All language subtitles for 7_nor

1,30.

1,31, Mo.

FRIIDRETTS-VM I DOHA,
QATAR SEPTEMBER 2019

Det sprøeste med hele historien er
hva som skjedde i Doha.

Verdens mektigste trener,
Alberto Salazar,-

-støttet av verdens
mektigste sportfirma: Nike.

Han var på høyden av sin karriere.
Hans utøvere presterte bra.

Vi har en ny amerikansk rekord!
Konstanze Klosterhalfen på tredje.

Vi bevitner noe veldig spesielt.
Det er en ny mesterskapsrekord.

Vi har sett historie skrives i Doha.

Plutselig sendes han hjem fra VM.
Hans akkreditering inndras.

Vi har siste nytt om
et av friidrettens største navn.

Alberto Salazar er nok
verdens fremste friidrettstrener.

Ifølge USAs antidopingbyrå-

-har Salazar organisert
og fremmet doping.

Men ingen av hans utøvere blir
funnet skyldige i regelbrudd.

Det virket suspekt. Vi var i Doha,
og jeg tenkte: "Hva? Nå?!"

Det vakte oppmerksomhet hos alle
med interesse for løping og doping.

Man må også huske at et såpass
stort selskap som Nike er involvert.

Det er forbløffende
at Nike fortsetter å støtte Alberto.

-Så du aldri noe?
-Nei.

Hvordan kan han ha jukset,
men ingen av hans utøvere?

Den som presser seg ekstremt
hardt er ingen juksemaker.

Juks brukes når man ikke gir alt.
Han tar ingen snarveier.

Første spørsmålet ang. granskingen
av Salazar er: "Er han skyldig?"

Neste er: "Hvorfor
satser Nike så stort på ham?"

Disse spørsmålene
trenger å besvares.

Jeg heter Amby Burfoot
og vant Boston-maratonen i 1968.

Jeg var redaktør for
Runner's World i cirka 20 år.

Da jeg begynte å løpe på
midten av 60-tallet-

-var ikke løpere
en del av idrettsverdenen.

Man så ned på oss.
Vi var tynne idioter i undertøy.

Folk kastet ølflasker mot oss
og skrek: "Forsvinn, joggere!"

Selvsagt mislikte vi
termen "joggere".

Da fantes verken målbevisstheten
eller forståelsen for-

-at løping var både
en idrett og sunn livsstil.

I 1972 ble Frank Shorter
olympisk mester i maraton.

For oss som så det var det
et herlig øyeblikk.

Så begynte en ung Bill Rodgers
å vinne løp i USA.

Han var en glad,
merkelig og vennlig fyr-

-som gjorde sporten populær.

Amerikanerne gjorde det svært bra.
Det var Bill, Frank, Joan Benoit,-

-Patti Catalano med flere.

På 70-tallet begynte amerikanerne
å forstå seg på løping.

Det var begynnelsen for
selskapet Nike.

EUGENE, OREGON
NIKES FØDESTED

Nike har virkelig
sine røtter i løping.

BILL BOWERMAN
Medgründer av Nike

Det begynte med Bill Bowermans
vaffelmønstrede skosåle.

Så fortsatte det derfra.

Steve Prefontaine, Phil Knight,
Jeff Johnson og Geoff Hollister-

-hadde alle løping i sitt DNA.

Jeg heter Bob Williams og var løper
ved Oregons universitet i fire år.

Jeg var der da Bill og Phil Knight
utviklet disse skoene.

Så begynte vi å løpe med dem.
De var lette og fleksible.

Bill og Phil skapte merket Nike-

-ved å samarbeide med
andre for å utvikle joggesko.

Jeg begynte å jobbe hos Nike i 1973
da jeg kom til Eugene i Oregon.

I begynnelsen var det
et nyskapende selskap.

Tidlig på 1970-tallet handlet alt
om løping og utøvernes behov.

Vi ville hjelpe utøvere
og lage så gode sko som mulig.

Navnet Nike er tatt fra
den greske seiersgudinnen.

VI NAVNGA VÅRE SKO
ETTER EN KVINNE

Friidrett utgjør Nikes DNA.

SPIS STØVET VÅRT

De tok sin hensikt med varemerket-

-og paret den med utøvere
som presterte veldig bra.

På den måten viste de verden
at Nike var noe spesielt.

Prefontaine
vinner med tiden 3.59,2.

Det er ny verdensrekord.

Dette er Pre's Rock.

Her møtte Steve Prefontaine
en altfor tidlig død-

-da hans sportsbil veltet etter
en kollisjon mot klippeveggen.

Dette minnesmerket er
en del av Eugene og Nikes DNA.

Den dag i dag tar Nike med
nyansatte sjefer hit-

-for å hedre minnet av
hans liv og prestasjoner.

Prefontaine haler innpå nummer to.
Nå setter han fart og tar teten.

Under OL i München i 1972-

-var Steve Prefontaine veldig ung.
Da én runde gjensto,-

-tok han ledelsen i jakten på gull.
Tre andre var tett bak ham.

Nå er de inne i siste runde.

I siste sving ble han passert av to.

Straks før målstreken
sprang også den tredje forbi.

Finnen vinner!
Prefontaine er helt utslitt.

Han fikk fjerdeplassen. Noe som
kunne anses som en fiasko,-

-men som oppsummerte
hva han og Nike sto for:

At man skal satse alt. "Just do it".

Steve Prefontaine fikk fjerdeplassen
ettersom han prøvde å vinne.

KEN GOE
Sportjournalist, The Oregonian

Han satset ikke på medalje,
men på gull.

Phil Knight så nok det
som Nikes filosofi.

Jeg heter Alex Hutchinson
og er forskningsjournalist-

-med fokus på løping for
Outside og Globe & Mail.

Steve Prefontaine
legemliggjorde Nikes idé om-

-at hvert løp var
en kamp på liv og død.

Prefontaine døde i 1975.

Det oppsto et hull i Nikes panteon
som Alberto Salazar kunne fylle.

I den 11. New York-maratonen
deltar drøyt 16 000 løpere-

-fra 50 delstater og 43 land.

Alberto Salazar fra Eugene skal
løpe sin første maraton.

Før konkurransen hevdet han
at maratonen er overvurdert.

Sent på 70-tallet, etter sin tid
ved Oregons universitet,-

-dukket en uredd fyr fra Boston
ved navn Alberto Salazar opp-

-på idrettsscenen med et stort ego.

Før løpet, spådde Alberto to ting:

At han skulle slå Bill Rodgers
og løpe på under 2,10.

Etter 40 km var Alberto på vei mot
tidenes raskeste maratondebut.

Her kommer Salazar.
Han kan få en tid på under 2,10.

Hvilken fantastisk prestasjon!
Hans tid blir 2.09,40!

2.09,40 for Al Salazar i
New York-maratonen!

Rett etter college dro han til
New York-maratonen og sa:

"Jeg skal vinne." Et år senere
satte han verdensrekord i New York.

Han virket å være uovervinnelig.

-Hvilken prestasjon!
-Han kommer til å slå rekorden!

Vi har en ny verdensrekord!

2.08,13 i New York-maratonen!

Han løp for å vinne.
Og det var Nikes filosofi.

Han var verdens beste løper
og ble Nikes ansikt utad.

Han medvirket i en av
deres første reklamefilmer.

Han tok over
Steve Prefontaines kappe.

Han var en superstjerne.
Alle husker hans store løp.

Det er Beardsley mot Salazar.
Motorsyklene må trekke seg unna.

Salazar trår til.
Han virker å gå mot en seier.

Alberto Salazar vinner
Boston-maratonen 1982!

"Duel in the Sun"-seieren.
Tre seirer i New York.

Han kjempet så hardt at han fikk
den siste olje i Falmouth.

Så vi vet at han var hard og rask.

Da Phil Knight var yngre,
var Alberto best i verden.

Som barn så jeg Salazar
vinne New York-maratonen.

Han var nær ved å dø i Falmouth.
Det var helt sprøtt.

Jeg heter Malcolm Gladwell og er
skribent, podkaster og løper.

Jeg har skrevet om
løping og Alberto Salazar.

Alberto Salazar viste amerikanere at
de kunne konkurrere på høyeste nivå.

Han var ikke et naturtalent
som mange andre løpere.

På papiret var han ikke like bra som
Frank Shorter, Bill Rodgers-

-eller andre store
maratonløpere på 1970-tallet.

Men han utnyttet 98 prosent av
sin evne-

-mens andre utnyttet kun 90-95,
hvilket gjorde ham bedre.

Som idrettsutøver fikk han ut mer
av sin evne enn noen annen.

For de fleste er det umulig å gi alt.

Man vil ikke gi hundre prosent,
for da blir man helt ødelagt.

Men det kunne han gjøre,
og det skilte ham fra resten.

En gang i løpet av karrieren,
da jeg var ung,-

-ga jeg nok hundre prosent.
Det var så ødeleggende-

-at jeg aldri kunne gjenta det.

Det kan være veldig
smertefullt å konkurrere.

Man oppdager noe
og husker den følelsen for alltid.

Han kunne balansere på grensen
og forsto at det var en fordel.

Etter mange flinke løpere på
sent 70- og tidlig 80-tallet,-

-sluttet vi av en grunn
å vinne konkurranser.

Andre land vant
maratonløpene i rundt et tiår.

Jeg heter Mike Joyner og er
fysiolog og narkoselege-

-ved Mayo-klinikken i
Rochester i Minnesota.

Vi studerer menneskets grenser
og hvor mye kroppen tåler.

Hvorfor presterte USA dårligere i
langdistanseløp i en periode-

-fra midten av 1980-tallet
til tidlig 2000-tallet?

Man trente nok ikke like hardt.

Her kommer Hussein! Han vant i
New York og vinner nå i Boston.

På 80- og 90-tallet kom
afrikanerne sterkt på banen.

Tidlig på 90-tallet begynte kenyanere
å vinne Boston-maratonen.

Etter én kenyaner og én maraton,
ble det to og to,-

-så fire og fire, og 16 og 32.

Jeg har sett maratonløp i Boston
der 20 kenyanere lå i teten.

"Er det kenyanske mesterskapet?"

I langdistanseløp er USA på
tredjeplass etter Kenya og Etiopia.

Jeg sluttet rundt 1990
og priset meg lykkelig-

-siden jeg var en toppløper før
den afrikanske revolusjonen.

Før de tok over hvert eneste løp.

Jeg fikk fjerdeplassen i OL
med tiden 13,11 på 5000 meter.

Da ble jeg den tiende
hurtigste gjennom tidene.

Nå er jeg ikke engang
blant de 300 beste.

Løpere som Alberto Salazar
prøvde å løse denne gåten.

Alberto var frustrert og sa
at amerikanere burde kunne vinne.

Tidlig på 80-tallet var han
verdens fremste løper.

Så gikk det utfor med
amerikansk distanseløping.

Tidlig på 2000-tallet ville Nike
skape en klubbenes klubb-

-som skulle generere
verdens beste løpere.

Det var stort for ham.
"Jeg kan nok skape et system"-

-"ved hjelp av mine
treningsopplegg og Nikes støtte"-

-"som kan hjelpe amerikanske løpere
å atter en gang bli best i verden."

Å SKAPE
DEN ULTIMATE LØPEREN

Nike ville finansiere et lag.
Og hvem passet best til å lede det?

Jo, en fantastisk maratonløper
som hadde Nike i blodet:

Alberto Salazar.

Med Nikes ressurser kunne
Alberto gjøre som han ville.

Tidlig på 2000-tallet ble arbeidet
med Nike Oregon Project innledet.

Ved hjelp av innovasjon og forskning
skapte man et fantastisk program.

Nike Oregon Project ble stadig bedre.
Idrettsutøvere kom til Alberto,-

-eller så fant han dem. "La oss se
hvor god vi kan gjøre deg."

Formålet med laget er å utvikle
amerikanske maratonløpere.

Løpere som kan løpe som
vi gjorde for 22-23 år siden.

Med tanke på
alt vi nå vet om idrettsmedisin,-

-så kan de nok bli
minst like raske som vi var.

Nike Oregon Project
under Alberto var fantastisk.

Resultatmessig var det en-

-av USAs fremste
langdistansegrupper gjennom tidene.

Rupp er første amerikanske vinner
av Chicago-maratonen siden 2002.

Centrowitz har seieren innen
rekkevidde og er olympisk mester!

Jordan Hasay setter ny banerekord.
Hvilket fantastisk løp.

Galen Rupp vant to OL-medaljer.
Matthew Centrowitz vant OL-gull.

Mo Farah er ikke amerikaner,
men han vant fire OL-gull.

Mo Farah leder og rykker fra.
Han vinner dobbelt!

Mo var veldig begavet.
Alberto tok ham med til neste nivå.

Hadde Mo Farah vunnet fire
OL-gull uten Alberto Salazar?

Det tviler jeg på.

Blir Salazars løpere ener og toer?
Mo Farah vinner. Rupp på andre.

Galen Rupp var fantastisk.
Han førte ham til toppen.

Så har vi Matthew Centrowitz.
De gjorde en god jobb.

I nike Oregon Project inngikk også
VM-bronsevinneren Kara Goucher,-

-Dathan Ritzenhein, medaljevinner
på 5000 m og halvmaraton,-

-Shannon Rowbury, OL- og
VM-medaljevinner på 1500 m,-

-samt Mary Cain som innehar
verdensrekorden for juniorer.

Andre idrettsutøvere som ble med
etter disse suksessene, var:

Cam Levins: maratonrekordholder.
Donavan Brazier: VM-gull, 800 m.

Konstanze Klosterhalfen:
tysk VM-medaljevinner på 5000 m.

Og kanskje tidenes fremste dame-
løper: nederlandske Sifan Hassan.

Aldri før har noen vunnet
både 10 000 og 1500 meter.

Det er
en av de raskeste tidene noensinne.

Det var en fantastisk dobbeltseier.

Hun vant 10 000 meter
og så 1500 meter. Det var unikt.

Han oppnådde målet
og befant seg på toppen.

Salazar sa: "Jeg vil ikke gi opp.
Vi kan bli konkurransedyktige."

Den idéen har forandret
vårt lands friidrett.

DOHA, QATAR
DEN 30. SEPTEMBER 2019

Vi har siste nytt om
et av friidrettens største navn.

Løpetreneren Alberto Salazar er
blitt utestengt i fire år.

Etter fire års gransking
og to år i retten-

-har USADA utestengt Salazar
og dr Jeffrey Brown i fire år.

Nikes adm.dir. skal ha kjent til
testene av prestasjonsøkende midler

Blant annet
et mannlig kjønnshormon.

Jeg heter Weldon Johnson
og grunnla LetsRun.com.

Det er en nettside for lidenskapelige
og konkurranseinnstilte løpere-

-som er interesserte i sporten.

Da du under VM i 2019 hørte
at Salazar ble hjemsendt,-

-syntes du at det var suspekt
at rapporten kom akkurat da?

Ja, det syntes jeg virkelig.
Vi var i Doha,-

-og jeg tenkte: "Hva?"
Salazar ble utestengt i fire år,-

-og jeg tenkte: "Nå?! Fleiper dere?"

De siktet seg inn på ham for
å fange en stor fisk,-

-og fordi han hadde den posisjonen.
Nike hadde jobbet med ham lenge.

SALAZAR UTESTENGT FRA VM
ETTER 4-ÅRS BANNLYSING

Nyheten kom som et sjokk.

Hvorfor gjorde USADA det?
Hvorfor valgte de det tidspunktet-

-da hans idrettsutøvere var
i ferd med å konkurrere i VM?

Det kom fra ingen steder.
Det hadde gått rykter om Salazar,-

-men de hadde nesten dødd ut.

USADAs undersøkelse var
fem, seks år gammel.

Hadde de utestengt ham i 2015,
ville det ha vært store nyheter.

Men å la saken ligge fram til VM,
løftet det opp på et nytt nivå.

USADA utestengte Salazar for:
-Testosteroneksperimenter

-Injeksjoner av aminosyren L-karnitin
-Unnvikelse av dopingkontroller

Ingen anklager ble
rettet mot idrettsutøverne.

De slapp unna med
harmløse, tekniske overtredelser.

To involverte ikke-utøvere.
Alberto tilsto begge tilfellene.

L-karnitin-eksperimentene
med treneren Steve Magnus-

-og testosteroneksperimentene
med sønnene som ikke var løpere.

Salazar tilsto
tester på sin egen sønn.

Han smurte testosteron på skulderen
for å se om testen ble positiv.

Han sa han fryktet at sabotører
skulle gjøre det på hans utøvere,-

-og ville vite hvor mye som
krevdes for en positiv test.

Eller så ville han se hvor mye de
kunne bruke uten å teste positivt.

Det var aldri et spørsmål om
hvorvidt han gjorde det.

Vi vet alle hva han gjorde. Men
ingen idrettsutøver ble utestengt.

Han begikk visst overtredelser
uten at løperne gikk over streken.

Galen Rupp ble testet
mest av alle amerikanere.

De ble testet hele tiden.

Jeg forstår grunnen og
fokuserer bare på konkurransen.

Ingen utøvere fra Oregon
Project har testet positivt-

-eller båret spor av
forbudte stoffer.

Det fins mange spørsmål å stille,
men Alberto ville sagt:

"Ingen konkurranseutøvere
dopet seg."

Det pussige er
at ingenting kan bevises.

I løpet av min tid i Oregon Project-

-ble jeg aldri tilbudt eller
så noe skummelt, ulovlig-

-eller annet som man leser om,
for da hadde jeg forlatt dem.

Tror dere ikke at jeg blir testet?

Jeg tror på ren idrett
og kommer alltid til å være ren.

Alberto har jobbet veldig hardt.
Det er alt jeg vet.

Etter en seks års USADA-gransking
kom panelet fram til-

-at Alberto Salazar ikke hadde gitt
forbudte preparater til utøverne.

De mente at han hadde
"handlet i god tro",-

-men begått "utilsiktede
feil som brøt reglene".

Hvordan kan han ha jukset,
men ingen av hans utøvere?

Man må forstå to ting:
Hva som holder Alberto gående-

-og hvorfor Nike
stolte så mye på ham.

Man vil alltid forbedre treningen.
Det eneste problemet er-

-når folk bruker preparater,
hvilket vi aldri skulle gjøre.

Det er ikke noe alternativ.

Alberto Salazar var nok
verdens beste trener.

Å bli trent av Salazar var
en barndomsdrøm for meg.

Han var den første som
jeg så løpe på tv.

Pappa ropte fra dagligstua:
"En fyr fra Oregon vinner!"

Det var Boston-maratonen.

Alberto var mer som en lærer.
Han var halvparten løpetrener-

-og halvparten livstrener.

Da jeg tok medalje i VM,
gikk en drøm i oppfyllelse.

Jeg havnet på forsider.
Det var Albertos fortjeneste.

Han ga meg større mål.

Jeg skulle lyve hvis jeg sa
at han ikke medvirket til suksessen.

Han var en farsfigur. Vi sa ofte
at vi var glade i hverandre.

Det fortalte han selv til mamma.
Vi tilbrakte så mye tid sammen.

Jeg kunne fortelle om
mine løpedrømmer,-

-mitt privatliv
og mine framtidshåp.

Nå kjenner jeg ham ikke lenger,
men da kunne vi snakke om alt.

Alle vet at Al kjempet for
å oppnå perfeksjon og storhet.

Han sa: "Hvorfor skulle jeg utnytte
90 prosent av min trenerevne?"

"For å bli best, kreves det 100
prosent av både meg og utøverne."

Han er vanskelig å elske,
men lett å respektere.

Han er en urokkelig ekstremist.

Han er et ufullstendig geni.
Likt mange genier, eksentrikere-

-og andre som tøyer grenser,
så kan de oppnå mye-

-men iblant begå tabber
og gå over streken.

Jeg heter Rick Lovett
og driver en lokal løpeklubb.

Jeg skrev to bøker med Alberto.
Sånn møttes vi.

Han var en løper som måtte være
en knapp millimeter fra streken.

Og han bekymret seg over
den millimeteren.

Problemet er at visse regler har
nokså utydelige grenselinjer.

"I dag er det vanskelig å være blant
verdens fem beste løpere"-

-"uten å bruke EPO
eller veksthormoner."

Alberto Salazar
Duke Law Review, 1999

I 1999 holdt Salazar et foredrag om
prestasjonsbegrensninger.

Han mente det var umulig
å nå den absolutte toppen-

-uten prestasjonsøkende
medikamenter eller teknologi.

Spørsmålet er om han burde ha
blitt kritisert for sin uttalelse?

Alberto sa: "Man kan ikke bli
best uten å tøye grensene."

Albertos kommentar på
90-tallet var en stor greie.

Jeg trente i Oregon da. Mange
snakket om den kommentaren.

I ærlighetens navn,
var vi helt enige.

På 1990-tallet mente mange
at doping var allment utbredt.

Det fins mange rekorder fra den
æraen som aldri har blitt slått.

EPO står for erytropoietin.
Hormonet dannes i nyrene-

-og får beinmarg til
å produsere flere røde blodlegemer-

-som da transporterer mer oksygen.
Det er prestasjonsøkende.

EPO ble utviklet for
å behandle anemi,-

-men begynte raskt
å brukes av idrettsutøvere.

Det var rene Ville Vesten,
for det fantes ingen tester for det.

Lance Armstrong
og andre gjennomgikk mye-

-for å overvinne dopingtestene.

Mange tar hans uttalelse som
bevis for at han jukset.

Men det stemmer overhodet ikke.
Uttalelsen var basert på fakta.

Man får en så stor boost av EPO
at rene utøvere er sjanseløse.

Så sa han: "Kan jeg hjelpe løperne
å komme tilbake på lovlig vis?"

Det var hva prosjektet gikk ut på.

1,30! 1,31, Mo.

Alberto var nok
en av tidenes fremste trenere.

Han var innovativ, briljant,-

-besluttsom og konkurranselysten.
En slags gal vitenskapsmann.

Han hadde begynt med høydehus.
Han påsto at høydetrening-

-uten å forlate hjemmet fungerte.
Og han hadde rett.

Da Nike Oregon Project ble innledet,
bygget han et høydehus i Portland.

Hvert rom kunne
stilles inn på ulike høyder.

Der oppnådde man høydeflyeffekten
uten å måtte reise.

Galen sprang 80 km i vann hver uke.

De satte tredemøllen i bassenget
for å få ut 65 km ekstra i uka-

-uten å presse kroppen for hardt.
Det var slik han tenkte.

AlterG, for eksempel,
var et lite firma-

-som sørget for at skadede
idrettsutøvere kunne trene.

Sånt er kjempeviktig.

Jeg skriver om forskning
innen sportsverdenen.

Det innebærer ofte måter å bli
raskere på med teknologisk hjelp.

Når jeg hører sprø rykter om
prestasjonsøkende medisiner,-

-så undersøker jeg saken.
Så kan jeg oppdage-

-at Salazar og Nike Oregon
Project har brukt sånt i to år.

De har brukt anordninger
med infrarød stråling.

En kryosauna er en slags dusj
med iskald, flytende nitrogen.

Det skal hjelpe tilfriskningen.
Han kunne ringe firmaet og si:

"Ritzenhein skal løpe maraton
og trenger en kryosauna."

Så de sendte en til New York slik
at Dathan skulle få tre minutter-

-med flytende nitrogen
rundt beina før maratonløpet.

Jeg så Galen Rupp slå
innendørsrekorden på 3,2 km.

8,06, 8,07... Galen Rupp slår
rekorden med to sekunder!

Kort etter løp han intervaller.

-Det var helt sprøtt.
-Fire minutter blank!

Alt jeg visste om løping
og trening er en saga blott.

Treneren min ville aldri
la meg trene etter et sånt løp.

Når man ser gamle treningsfilmer
med Alberto, Mo og andre,-

-satser de hardt på
balanse- og styrkeøvelser.

Sånt drev aldri vi med.
Balanseøvelser på 1980-tallet-

-var å løfte en øl med den ene
hånden og så med den andre.

Det var en helt annen verden.
Likevel beundrer jeg det.

Jeg skulle gjerne hatt en så smart
og detaljorientert trener.

Da kunne jeg ha løpt mye raskere.
Uten tvil.

12, 13, 14...
Hold det under kontroll.

Alberto gjorde noe typisk
da Galen løp maraton i Rio.

Ved den første drikkestasjonen
var en caps festet på hans flaske.

Han tok flaska
og byttet ut capsen på hodet.

Capsen var visst
avkjølende på et vis.

At det bare skulle være
en drikkestasjon-

-og ingen utstyrsstasjon,
sto det ikke noe om i reglene.

Alberto anså det som en sjanse til
å hjelpe sin idrettsutøver.

Og han slapp unna med det.
Det var smart.

Galen Rupp har
vunnet bronse i maraton.

En gren som han
nettopp har begynt med.

Bruker man EPO, har man ikke
tredemølla i et basseng.

Han tenkte ut andre måter
å jevne ut sjansene.

Det gjør ham ikke til en juksemaker.
Han forsto bare problemets natur.

Han prøvde nok å følge reglene,
men holdt seg akkurat på grensen.

Det er en risikabel strategi,
siden grensen lett kan krysses.

Nike gjør både gode og dårlige ting.

Jeg heter Chris Chavez og er
skribent i Sports Illustrated.

I november 2019
skrev jeg om Mary Cain-

-og Nike Oregon Projects påståtte
giftige kultur under Salazar.

PÅ INNSIDEN AV NIKE
OREGON PROJECTS KULT

New York Times intervjuet
Mary Cain som snakket om psykisk-

-og fysisk mishandling fra
treneren Alberto Salazar.

Det var en veldig sterk video.

Jeg var USAs raskeste jente.

Jeg søkte meg til Nike for å bli
verdens beste kvinnelige utøver.

I stedet ble jeg psykisk
og fysisk mishandlet-

-av et system utformet av
Alberto og sponset av Nike.

-USAs Mary Cain rykker unna!
-Enkelte her er dobbelt så gamle.

Nå er hennes tid kommet.
En 16-åring har vunnet tittelen.

Hun var en av
sportens framtidige stjerner.

Så begynte hun å svinne bort.

"Cainsanity"-trenden
fra 2013 var borte.

Det fantes ingen egentlige svar på-

-hva som hadde skjedd.

På 2015 Occidental
Classic i California-

-gikk det dårlig for Mary Cain.

Mary Cain blir
nummer 11 med tiden 4.16,48.

Etter løpet, var Salazar sint på Mary
og kommenterte hennes vekt-

-overfor andre utøvere og trenere.

Etter løpet fortalte Mary Cain
for første gang til Alberto-

-at hun skadet og kuttet seg selv.

Hun forventet
å få profesjonell hjelp,-

-men sånn ble det ikke.
De avfeiet det.

De spiste middag på hotellet
etterpå, men hun fikk aldri hjelp.

Hvis det hadde skjedd
en av mine løpere,-

-ville jeg ha belmet kaffe
og vært oppe hele natta.

Jeg hadde villet ta diskusjonen
der og da og skaffet hjelp.

"Marys far er lege.
Begge foreldrene var involvert."

"Jeg verken oppmuntret
eller påpekte hennes usunne vekt."

Alberto Salazar,
den 8. november 2019

En eliteutøvers kontrakt avhenger av
hvordan man håndterer pressen.

Hun var bare en jente som
gikk på videregående skole.

Det er få jenter på den alderen
som takler slikt press.

Dessuten hadde hun flyttet for
å få trene med Alberto.

Da hun skrev kontrakt med Salazar,
tenkte jeg:

"Hun er ikke en Salazar-løper.
Hun er for selvstendig."

Trening med Salazar er ikke nytelse.
De passet ikke sammen.

Da han løp Comrades-maratonen i
varme Sør-Afrika,-

-blåste han i å drikke for
ikke å bli tyngre under løpet.

Hvilken fantastisk seier!
Mellomtiden ble drøyt 5,38.

Han var gal når det gjaldt vekt.

Hvis jeg som forelder leste det
og hadde en 15-åring-

-som ville trene med Salazar,
så hadde jeg sagt nei.

Han prøver ikke å skjule galskapen.
Den er helt åpenbar.

Det knytter seg til Albertos
indre, gærne vitenskapsmann.

Han virker alltid nær grensen.
Selv når det gjelder vekt.

Ekstra gram kan ifølge ham utgjøre
forskjellen mellom sølv og gull-

-eller være grunnen til brukne bein.

Løpere vet at man presterer
dårligere hvis man er for tung.

Når det gjelder dameløpere,
må man håndtere det forsiktig.

Få menn kan takle det bra,
så en dreven trener som Alberto-

-var kanskje feil person til
å diskutere sånne ting.

Alberto snakket alltid om vekten min-

-siden den ofte lå litt for høyt.
Jeg veide rundt 65 kg.

Da jeg nådde 62 kg,
ble jeg overlykkelig.

Da jeg fortalte det til Alberto,
sa han: "Hvis du skal løpe 5 km,"-

-"trenger du å gå ned til 60 kg."

Han var veldig vektbevisst.

Følte du deg presset til
å gå ned i vekt iblant?

Ja. Jeg vet ikke helt
hva vektene var basert på,-

-men presset var absolutt til stede.

Det er lite overraskende.

Men Alberto skal ikke måtte
sone for en hel kulturs synder.

Han var ikke alene om
å være besatt av kroppsvekt.

Han var en likefram
trenerprofil med mye i bagasjen.

Jo større man er,
desto tyngre faller man.

Det fins en viss trenertype som
motiveres av én eneste ting.

De vil maksimere
utøvernes prestasjoner.

Mange trenere er som foreldre.
Foreldre skal ikke maksimere-

-barnets prestasjoner, men å skape
et lykkelig og funksjonelt menneske.

Salazar ter seg
ikke som en forelder.

Han forveksles med foreldretreneren,
men han er maksimeringstreneren.

Som barn var han i perioder
med mange treningsdager på rad.

Han fikk streptokokkhalsinfeksjon,
og det var snøstorm ute.

Han snek seg ut tross snøstormen
og streptokokkhalsinfeksjonen-

-for å tilbakelegge sine kilometer.
Det er hva vi har å gjøre med.

Han er fyren som trosset
snøstorm og feber-

-for å løpe sine kilometer.
Han løp et ultramaraton i Afrika-

-og unngikk å drikke vann for
ikke å bli tyngre.

Han er fyren som kjempet så hardt
at de ga ham den siste olje-

-fordi de trodde han var død!
Det er hvem man har å gjøre med.

Hvis man ikke er med på det,-

-så bør man ikke
trene med Alberto Salazar.

Nike ville hjelpe idrettsutøvere å
vinne med alle tilgjengelige midler.

Med det miljøet som Salazar
opererer i, kan man nok si-

-at Alberto personifiserte
Nikes prinsipper.

Med Nike Oregon Project
var hans filosofi-

-at de skulle få hjelp av vitenskap,
teknologi, kunnskap og innovasjon-

-for å gjøre løperne raskere.
L-karnitin er et godt eksempel.

Han brukte L-karnitin for å få
tilfriskningen til å skje raskere.

Doser under 50 ml
hver sjette time er lovlige.

Salazar sies å bruke en ny metode
der L-karnitin gis intravenøst,-

-hvilket har vekket oppsikt hos
USAs antidopingbyrå.

Karnitin er et stoff som kan
motvirke tretthet under trening.

Spørsmålet er om
en stor intravenøs dose-

-raskt kan påvirke saker og ting.

Spørsmålet er om
Farah deltok i dette.

Folk virker å slite med å huske,
og mange har endret sine utsagn.

MO FARAH
Olympisk mester fire ganger

Han fortalte dopingnemnda
at han ikke hadde tatt L-karnitin.

"Har du aldri tatt L-karnitin?"
"Nei, det ville jeg aldri gjøre."

Han gikk ut i ti minutter.
Da han kom tilbake,-

-sa han ganske uforsiktig:
"Jeg må innrømme en ting."

Det kan ha vært en forsnakkelse.
Mo er ikke særlig veltalende.

Men "jeg må innrømme en ting" er
nokså impliserende.

Han burde ha sagt:
"Nå husker jeg alt litt bedre."

Dette gjør meg veldig skuffet.

Dere gjentar dette om og om igjen
med store overskrifter.

Det fins ingen anklager mot meg.
Jeg har ikke gjort noe galt.

Anklagene vedrører
Alberto Salazar og Oregon Project.

Det er et helt lovlig middel
som man finner i mat.

Det kan være prestasjonsøkende.

Ingen tror på det lenger,
men Salazar gjorde et forsøk.

Men ifølge reglene får man
injisere maks 50 ml-

-hver sjette time.
Dette for å forhindre injeksjoner.

Ifølge USADA brukte
friidrettstreneren Alberto Salazar-

-prestasjonsøkende preparater.
Lance Armstrong og Salazar-

-sies å ha drøftet nye
dopingteknikker i gråsonen.

Salazar mailet Armstrong
før han ble tatt for doping-

-og skrev: "Ring meg snarest.
Det er testet og er fantastisk."

Salazar hevder
at preparatet er godkjent av WADA.

Mo Farah tok den allerede
gufne L-karnitininjeksjonen-

-og etterpå nektet han,
trass soleklare bevis.

Da virket alt enda verre.

Enkelte mente at han løy.
Etterforskerne sa:

"Husker du ikke injeksjonene?"
"Nei", svarte han.

Mo kanskje prøvde å dra
en løgn som Bill Clinton:

"Jeg hadde ikke sex med henne."
"Jeg trodde det var vitaminer."

Det er nok den mest
fordelaktige tolkningen.

En annen utøver tilsto injeksjoner av
L-karnitin: Dathan Ritzenhein.

Jeg heter Dathan Ritzenhein
og er trener ved On Athletics Club.

Jeg deltok i tre OL, hadde rekorder
og vant bronse i VM i halvmaraton.

Kan du si noe om
L-karnitin-historien?

Nei. Anken pågår ennå,
så jeg kan ikke snakke om saken.

Jeg skal vitne igjen
og kan ikke si noe om det.

Når det gjelder L-karnitin i baken...
Er det lovlig, så er det lovlig.

Det er et grensetilfelle,
men sånn ser eliteidretten ut.

Jeg er ikke så bekymret over
L-karnitinen i seg selv.

Alberto eksperimenterte nok med
å gjøre løperne raskere.

Jeg er helt sikker på
at hvis det var tillatt-

-å ta ett gram av et preparat, så tok
Albertos idrettsutøvere 0,99 gram.

Jeg heter Jake Riley og er en del av
USAs maratontropp for 2020.

Man kan hevde at det er et stoff
som man kan få i seg via mat,-

-men i stedet tar man det
i konsentrert form.

Så det skjer på unaturlig vis.
Men det kan sies om mye.

Men å injisere midler i kroppen er
en veldig farlig vei å gå.

Hvis målet er å omgå reglene,
så fins det en stor sjanse for-

-at man har gått for langt.

Om Alberto gikk for langt?
Han kan nok ha gjort det.

Ifølge ham selv ga han nok
bare hundre prosent.

"Både jeg og idrettsutøverne
må gi hundre prosent."

Kara Goucher deltok i programmet
og tror at flere ting foregikk.

Det fins ingen bevis.
To personer vet hva som skjedde.

Hvis du ble tvunget til
å vitne under ed, hva ville du si?

Jeg skulle ønske
den muligheten velkommen-

-for min egen, andre idrettsfolk
og involverte legers skyld.

Jeg skulle gjerne vitne under ed.

Jeg så ting som jeg mislikte.
Det kulminerte under VM i 2011.

1,5 år senere besøkte jeg USADA
for å meddele etterforskerne om-

-hva jeg hadde sett i prosjektet.
I 2015 uttalte jeg meg offentlig.

Hva så du som fikk deg til
å tvile på Nike og prosjektet?

Mange utøvere tok legemidler
som de ikke virket å trenge.

Lagkamerater simulerte uttørking for
å få drypp før for konkurranser.

Treneren min prøvde å få meg til
å ta en annens legemidler.

Jeg så testosterongeléen.
Man sa at det var Albertos egen.

De sa at flaskene i kjøleskapet
var allergimedisin.

Jeg trodde dem.
Men da jeg så uetiske ting-

-og at mine lagkamerater tok piller,
var jeg nødt til å forlate alt.

-Hva slags piller var det?
-De sa det var B-vitamin.

-Men det var ikke tilfellet.
-Hva var det?

Jeg vet ikke. Det var harde piller.
B-vitamin har ikke den fasongen.

Treneren min ville at jeg
skulle ta preparatet Cytomel:

Et legemiddel for folk med
skjoldkjertelproblemer.

En bivirkning er vekttap.
Da gikk de over streken.

"En gang ga jeg Kara Cytomel.
Det skjedde på orde"-

-"fra hennes endokrinolog dr Brown."
Alberto Salazar, den 24. juni 2015

Alberto tøyde grensene
både som utøver og trener.

Han støttet meg for det meste
og ønsket nok kun det beste for meg,-

-men visste ikke alltid
hvordan han skulle oppnå det.

Han brydde seg nok om meg,
men holdt rollene separate.

Jeg syns at han
fortjente å bli utestengt.

Jeg har kjent Alberto Salazar
siden midten av 1970-tallet.

Om noen som Kara Goucher velger
å forlate hans program og Nike,-

-så var det nok fordi hennes
posisjon, etikk og moral sto på spill

Hvor vanskelig har dette
vært for deg?

Det har vært veldig vanskelig.
Det fins gode og dårlige dager.

Det føles merkelig
at livet mitt ser ut som nå.

Jeg trodde at jeg etter karrieren
skulle jobbe med Alberto eller Nike.

At vi alltid skulle
være i hverandres liv.

Enkelte dager kan jeg ikke
fatte at livet ble slik.

Savner du ham på noe vis?

Jeg savner den jeg trodde han var.
Han var veldig viktig for meg.

Men han er ikke sånn.
Jeg savner noe som ikke fins.

For meg er
rapportene bare anklager.

Jeg har vært Albertos huspasser.
Han kunne ringe og si:

"Kan du komme hit og passe huset?
Vi skal reise bort i noen dager."

Da jeg kom dit 45 minutter senere,
sa han: "Huset er ditt, Ben."

"Her er maten og hundematen."
Det fantes ingen forbudte områder.

Alberto stolte på meg.

Det gjør meg veldig sikker på-

-at ikke noe ulovlig pågikk
mens jeg jobbet med Alberto.

-Så du ingenting?
-Nei.

Jeg heter Cameron Levins. Jeg
konkurrerte for Canada i OL i 2012-

-og innehar den kanadiske
maratonrekorden.

Jeg deltok i Nike Oregon Project
mellom 2013 og 2017-

-og sponses
for øyeblikket av Hoka One One.

Jeg kjente verken press
eller så noe snålt.

Da jeg ble med i gruppen,
snakket Alberto og jeg om saken.

Han sa mer eller mindre:
"Hvis du ser noe skje,"-

-"så nekt å ta det eller si noe."

-Så du noe urovekkende?
-Nei, aldri.

Jeg ble testet med
noen ukers mellomrom-

-og så før konkurransene.
Det betyr ikke at man er ren,-

-men jeg gjorde
mitt beste for å bevise det.

Det føles nesten ubehagelig
å snakke om Oregon Project,-

-for min opplevelse var ikke negativ.

Iblant presterte jeg svært bra.

Jeg satte kanadisk rekord
på 10 000 meter.

Men jeg forbindes
for alltid med min tid der.

Folk vil alltid spørre om det,
men sånn er det bare.

Jeg har aldri jukset.
Det er godt nok for meg.

Jeg heter Chris Derrick
og er eliteløper.

Nike sponser både
min klubb og meg personlig.

Dopingkontrollene har kommet langt
i løpet av de siste 20 årene.

Innen en angitt time må man
befinne seg på et spesifikt sted.

Mange velger
en morgentid i hjemmet.

-Hver dag?
-Ja.

Er man i butikken når de ringer,
må man raskt hjem og teste seg.

Når det gjelder gråsoner,
fins det mye som sies å hjelpe.

Hva som bekymrer meg som utøver?
Hvis noen inhalerer noe før et løp,-

-tenker jeg ikke: "Nå taper jeg."
Jeg bekymrer meg for EPO-doping.

Utøvere som tar sånt
eller testosteron må tas.

Jeg vil at man bruker energi på
bedre tester av slike midler,-

-for de har stor påvirkning.

Det er så typisk
friidrettsverdenen å ta fyren-

-som holder seg akkurat ved grensen.

Man prøver å felle Alberto Salazar
for noe som er så komplisert-

-at jeg knapt forstår
argumentene mot ham.

KIPROP UTESTENGT I FIRE ÅR

Kiprop ble tatt for EPO-doping,
hvilket er det groveste lovbruddet-

-innenfor langdistanseløp. Og han
mistet ikke engang medaljene! Hæ?

Hvis noen finner bevis for-

-at Salazar brukte ulovlige,
prestasjonsøkende midler-

-på måter som strider mot reglene,
så ville jeg blitt forbløffet.

Juks er en strategi for
den som ikke gir alt.

Den som gir alt har
motsatt tenkemåte.

De går dypere inn i
systemet for å lykkes.

Salazar kompenserer for brister
hos løpere, med beinhard trening.

Han tar ingen snarveier.
Det er ikke hans stil.

Psykologisk føles det usannsynlig
at han skulle ha tatt den veien.

Salazars vilje til å bruke alle måter
for å få ut alt av sine utøvere,-

-kommer ikke ut av løse luften.
Det er et perfekt uttrykk-

-for Nikes bedriftskultur som
han befinner seg midt i.

Det er andre eksempler som
ikke har noe med ham å gjøre-

-der samme mal følges. Som da Nike
lanserte sko med kullfiberplater-

-eller brukte hele forskerteam for
å få til en maraton på to timer.

Mange innenfor sporten er
kritiske til Nikes innflytelse.

Men Nike betaler for
den innflytelsen.

Deres betydning er enorm.
Iblant fremstår de som bøller,-

-men uten dem har vi ingenting.

Det er vanskelig å forestille seg
en løpeverden uten Nike.

De legger mer penger i
sporten enn noen annen.

Jeg deltok i Nike Team
Nationals som barn.

Det var et stort løp
med 300 ungdommer.

Nike anstrengte seg for
at også løpere utenfor eliten-

-skulle føle seg som
rockestjerner i denne konkurransen.

Elitesatsingen ble gjort på en måte
som er svært sjeldent i USA.

Nike investerer mye penger
fordi de er hengitt til friidretten.

-Du angrer ikke på Nike-kontrakten?
-Slett ikke.

Nike er flinke med markedsføring-

-og bruker iblant
den makten med gode hensikter.

Breaking2 var Nikes forsøk på å slå
totimersgrensen for en maraton.

I 2017 bestemte de seg for
å bruke millioner på forsøket.

Verdens raskeste maratonløper,
kenyaneren Eliud Kipchoge,-

-skulle løpe 42,2 km på
en formel 1-bane.

NIKE-REKLAME FRA 2017

Med mye penger kan man nå langt.

De var bare 26 sekunder fra
å klare totimersgrensen.

Nike bryr seg iallfall
og vil at sporten skal lykkes.

Uten det vet jeg ikke hvordan
eliteløpingen skulle se ut.

Nike finansierer utøvere og får
konkurrentene til å investere.

De liker å tøye grenser
og se hvor langt man kan nå.

Nike er en markedsføringsgigant.
De har utviklet nye sko-

-med banebrytende såler
som forvandler hele sporten.

Det pågår en internasjonal debatt
om joggesko som koster 280 dollar:

Nike Vaporfly.
De snur skoindustrien på hodet.

Nike hevder at skoene gir løpere
en fordel på fire prosent.

Det mest kontroversielle innen
idrettsforskning de siste årene,-

-har vært Nikes Vaporfly-sko.
De snudde opp-ned på alt-

-og forandret
vårt syn på raske joggesko.

Sålen er veldig tykk.
For tre år siden så man aldri slike.

Da var løpesko minimalistiske.
De skulle føles som strømper.

Denne sålen er 40 mm tykk.

Nike utviklet et skummateriale
som er veldig fjæraktig.

Det gir bra energigjengivelse.
I sålen fins en karbonfiberplate.

En tykk såle tar opp mer energi
når den trykkes sammen.

Når foten løftes, frigjøres energien.
Så sålen skal være tykk.

Det forandret alt.
Raske sko bryter ikke reglene.

Forskerne gjør jobben sin
og gir løperne bra forutsetninger.

Men virkningen på sporten,-

-i og med stadig raskere gateløp,
mangler sidestykke.

Brigid Kosgei kommer til
å knuse maratonrekorden!

For første gang blir en ugander
verdensmester på 10 000 meter.

Hvilket løp av Sifan Hassan.
Det er årets raskeste tid.

Tilgjengelighet er alltid et problem
når ny idrettsteknologi lanseres.

Det ble høyaktuelt igjen med
Nikes innovative sko.

Man bekymret seg over at kun
Nike-løpere hadde tilgang til dem,-

-hvilket kunne gi
urettferdige fordeler.

Skoutviklingen har gått framover før,
men det var nok først i 2017-

-som man begynte å innse at sko
kunne påvirke utfallet av et løp.

Hvis noen løp raskt i
Nike Vaporfly eller Alphafly-

-og nr. to brukte et annet merke,
hadde skoene da påvirket utfallet?

Forstill deg løping i sand.
Man lander og trykker ifra,-

-men sanden absorberer kraften,
så man kan ikke løpe raskt.

Hva skjer når banen rekylerer litt
når man trykker ifra med foten?

Det får løpere til å løpe
3-4 prosent mer effektivt.

De kan løpe fortere
uten å bli mer slitne.

Jeg brukte ikke skoene,
men analyserte data fra dem.

Jeg tenkte: "Det kan ha en effekt.
Denne studien påstår det."

Da vi deretter testet skoene,
løp vi 2,7 prosent mer økonomisk.

"Det er
noe spesielt med dem likevel."

Nikes filosofi virker å være:
"Seier til enhver pris."

Er det greit å vinne med
supersko som ingen andre har?

Jeg vil fortelle en historie om
maratonkvalifiseringen i LA i 2016.

Jeg var der og så løperne varme opp.

Galen Rupp skulle løpe
sitt første OL-kvalifiseringsløp.

Da jeg så skoene, tenkte jeg:
"Jøss, så selvsikker han er!"

"Han har jo treningssko på seg."
De hadde tykke, dempende såler.

Slike konkurrerte man aldri med.
Konkurransesko var jo tynne og lette.

Vi forsto hva slags sko han løp i
først to, tre år senere.

Vi visste ikke at han og de
andre to OL-vinnerne brukte sko-

-som kunne være dramatisk
mye bedre enn alle andres.

Så den største overtredelsen
i skoverdenen inntraff i 2016-

-under OL-kvalifiseringen
i maraton og så i Rio.

Ingen andre kjente til teknologien.
Den ble hemmeligholdt.

De lot også skoene se ut som før.
Bare deres løpere løp med dem,-

-hvilket ikke var rettferdig.
Nå har man innført nye regler,-

-men maratonløpet i OL i 2016
kan ikke løpes på nytt. Urettferdig.

Kara Goucher tok fjerdeplassen i
OL-kvalifiseringen i maraton i 2016.

To av jentene som slo henne,
brukte sko som ingen kjente til.

Det var maskerte Vaporfly-prototyper.

I KLASSE MED DOPING

Ellers ville hun kanskje ha
kommet med i OL-troppen.

Forskjellen mellom en OL-deltager
og den som ble nummer fire,-

-er nok hundretusenvis av dollar.

Penger som skulle vært til rådighet
under og etter løpekarrieren.

Her kommer Kara Goucher,
som løper inn på fjerdeplass.

Hun gikk nettopp glipp av
en plass i OL-troppen.

Jeg var ikke lenger sponset av Nike,
siden jeg hadde rapportert-

-min tidl. trener Alberto Salazar
og Nike Oregon Project.

Jeg hadde forlatt Nike
og ble sponset av Sketchers.

Problemet i 2016 var at man
brøt reglene som lå til grunn.

Man fikk ikke bruke sko som ga
urettferdige fordeler-

-overfor motstandere
som ikke hadde dem.

Jeg utformet ikke reglene,
men fulgte dem bare.

Og da var det et regelbrudd
å bruke slike sko.

I mars 2017 fikk vi høre om skoene.
Altså et helt år senere.

De havnet på podiet
etter herrenes maraton i OL.

Alle tre brukte prototyper.

Jared Ward havnet på sjetteplass
og hadde ikke slike sko.

Hvem vet hvordan det skulle ha gått
hvis han hadde hatt den teknologien.

I løpet av karrieren min
handlet alt om tynnere maratonsko.

Jeg visste ikke hva andre anvendte
og kikket ikke på folks føtter.

At skoprodusenter sender
prototyper til sine eliteutøvere-

-som en lanseringsmekanisme,
er ikke uvanlig.

Men den gangen var det
litt annerledes.

Føles det i dag som
at det var til din ulempe?

Når jeg tenker tilbake,
føles det nok sånn.

Nikes offisielle svar: "Angående
spørsmålet om Vaporfly i 2016,"-

-"så holdt Nike seg til reglene."
Den 18. februar 2021

Hele skoaffæren gir
en bitter ettersmak.

Hele sporten handler om historikk.
Man sammenligner prestasjoner.

Når noen produserer et produkt som
skaper et stort sprang framover,-

-må myndigheter som IFF
og World Athletics granske saken.

Etter Vaporfly hadde blitt lansert,
produserte Nike flere nye modeller.

Skoene ble stadig tykkere og raskere.

Man virket å knapt kunne vinne
uten Nikes seneste sko.

I forkant av kvalifiseringen til
OL-maraton i 2020,-

-tenkte Nike å lansere Alphafly der:
En sko med enda tykkere såle.

Men hvor tykke fikk sålene være?

World Athletics bestemte seg for
å regulere tykkelsen-

-og satte en ny regel:
Maks tykkelse er 40 mm.

Men hør og måp:
Alphaflys såle er 39,5 mm.

Som ved
et svært heldig sammentreff,-

-ble den tillatte sålehøyden 0,5 mm
tykkere enn Alphaflys.

Man skapte regler som
pussig nok fulgte skoens mål.

Så var alt bra igjen.
"Men rekordene er jo allerede slått."

Nye rekorder ble satt hver uke.

Vi prøvde alle å gjette
hvordan reglene skulle bli.

Da de kom fram til 40 mm,
og man så hørte-

-at Alphaflys såle er 39,5 mm,
tenkte jeg:

"Er det virkelig en tilfeldighet?
Hva er det som foregår?"

Hele historien stinker lite grann.

Det er en æra av konspirasjons-
teorier. Hadde de innsideinformasjon?

Sammenhengen virker litt merkelig.

Det var enten
veldig beleilig eller fikset.

Vi får nok aldri vite svaret på det.

Under USAs OL-kvalifisering i 2020
mente mange at Nikes Alphafly-

-ville gi Nikes løpere
urettferdige fordeler.

Tre dager før maratonløpet
tilbød Nike alle deltakere sko.

Nike gjorde en PR-manøver for
å fjerne tilgangsproblemet.

De ga sko til alle som ville ha.

På startstreken så man
hva slags sko alle hadde.

Da kunne man ikke si:
"Kan vi tenke gjennom dette?"

Over 70 prosent løp med
Nikes nye sko.

Galen Rupp vinner i Atlanta
og får dra til Tokyo!

Riley og Abdi blir med ham.

Det er personlig rekord
for Riley i slike forhold.

-Hvorfor valgte du Nike-sko da?
-Ettersom de var gratis.

Under kvalifiseringen
delte de ut Alphafly-sko gratis.

Skoen skulle være teknisk overlegen,
og den var gratis. Så hvorfor ikke?

Hvis du ikke hadde brukt skoene,
ville du likevel vært i OL-troppen?

Det er et vanskelig spørsmål.
Jeg vet ikke.

Jeg vil gjerne tro det,
men jeg vet faktisk ikke.

Jeg mener
at skoene har stor innvirkning.

Det er blitt
beskrevet som teknologisk doping.

Holdningen er at
det som ikke er forbudt er tillatt.

Man søker alltid
gunstige grep eller justeringer-

-som ikke bryter reglene for
å få små fordeler.

Vi har nylig sett nye
og bedre golfkøller.

Man har forlenget og endret på baner.
Tennisracketen er bedre i dag.

Når det gjelder kondisjonsidrett,
har vi aerosykler, klappskøyter,-

-teknologiske svømmedrakter
og nå joggesko.

Aerosykler er mer effektive.
Klappskøyter også.

Draktene er mer effektive i vann.
Skoene forbedrer joggeøkonomien.

I mange idretter og aktiviteter,
som formel 1, NASCAR, golf,-

-baseball, cricket eller friidrett,
fins det regelverk-

-som begrenser teknologien for
at det skal bli rettferdig.

Rekorder satt med disse skoene
bør merkes med asterisker.

Disse tider kan ikke
sammenlignes med gamle tider.

Man kan ikke engang
sammenlikne idrettsutøvere.

Det er trist, for vi vet ikke
hva vi bevitner lenger.

Vi vet ikke om
den beste utøveren vinner.

Det skjer en revolusjon-

-der folk bruker 250-dollarsko og
slår sine rekorder med to minutter.

Det er mye verre enn
det Salazar ble anklaget for.

Man kjøper sko med kullfiberplater
og løper plutselig på tider-

-som virket
uoppnåelige for to år siden.

Vi hisser oss opp over en fyr som
holdt seg akkurat ved grensen,-

-men er helt blasert angående
løpere som bruker fordelaktige sko.

Salazar kunne være hensynsløs.

Mange syns at det er galt
å være hensynsløs.

Men vi argumenterer om
en liten gråsone.

Man kan si at Alberto
personifiserer Nike.

Han ble tidlig Nikes ansikt utad.

Hans oppdrag var å gjøre
USAs løpere suksessfulle igjen.

Nike hadde samme mål,
men ville også bli globale.

Nikes filosofi virker å være:
"Seier til enhver pris."

Andreplassen er den første taperen.
Nike har hjulpet sporten,-

-men hvor fins
det moralske kompasset?

Det er forbløffende
at Nike fortsatt støtter Alberto.

Gjennom årene har de vært harde
mot dopingutestengte utøvere.

Som Lance Armstrong.
Hvor lenge sto de ved hans side?

Det er interessant,
og jeg forstår ikke fullt ut-

-deres forhold,
men det virker å gå veldig dypt.

Nike har støttet
Alberto av mange grunner.

De mener nok at han ble
behandlet urettferdig av USADA.

Siden varemerket og
Alberto betyr mye for Nike...

...ville Alberto aldri gjøre
noe som svertet Phil eller Nike.

Nike forstår det, tror på ham og
støtter ham så lenge som nødvendig.

Nike vil renvaske ham.
Jeg vil vite sannheten.

De har brukt millioner av dollar
på rettslige kostnader.

Men løping er Nikes kjerne.
Det var fra det de ble født.

Man kan si at Nike har satset stort.

De later ikke Alberto i stikken,
for de har en lang historie sammen.

De har satset på Alberto
og akter å fortsette å gjøre det.

Jeg vet ikke hvordan
fortellingen om Salazar slutter.

Kanskje han vinner anken
og kommer tilbake.

Med tanke på USADAs
gransking av Salazar,-

-kanskje man bør si:
"Å følge reglene holder ikke."

"Vi vil at dere opptrer rettferdig"-

-"på en måte som er forenlig med slik
vi vil at barna driver med idrett."

Det handler om to distinkte verdener.

Eliteidrettens høyeste nivå,
og resten.

Mye av skuffelsen
rundt Salazar skyldes-

-at folk appliserer den vanlige
verdenens regler på eliteverdenen.

Eliteverdenen er av
nødvendighet helt ødelagt.

Å løpe 25 mil i uka
kanskje er så utrolig usunt,-

-at det får underliggende sykdommer
til å boble opp til overflaten.

De sies å få legemiddel som
de ikke trenger.

Du og jeg trenger dem ikke,
men vi løper ikke 25 mil i uka.

De utsettes for enorme påkjenninger.
Hvem vet hva de trenger!

Vi virker å ikke ha godtatt
at det ikke lenger er 1954-

-og at vi ikke er Roger Bannister som
løper i lunsjen.

De trener hele dagen.
Det er helt sprøtt.

Vil man ikke avvikle all eliteidrett,
så må man leve med-

-at det er komplisert i toppen,
hvor ubehagelige ting skjer.

Slik ser kontrakten med Nike ut.

De har staket ut sitt varemerke
rundt den beste mulige prestasjonen.

Hvilke basketspillere sponser de?
Eksempelvis LeBron James.

Det fins en grunn til det.
Tiger Woods vant til enhver pris.

Michael Jordan likeså.
Nike-sponsing er ikke noe tvang.

Det fins andre valg, hvis man
vil ha en annen opplevelse.

Spørsmålet som jeg ville
stilt meg angående Nike er:

Hvis jeg utrolig nok var
en løper i verdensklassen-

-som nettopp hadde avsluttet
college og blitt tilbudt en plass-

-i Nike Oregon Project,
ville jeg ha takket ja?

Det ville jeg spørre meg.
Ja, jeg ville nok ha prøvd det.

Men da hadde jeg visst
hva jeg bega meg inn på.

Nike og Alberto Salazar
avslo medvirkning i filmen.

Nike svarte skriftlig at saken
"foreviger et falskt narrativ".

Og at Nike "støtter Albertos anke,"-

-"og håper på en rettferdig prosess.
En rettighet som alle bør ha."

Tekst: Alex Tjore
Iyuno-SDI Group