Original subtitles

Jeg ble journalist fordi jeg brenner for —

— å avsløre urettferdighet gjennom avsløringer ...

Nei, ikke to ganger "avsløre".

Jeg ble journalist fordi jeg brenner for å påpeke urettferdighet —

— ved å avsløre maktens menn. Maktens menn og kvinner?

Jeg ble ... jeg er journalist fordi jeg brenner for —

— å avsløre urettferdighet, og vil ruske opp i maktens korridorer.

Gi meg sjansen, da skal jeg hjelpe småkårsfolket.

Gi avisen deres en plass i journalistikkhistorien.

— Her. — Takk, Becka.

Vi er Dagens Nyheter. Vi er med i journalistikkhistorien alt.

Du har aldri jobbet som journalist.

Jeg har skrevet nesten en hel roman om en journalist.

Og fikk toppkarakter i nyhetsjournalistikk.

Vi skriver både om gamle klassikere og moderne elbiler.

— Hvilken bil kjører du selv? — Jeg har ikke førerkort.

Så jeg kunne jo dekke selvkjørende biler.

Hvorfor skulle Kattemagasinet ruske opp i maktens korridorer?

Fin katt.

Drittuke! Hvorfor fornedrer jeg meg for jobber jeg ikke vil ha?

Det er jo selvskadeatferd.

De burde være glade for at jeg gidder å jobbe for drittavisene deres.

Becka fra kulturredaksjonen.

Er det der min T—skjorte?

— Jeg kan ... — Nei!

Vent.

Hanna! Kom tilbake! Så snakker vi om det.

Alle tre. Hanna!

— Hei, Hanna. — Hei, far.

— Har det skjedd noe? — Tobbe har vært utro.

— Nei, uff da. — Hva har skjedd?

— Det er slutt. Hva skal jeg gjøre? — Drittsekk. Det er slutt med Tobbe.

— Hva gjør du i natt? — Jeg vet ikke.

— Har du et sted du kan dra? — Jeg får sove hos en kompis.

Ring igjen hvis du ikke finner en løsning.

Men Hanna, vi kommer rett fra pleiehjemmet.

Farmor orket ikke mer. Hun døde for en time siden.

Jeg er så lei meg på dine vegne.

Vi kom akkurat inn døren. Kan jeg ringe deg om en liten stund?

— Mhm. Elsker deg. — Og jeg elsker deg.

Faen!

Flytt deg.

Godt du hvisker, så ingen merker at du er sen.

Kjære venner. I dag står jeg her ikke bare som prest, —

— men også som barn. En sønn som tar avskjed med sin mor.

Det er ikke alltid lett for barn og foreldre å forstå hverandre.

Sånn var det nok med oss også, lille mor.

Men det fins en som forstår alt. En som er alles forelder.

— Gud. — Du er hos Gud. Du har fått ro.

Takk for alt, lille mor.

MIN FAR MARIANNE

Kommer dere etterpå?

Neste gang farmor dør, tror jeg du kommer tidsnok.

SEXINSTRUKTØR

Flott T—skjorte. Fin i begravelse.

Den er svart. Og den har et budskap. Farmor likte begge deler.

— Kom og si hei til Hanna! — Nei.

— Hei, Hanna! — Hei.

Hei.

Det er veldig lenge siden. Hvordan går det?

— Bra. — Det er jo hundre år siden.

Hvordan går det med arbeidslivet og kjærligheten? Har du fått barn?

— Ja, har du det? — Nei, jeg har ingen barn.

Jeg har valgt å satse mer på arbeidet.

Hva arbeider du med?

Jeg takket nei til journalistjobber for å satse på forfatterskapet.

— Når får vi lese boken din, da? — Snart.

— Vi skal inn nå. — Hei, Hanna.

— Hei. — Kjekt at du kom.

Jeg kunne ikke invitere deg, for du ville ikke være venner på Facebook.

Jeg kommer ikke på grunn av dåpen, men ... Vi har begravet farmor.

Sørgelig.

Hvordan kan man legge en dåp etter en begravelse?

— Det blir dårlig stemning. — Velkommen. Godt å se dere.

— Skal vi gå inn? — Ja.

— Ha det. — Ha det. Vi ses.

Gravølet, så er denne dagen over.

Lille venn, da. Hun var gammel.

— Hun har det bedre nå. — Jeg kom ikke tidsnok.

— Men du kom. Det er hovedsaken. — Og så Moa og de ...

"Har du ikke mann og barn? Har du ikke noe liv?"

Jeg burde gå bort til dem og si at jeg er både arbeidsløs og hjemløs.

Ikke bry deg om dem. De er bare misunnelige.

Jævla Becka i Dagens Nyheters jævla kulturredaksjon.

De har jo rett. Jeg har ikke noe liv.

— Du vil da ikke ha deres liv. — Nei, men likevel.

— Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. — Kom her, jenta mi. Kom.

Hanna, nå skal du høre. Det er sånt som skjer her i livet.

— Det skal nok gå bra. — Hvordan da?

— Du kan jo flytte hjem en stund. — Aldri i livet. Nei!

— Her er Hannas mor, Eva. — Jeg er vel moren din også.

Ja, men jeg er ikke like berømt som journalisten Hanna Jacobsson.

Du har vasket veldig mye. Er du fornøyd med resultatet?

Nå tror jeg de kommer.

Hanna Jacobsson flytter hjem igjen.

Tross sitt dramatiske løfte om aldri å gjøre det.

Legger du av Stockholmsdialekten? Hvordan er det å komme hjem?

Fint, til jeg så deg.

Flyttingen foregår med den svenske kirkens kjøretøy.

— Skal skatteborgerne betale det? — Slutt nå. Vi har kjørt langt.

Hanna Jacobsson flytter hjem til et vikariat på Västnytt, —

— som hennes kjære far har skaffet.

De trenger en vikar. Helga ble veldig glad da jeg fortalte om Hanna.

I kristen barmhjertighet ga hun prestens datter en grunnløs sjanse.

Kan jeg få en kommentar?

Får jeg minne om at du bare flyttet 25 meter bort til garasjen?

Fordelen ved å mangle ambisjoner er at man ikke kan mislykkes.

— Jeg er ikke mislykket. — Nei.

Du har kjempet lenge, og kommet helt hit.

— Det var du som begynte. — Ut!

VENNINNEBOK

Jeg vil bli: den som redder verden!

Mitt høyeste ønske: IKKE bo i Alingsås!

— Skal vi se en film i kveld? — "Da Harry møtte Sally"?

— Glimrende forslag. — Best å bare se filmen man liker.

Filmene fra de siste 30 årene er sykt overvurdert.

Takk for maten, den var god. Halvparten spydde jeg, resten i do.

Ta med denne ut.

Jeg tenkte på det at hvis du syns det er trangt her, —

— kan du bo i farmors hus. Vi selger det ikke på en stund.

— Hvis du vil ha mer privatliv. — Jeg har ikke noe privatliv.

Skal vi spole rett til kjærlighetserklæringen?

"Når du vil tilbringe resten av ditt liv med noen ...

... vil du resten av ditt liv skal starte snarest mulig."

— Hvor er alle sakene mine? — Jeg bar alt opp på loftet.

Bare mens Hanna er her. Jeg la frem pyjamasen din.

— Den sover jeg ikke i. — Da må hun flytte ut i garasjen.

— Vi må tenke på privatlivet. — Den er for varm. Jeg blir klissvåt.

Sov naken, da.

— Har du sjekket busstidene? — Jeg tenkte far kunne kjøre meg.

— Har du klær? — Må jeg ha på meg klær også nå?

Noe litt mer voksent, så de tar deg på alvor.

— Hvor fant du det? — Det ser da ekstremt voksent ut.

— Hanna låner skjerfet mitt. — Ja ... Så fint.

Kan du kjøre meg? Jeg glemte å sjekke busstidene.

Takk!

Margareta, følger du med på hva de vedtar om broen?

— Bra. Og så ... — Unnskyld.

— Hvem er du? — Hanna.

Jeg skal begynne som vikar her.

— Hanna, Lasses datter. — Å ja. Velkommen, Hanna.

Vi er midt i møtet, bare heng på. Fint å ha deg her.

Så er det privatiseringen av alderdomshjemmet.

Den tar jeg gjerne. Jeg skrev om det da jeg var i praksis.

Fryktelig som eldre marginaliseres.

Men det er en oppfølger til mitt oppslag om sykehuset.

Det kom på Aktuelt, både dagsnytt og kveldsnytt.

Jeg har en annen sak til deg.

Det er en Kerstin Svensson, som skal til Stockholm.

Hun skal være med i et tv—show. Hun skal skrape frem en gevinst.

— Drømmereisen, en ny veranda ... — Kult.

— Du får med en fotograf. Fromell? — Ja.

Fikk jeg ferskingen? Herlig. Hva skjer?

Hei.

— Hvor gammel er du? — 28.

— Å? Dere pleier å være litt yngre. — Hva mener du med "dere"?

Vikarene. Det pleier å være de som ikke fikk fast ansettelse.

Den gode, gamle visa.

Hvordan føltes det å skrape frem gevinsten?

Jeg vet ikke riktig.

— Ble du overrasket? — Ja, selvfølgelig.

— Hvor kjøpte du skrapeloddet? — Ikke stikk frem mikrofonen.

Hold den litt mer ... rett.

Han er da "From Hell". Fromell. Alexander From Hell.

— Og han brukte ikke stativ. — Han sa det ikke trengtes.

Han var for lat til å ta det frem. Hva mer fikk dere?

Jeg har masse bilder her. Jeg finner nok et litt morsommere.

— Takk for hjelpen. — Helt i orden.

Hanna. Vi må ta en liten prat om mikrofonteknikk.

Hold mikrofonen sånn, som et fullt glass.

Ikke sånn, som om du ...

— Som om du skulle spise glasset. — Alexander? Kom.

— Ja? — Se på dette.

Rasshøl. Skikkelig rasshøl.

Det var jo bare et sjal.

Vi har jo snakket om det. Jeg vil ikke ha spørsmål om Marianne.

— Kanskje vi bare skal si det? — Nei, Lasse.

— Det er på tide. — Jeg vil ikke høre mer.

Faen i helvetes jævla faen!

Au, au, au!

— Er du hjernedød? — Mor?

— Trives du på jobben? — Den er grei.

— Hun Aisha virker bra. — Aisha.

Laget ikke hun et innslag om flyktningbarn uten følge?

Veldig gripende.

Har du alltid visst hva du ville med livet?

Har du alltid visst at du ville bli prest?

Nei. Kanskje ikke alltid.

Men jeg kjente nok tidlig at jeg måtte ha en å snakke med.

— Gud? — Ja. Jeg var nok et ensomt barn.

— Så Gud var støttekontakten din? — Noe sånt, ja.

Faen ...!

— Er hun sur for noe? — Nei, jeg tror ikke det.

— Hvorfor tilbød hun meg å flytte? — Det var da bare omtanke.

Du er vant til å stå på egne bein. Så tenkte hun du kunne få gjøre det.

Og få fred og ro, skrive ferdig boka.

Og ikke noe press. Den er ferdig når den er ferdig.

— Den er kanskje ferdig alt. — Næh ...!

— Vil du jeg skal lese den? — Nei.

— Hvorfor ikke det? — Jeg vil bare ikke.

Skal jeg tvinge deg til å sende den inn? Send den boken, Hanna.

Ellers får du ikke is og ikke ukepenger.

Send inn boka.

Greit. Men det er din skyld hvis jeg får avslag.

Det får du ikke.

Legg ved fil.

Jeg blir så stolt av deg, Hanna. Du kjemper virkelig.

Du gjør det du vil, og det du tror på.

Du er så modig.

Nei. Riktig banking.

Tre inn.

Ville det gjort fysisk vondt å forlate mannsreiret ditt?

— Jeg går på jobb hver dag. — Har du jobb?

En som ikke far har skaffet. Jeg er kundeansvarlig hos Elon.

— Du tuller ... — "Hva, må jeg sette i kontakten?"

— Stakkars kunder. — Kom du bare for å spre glede?

Det er så rar stemning mellom mor og far.

Jeg hørte dem krangle. Og etter middagen var far helt gråteferdig.

Det har han vel vært siden farmor døde?

Mor er vel ikke sur for at farmor er død.

— Ja! — David ...

Det er vel bare en 60—årskrise.

"Hva har vi brukt hele livet på? Hvorfor bor barna hjemme ennå?"

"Fins det en Gud?"

Bare han ikke kjøper motorsykkel og dater konfirmanter er jeg glad til.

Sant nok.

— God morgen. — God morgen.

— Far, da! Nei! Hva har du gjort? — Ser det så stygt ut?

— Du har barbert deg. — Hvorfor? Du var jo fin som du var.

Hver 30. år er det på tide med forandring.

— Det er fint. Du likner din far. — Syns du? Takk.

— Men mykere. Det er fint. — Jeg må bare venne meg til det.

Får du en spennende dag?

POTETFESTIVAL

Jeg kommer fra SVT Väst. Får jeg stille et par spørsmål?

Vil du si et par ord om potetfestivalen?

Får jeg spørre dere om potetfestivalen?

— Hei. — Hei.

— Hei. — Heisan.

— Kan jeg hjelpe deg? — Nei, jeg bare kikker.

— Jeg så kjolen i vinduet der. — Den er jamen flott.

Den henger her borte.

— Vet du hva størrelsen er? — Hva er det største du har?

Størrelse 44. Vet du hva hun pleier å bruke?

— Den er nok litt liten. — Disse har vi i større størrelser.

Det er mer en tunika. Den er jo kjempefin.

— Ja, ikke sant? — Så sommerlig.

— Jeg tar den. — Så kjekt.

Hvis den ikke passer, kan du godt bytte den.

— Lasse! — Hei.

Hva har du gjort? Jeg kjente deg knapt igjen.

— Hvorfor tok du skjegget? — Det var på tide.

— Du ser mye yngre ut. — Takk.

— Er den til Eva? — Nei. Eller ...

— Det er en overraskelse. — Jeg kan pakke den inn til deg.

— Hun er da ingen elefant. — Den kan alltid byttes.

— Kan jeg hjelpe deg med noe? — Jeg finner en litt mindre selv.

Ha det.

— Godt valg. — Takk.

Fint at det fins pene ting som passer oss som er litt større også, hva?

Ja.

Hva syns du om poteter? Hvem skal bli Årets Hedersknoll?

Ikke interessert.

Nesten alle kvinner sier nei, men ingen menn.

Hvordan skal vi oppnå likestilling da?

Kjører du den feministgreia kommer vi aldri herfra.

Vet du hvor mange kvinner og menn som er på nyhetene?

— Betydelig færre kvinner. — Så synd. Dere er jo fine å se på.

Hva sier du? Skal vi gi oss? Ta en øl i stedet for?

— Hei. — Hei.

— Kjenner mor og far en Marianne? — Marianne?

Da de kranglet snakket de om en Marianne.

Kanskje det er en fra kirken eller fra mors syklubb.

Du mener fars elskerinne, Marianne.

Visste du ikke det? Det er bare sex.

Mor var sjalu i starten, men så møtte hun Lennart og Bengt—Åke.

— Du gikk faen meg på den. — Nei, det gjorde jeg ikke, tenk.

— Det er middag om et kvarter. — Og ...?

David, ta skrutrekkeren.

Far? Hanna tror du har en elskerinne som heter Marianne.

— Det var hun som sa det. — Nei.

— Hanna! Hvorfor sa du det? — Hun tror far surrer med Marianne.

Jeg bare spurte David om han hadde hørt om en Marianne.

— For da dere kranglet, hørte jeg ... — Det ville jeg aldri gjort.

— Nei, men hun tror det. — Marianne. Det ...

Få den. Jeg teller til tre.

— Et ... — Sånn kan vi ikke ha det.

— La oss snakke om det. — Gi meg bevismaterialet mitt.

— Det der er ikke nødvendig. — Skal dere skilles?

Jeg kan ikke bli skilsmissebarn. Får jeg en Marianne som ny mor?

Det er overhode ikke noe sånt. Tenk deg godt om nå.

Det jeg prøver å si er at jeg har det man kan kalle ...

Lasse!

... en kvinnelig side.

— Hva er det? — En sånn du ikke har.

Kan dere være stille nå? Så skal jeg prøve å forklare.

Det har seg slik. Jeg har følt dette hele livet.

— Jeg har ikke sagt det til dere. — Far liker å gå i dameklær.

Bare her hjemme.

— Så du er transe? — Det heter ikke det lenger.

— Ikke vær politisk korrekt. — Det er ikke det jeg er.

Og ikke det jeg vil bli kalt.

Jeg er ... Altså, Marianne ...

Marianne ...

... det er jeg.

Det er ikke noe å snakke om. Far går jo ikke rundt i dameklær ute i byen.

— Så du visste om det? — Selvsagt.

Nå glemmer vi dette. Sett dere, så spiser vi.

Vi skal ikke snakke mer om det.

Det hadde vært verre å ikke si det som det er.

Elskede Eva, det er ikke verdens undergang.

Dette var jo ikke det vi hadde bestemt, var det vel?

Dette var jo vår hemmelighet.

— Var det ikke det? — Jo.

Nå vet de det de må vite. Så lenge Marianne blir hjemme, går det bra.

— Du? — Mhm.

Hvis jeg forteller deg en ting, kan du holde det for deg selv?

Klart det.

— Det er så dumt. — Selvsagt kan du snakke med meg.

Far har fortalt ...

... at han liker dameklær.

— Er han transvestitt? — Han har en kvinnelig side.

Sier han.

— Javel. — Alle her vet hvem han er.

Det ville blitt så mye snakk hvis dette kom ut.

— Gjør det noe? — Vi har avtalt å ikke si det.

Skål!

Alle familier har noe dritt de skammer seg over ...

— Hanna! — Hei, Hanna.

Hei.

Aisha, det er min skolevenninne Moa og hennes mann, Rickard.

Så jeg deg ikke på tv forleden? Noe om en dame som vant i lotto.

Gikk ikke du på journalisthøyskolen? Litt bortkastet tid, hva?

Nå er du dum, Rickard. Hanna har jo skrevet bok.

— Den kommer ut snart. Ikke sant? — Ja.

— Skal vi slå oss ned her? — Nei, vi setter oss inn.

Vi har kjærestekveld ...!

— Vi ses. — Ha det bra.

Herregud. Sjarmerende par.

Kan de takle at sjelesørgeren i Alingsås har alternativ klessmak?

Men det er en så sterk historie.

Presten, som alle kjenner, kommer ut som transe.

— Nei. — Neivel.

— Vil du ha en til? — Ja. Og jeg vil høre om boken din!

Nei, ikke ta den.

— Hallo, Hanna. — Vekket jeg deg?

— Jeg rakk ikke bussen. — Jeg var våken.

— Kan du hente meg hos Lisa? — Ja, jeg kan veien. Jeg kommer.

— Lasse ... — Hun skal ikke gå alene om natten.

— Dette er jo ikke Chicago. — Men hun trenger oss fortsatt.

Jamen ...

— Takk for at du kom og hentet meg. — Jeg var jo våken.

Hvis du lurer på noe av det jeg fortalte forleden —

— om meg selv ... så bare spør.

— Det skal jeg. — Det kom sikkert som et sjokk.

Du skal vite at hvis det bare var opp til meg ...

Det er greit. Jeg forstår det. Jeg er bare litt trøtt.

Kjedelig å si det på bursdagen din, men kan du ta Ödenäs den 10.?

— Jeg har en dåp også. — Jeg tar den.

Ellers må vi snart sende gudstjenester på Skype.

Var det en idé? Er det noe du grubler på?

Nei ...

Eller ... Jo, faktisk.

Det er en fra menigheten som har oppsøkt meg. En kvinne.

Hun vet ikke hvordan hun skal leve. Jeg grubler på det.

Hva jeg skal si til henne.

Hun tør ikke være seg selv, fullt ut.

Ja ... Kanskje du kan si ...

... at Gud skapte mennesker i sitt bilde, —

— fordi han elsket oss akkurat slik vi er.

Å tørre å være seg selv er på ett vis å tørre å ta mot Gud fullt ut.

Å elske seg selv og derigjennom elske Gud.

Hei, elskling.

Til middagen i kveld vil jeg komme som Marianne.

— Nei, Lasse. — Jo, jeg vil.

— Jeg syns ikke ... — Vi er jo hjemme.

Det er det eneste jeg ønsker meg.

Ja, da så ...

Ha det.

GRATULERER

— Skal jeg bære ut? — Jeg tenkte vi skulle spise inne.

— Det er deilig ut. — Noen sa det ble regn.

— Jeg tenkte vi skulle sitte her. — Hvorfor det?

— Det blir koselig. — Okay ...

Bytur med Saga og venninnene? Nei takk.

— Hvor er far? — Oppe.

Jeg henter ham. Far?

Unnskyld.

Er det derfor du vil spise inne? Fordi far er ...

— Hva sa far? — Jeg gikk inn uten å banke på.

— Jeg ville forberedt dere ... — På hva?

Far er ...

... utkledd.

Ikke si "utkledd". Det er bare den andre siden av ham.

Han er den samme gamle faren deres. Han er bare Marianne.

— På hvilken måte er han Marianne? — Spør ham selv.

— Det er normalt. Ikke det spor rart. — Nei.

Oi, for et fint bord.

— Hei. — Hei.

— Jeg heter David. — Han vet det.

Eller unnskyld ... skal vi si "hun"?

— Bare si "du". Jeg står jo her. — Vær så god, gå til bords.

Nå håper jeg dette skal bli bra.

— Det dufter vidunderlig. — Slå dere ned.

Ta den.

Nei.

— Er dere lesbiske nå? — David.

Du er nok det, Marianne, men er du, mor?

Det er lov å spørre, for dette er jo overhode ikke merkelig.

Hvis spørsmålet var seriøst ment, handler det om å føle seg riktig.

Jeg er ikke lesbisk. Vel, her er fars yndlingsgryterett.

Og dette er uten kjøtt til deg, Hanna.

— Begynner du, Lasse? — Marianne.

Jeg er nysgjerrig, Hanna. Hvordan går det på jobben?

Tja, sånn passe.

Jeg får fortsatt bare lov til å lage avrundinger.

De små, morsomme innslagene til slutt i nyhetene.

Godt forsøk på småprat.

Du skal nok få sjansen til å vise hva du kan.

Ellers kommer pappa Marianne og dasker dem med håndvesken.

— Gi deg. — Du er ikke moren min.

— Nei, jeg er faren din. — Kan vi ikke bare ...

Min far Marianne!

Ja. Jeg er din far.

Da er jeg din sønn fra 1750, Jonas Alströmer.

— Hvis han får, får jeg også. — Nei, det får du ikke.

— Dette smakte virkelig godt. — Kjempegodt, mor. Takk.

Hva sier dere? Skal vi se en morsom film etterpå?

— Altså etter middagen? — Og så får jeg velge film.

Jeg skal treffe Moa og Saga og de.

Å ja.

Mor på byen! Mor på byen! Nå skal mødrene på fest!

— Nå skal vi ta en selfie. — Kom, Hanna.

Selfie! Jeg tar et par, så vi har noen å velge mellom.

— Dritbra. — Får jeg legge dem ut?

— Hvis de ble gode. — Se her! Et bilde av Moltas.

— Så søt han er! — Det er hans første faste bæsj.

— Har du sett, Hanna? — Nei, så søt.

— Kjempesøt. Han er alltid så blid. — Og der ser du bæsjen.

— Vil dere ha en Jägermeister? — Nei takk, jeg har vin.

— Samme her. — Fire Jägermeister.

Kjæreste, så fint du hadde stelt til.

Samme det, når det blir dårlig likevel.

Hadde vi det ikke bra som det var?

Jeg vil ikke fortsette å lyve.

Kjære ... Jeg ville dette.

Nå vet de det. Så får vi gi dem litt tid.

— Hvordan går det med ammingen? — Bra. Det går fint.

— Spill "Shoreline"! — Du må få barn mens du er ung.

Hva brukte jeg tiden til før? Nå som mor er jeg supereffektiv.

Godt for deg å vite, som prøver å skrive bok.

Man trenger ikke ha barn. Man kan leve på andre måter.

Ja, det kan man. Spill "Shoreline"! Kom igjen.

Når man først har barn, kan man ikke forestille seg livet uten.

Sånn er det med heroin også.

Man lever et helt liv uten, prøver en gang, og så kan man ikke leve uten.

— Hva sa du nå? — Ikke noe.

— Sammenligner du barn med dop? — Det var fleip.

Klemte du ut humoren din sammen med den drittungen?

Festlig, altså. Bli voksen. Kom.

— Helt sant. Bli voksen. — Ærlig talt. Bli voksen selv.

Forresten, vet du hva min tante Louise sa?

Hun møtte faren din da han kjøpte en bluse.

Som åpenbart ikke var til moren din. Det syns jeg er humor.

Den prektige familien Jacobsson. Kanskje ikke så prektig likevel?

— Hanna, jeg ... — Bare følg mødrevenninnene dine.

Moa viser bilder av hemorroidene sine.

Spill "Shoreline"!

— God morgen. — God morgen.

Der er du jo.

— Hei. — På tide å komme hjem nå?

— Var det gøy med jentene? — Veldig.

— Har du sovet over hos noen? — Spiller det noen rolle?

Nei.

— Det viktigste er at det var gøy. — Far?

Du vet vel at folk snakker?

Dere vil i Guinness' rekordbok med flest rekesmørbrød på ti minutter.

Stemmer det?

Her ser vi Roland Rekedreper, som nå er på skive nummer fem.

Og Sigge "Slukeren" Svensson ikke langt etter.

Erik "Reka" Ragnarsson er i gang med syvende skive!

Han går etter seieren. Det blir spennende å se ...

— Da var det slutt på det morsomme. — Men du er jo morsom.

Tror du Becka fra Dagens Nyheter har dekket mange rekedueller?

Det er en kunst å få noe gøy ut av tre idioter som spiser rekesmørbrød.

Hva er det?

Vi feiret fars sekstiårsdag. Og han ville feire som Marianne.

— Som Marianne? — Han vil bli kalt det i dameklær.

— Å, sånn. — Og broren min tok det ikke så pent.

Deltakende Norén—drama.

Jeg orket ikke være med, så jeg dro på byen.

— Er Mariannetingen greit for deg? — Ja, helt klart.

Men David ... Du skulle hørt ham.

Det må være svinaktig tøft for faren din å våge å gjøre det.

Han trenger familien sin mer enn noensinne.

Hei! Vet du hvor David er?

— Ja, han sitter der borte. — Takk.

Har du kjørt feilsøk? I manualen. Da er det bare å forsøke igjen.

Lykke til.

Seriøst. Er alle over 40 utviklingshemma?

"Har alle over 40 en mental funksjonsvariasjon?"

— Du må snakke med ham. — Med hvem?

— Far. — Om hva?

Forholdet deres er ikke mitt ansvar.

Sier hun som slet sånn med far at hun heller gikk ut med folk hun hater.

— Jeg håner ham ikke. — Prøv. Få det ut av systemet.

Jeg har ingen problemer med hva far har på seg.

For min del må han gjerne opptre på potetfestivalen i full drag.

— Hm! Det sa du ikke før. — Noen modner fortere enn andre.

Jeg må jobbe nå.

Velkommen til Elon. Du snakker med David. Har du kjørt feilsøk?

Nå skal dere møte noen karer som vil i Guinness' rekordbok.

Med rekesmørbrød i store lass.

— Og nå over til Hanna Jacobsson. — Hanna! Du er på nå.

Vi hører om toppidrettsutøveres steinharde forberedelser.

Men det er ikke noe mot disse tapre rekerekordjegerne.

— Hva er planen? — Du er jo kjempeflink.

... på ti minutter. Individuelt og som lag.

Hva er målsettingen?

Jeg har tenkt litt på det du sa, mor, om å flytte til farmors hus.

Da er jeg nærmere jobben og sånn.

Det er ikke noe problem for oss å ha deg her. Vel?

Nei, slett ikke.

Men du bestemmer jo selv.

Sigge "Slukeren" Svensson følger godt med. Det er spennende.

Jeg har begynt å pakke litt. Jeg kan sette det unna så lenge.

— Det kan jeg gjøre. — Jeg henter dem senere.

Det er fælt å se meg selv på bilder. Det er ikke meg.

Dette husker jeg.

Frøken Fregne.

Jeg kan vel ha vært seks—syv år.

Jeg spurte farmor om jeg fikk ha på meg kjole.

Jeg ville jo være fin når jeg skulle gå til fotografen.

Først trodde hun jeg tullet. Da hun forsto jeg mente alvor ...

"Dette vil jeg aldri høre snakk om mer," sa hun.

"Det må du aldri fortelle noen."

Men nå har jeg gjort det likevel.

— Det var jo en annen tid også. — Ja. Det var vel det.

Så da ... klarer jeg meg nå.

Ja.

Hvis det ikke er mer varmtvann, er det ikke nødvendigvis noe galt.

Varmtvannsberederen her er litt skral.

Særlig hvis du dusjer lenge. Kommer det ikke på av seg selv, —

— har den en liten ventil, som kan sette seg fast.

Da ringer jeg deg.

— Skal jeg se på den nå? — Nei, det trenger du ikke.

— Ha det. — Ha det.

Jeg forstår henne.

Hanna vil være selvstendig. Hun er vant til å stå på egne bein.

Det trenger ikke ha bare med oss å gjøre.

Det har det jo. Det vet du.

Er du ikke redd for å miste henne?

Jo. Jeg er redd for å miste dere alle sammen.

Takk for maten.

— Vil du ha mer? — Nei takk, jeg er forsynt.

Kom og legg deg, Lasse.

Jaha! Skal vi se hva vi har i dag?

En barnehage med vårkonsert? Eller vestkystens største tresleiv?

Hvis du er lei avrundingene, kan du komme med egne ideer.

— Som ...? — Faren din, for eksempel.

Hvis han kommer ut er det en sterk historie.

Et fint personportrett, som Aktuelt ville tatt opp.

— Han vil holde det privat. — Men emnet er enormt viktig.

Ja. Det syns selvfølgelig jeg også.

Men det gjelder ekte transpersoner. Ikke min far og 60—årskrisen hans.

Lars—Erik, grav videre i striden om omsorgspleie.

Og så har vi en gledelig nyhet.

En liten fugl fra forlagsbransjen har hvisket meg i øret —

— at noen her har skrevet en roman, helt i smug, uten å nevne det.

Ikke bare skal den gis ut på et av Sveriges største forlag ...

— Hvorfor har du ikke sagt det? — Den blir også filmatisert.

Filmrettighetene er solgt, ja. Men slikt tar tid.

— Ellers stemmer det ganske bra. — Alexander, kom!

— Takker. — Vær så god.

Det er en nyhet ikke bare for oss, men for hele Alingsås.

Hanna, en sak for deg. "Lokal tv—fotograf på vei til Hollywood."

— Noe i den stilen. — Jeg har også noen ideer. Takk.

— Gratulerer. — Takk.

Jeg har skapt en ny type purk. En hardkokt jævel.

Det har vi ikke sett så mye av. Han plages av indre demoner.

— Som de pleier. — Han har levd et hardt liv.

— Hvordan demper han angsten? — Å, vær så snill, si det.

— Med alkohol og kvinner. — Har du et tips til forfatterspirer?

— Strekk deg mot stjernene. — Og så til været ...

Hollywood neste stopp

Bonnier forlag

Far

"Vi har for tiden ikke mulighet til å utgi ..."

— De får inn jævlig mange manus. — Les konsulentuttalelsen.

"Jeg har lest hele Hanna Jacobssons ufattelig pretensiøse romanmanus.

En heltinne uten noen feil klarer alene å velte USAs regjering.

— Trist og kunnskapsløst ..." — Det holder.

Det er jo surt, men du kan ikke gi opp.

Hanna?

— Har du laget direkte innslag før? — Nei.

Da er det på tide.

Hanna, pust litt mer stille. Det høres.

— Jeg får ikke puste i denne her. — Så ta av hodet.

Du er på om fem minutter.

Jeg teller ned, vesla.

I dag åpner den store potetfestivalen, —

— som samler både store og små. Bare de ikke blir mos.

— Litt mer innlevelse. — Javisst.

— Stilig kostyme. — Noen må ta de tunge oppgavene.

— Bare du ikke blir mos. — Ja, gi meg noen bedre potetvitser.

Å ta dine er jo lompent ...

Under skallet er det ikke så mye humor.

Da går du jo bare rett i potetkjelleren.

Skal vi treffes en dag og ta en øl eller en kaffe?

— Jeg er litt travel om dagen. — Okay.

Si fra når du har en pomfridag.

Er det Roxtvå—fyren? Han er jo kjempesøt.

— Hysj. — Hva?

Unnskyld.

— Hold opp. — Med hva?

— Unnskyld. — Du er da "dressed for success".

— Unnskyld. Arbeidet kaller. — Da lar jeg deg bake i sola.

— Vi ses. — Vi sender om ett minutt.

Hanna.

— Hei, mor! — Jeg vil ikke forstyrre deg nå.

— Har far fortalt hva som skjer? — Nei.

— Hva er det med far? — Det er nå, Hanna.

— Han har ikke sagt noe til meg. — Hanna!

— Hva er det? — Far får en pris.

— En pris? — To, en ...

I dag åpner potetfestivalen.

SVT Väst er på pletten. Over til deg, Hanna.

— Hvem er han her som? — Hanna. Over til deg.

— Hanna, du er på. — Over til deg, Hanna.

Er du med?

Hei, Lars—Erik. Jeg står her nå på åpningen av potetfestivalen, —

— som samler både store og små. Bare ikke alt blir mos.

Film scenen.

Kjære Alingsås—borgere. Velkommen til årets høydepunkt, —

— den store potetfestivalen.

Det er med stor glede jeg åpner med å dele ut en pris til en —

— som har betydet noe ekstra —

— og satt ekstra gullkant på Alingsås hele dette året.

Jeg snakker om prisen som Årets Hedersknoll.

Velkommen på scenen, Västergötlands yndlingsprest: Lars Jacobsson!

Der ble Årets Hedersknoll kåret. Det ble Lasse Jacobsson.

Tusen takk.

— Se der. — Far!

— Gratulerer! — Takk.

— Det der ser varmt ut. — Hvor lenge har du visst dette?

Et par dager.

— Gratulerer, Lasse! — Takk.

— Lar du skjegget gro igjen? — Vel, vi er på vei hjem nå.

— Drikk mye vann nå. — Så fin du er.

Ha det, mor.

Hold kjeft.

Jeg setter på tevann. Vil du ha en kopp?

Vi har visst en pakke kjeks også.

Lasse.

— Jeg klarer ikke dette lenger. — Hva da?

Jeg vil ikke være den som tvinger deg til noe.

Hvordan skal dere ha det?

Nå gjør vi jo som før. Tror du ikke jeg klarer det?

Jeg gjør det nå For familiens skyld.

— Og for min egen. — For din egen?

Det fungerte jo bra før. Det sa du jo selv.

— Elskede Lasse. — Du må ikke gå fra meg.

Det må du ikke, hører du?

— Jeg vil ikke ... — Lasse, Lasse.

Elskede Lasse. Se på meg.

— Du må ikke. — Jeg elsker deg.

Og jeg er her for deg.

Og jeg kommer til å støtte deg.

— Du er min beste venn. — Du er min beste venn.

Marianne.

Det er jo det vi alltid preker om. Å bli elsket som den man er.

Hva skal jeg kalle deg fra nå av?

Marianne. Jeg har alltid egentlig hett det.

Et trivelig navn. Den franske formen av det latinske Mariana.

Vet du hva det betyr? Kvinne. Kvinnelig.

Ser man det ...

Ja, ja. Da får vi bytte alle navneskilt.

— Gunnar. Tusen takk. — Takk selv.

Men du må fortsatt ta gudstjenesten i Ödenäs den 10.

— Den er grei. — Bra. Ha det.

Kom inn.

— Hallo, Hanna. — Hei, far.

Jeg var på vei ned i byen og ville høre om du vil være med.

— Kanskje få oss noe å spise? — Jeg er midt i maten.

Spis, du. Jeg venter. Så kan vi ta et glass vin etterpå.

Jeg må arbeide etterpå.

Hvis du har et problem med dette, —

— så vær i det minste så ærlig at du sier fra.

Jeg har et problem med at du ikke er deg selv lenger.

Dette her er meg.

— Dette er den jeg er. — Ikke for meg.

Nei. Men la meg da være veldig, veldig tydelig.

Jeg vet ikke hva det er å være kvinne.

Men jeg vet faen meg hva det er å være meg.

Hvorfor må det gå så fort?

Du er ung.

Du har hele livet foran deg. Det har ikke jeg.

— Jeg vil ha igjen faren min. — Jeg er faren din.

Og det vil jeg alltid være. Det er Lasse som ikke fins mer.

Har han noen gang gjort det? Var hele min barndom bare en løgn?

— Du har løyet for meg! — Kjære venn ...

Jeg vil du skal gå nå! Jeg vil ikke se deg! Gå!

Jeg vil ikke se deg!

Hei. Er du Marianne?

Jeg heter Aisha. Jeg er kollega av datteren din.

Ja. Hanna har fortalt om deg.

— Så hyggelig å møte deg. — Takk i like måte.

— Vil du ikke slå deg ned? — Veldig gjerne. Så hyggelig.

— Vil du ha et glass vin? — Ja, det vil jeg.

— Bra. Da kan jeg ta ett til. — Det er så mye jeg vil spørre om.

— Med alt? — Bare dressing og salat.

Er du transe, eller?

Det er faen meg en transe.

— Hvor mye tar du for et knull? — Kutt ut.

Kameraten min er sugen. Hva skal du ha for å ligge med henne?

Fin parykk. Eller er det ditt eget hår?

— Ti stille! — Jeg bare stiller noen spørsmål.

Det får du ikke. Bare ti stille.

Du tåler vel et spørsmål.

— Jeg snakker til deg. — Gi deg, Jocke. La være.

— Sett deg. — Nå setter du deg ned.

— Er du så snill å sette deg? — Jeg vil bare se litt på deg.

Nei, ikke håret! Stopp.

Ikke rør meg. La være.

Hva faen ...?

— Nå er den ferdig. — Hvordan syns du det går?

Du får den på huset. Bare gå.

— Få vennen din vekk herfra. — Ja. Jeg skal bare ...

Unnskyld? Var du ikke prest for konfirmantene for noen år siden?

Jeg kjenner deg godt igjen.

— Zian ... og Julia. — Tenk at du husker det.

— Godt å se dere. — I like måte.

— Jeg anmelder faen meg det svinet. — Jeg kan melde deg for trakassering.

Nei, jenter, vi tilgir ham. "Thi de vet ikke hva de gjør."

— Lukasevangeliet 23:34. Ha det. — Ha det.

— God morgen. — God morgen.

Hei.

— Jeg har ... faktisk møtt faren din. — Unnskyld?

Jeg skal lage en reportasje om Marianne.

Hva er problemet?

Hvorfor takler du ikke at faren din vil på tv?

Det er du som vil ha ham på tv.

Nå er du både uprofesjonell og misunnelig.

Jeg sa jeg var imot det. Du gikk bak ryggen på meg.

— Katteslagsmål. — Lag et innslag om din egen far.

— Du er jo en jævla forræder. — Mjau.

Ærlig talt, hva feiler det deg?

Stjerneforfatter. For en vits ...!

— Er det den tiden på måneden? — Jeg ler av deg hele måneden!

En hardkokt purk som hører på opera og plages av indre demoner?

— Han hører på jazz. — Hanna, kan vi ta en liten prat?

Hvorfor er det bare jeg som må lage små, søte historier?

Send Lars—Erik for å teste badebukser i en vannsklie!

— Du bør nok gå hjem nå. — Gjett om jeg skal!

Men ikke fordi du sa det. Fordi jeg vil!

Bruk stativ, ditt jævla kukhue!

Okay.

— Hei, Hanna. — Dra til helvete, mammaidylldokker!

Jeg er 28 år! Og kanskje jeg ikke vil ha barn engang!

Hei, det er Hanna Jacobsson. Legg igjen nummeret, så ringer jeg.

Hei, Hanna. Det er far.

Nå på søndag skal jeg holde min første preken.

Altså den første som Marianne. Du gjør jo som du vil.

Men jeg ville blitt veldig glad hvis du kom.

— Så det blir ekstra bra stemning. — Det kommer ikke så mange.

David, mor og de vanlige.

Jeg savner deg. Ring hvis du vil snakke.

Kan ikke :( Helga vil jeg skal jobbe

klem

— Helga! — Hei!

— Hvordan går det? — Det går bra. Så fin du er.

— Takk. Så snill du er. — Du har vel ikke ombestemt deg?

— Hva mener du? — Reportasjen.

Du ga min journalist Aisha lov til å filme din preken på søndag.

— Nei, jeg har bestemt meg. — Bra.

Men kan du gi Hanna fri? Jeg vil så gjerne ha henne der.

På søndag?

Kanskje hun kan bytte med noen, og jobbe en annen helg?

Hanna skal ikke jobbe på søndag.

— Skal hun ikke? — Nei.

Neivel. Ja, men da så ...!

Da ses vi på søndag. Ha det.

Verdens beste Marianne — snart i ditt fjernsyn!

Ja!

Hva vil du?

Ryktene sier du gikk skikkelig bananas nedi byen.

— Sier hvem? — Rickard. Som sier Moa sa det.

— Selvsagt. — Her er min mening.

I stedet for å vedgå at du oppførte deg som en bortskjemt fjortis —

— skylder du på alle andre.

Det er hardt å si unnskyld når du ikke vet om du blir tilgitt.

— Er du dr. Phil nå? — Ja, dette er terapisofaen.

Da burde vel jeg ligge der?

— Sett deg. — Hvorfor?

Sett deg.

Husker du da vi var små?

— Og du var ute og herjet på byen? — Jeg herjet da aldri.

— Mer enn meg, da. — Det var vel alle.

Hvis du går alene på byen og herjer tror folk du er litt sprø.

— Du hadde da også venner? — Gale—Frans gjelds ikke.

— Hvorfor ikke? — Fordi han var gal.

— Dere var da alltid sammen. — Ingen andre likte oss.

Vi var til overs.

Men da, når du var på fylla med Saga og Moa og de ...

... holdt jeg far med selskap.

Hva med mor?

Tror du hun holdt seg våken etter ti?

Det var nok den eneste gangen jeg følte meg virkelig nær far.

Når han var urolig for deg.

Snakk med ham.

Faen så ekkel du er.

Nei!

— Du må ringe ham. — Slipp meg!

— Lov at du ringer! — Ja! Slipp meg!

Fy faen, så ekkelt.

De skal skilles.

Hva?

— Mor? — Hei.

Skal dere skilles?

— Jeg har prøvd å få tak i deg. — Er det du som vil det?

— Sett deg litt. — Svar, da. Er det du som vil det?

Jeg elsker far. Og det vil jeg alltid gjøre.

Hvorfor skal dere skilles da?

Du ser jo selv at han har valgt sin egen vei.

Jeg føler at jeg må velge min egen vei.

Jeg er jo en sånn som ... som elsker mannfolk.

Hanna.

Jeg savner ham.

Jeg savner den stygge kordfløyelsjakken.

Han er mye lykkeligere nå.

— Jeg kjenner ikke Marianne. — Han er den samme som alltid.

— Bare gladere. — Du sier "han".

Hun!

Det er så vanskelig å venne seg til.

Vet du hva?

Marianne har også førerkort og kan kjøre deg hvor du vil.

Kommer du på søndag? Far ville blitt så glad.

— Jeg setter den her. Er det okay? — Ja da.

Da er den midt i bildet. Jeg hadde satt den lenger nede.

— Ta frem stativet. — Javel, Deres høyhet.

Fortell så mye eller lite du vil. Det skal føles riktig for deg.

Hvor skal jeg begynne? Det føles som en stor befrielse.

Det vanskelige har vært å finne riktig anledning —

— til å tørre å fortelle det til mine nærmeste.

I virkeligheten fins det jo ingen riktig anledning.

Moren min nektet å se meg som den jeg var.

For henne var dette bare synd og skam.

Så da jeg selv fikk barn lovte jeg meg selv —

— at jeg ville gjøre alt det min mor ikke hadde gjort.

Støtte mine barn og la dem vokse opp —

— som de menneskene de gjerne vil være.

Uten å gå på kompromiss. Det unner jeg dem virkelig.

De er jo kjempefine. Det blir ikke for mye?

Dette går bra. Bare snakk fra hjertet.

— Det hjertet er det samme. — Takk.

Faen!

Kjære menighet. Jeg står her i dag ...

Jeg står her i dag fordi jeg har forstått at når man har funnet den —

— man vil tilbringe resten av livet med, —

— vil man at resten av livet skal begynne nå.

— Gjenkjenner dere det sitatet? — Rickard!

— Hva? — Du er ikke på skolen.

Det er fra den skjønne komedien "Da Harry møtte Sally".

Det er kanskje ikke den mest kjente scenen fra den filmen.

Den på restauranten.

Det er jo den scenen! Han sa ...

Jeg hører at det er flere enn meg som har sett den filmen.

Men har ikke Harry rett?

Man finner kjærligheten til en annen eller til Gud, —

— og vil man at det nye livet skal begynne med en gang.

"Du skal elske din neste som deg selv."

Slik kan man sammenfatte alle Guds bud.

Noen ganger er det lett å elske andre.

Men utrolig vanskelig å elske seg selv.

Kanskje vi skjuler oss for andre, og tror det er det beste for alle.

Men det er Guds mening at vi skal være sammen som de vi er.

Alle trenger kjærlighet. Noen som elsker oss.

Selv om vi ikke kan leve opp til —

— vår egne og andres idealbilder av hvordan ting burde være.

Men noen må se oss og elske oss for de vi er.

Da kan endelig det vidunderlige sanne livet begynne, —

— det som Harry sier til Sally.

Slå opp i salmeboken, så synger vi salme 198.

— Den filmen må man jo se. — Du kan låne den av oss.

— Har dere den hjemme? — Å jada.

— Fin T—skjorte. — Takk.

David.

— Halli—hallo, halli—hallo. — Hei.

Unnskyld. Jeg oppførte meg som en idiot.

Det er greit. Du er tilgitt.

— Fikk du det du trengte? — Ja, det ble dritbra.

— Jeg fikk dusten til å bruke stativ. — Han får ingen unnskyldning.

— Hadde purken hans sagt unnskyld? — Neppe.

Unnskyld, unnskyld. Jeg vet ikke hva som gikk av meg.

Jeg har snakket med Lars—Erik. Han vil ta noen av avrundingene.

Så får du litt tyngre saker å bryne deg på.

— Hva sier du til det? — Mener du det?

Du er verd sjansen.

— Takk! — Vi ses.

Det gjør vi. På mandag.

Hei. Takk for at dere kom. Det var utrolig.

Jeg kommer snart.

Hei.

— Så fint det var. — Takk.

— Så nydelig det var! — Tusen takk.

Så vakkert. Så modig du er.

— Så fantastisk. — Takk. Det varmer virkelig.

— Bravo. — Utrolig fint.

Det var så mye folk i kirken, jeg kjente ikke igjen alle.

— Det er fra Hanna. — Hva skriver hun?

"Blir du med ut og spise på fredag? Ta på deg noe fint."

— Hei. — Hei.

— Så fin du er. — Du sa jo det.

Vil du bli med?

Hvor som helst.

— Har du bestilt bord? — Kanskje det.

Surprise!

— Hva er dette? — Fødselsdagsfesten din.

— Jeg har da feiret fødselsdag. — For Lasse, ja.

Nå synger vi.

ja hun må leve

— Jonathan! Hei. — Hei.

Hei.

— Fint at du kunne komme. — Med glede. Jeg tenkte ...

Kom.

— Det er min far, Marianne. — Jonathan. Gleder meg.

— Hei. Marianne. — Gratulerer.

Så snilt.

— Slå deg ned. — Hopp inn.

Jeg sier ikke at man skal drepe alle menn. Men noen.

Jævlig mange av dem fortjener å dø.

— Tinder? — Ja.

Interessant.

Kom til oss og spill Battlefield. Ta med bror din.

David ...

JEG HAR MUSA JEG BESTEMMER

Far, da.

— Dette kaller jeg 60—årskrise. — Ja, men en herlig en.

ØVELSESKJØRING

En stor takk til Ester og Ann—Christine

Oversettelse: Tron Furu Scandinavian Text Service