Afrikaans
Akan
Albanian
Amharic
Armenian
Azerbaijani
Basque
Belarusian
Bemba
Bengali
Bihari
Bosnian
Breton
Bulgarian
Cambodian
Catalan
Cebuano
Cherokee
Chichewa
Chinese (Simplified)
Chinese (Traditional)
Corsican
Croatian
Danish
Esperanto
Estonian
Ewe
Faroese
Filipino
French
Frisian
Ga
Galician
Georgian
German
Greek
Guarani
Gujarati
Haitian Creole
Hausa
Hawaiian
Hebrew
Hindi
Hmong
Hungarian
Icelandic
Igbo
Indonesian
Interlingua
Irish
Italian
Japanese
Javanese
Kannada
Kazakh
Kinyarwanda
Kirundi
Kongo
Krio (Sierra Leone)
Kurdish
Kurdish (Soranî)
Kyrgyz
Laothian
Latin
Latvian
Lingala
Lithuanian
Lozi
Luganda
Luo
Luxembourgish
Malagasy
Malay
Malayalam
Maltese
Maori
Marathi
Mauritian Creole
Moldavian
Mongolian
Myanmar (Burmese)
Montenegrin
Nepali
Nigerian Pidgin
Northern Sotho
Norwegian (Nynorsk)
Occitan
Oriya
Oromo
Pashto
Persian
Polish
Portuguese (Brazil)
Punjabi
Quechua
Romanian
Romansh
Runyakitara
Russian
Samoan
Scots Gaelic
Serbo-Croatian
Sesotho
Setswana
Seychellois Creole
Shona
Sindhi
Sinhalese
Slovak
Somali
Sundanese
Swahili
Tajik
Tamil
Tatar
Telugu
Thai
Tigrinya
Tonga
Tshiluba
Tumbuka
Turkish
Turkmen
Twi
Uighur
Urdu
Uzbek
Vietnamese
Welsh
Wolof
Xhosa
Yiddish
Yoruba
Zulu
Mamma.
Mamma, ja.
Mamma.
Det hadde vært så fint om du sa det. Mamma.
– Mamma? – Ja.
Så flink du er.
Nå kommer pappa. Ja.
Der var han pappa.
– Han Johan sa mamma. – Hæ?
– Det må ha vært pappa. – Nei, det var mamma. Ja.
– Sikker? – Jeg hører da forskjell på det.
Det er to helt forskjellige lyder.
Begge er labiale, men likevel, Johan sa mamma.
Johan?
Barn skal si pappa først. Alltid vært sånn i Grande–familien.
– Mamma. – Pappa.
Klar?
Min historie begynte med krigen.
Mamma og pappa var bru–sprengere. De ville ha bort tyskerne.
Kom igjen.
13 bruer sprengte dem.
Jeg var med, men husker ikke så mye av det. Bare at det var artig.
Og at det smalt noe helt besett.
Da flira vi, men så viste det seg at det ble galt.
Litt fortere.
Vi sprengte feil bruer til feil tid, sa folk, og de ble sinte.
Og 80 år senere er de fortsatt sinte.
Hysj! Helt i ro nå.
Idioter hele gjengen.
Grande–gjengen, ja.
– Hva faen gjør dere her? – Dere hørte vel smellene?
– Ikke Berseth–brua? – Jo.
Faen, da! Den skulle vi ta sammen med engelskmennene. De er på vei hit.
– Hva skal jeg si til dem? – Det er vel ikke noe problem.
Hallo, London? Jeg vil melde at Berseth–brua er sprengt.
– Avblås oppdraget. – Få prate med dem.
Jeg beklager så mye. Det er uventet. Kommunistene kom oss i forkjøpet.
Må bare pakke sammen. Ingen vits å være her.
Kutt ut! Kolbjørn! Ikke snakk med dem! Sett deg ned!
Frode, det viktigste er jo at brua ble sprengt.
Vi har vært her i åtte døgn. Vi har forberedt oss.
Vi har rasjonert mat. Kutt ut! Ikke snakk med dem!
– Vi tenkte bare å si ifra. – Dere får ha takk, da.
Helvetes ... Nei, ikke du.
Helvetes Grande–faen!
Det er viktig for meg at du vet dette.
Vi i Grande–slekta kom hit til øya først.
Vi fulgte iskanten da den trakk seg tilbake.
Da vi kom hit, stoppet vi.
– Hei, Solvor. – Hei, Johan.
Og her har vi bodd i flere tusen år.
Folk har bestandig vært misunnelige for at vi tok godplassen på neset.
– Du er rask. – Solvor! Du må komme hjem!
– Jeg må hjem. Ha det, Johan. – Ha det, Solvor.
Vi har ikke vært opptatt av å bli likt. Ingen har likt oss.
Og det ble ikke noe bedre i min levetid.
Man kan ikke bruke tida på å bli likt. Det skjønner vel du og?
Mamma! Pappa!
– Sånn, Johan. Forsiktig ned. – Ja.
Nå skal vi se.
Her blir det bra å sitte.
Skal vi se. Må klipp ledningen her.
Og så må vi dele den igjen, sånn som vi gjorde på den andre sida.
Sånn. Du forstår det, Johan ...
... når to stykker elsker hverandre, nytter det ikke på hver sin kant.
Det må være kontaktpunkt.
Når varmen i kontaktpunktet blir høy nok ...
... da kan alt skje.
Mamma og jeg fikk deg. Du får unger, og dem får unger.
Skjønner du?
– Er hun ikke fin, Johan? – Hun er kjempefin!
– Har du tenkt på noe navn? – Ella.
– Som mamma? – Ja.
Ja, hvorfor ikke?
Ella er et dugelig hestenavn.
Skal vi se om hun tåler en smell, hu Ella?
Kjempebra, Johan! Så du hvordan det for i været?
Er det ikke farlig?
Jo. Men av og til må man gjøre det likevel, fordi det er det rette.
– Men hva om den eksploderer? – Ikke noe motstår rørtanga til far.
Du forstår det, Johan, det er ikke dynamitten som er farlig.
– Det er feige folk. – Dette her klarer faren din, Johan.
Og du og, kanskje, en dag.
– Det blir artig? – Det blir styggartig!
– Går det bra, mamma? – Ja, det går fint, Johan!
Det ville vært enklere å nå fram til deg, hvis du tok av øreklokkene.
Den veier 150 kilo, Johan. Du klarer ikke ...
Hva skal vi gjøre med hesten, Iver? Skal vi gi den bort?
Hesten får nå klare seg. Vi må prioritere gutten.
– Han skal vel ikke bo hos oss? – Vi er den eneste familien han har.
Kan kanskje være godt for ham å komme seg litt ut og puste.
Få litt luft under vingene. Det kan være deilig.
Johan synes å mene at steinen ikke skal stå der, –
– men ligge på sjøen der restene av mora og faren ligger.
– Dere får la Johan bo hos dere litt. – Tror du det, ja?
– Sier du det? – Han er så ung og uferdig.
Hva holder du på med?
Det var ikke så lett å si noe forsonende om broren din og kona.
De sprengte i hytt og pine. Er det feil å si det?
Nei, de var glade i å sprenge.
De gjorde en fenomenal innsats under krigen.
Reddet norske og engelske liv. Til og med en haug med russerfanger.
Var det ikke for Grande sine, hadde vi fortsatt vært okkupert.
Det Johan treger nå, er noen voksne forbilder.
Noen som er mer stabile og mindre eksplosive.
Johan kan fortsatt bli en vanlig gutt.
Da jeg var student, lærte jeg –
– at når ungene er små, trenger dem mye omsorg og støtte.
Når de blir eldre, trenger dem det gradvis mindre.
Og til slutt trenger dem ikke omsorg i det hele tatt.
– Gjør det vondt? – Litt.
– Det var dumt med foreldrene dine. – Ja, det var dumt.
– Men de var litt rare. – Kanskje. Men pappa var sterk.
Det går an å være sterk og rar på samme tid.
Mamma sier at når man kysser, er det som å spise noe veldig godt.
– Som for eksempel hva? – Kake.
– Hva slags kake? – Tyskerskive?
– Ikke noe tysk er godt. – Brunt sukker, da? Sånn som dette?
Det er litt godt, men det er ikke best, liksom.
– Fyrstekake? – Liker jeg ikke.
– Kvæfjordkake? – Det er godt, ja.
Så du sier at hvis vi kysser, blir det som å spise kvæfjordkake?
Jeg vet nå ikke. Jeg bare refererer.
Vi kan jo prøve.
Er det her dere er? Skal du sprenge dattera mi og?
Du skal holde deg langt unna Solvor!
Helvetes, forbanna ... At du ikke kan høre etter?
Vi skal ikke så langt, Johan.
Villhester som Ella klarer seg. Ja, ja, ja.
Så. Kom, da. Du kan besøke Ella når du vil.
Jeg mistet mine altfor tidlig.
Og det var trasig. Det må jeg innrømme.
Men jeg hadde naturen og Ella.
Uten Ella hadde jeg vært død.
Det her er en liten plass, og det går ikke å gjemme seg.
Hei, Johan.
Tante og onkel var gode med meg.
Nå lager jeg noe god mat til oss.
De lot meg bo på fyret og trente meg opp så jeg ble sterk i armene.
Men mest i hodet.
Sånn gjør vi i Heimevernet. Sånn eller sånn.
Punkter lungen, trekk den ned, så vi får kniven godt oppunder lungen.
Da har du ikke noe å si. Er det sånn du vil ha det?
Legg deg ned der! Skjærer deg opp, og trekker ut tarmene dine.
– Trekk ut tarmene så blodet spruter. – Solvor, nå kikker Johan på deg!
Han kikket på deg i fem sekunder. Kanskje sju!
Matti Järvinen klarte en time og 15 minutter i stanga.
Jeg spanderer en pølse på den som klarer å komme nærmest.
Kom igjen, nå. Veldig bra.
– Sivert, ti sekunder, bare? – Nei.
Hva er det for noe? Nei, Eigil. Kom igjen, da.
Du har for mye sving.
Det her går jo i... For en gjeng med ...
Se på Lars! Det er bra, Lars.
Veldig bra, Lars. Nå jobber du.
Kom igjen, Lars! Ikke gi deg nå.
Faen. Gå og sett dere, alle sammen.
Vi får se hvor lenge du kan klarer å holde deg.
– Nei, kom. Nå går vi. – Det er kaldt.
– Kommer du, Solvor? – Ja.
Henger du ennå, din helvetes tulling? Det er ingen som bryr seg.
Du, Johan?
Iver og jeg har tenkt litt.
Det gjelder å finne seg en slags balanse, –
– så man klarer å forholde seg til folk på vanlig vis.
Ellers blir det så slitsomt.
Du, det jeg tror Iver prøver å si, –
– er at folk er skeptiske til dem som er annerledes.
– Du er annerledes. – Men på en bra måte.
Du kommer til å finne din vei. Det er jeg ikke bekymra for.
– Men da må du få det til å fungere. – Nettopp.
– Det nytter ikke å bare være sterk. – Nei.
– Ja, skulle vi hatt oss en vaffel? – Ja, det skal vi.
Vet dere at det var akkurat her ubåten med tyskerne kom inn?
Slaget om Titran skjedde akkurat her.
Inni her satt vi og planla brusprengninger.
Berseth–brua, Lyse–brua, Lam–brua, Fiske–brua. Alle bruene.
Hvis dere skal sprenge bruer, må dere planlegge. Dere må stå opp tidlig.
Det er sist i april 1940, tyskerne slått seg gjennom hele landet –
– uten å ha møtt noe motstand.
– Men det tyskerne ikke visste ... – Bra. Det tyskerne ikke visste ...
Var at Titrans motstandsgruppe skulle endre krigens utfall så dramatisk.
Kom igjen, da! Det var stikkordet deres! Få opp farta!
Hva er det som skjer nå?
Kom igjen! Ta tyskerne!
Kom igjen.
Neimen ... Hva ...
Neimen hva ...
Hva er dette for noe? Kutt ut!
Du skal jo legge deg ned. Du er død. Det står her i manus.
Legg deg ned, Johan. Du ødelegger jo for alle andre.
Sånn.
Og vær så god.
Vent, vent, vent.
Det er for pinglete. Det er litt sånn teaterspark.
Du må bare ... Sånn.
Bruk hofta. Sånn.
Han kjenner jo nesten ingenting. Bli med og spark.
Hei, Johan.
Har du ikke lyst til å komme deg vekk herfra? Se verden?
Om du blir her, blir det som å spise bare én ting resten av livet.
– Som hva da? – Nei, jeg vet ikke.
Hvis det er kvæfjordkake, går det greit.
Tosk.
– Skal vi sprenge, Johan? – Vil du det?
Jeg vil tenne på.
Det skjer jo ingenting.
Solvor og jeg hadde ei fin tid sammen.
Ei myk og god tid.
Kanskje fenghettene har blitt våte.
Skulle gjerne ha vart lenger.
Men det ble ikke sånn.
Etter at Solvor ble sprengt, likte folk meg mindre –
– enn dem hadde likt oss i Grande–slekta siden Jesu tid.
Det går seg til, Johan.
Det var ikke din feil.
Ikke bare din feil, i hvert fall. Delt feil.
Det var veldig hvor lite folk likte meg da.
Aldri vært så lite likt, Grande–slekta. Har ikke det.
Jeg måtte dra til Amerika. Det var ingen annen plass å være.
I Amerika sprengte jeg alt mulig.
Amerikanerne bare pekte og sa: "Johan, spreng dette for oss."
Og så gjorde jeg det.
Jeg la meg opp bra med dollar og så det største og minste i verden.
Men jeg lengtet hjem hver dag til øya og havet og Ella.
Og Solvor. Hun var nå min, tenkte jeg.
Uansett hvor sprengt hun var.
Vi er litt sprengt alle sammen, når det kommer til stykket.
Tror du at du kan sprenge dattera mi –
– og komme hit 15 år etterpå med blomster?
Det er ikke sånn det fungerer. Det ble ingenting av henne.
Ikke noe skole, ikke noe arbeid og ikke noe mann.
Og hvem er det sin skyld?
Nei.
Nei!
Du kan ikke låse meg ut av huset.
– Hei. – Hvem tror du at du er?
Hei.
Jeg kommer for å si unnskyld.
– Som jeg skrev i brevene ... – Hvilke brev?
– Jeg har da ekstranøkkel! – Brevene jeg skrev.
– Jeg har ikke fått noe brev. – Jeg skrev brev i årevis.
– Fra New York og ... – New York?
Colorado og ... Fikk du ikke brev fra Idaho?
Flytt deg!
– Skal vi ikke gå en tur? Trille? – Nei. Det vil hun ikke.
Så klart hun ikke vil ha deg. Ingen her vil ha deg.
Det er ingen som liker deg. Hører du? Det er ingen.
– Og spesielt ikke Solvor. – Jeg vil ikke ha med deg å gjøre.
Nå er jeg her.
Jeg skal fikse opp gården. Det er god plass der.
Du vet hvor du finner meg.
Ha deg ut!
Ha deg ut!
Tenk det, å komme hit.
Kom igjen.
Så stor du er, Johan. Er du to meter?
– Så de sprenger i Amerika og, ja? – Ja, dem sprenger.
– Bygger og holder på. – Ja.
– Få se. – Det er mye projects.
– Project? – Med "s". Det er flertall.
Mye dyr har dem, og. Og det er pistoler overalt.
– Ja, det kan du fortelle meg. – Men snus har dem ikke.
Dem har alt. Amerikanerne våkner om morgenen og finner opp ting.
– Sånn er det. – For en gjeng.
Nå må du forsyne deg, Johan. Vær så god.
Det var godt, ja.
– Det var bra nå. Hjem er hjem. – Ja, det er sant.
Og så ... kan du jo være med på avdukinga, Johan.
Det har de fortjent. Foreldrene dine. Det har de.
Endelig.
Ja. Et monument blir bra, ja.
Takk til Titrans mannskor. Den kjente vi, alle sammen.
Her i hytta planla dem aksjonene.
Tyskeren, den tosken, skjønte aldri hvor dem var.
De fleste av oss strevde med å livnære oss fra dag til dag, –
– mens vi ventet på at den helvetes okkupasjonen skulle slutte.
Men en håndfull gjorde noe mer. Dem slo tilbake.
Dem kjempa for oss alle sammen, gjorde dem.
Så det er med andakt at jeg avduker dette monumentet.
Slutt opp.
Hvor står dem? Mamma og pappa?
Ikke misforstå. Foreldrene dine var bra folk, men dem var ...
Hvordan skal jeg si det? Dem var litt på sida.
– På sida? – Nå synger dem nasjonalsangen!
Men du har kanskje glemt den borti Junaiten, hæ?
Du har blitt så fin på det at du ikke trenger å bry deg om nasjonalsangen.
Kom igjen, gutta! Slå ham, Arne!
– Legg ham i bakken! – Kom igjen!
Sånn, ja.
– Bra, Arne! – Slå ham i øra så han blør!
Nei, hva ...
Jaså.
Bra, Johan. Kom igjen!
Det her kan vi snakke om.
Nå prater vi i stedet.
Nå gir vi oss, Johan.
Nå går vi hjem, alle sammen.
Johan.
Nå setter jeg meg.
Nei, det gjør hun ikke. Hun kan ikke norsk, hun pleieren.
Og hun kan ikke koke poteter. Jeg liker det ikke, sa jeg.
Jeg vil ha fiskekaker.
Jeg liker det ikke. Jeg vil ikke ha det.
Det tar sin tid før trendene kommer helt opp hit.
Men det er vakkert når det skjer.
– Jeg syns Solvor er like fin. – Ja visst.
Litt ufør betyr lite i den store sammenhengen.
Men hun var ganske tydelig på at hun ikke var interessert.
Det er ikke sånn at bare ett kvinnfolk passer. Det er mange.
Det må du ha sett i Amerika.
Det var vel plenty av damer der?
Ja da.
Kanskje er du så heldig og finner deg ei så flott dame som Magnhild.
Jeg sier bare til Johan at jeg er heldig som har deg.
Nå må du gi deg, din tosk.
Johan? Du må ikke vente så lenge som Iver, så du blir steril.
Det er kvikksølvet oppi lykta.
Forplantning, Johan. Det er det det handler om.
Livets sirkel.
Jeg er den siste Grande.
Ja, det er du.
Av og til må du tenke nytt.
Helt nytt.
For å få livet til å gå framover, på et vis.
Grande.
– Johan Grande. – Ja, du kan bare gå og sette deg.
Hakkebo. Bås nummer tre. Vær så god.
Hei. Trude, heter jeg.
Grande.
Bås nummer fem. Lykke til.
Hei.
Ja. Hei.
– Hei. – Du må vente på tur.
– Ei dame om gangen. – Det var synd.
Grande. Bås nummer tre.
Nei takk!
Nå kommer jeg med et forslag, Solvor.
Gården min er altfor stor for meg. Jeg kan slå ned en vegg her –
– og lage et stort soverom. Master bedroom.
Her. Og så kanskje barnerom.
Her og her.
Og eventuelt her.
Elektrisk rullestolheis.
Spesialtilpasset kjøkken og bad. Ingen dørstokker. Flatt overalt.
Jeg kan ikke få unger.
Da blir det bare deg og meg.
Det er fint det og.
Og dritstort soverom.
Eller vi kan adoptere.
– Noen andre sin unge? – Det blir nå vår unge.
– Det er jo annet blod. – Det er unger og blod nok i verden.
Vi adopterer huset fullt. Unger overalt.
Du? 32 kvadratmeter.
Så stort soverom har du ikke sett før.
Ja.
– Men du er så rar. – Vi er litt rare alle sammen.
Nei, du er rarere enn mange.
Og da kommer jeg i et rart lys. Jeg er ikke sikker på om jeg vil det.
Jeg syns du er like fin.
Jeg har en mann.
Ja, jeg har det.
– Hva gjør du her da? – Man må svinge seg litt og.
Jeg har hatt mange menn.
Før var jeg sammen med Karsten.
Men han ble blind og gikk ned i ei myr.
Han gikk helt ned.
Men etter det, traff jeg han jeg er sammen med nå.
Hvor er han?
Han bor i byen. Han er en ordentlig bytype. Kjempeglad i byen.
– Jeg føler at du ikke snakker sant. – Føler du det?
Du føler mye. Du føler bestandig. Føling og sprenging.
Sånn var det med mora og faren din og.
Følelser og dynamitt. Det tok livet av dem til slutt.
Ja.
Jeg får vel finne meg ei annen dame, da.
Forresten er du ikke min type. Det har du aldri vært.
Hei.
Hva vil du?
Ha deg vekk!
Au!
Det viktigste er aldri å gi opp.
Plutselig skjer det noe.
Og da er det bare å hive seg på.
Sånn, ja.
Tenk om han Iver hadde sett deg nå. At han ikke skal få oppleve dette.
Det hadde han syntes hadde vært artig.
– Hvordan ser hun ut? – Jeg vet ikke.
– Hæ? – Jeg vet ikke.
Du må ikke bli skuffa om det ikke går.
Er det ikke klaff, er det ikke det. Jeg bare sier det.
Hallo.
Er du Pei–Pei?
Johan.
Ja, velkommen til Titran, Pei–Pei.
Bare Pey.
– Jeg trodde det var Pei–Pei. – Bare en Pey.
Ja, bare en Pei.
Bagasjen din.
Der, ja. Takk.
Hei. Magnhild Grande.
– Jeg er tanta til Johan. – Ja. Tanta mi.
Vi tar hesten.
Nå har han vært og handla seg kvinnfolk.
Det er ganske lett. Jeg kan hjelpe deg.
Det er ok.
– Liker du hester? – Ja.
Ella heter hun.
Toalett, dusj.
Det er feil.
Håndklær. Veldig bra.
Jeg er ikke helt forberedt, kjenner jeg.
Telefon, hvis du vil ringe til noen. Den virker.
Jeg sitter her noen ganger og jobber med ...
Men jeg pleier å legge det vekk.
Det er hyggeligere med lyset på. Sofa.
Jeg spiller munnspill, men dette her er veldig stort og vanskelig, –
– så hvis du vil prøve, bør du ikke starte med dette her.
Ja. Soverommet ditt er ovenpå. Det er et veldig stort soverom.
Jeg sover på sofaen.
Det gjør jeg.
Hei.
Skal vi se.
Ja, nå ...
Kaffe?
Ja.
– Hm? – Ja. Nå kan du velge.
Fire like eller fortsette.
Men nå ...
Jeg skriver det over streken. Så får du bonus.
Det hjelper ikke med Yatzy, hvis du ikke får bonus. Sånn er det.
– Like. Like på første. – Hva?
Like på første kast. Det skjer aldri. Utrolig.
Veldig bra. Nå er det deg.
Bra, Pey.
Gulrot.
– Gulrot? – Ja, veldig bra.
Sodd. Kan du si det?
– Sodd? – Bra.
Det er så bra, Pey. Du lærer veldig fort.
Dyktig, er du.
Den tosken, Iver, mente at det skulle pølse i soddet.
Det kunne være en kjærkommen avveksling, mente Iver.
En kjærkommen avveksling, liksom.
Det sa han da han prøvde seg i ratataen og.
I landet ditt, har dere pølse i maten der?
Bruker dere mye pølse?
Liker du smell? Eksplosjoner?
Artig?
Kan jeg prøve?
Ja.
Veldig bra.
Det er fint her.
– Ja. – Jævlig fint.
Ja. Jævlig fint.
– Jævlig fint. – Jævlig fint.
– Igjen? – Ja.
Åge! Åge! Åge!
Sånn.
– Hei. – Ja, hei.
Det er Pey.
Fra Vietnam.
Kjenner dere hverandre?
– Ja, fra skolen og sånn, ja. – Litt av hvert.
Ja. Det er det.
Bruker du pølse i sodd?
Hei.
Det var her ... ulykken skjedde.
Uti der.
Det var ikke så enkelt å vokse opp uten dem.
Det var trasig, må jeg si.
Det var mange som ikke var noe greie.
Men nå ...
Nå, Pey.
Vet du hva?
Jeg har aldri vært så glad i noen som jeg er i deg.
Du er en fin mann, Johan.
Sånn er det.
– Hei. – Hei.
Det har blitt gjort en feil her.
Eller to feil, nærmere sagt. Eller to ting.
– To ting? – To, ja.
For det første har vi mottatt en bekymringsmelding om vold i hjemmet.
Men det ser vi helt bort fra. Vi ser ingen grunn til å tro på det.
– Fra hvem? – Nei, det ...
– En bekymringsmelding fra hvem? – Det kan jeg ikke gå inn på.
Men vi ser helt bort fra det.
Det gjorde at vi så nærmere på saken, og da oppdaget vi feilen.
Eller inkurien, for det er ingen som har skyld.
– Hva slags feil? – Det har blitt en forbytning.
Du skulle hatt Pei–Pei Shinawatra, som sitter der.
Og Tor Henry Lurvik ...
... skulle fått Pey Nguyen, som sitter der.
Det er så typisk.
Tor Henry Lurvik.
Kom, Pey.
– Hjelp! – Slipp ut Pey!
– Slipp ut Pey! – Johan!
Grande! Ta det rolig.
– Vi drar med tre–flyet. – Slipp ut Pey!
– Slipp ut Pey, sa jeg! – Forskriftene er klare ...
Kjør!
Slipp ut Pey!
– Johan! – Kjør!
– Nei! Johan! – Kjør!
Johan!
Solvor! Jeg vet at det var deg!
Hvor er du?
Solvor!
– Traff jeg? – Ja, for faen.
– Går det bra? – Du er ødelagt i hodet.
Nei, det er du som er det.
– Du skjønner ingenting. – Skjønner jeg ingenting?
– Nei. – Enn du da?
Jeg skjønner mye mer enn du tror.
Hun ville bare ha pengene dine, din tosk.
Nå syns jeg du skal trille deg ut, Solvor.
For nå sprenger jeg huset ditt.
Bare spreng i vei. Se hvordan det bryr meg.
Hun fikk alt som jeg ikke fikk.
Jeg prøvde alt jeg kunne for å få deg.
– Men du ga opp. – Hva?
– Idiot! – Du ville ikke ha meg, Solvor.
Har du aldri lest ei bok? Eller et dameblad?
Kanskje jeg ville ha deg likevel.
Det er så dumt.
Nå må du hjelpe meg. Hva er det du sier nå, Solvor?
Johan!
Dette ble litt dumt, Johan.
Frode har alltid vært en tosk.
Det går seg til.
Da var vi her.
Det beste med å være borte så lenge ...
... er at det er så godt å komme hjem igjen.
Så kan du ta tak i det som står igjen.
Det du må få gjort.
Hei.
– Så skjev den var. – Ja.
Ene dagen sprenger du folk, og andre dagen er det kvæfjordkake.
Det er bare kvæfjordkake. Trenger ikke lage problem at det.
Det var lenge du satt.
Jeg var litt uenig.
Det var jeg.
Jeg sprengte litt og.
Det var synd med Magnhild. Jeg var i begravelsen.
Bra.
Her står vi og jabber.
Hallo?
Hallo?
Mamma døde da jeg var fem.
Sjølen var alltid mistenksom siden jeg kom til så fort.
Så tok jeg en blodprøve etter at Sjølen gikk bort.
Jeg prøvde å ringe. Så fant jeg et brev du hadde skrevet fra fengselet.
Hva heter du? Til etternavn?
Nguyen Lurvik.
Det er klart jeg skal bytte nå. Rett skal være rett.
Martin Nguyen Grande?
Ja.
Flott, Martin.
– Jeg syns det. – Jeg og.
Godt nedi. Nedi. Der, ja. Nå blir det artig.
– Kontaktpunktet. – Skal den inn her?
– Sånn? – Ja.
– Vær så god. – Skal jeg bare vri på den?
– Ja, da sprenger du. – Ok.
– Er du klar? – Ja.
En, to, tre.
– Artig? – Veldig.
Å ja.
– Det er fint her. – Jævlig fint, Martin.
Det ...
Det sa moren din og.
Mamma og pappa, besteforeldrene dine ...
De ble sprengt her.
Og nå ...
Nå flyter dem overalt.
Det er fint å tenke på.
Hun er gammel nå. Villhest.
– Hvor gammel er hun? – 69.
– 69? – 69, ja.
Dekk på til en til, Martin.
Solvor?
Er du her?
Solvor?
Ja, det var bare ...
Det var det at Martin har laget taco–mat.
Martin? Hvem er det?
Det er ... sønnen til Pey.
Og meg.
Det er sønnen min.
Men jeg har ikke noe å ha på meg.
Du er fin. Kom nå. Taco–mat. Det blir bra.
– Nå har jeg ... Nå er jeg klar. – Nei, nå tuller du igjen.
Tusen hjertelig takk, Martin. Det var snilt.
– Baksida ... – Det er ikke den der.
Sånn, ja. Ja, bra.
Sånn, ja.
Jeg skal ha mango på.
Liker du mango, Martin?
Sånn er det.
Ja. Sånn er det.
Nå skal du få prøve denne her.
– Hva er det? – Det er jalapeños.
– Sprengte du den? – Ja. Rett i bakken.
Det her er i New York.
Der var jeg i mange år. Artig.
– Er det ei bru? – Det er ei bru, ja.
– Der har du noe å slekte på, Martin. – Jeg må lære meg det.
– Der. Nå. – Litt fortere.
Der er det.
– Tror jeg er ett år. – Der har du små føtter.
Tenk at du skjøt meg.
Ja, ja.
Sånn er det.
Har han sovna, eller?
Jeg vekker ham.
Pappa?
Vil du ikke opp og legge deg?
Pappa?
Pappa?
Når du leser dette, Martin, så er jeg død.
Men du skal vite at jeg ble glad da du kom.
Så var ikke alt strevet for ingenting.
Ha det, pappa.
Så takk skal du ha, for at du fins, Martin.
Hils Solvor. Hold rundt henne og fortell henne –
– at jeg har elsket henne all min dag.
Vi i Grande–slekta hører til havet.
Og dit skal jeg nå.
Tekst: Lise Weggersen Scandinavian Text Service
Can't find what you're looking for?
Get subtitles in any language from opensubtitles.com, and translate them here.