beklager at vi forstyrrer,
men vi trenger din underskrift.

Jeg vet hva det gjelder.
Vil dere ha noe å drikke?

–Vi er i tjeneste, sir.
–Ja, selvsagt.

La meg se. Joey Kazarinski...
Hvorfor forbauser ikke det meg?

–Er vi sikre på at det er ham?
–Venstrehendt og lyddemper.

Og vi har fingeravtrykk.
Monk løste det.

Bra gjort.

Alt ser ut til å stemme.
Dette er et historisk øyeblikk.

Det kan være den siste
ransakingsordren jeg signerer.

Guvernøren vil jeg skal begynne
å pendle til Sacramento.

Delstatens høyesterett.
Heller det enn å jobbe.

–Gratulerer.
–Lykke til.

–Kan de gjøre det?
–La meg få se.

–Ja, det kan de.
–Mannen din er i store problemer.

–Vi har vært skilt i tre år.
–Han bor her.

Av og til. Joey gjør som han vil.
Verken jeg eller dere kan stoppe ham.

Hva gjør du?
Vi prøver å skremme henne.

–Et øyeblikk.
–Hvor er Natalie?

Med kjæresten sin. Jeg gav henne fri.

Om du rydder,
ber hun oss komme igjen.

Vi prøver å beskytte Joey.
Si hvor han er.

Jeg håper at dere dreper ham.

Har du et nyere foto av ham?
Det vi har er over ti år gammelt.

Jeg har kastet dem.

Vent, jeg tror jeg har ett igjen.

Han har et hvitt bukkeskjegg.

Det er ikke et bukkeskjegg.

Hallo?
Jeg har ventet på deg i en time.

Nye planer. Vi vil ikke møtes igjen,
ikke personlig.

–Har noe skjedd?
–Ja, noe har skjedd.

Du etterlot deg fingeravtrykk.
De leter etter deg.

–Jeg forsvinner igjen.
–Først har jeg en jobb til deg.

–Du trenger sikkert mer penger.
–Hvem er det?

En tidligere etterforsker.

Han heter Adrian Monk.
Han vil finne ut av det til slutt.

Sporene leder til meg,
og det kommer til å bli personlig.

–Hva mener du med "personlig"?
–Han kommer til å ville drepe meg.

–Han vil nok klare det.
–Hvorfor skulle han gjøre det?

Fordi jeg for tolv år siden
drepte kona hans.

Dette er til mr Monk.

Dette er til meg. Til mr Monk.

Til meg og til mr Monk.

–Til meg og til mr Monk.
–Jeg forstår det ikke.

–Kan vi ikke dele det opp senere?
–Jeg har sluttet å spørre om slikt.

–Honningsennep – Julies favoritt.
–Min også.

–Da har dere noe å snakke om.
–Jeg håper vi har mer til felles.

–Jeg kommer til å elske henne.
–Det bør du gjøre.

Dessuten unngår vi bare
det store spørsmålet.

–Som er?
–Kan jeg leve med en aspargeselsker?

–Du sa "leve med".
–Det var bare et uttrykk.

Vent.
Unnskyld, det der er vår vogn.

Unnskyld. Alle vognene ser like ut.

–Leve med!
–Dette må jeg visst leve lenge med.

–Så det er en julegave fra kona di?
–Jeg fikk den rett før hun døde.

Og han har ikke åpnet den.
Det er så romantisk.

Jeg kan ikke åpne den.

–Det er vår siste hemmelighet.
–Jeg tror jeg forstår.

Det er en måte
å holde henne i live på.

–Skal du til Berkeley, Julie. Teater?
–Det er planen.

–Skal du bo hjemme?
–Nei. Jeg har allerede pakket.

Jeg vil ikke snakke om det.
Jeg savner henne allerede.

–Det er bare en halvtime unna.
–Dette blir bare et tomt hus.

Der ødela du stemningen.

Har du noen interessante saker,
Adrian?

–Et drap på en fødeklinikk.
–Så ironisk.

Vi vet hvem som gjorde det,
men vi...

Vi vet bare ikke hvorfor.

–Er alt i orden?
–Ja.

Jeg er bare ikke så sulten.

Jeg kan vanligvis spise maten hennes.

–Mr Monk, kan du ikke slutte?
–Flekken vil ikke gå bort.

Der er en flekk til.

Jeg ser flekker overalt.

–Jeg tror han er syk.
–Se på meg, Adrian.

Han er brennende varm.
Han må på sykehus.

–Vi trenger litt blod.
–Gi henne litt, Natalie.

–Jeg mener ditt blod.
–Hva er det der?

–Det er bare en sprøyte.
–Den er jo tre meter lang.

Har du aldri tatt blodprøve?

–Du har vel fått sprøyter før?
–Jeg tror ikke det.

En gang må være den første.
Brett opp ermet.

Nei. Nei. Nei.

Kan dere holde vennen deres?

Vent!

Jeg føler meg mye bedre nå.

–Det er et mirakel.
–De må ta en blodprøve.

–Legg deg ned.
–Stol på meg. Jeg er lege.

Det er ikke farlig.

–Hvem ringer du?
–Alle.

–Vi prøver igjen.
–Nei!

Ro deg ned. Det er ikke farlig.

Nei!

–Nei!
–Der, ja.

Bra.

Det var vel ikke så ille?

Barnemat.

Mr Monk, jeg er Matthew Schuler.

–Jeg beklager at du måtte vente.
–Det gjør ingenting.

Om flere gjorde det,
ville vi ha hatt færre pasienter.

Takk.

–Jeg jobber på hematologiavdelingen.
–Hematologi?

Blodsykdommer. Dr Schuler
er en av de beste i landet.

Hvordan takler du dårlige nyheter?

Ikke bra. Jeg vil helst høre
den gode nyheten først.

–Jeg har ingen god nyhet.
–Jo. Folk har alltid begge deler.

Ikke denne gangen.

Har du spist noe uvanlig i det siste?

–Hvorfor spør du om det?
–Vi vet det ikke sikkert ennå,–

–men det ser ut som
at Adrian har blitt forgiftet.

Jeg sa "godt stekt"!
Den var fortsatt rosa.

Jeg er verdens verste kokk.
Jeg er så lei for det.

–Kan du tilgi meg?
–Nei.

Dette er mye mer alvorlig
enn matforgiftning.

Dette er et slags syntetisk toksin.

Vi vet ikke hvordan du fikk det
i deg, men dosen er ganske stor.

Jeg forstår det ikke.

Du har blitt forgiftet, Adrian.
Noen forsøker å drepe deg.

Og de kan ha klart det.

Vi fant mer munnvann.

–Vil du sitte?
–Det går bra.

–Sett deg.
–Jeg er ikke gravid.

–Jeg er bare døende.
–Ikke snakk slik.

Snart snakker jeg ikke mer.

Der er han. Her kommer han.

Herregud.

Jeg hater måten de går på.

Dette er verdens lengste korridor.

Hvordan går det?

Jeg er redd.

Dette er hva vi vet: Ingen andre
som spiste hos Natalie ble syk.

Så det kom ikke derfra. Vi har
fjernet all maten fra huset ditt.

–Setter dere alt tilbake?
–Etter testene.

–Jeg har et system.
–De setter det nøyaktig slik det var.

Men vi vet fortsatt ikke
hvordan du fikk i deg giften.

–Er det viktig?
–Det er avgjørende.

Vi vet at giften er ricinbasert,
men det er alt vi vet.

Vi må vite mer
før vi kan behandle deg.

–Kan dere ikke gi han antibiotika?
–Det er ikke så enkelt.

Vi må identifisere toksinet.

Men vi skal selvsagt prøve
å lindre smertene dine.

Så... Hvor lenge?

To, eller kanskje tre dager.

Du vil føle deg son vanlig en stund,–

–og så kommer du til å kaste opp,
og så vil du dø.

–Kaste opp?
–Ja, og så dør du.

–Kaste opp.
–Ja, og så dør du.

–Kaste opp!
–Du må fokusere på det siste.

Du kommer til å kaste opp,
og så dør du.

Er det en sjanse for
at jeg kan dø før jeg kaster opp?

–To dager?
–Om bare det var fem.

–Hvorfor det?
–Det er et høyere tall.

–Hva er dette?
–Morderen fra fødeklinikken.

–Fødeklinikken?
–Vi har viktigere saker nå.

Nei, han var i butikken.

–Når da?
–I går. Han tok mr Monks handlevogn.

–Han hadde den i tjue sekunder.
–Han kan ha gjort noe med varene.

Har du kvitteringen? Vi begynner med
å teste varene fra listen.

–Har vi nok tid?
–Jeg vet ikke.

Takk for at dere kom. Dette er ikke
en offisiell etterforskning.

–Ingen vil få overtidsbetaling.
–Vi er ikke her for pengene.

Jeg og Monk setter pris på det.
Vi leter etter Joey Kazarinski.

–Også kalt Joey Kaz eller Joey K.
–Vi tror han skjøt dr Nash,–

–og vi tror han
forgiftet Adrian Monk.

–Hva er sammenhengen?
–Monk jobbet med Nash–saken.

Halvparten jobber med Randy
på Nash–saken. De kjenner deg, Randy.

Jeg vil vite alt om Nash, hvem elsket
ham, og hvem elsket ham ikke.

Vi andre skal finkjemme California
for å finne Kazarinski.

Han er bevæpnet, og han kan være
i besittelse av kjemikalier.

Men ikke bruk pistol.

De skal sitte i pistolhylsteret.

Om han dør, så dør Monk.
Forstått? Da setter vi i gang.

De kommer til å finne ham.

Vi vet at du solgte falsk ID
til Kazarinski.

–Førerkort eller pass?
–Hva snakker du om?

Jeg har ikke tid til å leke i dag,
for vennen min er syk.

–Hva mener du med det?
–At jeg trenger det navnet.

Jeg må få vite hvilket navn
Joey bruker nå.

Så du trenger et navn? Har du tenkt
å slå meg med telefonkatalogen?

Telefonkataloger finnes ikke lenger.
Nå bruker alle datamaskiner.

Du har rett.

–Fikk du et navn?
–Ja. Datamaskinen din gikk i stykker.

17.24–toget til Redwood City
og Menlo Park–

–står oppstilt på spor tre.

–Mason, ser du billettluken?
–Ja.

Toget hans går om ti minutter,
så han kommer snart.

Husk at du ikke må skyte ham.

–Hva med personalinngangen?
–Vi overvåker den.

–Han kommer ikke.
–Jo. Han har reservert plass,–

–og toget kommer om ti minutter.
Han kommer.

17.27–toget fra Oakland
ankommer nå spor 6.

17.27–toget ankommer spor 6.

Han kommer ikke.

–Jeg kommer til å savne dette.
–Skal du reise?

Nei, jeg mener når den tid kommer.

Man kan ikke gjøre dette for alltid.

Det er 17.32–toget fra San Jose.

Ja. Det er i rute.

–Hør.
–Jeg hører ingenting.

Ikke jeg heller.
Hvorfor annonserte de ikke toget?

–Kontrolltårnet!
–Løp!

Vi tror vi vet hvor den mistenkte er,
bli der dere er.

Trafikklederen er død,
han har blitt skutt.

Han er skutt i ryggen og hodet.
Det er mye blod her.

–Randy, mikrofonen står på.
–Se på alt det blodet!

Mikrofonen står fortsatt på.
Jeg hører deg.

–Vent litt.
–Den er fortsatt på.

Jeg har ordnet det.

Kazarinski tok jakken og ID–en hans.
Vi bør advare folk.

Ellers er de levende målskiver
der nede.

Ingenting vil stoppe ham
fra å drepe igjen.

Kazarinski! Politiet!

Joey!

Joey!

Stopp!

Kazarinski!

Joey!

Stopp!

Joey!

Kazarinski!

Se opp!

Faen!

Joey...

Sa denne Kazarinski noe
før han døde?

Han ble påkjørt av et tog.

Han sa sikkert: "Tog."

–Vet du hva slags gift han brukte?
–Nei.

De fant kjemikalier
i søppeldunken ved motellet hans,–

–men det tar uker å analysere alt.
Vi har ikke nok tid.

–Og maten fra handlevognen din?
–Nei. Det var ikke spor av noe der.

Jeg kunne ha kommet til deg
eller til sykehuset.

Det er greit. Jeg skulle likevel
til kirkegården for å ta farvel.

Jeg er bare så lei for det.

–Du har ingenting å være lei deg for.
–Jeg har alt å være lei meg for.

Jeg har levd som en fange.

Jeg har vært en fange
helt siden Trudy...

Jeg har kastet bort så mye tid.

Hvis man regner på det,
så har jeg nok sløst bort tre år–

–bare på å vaske disse hendene.

Adrian, nå er du urettferdig. Du er
mer produktiv enn noen jeg kjenner.

–Du har løst 120 store saker.
–Jeg har ikke løst noe–

–om jeg ikke løser drapet på Trudy,
om jeg ikke holder det løftet.

Jeg har ikke løst noe.

–Jeg har alltid hatet det maleriet.
–Jeg gir i hvert fall ikke opp.

Leger utfører mirakler hver dag.

Jeg skal skrive ned timene våre
noen uker fram i tid.

"Adrian Monk, mandag klokken elleve."

–Og så onsdag...
–Du bruker blyant.

–Det betyr ingenting.
–Du bruker aldri blyant.

–Jeg hadde ikke en penn.
–Pennen din ligger jo der.

Det spiller ingen rolle.

Det er ikke engang...

Tiden min er ute.

"Tiden min er ute."
Tar du den?

Ha det, dr Bell.

Dette er ikke noen avskjed, Adrian.

Ha det.

–Snakket du med laben?
–Jeg ringte dem akkurat.

Han vil ikke klare seg.

–Skal jeg lukke døren?
–Jeg bryr meg ikke.

De kan gjerne sparke meg.

Jeg tok feil av ham.

Det vet jeg nå.

Jeg trodde alltid at Monk–

–ikke var helt som han skulle.

At han manglet noe,
at han var mindre menneskelig.

Men han manglet ingenting.
Han så mer enn noen andre.

Han følte mer enn noen andre.

Det var det som var problemet hans.

Han var for menneskelig.

Vi skulle ha hatt flere som ham.

Jeg elsker deg.

Er det alt?
Vil du ikke si noe mer?

Jeg kan si det til henne i morgen.

Mr Monk, det var dr Schuler.

–Han synes du bør være på sykehus.
–Jeg blir her.

Ok, da blir vi her.

Vil du ha noe? Litt te?

Bare...

...Trudys julegave.

–Nei, mr Monk.
–Tiden har kommet.

Vær så snill.

Natalie, tiden har kommet.

Det er en videokassett.

Hei, Adrian.

Om du ser dette,
så betyr det at jeg er død.

Vi lovet å aldri
ha hemmeligheter for hverandre,–

–men det er noe jeg aldri
har fortalt deg.

Noe skjedde.

Nor forferdelig.

Det skjedde
lenge før vi traff hverandre.

FORTSETTELSE FØLGER