All language subtitles for demring 2025

Downloaded from
YTS.BZ

Official YIFY movies site:
YTS.BZ

I kjølvannet av Kristine Isaksens
andre selvmordsforsøk,

ble det anbefalt et lengre avbrekk,

etter utskrivelsen
fra psykiatrisk akuttmottak.

Hennes søstre tok henne med
til familiens fjellhytte,

et tradisjonelt, om noe påkostet bygg

om våren omgitt av
lyng og bær og frisk luft,

nå i februar
primært dekket av frost.

Det var på tredje dagen

at søstrene fikk beskjeden

som skulle tilspisse det hele ytterligere.

Nå bare finner du på.

Det er i assosiasjonene det skjer.

Husker du Ludwigsen pleide å si det?

Musikklæreren vår.
Da vi gikk på barneskolen.

Han har du aldri snakka om.

Har jeg ikke det?

Smak.

Søstrene, Cecilie og Esther,

som attpåtil hadde besøk av sin mann
da beskjeden kom,

hadde gjort sitt ytterste
for å skape et trygt rom for Kristine.

“For emosjonell vekst”,
slik overlegen formulerte det,

noe både Esther og Even
opplevde som

et i overkant esoterisk råd
fra en sertifisert helsearbeider.

Selv om det selvfølgelig også ble skrevet ut
en rekke medikamenter til Kristine.

Såpass måtte det være.

Cecilie, gidder du?

Uskolerte uttrykk, Esther.

Det er faktisk litt verdifullt det også.

Art brut kalles det.

Da er det det jeg driver med.

Hva ler du av?

Det er bare en betegnelse.
Det er ikke nødvendigvis negativt ladet.

Det er det.

- Vet du hva art brut er?
- Nei.

Jeg vel en filistiner jeg da.

Det er et ord jeg kan ihvertfall.

- Det heter "filister".
- Mammas favorittord.

Skal jeg vise deg?

Vis meg.

Selv om uttrykket er uskolert,

må grunnbestanddelene være skolerte.

For eksempel en skolert E
eller en skolert E moll.

- Nå er maten nesten klar.
- Synes det er lettere med nylon -

For da trenger man ikke presse så hardt -

- Cecilie
- Hva?

Maten er klar.

Kan du gå ut og hente søsteren din?

- Jeg vet det er en stor jobb.
- Greit.

Og det er her
det premature vendepunktet kommer.

Hei, Knut.

Er det noe vi skal gjøre?

Så vi skal ikke komme ned?

Jeg bare snakker med de andre,
så ringer jeg tilbake.

Så ringer du meg hvis det er noe.

Okay.

Hadet.

Hva var det?

Mamma er død.

Okay?

Det var vel kanskje på tide.

Jenta mi.

Vi hadde regnet med det.

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Trenger du noe -

Nei, det går fint.

Det skjedde i natt.
Hun sovnet stille inn.

Var han der?

Det sa han ikke noe om.

Så hun var alene?

Jeg vet ikke.

Vi var enige om dette, var vi ikke?

Men hun var helt alene?

Jeg synes vi må si det til henne.

- Kanskje vente litt?
- Hvorfor det?

Fordi hun åpenbart ikke
takler så mye akkurat nå,

og jeg vil ikke ha ansvar
for at hun bikker over igjen.

Så mamma dør, og vi sier ingenting?

Når var sist gang vi så mamma?

Ikkesant.

Spiller ingen rolle, fra eller til.

Jeg mener at vi bør lar henne
hente seg inn litt.

Det er til hennes eget beste.

Kan jeg si noe?

Ja.

Jeg skjønner at du tenker på Kristine
og hvordan hun vil ta det,

og det er bra, i utgangspunktet.

Men kanskje dere er i sjokk.

Jeg er i sjokk.

Og man trenger tid til å prosessere,

så kanskje du er
litt pragmatisk nå, Esther -

Kan du ikke bruke navnet mitt sånn?
Det er en hersketeknikk.

Nei, det er det ikke.

Jo det er det.

Okay, men det var ikke -

ment på den måten.

Jeg bare tenker at vi har et etisk ansvar
å si ifra til Kristine.

Selv om det gjør vondt.

Det kommer aldri til å finnes
et bra tidspunkt å ta det opp på.

Jeg hadde blitt forbanna

om jeg fikk vite senere
at dere hadde holdt det skjult.

Men orker vi å håndtere
det som kommer til å skje da?

Jeg synes vi skal spare henne for smerten,
og la det synke litt.

- Så det handler om deg?
- Nei.

Det handler om Kristine.

Nei, det handler om at du ikke orker
å håndtere det.

Nå er det skjedd.

Vi visste at dette skulle skje.

Og Knut sa han skulle
ta seg av det praktiske.

Det er vi som er nærmeste pårørende.

Om hun ikke har skrevet
oss ut av testamentet.

Hadde ikke forundret meg.

Det hadde hun ikke gjort.

Vet ikke.
Det var jo alltid hun som var offeret.

Hun er moren vår.

Hun var moren vår.

Du skal alltid snakke om henne
som om hun er et monster,

og det kan godt være, men -
- Du aner ikke, Cecilie!

Hva da?
Eller kanskje du spiller gitar,
men det er ikke så farlig,

Eller kanskje du spiller gitar,
men det er ikke så farlig,

siden ikke så mye gikk utover deg.

Ikke gikk ut over meg?

To ganger har hun sett barnebarna sine.

Er du klar over hvor sykt det er,
når man bor i samme by?

Men det er ikke akkurat det som -

Kan ikke du holde kjeft?

Du har snakket så mye dritt om henne,
støttet meg i min posisjon.

Og nå skal du begynne nå,
som hun er død?

Greit.

Okay.

Jeg synes vi skal la det ligge litt,

la det synke,

og tenke på Kristine

passe på at hun har det bra.

Så skal vi si det?

Jeg synes vi skal se det litt an.

Skal vi spise?

- Jenta mi.
- Det går bra.

Eggene begynner å bli kalde.
Skal jeg gå og si ifra til henne?

Greit.

Hun er helt fucka.

- Går det greit?
- Jada.

Den har fått gjennomgå?

Trenger litt opptenningsved.

Er det noe?

Frokosten er klar.

Ok.

Det var en mann her.

Åja?
Han bare sto der.

Han bare sto der.

- Her?
- Der borte.

Så bare gikk han.

Det var rart.

Var det "venneklubb" du kalte det?

Ja. En gjeng pensjonister,

som drar på utflukter
et par ganger i måneden.

Bra hun holder seg aktiv.

- Ja.
- Det er da noe.

Vi må alltid dra hjem tidlig
fordi hun skal et eller annet.

Hun er den eneste som stiller opp.

Det hadde bare vært fint
å ha et par dager alene sammen,

uten at vi må skynde oss hjem
og hente barna.

- Sånn er det.
- Ja.

Så nå kan du kjøre hjem
de fire timene,

så hun kan dra på "venneklubben" sin.

Det gledes.

Takk for mat

den var god.

Esther, har du to sekunder?

Ja.

Hun merker det.

Hun merker noe.

- Nei
- Jo, hun får med seg -

Hun tenker bare på seg selv.

Hun er som en svamp-

suger til seg alt,
blir dritsåra,

- spyr det ut på alle andre.
- Synes ikke hun klager så mye?

Du ser det på blikket hennes.

Prøv da?

Hun får med seg alt.
Hun er sånn ultrasensitiv.

"Høysensitiv", heter det.

Er det ikke sånn at de
plukker opp mikrosignaler?

Husker du dagen da Lily ble født -

Selvfølgelig husker jeg det.

Jeg skulle hente Inga i barnehagen

jeg gikk ut døra og skjønte
at i dag kommer et eller annet til å skje.

Så jeg kjøpte den power bars til deg,
Snickers og den biteleken.

Og Inga gråt da jeg kom,
ville ikke at mamma skulle ha det vondt.

Hun visste ingenting.

Nei.

Men det var som om hun skjønte
at det var noe likevel.

Så kom vi hjem, du sto på alle fire
og vannet hadde gått.

- Hun vet.
- Nei

Nei, hun vet ikke.

Så ville ikke Inga ha på seg de sokkene,
husker du?

Ville ikke ha på seg de sokkene til sykehuset.

Så hun måtte bytte sokker.

Ja. Det er der vi er nå.

Vi må bytte sokker.
Det har vi tid til.

Men poenget var at vi ikke hadde tid.

Men vi gjorde det allikevel.
Fordi hun var så ute av seg.

Nå vet jeg ikke helt hva vi diskuterer.

Vi snakker om sokker.

Seriøst. Dra hjem.

Så får moren din reist på vennetur,
og ligget med en hyggelig pensjonist.

Gjør det.

Okay.

Men da sier du det til henne. I dag.

Avtale.
Helst nå.

Vi får se.

Stikker du nå?

Nei, jeg skal på do.

Trøbbel?

Nei. Ikke noe trøbbel.

Hva?

Jeg lurte på om vi kunne snakke om noe.

Om hva da?

Jeg ser du tiptoer rundt noe,
hva er det?

Jeg lurte på om vi kunne
snakke litt om mamma.

Seriøst?

Om mamma?

Var det det du og Even
snakket om der ute?

At noe av prosessen er å
"snakke litt om mamma"?

Hvor har du det fra?

- Kristine, kan du ikke bare høre på oss?
- Hva skjer?

Hva er det her, en intervention?

Begge to, liksom?

Joda, men -

Var ikke greia med denne turen

at jeg endelig skulle få slappet av,
og ikke bli Freuda.

Kristine, vi bare -

prøver å ha en liten samtale-

Jeg sier nei takk til den samtalen.

Jeg har ikke lyst,
og legen sier at jeg ikke trenger

så hvorfor tvinger dere meg?

Hva er greia?

Tenker dere bare på dere selv?

- Ler du?
- Hvorfor tror du vi er her?

Vi er her for deg, Kristine.

Tusen takk!

Vi dro fra ungene våre for å -

Ja, okay.

Da beklager jeg,
for at jeg er så mye til bry her.

En dere må hviske om i gangene,
ikke snakke til direkte.

Må sitte her som på en skolebenk,
på sånn muntlig eksamen,

eller tentamen eller
hva faen det heter.

Dere burde fuckings skamme dere.

Se her.

Ja, det -

Bare se her, du også.

Det har vi sett, Kristine.

Le litt av det kanskje?

- Ta litt hensyn.
- Vi tar hensyn, din lille dritt!

Fuck deg.

Bra jobba.

Vet dere hva? Fuck dere.

Fy faen!

- Tørk opp det der!
- Tørk opp selv!

Det gikk kjempe bra.

Ja...

Da var det sagt.

Hva da?

Hva var sagt?

Ingenting er sagt.

Mamma lot det gå utover meg først,
siden jeg er førstefødt.

Jeg husker ikke helt hvordan det begynte,

jeg var så liten da.

Hun var veldig opptatt av å ha kontroll,

og det ikke er så lett
når man har med barn å gjøre.

Hun hintet flere ganger om at jeg hadde
fratatt henne livet i en periode,

men jeg husker hun var mye bortreist,

teatere i inn- og utland,

filmopptak over flere måneder,

så så ille kunne det ikke være.

Vi så hverandre mest i høytider og ferier.

Da var hun veldig opptatt av å
holde på tradisjoner.

Noen ganger var hun åndelig,
andre ganger ikke.

Det virket som hun valgte det
som passet seg

Ofte basert på mannen
hun valgte å tilbringe tid med.

Jeg merket at hun

ga meg mer omsorg da jeg var syk,

så jeg begynte å late som.

En forkjølelse her, en omgangssyke der.
Slike ting.

Det likte hun.
Hun likte å legge meg i seng,

putte dynen godt rundt meg,

vite hvor hun hadde meg.

Det ble enklere mellom oss da.

En slags gjensidig forståelse.

Samtidig kunne hun velge å overse
reell sykdom om det ikke passet inn.

Som da vi var i Venezia,
på filmfestivalen der,

og jeg hadde en
forferdelig halsbetennelse,

da sa hun at jeg skulle

holde meg på hotellrommet mens hun jobbet,

sa at det sikkert kom til å gå over.

Først etter halvannet døgn
med skrikende smerte og påtakende hodepine,

dro vi til legevakten,
der de antok det var hjernehinnebetennelse.

Noe det heldigvis ikke var.

Og ved en annen anledning

brakk jeg armen
under en påskemiddag hos mormor,

jeg var vilter og utagerende,

Cecilie og Kristine var begge født da,

Kristine fikk mesteparten av oppmerksomheten,
så jeg gjorde ting jeg ikke fikk lov til.

Armen brakk da jeg klatret i
naboen til mormor sitt tre,

som på en måte vokste inn i en fjellvegg,

som en trapp som ledet opp mot

noe høyere.

Mamma sa det sikkert bare var en forstuelse,

så vi spiste middag, vi tre jentene, mormor

mamma, onkel Knut og tante Beate,

hovedrett og dessert.

Først på kvelden tok mamma meg til legevakta,

og de bekreftet bruddet.

Man sier at man ikke husker
de merkedagene som går som forventet,

fordi tradisjoner i kraft av seg selv
er gjentakende.

Den samme maten,
de samme luktene, den samme duken.

Da er det vanskelig å skille
en jul fra en annen.

Hjernen husker ikke det friksjonsfrie,
fordi den ikke kan ta lærdom av det.

Men mamma sørget på et merkelig vis
alltid for at det var friksjon.

Jeg husker alle merkedager.

Du har ikke sett bilnøklene?

Er begge borte?

Jeg finner dem ikke.

Sist jeg så dem så lå de i den kurven.

- De er ikke der.
- Sikkert Cecilie.

Hva da, Cecilie?

Bilnøklene.

De la jeg i den kurven.

- Men de er ikke her.
- Hva?

De er ikke her.

- Den der er til i kveld -
- Jeg kan ta én.

Du kan sjekke rommet mitt,
eller jakka mi.

Skal jeg hente litt ved?

Legg tilbake dette da.

Hun er så utrolig vimsete.
Blir helt svimmel.

Blir du svimmel fordi du er så grumpy?

Sliten av den vimsinga.

Se, nå henter hun ved.

Gjør hun?

Faktisk.

En kubbe.

To.

Så så vimsete er hun ikke.

- Sorry for det i sted.
- Ikke tenk på det.

Selv om Esther egentlig burde si sorry.

Tror hun bare ville prate litt?

Men jeg har sagt mitt.
Og bedt om å være i fred.

Dere bør respektere det.

Jada.

- Eller er jeg urimelig?
- Nei nei.

Jeg mener, se på meg.

Yes. Der er de.

Det er så jævla godt.

Jeg vet ikke.

Det går jo greit.

Ja -

Nei, hun er helt sprø.

Der var de ja.

Der var de.

- Hvor da?
- Jakkelomma mi.

- Bra -
- Men Cecilie sine finner jeg ikke.

Men det er ikke din oppgave.

Nei, det er jeg ikke.

Jeg er helt vanlig jeg.

Jo, det er jeg.

Jo.

Du trenger ikke hente ungene
før ni ikveld?

Joda.

Eller vil du forlate oss?

Er det ditt indre ønske?

Bli.

Vinen er god.

Vinen er kjempegod.

Men jeg skal kjøre bil.

Bare bittelitt -

Vi kan lage den betesalaten.

Vi har noe chevre fra i går.

Vi blir her sikkert et par dager til.

Masse greier som må ordnes.

Vi kan godt lage betesalat.

Hvis du sier unnskyld for det i sted.

Unnskyld.

Jeg mener det.

Jeg var kjempedum.

Og du vant.

Nei, men unnskyld.

Med hånden på hjertet.

Greit.

Da blir det betesalat.

Yes.

Man må sikkert ta over
alle tingene hennes og sånn.

Shit.

Jeg tror mamma har en hund.

Men han fyren.

Han bare sto der. Så gikk han.

Det kan ikke være uvanlig at folk
forviller seg inn på tomta?

Den er jo dritsvær.

Ja, hun har snakket om den et par ganger.

Tante Beate passet på den
da hun ble innlagt.

Tenk om jeg arver en hund?

Nei, men han var creepy.

Så jeg ba ham dra til helvete.
Så stakk han.

Så utrolig høflig.

- Hva skulle jeg gjort da? Invitert ham inn?
- Han var sikkert en helt vanlig mann.

Ja...

Men intuisjonen min fortalte meg noe annet.

Og det burde du tro på, du som er kristen.

- Jeg som er-?
- Kristen.

Jeg har aldri sagt jeg er kristen.

Men du tar opp teologifag på siden.

Det er ikke det samme.

Jeg tror jeg er allergisk.

Jeg begynner å klø når jeg er rundt hunder.

Men poenget er at at intuisjonen
plukker opp ting

ting vi ikke kan sette ord på,

som viser seg å ha rett.

Som følelser eller stemninger, lyder

- Akkurat det jeg sa.
- Hva?

- Jeg sa det samme til Esther i stad.
- Dere er én tanke.

Men du hopper alltid til
en negativ konklusjon.

Det er forskjellen på oss.

Det er ikke så rart det?

Men jeg gjør jo ikke det,

- og vi har mye av det samme -
- Nei, det har vi ikke.

Vi har ikke opplevd det samme, Esther.

Hvordan vet du hva jeg føler?

- Vi har samme mor, sist gang jeg sjekket.
- Nei, jeg vet ikke jeg

Men du gjemmer deg bak teorier
og analyser og åndelig pjatt.

Som du ikke følger selv en gang!

Ja, men for meg er det litt lettere
å stå opp om morgenen.

Det er fordi du er bittelitt dummere.

Ikkesant.

Det er ikke for å være frekk, liksom.

Det er bare sånn det er.

Du er bittelitt dummere.

- Greit.
- Og dumme folk -

Ikke ordentlig dumme, bare bittelitt

De har det bedre.

Det er forskningsmessig bevist.

Skulle ønske jeg hadde det sånn,
men sånn er det dessverre ikke.

Også er du en bitteliten drittunge,

og det er det forskning som viser.

Au. Det sårer meg at du sier det.

Takk for at dere bryr dere.

Vi bryr oss.

Ingen hjelp å få.

Vi er her.

- Ikkesant vi er her, Cecilie?
-Hva da?

Vi er her.

Vi er her, ja.

Skal jeg takke dere for det?

Jeg ville dra på denne turen alene.

En takk hadde vært hyggelig.

Du skal ut? Med hvem?

Du får kose deg.

Hadet.

Typen din?

Ne, det var Adrian.

Er ikke det typen din?
Den raljerende multiversmannen?

Vi er ikke sammen lenger.
Men vi har en slags felles forståelse.

Hva betyr det?

Betyr at de fortsatt knuller.

Nei, det går ikke.

Men vi er der for hverandre.

Vi har vært gjennom ganske mye sammen,

mye vondt, for min del,

så har jeg lært mye av det,

Hvordan man skal være i et forhold og -

Ja, det er fint at man kan dra lærdom og -

Herregud, det går bra.

- Ja, jeg bare -
- Jeg tåler å høre om andres smerte.

Det var det du mente, ikkesant?

Du må slutte å få meg til
å føle meg så hjelpeløs.

Da må du bestemme deg for om du vil
bli behandlet som et offer,

eller om vi skal behandle deg vanlig.

- Vet du hva depresjon er eller?
- Slutt.

Skal jeg bare slutte å være deprimert?

Det er ikke noe man kan
avbestille på internett.

- Du får sagt det.
- Drikker dere vin?

Ja, vi har tatt et glass.

Even, kan jeg også få vin?

Hva er det?

Hun er så slagkraftig.

- Du må gi ut bok.
- Jeg bare venter jeg -

- Merci beaucoups

- Et glass kanskje?
- Hadde vært bra med et glass.

Blir litt for meget med -

- Herregud.
- “Litt meget for meg”.

Med meg begynte mamma med
"emosjonell manipulasjon",-

-som det så fint heter.

Sa hun skulle ta livet sitt
når hun møtte motgang.

Etter vi hadde satt opp Macbeth,
gikk mamma og jeg en tur,

her ute.

Det er et av de beste minnene jeg har.

Hun åpnet seg.

Fortalte om pappa.

Om at hun forlot sin første mann -

og sønnen sin, som vi forøvrig aldri har møtt,

jeg tror de bor i Frankrike nå -

de flyttet før vi ble født -

og at dette ikke var noe
som var lett for henne.

Det siste kysset på sønnens hode
før hun dro.

Hun visste at det var til det beste,
sa hun.

Hva kan ha drevet henne?

Hva bærer man med seg
når man gjør noe slikt?

Kanskje vi var heldige, som
bare hadde fått ha henne,

selv om det var en ødelagt
versjon av en mor vi hadde,

en som dukket opp sporadisk,
men elsket oss

på sin helt egen spesielle måte?

Jeg følte meg så nær mamma da,

da hun fortalte disse tingene,

som om hun slapp meg inn på ekte.

Også kommenterte hun forestillingen.
Sa jeg burde bli skuespiller.

At jeg var troverdig,

spesielt når jeg bare fant på.

Klarer du deg?

Jada.

Dere er ekstremt dysfunksjonelle nå.

Ja.

Er det dette Kristine malte?

Terapikunsten hennes.

Burde henge på veggen.

Hjelp.

Er det fra i fjor?

Ja. Fra Modum-dagene.

Fy faen.

Merker jeg har en sterk aversjon
mot antropomorfe figurer.

Har du det?

Der har du en boktittel.

...fittetryne to

Stort og lite.

Stort og lite fittetryne.

Jeg sa det til dem.

Jeg gjorde det.

Jeg sto opp for meg selv.

Sånn som vi snakket om.

Da stikker jeg.

Løkke til.

Hadet, Kristine.

Yes.

Da drar jeg.

Elsker deg.

Kristine?

Kristine, er du ferdig snart?

Det er noen utenfor her.

Vi bare går ut for å høre.

Så du ikke plutselig går ut naken.

Nå forsvant han bak der.

Der!

Hva er det han driver med?

Leter etter noe?

Hva mener du "leter etter noe"?

Kanskje han har mistet noe?

I boden vår?

Oy! Hva faen?!

Ta det rolig da...

- Hva driver du med?
- Sorry, sorry.

Prøver du å stjele?

Nei, nei.

Ja?

Dette må se veldig dumt ut.

Ser veldig dumt ut ja.

Ja?

Jeg har hatt litt motortrøbbel,

Sitter fast, noen kilometer opp der,
bilen i grøfta,

og la igjen mobilen på gården -

Litt knot med armen også.

Okay?

Så jeg skulle bare sjekke om -

Om du kunne stjele noen deler?

Jævlig dumt du ikke tok med deg utstyr
fra verkstedet ditt.

Vær hyggelig da.

Ja -

Det var jo derfor -

Det var jo derfor jeg kom her.

Ganske lett å se om folk
har det man trenger.

Hør her, jeg heter Lukas,

Om du følger veien opp,
kommer til en bom etterhvert

syv åtte kilometer forbi,
der bor jeg.

Jeg kom hit fordi -

Nå skammer jeg meg litt,
for det her ble bare rot.

Jeg skulle bare høre om noen kunne hjelpe.

Dere er nærmeste hytte.

Jeg trenger en skiftenøkkel og noe stæsj,
eller en mobil.

Kan ikke dere velge?

Hva skjer?

Motortrøbbel.

Det er jo han fyren.

Vi vet.

Han virket som en helt grei fyr.

Og du ba ham dra til helvete?

Ja...

Hyggelig.

Takk for lånet.

Bare hyggelig.

Hei.

Matcher.

Treskerulykke her.

Selvmordsforsøk.

Åja.

Ja, jeg -

Det var en løs kontakt,

så plutselig bare starta den.

Litt dårligere reaksjonstid,

og jeg hadde mista armen.

Ja?

Ja, jeg holdt på å skulle fikse, men så -

Nei, fikk du snakka -

Å. Snakket med Falken,

og de sa fem timer.

Ringte en kompis, men han er bortreist.

Så jeg er litt fucked.

Ja.

Så hvis jeg kunne spørre,

helt ydmykt, om litt hjelp?

Så går det litt fortere.

Alt jeg trenger er hjelp til å
dytte den ut av grøfta.

Resten klarer jeg selv,
hvis jeg får låne en jekk og skiftenøkkel.

Det har dere sikkert der.

Det hadde vært sykt digg.

Eller så kan jeg bare,

stikke ned til bilen,

men det blir jo mørkt og kaldt.

Fordi -

Jeg regner med at jeg ikke kan henge her?

Nei, sorry -

Vi prøver å være litt forsiktige.

Sånn er vi.

Jeg skjønner det.

Så det så.

Kult.

Da bare rusler jeg opp til bilen.

Takk for lånet av mobilen.

- Det minste vi kunne gjøre.
- Hadet.

Hadet.

Seriøst -

Vi hjelper ham?

Vi er tre stykker.

Nå går han. Det er over.

Skikkelig dårlig gjort.

Hva slags mennesker er vi egentlig?

Tenk hvordan han har det.

Kommer hit for hjelp, blir avvist,

kommer tilbake, blir avvist igjen.

Han er alene, skadet.

Han har det helt bra.

Flirer og humrer og holder på.

- Ja, han må jo holde seg positiv.

Ted Bundy brukte sånn falsk gips

Fikk folk til å hjelpe seg
å bære sofaer,

så var det vipps,
rett inn i kidnapper-vanen hans.

- Der han voldtok og drepte dem.
- Exactly.

Tenk litt på det,
når du er inni kidnapper-vanen hans,

og venter på å bli drept.

Det tar en halvtime. Maks.

Så kan vi legge oss med
god samvittighet.

Vi er tre stykker.
Og vi er sterke. Er vi ikke?

- Joda.
- Ikke jeg.

- Nei, ikke du.
- Jeg er svak.

Kjempesvak.

Da blir det meg, da.

Seriøst?

Det går fint.

Hyggelig gjeng.

Skal du liksom demonstrere
at du er et godt menneske?

Jeg tenkte det.
Hei!

Esther, seriøst.

Da får du gå alene.

Vent.

Lukas!

Du kan ikke gå alene.

Det hadde vært hyggelig med selskap.

Luciano! Vent på oss!

Hvorfor sier du det til ham?

- Da går vi alle sammen.
- Tar du døra?

Skal bare hente noen verktøy.

Lucien!

Kult, takk!

Da blir vi hele gjengen.

- Ikke gå fra meg!
- Vi går ikke fra deg.

Det er ikke gøy.

At alle de tre kvinnene
skulle gå inn i døden den dagen,

samme dag som sin mor,

kunne man kanskje ikke ha forutsett.

Man kan spørre seg om de kunne
ha gjort noe for å forhindre det,

eller om det var forutbestemt;

at alle omstendighetene i livene deres
bygget seg opp mot en banal uunngåelighet,

og dermed tillot at en slik
"tilfeldighet" fant sted.

At visse krefter i verden ikke var ferdige
med å plage dem etter at Rakel gikk bort,

og hadde et siste sprell på lur.

En kosmisk vits.

Eller kanskje bare det var ren uflaks.

Gud vet.

Men de gikk.

Det gjorde de.

Og dere da? Familietur?

Søstrene sisters på tur.

Kult.

Ja, det er hyggelig.

Du har barn. Det kan jeg se.
Hvor gamle?

De er seks og ti.

- Ikke barn.
- Det kunne jeg se.

Ikke barn.

Jeg har tvillinggutter selv.

Tenåringer, bare å glede seg.

Jenter her.

De bor hos moren,
er hos meg annenhver helg.

Gutter er intense.

Alvin har fått sånn ADHD-diagnose også,
så han sitter på rommet,

så sinna, kjefter.

Og mora,

snakker så stygt til dem.

Innrøyka kjerring.

Flytter hele tida, aldri ro.

Tenker bare på seg selv.

Kjenner til det.

Jaja. Moren vår -

Så du bor på en gård?

Prøver å si én ting.

Hvordan går det?

Kupper samtalen på den måten.

Du kan snakke til meg.

Du vet jo hva jeg skal si.

Det gjør jeg ikke.

- Du vet jo om mamma.
- Hyggelig å ha deg med.

- Herregud.
- Veldig koselig å gå på tur.

Unnskyld meg -

Flørter hun med ham?

Ser sånn ut.

Klarer ikke dy seg.

Hun har ingen smak.

Hopper fra én grein til en annen,
som en hund.

Selv om hunder ikke hopper fra greiner,
men du skjønner hva jeg mener.

Skjønner. Det var et nydelig bilde.

Mamma hadde en hund, hadde hun ikke?

Jo, det har hun vel fortsatt?

Joda.

Jeg aner ikke hva som har skjedd her.

Du bare kjørte av veien?

Rattet slo seg helt vrang.

Så det er rattet?

Nei, det er motoren.

Om en av dere kunne prøvd å starte den?

Ja?

Nøkkelen står i?

Nøkkelen står i.

Skal jeg prøve å starte?

Vent litt.

Prøv nå.

Okay.

Bare tråkke in clutchen og vri rundt?

Ja.

Okay, så jeg bare...

Nei, skjer ingenting her.

Okay.

Kan du dette, eller bare later du som?

Kan det jeg.

Kan du?

På ingen måte.

Jeg er ikke noe ekspert.

Det var gammer'n som drev verkstedet.

Jeg bare arvet masse skrot etter ham.

Prøv nå da.

Ikke noe forskjell.

Kanskje du må anse deg som
overvunnet av denne gamle doningen.

Aldri. Full kontroll.

Kristine?

Ikke frik ut.

Sånn må du ikke si.

Helt rolig, okay?

Hva faen?!

- Hva faen?
- En tann.

Hva?

Jeg klarer ikke -

Ler dere av meg?

Det er rotete her, men -
Jeg tror ikke -

Går du inn igjen?

Jeg tror ikke det går.

Hva er det?

Vi kan ikke -

Å, er det den? Tanna mi?

Er det tanna di?

Min tann.
Det er din tann?

Jeg trakk den selv. Se.

Er så langt til tannlege.
Gjorde jævla vondt.

Det er ikke en ekte tann?
Det er en tulletann?

- Nei. Se her da.
- Det går fint.

Takk for at du fant den.

Gidder du å gå inn igjen?

Jeg har prøvd. Det går ikke.

Du da?

Jeg har ikke lappen engang.

Hva?

Folk overlevde uten tannleger før.

Jeg tror vi skal trekke oss tilbake.

Kan ikke du gå inn da?

- Jeg kan ikke kjøre sånn -
- Joda, det går fint.

Ah! Hva gjør du-

Nei!

Hei! Hei!

Cecilie?!

- Jeg kan ikke kjøre sånn -
- Joda, det går fint.

Hva gjør du -

Nei!

Hei! Hei!

Cecilie?!

Cecilie!

Nei!

Ah. Hva gjør du -

Hva er det han driver med?

Nei!

Hei! Hei!

Cecilie!
Nei.

- Cecilie!
- Cecilie!

Cecilie!

Esther! Esther!

Nei!

Nei, nei, nei, nei.

Løp!

Esther!

Så det er du som har skrevet den?

Kødder du?

Har du lest den?

Nei, ikke enda -

Men jeg har den på lista.

Du kan låne den av meg om du vil.

Du har den?

Så klart jeg har den.

Der ser du. Nå må du lese den.

Visste ikke at du hadde skrevet den.

Hvor lenge har du skrevet?

Ti år.

Begynte på den i -

Så det er ikke for sent for meg å starte.

Hvor gammel er du?

28.

Jeg gleder meg til å lese.

Han vet hvem jeg er.

- Ser bra ut.
- Lukter godt.

Hun sa ikke noe til deg?

Om at han skulle komme? Nei.

Hun sier aldri noe til meg uansett.

De som er ekte forfattere

har sjelden gått på skriveskole, føler jeg.

Er de sammen?

Aner ikke.

Så hva er han da?

Han er vel en flørt da.

Begynne å dekke på litt?

Ja.

Hva?

“En flørt”?

Ikke hørt det før?

- Er du søtti år eller?
- Nei.

Jeg skal dekke på.

Bare ta.

Er det et system, eller -

Kniv til høyre og gaffel til venstre.

Du klarer det?

Har ikke dekka så mye bord kanskje.

Top up?

Yes, please.

Liten eller stor?

Sånn.

Og du?
Nei takk -

Nei takk -

Tenker du på det som skjedde sist?

- Det skjer med alle.
- Nei, det gjør det ikke.

Ikke hør på henne.

Det skjer med alle.

Kos deg.

Da ble det kniv på høyre.

«Slått opp en gammel alkoholskade»,
som onkel Knut pleide å si.

Sa han det?

Sier det hver gang han tar seg en øl.
Også er han -

“Godt trent i elendighet”.

Er det et ordtak?

Hva?

Siden dere sa det på likt.

Ja, det er et ordtak.

Vi trenger tallerkner også.

Fy faen.

Å gud.

Please, please, please.

Fy faen.

Da blir det kukk i vin.

Ser kjempegodt ut.

Mors kukk i vin.

Er det noe forskjell på
mors kukk i vin og andre?

Skal vi sette oss?

Spaca du ut?

Ja.

Kom inn.

Er du her?

Jeg er her.

Gidder du å tenne lysene?

Litt ekstra koselig.

Takk for at vi fikk komme,

til dette deilige hjemmet.

Bare vent på lysene.

- Åh, okay.
- Det er sånn vi pleier å gjøre det.

Esther! Esther!

Esther.

Er han der?

Nei, nei.
Hva sier du?

Nei. Nei!

Har du telefonen din?

Nei.

Og Cecilie? Hvor er Cecilie?

Jeg vet ikke.

Shit.

Ser det ille ut?

Jeg vet ikke.

Nå presser jeg.

Pust rolig.

Ta den.

Så presser vi.

Nå presser jeg litt.

Litt til. Puste rolig.

- tusen sider, ikke noe innhold.

Det var ikke litt tørt?

Nei, helt strålende.

Veldig godt.

Hvor traff dere hverandre?

På en app.

På internettet.

Hvilken app?

Tinder.

Er ikke det bare sånn knulle-app?

Jeg har hørt at folk bare bruker
det til å knulle.

De fleste jeg kjenner har møttes på Tinder.

Hva sa du?

De fleste vennene mine har møttes -

- Mener du det?
- På Tinder eller en app.

I utlandet så er det bare
en ren knulle-app.

- Hvordan vet du det?
- Jeg går kjapt på do.

Hvordan jeg vet? Jeg leser.

Fortsett å holde press på det.

Så kommer det til å gå over.

Presser du?

Esther.

Nei...

Sorry.

Du.

Tror du Cecilie-

Jeg vet ikke.

Du må si om du -

Kristine, jeg vet ikke.

Men du må si -

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke.
Okay?

Vær stille. Vi må være stille.

Det er et triks,
som krever at du strammer,

legger tunga bak fortennene,
og puster ut.

Skikkelig utpust, med magen.

Det kan være greit å gjøre det alene.
Det kommer gjerne litt... luft.

Litt luft?

Ja, det er vanlig å slippe en liten...

Promp?

Såpass må man ta i.

Tunga bak, ordentlig utpust.

Jeg kommer ikke til å gjøre det nå.

- Nei, nei.
- Jeg kommer ikke til å sitte her og prompe.

Det er derfor det er greit å gjøre det alene.

Og ikke med andre.

Greit.

Hvorfor sier du ikke "promp"?

Prøvde å antyde det.

Er du redd for det ordet?

Jeg er ikke redd, men -

- Mellom oss -
- Skammer du deg?

Er ikke du psykiater?

Det har ikke noe med skam å gjøre -

Hvis det ikke er skam, hva er det da?

Hele konseptet er at
han heter noe annet her,

Miles Morales heter han,

han er en liten black kid,
som løper rundt og fikser ting -

Filmen handler om
at det finnes utallige universer

og mange ulike versjoner av ham,
i de universene.

Multiverser?

Som i den andre filmen.

Det finnes så mange sånne filmer.

Ja -

men det her er en tegnefilm da,

så det kan ikke sammenlignes.

Og hver dimensjon
har sitt eget visuelle uttrykk,

sin egen estetikk, egne spilleregler.

Det er det som gjør det så -

Forskjellige versjoner av samme karakter,

med litt forskjellig livshistorie,
bare i forskjellige varianter.

Som uendelighetsprinsippet.

At det finnes uendelige variasjoner av alt?

Ja!

At hvis det finnes uendelige universer,
så finnes det uendelige muligheter.

Hvis man godtar det.

Så finnes det uendelige dimensjoner,

og uendelige varianter av oss.

I en annen dimensjon,
har vi den samtalen som vi har nå,

bare at jeg har på meg
en grønn skjorte,

og du er en mann.

Det er morsomt å tenke sånn.

Og det verste er at det er reelt!
Vitenskapsfolk har sagt -

Hvilke vitenskapsfolk?

Hvor tar du det fra?

Folk. Jeg har lest det.

- Hvor da?
- Even -

Du kan ikke bare si du har lest noe,

henvise til noe obskur kvanteteori,

- og ikke oppgi kilden.
- Han kan få gjøre det.

La mannen kose seg med edderkoppen sin.

Nå snakker jeg ikke om filmen da.
Jeg snakker faktisk om universet.

Da har vi løst det da.
Den store gåten.

Er du sinna på ordentlig?

Nei.

Kanksje. Litt.

Jeg vil si at jeg er sint på -

en viss type popfilosofi.

Det er ikke hans skyld.

Jeg sitter her, liksom.

Det er ikke din skyld.

Poenget er at hvis det finnes
forskjellige versjoner av alt,

og at persepsjon er subjektivt,

at alt foregår inni hodene våre.

Det er det jeg prøver å si.

Og tanken er at -

at man kan koble tankene sine
til andre dimensjoner?

Okay?

Da kan man være hvor som helst,
når som helst.

Når man kobler tankene på en annen dimensjon,
at det er der det skjer -

Skjønner dere?

- Jada.
- Jeg føler jeg er litt ute å kjøre her,

men det er noe der.

The Matrix, liksom?

Litt som The Matrix.

Og det samme i drømmene våre.

Hvordan da?

Hvis man lukker øynene-

Si at jeg lukker øynene, forestiller meg,
si et sted,

- Karibien
- Karibien.

- Da er jeg faktisk i Karibien. På ekte,
i en annen dimensjon.

Gir det mening?

Vi har jo snakket om dette før.

Men det er kult at dere er lyttende.

Jeg har ikke så mange venner
som er interessert.

Nå har du det.

Ikke tøff deg.

Hæ?
Du tøffer deg.

Du tøffer deg.

- Jeg tøffer meg ikke.
- Det gjør du.

Sitter med armene i kors.

Det er en grunn til at du får fnatt
når sånne ting kommer opp,

du hater alt som lukter av åndelighet -

Det må være lov.

Men du trenger ikke å
forsøke å være bedre enn ham.

Det gjør jeg ikke.

Jo det gjør du.

Sitter der med piggene ute.

Litt piggene ute.

- Det har jeg ikke.
- Jo -

Jeg gjør ikke det.
Det er bare piss.

Det må være lov å tenke
at det finnes noe annet der ute.

Noe som gjør at man
lever livene sine som man gjør.

Og det tror du på?

Det har du aldri sagt til meg.

Må jeg fortelle deg alt da?

- Må jeg fortelle mannen din alt?
- Nei, det er valgfritt.

Jeg tror ihvertfall at det finnes
noe som vil oss vel.

Det er derfor vi hjelper fremmede,
og blir glade når andre blir glade.

Og greia med fargen grønn -

er at det gjør folk glade.

De får positive følelser.

Og hva er det som er grønt?

Gresset, bladene -

For alt dere sier, så finnes det motargumenter.

Jeg er helt for komplekse problemstillinger,

det er jo det jeg driver med.

Å, er det det?

Ja. Når jeg skriver, så handler det om
komplekse problemstillinger og -

Jeg tulla. Jeg ba ikke om en
utbrodering av kunstnerskapet ditt.

Greit.

Til å være så opptatt av det komplekse,
er du veldig enten eller.

Men irrasjonelle folk,

dumme folk, det er farlig.

Det må det være greit å mene.

Det transrasjonelle da?

Ja, det har jeg tenkt på!

At alle egentlig er bifile,
eller trans -

Det var ikke det hun mente.

Ikke irrasjonelt, ikke rasjonelt,

men det som omfavner det paradoksale.

Høres ut som du liker kosmisk horror?

- Gjør det?
- Hva er det?

HP Lovecraft og sånn.

Jeg digger Lovecraft.

Du vet at moren deres har en signert kopi
av At the Mountains of Madness.

- Nei?
- Det digger jeg.

Jeg må bare si det, at jeg digger moren deres.

Jeg vet hun er uglesett og sånn,

men er ikke det litt heksejakt?

Han digger mye.

En ting jeg lurer på -

Hvorfor er det ingen av dere
som driver med kunst?

Se her.

Seks meldinger som sier akkurat det samme.

Jeg har ikke glemt at vi skal møtes.
Jeg er ikke hjerneskada.

Det er hun som har doktorgrad -

Og det er ...?

Esther. Den eldste.

Og hun andre da?

Cecilie?

Ville bli bibliotekar,

men fullførte ikke det.

Er du rik?

Nei, ikke i det hele tatt.

Men dere har fått hver deres leilighet.
Trenger ikke jobbe.

- Det er ikke det samme som å være rik.
- Okay?

Det må være lov å finne ut
hva man vil i livet,

og ikke stresse så jævlig,
hvis man kan, liksom.

Se.

Der står han igjen.

Han naboen.

Ser du?

Du ser ham?

Jeg sverger, han står der hele tiden,

stirrer på meg i vinduet,

eller sitter på verandaen,
med macen i fanget og stirrer.

Det er creepy.

Han er creepy, jeg lover deg.

Ser ham ikke. Hvor da?

Han må ha gjemt seg.

Jeg tror du trenger noe å spise.

Jeg er ikke sulten.

Men livet fortsetter etter døden,

så vi er egentlig bare redde
for å gå glipp av ting.

Det er ikke så mye annet
å være redd for?

Nabokov skrev om det.

“Great minds think alike”!

Ikkesant...

Du lånte den boken, Cecilie?
Leste du den?

Nei, det rakk jeg ikke.

Dere låner hverandre bøker og holder på.

Du er jo ikke interessert.

Har du den fremdeles?

Ja. På soverommet.

I den bunken på nattbordet.

Nei, nei nei nei -

Høytlesning forbudt.
Strengt forbudt!

Det er noen tørkepapir der,

men de er bare til krem og sånn,

ikke noe snørr.

Hvor da?
Nattbordet.

Der ja!

Jeg fant den.

Kjør på. Kjør på.

Gjør det.
Første kapittel.

Chapter one.

Nei.

“The cradle” - må nesten stå.

"The cradle rocks above an abyss,

and common sense tells us that
our existence is but a brief crack of light,

between two eternities of darkness."

Sorry...

Det går fint.

Vi må prøve å holde oss våkne til i morgen.

Tror du noen er på vei?

Even vil vel merke at
ingen av oss har svart,

så prepper han vel en plan.

Tror du det?

Ja.

Enten kommer han opp hit,

eller kontakter noen i bygda.

Hvis han ikke har hørt noe.

Kanskje vi skal prøve å gå?

Mente du det?

Jeg vet ikke.

Vi kan sove på skift ihvertfall.

Du kan sove først.
Sikker?

Ja. Jeg fikk meg jo akkurat en liten dupp.

Jeg har vært plaget med angst egentlig,

og det har vært ganske tungt.
Tungt medisinert i lange perioder.

Men nå går det bedre.
Nå går det jævlig bra.

Fy faen, det regner!

Jeg dreit på meg på scenen en gang.

Brødskive.

På dramalinja i tredje klasse.

Full diaré liksom.

Brødskive.

Du er den første jeg forteller dette til.

Okay.

Det er et tegn. Et tegn fra Gud.

På hva da?

Enten -

Jeg vet ikke -

enten blir det et bra år,
eller et dårlig år.

Får håpe det blir bra da.

Ja. Håper det.

Fuck!

Å herregud.

Esther.

Esther.

Du.

Rolig. Rolig.

Jeg skal hjelpe deg.

Rolig.

Jeg skal hjelpe deg.

Tror du du kan gå?

Vi må være stille. Helt stille.

Kom.

Er Cecilie her?

Vet ikke.

Nei, nei!

Så.

Så.

Fader vår, du som er i himmelen.

La ditt navn holdes hellig.

La ditt rike komme.

La din vilje skje på jorden,
som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød,

og forlat oss vår skyld,
som vi óg forlater våre skyldnere.

Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.

For riket er ditt,

og makten, og æren, i evighet.

Amen.

Sprøtt hva man husker.

Jeg får inn bruddstykker av ting

aldri hele bildet,

bare noen ting jeg får inn, liksom.

Og jeg vet ikke hvor relevante
disse bildene er,

alle disse tankene,

om det er tilfeldige bilder

og jeg må fylle inn resten
og finne på underveis.

Men det gjør ikke noe.

Dette tenkte jeg da jeg døde.

Eller kanskje rett etter.

At det liksom ikke er så farlig lenger.

Esther ble funnet sittende i dusjen på hytta,

skutt i magen, hugget i ansiktet med en øks,

jakka med mobilen i lomma
hengende på knaggen ved siden av.

Cecilie ble funnet sittende
bak rattet på bilen.

Begge håndleddene kuttet over.

Hun var tappet for blod.

Jeg ble aldri funnet, så vidt jeg vet.

Even fortalte politiet om mannen jeg møtte,

at det var en merkelig fyr,
som kom og gikk utenfor,

og visstnok ble det satt i gang
et omfattende søk, uten at de fant noe.

Er ikke det rart?

Vi har klart å holde det unna pressen.

Så det er jo bra.

De vil bare skrive om Rakel uansett.

Men de kommer til å få vite det -

De må jo vite det.

Da råder jeg deg til å holde dem unna
aviser, telefoner, TV. For sikkerhets skyld.

Og det er nå ...

- Det er onsdag.
- Onsdag ja.

Onsdag. Sorry.
Går litt i surr noen ganger.

Fulle dager.

Ja.

Og barna er seks og ti?
Ja.

Da foreslår jeg at du venter til fredag.

Hold dem hjemme fra skolen på fredag.
Sørg for at de får en fin dag.

Ta dem med på noe de begge liker.

Spør hva de har lyst til å spise.

Så forteller du det. På kvelden,
etter en lang og fin dag.

Okay.

Det er et paralellt løp dette.

Vi har jo din prosess også.
Dette skal vi komme oss igjennom.

Ja.

Det er høyre.

Trykk på høyre knappen. Og enter.

- Den her?
- På toppen.

Denne?

Se på døra. Så slipper du.

Så ser du i speilet.
Kan du se deg selv?

Er du inne på badet?

Nei...

Hvor er du da?

Skal vi ta fri fra skolen
og finne på noe i morgen?

Okay?

Hvorfor det?

Tenkte vi kunne finne på noe.
Oss tre.

Som hva da?

Opp til dere. Hva har dere lyst til?

Trampolinepark.

- Trampolinepark?
- Ja!

Okay.

-Og kanskje spise-
-Donuts!

Og dra på Yummy Heaven.

Kjøpe masse godteri.

Den er god.

Skal mamma være med?

Nei. Hun er på hytta.

Mamma kommer hjem når hun er gammel.

Så da får vi møte henne når vi er gamle.

Eller når hun er gammel, mener jeg.

Så fin tegning da.

Når kan vi henge med tante Kristine igjen?
Hun er så rar.

Snart.

Det var veldig rart da
tante Grissini bæsja på seg.

Det var veldig morsomt.

Tante Kristine?

Jeg bare kaller henne tante Grissini.

- Hun bæsja på seg?
- Ja og det var veldig flaut.

Hun var skuespiller, og bæsja og tissa
på seg foran mange mennesker.

På skolen?

Ja.

Når hun skulle spille teaterstykke!

- Det var så morsomt!
- Det visste jeg ikke.

Selv om alt i lang tid antydet
at hun var sporløst forsvunnet,

ble Kristine Isaksen funnet
da våren kom.

Det var mange ting hun aldri fikk vite.