Original subtitles

I et beskjedent skogholt utenfor Eidskog, like ved Sverige–

–og med utsikt til tollstasjon, riksvei 2 og furutrær–

–ligger en perle av et feriested: Montebello Camping.

–Vi har ikke TV, vi skal kose oss. –Det er hundekjetting til ratt!

–Det er edderkopp i båten. –Happy skvett. Skål skål.

Med 200 plasser er familedrevne Montebello et eget samfunn.

Fra hele Norge dukker det opp faste ferierende, teltere,–

–kombicampere, bobilentusiaster, hyttefolk og fastboende.

–Ikke le av andre. –Jeg ler av kombicampen.

Ingen dager er like, men alle som er innom blir tatt imot med åpne armer.

Jeg får ikke med Erik på blåbærgreier.

Velkommen til Montebello.

Erik renser ikke blåbær, han renser mine bær.

Herregud, de kan ikke tute sånn!

Jeg skal få meg noe i kveld.

–Du verden. –Sånn ser vi ut innimellom.

–Innimellom, ja. –Happy skvett, skål skål.

Det var godt.

Det er midtsommer, og sankthansaften skal feires.

Folket skal samles i gapahuken,–

–men bestevennene Preben og Joakim har problemer med innkvarteringen.

Onkelen min hentet campingvognen fordi han skulle på ferie.

Vi har ikke noe sted å bo. Jeg vurderte hotell,–

– men Joakim pønsket ut noe. –Jeg ville at vi skulle bo her.

–Jeg vet ikke hva han har funnet på. –Det blir spennende.

Det er vanskelig med trillekoffert her.

–Jeg merker plenen. –De burde asfaltert hele plassen.

–Nå er jeg spent. –Jeg også.

–Skal vi bo i et stabbur? –Ja.

–Hva står det? Det er her. –Geilo. Er det her?

–Skal vi bo på Geilo? –Jeg har bestilt høyfjellshytte.

Kan du bo her, Preben? Her er det to dobbeltsenger.

–Og overkøye. –Dårlig luft.

Det er bedre enn i campingvognen. Her kan begge ha besøk.

Ja. Så du luftrenser?

Du kan bruke hårspray.

–Vi må få litt glamour her. –Det er innlagt vann.

–Bare du henter. –Må jeg hente selv?

Må hente innlagt vann.

Dette lærte jeg på barneskolen. Oi, feil åpnet seg.

–Det var bra. –Den i bunnen skulle åpnes.

–Du lærte det på barneskolen? –Sånn.

–Skål for det. –Varm øl, også.

Bedre enn ingenting.

Mens krypinnet innvies med lunken øl er Snefrid og Erik–

–som alltid i gang med oppussing av spikerteltet.

Sånn kan vi ikke ha det. Du må gjøre et eller annet.

Mens Erik jobber stusser Snefrid over spesielle ugler.

Det er spesielt med sånne ugler. Det er det.

Pass deg for røyken. Jeg mistet gloen.

I Nannestad hadde vi en hubrougle ved vinduet.

Vi hadde en undulat på kjøkkenbordet som pratet.

Om kvelden kom hubroen til vinduet og skulle ta fuglen.

Den fikk seg en støkk og fløy til skogs.

Rådyrene har spist opp roseknoppene vi hadde der vi bor nå.

Rådyrene spiste alle roseknoppene, vet du.

De skal jo ha mat, de også.

Det var jo litt ergerlig.

Vi hadde en grevling under huset som kom ut med to unger hver vår.

Jeg matet dem fra vinduet. Hver eneste vinter–

–bodde uglene... Nei, grevlingene der.

Det verste var at huset hadde seget litt.

Jeg måtte under huset for å få det opp igjen.

Jeg visste ikke om grevlingen, og jekket opp huset.

Jeg hørte krasling. Jeg har aldri vært så redd.

Grevlingen stod og så på meg med de øynene.

Da var det bare å komme seg ut igjen. Huff.

Det krafset, og vi trodde hele grevlingen skulle komme...

–I gulvet på stua. –Vi tettet rundt hele.

Da trodde vi grevlingen var ute. Så hørte vi spetakkel under.

–Ja. –I gulvet.

Vi hadde tettet alt, men den hadde gravd en tunnel ut.

Fy fader.

–Ta på deg øredotter. –Da blir kattene i vogna redde.

–Jeg har den ute. –Vi hadde den inne sist.

–Nå bråker det. –Den gir seg etter hvert.

Den gir seg etter hvert.

–Hvordan er det med rumpa, Roy? –Det går bra.

–Hei, går det bra? –Er det fettsentralen?

–Roger. –Roy.

–Vi er svogere. –Bestevenner.

–Og naboer. –Vi har feriert her i 5–6 år.

Her er uteplassen min. Og her borte er familien min.

Siw er kona mi. Elise er datteren min og Sander sønnen min.

Familien min er Eli, Celine og våre to hunder.

–Vi bor her og koser oss. –Og slapper av.

Og har det hyggelig sammen.

–Er du klar? –Jeg har vært klar lenge.

–Ja. –Hvor har du vært?

–Vi har tint noen reker. –Rekene er klare?

–Skal du bære dem sånn? –Burde jeg ikke det?

–Du bør ha en pose. –Har du en pose?

Vi kan ordne en pose. Var det ikke flere reker i stad?

–Har du spist noen? –Så du det?

–Jeg telte dem og har kontroll. –Noen andre må ha tatt dem.

Da blir det mindre fisk med mindre agn.

Jeg vet ikke om kjerringene har spist noe.

–Jeg har ikke gjort noe. –Jeg har mine anelser.

Det har du nok. Vi kan ta med dette og gå.

–Skal jeg ta agnet? –Ja, jeg har masse annet.

–Dette blir spennende. –Vi får se om Ørjan vil være med.

–Han bør det. –Ørjan?

Ørjan?

Ørjan?

Er det ingen hjemme? Der kommer han, vet du.

–Hei. –Vi tenkte du ville være med–

– oss gutta på fisketur. –Ja, hvorfor ikke?

–Jeg er med på tur. –Vi vil ha med en erfaren fisker.

–Jeg har lagt inn årene. –Du har vel noen lure triks.

Vi får se.

Nå skal gutta på tur.

Roy og Roger har lovet familien fisk til middag.

Rutinerte Ørjan er med på lasset.

På østsiden koser Hans og Monica seg med svigermor og sønnen Benjamin.

–Kan jeg klippe gresset? –Det kan du.

Benjamin er en arbeidskar, og liker å legge lista høyt.

Klipper jeg ikke plenen på 20 minutter, kan du spyle meg ned.

Skal jeg spyle deg med hageslangen om du ikke klarer det på 20 minutter?

–Vil du ha mer tid? –Nei.

20 minutter fra nå, ellers bli du bløt.

Tom for strøm? Du må lade, men det hjelper ikke.

Du skulle ha sørget for batteriet. Nå blir det spyling.

Nå ligger du tynt an.

–Har du noen løsning? –Hvor er saksen?

Det er bra, det.

Det er bare fem minutter igjen, du må skynde deg.

Nå er det kun ett minutt igjen.

Tre, to, én, ja!

–Deilig? –Nå ble jeg bløt!

Du har vært ganske flink, så det blir kake.

–Da er avtalen ferdig? –Kan du spyle med igjen?

–Vi er ferdige. –Fem sekunder til.

–Da står jeg her. –Du må stå der.

Da blir det sånn.

Sånn, nå er det bra. Vi må spare på vannet.

Mens Benjamin skifter, går turen over svenskegrensa.

En ny gjeng er på vei til Montebello i en doning med mye sjarm–

–og et noe særegent utseende.

Det er ikke bare kjærlighet til biler og camping guttene har til felles.

Vi er en kompisgjeng som bor på samme sted.

–Kristian fra Åmotsfors. –Mathias fra Åmotsfors.

–Lars–Erik fra Åmotsfors. –Tommy fra Åmotsfors.

–Ellers skjer det ikke mye. –Det samme hver dag.

Men nå skal vi på camping, vi har ferie. Vi skal få gjort noe.

–Noe vettug må vi gjøre. –Når vi likevel har fri.

–Vi er framme. –Nå skal vi campe.

Jeg vil ha noe å drikke fort. Den tar vi.

Da var det ferie. Opp med partyteltet.

–Det er partyteltet. –Vi gjør slik med grillen.

–Sånn ja. –Så må vi ha resten.

–Sånn. –Vi får lande på jorda og hvile.

–Bra bord. –Skal vi spille kort, Lars?

–Skal vi knekke beina? –Vi legger bordplaten på bakken.

–Legg den oppå. –Nå er vi tre mann til dette.

–Han gjør det! –Neste.

–Bruk samme mål. –Helvete.

–Den andre er en meter lenger. –Sånn, ja.

Nå ble det mer... Mer nøyaktig blir det ikke!

–Dette ble bra. –Dette er ikke bra.

–Det er ypperlig. –Det er jævlig bra.

–Hva er dette? –Hallo, hallo.

–Var hun gammel nok? –Nei.

Raggerne kan slappe av og vente på midtsommernattens utskeielser.

Roy, Roger og Ørjan er ved et fiskevann for å ta storørreten.

Nå blir det godt å fiske litt.

Visst er det fint her. Håper bare broen holder.

Dette går bra. Jeg står på dette hjørnet.

–Den er klar. –Dette gikk ikke så galt.

Da prøver vi.

Jeg tok med kaffe. Ikke bry dere om rekene, det er agn.

Jeg tok med kaffe og skal ta det med ro når gutta fisker.

–Er det noe napp? –Nei, det er litt tidlig.

–Vi venter på napp. –Jeg vet ikke om stanga fungerer.

Jeg tror det heller er feil med han som fisker.

–Det tror jeg også. –Du har for mye snøre på snella di.

–Skal du bytte agn? –Ja, vi får prøve dette nye.

Da... Da kjører vi på litt.

–Hva driver du med? –Jeg tror jeg har fått det til.

Du kan synge når du kommer hjem: Storfiskeren talar om–

–hur stora fiskar han får rekker armarna inte til.

Den kan du synge til kjerringa i kveld.

–Jeg kunne gjort det. –Legg deg i hardtrening.

–Jeg har troen. –Det skal man ha.

Har du ikke troen, er det bare å pakke sammen.

Selv om fisken ikke biter, håper vi at Ørjans råd bærer frukter,–

–slik at de ikke kommer tomhendte hjem til storfamilien.

På Montebello skal Joakim og Preben prøve seg på en campingklassiker.

Da er vi klare.

–Kan du ta litt? –Jeg har hendene fulle.

Dette går ikke. De kan ikke tute sånn, jeg skvetter.

–Dette blir bra. –Jeg tror jeg ble angrepet av noe.

Nei, det var bare buksene som la seg feil vei.

–Har du spilt krokket før? –Nei.

–Jo, da jeg var liten. –De jentene har vi ikke hilst på.

–Skal vi hilse på dem? –Ja.

–Vi kan invitere dem på sjampanje. –Ja.

–Hei. Preben, hyggelig. –Ja.

–Linn. –Joakim. Hyggelig.

–Skål da, jenter. –Hyggelig.

–Kom dere i dag? –Vi er erfarne campere.

Vi er i hytte. Vi har to dobbeltsenger og en enkeltseng.

Det er god plass hvis det blir torden, for å si det sånn.

Det er villaen deres, ja. Er det som Playboy–huset?

–I alle dager. –Her er vi i gang allerede.

–Vil dere spille krokket? –Jeg bare gir de til deg.

–Må vi velge en farge hver? –Jeg vet ikke.

Der står den. Det er litt kjedelig med sånn her.

Nei, ikke kjedelig mener jeg. Dritgøy.

Jeg setter en her borte.

Banen er klar hvis dere vil være med og spille.

Nei. Jo, den var kjempebra.

–Den var uheldig. –Den var fin.

Herre. Kom du gjennom der? Vi skal dopingteste deg.

Urinprøver i sanitæranlegget etterpå.

–Der, ja! –Se på den.

–Landslaget i krokket neste. –Jeg er med på landslaget.

–Er du det? –Ja.

Jeg er jo ikke det.

–Gratulerer med seieren. –Takk.

–Vil dere komme på sjampanje? –Veldig gjerne.

Vi har kjøttdeig og makaroni, så dere kan godt spise middag hos oss.

Vi bor i hytten med gummiflåten.

Joakim og Preben har fått venninner, men raggarne har ikke sett damer.

Heldigvis er det i Åmotsfors én ting damene ikke kan motstå.

Og det er dette raggarne gjør aller best.

Da råner vi rundt på campingen, gutter.

Hvorfor har de campingvogner når de har hele hytter foran?

Det er bra at vi skraper veien her.

Nå begynner jeg å få panikk, jeg ser ingen jenter.

–Nå kommer det jenter her. –Hvor da?

–Nå kommer det jenter. –Herregud.

–Der er de! –Se på hundene.

–Er det seriøst? –Hallo.

–Går det bra med dere? –Hei, Tommy.

–Karianne. –Tommy.

Kan jeg se? Kan jeg se på den?

–Ja, det er bare å se. –Det er ikke belter i bilen engang!

–Kom igjen, gutter! –Det er hundekjetting til ratt.

–Hopp inn bak, så skal jeg vise dere. –Den detter sammen hvert øyeblikk.

–Det er ikke noe problem. –Vi gjør det da, dere.

Sett dere inn.

–Er det lov å kjøre med denne? –Klart det er lov!

Godkjent, ja.

–Kan jeg gå tilbake? –Nei.

–Men... –Bam, bam!

Vi har det godt her. Jeg ville ikke brukt ei krone på å reise utenlands.

Skikkelig party. Det må være party, party.

–Ta på deg cowboyhatten, Erik. –Du mener det, ja.

Det er sankthansaften og helligdag på Montebello Camping.

Kvelden skal feires med gode venner og stort bål i gapahuken.

For raggarne feires midtsommernatt som andre begivenheter.

Nemlig...

I bilen.

Får jeg lov til å gå ut?

De var litt redde. Litt redde.

Eller veldig mye. De skrek fra start til stopp.

–Vi må ta selfie. –Kjedelig å ikke få med bilen, da.

Ta bilde foran, Kaia. Jeg skulle hatt solbriller.

Her er det fullt show.

Dette er det villeste jeg har gjort i hele mitt liv.

Ta bilde! Æsj, det lukter bil av bilen.

Herregud, de har aldri sett en bil før.

Takk for turen. Det var hyggelig.

–Vi ses i kveld. –Å, dere bor her?

Ja, vi bor der borte.

Bilen skeit.

–Ha det, takk for turen! –Ha det.

–Mamma mia, mamma mia. –Hva fanken var det?

De kan ikke kjøre rundt i en sånn bil.

Ikke det at... Det var ikke belter i bilen.

Det var ikke aircondition eller airbag.

Frontruten var knust. Det er ikke lov.

–Det er faktisk ikke lov. –Nei.

–Men for all del, guttene var kjekke. –Herregud.

Nå er helga i boks! De jentene kommer nok hit i dag, ja.

–Det tror jeg. Selvfølgelig. –Det tror jeg også.

–De hørtes sugne ut. –Ellers går vi dit.

Ellers går vi dit. Det er enten–eller.

Raggarne puster lettet ut: det finnes "bruder" på Montebello.

Jobb og slit.

Det kan også Snefrid og Erik. Etter en dag med oppussing–

–og historien kan veteranene endelig si seg fornøyd.

De forbereder seg til kveldens feiring.

Man får vel skifte klær, Erik. Skal spise pizza med naboen.

Så blir det noen halvlitere. Men du må sette pils i kjøleskapet.

–Vi har ikke mange der inne. –Vi har lageret her ute.

Du så vel lageret vårt? Har du bodnøkkelen?

Dette må ikke komme på TV. Da blir det innbrudd her.

Her har vi lageret; Carlsberg, Blå Pripps og Kung.

Vi har fått ryddet skikkelig her. Vi har tre brett med øl.

Der et bryllupshatten min, ja.

Den har jeg kjøpt på marked. Denne her.

Hvor mye betalte jeg? Det var ikke mye.

Jeg tror det var 20–30 kroner.

Også har jeg denne. Det er partyhatten min.

Skikkelig party, vet du. Det må være party, party.

Du må ta på cowboyhatten din. Du har også hatten din her.

–Ta på deg masken din. –Da skremmer jeg bare folk her.

Kan ikke du gjøre det, Erik?

Strikken har røket på denne. Sånn.

Er ikke den fin? Skikkelig kult.

Se på han, du!

–Man kan le seg i hjel av ham. –Hvem er dette?

Hvem er dette?

–Ja, da. –Ja, da.

Erik kom gående rundt hjørnet med masken, og jeg skvatt.

Den kjøpte vi på loppemarked for ti kroner.

Men strikken har røket. Jeg må vise denne også.

–Du må vise den også. –Den er jo skikkelig...

Den har jeg fått av moren min. Vi har hver vår.

–Ta på deg du også, Erik. –Jeg vet ikke.

Nesten flaut å være norsk. Sånn ser vi ut, innimellom.

Innimellom, ja.

Sånn ser Snefrid og Erik ut, Innimellom.

Og mens de forbereder seg til kveldens fest–

–er Per Arild og Grethe i full gang med naboens spikertelt.

Løft den opp. Enda mer. Der, ja.

Arbeidsånden er god, men dugnadsånden er enda bedre.

I dag skal vi hjelpe naboen med spikerbu.

Han har hjulpet oss, så nå skal vi hjelpe ham.

Vi får se om vi får til dette.

–Ingen er lange nok. –Hvor lange er de?

–Den lengste er 76. –Det blir for lite.

Skal vi prøve å få dratt plastikken?

Vi skal starte med å plaste, men det er en møkkajobb.

Nå kan du stramme på midten.

Nå ble det for lite. Den skulle vært lenger innpå.

Nei, det... Nei, åh. Det går ikke hit, vet du.

–Men... –Det er ikke noe men.

Den må tas av, den. Ellers blir hele plastikken skjev.

–Men... –Bam, bam!

–Nei, men... –Nei men.

Nå, da?

–Ta deg et sikte, så griller vi. –Ja.

–Før jeg... –Før du sulter i hjel?

Ja, ikke bare det, men. Svetter i hjel. også.

Da går vi til oss og griller.

Festen er på trappene, og romantikeren Ulf Arne–

–er i fyr og flamme. Selv om de har bommet litt på tiden.

Det er ingen her. Hva er klokken nå?

–Kvart over åtte. –Vi er tidlig ute.

–Vi setter oss, så kommer de andre. –Ja, vi kan sitte og vente.

Det var litt romantisk, eller hva? Skål.

–Skål. –Glad i deg.

–Satser på at noen kommer. –De kommer snart.

Hvis ikke stikker vi tilbake og koser oss.

Med en god film. Eller noe 'attåt'.

Du kan tolke dette akkurat som du ønsker.

Jeg skal få meg noe i kveld.

–Vet du hva de kaller meg i Spania? –I Spania?

Jeg er verdenskjent i Spania. De kaller meg Don Romantico.

Ja, Señorita. Hvordan går det? Det går bra med meg.

Du er gal.

Etter en lang dag med fisking og råd fra sjøulken Ørjan–

–kommer Roy og Roger tomhendte hjem til familien.

–Vær så god. Bær ut. –Takk for det.

Husk rekene, vi kan ta reker og en pils.

Kom igjen, gutter. Bare sett sakene deres her.

–Jeg går inn og henter kald øl. –Det høres godt ut.

–Hva skal vi gjøre med rekene? –Vi hører om Gudrun har en bolle.

–Gudrun? Gudrun! –Ja.

–Har du en bolle til reker? –Ja.

–Kom med den. –Ja.

–Se der. Nå blir det... –Ja, ja.

–Reker i bolle. –Jeg tror du trenger mest.

–Nå skal vi se her. –Se der, ja.

–Vær så god, forsyn dere. –Da får man smake.

–Godt med øl etter en lang fisketur. –Skål for rekene, da.

Om ikke annet. Takk for en trivelig tur, gutter.

Skål, skål.

–Ja, det var godt. –Ingenting kunne toppet turen.

–Bortsett fra om vi hadde fått fisk. –Ja. Skål, gutter.

Skål for det. Denne var kald og god, Ørjan.

Ja, man har kjøleskap. Da skal det være kaldest mulig.

Nå blir det varmt i nakken. Ofte når jeg sitter her og koser meg...

Og Gudrun. Det er varmt, jeg skjønner ikke hvorfor folk reiser til syden.

–Skjønner ikke jeg heller. –Man kan være her og ha–

–temperaturer opp til 26–27 grader. Er det for varmt, kan man gå inn.

Vi har det godt. Jeg ville ikke brukt ei krone på å reise utenlands.

–Bare tull. Bortkastede penger. –Campinglivet er det herlige.

Happy skvett, skål skål.

–Det var godt. –Ja, livet er herlig.

Ja, livet er ekstra herlig når man har fortjent en pust i bakken.

Per Arild og Grethe er ferdige med nabovogna og ber inn til middag.

Ikke tråkk på blomstene. Da blir han gal.

–Mat! –Mat.

Nå kommer kleggen igjen. Sett deg, da!

Vi har jobbet så lenge at jeg tror vi alle trenger mat.

–Mannfolkene begynte å bli grinete. –Svetter du, kommer kleggen.

Da er de sultne. Håper de blir blidere av mat.

Det er enormt i år, det var ikke det i fjor.

Det triveligste med å ha sånne dugnader er at man blir–

–veldig sammensveiset og kjent med hverandre.

Det er derfor man er på camping. Være sammen med andre.

Man sitter alene hele vinteren, det er godt å ha det litt sosialt.

Jeg håper de er varme inni.

Det var godt, det.

Jeg må få takke for hjelpen og naboskapet.

–Helt topp. –Det er sånn naboer skal være.

Ulf Arne og Bernadetta har endelig fått selskap i gapahuken.

–Hvor lenge har du vært i Norge? –Jeg strakk nettopp fra asylmottak.

–Herregud. –Og da fant du Bernadetta?

–Han bestilte meg på nettet. –På white slavery rocks.

–Heldigvis hadde jeg PayPal. –PayPal, ja.

–Nå kommer naboene våre. –Hallo!

–Hallo, hallo. –Hei.

–Roger. –Hei, Roger. Arne, hyggelig.

–Trivelig å hilse på dere. –I like måte.

–Hei. Roy. –Arne, hyggelig.

–Kjenner du disse? –De kjenner vi.

–Ja vel. –Det er folk her, ja?

Fantastisk!

Monica og jeg skal gifte oss 25. juli.

–Såpass? –Her vi sitter nå.

–Er det sant? –Vi vil gjerne at dere kommer.

Du er amerikansk, ta med stor gave.

Amerikanere gir ikke myke pakker. Bare harde pakker.

25. juni her på Montebello Camping. Dette blir gøy.

–Så koselig! –Får jeg også klem?

–Nei! –Nei?

Hans og Monica har to nye navn på gjestelisten.

Joakim og Preben vil gjøre et godt inntrykk på sine nye venninner.

Til middagen overlates ingenting til tilfeldighetene.

–Har du glemt deodorant i dag? –Nei.

Det går ikke. Tar vi pasta i, renner det over.

–Det ser vi etterpå. –Vi må ta ut vann.

–Det er umulig. –Dette går ikke, altså.

–Skal du helle ut vannet? –Sånn.

Se hvor lite vann det er. Du må ha mer.

–Hell ut etter at du tar i pastaen. –Tre liter vann.

En og en halv teskje salt. Nå er vi tilbake på start.

Nei, det er mindre nå. Sånn, vet du.

Det er godt hvis vi tar litt hvitvin oppi sausen.

–Fransk. –Det blir fransk pasta.

–Hva kalte du søppelkassa? –Provisorisk.

–Hva betyr det? –Provisorisk?

–Sånn... –Du vet det ikke selv.

–Det er jo provisorisk. –Du bruker ord du ikke kan.

En sånn MacGyver–løsning. Det er vel provisorisk.

–Kan du hjelpe meg? –Du kan vel bære den selv?

–Det klarte jeg faktisk. –Kan du rope på jentene?

Kan du hjelpe meg? Den skal litt lenger opp.

Rop på jentene. Se om de hører deg.

–Jenter! –Sausen er ferdig.

Jeg tar en skvett rom, så blir det sjømannspasta.

Jeg trodde ikke pastaen var ferdig, men nå er det grøt.

De merker nok ingenting. Sett dere der dere vil.

–Velkommen, jenter. –Tusen takk.

–Bruker vi sabelen? –Så lenge jeg ikke får den i øyet.

Der, vet du.

Skål for en fin sommer.

Mens camping–quattroen nyter den franske pastaen,–

–strømmer folk til gapahuken. Feiringen kan endelig begynne.

Han har næringsvett, vet du.

–Jeg ser det er liv her. –Hallo, Tommer'n.

–Der er Hanser'n også. –Er du ute og dragger?

Jeg er ute og dragger.

Nå begynner det å varme her, og knotten blir borte.

Campinglivet, det er samhold og kos.

Det å komme seg bort fra dagligdagse gjøremål...

Kose seg, rett og slett.

Her har du naboer tett innpå, det er kjempekos.

Helt klart. Det er sånn vi liker å leve.

Vi kommer til å bli gamle på camping, det er helt sikkert.

Vi kjører oppover her. Du har vikeplikt!

–Du har ikke lagt på sengetøy. –Æsj.

–Det ser ikke riktig ut. –Dette er en bronzing oil.

–Illuminating glow. –Hun kan være streng.

–Jeg må være det. –Da bare går jeg.

–Jeg har døpt gitaren. –Pustemaskinen min heter Hjørdis.

Jeg får vel kjeft. Takk. Er det min tur?

–Ja. –Takk.

Tekst: Sara Rismyhr Engelund www.btistudios.com