Original subtitles

På 70-tallet ønsket alle noe nytt og spennende, og dette var det.

Jeg sanser noe med min Spider Sensei!

Vi laget den japanske Spider-Man,

og den er helt annerledes enn den opprinnelige.

Det er ingen tante May eller Peter Parker.

Det er en robot.

Det er biler.

Folk hopper og flyr omkring og slår hverandre helseløse.

Det hadde lite med den faktiske Spider-Man å gjøre.

Marvel sa: "Vi slipper ikke dette ut av Japan.

Begrens alt til Japan."

De neste 30 årene

har du aldri hørt om eller sett den japanske Spider-Man i USA.

Dette er den virkelige historien om den japanske Spider-Man.

"DEN JAPANSKE SPIDER-MAN"

Tre personer førte meg til Japan.

Marvel-representant 1976-1985

En kvinne, Stan Lee og Spider-Man.

Kvinnen var kona mi. Hun kom fra Japan.

Jeg møtte henne på skolen i USA,

og på 70-tallet reiste jeg til Japan.

Da jeg var i Japan,

så jeg utrolig mange japanske tegneserier.

Overalt var det "manga", japanske tegneserier,

og alle leste dem.

Jeg så ingen amerikanske serier,

og jeg lurte på hvorfor.

Jeg var seriefantast.

Jeg likte Marvel-greiene.

Stan Lee var en helt for meg.

Jeg ringte Marvel og sa:

"Dere har tegneserier over hele verden og USA,

men verdens største tegneserieland er Japan,

og der har dere ingenting."

De sa: "Vi sendte over en del serier,

og halvparten kom tilbake. De solgte ikke bra."

Jeg sa: "Vil dere ha en sjanse til å tjene masse penger?

Det er lesere for dere her

hvis det ble presentert ordentlig.

Gi meg sjansen. Jeg drar dit og finner ut hva som er galt

og kommer tilbake med en avtale."

Heldigvis var Stan Lee enig.

Jeg kom til Japan som forlegger.

Alle forlag visste: "Det er en rar gaijin..."

Gaijin er en outsider på japansk...

"...som løper rundt med rettighetene til Marvel. Skal vi snakke med ham?"

Og jeg fant ut hvorfor amerikanske serier mislyktes i Japan.

En amerikansk serie skal leses.

En japansk serie skal ses på.

En amerikansk serie er som ei illustrert bok.

Du må lese tre eller fire tekstbobler i hvert bilde.

En japansk manga har handling.

Du føler handlingen som et bildemanus.

Japanske mangalesere ville bli underholdt

slik de ville bli det.

Jeg tok med den lille sønnen min til Japan,

og han og mange av vennene hans så tv-programmer

som Kamen Rider, og ungene elsket det,

selv om de ikke skjønte hva som ble sagt.

De elsket actionen og musikken.

Det var en drivende kraft bak dem.

Et av selskapene bak programmene het Toei.

Toei var et av de største studioene i Japan den gangen.

Jeg ringte og fikk snakke med direktøren.

Direktør i Toei Company, Ltd.

Han het Watanabe.

Jeg sa: "Dere har masse serier og superhelter, og jeg representerer Marvel."

Mr. Watanabe var kjent som kongen av Ginza,

som betydde at etter jobben gikk vi ut på barer sammen.

Slik gjorde man forretninger da.

Slik fikk du kontrakter i Japan.

Du fikk dem ikke med en advokat på papir.

Du inngikk dem med drinker og håndtrykk, som du aldri kan rive over.

Du kan ikke rive over et håndtrykk.

Jeg forhandlet fram en avtale

der Marvel kunne bruke alle Toeis superhelter

og Toei kunne bruke alle Marvels superhelter.

Vi inngikk en avtale.

Jeg sendte kontrakten til Marvel. Marvel godtok den.

De sa: "Gjør det." Jeg sa til Toei: "Vi har en avtale."

Stan Lee var ledestjernen innen tegneserier,

og han ante hva mennesker likte og ikke.

Stan måtte like det han så.

Det første programmet Toei laget, var Spider-Man,

Marvels mest lønnsomme figur.

Mr. Watanabe sa: "Hva syns du om Spider-Man?

Hva syns du, Gene?" Jeg sa: "Den er flott."

Han sa: "Jeg tror på det. Dette er bra.

Mine beste folk jobber med den."

Vi ble godkjent for nesten 50 episoder.

Marvel anså Japan som et uavhengig territorium.

Marvel sa til Toei: "Begrens territoriet til Japan.

Vi slipper ikke dette utenfor Japan." Så sa de: "Sett i gang."

Ingen vil bry seg i USA. Ingen vil se det.

Det er greit så lenge det funker og vi tjener penger.

Det var nøkkelen.

Superheltseriene som ble laget av Toei,

var reklamefilmer for leker.

Sponsorene var leketøysselskaper

som laget fantastiske metalleker.

Roboter og biler som var utrolig kompliserte, vakre leker.

Vi trengte leker for å finansiere hele prosjektet.

Vi så på historiene

i den amerikanske Spider-Man og sa: "Vi har ikke noe slikt."

Jeg sa: "La oss ta det med. Vi trenger en robot."

Vise-adm. dir. i Toei kalte meg inn.

Han sa de skulle lage Marvels "Spider-Man" i Japan.

Lekedesigner/Spider-Man Maskiningeniør

Han ba selskapet Popy designe produktene og sponse serien.

I U.S.A. kan du gjøre forretninger kun med enkle dukker.

Men skulle "Spider-Man" lykkes i Japan,

måtte vi presentere flere produkter

laget for japanske barn for å oppnå nødvendig salg.

Robotene ga størst fortjeneste.

På togturen tilbake fra Toei fikk jeg en idé til designen.

Kanskje romskipet Spider-Man reiser med til jorda, kan se ut som en sfinks.

Jeg tenkte det ville passe Spider-Man.

Men det kan ikke være en normal robot.

I USA bruker de begrepet "forvandling" eller "morfing".

Jeg var den første som tenkte på "forvandlings"-ideen.

Jeg var den første som presenterte forvandlingssystemet for verden.

Spurte noen om hvorfor du brukte en sfinks og ikke en edderkopp?

Jeg bare designet dem. Ingen spurte hvorfor.

Vi fikk en robot som het Marveller,

og Popy ble seriens sponsor,

og vi var på vei.

Jeg insisterte på visse ting.

Opphavsretten gjorde at kostymet måtte være perfekt Spider-Man.

Vi måtte ha Spider-Man-action.

Skyte nett, som han gjorde, krype på vegger og tak.

Alt Peter Parker kunne gjøre

da han ble Spider-Man,

la vi inn i den japanske Spider-Man.

Slik. Vroom!

-God morgen! -God morgen!

Valg av skuespillere og skuespillerinner

var opp til Toei.

De sa: "Jeg har mine folk, som er populære.

Jeg vet hvem som vil funke og ikke."

Jeg hadde blitt med i et agentur og jobbet som statist i tre år.

"Jeg? I en hovedrolle? Jøss!"

"Her er det første manuset mitt. Jøss!"

Ikke bare min første store rolle, men jeg var hovedperson!

Jeg kan ikke uttrykke det jeg følte med ord.

Takuya, hvorfor later du deg?

Skynd deg og bli Spider-Man!

Jeg visste ikke noe om Spider-Man.

Så jeg leste "Spider-Man"-serien.

Og før innspillingen begynte,

samlet vi oss i Toeis framvisningsrom

og så den amerikanske "Spider-Man"-serien.

...den utrolige Spider-Man.

Jeg elsket den.

Den mest populære, modigste, mest spennende superhelten

i verden.

Han var så menneskelig.

Den Spider-Man jeg så, hadde allergier.

Han glemmer å ta medisiner og får en allergisk reaksjon.

Han begynte å nyse i edderkoppdrakten.

Jeg likte det veldig.

Film- og tegnseriekritiker

En forferdelig film.

Det var nesten ingen scener der Spider-Man svingte seg.

Jeg så det...

...så da jeg hørte at de skulle lage en japansk versjon,

antok jeg at den ville bli dårlig.

Stan Lee mente at den amerikanske Spider-Man-filmen

ikke slo an blant publikum.

Den var ikke så bra som den skulle ha vært.

Men ikke så dårlig som den kunne ha blitt.

Jeg spør ikke om du hadde noe med den å gjøre.

Jeg var visstnok konsulent,

men de hørte ikke mye på meg.

Filmene må ikke bli kjedelige.

Disse figurene er for viktige, og de framtidige...

De første var ikke dårlige.

De framtidige blir bedre.

Vi visste at vi måtte gjøre en god jobb, og gjorde vi ikke det,

blir jeg arbeidsledig og det var bortkastet å dra til Japan,

slutte i jobben, og jeg ville miste huset

og bedriften min hvis dette går til helvete.

La oss dra!

Kom, bror.

Det er den stemmen igjen.

Kom, bror. Det er tid for hevn.

Takuya var en ung mann med en sterk rettferdighetssans.

Takuya, som blir Spider-Man, var proff-racerkjører.

Faren hans var arkeolog.

Skurkene

fanger ham, og han blir drept.

Takuya prøver å redde ham.

Han blir nesten drept også.

Han løper og løper og faller inn i en hule.

Der i hulen

møter Takuya Garia fra Planet Spider.

Hold ut! Han vil dø hvis jeg ikke gjør noe...

Edderkoppekstraktet!

Garia injiserer sitt eget blod inn i Takuya.

Slik blir han Spider-Man.

Tror jeg.

Går det bra?

...du redder meg alltid. Du reddet livet mitt.

-Får jeg ta et bilde? -Nei!

Da jeg først spurte: "Hva er en Spider-Man?",

sa direktøren for byrået: "På japansk ville det blitt edderkopp-menneske."

Jeg sa: "Hva er et edderkopp-menneske?"

Jeg antok at han ville gå med en slags maske.

På min første dag på settet

så jeg en mann i trikot

med edderkoppnett-mønster på.

Jeg sa: "Å... virkelig?"

Jeg forestilte meg noe mer som en robot.

Jeg lurte på om det ville funke.

Hitomis figur er klossete,

hun snakker mye, spiser mye,

hun er positiv og flørtete.

I japanske tv-serier den gangen

var det mye fokus på kvinners forlegenhet.

Er du ikke racerkjører? Kan du ikke kjøre fortere?

Så det å uttrykke de egenskapene gjennom Hitomi

kan ha føltes lettende for kvinner.

De har avslørt Spider-Mans identitet!

Jeg tror seerne kunne identifisere seg litt med figuren.

Skal vi gå på date?

Kyss hverandre og bli oppfrisket.

Teknisk sett dater Hitomi og Takuya,

men de føles også som en familie.

De var elskere,

men det var ingen utfordrende scener.

For dette var en barneserie.

Du trenger ingen.

Takuya levde sammen med lillesøsteren og lillebroren,

så det var mange familiescener med dem.

Legg fra deg avisa når du spiser middag.

I en barneserie den gangen

var det sjeldent å se det.

En snill mann som var glad i familien sin,

blir til en voldsom kriger som slår fiender når han slåss.

Den kontrasten gjør

familieøyeblikkene til en viktig kontrast.

Stuntkoordinator

Denne Spider-Man...

Jeg følte at vi kunne gjøre noe interessant med ham.

Jeg hadde et "Spider-Man"-hefte fra Marvel,

så jeg så på kroppsstillingene hans.

Han måtte krype rundt og hoppe,

og svinge seg også.

Hvordan skal vi filme det?

Hvis edderkoppcellene injiseres inn i et menneskes blod

og han blir edderkopp, må han bevege seg som en også.

Han må være en edderkopp.

Slik burde Spider-Man gjøres.

Bruk edderkoppkreftene dine.

Så for å virke som en edderkopp

må han oppføre seg som en edderkopp fra et lavt tyngdepunkt.

Derfra kan han hoppe og sparke,

fly rundt og slå skurker.

Jeg viste alltid Mr. Koga, som spilte Spider-Man,

Marvel-serien og ba ham innta ulike stillinger.

Jeg krevde mye.

Jeg drev med turn da, så hoftene mine var fleksible.

Så...

Draktskuespiller/stuntmann

...jeg kunne innta de vanskelige stillingene.

Derfor ble jeg valgt som Spider-Man.

De sa: "Kryp rundt nær bakken. Det må ikke se kult ut."

"Kom deg så lavt du kan."

Kaneda tok en kikk fra forsiden, siden, baksiden,

fra alle vinkler, for å se på posituren min.

"Lavere", sa han.

Jeg var veldig nær bakken

for å kunne innta de stillingene.

Han er ikke som et vanlig menneske.

Han ville ikke ha vært Spider-Man hvis han ikke beveget seg slik.

Jeg sa ofte: "Bare vær et insekt."

"Du er en edderkopp, vær det!"

Det var banebrytende.

Disse kroppsstillingene.

Det var helt nytt.

Det gjorde inntrykk

sammenlignet med vanlige barneserier den gangen.

Hvem er du?

En utsending fra helvete. Spider-Man!

Han sier: "En utsending fra helvete! Spider-Man!"

Helvete!

Ingen helt hadde brukt slike dystre ord før.

Han var ingen vanlig helt. Det var spennende,

og jeg elsket det.

Selv nå får jeg frysninger.

Edderkoppmaskin! GP7!

Vi ga Spider-Man bilen GP-7.

Mange forbinder GP med Grand Prix,

men her er den sanne historien.

Etter jobben gikk vi alltid ut for å drikke sammen om kvelden.

Og etter masse drinker

prøvde vi å komme på et navn på bilen.

Jeg pleide å være diskjockey i New York City.

Avslutningsreplikken min var: "GP, slapp av."

Jeg sa: "La oss bruke GP."

Så sa noen:

"Vi trenger et tall. Sju er et lykketall i Japan."

Hvordan føltes det å få en bil oppkalt etter deg?

Jeg fikk aldri en ordentlig en, så...

Jeg er Fire Fox, reven som tilhører innhøstingsguden. Skjønner?

Når det gjaldt å skape egne skurker

gikk de tilbake til temaer fra japansk mytologi.

Mye av Marvel-seriene kommer fra norrøn og gresk mytologi.

Mye av de japanske greiene kom fra japansk historie.

Det appellerte mer til et japansk publikum.

Jeg sa til Toei: "Jeg vet ikke mye om Japan,

men hvis dere tror dette vil funke, gjør vi det."

Jeg overlot det til dem, og ingen ville bruke en Green Goblin

eller en Doc Ock eller noen slik.

Skurkene som skilte seg ut?

De er tre.

og Nindar.

Som kråker.

Veldig rart.

Jeg hørte dem alltid dubbe disse lydene.

Jeg aner ikke hva de skal være.

Amazoness var nestkommanderende etter professor Monster.

Nifs dame.

Jeg tror professor Monster

kom for å herske over jorda.

Spider-Man kjempet for å hindre ham.

Tror jeg.

Professor Monster høres ille ut oversatt til engelsk,

men på japansk høres det bra ut

fordi du kombinerer et japansk og et amerikansk ord,

og den gangen var det kult.

"Munsta", som er Monster, drepte deg.

Det høres kult ut for barna.

Uansett hva det er, høres det bra ut.

Toei visste hva et japansk publikum likte.

De hadde laget dem i årevis,

ekstremt populære greier som barna likte.

Roboten var ikke et problem for Marvel.

Den fins ikke i USA. Og den ser kul ut.

Superhelter må slå sterke fiender

for å bli en ekte superhelt.

Marveller! Skift Leopardon!

Jo sterkere fiende jo bedre.

Derfor ble romskipets forvandling til roboten og kampene mot monstre

en del av historien.

Hvis robotene er store, laget av stål og tøffe

kan de ikke slås av fienden.

Jeg ville ha tatt en kjemperobot med i "Supermann" også.

Denne Spider-Man er helt annerledes enn den amerikanske.

Peter Parker bor på Manhattan.

Han er i en storby.

Men i den japanske serien

ser du nesten aldri byen.

Grunnen er enkel.

Det ville ha vært vanskelig og dyrt å filme midt i Tokyo.

Først fikk jeg høre: "Budsjettet er lavt."

Det føltes som et press.

Barneserier lages ofte med lavt budsjett.

I USA kan de kanskje bruke masse penger.

Japan er lite.

Budsjettet er lite.

Timeplanen var stram.

Vi måtte filme to episoder på ei uke.

Vi gjorde det for å spare på budsjettet.

Hører du ikke den hjemsøkte stemmen, Amazoness?

Japanske serier ble laget

på det amerikanere ville ansett som et lavbudsjett.

En fyr sa: "Gene, vi drømmer om det vi har råd til."

Det gjorde inntrykk på meg.

Vi drømmer det vi kan gjøre.

Det begrensede budsjettet var kongen.

Gikk du over budsjett, ødela du framtida di.

Stor flaggermus!

Du gjorde ditt beste for å holde deg innenfor et stramt budsjett.

Du måtte spare penger overalt.

Du brukte alltid scener om igjen. Ei budsjettgreie som funket.

For det første hadde vi ikke mye tid.

Jeg måtte finne på alle Spider-Mans handlinger på settet.

Vi filmet alltid i tidsnød.

Tidspresset var stort, men det måtte gjøres.

Jeg ville levere.

Jeg var ofte i farlige situasjoner før jeg fikk "Spider-Man"-jobben.

Jeg var ikke spesielt nervøs for stuntene.

Til åpningen ville vi ha et stort stunt.

Vi brukte penger på å filme midt i Tokyo,

på Tokyo Tower.

Vi kom på settet om morgenen,

og Mr. Kaneda sa at jeg skulle klatre opp Tokyo Tower.

Jeg lurte på hvor han ventet at jeg skulle klatre.

Han ba meg klatre opp de skrå beina.

Hva?

Uten tau?

Det var ingen livlinje.

Jeg husker den dagen.

Jeg stod der mens alle så på ham og sa:

"Ikke fall."

Han klatret opp selv.

Jeg klatret 30-40 meter opp i Tokyo Tower på egen hånd.

Filmingen hadde nettopp begynt...

Jeg trodde det sikkert ville bli

mange flere slike dager framover.

Jeg ville stålsette meg for framtida.

Nå kan du gjøre alt med visuelle effekter.

Men vi filmet farlige scener for "Spider-Man".

Alle var farlige!

Ett feiltrinn...

...og det er slutt.

Det var normalt.

Men figuren Spider-Man er spesiell.

Det måtte gjøres.

Jeg syns at mange av disse karene var idrettsutøvere på olympisk nivå.

De er idrettsutøvere heller enn stuntmenn.

For oftest hang han fra et tau.

Vi filmet fra vinkler der kroppen hans skjulte tauet.

Jeg fikk kameramennene til å sikre at du ikke så tauet

mens vi filmet.

Det var stålsøyler som lå på siden.

Spider-Man krøp langs søylen,

og vi la kameraet på siden,

slik at søylen virket vertikal på bildet

og Spider-Man klatret opp og ned den.

Jeg kunne plutselig hoppe og sette meg fast i taket.

Brystet mitt ble festet til et tau

og tauet tredd gjennom et hull i taket.

Mr. Kaneda ga signalet, og jeg ble dratt rett opp.

Det så ut som om jeg hoppet opp og holdt meg fast i taket.

Han hengte seg fast i taket på en bil.

Bilen skjenet over veien.

Og bilen kjørte ganske fort.

Nesten alt ble filmet i bevegelse.

Bilene var i bevegelse.

Vi dro et tau gjennom vinduet

og la det rundt inne i bilen

slik at han ikke falt av.

Bilen var full av tau innvendig.

Vi bruker aldri livline.

Vi kunne nok ikke ha gjort det i Japan i dag.

Kom! Spider-Man!

Denne Spider-Man er "håndlaget".

I dag kan du skape alt du vil.

Det var annerledes da.

Den håndlagede stilen er best.

Vi gjorde alt det. Vi jobbet hardt.

De fleste fikk ikke godt betalt,

men de var glade for å være med.

De tok det veldig seriøst.

På settet var det forretningsmessig, ulikt et amerikansk sett. Ingen vitser.

I Japan er det ikke bra å ta seg friheter.

"Vi ba deg gjøre dette. Du blir betalt for det. Gjør det."

Produsenten og regissøren bestemmer hva du skal gjøre,

og det høres kaldt ut for en amerikaner,

men dette er på andre siden av verden.

Vi produserer film i Japan for japanerne,

så vi trenger noe som funker for dem.

For meg virker det overspilt, som er vanlig blant japanske skuespillere,

men det funker her i Japan.

Vi må innse at det er mange veier til samme mål.

Hvem er du?

Hva de gjør i én kultur og hva de gjør i en annen,

kan du ikke sammenligne.

Hvem er du?

Jeg var helt ny som skuespiller. Jeg ante ingenting.

Jeg kunne ikke være kreativ.

Jeg kunne bare lære replikkene mine og si dem.

Men jeg husker én ting.

Jeg mistet faren min,

og noen få år senere fikk jeg rollen som Spider-Man.

I scenen der Takuyas far dør,

sa regissøren: "Shinji, improviser replikkene her."

Og det som kom ut naturlig, var:

Pappa! Pappa!

Pappa! Pappa!

"Pappa. Ikke etterlat meg alene!"

"Pappa!"

Ikke forlat meg! Pappa!

Et øyeblikk snakket jeg ikke som Takuya Yamashiro,

men som meg, skuespilleren.

Det kom ut i den replikken.

Marvel stolte på oss og kommuniserte ikke mye med oss.

Så lenge pengene kom inn og folk var fornøyde med meg,

var alt i orden.

Uansett hva vi ville gjøre, sa de: "Fungerer det

og er det populært, hva mer trenger du? Gjør det."

Noen actionscener skremte meg.

Det er ei hengebru,

og jeg svinger under brua i en scene.

Jeg styrtet inn i de trærne iført Spider-Man-drakt.

Jeg hadde sår over hele kroppen.

En hund jager meg i en scene.

Jeg løper med hunden i hæla.

Og jeg hopper opp i et tre.

Hunder kan hoppe høyt.

Idet jeg klatrer opp, hopper hunden og biter meg i rumpa!

Hunden hang fra rumpa mi, og det var en schæfer.

Det var intenst.

Ofte hadde vi mange eksplosjoner,

siden eksplosjoner er spennende for barn og på TV.

Siden vi fikk for mange problemer med politiet og brannvesenet,

tok vi crewene med langt ut i skogen

og sprengte alt der ute hvor det var ufarlig.

I noen scener løper Spider-Man for å unngå eksplosjoner.

Jeg løper ned en sti

der masse sprengstoff er anordnet.

Jeg måtte prøve å huske hvor de var...

Hvis jeg trådte på en, ville den ha eksplodert.

Og selvsagt var det en gang jeg løp.

Idet jeg løp forbi en - bang! Den eksploderte.

Den ansvarlige for sprengstoffet skrudde på bryteren idet jeg gikk over den.

Det skjedde noen ganger.

Marvel ville se hva vi filmet.

Så vi laget en pilotepisode.

Vi hadde den første klar.

Marvel fløy masse folk ut hit,

Stan Lee, mange andre fra ledelsen.

Jeg satt på visningsrommet, og det er masse folk fra ledelsen der.

De og Stan sitter der.

Jeg er kjempenervøs, for hvis de ikke liker det, er jeg arbeidsløs.

Den settes på. Vi ser den.

Den slutter,

og ingen sier et ord.

Ledelsesfolkene ser på meg og sier:

"Gene, du har vært i Japan for lenge.

Ingen vil ha dette. Hva pokker er det?

Dette er ikke Spider-Man, men galskap."

Når sjefene begynner å håne den

fordi den virker dum,

er jeg redd, for mange års arbeid går kanskje i vasken.

Plutselig reiste Stan Lee seg og applauderte.

Han sa: "Dette er stort. Det er en levende tegneserie."

Han sa: "Voksne vil elske den fordi den er camp.

Barna vil elske den på grunn av fantastisk action.

Vil publikum ha dette, skal de få det."

Da så sjefene på meg og sa: "Gene, for en flott idé."

Stan har alltid støttet meg, men nå,

da han så hva vi hadde laget og applauderte,

følte jeg meg så bra.

Jeg sa: "Tegneseriekongen har sett på arbeidet mitt

med favorittfiguren og verkene hans, og han liker det."

Resten er historie.

Visste du at Stan Lee likte den japanske "Spider-Man"?

Det visste jeg ikke. Virkelig?

Jeg mener...

Jaså?

Jøss, så fint å høre.

Jeg er veldig glad.

Alle elsket det vi gjorde.

Handelsvarene, lekene, solgte som hakka møkk.

Det gjorde alle glade.

Lekene solgte, ratingen var god, pengene strømmet inn.

Hva mer trenger du?

Folk verdsatte designen til Marveller og Leopardon.

Vidunderlig.

Leketøysdesigner/Spider-Man Maskiningeniør

Det at den gikk i et år og ble godkjent...

Film- og tegneseriekritiker

...er utrolig.

Gutter sa: "Jeg ser på serien!"

En av dem sa: "Mamma ser også på!"

Han sa: "Mamma sa at Hitomi er flott!"

Det var fint å høre.

Siden vi ble sendt hver uke,

begynte vi å høre stemmer.

"Er det Spider-Man?" "Det er Spider-Man!"

Barn samlet seg rundt produksjonsbussen og ba om autografer.

Jeg ble glad for å vite at de så på serien.

Det var oppmuntrende.

Far vel!

Ratingen vår var god.

Jeg følte glede over jobben.

Og serien var ikke tomhjernet.

Dere må hjelpe meg!

Samhandling med barn var viktig.

Det viktige med menneskehjertet...

Du slår vitser om andre med de kakerlakkene fordi...

...du tror faren din kommer tilbake om du gjør ugagn.

Det var en klar understreking

i mange episoder.

Jeg vet ikke hva slags grunn du har, men ikke slåss!

Si hva dette handler om, så finner vi en løsning.

Jeg er stolt over den siden av serien også.

Du er modig også.

Slett ikke.

Ikke si det. Du klarer det om du prøver!

Se på meg.

Uansett hvor vanskelig det blir,

ikke gi opp.

Tro på deg selv og lev gjennom det.

Det var budskapet.

Spider-Manble så populært at man skapte masse lignende serier.

I Japan ble slike serier de vanligste for barn.

Etter det begynte mange Sentai-serier og robotbaserte barneserier

å ta av, tror jeg.

Sentai-serier, japanske superhelt-serier,

hadde ikke roboter den gangen.

Spider-Man-roboten ble slik en storselger

at til neste sesong sa de: "Vi må ha en robot."

Stan sa: "De robotene er flotte figurer.

Hvorfor gjør vi ikke noe med robotene for de amerikanske tegneseriene?"

Jeg sa: "Hva med en serie med bare roboter?"

Stan hjalp meg med å skrive historiene.

Vi laget tegneserien Shogun Warriors.

Og en av robotene derfra

ble kalt The Transformers.

De ble en kjempehit.

Og oppriktig talt

så startet den japanske Spider-Man Power Rangers.

Jeg er stolt av alle seriene og superheltene,

for ingen andre hadde gjort dette før.

På slutten av innspillingen hadde crewet blitt veldig gode venner.

Mange av oss jobbet som en enhet.

Vi samarbeidet for å skape noe.

Det hjalp oss gjennom det.

Det var morsomt å jobbe i dette miljøet. Masse latter.

Det var en flott atmosfære på settet.

Jeg er glad jeg gjorde det, og nå er jeg for første gang stolt.

Vi var som en familie.

Til slutt hadde vi alle en gruppeklem.

Det var en stor feiring med masse energi.

Marvel Comics-versjonen

og den japanske versjonen av "Spider-Man" er annerledes.

Men begge er flotte helter.

Liker du det du gjør, er det ikke jobb.

Det er en glede, og slik skal du leve,

og jeg likte det jeg gjorde sammen med Stan og kona hans, Joanie,

som sa til ham: "Skriv det du vil skrive,

og legger du hjertet i det, vil folk like det."

Det skjedde med meg.

Kona mi sa: "Gene hvis du føler at du kan få til en suksess,

støtter jeg deg. Gjør det."

Det fungerte, og det er jeg takknemlig for.

Vi feiret nylig at vi har vært gift i over femti år

på veien til for alltid sammen.

Det kom fra Spider-Man. Takk.

Jeg er fremdeles skuespiller.

På grunn av Spider-Man.

Scenen jeg husker best, er slutten av serien.

Solnedgang. Havet.

Jeg ser mot solnedgangen,

tar av meg drakten og viser ansiktet mitt.

Jeg husker replikken.

"Far. Garia..."

Far...

"Jeg har slått Iron Cross Army."

Jeg har slått Iron Cross Army!

Professor Monster er død!

Jeg ropte mot solnedgangen.

Slutt

Skulle ønske faren min så meg som Spider-Man.

Nå...

...er jeg overveldet av følelser.

Jeg er så glad.

Gjennom Spider-Man...

...møtte jeg dere alle slik.

Jeg er overlykkelig.

Takk, Spider-Man.

"Spider-Man" gikk på lufta kun i Japan fra mai 1978 til mars 1979,

da Toei avsluttet serien og fokuserte på figurer de skapte.

Ikke før i 2009, da Marvel slapp alle 41 episodene på nett,

fikk publikum utenfor Japan endelig

oppleve den japanske Spider-Man.

Spesielt én fan fikk en spesiell presentasjon.

Spider-Man!

Gutten min. Hvordan går det?

Jøss, så flott. Se.

Du burde også gå slik.

Så flott.

Vent. Slik.

-Tusen takk. Flott. -Takk.

Jeg likte det svært godt.

Jeg likte den japanske stilen deres.

Den var ulik den amerikanske versjonen.

Den hadde sitt eget særpreg. Selv måten han gikk på.

Og figurene de skapte,

som var annerledes enn våre figurer,

var fargerike og interessante.

Actionen var imponerende,

for ingenting var dataanimert,

men det du så på skjermen, ble gjort av mennesker.

Og da Spider-Man klatret på den bygningen,

var det vidunderlig hvordan han gikk opp veggen.

Det var så annerledes enn vi gjør det i USA

at det var gøy. Stilen var annerledes, og god.

Tekst: Jon Ivar Sæterbø