All language subtitles for Shock.Docs.S01E06.The.Devil.Made.Me.Do.It.1080p.WEB.AAC.2.0-NorTekst.norwegian

Ed og Lorraine Warren.

I løpet av
deres ekstraordinære karriere-

-dokumenterte de noen av de mest
berømte paranormale hendelsene.

I 40 år nå hadde Ed og Lorraine
Warren etterforsket saker-

-om hjemsøkte hus og besettelse.

De ble innkalt for å undersøke
den berømte Amityville-skrekken.

Deres konfrontasjon
av demoniske krefter-

-har blitt omtalt
i en storfilmserie i Hollywood.

Men ingen av etterforskningene deres
er helt maken til skrekken-

-i "Djevelen fikk meg
til å gjøre det".

Dette var den mest djevelske saken
de hadde jobbet med.

Den har alle kjennetegnene
til filmen "Eksorsisten".

Og at denne gutten
faktisk ville sveve.

Det er inspirasjonen
til New Line Cinemas skrekkfilm-

-"The Conjuring:
The Devil Made Me Do It".

Men den virkelige historien
er enda mer sjokkerende.

En familie kjemper
mot unevnelig ondskap.

Det etterlater én person død
og stiller djevelen for retten.

Sakens kjerne er demonisk besettelse.

For første gang viser vi aldri før
sendte intervjuer med menneskene-

-som overlevde denne grusomheten.

Dette er første gang på 40 år
at jeg vil snakke om dette.

Og sjeldne lydopptak fra innsiden
av huset der demonene raste.

Da jeg hørte stemmen fra en
11 år gammel gutt, ble jeg livredd.

Jeg eier David!

Hele familien ble angrepet.

Du kan se kroppen synke inn
som om noen faktisk slo ham.

Jeg danset med djevelen her.

Jeg visste at djevelen fantes.

Jeg trodde ikke
den ville vise seg sånn.

Brookfield i Connecticut er
en vanlig hjemby.

New England i et nøtteskall.

Det er et rolig og vakkert samfunn.

Men hver by har en mørk side.

Den 16. februar 1981-

-ryster et voldelig drap
denne stille byen til det innerste.

Johnson knivstakk huseieren.

19 år gamle Arne Cheyenne Johnson
er tiltalt for å ha drept utleieren.

Knivstakk Alan Bono.

Politiet kalte den en opplagt sak.

Arne Johnson er fengslet
med en kausjon på 125 000 dollar.

Han er anklaget for drap.

Men så kommer
forsvaret til Arne Johnson.

Han skal erklære seg uskyldig
fordi han var besatt av djevelen-

-under forbrytelsen.

Det makeløse drapsforsvaret
skaper overskrifter i hele verden.

Og i sentrum av alt
står Ed og Lorraine Warren.

"Vi skal stille djevelen for retten."
Ordene til Ed og Lorraine Warren.

De ser det som en stor mulighet
til å stille djevelen for retten.

Så de kontakter
advokaten Marty Minnella.

Jeg hadde aldri hørt om
Ed eller Lorraine.

De fortalte meg om en uvanlig sak.

Jeg hadde avtalt et møte
hos Warren i Monroe i Connecticut.

I dette tilfellet føler vi
at demonen har skylden-

-på grunn av
det som skjedde i hjemmet,-

-og det Arne Johnson hadde
utsatt seg for.

Warren forklarte
at Arne Johnson nylig hadde deltatt-

-i en rekke rystende eksorsismer-

-som involverte kjærestens
11-årige lillebror, David Glatzel,-

-som ble angrepet
av demoniske krefter.

Jeg var veldig skeptisk,
men veldig interessert.

Og jeg ville se
hvilke bevis de hadde-

-før jeg vurderte-

-om jeg skulle involvere meg i saken.

For å bevise påstanden
spiller Ed et lydopptak for Marty-

-tatt opp hjemme
hos familien i Brookfield.

Jesus frastøter deg.
La dette barnet være.

Ja. Du ikke er sterk. Du er svak.

Han forklarer
at unge David Glatzel er besatt-

-mens moren Judy, søsteren
Debbie og Debbies kjæreste, Arne-

-prøvde å hjelpe ham.

I Faderens, Sønnens
og Den hellige ånds navn.

-Hold ham nede, sa de.
-Mamma er her.

Kom deg ut av sønnen min!
Reis deg. Ut av sønnen min.

-Stopp!
-Nei! David.

I Faderens, Sønnens
og Den hellige ånds navn. Amen.

Jeg eier David!

Det var en stemme
jeg aldri hadde hørt før.

Og det var ikke stemmen
til en 11 år gammel gutt.

Jeg var livredd.

Opptaket overbeviste meg om
at det var noe overnaturlig.

For å forstå hvorfor drapet
fant sted, fortalte Warren advokaten:

Du må gå sju måneder
tilbake til juli 1980.

SOMMEREN 1980

Den Arne Johnson
vi møtte og som vi kjente,-

-var en typisk amerikansk gutt.

En veldig god ung mann.

Arne Johnson er 18 år.
Han er hardtarbeidende.

Han jobber som trekirurg.

Og Debbie Glatzel er hundefrisør.
Hun er 26 år gammel.

De har kjent hverandre
siden barndommen og forelsket seg.

Planen er å gifte seg til høsten.

Forholdet var bra. Vi var venner,
og vi ble mer involvert.

Vi ville flytte
for å forbedre livene våre.

Og det var hele hensikten.

De hadde lett i månedsvis
etter et hus utenfor Bridgeport.

2. JULI 1980

Vi bestemte oss for å leie
et hus i Newtown.

Vi valgte dette huset
fordi det var nær familien min-

-rett over Brookfield-grensen.

Det var privat, på landet.
Det hadde skog og hage.

Vi brukte alle pengene våre på huset.

Samme dag kommer Debbies mor Judy
med Debbies to yngre brødre,-

-Alan og David,
for å hjelpe til med flyttingen.

Broren min David er den yngste.
Han var alltid glad.

Han hang aldri med geipen.
Han var en glede å være sammen med.

Jeg kom godt overens med David.
Han var utadvendt.

Jeg lekte mye med ham.
Han likte alltid å henge.

Alle gleder seg til det nye huset,
bortsett fra Debbies mor.

Judy syntes huset så mørkt ut.

Uansett hvor mange vinduer de åpnet.

Det er støv overalt.
En gammel vannseng står igjen.

Hun følte bare en tyngde i luften.

Det føles veldig negativt
og undertrykkende.

Det er en følelse av å bli overvåket.

Hun prøvde å overtale Debbie.

Men Debbie gledet seg.
Hun var klar for å bo alene.

Jeg ga brødrene mine plikter i huset.

Jeg sendte David til soverommet,
ga ham en kost-

-og ba ham koste gulvet for meg.

Vær på vakt!

David kom løpende ut
etter en stund og satt under treet.

Han så opprørt ut.

Og jeg sa:
"Hvorfor feier du ikke der inne?"

Til å begynne med
ville han ikke si det.

David vil bare si
at han vil dra hjem.

Det var ikke likt David
å ikke adlyde eller være respektløs.

Jeg tenkte: "Jeg må få jobben gjort.
Jeg kan ikke tenke på dette nå."

Så jeg lot det bare fare.

Siden David er
for redd til å gå inn igjen,-

-ber Debbie broren Alan
om å gjøre jobben.

Alan og David gleder seg
til å forlate utleiehuset i Newtown-

-og dra tilbake til familiens hjem
i Brookfield i nærheten.

Senere den kvelden forteller de hva
som skjedde med dem i utleiehuset.

David og Alan kom ut
av soverommet og ut til kjøkkenet.

Arne og Debbie bor i Brookfield-

-til de flytter inn
i det nye hjemmet sitt.

Alan sa at døren ble lukket
på hovedsoverommet.

Han klarte ikke å åpne den.

Så begynte David å forklare hvordan
han hadde sett en gammel mann.

Som var gjennomsiktig og sa:
"Vær på vakt."

Jeg tenker: "Hvor kommer dette fra?"

Jeg stilte ham et spørsmål. Jeg sa:
"Så du noen piller der og tok dem?

Kanskje du får en effekt?"

Og han sverget nei.

"Fordi jeg kan se ham.
Hvis jeg holder hendene over øynene."

Det er da gutten forteller
familien noe enda mer skremmende.

David forklarer at den gamle mannen
fortsatt er i huset.

Og om natten blir han til
det han beskriver som et beist.

David sa at den gamle mannen
forandrer seg fra dag til natt.

Han skiftet til
beistet med øyen som sorte hull,-

-taggete tenner og spisse ører.

David sa:
"Jeg kan lukke øynene og se ham nå-

-ved utleiehuset
der han går frem og tilbake."

Dette er ikke likt
David å snakke sånn.

Han leste tegneserier
og så på tegnefilmer.

Da tenkte vi bare,
og vi hørte på David.

Og han var ikke en forteller,
så det var vanskelig å godta.

Han sa beistet truet med å skade ham-

-fordi han fortalte oss
hva som hadde skjedd.

Han sa: "Han snakker til meg nå."

Jeg sa: "Hører du ham?" Han sa:
"Ja. Og han ber meg passe meg."

David sier at beistet forteller ham-

-at Arne og Debbie
ikke skal flytte inn

Ellers må David betale prisen.

Han tryglet meg om å ikke flytte inn.

Jeg begynte å bli redd.

Men jeg trengte bevis.

Fordi det var mitt hus.
Jeg ga opp alt. Vi la alt i det.

Så vi måtte gå fremover.

Vi skal flytte inn dit.
Det er hjemmet vårt.

Neste dag stikker Arne innom
utleiehuset med noen esker til.

Jeg kjente to stikk i skulderen, og
det var ingen der. Det var bare meg.

Jeg ristet det av meg
og gikk opp igjen.

Senere den dagen kommer den forrige
eieren for å hente vannsengen.

Debbie kan ikke motstå, men spør:
"Det er noe rart i dette huset."

Karen sier: "Ja. Ganske mange ting.

Spesielt på dette soverommet."

Hun har hørt hvisking, hun har følt
en kald kropp i sengen ved seg.

Og hun har sett denne gamle mannen.

Det er for mye for Debbie.

Hun bestemmer seg
for å snakke med Arne.

Jeg sa til Arne: "Jeg flytter ikke
inn der. David snakker sant."

Og jeg var enig med henne.

Jeg sa:
"Kanskje det er et dårlig valg.

Vi bør få pengene tilbake
og fortsette livet vårt."

Etter å ha gitt opp utleiehuset-

-flytter paret inn hos
Debbies mor, Judy, i Brookfield,-

-mens de leter etter en egen bolig.

Men snart oppdager de at de ikke
slipper unna de mørke kreftene.

Sommeren bør starte
når vi stiller klokka.

Det er fortsatt
tre timer å kjøre tilbake.

David begynte å si:
"Beistet er på vei. Det kommer hit."

Jeg så David, som var veldig redd,
og så eskalerte det derfra.

Og han begynte å skrike at
han så beistet komme fra utleiehuset.

At det nesten var ved huset.

Han kommer mot hoveddøren.

Det var ingen der.

Moren min var redd,
men hun måtte være sterk.

Så hun tok det eneste hun hadde
for å beskytte seg selv.

Vievann fra kirken.

David sa det var i vinduet.

Til slutt sier David:
"Han hater det! Han hater det!"

David sier at beistet hadde
dratt tilbake til utleiehuset.

Litt av en kveld.

Man tror aldri
at noe slikt virkelig eksisterer.

Så det blir litt ro og fred igjen.

Kanskje dette er over.

Neste dag nevnes ikke beistet.

Det virker som ting er normale igjen.

Det er 4. juli. Det er en dag
for feiringer og pikniker og slikt.

Det er en slags fred,
men så begynner det plutselig igjen.

Da vi kom hjem fra 4. juli-pikniken,
var David veldig redd.

Han sa at beistet var i huset.

David advarer familien om at beistet
har funnet en vei inn via loftet.

Prøvde å overbevise ham.
"Kom opp, det går bra. Alle er der."

David gikk motvillig.

Debbie vil ringe politiet,
men Arne sier nei.

Han skal opp på loftet selv
og undersøke.

Jeg snudde meg og så.
Det var bare esker.

Og jeg følte et iskaldt nærvær
gå gjennom meg.

Han trekker på skuldrene og sier
at det ikke er noen der.

Jeg var redd.
Jeg kunne ikke røre meg.

Og etter noen minutter stoppet det.

Det jeg hadde sett,
var noe som var uforklarlig.

Det var første gang
jeg opplevde noe slikt.

Jeg trodde ikke noe slikt fantes.

Og ingen av oss
fikk sove i det hele tatt.

Vi visste ikke hva vi skulle gjøre.
Alt var nytt for oss.

Det vi tenkte på, er at vi må
finne noen som kan hjelpe oss.

Men du er også motvillig fordi
du ikke vet om de vil tro du er gal.

David er nå den eneste i hjemmet-

-som kan se beistet
og høre hva han sier.

9. JULI 1980

Og for hver dag som går, blir Judy
stadig mer bekymret for sønnen sin.

Beistet ber David
om å fjerne sankt Mikael-kortene.

Ta ned krusifiksene
og alle hellige relikvier i huset.

Judy, som er en hengiven katolikk,
nekter å ta ned noe av det.

Bare det å be om det er skremmende.

Beistet ga beskjeder til ham.

Det eneste vi kunne komme på
å gjøre, var å ringe en prest.

Når beistet hører det, sender han
en beskjed gjennom David.

"Ikke gjør det,
da blir det konsekvenser."

Jeg var bare forbløffet over
å faktisk se noe sånt.

Vi ser blåmerker på Davids kropp.

Han blir rød,
gul og blå av blåmerker.

Bare å se det skje, og ingen er der.

Ufattelig. Jeg ville beskytte ham,
og det var ingenting jeg kunne gjøre.

Jeg visste at vi sto overfor
noe veldig mektig.

Situasjonen er nå alvorlig.
Davids liv kan stå på spill.

Familien trenger hjelp.

10. JULI 1980

Judy bestemte seg for
å snakke med fader Dennis-

-og forklare ham hva som foregår.

Fader Dennis bestemmer
at en husvelsignelse er på sin plass.

Han velsignet hvert eneste rom.

Og han ga David
skapularer til å ha på seg.

Vi følte at vi ble beskyttet.

11. JULI 1980

Vær på vakt.

Dinosauren våknet til live
og ba ham være på vakt.

Når David forteller moren
hva som skjedde med dinosauren,-

-er hun knust,
for denne velsignelsen var ikke nok.

Det er der fremdeles.

Og det skal mer enn en velsignelse
til for å bli kvitt det.

Den kvelden
ventet familien hjelpeløst-

-for å se hva slags skrekk
som venter David.

Ikke at vi hadde flere spor,
men vi må si noe til sjefen.

Du kunne se kroppen synke inn
som om noen hadde slått ham.

David sa at beistet stakk ham,
slo en kniv inn i brystet hans.

Det var en rød strek. Ikke noe blod
eller noe sånt. Heldigvis ikke.

Men...

Det er skremmende å se
en som dette gå gjennom dette.

Man prøver å gjøre så mye,
og det er ikke mye man kan gjøre.

De fysiske angrepene
på David er bare begynnelsen-

-av det som vil bli
en fullverdig kamp.

Beistet var etter ham,
og beistet ville ha Davids sjel.

Så beistet sa at han ville
gjøre livet hans surt for ham-

-om han ikke ga fra seg sjelen.

David kjempet og sa:
"Jeg gir deg aldri sjelen min.

Sjelen tilhører Jesus Kristus."

For å sørge for at David overgir seg,
henter beistet inn forsterkninger.

David rapporterer at
beistet har tatt med flere vesener.

Til sammen 43.

Han var redd. Han ville ikke
se de groteske figurene.

De hadde ikke navn, de hadde numre.

Og det er slik beistet påkaller dem.

De ble tildelt hver og en av oss,
for å følge med på alt vi gjorde.

Ved å bruke tall
istedenfor latinske navn,-

-tror man at vesenene klarer
å opprettholde anonymiteten-

-og dermed makten over ofrene.

Det var alltid flere hos David.

De plaget ham med å banke ham-

-og skrike til ham.

De ville bryte ham ned-

-så han kunne bli svak
og sårbar og gi etter.

Judy ringer fader Dennis og sier
at det har blitt så mye verre.

Velsignelsen hjalp ikke.
De er desperate etter noe.

Da gir fader Dennis dem nummeret-

-til Ed og Lorraine Warren
fra Monroe, bare to byer unna.

Lorraine var klarsynt,
Ed var demonolog.

Og ekteparet gransket
hjemsøkinger verden over.

Jeg ville provosere
det som var i huset-

-ved å bruke
Jesu Kristi navn og Kristi blod.

Warren-familien så alt
gjennom en veldig katolsk linse.

Det var deres tro.

Siden Glatzel også er katolikker-

-var fader Dennis komfortabel med å
henvise Judy og familien til Warren.

Dette var en perfekt match.

13. JULI 1980

Telefonen kom søndag kveld.

Det rare var at Ed og jeg hadde dratt
på kjøretur den søndag ettermiddagen.

Da vi kjørte gjennom Brookfield,
tok vi til høyre på 133.

Jeg så meg tilbake.
Ed sa: "Hva ser du på?"

Jeg sa: "Jeg vet ikke. Jeg har
en rar følelse av at noe vil skje."

Han sa: "Hvor?" Jeg sa: "Her."

Da Ed og Lorraine snakker med Judy-

-og hører hvor intense angrepene er,-

-sier de til dem: "Vi er på vei."

Warren-familien kommer
til Glatzel-huset senere samme kveld.

Paret har selskap av deres kollega,
dr. Anthony John Gressel.

Ed og Lorraine tok med en lege
for å sjekke David-

-og sikre at dette ikke var
fysisk eller psykisk.

Legen sjekker David,
og ser ingen mishandling-

-eller tegn på at noe er galt.

Han er til stede mentalt,
emosjonelt og på alle måter.

På det tidspunktet blir
granskingen mer paranormal.

I begynnelsen vet du ikke.
Du observerer hva som skjer.

Jeg kan se auraer.

Der et individ ville lide
på samme måte som David,-

-ser man det definitivt i auraen.

Mens Lorraine avhørte David,-

-sa David: "Beistet er i stua."

Noe skjulte seg i skyggene.
Det var ikke godt.

Det var mørkt,
og det lurte i det området.

Han var klar over det,
og jeg var klar over det.

Og nå har Ed all
oppmerksomheten fokusert her.

For hvis det er
bekreftet av Lorraine,-

-vet han av egen erfaring
at noe er der.

Ed prøvde å provosere vesenet
for å se hva det var.

Tre høye smell på bordet.

Å banke tre ganger er et tegn på
at demonen er her.

Den bruker tre for å gjøre narr
av Den hellige treenighet.

Klokken tre døde Jesus på korset.

Klokka tre på natta er
når djevelen er på sitt sterkeste.

Det er det motsatte
av alt som er hellig.

Hvis den klorer noen,
er det vanligvis tre riper.

Ed og Lorraine informerer Glatzel-

-at de ikke har med
en typisk hjemsøking å gjøre.

Warren er overbevist om
at dette er onde krefters verk.

Men ett spørsmål gjenstår.

Ed spurte David:
"Hvem sier han at han er?"

"Han sier at han heter Satan."

Nå innser Ed at denne familien har
med en demon å gjøre.

Men han vet ikke ennå at dette
kan være den aller viktigste saken-

-og ondeste saken i deres liv.

Basert på Lorraines observasjoner-

-bekrefter Warren for Glatzel-

-at en hær av demoner har
angrepet hjemmet deres,-

-ledet av Satan
og 42 demoniske hjelpere.

Den snakker gjennom ham,
snakker til ham, og han gjentar det.

Med andre ord går han ikke
inn i den fulle besettelsen,-

-for han snakker til oss.

Det er lenge
før han faktisk blir besatt.

Etter Warrens vurdering
kreves det en eksorsisme snarest.

Hvis ikke står David i fare for
å bli besatt og miste sjelen sin.

Satan har ikke sjel. Han er en ånd.
Vi har sjel. Det er en gave fra Gud.

Kroppen vår dekker sjelen vår.

Satan vil ta sjelen
som tilhører Gud,-

-men han kan ikke få den
hvis du ikke gir den.

Han vil ikke at du skal kunne
leve med Gud når du dør.

Han vil
at du skal være med ham i helvete.

Og djevelen truet David og slo ham-

-som om han ble
knivstukket og torturert.

David motsatte seg
fristelsen til å si:

"Greit, ta den.
Skal du la meg være, ta den."

Men jo mer David motsetter seg,
desto større er lidelsen.

Han kan dø av det nådeløse angrepet.

For å frigjøre ham fra pinselen,-

-må den katolske kirken
godkjenne en eksorsisme.

Trodde man
at noen trengte en eksorsisme,-

-er et av problemene
at prosessen er komplisert.

Det er en lang etterforskning-

-av bispedømmet
og erkebispedømmet og Vatikanet.

Det er så mange bevis
som må samles inn.

Du kan ikke ringe i ettermiddag
og få en klokka fem.

Vi var veldig redde for dem.

Jeg husker at Ed fortalte hva de
skulle gjøre for å beskytte seg selv.

Frem til eksorsismen-

-gir Warren familien
hellige lys og salt-

-for å holde djevelen
og demonene unna.

På dette tidspunktet sa Ed:
"Aldri la gutten være alene. Aldri."

Lorraine sa: "Hvis du trenger oss,
ring oss, så kommer vi."

Jeg følte litt håp og selvsikkerhet.

Det virket som de visste hva
de gjorde. De kunne gi oss noen svar.

Men vil Warrens beskyttelse være nok
til å avverge enda et angrep?

Jeg har en merkelig en her.

Han hadde kniven.
Jeg var redd for broren min, Alan.

Ikke kast pissvannet på meg.
Jeg dreper ham.

Arne begynner å sitere
23. salme, "Herren er min hyrde."

Noe er veldig galt med David.
Judy sier: "Ring Warren."

Da Ed og Lorraine kommer hjem,
ringte Glatzel i panikk.

De tryglet dem om å komme tilbake.

"Beistet er tilbake."

David ble blå. Han pustet ikke.

Vi mistet ham.

Mens David ligger livløs på bakken,
kommer Warren-paret tilbake.

David kom tilbake.

Nærværet av Warren-paret har
drevet demonene vekk fra David.

Vi utgjorde en trussel
på grunn av kunnskapen vår.

Jeg fortalte dem
at de måtte være forsiktige.

Du må innse
at det ikke er din 11-årige sønn.

Noen ganger.

Judy spurte: "Er han besatt?"

Jeg sa: "Ikke akkurat nå.
Han går under og kommer ut.

Og går under.
Du er aldri besatt hele døgnet."

De går etter de mest sårbare.

De plager ikke de sterkeste.

Debbie og Judy er sterke kvinner.
David er den sårbare.

I løpet av de neste to ukene-

-har David et titalls
episoder med besettelse.

De gjør ham og familien utmattet.

Det var bare kamp natt etter natt.

Det samme om og om igjen.

Med de fysiske angrepene
og bankingen.

Gjenstander som svever.

Mens familien venter på at
kirken skal godkjenne en eksorsisme,-

-kjemper de tilbake
med de eneste våpnene de har,-

-vievann,
religiøse amuletter og bønn.

Vi måtte prøve å lure noe
som vi ikke engang kunne se.

Den viste seg bare når den ville.

De var redde.
De byttet på å være sammen med ham.

Arne og Debbie.

Han var familien vår og broren min.
Familien må holde sammen.

Jeg kunne spille inn
hver gang David ble besatt.

Vi måtte holde ham nede.

Jeg spilte inn stemmen hans,
og den forandret seg.

De må ha bevis for å gå til biskopen.

De trengte håndfast bevis
for å iverksette eksorsismen.

Jesus frastøter deg.
La dette barnet være.

Du ikke er sterk. Du er svak.

I Faderens, Sønnens
og Den hellige ånds navn. Amen.

-Hold ham nede, sa de.
-David, mamma er her.

Kom deg ut av sønnen min! Reis deg.

-Stopp!
-Nei!

-Du er en hurpe.
-David.

I Faderens, Sønnens
og Den hellige ånds navn. Amen.

Jeg eier David!

Slutt! Bare reis deg!
Herregud, kom deg opp!

Vi skulle beskytte ham.

Ettersom sommeren fortsetter,-

-dro Warren hjem til Glatzel
flere ganger for å støtte familien-

- denne skremmende prøvelsen.

Du ser en familie
så ødelagt at det er forferdelig.

Ja, det plager deg.
Tro meg, det plager deg.

De er en anstendig familie.

De hadde ikke trengt
å gå gjennom noe slikt.

De ba oss holde vakt,
og de ba meg begynne å skrive dagbok.

26. JULI 1980

En morgen, når Alan er hjemme alene,-

-hører han plutselig
rare lyder i huset.

Alan hører
en hvesende lyd fra soverommet.

En hvesing av en slange.

Det varsler angrepene
på de andre i familien.

Den kvelden
noterer Debbie i dagboken sin.

Jeg liker å sove
med hånden under puten.

Da angrep denne tingen hånda mi.

Det er som å leve et mareritt
om og om igjen.

Du aner ikke hvordan det er ikke
å kunne gå fra et rom til et annet.

Du vil ha noen som går med deg,
for du vil ikke bli rørt av noe.

Nå ble hele familien angrepet.

27. JULI 1980

Dagen etter at Alan hører
den hvesende slangen,-

-har Arne et eget
demonisk møte i Glatzel-huset.

Jeg så kroppen til en mann
som en svart masse.

Og øynene var dype huler, som til et
annet rike som vil dra deg rett inn.

Det var skummelt,
så jeg diskuterte det med familien.

Dette er første gang
noen i familien, bortsett fra David,-

-har sett demonen.

Vesenet har gått opp et hakk
og styrket seg.

Og det bruker all frykten fra
Alan, Judy og Debbie og Arne-

-for å manifestere seg.

I flere uker-

-skildrer Debbies dagboknotater
Davids djevelske angrep-

-i hendene på demoniske ånder.

31. juli 1980, klokka 03.20.

Figuren kom tilbake da David sov-

-og skulle stikke ham med en machete.

Vi velsignet ham
og fikk ham ut av det.

Den 1. august 1980.
Denne figuren snakket med David.

Står noen i veien for å stoppe ham,
dreper han dem.

Det inkluderer Warren
om de prøver å hjelpe.

1. AUGUST 1980

Senere samme dag
lar Judy sønnen sin være litt alene.

Når hun kommer tilbake, hører hun
den grusomste kunngjøringen til nå.

David er ikke her.

Sjelen hans er min.

Noen vil dø.

Judy tilkaller Warren og fader Graso,
en prest fra St. Joseph's.

David er borte.

Bare å se på barnet
da hodet hans løftet seg. Å, jøsses.

Du ser ikke David.

Det er skremmende.

Jeg visste at djevelen fantes.

Jeg trodde ikke
den ville vise seg slik.

Når det er full besettelse,
er ikke lenger David der.

Det er veldig skremmende.

Når fader Graso ser svevingen,
når han hører at David er borte,-

-vet han
at han må eskalere saken raskt.

Da bringer han den
til fader Virgulak.

Fader Virgulak forstår at
Glatzel ikke kan vente på Vatikanet-

-for å ha en formell granskning.

Så han gir umiddelbart tillatelse til
en uformell eksorsisme-

-i den lokale katolske kirken.

Den er ikke godkjent av biskopen, så
han får ikke ha en full eksorsisme.

En mindre eksorsisme er
en rekke bønner.

Den er fortsatt intens, det er første
skritt mot å drive ut demonen.

2. SEPTEMBER 1980

Når David blir tatt med til kirken,-

-er han så voldelig
at de må pakke ham inn i et laken.

De krevde i Kristi navn
at den skulle dra.

Han begynte å snakke
på et fremmed språk til presten.

Og snakket blasfemisk.

Han snakker på latin
for å skremme presten.

Men ingenting skal hindre
at de utfører ritualet.

Salmebøkene fløy overalt.

Det er en kamp. Det er det det er.

Ed sa: "Fader, vær forsiktig.
Husk, det er ikke David."

Han kom seg løs
og gikk rett mot presten.

Han skremte livet av presten.

David hadde sluttet å puste.

Så jeg dyttet presten unna og sa:
"Du dreper broren min."

Jeg mistet besinnelsen og gråt.

Fader Virgulak avslutter eksorsismen
i frykt for å risikere Davids liv.

Da det stoppet den,
var det ikke det rette å gjøre.

Da må du begynne på nytt igjen.

Hadde seremonien blitt fullført,
kunne vi kanskje blitt kvitt alle.

Den andre eksorsismen blir avtalt
for uken etter, 8. september.

Denne gangen
overtaler Warren Debbie om-

-at den må fullføres
uansett hva David sier.

Datoen ble valgt
fordi det er Jomfru Marias bursdag.

Det var den beste dagen
for en ikke-voldelig reaksjon-

-til en eksorsisme i kirken.

8. SEPTEMBER 1980

Eksorsismen finner sted i kirken,
og denne er ganske rolig.

Og de tenker:
"Kanskje dette fungerte."

David følte seg bra,
vi følte at noe ble gjort og oppnådd.

Moren min og jeg så på hverandre
og sa: "Vi håper det fungerer."

Lorraine påpeker
at eneste måte å være sikker på-

-er å vente og se
hva som skjer etter midnatt.

De drar hjem
til Brookfield og venter.

9. SEPTEMBER 1980
KL. 00.07.

Det er like etter midnatt,
og helvete bryter løs.

David beveget seg så utrolig raskt.

Skrikingen, ropingen, utfallene,-

-rotasjonene
kroppen hans gikk gjennom.

Ting som beveger seg i rommet.

Det var forferdelig.

Det var helt forferdelig og grusomt.

Jeg tok et belte rundt livet hans
for å binde det bak på stolen-

-og holde ham nede.

Jeg ble opprørt av å se dette.

Det så ut som han døde.

Arne tar en skjebnesvanger avgjørelse
da han ikke holder ut Davids lidelse.

Da utfordret jeg demonen.
Jeg ba ham om å kjempe mot meg.

La David være, han er bare et barn,
og kom og ta meg.

Kom til meg.

Det var skandaløst.

Det var en veldig dårlig idé.

Jeg ba ham slutte.

Det var ikke riktig.

Jeg prøvde bare å hjelpe gutten,
beskytte ham.

Det var for å redde broren min.

Han utfordrer ikke et barn.

Han utfordrer ikke et menneske.

Han utfordrer en veldig mektig kraft.

Nå har den invitasjonen til å prøve
å ta over enda en sjel i familien.

Det er en invitasjon
han definitivt ville angre på.

Den overnaturlige kampen
fortsetter i natten.

Alle er utslitte,
det er bønn og vievann.

Det er denne prosessen
om og om igjen.

Endelig, ved daggry...

Det var som
om et mørkt slør ble løftet.

Du merket det og visste
at det hadde skjedd.

Demonen er drevet ut.

David har endelig
blitt returnert til familien sin.

Alle føler
en ny energi i huset, en ro.

David virker mer
som seg selv enn på lenge.

Men Warren-familien tror
at det blir en kortvarig fred.

Vi sa det var uunngåelig.

Det ville bli
en tragedie i det hjemmet.

Vi visste det ville bli en tragedie.

Warren-paret sier til Arne:
"Du må holde deg på tå hev.

Du inviterte en demon
inn i kroppen din.

Du må passe deg,
det kan bli gjengjeldelse."

To måneder
etter Davids siste eksorsisme-

-er det starten
på et nytt kapittel for familien.

David har fylt 12 år og er nok
en gang en frisk og aktiv gutt,-

-ikke lenger plaget
av demonisk besettelse.

Arne har ikke opplevd noen negative
effekter fra å utfordre djevelen.

Nå som alt hadde roet seg ned
hjemme hos Glatzel,-

-er Arne og Debbie klare
til å gå videre i livet.

Debbie har begynt å jobbe
for en ny innbygger, Alan Bono,-

-som driver den lokale hundekennelen.

Jeg er hundefrisør,
og leiligheten fulgte med.

Debbie og Arnes leilighet er
på kenneltomten.

Alan Bono,
som både er Debbies sjef og utleier,-

-bor i en leilighet
rett over kennelen.

Alan er mer enn bare sjefen
og husverten deres, han er en venn.

De var drikkekamerater.
Han var opprinnelig fra Australia.

De henger sammen, de har
lagt et mørkt kapittel bak seg-

-og endelig starter de
et flott nytt liv.

16. FEBRUAR 1981
KL. 18.30.

Jeg var på patrulje
da sentralen ga oss beskjed.

Det hadde vært håndgemeng
på hundekennelen på Federal Road.

Jeg var den som rykket ut først.

Da jeg kom dit,
var det mye rabalder ute.

Alan Bono snublet ut,-

-og jeg så at han hadde blitt såret.

Debbie Glatzel ropte:
"Hjelp ham, han er knivstukket."

Jeg kjente pulsen
og visste at han var i live.

Og så tok helsepersonellet over.

Peg Ellis, hvis mann
Norman er en politibetjent-

-og medlem i ambulansemannskapet,
er hjemme den kvelden-

-og følger
situasjonen på politiradioen.

Jeg lyttet og hørte
da ambulansen kom til åstedet.

Og så jobbe de raskt.

De pakket ham og tok ham med
til akutten i Danbury.

Det så ikke så bra ut.

Slike ting skjer ikke i Brookfield.
De gjorde ikke det i 1981.

Debbie Glatzel hadde sagt
at det var Arne.

Han er bare ikke riktig, og han kan
gjøre hva som helst hvor som helst.

Det var litt kaotisk da jeg ankom.

Politibetjenten på åstedet,
Joe Lemperolli, sa-

-at det hadde vært en krangel mellom
to menn, og at en ble knivstukket.

Arne Johnson, som hadde knivstukket,
flyktet fra åstedet.

Etter å ha levert
Alan Bono på sykehuset,-

-er ambulansepersonalet
på vei tilbake til byen-

-da Norman Ellis ser noe.

Jeg krysset broen over togskinnene.

Jeg så noen her nede.

De ga meg beskrivelsen, og jeg sa:
"Jeg har ham her."

Og helt riktig var det Arne Johnson.

Han var der
som Glatzel-familiens hus var.

Han var visst på vei tilbake dit.

Og jeg hører på dette.
Jeg visste at de lette etter en kniv.

Norman gikk ut av ambulansen.

Jeg var livredd fordi mannen min
ikke hadde et våpen med seg.

Dette var mannen min. For meg
var det liv og død. Jeg var så redd.

Jeg hadde politiskiltet mitt og sa:
"Jeg tror ikke det."

Så jeg holdt fast i ham.

Noen minutter senere kommer
en Brookfield-patruljebil til stedet.

Da vi fant Arne,
følte jeg meg ikke truet av ham.

Han var ikke Charles Manson.

Og han sa:
"Noe skjedde, jeg husker bare ikke."

Han ga meg ikke inntrykk av
at han kunne gjøre noe sånt.

Han så ut som han tenkte:
"Hva skjedde?"

Vi leste rettighetene, arresterte ham
og tok ham med til politistasjonen.

Med Arne Johnson i varetekt,
er det nytt om Alan Bonos tilstand.

Innen en time hørte vi fra Danbury
sykehus at han hadde gått bort.

Nå hadde vi et drap.

Halvannen time etter
at Alan Bono ble drept,-

-møter etterforsker Lucas den
påståtte drapsmannen, Arne Johnson.

Han virket fortumlet, som om han var
forvirret over at han var i en celle.

Jeg fortalte ham
at han var arrestert for mord.

Og jeg sa: "Det er umulig.
Jeg gjorde ikke. Du har feil person."

Jeg sa at Alan var død.
Han sa: "Er du sikker?"

Og jeg sa at jeg er sikker på
at Alan er død.

Arne var veldig stille.
Å høre det fra meg sjokkerte ham.

Jeg tror det begynte å gå opp for ham
at han var i alvorlig trøbbel.

ÅSTEDSBILDER

Basert på bevis funnet på åstedet,
og Debbies forklaring,-

-begynner man å pusle sammen-

-hva som skjedde mellom Arne Johnson
og Alan Bono på drapsdagen.

Arne hadde vært hjemme
fra jobb den dagen.

Han hadde sår hals
og følte seg ikke bra.

Jeg ga ham
penicillin eller antibiotika.

Og jeg sa: "La oss spise lunsj."

Jeg hadde ikke lyst, men jeg dro.

Vi spiste pizza den dagen.
Et glass vin.

Bartenderen sa:
"Jeg tror dere har fått nok."

Og de dro tilbake til kennelen.

Så de dro til Alans leilighet,
og de hadde fest.

Kanskje de drakk for mye. Hvem vet?

Musikken ble litt for høy
for Debbies smak.

Sjefen min begynte å bli
litt aggressiv, fordi Arne ville dra.

Sjefen min ville ikke
at vi skulle dra.

Han tok tak i meg,
og Arne ba ham slippe.

Alan Bono løftet hendene for å slåss.

Jeg så Arne og sa:
"Det er ikke Arne."

Han hadde svarte, kalde øyne.
Og jeg visste nøyaktig hvem det var.

Hun visste han ikke var seg selv.
Hun var livredd.

Har djevelen endelig
tatt Arnes utfordring?

Han endret ansiktstrekk.
Tennene forandret seg.

Og de begynte å slåss.

Arne gikk rett på ham.

Og han hadde kniven i hånden.

Og så snublet Alan bare i bakken.
Og Arne stakk av.

Jeg ropte: "Alan, Alan." Han så ut
som en fisk som gispet etter luft.

Visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Og jeg ringte 113.

De fant en kniv
i nærheten av offerets kropp.

Kniven lå på bakken, og den glødet.

Det er noe annerledes
ved denne kniven.

Den drepte ikke bare en person,
men den har en makt.

Jeg fotograferte den og tok den.

Det var en 12 cm foldekniv.

Arne Johnson jobbet som trekirurg.

Så påstanden hans var
at han brukte kniven i arbeidet sitt.

Med Arne bak lås og slå,
kontakter Glatzel paret-

-som har støttet dem gjennom
den fryktelige prøvelsen.

Vi var på universitetet
da vi fikk vite at det hadde skjedd.

Og jeg kontaktet alle prestene.

Alle sammen.

Fordi jeg ikke ville
at de skulle lese det i avisene.

Ingen ble overrasket.

De som bevitnet
Davids demoniske tortur,-

-er sikre på at djevelen gikk inn i
Arne under hendelsene den kvelden,-

-og ventet på rett øyeblikk
til å avsløre seg selv.

Da temperamentet
blusset opp hos Alan Bono,-

-grep Satan sjansen
til å midlertidig ta over Arne.

Demonen ville straffe Arne.

Den var veldig sint for at
Arne trodde han kunne utfordre den.

Derfor hoppet den inn i Arne
og forårsaket dødsfallet.

Han kom for en sjel, han tok en.

Han fikk det han ville.
Og han fikk Arne til å lide.

Og jeg led.

Djevelen har fått Arne
til å betale for sine feil.

Men for politiet virker dette
som en enkel sak.

Om det var alkohol
eller bare en krangel,-

-var det uten tvil
et husbråk som gikk over styr.

Men det skal endre seg fort.

Da jeg kom til politistasjonen,
sa sjefen:

"Har du sett avisartiklene
fra hele landet?"

Og jeg sa: "Nei."

Det var det første
vi visste om demonisk besettelse.

Det var første gang,
spesielt som politi,-

-jeg hørte at det var et mulig motiv.

Anderson fikk en telefon
fra Ed og Lorraine,-

-og de ville komme og snakke med oss.

Sjefen sa: "Jeg vil ha deg der."

Vi må gå til politiet.

Og vi fortalte det
som skjedde, med politimesteren.

Jeg husker at Lorraine sa-

-at Arne Johnson hadde
utfordret demonen de kalte beistet,-

-til: "Ta meg,
la den lille gutten være i fred."

Hun påsto at dette vesenet ble
overført fra gutten til Arne.

Og det resulterte i oppførselen
som ga knivstikkingen.

Politimesteren var
veldig direkte og sa:

"Dere har en egeninteresse.
Hvordan skal vi skal tro på dere?"

Det var
da Ed Warren begynte å snakke om-

-at den unge gutten var
tatt over av 43 demoner.

Og det satte meg ut.
Jeg var bare stille.

Du er nesten fristet til å si:
"Gi meg navnene på disse folkene."

Er det utdannelse
eller underholdning?

Jeg var veldig skeptisk
til det jeg hørte.

Mange er ikke
like skeptiske som politiet.

Dette er
en oppklart drapssak for politiet.

Men snart får verden vite
hva Glatzel har visst i månedsvis.

Djevelen er
en ekte kraft i Brookfield.

I delstatshovedstaden
Hartford i Connecticut-

-blir en ung reporter
i Hartford Courant, John Harris,-

-tildelt Arne Johnson-saken
innen en uke etter drapet.

Jeg fikk en telefon fra Hartford om-

-at det hadde skjedd et drap
i Brookfield i Connecticut.

Noe som i seg selv var uvanlig,
en veldig liten by.

Men det uvanlige var at det var
anklager om demonisk besettelse.

Jeg fikk vite
om bispedømmet i Bridgeports rolle.

Etter de første presseoppslagene-

-går ryktet som ild i tørt gress
gjennom Brookfield og nabobyene.

Det var mye stille snakk om denne
gutten som var besatt av djevelen.

At det hadde vært en eksorsisme,
og det var nyheter for alle.

Ryktene fikk fart på seg
etter all omtalen.

Jeg var som alle andre.
Skjer dette i vår søvnige by?

Vi hadde ikke
en seriemorder som skremte folket,-

-men danser vi med djevelen her?

Det var samtaleemnet overalt.

Jeg sa ingenting
om jeg trodde på det eller ikke.

Jeg følte at det ikke var min sak-

-å kommenterer det,
og jeg gjorde ikke det i månedsvis.

Dette er første gang på 40 år at jeg
har gått med på å snakke om dette.

Alle snakket om det.

Man hører om djevelen.

Det var noen år etter "Eksorsisten",
som hadde vært en stor film.

Tanke på at det kunne eksistere i
virkeligheten og var teoretisk mulig.

Det var reportere jeg kjente
i The Courant, og jeg sa til dem:

"Arne Johnson utfordret demonene
til å ta noen på deres størrelse."

De sa: "Han burde ikke ha gjort det."

Om du er katolikk,-

-og dette er et veldig
katolsk samfunn i alle byene rundt,-

-får du ikke velge og vrake
hvilken del av troen du vil tro på.

Om du tror på Gud, Jesus,
treenigheten, helgenene og alt det,-

-da må du vel også
tro på demonene og djevelen?

Lokalsamfunnet er delt. Noen sier
at denne fyren begikk drap.

Han må straffes.

Andre sier:
"Kanskje han trenger våre bønner."

Kanskje han var besatt.

I teten for arbeidet med å spre ordet
om djevelens rolle i drapet på Arne-

-står Ed og Lorraine Warren.

Vi har veldig klare bevis på-

-at Arne Johnson,
mens han bodde med den familien-

-i Brookfield i Connecticut
der barnet ble angrepet av demoner,-

-ble utsatt for det som var der.

For Warren var dette en sjanse
til å stille djevelen for retten.

Til å bevise deres livsverk i retten
foran en jury av likemenn.

Folk var mer enn villige til-

-å akseptere muligheten for
at dette var ekte.

At demoner var skyld i dette drapet.

-Tror du det er mulig?
-Det er mulig, ifølge lærerne mine.

Så vidt jeg vet.
Jeg håper det aldri skjer med noen.

På noen måter presenterte det
en fruktbar jord-

-for forsvarsadvokat Marty Minnella
når han forbereder saken for retten.

Marty Minnellas første gjøremål-

-er å møte Arne Johnson
i cellen hans i New Haven-fengselet.

Arne Johnson var
en rolig og fredfull person-

-som handlet slik,
og det kan bare forklares av-

-en demonisk besettelse.

Han prøvde ikke å unnskylde det han
gjorde eller si: "Det var ikke meg."

Han sa bare: "Jeg husker ikke noe
som skjedde på drapstidspunktet."

De fleste husker ikke
hva de gjør når de er besatt,-

-for de er ikke der.
De besettende vesenet har tatt over.

Det var ikke Arne.
Jeg vet at det ikke var Arne.

Det var ikke Arne.

Det var noe som brukte Arne.

Martin Minnella tror så sterkt på
at Arne Johnson er uskyldig-

-at han går med på
å forsvare ham uten betaling.

Han trenger virkelig hjelp.

Han trenger noen som vil ta
en sjanse for å forsvare ham.

Det var på forsiden
av alle aviser i landet.

Jeg ble kontaktet av
folk fra hele verden.

People Magazine. Enquirer.

De kalte det
"djevelen tvang meg"-saken.

Jeg var også på CNN.
De var veldig interesserte.

-Hvem holdt kniven, da?
-Kan ha vært demonkraften.

De handlet gjennom Mr. Johnson
eller en egen kraft.

Vi må bevise besettelsen
for en jury,-

-at det finnes
en demonisk besettelse.

Arnes kjæreste, Debbie Glatzel,
erklærer også sin uskyld.

-Hva så du?
-Bare mye dytting og knuffing.

-Og så?
-Og så brøt helvete løs.

Knurringen hørtes ut som Hulken.

-Hva mener du?
-Arne da han ble angrepet av demoner.

-Innen rettssaken starter...
-Den såkalte djevelrettssaken.

...er saken mot Arne Johnson
med i det nasjonale landskapet.

Jim Van Sickle, News Four i Danbury.

Alle diskuterer:

Er demonisk besettelse
et mulig forsvar for et drap?

Rettssaken viste seg
å bli et mediesirkus.

Vi hadde reportere fra hele landet.

Det var stappfullt
i Danbury-tinghuset.

Vil djevelen være til stede
i dette gamle tinghuset i Danbury?

Kan han vitne på et tidspunkt?

28. OKTOBER 1981

Idet rettssaken begynner-

-virker djevelen fast bestemt på
å gjøre sitt nærvær kjent.

Flere ganger den første dagen-

-blinket lysene av og på.

Dommeren prøvde å få en vaktmester
til å finne ut hva som foregikk,-

-og ingen kunne forklare det.

Jeg husker at Lorraine Warren sa
hvor djevelen kan manifestere seg-

-med disse paranormale
tingene som skjer i rettssalen.

Hun fortalte
at ting skjedde med jurymedlemmene.

Noens sønn ble påkjørt,-

-og alle var en del av de onde
kreftene som omringet situasjonen.

Men lampene er ikke det eneste
som er uventet den første dagen.

Da Marty Minnella reiser seg
for å legge frem saken,-

-avbryter dommer Robert Callahan
forhandlingene.

Dommer Callahan sa at demonisk
besettelse ikke var tillatt i saken.

Det var urettferdig.
Dommeren tok helt feil.

Han sa: "Jeg kan ikke si
at demonbesettelse ikke finnes.

Men jeg kan si
at det ikke kan bevises."

Da dommeren ikke tillot
forsvaret om demonisk besettelse,-

-måtte jeg snu rundt for å gi Arne
en sjanse til en rettferdig rettssak.

Marty Minnella endrer Arne Johnsons
påstand til selvforsvar-

-og argumenterer
at Alan Bono var angriperen.

Klienten hans, en stille tenåring,
måtte beskytte seg selv.

Den 24. november 1981,-

-etter 17 timers rådslagning
over tre dager,-

-finner juryen Arne Johnson
ikke skyldig i drap.

Jeg har alltid sagt
at Arne er uskyldig.

Han har vært i helvete.

Men feiringen er kortvarig.

Arne Johnson blir dømt
for forsettlig drap.

Jeg ble overrasket.
Det var helt umulig-

-at han kunne ha gjort noe sånt.
Han er bare ikke typen.

Jeg kan bare si hva dommeren sa:

"Det er et lik der,
og noen må betale for det."

Arne Johnson får en dom
på 10 til 20 år i fengsel.

Mens han er i fengsel,
gifter han seg med Debbie Glatzel.

Etter å ha sonet mindre enn fem år,
blir Arne løslatt for god oppførsel.

Jeg ser på det som en seier.

Dette var en person tiltalt for drap.

I stedet sonet han mindre enn
fem år for forsettlig drap.

Jeg føler at jeg var uskyldig.

Og jeg gjorde det ikke.
Ikke meg personlig. Ikke bevisst.

Arne fikk neppe et godt forsvar.

For faktaene og sannheten
om hva som skjedde,-

-ble aldri presentert for noen.

Ble rettferdigheten skjedd fyllest?
Jeg tror ikke det.

Selv i dag er de hvis liv nesten ble
ødelagt av disse hendelsene,-

-fortsatt overbevist om
at de var djevelens verk.

Jeg tror at ved å true disse demonene
og utfordre dem, tok de kontroll.

Jeg åpnet døren.

Hvordan kan du tro at det er alt lys
og godhet og kjærlighet og Gud?

Men ikke tro at det finnes mørke
og personifisering av ondskap.

Et ekte menneske døde
knyttet til denne saken.

Og når man kombinerer ondskap,
hjemsøking og til slutt et drap,-

-og prøver å stille
det paranormale for retten...

...fortsetter vi å snakke om det.

Noe sånt kan skje igjen.

Det skjer nok igjen.

Kanskje får djevelen
sin dag i retten.

Ed og Lorraine Warren var aktive
i paranormal etterforskning-

-til Ed døde i 2006.

Lorraine fortsatte på egen hånd-

-og var konsulent for kassasuksessen
fra 2013, "The Conjuring".

Hun døde i 2019 92 år gammel.

I dag lever David Glatzel
et stille liv.

På de over 40 årene
siden hans siste eksorsisme-

-har han ikke opplevd
flere tilfeller av besettelse.

Arne Johnson og Debbie Glatzel
flyttet til en by utenfor Brookfield-

-og var gift i mer enn 25 år.

Debbie døde i april 2021.

Tekst: Ståle Waren
www.iyunomg.com