All language subtitles for Monk - S08E06 - Mr. Monk And The Critic.nor

Jeg trenger ikke flere håndklær.

Jeg trenger ikke flere.

–Sa vi ikke halv elleve?
–Jeg kunne ikke vente.

Kom inn!

–Rommet er så fint.
–Jeg tenkte du ville like det.

Gi meg ti minutter til.
Jeg prøver å se naturlig ut.

Dere menn forstår ikke hvor vanskelig
det er å se naturlig ut.

Du hadde rett
når det gjaldt balkongen.

Sist hadde jeg utsikt
over parkeringsplassen.

–Romservice?
–De hadde jordbær dyppet i sjokolade.

Du må smake. De er djevelsk gode.

For å være ærlig, så begynte jeg
å tro at du skammet deg over meg.

Kom inn. Vi har hele kvelden.

Callie, jeg må spørre deg om noe.

Er det sant?
Nå løper hjertet mitt løpsk.

–Jeg håpet det, siden du ba meg hit.
–Utenfor, i månelyset.

Jeg tror ikke
månen er framme i kveld.

Men jeg stråler vel nok alene.

–Jeg tror knapt det er sant.
–Men det er det.

Jeg skal bare...

–Nå? Liker du den?
–Den er nydelig.

Den er perfekt.
Du kommer ikke til å angre deg.

Unnskyld for at jeg har ringt så mye,
men sjalusien er borte nå.

–Jeg skal gjøre deg lykkelig.
–Det vet jeg.

Dette er den beste kvelden
i livet mitt. Jeg kunne dø nå.

–Det er rart at du nevner det.
–Hva gjør du?

EN TIME TIDLIGERE

"Julie Teeger søker på Berkeley
for å studere teater og kunst."

"Hennes mor Natalie
har inspirert henne."

Her er et bilde.

Jeg er så nervøs,
selv om jeg vet hvor god hun er.

Hun pleide å ha små sketsjer i stuen.

Da hun gjorde "Trollmannen fra Oz"
spilte hun alle rollene.

Dette er mitt armlene. Det er ditt.

–Det er meningen at vi skal dele.
–Hva? Er vi i Russland?

Ok. Bare ta det.

Å nei. Det er John Hannigan,
teaterkritikeren fra The Dispatch.

Han pleier ikke å anmelde
lokale forestillinger.

–Kanskje han har lest skoleavisen.
–Kanskje. Nei.

Jeg håper han er på godt humør.
Han pleier å være kritisk.

Er ikke det jobben hans?
Han er jo en kritiker.

Du kan ta min i stedet.

Hei.

–Er det din far?
–Ja.

–Kan dere to bytte plass?
–Hvorfor det?

Jeg vil takke ham for hans innsats.

–Takk for innsatsen.
–Vil du ha en hodeløs mann foran deg?

Eller en dverg.

–Å, nei.
–Hva er det?

–Vi må dra hjem.
–Hvorfor det?

Jeg har et problem.

Naturen.
NK – naturen kaller.

Må du på toalettet?
Jeg har ventet hele året på dette.

–Vi er tilbake om tjue minutter.
–Hun er bare med i to scener.

–Du får bruke herretoalettet.
–Om du bare kunne høre deg selv.

Jeg går ikke på offentlige toaletter.

Det var leit å høre,
for jeg drar ikke herfra.

–Kan jeg hjelpe Dem?
–Jeg ser etter herretoalettet.

Dette er herretoalettet, sir.

Er dette herretoalettet?

–Hvor lenge har dette pågått?
–Siden teateret ble bygget i 1910.

–Det er fantastisk.
–Takk.

Jeg ser på det som et spesielt sted –
et slags fristed.

En oase i ørkenen.

Dere må ha
minst ti forskjellige såper.

Nøyaktig ti, sir.

–Jøss.
–Den kommer fra Kina, sir.

–Gansu–provinsen.
–Veldig fin.

Får jeg lov?

Bomull fra Peru.
De er håndvevde.

Jeg trodde ikke
at yrket fortsatt eksisterte.

Vi blir færre. Mange ser ned
på yrket, men jeg liker det.

Min far sa: "Det finnes ikke ynkelige
jobber, bare ynkelige folk."

Vær så god.

–Jeg tror den er min, sir.
–Unnskyld.

Naturligvis.

–Det gikk fort.
–Jeg var på herretoalettet.

Her?
Gratulerer. Jeg er stolt av deg.

Det var magisk. Plettfritt.

Jeg kan bli stamgjest her
bare for å bruke det.

To armlener og et rent toalett –
dette er en perfekt kveld.

God aften. Jeg ønske dere velkommen
til drømmenes boulevard.

–Også kjent som Broadway.
–Kanskje jeg forhastet meg.

La forestillingen begynne.

Han kjeder seg.
Han ser på klokken.

Men nå skal Julie på scenen.

Var hun ikke fantastisk?
Hun var så sikker.

Hun var veldig sikker.

–Der er han. Han ser glad ut.
–Det er på grunn av herretoalettet.

Jeg elsket jenta som sang "Away".
Hva var det hun het? Julie...

–Enig.
–Julie Teeger. Hun var fantastisk.

Det syntes jeg også.

Og tenk at dere har samme etternavn.
Det er helt utrolig.

Jeg tror han gikk på den.

Så underlig.

–Han kastet en uåpnet sigarettpakke.
–Kanskje han prøver å slutte.

Unnskyld?
Ser dere etter Julie Teeger?

Har du sett henne? Vi vil fortelle
henne hvor fantastisk hun var!

–Hvordan var det?
–Du var så...sikker.

Det var flott.
Sangen var så... Vi gråt.

Sluttscenen var så vakker.
Tenk at stykket bare vises i kveld.

–Hvorfor har du fortsatt sminke på?
–Vi ville gå slik på festen.

–Kom, Julie!
–Jeg må gå.

–Får jeg vente til vi får omtalen?
–Jeg vet ikke... Ok.

Det var et ja.
Jeg elsker deg. Ha det.

Er det...? Monk!

–Hva gjør dere her?
–Julie spilte i en musikal rett ved.

–Hvordan gikk det?
–Alle syntes hun var fantastisk.

Hun var veldig sikker.

–Det var hun sikkert. Gratulerer.
–Hva skjer her?

En hotellgjest valgte
å sjekke ut litt tidlig.

–Jeg vil gjerne ta en titt.
–Jeg trodde du aldri skulle spørre.

–Hvem er hun?
–Callie Esterhaus.

Servitør på Winberries.
Hun bor rett ved, sjekket inn kl 18.

–Var hun alene?
–Hun sjekket inn alene.

To champagneglass.
Hun ventet noen.

Hun bestilte romservice
klokken kvart over åtte.

–Ja?
–Bruker du cologne?

–Nei. Takk for at du spør.
–Kjenner du lukten?

–Det er nok parfymen hennes.
–Nei. Det er manneparfyme.

Det lukter godt.

–Det er ikke jeg.
–Ikke jeg heller.

Sjef.

Jeg tror deiten hennes kom tidlig
og drepte henne.

–Hva får deg til å tro det?
–Håret hennes var vått.

Kjolen lå på sengen
og sminken var framme.

Og dessuten tok hun bare på seg
falske øyevipper på ett øye.

Ring dr D og be ham se om hun
har på seg falske øyevipper.

Ok. Hva gjør vi med dette?

–Sjokoladejordbær.
–Bitemerket er nok hennes.

Ikke anta noe.
Legg det i en bevispose.

–Hvor er Randy?
–Han kjøper avisen for meg.

Sendte du ut Randy?
Er du den nye politisjefen?

–Omtalen kommer i morgenutgaven.
–Han er ikke en pikkolo.

Eller kanskje han er det.
Kom hit, Monk.

–Kom.
–Jeg tror ikke det.

Ble hun dyttet, så skjedde det her.
Dette er gjerningsstedet.

–Jeg avstår.
–Balkongen er helt trygg!

Den var ikke det for henne.

Hun landet ved markisen, så vi tror
at hun falt fra dette punktet.

Jeg tror hun stod
ved den planten der.

Den mangler tre–fire blader. Hun tok
nok tak i planten da hun falt.

Du har rett. Se...

–Hva er det?
–Et sløyfebånd.

–Lasky.
–Det er nok fra en smykkeeske.

Den er liten,
det kan ha vært en ring.

–Kan du ta denne?
–Se på dette skoavtrykket.

–Han stod på tå.
–Ja. Han stod på huk.

Eller knelte.

Han fridde til henne.

Det kan stemme.
Suiten, champagnen og ringen.

Han frir. Hun sier nei,
han blir sint og dreper henne.

–Vi leter altså etter en kjæreste.
–Bra. De er lette å finne.

–Hei!
–Hei!

–Fikk du tak i den?
–Ja, men det står ingenting.

–Kan jeg få se?
–Nei.

Hvem bryr seg om hva han synes?

–Han er en frustrert skuespiller.
–Jeg er for nervøs. Les du.

–Det er bare én manns mening...
–Les!

"Gårsdagens premiere... Bra stoff,
dårlig ensemble..." Bla, bla, bla.

"Bla, bla, bla"!
Gi meg den.

Ok...

"Julie Teegers framføring av 'Away'
var virkelig..."

"...lett å glemme."

"Den klisjéaktige framføringen
gav meg avsmak."

"Miss Teeger
stjal fire minutter av livet mitt."

Det kan bety hva som helst.

Går det bra?

–Han er en idiot. Det er uviktig.
–Du har nok rett.

–Var du en venn av Callie?
–Callie Esterhaus?

Jeg visste hvem hun var,
jeg kjente henne ikke.

–Hun var ny.
–Hadde hun en kjæreste?

Jeg tror det, men hun sa ikke så mye.
Han kan ha vært gift.

–Det var en følelse jeg fikk.
–Nevnte hun navn?

Vi fant en avtalebok. Der nevnte hun
en mann med initialen...

...J. Sier det deg noe?

Kanskje navnet hans begynte på J?

–Skrev du det?
–Med et spørsmålstegn bak.

–"Den klisjéaktige framføringen..."
–Kastet ikke du den?

–Jeg kjøpte en ny.
–Du torturerer deg selv.

–Du er besatt av omtalen.
–Og det sier du.

Jeg kan håndtere mine besettelser.

Min datter
er alt annet enn lett å glemme.

Unnskyld, men hvilken drapssak
jobber dere med?

Vi jobber med Esterhaus–saken.
Kan dere huske den?

Glem omtalen.
Julie kommer over det.

–Han kalte henne "lett å glemme"!
–Gå og skjell ut kritikeren, da!

Han jobber rett nede i gaten. Gå.

–Hun har hatt en tøff dag.
–Kjente hun Callie?

–Ja...
–Natalie, kan du... Hvor gikk hun?

Avisen har aldri hatt
et større forlovelsesbilde.

–Rart det ikke er på forsiden.
–Pappa ville det.

–Han gleder seg mer enn deg.
–Det er umulig.

–John Hannigan?
–Kanskje.

Min datter Julie spilte i stykket
som du omtalte i går.

Jeg må kysse min nydelige forlovede.

Hun sang "Away",
og du skrev at hun var lett å glemme.

Det jeg mente å skrive, var at jeg
gjerne skulle glemme henne.

Men den banale måten
hun framførte sangen på–

–har etset seg inn i hjernen min.
Er det bedre?

Du er en mobber.
Julie fikk mest applaus av alle.

–Folk gråt da de hørte henne.
–Det kan jeg tenke meg.

–Lunsj. Takk, Kevin.
–Winberries igjen?

Jeg er et vanemenneske.
Venn deg til det.

Jeg har registrert klagen din.
Var det noe annet?

Er det noe i veien?

–Hørte de i naborommene noe?
–De var ute hele kvelden.

–Fingeravtrykk på rekkverket?
–Bare stuepikens.

Fyren må ha brukt hansker.

–Hvor har du vært?
–Jeg har løst saken.

–Hvilken sak?
–Jeg vet hvem som drepte Callie.

Det var John Hannigan, kritikeren.

Vi vet at du er opprørt, men du
kan ikke anklage ham for drap.

Jeg vet at han gjorde det. Han bruker
colognen som vi kunne lukte.

–Som du luktet.
–J står for John.

Hun jobbet på Winberries,
han spiser der hver dag.

Callie døde fem over halv åtte,
under Julies forestilling.

–Vi så jo Hannigan der.
–Han smøg seg ut.

–Han drepte henne og kom tilbake.
–Vi var der.

Du så opp på ham hele tiden.
Han forlot ikke setet sitt.

Det er et godt alibi.
Til og med Monk så ham.

–Jeg bare vet at det var ham.
–Det pleier han å si.

–Hva med motivet? Grunnen.
–Jeg vet hva et motiv er, mr Monk.

Hannigan
skal gifte seg med sjefens datter.

Om hun fikk høre om Callie,
ville karrieren hans være over.

Skal vi arrestere ham fordi navnet
begynner på J og de kan ha møttes?

–Jeg har bevis.
–Har du bevis?

Fellende bevis. Den som ser det,
vet at han er skyldig.

Julie!

–Må jeg virkelig gjøre dette?
–Det er en drapsetterforskning.

Skru av mobilene.

Om dere har drops,
ta dem ut av papiret nå.

Er du klar?

Fort deg!

La oss gå og hente ham.

Hva er det jeg ikke får med meg?
Er det beviset?

Ingen som var der
kan ha skrevet denne omtalen.

Han kan ikke ha vært der.
Min datter er ikke lett å glemme.

Mr Monk...

Jeg synes at Julie var fantastisk
i dag og i går. Veldig sikker.

Tror ikke du heller på meg?

Syng det igjen, Julie.

–Det er ikke nødvendig.
–Vi forstår poenget.

Du har gitt oss
mye å tenke på, Natalie.

Glem det. Jeg beklager
at jeg sløste bort tiden deres.

Kom.

Unnskyld. Det var ikke min idé.

Det var veldig pent.

–Hallo.
–Jeg beklager at jeg forstyrrer.

–Hvor er du, Natalie?
–I byen.

–Jeg er på politistasjonen.
–Hva gjør du der?

Jeg har blitt arrestert.

–Var du i bakhagen hans?
–Ja.

–Hvorfor rotet du i søpla hans?
–Jeg gjorde jobben din.

–Det var bare en omtale.
–Julie takler det bra.

Det var ikke en omtale,
for han var ikke der.

Jeg vet at det var han!
Hun synger jo som en engel.

Dette er Adrian Monk,
som vi samarbeider med.

–Jeg er en fan.
–Dette er førstebetjent Disher.

–Og Natalie Teeger kjenner du.
–Dessverre.

Mr Hannigan har gått med på
ikke å anmelde hendelsen.

Takk og lov.

Jeg har ikke tenkt å gi meg.

Du knuste min datters hjerte,
og du drepte servitøren.

Dette blir bare mer og mer latterlig.

Du pleier aldri å omtale lokalteater.

Og hva sier du til...

...dette?

Det er... Det er en dim sum.

Jeg fant den i søppelet ditt.
Det er ditt bitemerke.

Det matcher
jordbæret fra gjerningsstedet.

Jordbæret var for mykt til
at vi kunne få et avtrykk.

De ser identiske ut.

Mr Monk.

Det er ok. Jeg er vant til mødre
som lider av vrangforestillinger–

–og er ustabile. Det er trist.

Jeg råder deg til å bekymre deg
for dine egne problemer–

–og ikke leve gjennom datteren din.

Nå må jeg avslutte en spalte.
Au revoir, mine herrer.

Behold dim sumen, miss Teeger.

–Monster!
–Hun jobber ikke her.

Du kommer til å brenne i helvete!

Hun jobber ikke her.

–Hva er det?
–En sjekk på 300 dollar.

Jeg ansetter deg.
Jeg trenger din hjelp.

–Jeg tar ikke imot den.
–Det er søtt av deg, men...

Du har ikke dekning for den.

Jeg satte inn lønningen sist onsdag.

Jeg vet tilfeldigvis
at sjekken mangler dekning.

Derfor er denne sjekken verdiløs.

–Gav du meg en sjekk uten dekning?
–Jeg kan spørre deg om det samme.

Nei! Du skrev den først!

Det er umulig å si hvem som tar feil.
Det er som med høna og egget.

Nei. Det er ikke noe egg her,
alt vi har er ei høne!

Ta imot sjekken! Du jobber for meg.

Jeg vet at omtalen påvirker Julie.

Julie er ung. Hun takler det.

Hvordan vet du det? Du dveler over
ting din far sa da du var tre.

Folk takler ikke alt.
Dette kan ødelegge alt for henne.

Jeg må finne bevis for
at han ikke var der.

Ok.

–Du kan skylde meg pengene.
–Du skylder meg penger.

–Da er vi vel skuls, da.
–Hvordan er vi skuls?

–Må jeg si det, er du overbetalt.
–Jeg får ingen betaling.

Du er kjempeflink.

–Sitter mr Hannigan alltid her?
–Nei, dette var første gang.

Han pleier å sitte på femte rad.

–Hvorfor flyttet han?
–Jeg antok han ville være alene.

Det virker viktig. Hva er så viktig
med denne plassen?

–Dette lyset virker ikke.
–Jeg skal si ifra til vaktmesterne.

Hold den.

Noen har skrudd løs pæren.

Det betyr noe.
Han ville gjøre det mørkere–

–slik at han kunne erstatte seg selv
med en dukke.

Nei. Jeg så at han klappet.

Kanskje han brukte en robot?

Kanskje. Jeg må vaske meg.

–Velkommen tilbake, mr Monk!
–Jeg vil bare vaske hendene.

Selvsagt. Mrs Coruthers sa
at du tok del i en etterforskning.

Det stemmer. Dette er annerledes.

Jeg har lagt den antibakterielle
såpen for seg selv.

Jeg ser det.
Jeg har det akkurat slik hjemme.

Det var et flott kompliment.

Takk.

Jeg vil spørre om noe.
De vet om boksen i avdeling B?

Kunne noen klare å snike seg
ut derfra under en forestilling?

–Jeg vet ikke.
–Hvor leder nødutgangen?

Man kommer ut bak teateret.

Bak teateret...

Bak...
For noen håndklær. For noen håndklær!

De er en kunstner, Gilson.
De er toalettenes Michelangelo.

Takk, sir.
Hva gjelder saken De etterforsker?

Assistenten min tror en snek seg ut
under lørdagens forestilling,–

–drepte en kvinne og kom tilbake.

–Drepte en kvinne?
–Kjæresten hans.

Og hva tror De?

Først syntes jeg det virket sprøtt,
men nå begynner jeg å tro–

–at hun kan være inne på noe.

Så De noe den kvelden vi møttes?

Nei, men jeg er ikke
den rette å spørre.

Jeg ser ikke mye herfra.

Om De husker noe som virket uvanlig,
så er det fint om De ringer.

Ja, sir.

Det er alltid en fornøyelse, sir.

Michelangelo.

Mr Hannigan!

Gilson...

–Hva gjør De her?
–Jeg beklager at jeg forstyrrer.

Denne er til Dem.
Det er en liten gave.

Tok De Dem fri for å gi meg denne?

Jeg ville snakke med Dem
angående lørdag kveld.

En politimann som het Monk
kom og snakket med meg.

En kvinne ble drept
i nærheten av teateret.

–Jaså?
–Rundt klokken halv ni på lørdag.

Er De innblandet i det?
Jeg vil ikke havne i trøbbel.

Det er bare et sammentreff, Gilson.
De bekymrer Dem for mye.

Kan De hjelpe meg
med å bære noen esker?

–Jeg må bære dem inn.
–Det gjør jeg gjerne.

–Hvor ille er det?
–Han ble slått bakfra med et kubein.

En byggearbeider fant ham
under en avkjøringsrampe.

–Kan vi få snakke med ham?
–Han ligger i koma.

–Hvordan kjenner du ham?
–Han er min toalettbetjent.

–Ok...
–Det var John Hannigan.

–Nå begynner hun igjen.
–Mannen jobber jo på teateret.

Gi deg. Skal du legge skylden på ham
for hvert lovbrudd i California?

–Hva er dette?
–Den lå i jakken hans.

–Nikotintyggegummi?
–Det er nok en presang.

Vent nå litt...

Ikke klem meg, selv om du får lyst.

–Hvorfor vil jeg det?
–Det var Hannigan.

Jeg visste det! Takk, Mr Monk! Takk.

Mannen som vi så på balkongen
den kvelden brukte et armbåndsur.

Vi så at han så på det.
Hannigan bruker ikke armbåndsur.

Nå må jeg avslutte spalten min.

Mannen på balkongen var ikke
Hannigan, men toalettbetjenten.

De byttet plass.

Hannigan trengte en medhjelper.

Han lurte Gilson.
Han sa noe i denne stilen:

"Forestillingen varer i to timer,
uten pause."

"Jeg må ta en røyk, men ingen må se
meg gå. Kan De ta plassen min?"

Da lyset ble slukket,
byttet de plass i åtte–ti minutter.

Det var nok til at Hannigan
kunne rekke å drepe Callie Esterhaus.

Får jeg si noe?

Jeg visste det,
jeg visste det, jeg visste det!

–Jeg må ringe Julie.
–Vi kan ikke bevise det.

Han har rett.
Vi har bare tyggegummi og en klokke.

Hannigan vil nekte for alt.

Jeg vet det.
Du har rett. Vi trenger bevis.

Er dette viktig? Jeg har en tidsfrist
som går ut om...36 minutter.

Hun nå igjen!?
Det var bare en omtale!

Dette gjelder verken omtalen
eller Callie.

Dette gjelder noe helt annet.

–Det er ham.
–Er du sikker?

–Hva er dette?
–Han kan ikke skade deg.

–Fortell hva som skjedde.
–Jeg var på Winberries i går.

Jeg ventet på noen venner.

Han kjøpte en drink til meg,
rom og cola.

–Dette er galskap! Om du tror...
–Hold kjeft!

La henne snakke ferdig.
Fortsett.

Jeg drakk opp,
og så begynte jeg å føle meg...

Omtåket og svimmel.

Så han tilbød å følge meg til bilen.

Plutselig var vi på parkeringen,
jeg prøvde å forsvare meg mot ham.

–Han dro meg ned.
–Dette er latterlig. Jeg var hjemme.

–Jeg satt og skrev hele kvelden.
–Klærne hennes var revet i stykker.

–Jeg har aldri sett henne før.
–Hvorfor har hun kortet ditt, da?

Jeg aner ikke. Jeg var hjemme!
Jeg kjenner ikke denne jenta!

Mr Hannigan,
dette er veldig viktig.

Se godt på denne kvinnen.

Ta den tiden du trenger.

Se godt etter. Sier du at du aldri
har sett henne før nå?

Ja. Jeg er sikker.

Jeg sverger på at jeg aldri
har sett kvinnen før i hele mitt liv.

–Jeg tror deg.
–Hørte du hva han sa?

Hørte alle i rommet
hva han nettopp sa?

–Dere er alle vitner.
–Kan vi dra hjem nå, mamma?

–Mamma?
–Dette er Julie Teeger.

Hun var med i lørdagens forestilling.

Men da hun opptrådte,
drepte du kjæresten din.

Nei.
Hun var ikke med ved innropingen.

Hun brukte parykk og sminke.

Ja, men i første akt
hadde hun et solonummer.

Og da så hun akkurat slik ut.

Du ville ha gjenkjent henne
om du hadde vært der.

Jeg tror...

–Jeg vil ringe advokaten min.
–Ja. Du kan ringe fra stasjonen.

Vent litt, mr Hannigan.

Omtalen din.

Nå kommer du ikke til å glemme henne.

Før ham ut.

Mamma, jeg tror det har kommet.

Det er fra opptakskontoret.
Åpne det.

–Jeg er for nervøs. Kan du åpne?
–Gjerne.

–Jeg ringer og forteller dere det.
–Hvor skal du?

Mine brevåpnerverktøy ligger hjemme.

Åpne det nå.

Ok, men det kommer ikke
til å bli helt rett.

–Vi forstår.
–Ok...

Da setter vi i gang.
Dette er det store øyeblikket.

El grande.. .øyeblikk.

–Er dere spente?
–Vi var det. Åpne det.

–Er dere klare?
–Ja.

"Den 17. mai."

"Patricia Green, opptaksansvarlig.
Avdelingen for teater...og dans."

"Administrasjonskontoret, 101 Montley
Court, Berkeley, California."

"98420"

"Kjære miss Teeger." Det er deg.

Nei, det var et ni–tall.
Da er postkoden 98920.

–Eller er det et fire–tall?
–Les det.

–"Den 17. mai."
–Fra der du var.

"Kjære miss Teeger.
Vi er glade over å meddele deg..."

Jeg sa jo det!
Selvsagt ville du komme inn.

–Vi må feire. Kom.
–Vent!

Jeg er ikke ferdig.

Man kan ikke slutte
å lese midt i brevet.

"Den 17. mai. Patricia Green,
opptaksansvarlig."

"Avdeling for teater og dans.
Administrasjonskontoret."

"101 Montley Court,
Berkeley, California."

"98 420, eller 920.
Kjære miss Teeger."