Original subtitles

BRITANNIA 47 E.KR.

- Hva er det? Er det for mye? - Nei.

Nei...

Jeg klarer meg.

Du har lært meg alt.

Jeg forstår at det er på tide for meg.

Lucilia!

Er hun klar?

Rett på ryggen.

Mange regner med deg, Boudica. Vanær ikke familiens navn.

- Håret. Det er ikke bra. - Hun er klar.

- Det må gjøres om. - Klanens framtid avhenger av dette.

Jeg lar deg ikke forsinke det mer.

Unnskyld meg, Scavo. Athedo er her. Han venter i tronsalen.

Roma har utpekt en ny guvernør. Scapula.

Og han har forordnet at klanene må gi fra seg alle sine våpen.

Som de eneste to klaner som ikke adlyder må vi nå stå samlet-

- og vise de andre at Roma ikke får det som tilhører oss!

Vår avtale får vente.

Vi må handle nå.

Blir dere med oss?

Det gjør vi.

Vi fortsetter når vi er tilbake.

- Far, jeg forstår ikke hva som skjer. - Det trengs ikke. Gå med moren din.

- Men, far. - Ikke si meg imot. Gå med moren din.

Det er ingen fare. Bare rolig.

Vi må herfra med det samme. Samle sakene dine.

Men hvorfor?

- Hva holder du på med? Mamma? - Romerne kommer.

De er på vei hit. Vi må dra med en gang.

- Men far da? - Faren din har vært borte i flere dager.

- Han er trolig død. - Hva?

Her, ta på deg denne.

Mamma!

Boudica. Jeg vet at det er underlig, men du vil forstå alt, det lover jeg.

- Hva er det? - Proviant.

Du har planlagt dette, hva? Hvor langt skal vi?

- Langt nok. - Hvor fører du meg?

- Vi har ikke tid til dette. - Nei, det er urettferdig.

- Stoler du på meg? - Så klart.

Så bli med meg. Jeg lover å forklare alt.

Mamma!

Gikk det bra?

Mamma? Vær så snill, kan vi stoppe?

Det må finnes en bedre vei enn denne. Vi er midt i ingen steder.

- Dette er den tryggeste veien. - Hvorfor?

Dette er latterlig.

Romerne kommer ikke etter oss. Jeg løy.

Dette er for din skyld, Boudica. For din framtid.

- Jeg forstår ikke. - Jeg kan ikke bare se på...

...når du gifter deg med en mann du ikke elsker.

Jeg har prøvd, Boudica og tro meg. Det leder til et liv i misere og anger.

Den unge mannen du så fra den andre klanen, Prasutagus, forloveden din.

Mannen du skal leve med i resten av livet ditt, dag ut og dag inn.

Bære barna hans og gjøre det han vil når han vil det.

- Vil du virkelig det? - Det spiller ingen rolle hva jeg vil.

Det er det jeg må gjøre for å hedre familien vår.

Kjære barn... Du trenger ikke lenger gjøre noe av det.

Forbundet mellom klanene våre er ikke ditt ansvar, men din fars.

Det er derfor jeg førte deg bort, så at du kan leve det liv du vil.

Noe jeg bare kunne drømme om da jeg var på din alder.

Får vi treffe far igjen?

Du hadde rett tidligere. Jeg har planlagt dette lenge.

Vi skal dra til et sted der faren din aldri kan finne oss.

Kunne vi ikke bare ha pratet med ham?

Vil du dra tilbake?

Du tror at du kjenner faren din, men du kjenner ham ikke som jeg.

Han er sterk...

...sta...

...og grusom.

Stoltheten hans kommer til å gjøre deg gal.

Og han vil lete etter oss til den dag han dør.

Eller til han dreper oss.

Jeg har fulgt hans regler... og levd i hans skygge altfor lenge.

Det er på tide for oss å få litt frihet. Du og jeg.

Er det virkelig for oss begge eller bare for din egen skyld?

Du vil alltid... komme først for meg, Boudica.

Du er mitt eneste barn og jeg skal gjøre alt i makt min for å beskytte deg.

Kom nå.

Vi hadde flaks denne gangen, min venn.

Hadde vi støtt på større antall...

...så hadde resultatet kanskje ikke vært like lykkelig.

De gjør ikke samme feil igjen. Scapula får forsterkninger i denne stund.

- Forbundet vårt må bekreftes. - Jeg forstår at du er ivrig.

Prasutagus og Boudica gifter seg i sin tid.

Alliansen vår viser de andre klanene at vi kan stå imot Roma.

Bare med deres hjelp har vi en sjanse.

- Athedo! - Scavo.

- Scavo, vi har nyheter hjemmefra. - Hva er det?

Både Boudica og Lucilia er forsvunnet. Vi sendte folk for å lete, men...

- ...ingen spor ennå. - Ble de angrepet?

- Ikke noe annet har blitt rørt. - Hørte jeg rett?

Jeg foreslår at du løser dette så fort som mulig. Ingen datter, ingen allianse.

- Jeg skal finne dem. - Urørt, håper jeg.

- Min sønn aksepterer ikke besudlet vare. - Besudlet vare?

Et merkelig tidspunkt for alt, Athedo. Hvordan vet jeg at du ikke er delaktig?

Pass tungen. Stiller spørsmål ved du min ære, er romerne sin minste bekymring.

Du har mange fiender, min venn. Men jeg er ikke en av dem.

Du får selv finne ut hvem som er det.

- Det er også ditt ansvar. - Jeg sender menn ut for å lete.

Prasutagus følger med deg personlig.

Det er tross alt hans brud som er savnet.

Han sa det bare ville ta noen dager. Hvorfor kan vi ikke holde oss på veiene?

- Vi kan ikke risikere å bli sett. - Her treffer vi aldri noen igjen.

Vi er ikke vill. Jeg har bare ikke vært der på lenge. Vi finner det.

Finne hva?

Var den fars?

Den har blitt båret av icenernes leder i generasjoner.

Det er din fødselsrett å bli leder en dag om du vil.

Jeg er med deg nå...

Det kommer en dag da jeg ikke lenger er det.

La denne brosjen være et bevis på din byrd.

Jeg elsker deg så høyt, Boudica. Du skal alltid vite det.

Jeg elsker deg også, mamma.

Kom an. Vi må sove.

- Så det var her du vokste opp? - Ja.

- Og det er her vi skal bo framover. - Men det er ikke noe her.

- Hjemme var det i det minste folk. - Vi er hjemme.

Nei, det er jeg ikke. Vi kan ikke leve her alene. Vi hører hjemme i landsbyen.

Faren din vil ikke ha oss tilbake lenger. Det fins okke noe der lenger.

- Men Prasutagus da? - Du elsker ham ikke.

- Jeg har lært meg å gjøre det. - Jeg tenkte sånn før.

Se på meg. Du er med meg nå. Vi skal klare dette.

Stopp!

- Klarer han seg? - Det er et dypt sår.

Han har visst sydd det sammen selv.

Kommer han til å dø?

Boudica... vi aner ikke hvem han er. Vi kan ikke stole på ham-

-som betyr at vi ikke kan hjelpe ham.

- Hva skal vi gjøre? Se på at han dør? - Det er en munn til å mette.

Og vi skal kjempe, bare du og jeg.

Men vær så snill, kan vi ikke hjelpe ham?

Ta en titt på såret og ta et valg siden.

Jeg tar en titt, men vær forberedt. Det er grenser for hva jeg klarer.

Vi finner dem sikkert.

- Jeg forstår så klart om... - Jeg trenger ikke din sympati.

Forstått? Jeg trenger å se framskritt.

- Noe fra Aerdikus? - Ja, unnskyldninger.

Vi fikk høre at han har blitt drept av sin egen nevø.

- Vil du snakke med ham? - Nei.

Er han død, er de opptatt med å slåss innbyrdes.

- Samle mennene. Vi fortsetter. - Hvor skal vi?

Jeg var dum som trodde at noen andre enn romerne kunne stå bak.

Romerne? Er du sikker?

Lukk opp øynene. Det kan bare være dem.

- Det hadde vært en krigserklæring. - Deres nærvær er en krigserklæring.

Dere barn... har ingen anelse om hva de gjort med dette landet.

Hvordan ting var før de skapte konflikter mellom oss.

Hvordan de får oss til å adlyde deres lover og tilbe deres falske guder.

Har du ikke lært noe av faren din?

De vet at jeg snakker sant. Romerne er upålitelige.

De unnslår seg ingenting.

- Hvor skal vi lete først? - Camelodium.

Den romerske byen?

Da så.

Så forfallent. Det blir vanskeligere å finne mat og vann her enn hjemme.

- Hva mener du? - Det er en annen verden her ute.

Du må lære å overleve på ordentlig.

Men slapp av, jeg lærer deg.

Bodde du her da du traff far?

Jeg traff faren din på bryllupsdagen vår.

Kom han aldri hit?

Jeg var 14 da mor sa at det var på tide å gifte seg. Jeg var skrekkslagen.

Jeg gråt meg selv i søvn hver kveld og lurte på hvem denne mannen var.

Faren din besøkte meg aldri. Og vi møttes aldri alene.

Vi giftet oss og han tok med meg hjem til seg.

Byen virket så stor... sammenlignet med her.

Jeg kunne ikke forstå at livet mitt forandret seg på bare en dag.

Og far?

Da romerne begynte å ta over landet vårt, tok sinnet og bitterheten over ham.

Han ble utrivelig og voldsom. De minste ting gjorde ham sint.

Jeg hadde tatt livet mitt for lenge siden om jeg ikke hadde fått deg.

Boudica.

- Vi kan ikke stole på ham. - Vi kjenner ham ikke.

Akkurat. Du kan ikke stole på menn...

...og definitivt ikke ham. Hør på meg!

Jeg dreper ham om han gir meg en grunn til det.

- Hør på meg. - Er hun klar?

Ikke motsi meg! Vanær ikke familiens navn.

Et liv i misere og anger. Vil du virkelig det?

- Mamma! - Boudica?

Boudica! Boudica! Hva skjedde?

Han er våken.

Denne byen styres av romerne. Vi må legge våre våpen her.

Vi er ikke her for å slåss, men for å finne familien min.

Drikk! Mer å drikke!

- Du der. Jeg trenger hjelp av noen. - Hvilket betyr?

Hvor holdes slavene?

Snakk med ham der. Han kan hjelpe deg.

- Har du noe til salgs? Jeg har penger. - Rett på sak. Kom med meg.

Dette er mine siste. Fremst kriminelle som skal til gruvene.

Den til venstre er ganske smart. Har jobbet på tempel i Gallia og Roma.

Med mindre du ikke kan tenkes å betale mer.

- Er det noen av dem du liker? - Jeg leter etter kvinner og jenter.

Jaså? Jeg hadde skaffet flere om jeg hadde visst om det.

Det er synd, for de pleier å være populære om du fatter hva jeg mener.

Men kvinnene i dette landet er ikke noe for meg.

Jeg foretrekker kvinner som har tatt minst et bad i sitt liv.

Du finner dem ikke om vi dreper i dag. Vi må dra.

Unnskyld at jeg slo mot deg.

Du overrasket meg.

Jeg vil dere ikke vondt.

Jeg visste ikke at noen bodde her.

- Vi har ikke alltid bodd her. - Men det gjør vi nå.

Dette er vårt hus. Hvem er du?

Jeg heter Geminus.

Jeg reiste hit med klanen min for å slåss mot romerne.

Men vi ble beseiret.

Jeg kom fra de andre sammen med en annen skadet mann.

Denne skadde mannen...

Var det ham du bar på der ute?

Jeg er virkelig lei for det.

Du sa at du ikke alltid har bodd her. Hvorfor er du her nå?

Dette er mitt familiehjem. Jeg vokste opp her som barn.

Min mann døde nylig. Det var for farlig å bli der.

Jeg valgte å ta datteren min hit for å begynne et nytt liv uten romerne.

La meg gjøre dette klart. Faren min bygde dette huset...

...og jeg vil ikke drives bort av en fremmed. Du kan bli her-

- til du er frisk, men så snart du har det bedre må du dra.

Jeg setter pris på oppriktigheten din.

Vinteren nærmer seg raskt og dette stedet har forvitret. Hvordan skal vi...

Det holder. Vi trenger ikke din hjelp. Jeg kjenner til omstendighetene.

- Men jeg og Boudica løser det sammen. - Boudica.

Det betyr seiersgudinne.

Så lenge vi forstår hverandre, er det klart.

Men hva om Geminus kan hjelpe oss?

Når han blir sterkere kan han hjelpe oss å bygge opp stedet. Han er sikkert...

La oss ikke forhaste oss. Han må bli sterk først.

Gå og hvil nå.

- Du ser mye bedre ut. - Jeg føler det.

Jeg kan ikke få takket dere nok.

- Hvor er hun? - Ute og samler mat.

Med en munn til å mette er det viktig at vi finner mer å spise.

Har det slått dere at dere ikke kan bli her for alltid?

- Hva skjer om maten tar slutt? - Jeg vet ikke.

Det eneste jeg vet er at jeg drar av om moren min gjør det.

Og du? Har du ingen steder å dra tilbake til? Familie? Kone?

Jeg har mange koner. De savner meg nok alle sammen.

Er du gift?

Unnskyld... Det har jeg ikke noe med.

Nei, det har du ikke, men nei, det er jeg ikke.

- Er det sant? Vil du gifte deg en dag? - Er dette et slags frieri?

Nei...

- Bare nyfiken på hva slags jente du er. - Så hvilke slag fins det?

Noen vil gifte seg og skaffe barn, mens andre foretrekker å...

...oppleve mer.

- Og hva tror du at jeg er? - Det vet jeg ikke ennå.

Jeg må nok tilbringe mer tid med deg for å få vite.

Og hva slags mann er du?

Det trodde jeg at jeg visste.

Men det føles som om ting forandrer seg.

Du ser mye bedre ut i dag. Og oppe på føttene.

Så fint. Du kan dra i morgen tidlig.

Jeg forstår.

- Får jeg i det minste lage mat i kveld? - Om du så ønsker.

Kan du hjelpe meg med disse?

- Jeg ser hva som foregår. - Hva mener du?

- Du og han. Tror du ikke at jeg ser? - Ser hva?

Blikkene mellom dere. Stillheten når jeg kommer inn.

Tilby seg å mate ham og passe såret hans. Jeg er ikke dum.

- Det har jeg ikke sagt heller. - Men dere begynner å bli litt vel intime.

Og hva er galt med det? Da du dro ut meg hit til villmarken-

- sa du at jeg kunne leve mitt eget liv. Og elske den jeg ville.

- Så hvorfor føler jeg meg fanget? - Ikke vær tåpelig.

- Jeg, tåpelig? Det er urettferdig. - Jeg vil ikke krangle med deg om ham.

Ikke jeg heller. Men jeg må få puste.

Du burde kanskje tenke på den egentlige grunnen til at du tok meg hit.

Og hva mener du med det?

Boudica. Boudica!

Opp med dere!

Ta sakene deres, vi drar.

- Hvor skal vi? - Til neste romerske by.

Hva får deg til å tro at de er der? Bare fordi den er romersk?

La oss ikke kaste bort tid, Scavo.

Romerne har tatt fra deg noe og du sier at vi kaster bort tid?

Jeg gjennomsøker hver eneste romerske by i riket om nødvendig.

Hvis dere er for late til det så kan dere dra nå.

For jeg hviler ikke før jeg har fått familien min tilbake.

Da Boudica ble født...

...så hun på meg og jeg visste at jeg ville gjøre hva som helst-

- for å beskytte henne. Jeg skulle aldri hvile.

Jeg ville aldri gi opp før hun kunne bo i et land fritt fra Romas tyranni.

Jeg skal kjempe mot dem til det siste.

Hvordan er hun, Boudica?

Hun er tøff. Hun arbeider hardt og er sta.

Hun har en temperament også.

Hun ville spist deg levende.

Godt å være på føttene igjen.

Jeg har heldig som er her nå. Som jeg sa, er jeg veldig takknemlig.

Jeg forstår at hun ikke liker meg... men du har alltid gitt meg en sjanse.

Du har et godt hjerte.

Og er det noe jeg kan gjøre for deg, så gjør jeg det.

Det er best at vi rører på oss. Vi finner noe godt å lage i kveld.

Sånn ja.

Her kommer kaninen inn og så låser den seg.

Det blir som en snare.

- Slik? - Ja, akkurat.

Denne gangen gikk det bra.

At du aldri har lært dette.

Det er grunnleggende overlevelsesknep.

Far gjør sånt. Å være leder for en klan betyr at han har ansvaret for jakten.

Leder for en klan? Kongen?

Jeg antar at man kan si det. Han har mye makt.

Jeg trodde faren din var død.

Ja, det er han... Det har ikke riktig sunket inn ennå, men han er borte.

- Er alt i orden? - Ja, jeg... Vi har gjort mye i dag...

...og jeg antar at kroppen min ikke er riktig vant til det ennå.

Kan vi sette oss ned?

- Ikke så lenge, bare... - Selvsagt.

Hva er det?

Det har gått i arv i familien min. Mor ga meg den da vi kom hit.

- Den må bety mye for deg. - Ja, det gjør den.

Familien betyr mye for meg.

Det lærte alltid faren min meg.

Betyr jeg mye for deg nå?

Vi må gå. Nå.

Mor blir urolig og lurer på hvor jeg er.

Geminus.

Som en takk... for alt dere har gjort.

God morgen.

Hvordan føler du deg?

Om gårsdagen... Unnskyld. Du skal ikke føle deg ubekvem.

- Jeg tenkte bare at... - Ikke be om unnskyldning.

Jeg er bare forvirret, det er alt.

Så hvordan kjenner du nå?

Mor? Hva er det?

- Du ser ikke frisk ut. - Det er ingen fare.

Hvor skal du?

Ta litt frisk luft.

Du burde gå med henne. Det er best å ikke la henne være alene.

- Jeg er urolig for deg. - Det er ingen fare.

Du er ikke frisk.

Det kom i natt, etter at jeg hadde spist.

Været holder forandres. Det er normalt på denne årstiden.

Dette har ikke noe med været å gjøre.

Mor. Jeg tar deg tilbake til hytten så du kan hvile.

Kom.

- Hva skjedde? - Jeg vet ikke. Jeg kom akkurat tilbake.

Godt vi ikke var her inne. Vi kan ikke gjøre noe, det vil regne inn.

Hvordan kan et hull bare dukke opp? Det er ulogisk.

Du må ha gjort noe. Dette tar flere dager å reparere.

- Kan dere reparere det? - Selvsagt.

Jeg henter tre til bjelker og du reparere taket.

- Det holder ikke lenge. - Hva foreslår du?

Hva med å rive ned hele stedet og begynne fra begynnelsen?

- Vi kan lete etter et annet sted. - Vi?

- Du får gjerne finne et annet sted. - Ro dere ned, begge to.

Vi tar et valg om det blir verre.

Akkurat nå må du hvile. Nei, overlat dette til Geminus og meg.

Vi har jobbet med taket i flere dager, men det ser ikke bedre ut.

Bjelkene er råtne. Vi må ta ned alt, men vi to klarer det ikke.

Jeg ville gjøre noe bra for moren min. En ting mindre for henne å uroe seg over.

Selvsagt, men det er ikke trygt her lenger.

Hør på meg. Dere må finne et nytt sted.

Boudica!

Det er landsbyer i nærheten. Eller så vender dere hjem der dere er trygge.

- Hvorfor vil du få oss vekk herfra? - Det vil jeg ikke, det er bare...

Stopp! Det står fremdeles, så mor og jeg har tenkt å bli her.

Bli voksen... og vær realistisk.

Jeg trenger ikke gjøre noe du sier.

Boudica?

Boudica?

Hva skjedde?

- Om det handler om taket... - Det handler ikke om taket.

Hva da?

- Det er ham, ikke sant? - Ikke nå.

Nå er det perfekte tidspunktet.

Jeg stoler ikke på ham, Boudica. Det har jeg ikke gjort fra begynnelsen.

Jeg tror fremdeles at det er noe som ikke stemmer med ham.

Måten dere nærmer dere hverandre. Han kommer mellom oss.

- Hva prøver du å si? - At han må gi dra nå.

- Så du får meg helt for deg selv? - Hva?

Du tok ikke hit meg for å gjøre meg fri. Du vil bare ha meg for deg selv. Alltid!

- Nei, det stemmer ikke. - Jo, det gjør det.

Hvis jeg skulle gifte meg, ville du blitt alene med far.

Og du har gjort klar hva du syns om ham.

- Hvordan våger du? - Hva? Si sannheten?

Skal vi begynne å være ærlige mot hverandre?

Eller så fortsetter vi å late som om hele marerittet var for å beskytte meg.

Alt jeg gjort har vært for din skyld. Du er min datter. Mitt eneste barn.

Jeg vil heller dø enn å se deg ulykkelig resten av livet.

At du er ulykkelig, betyr ikke at jeg hadde blitt det.

- Jeg vet at du hadde vært det. - Nei! Du antok det bare.

- Hvorfor får ikke jeg ta mine egne valg? - Mitt ønske om å beskytte deg...

...er ikke det samme som å kontrollere deg! Du burde kanskje ha blitt.

Eller kanskje du skulle satset på å redde ditt eget ekteskap-

-i stedet for å ødelegge mitt!

Hva er galt med dere? Vi har utkjempet strider som pågått i flere uker-

- men nå går dere og sleper beina etter dere!

Men vi er ikke i strid.

Hva sa du?

Hva sa du?!

Vi er ikke i strid, Scavo.

Vi går bare... planløst omkring i skogen uten å vite hvor vi skal.

Vi leter etter kona mi og datteren min!

Vi forstår, Scavo, men skal vi virkelig gjennomsøke hver eneste romerske by...

- ...i Britannia til du er fornøyd? - Jeg gjør det som må til!

- Vi har ingen spor, Scavo. - Deres framtidige dronning er der ute...

...og vil dere slippe å leve resten av deres liv under romersk styre...

...så fortsetter dere å lete etter henne.

Det er ikke bare for min skyld. Det er for icenernes framtid.

Deres familiers framtid. Vil dere svikte klanen kan dere gå nå.

Hun er ikke her.

Jeg vet det. Jeg så henne løpe.

- Er alt i orden? - Dette har ikke noe med deg å gjøre.

Faktisk så har det alt å gjøre med deg.

Jeg er urolig for datteren min og hvor nær dere har kommet hverandre.

Jeg stoler ikke på deg.

Og jeg kan ikke bare sitte og se på når datteren min får hjertet knust.

Lucilia...

Jeg innrømmer at vi ikke har kommet overens om alt.

Men er det noe vi er overens om...

...så er det at vi begge bryr oss mye om Boudica.

Ingen kan bryte den kjærlighet en mor føler for datteren.

Og det vil jeg ikke heller.

Jeg vil bare få sjansen til å gjøre henne lykkelig.

- Jeg burde gå og lete etter henne. - Hvis du sårer henne...

Lucilia. Du har mitt ord.

Hent henne trygt tilbake.

La henne vite at jeg elsker henne.

Jeg trodde at du skulle sitte og gråte.

Men i stedet prøver du å drepe et tre.

- Ikke dytt meg. - Jeg prøver å hjelpe deg.

Bredere bein. Bøy knærne.

Du vil slå her og på veien tilbake slår du her.

Moren din bekymrer seg for deg.

Hun er lei seg.

Jeg ser at du også er det. Er det noe jeg kan gjøre?

Som jeg snakket til deg tidligere. Unnskyld.

Ikke be om unnskyldning. Jeg forstår.

Hvorfor angrep du treet? Måten du prater med folk på.

Du er ildfull og lidenskapelig.

Hvis du ville kanalisere all den energien og sinnet til en ting...

...vil du være ustoppelig.

Fortell om deg selv, Geminus.

Det er ikke mye å fortelle.

Jeg har aldri forstått min plass i verden.

Bare vært takknemlig over at jeg har fått leve hver dag.

Iblant føles det som om jeg tar meg dit vinden blåser.

Men med deg, Boudica...

...så vet jeg hvor jeg er.

Holdt!

- Hva har dere for ærend her? - Uvanlig å se romere i disse trakter.

Leter dere etter noe? Kanskje vi kan hjelpe til.

- Vi trenger ikke hjelp fra sånne som du. - Ikke møtt to kvinner langs veien?

- Vi vet ikke hva du prater om. Forsvinn! - Nåvel.

- Kaptein, de har våpen. - Vent!

Vi tar de våpnene før dere går etter ordre av guvernør Astorius Scapula.

Disse våpnene? Vi har bestemt at dere ikke skal si til oss hva vi skal gjøre.

- Hva gjør du? - Dra nå, gutt.

- Du trenger ikke være her. - Jeg er klar til å slåss.

Du er for viktig. Vend tilbake og fortell for faren din hva som har hendt.

Du har gjort nok, gutt. Gå nå.

- Hvilken klan tilhører du? - Tilhører?

Jeg er Scavo, konge av icenerne!

Og jeg leter etter romerne som tok min kone og datter.

Vi vet ikke hvor familien din er. Gi opp mens du fremdeles har sjansen.

Jeg dør heller for det jeg tror på enn å krype av sted som en feiging.

- Hva gjør dere her? Snakk! - Et redningsoppdrag.

- Hvem da? - En general. Broren til guvernøren.

- Scapulas bror? - Ja, han er i de nordre fjellene.

Vær så snill, la meg...

Jeg leter etter en romersk general. Han dere møtt noen?

Nei.

- Hvem er dere? Og hva gjør du her? - Vi er lei for det. Vi skal gå.

Nei, det er vi ikke. Vi har ikke gjort noe. Og det har du ikke noe med.

- Boudica, kom nå. - Vet du hvem jeg er, jente?

Jente? Jeg liker ikke tonen din.

- Dra dit dere kom fra. Med en gang. - Snakk med meg, ikke ham.

Vi fortsetter rolig herfra.

Ikke tro at du klarer deg ustraffet etter å ha ydmyket en romersk soldat.

Dette begynner å gå over styr.

Boudica, vi må vekk herfra. Nå!

- Hvor har du vært? - Dere må dra nå.

- Hva? - Nå! Det er ikke trygt lenger.

- Men du må bli med oss. - Jeg kan ikke.

- Vær så snill, bli med oss. - Nei, sa jeg! Samle sakene deres nå.

Geminus.

- Stopp. Hva er det som skjer? - Det er ikke trygt her.

Det har det aldri vært, og nå er romerne på vei.

Det holder! Du har ikke rett til å gi oss ordrer.

Hører du ikke hva jeg sier? Romerne er på vei.

Dette er mitt hjem. Jeg vil ikke tvinges til å forlate det.

- Du må roe deg ned. - Det kommer til å bli bra.

Da Geminus lette etter meg... fant en romer oss i skogen.

Han begynte å slåss med Geminus... og vi drepte ham.

- Hva? - Han hadde tenkt å drepe oss.

- Vi hadde ikke noe annet valg. - Du kunne ha hørt på meg...

...men du valgte å ikke gjøre det, og nå har jeg drept en romersk offiser.

- Romerne er fiendene våre! - Jeg også!

Jeg er legionær i den romerske hæren.

- Det er ikke sant. - Jeg ble rekruttert for to år siden.

Og jeg har kjempet mot sånne som dere siden.

Jeg tror deg ikke. Det sier du bare for at vi skal dra.

Det er sant. Boudica, jeg prøver å beskytte deg.

Første gangen du kom hit...

Den skadde mannen jeg var med var romersk general.

Jeg ble frivillig igjen mens partneren min hentet hjelp.

Det er flere legionærer på vei. Og når de kommer hit... kan jeg ikke beskytte deg.

Jeg skal ingen steder. Hvis jeg dør, blir det i dette huset.

Hvis du blir her... avgjør du også Boudicas skjebne.

Jeg kan ikke tillate det.

Geminus, nei!

Du er ingen dårlig mann. Vær så snill. Mor elsker dette stedet.

Vi finner på noe, men ikke skad henne.

- Så be henne være fornuftig! - Dette ikke deg.

Jeg vet hvem du er. Du er snill...

...og omtenksom. Du har et godt hjerte.

Du kjenner ikke din plass i verden, husker du?

Jeg elsker deg. Og jeg vet at du elsker meg også.

Din plass i verden er med meg. Vær så snill, jeg ber deg.

Når legionærene kommer, så prat fornuftig med dem.

Du har alltid sagt hvor takknemlig du var mot oss da vi reddet deg.

Vær så snill, gjengjeld oss.

Drep meg.

Jeg fortjener ikke bedre.

Jeg elsker dere begge!

Jeg trenger dere begge ved min side.

Hvilke utfordringer som enn venter, skal vi møte dem sammen.

Vi må prate.

Boudica. Han lyver for oss.

Hør etter. Geminus sa at han frivillig beskyttet generalen, ikke sant?

Da vi kom hit var han skadet og kunne knapt stå oppreist.

Til hvilken nytte hadde han vært for generalen?

Hør. Jeg sier det ikke for å starte flere krangler-

- men fordi jeg er urolig for at han ikke snakker sant.

Jeg vil vite hva som virkelig er gravd ned der.

- Om det du sier stemmer... - Det fins ingen tvil.

Historien hans stemmer ikke. Noe annet skjedde her.

Tenk, Boudica.

Jeg tar ham ut i skogen, så rekker du å grave opp graven.

- Jeg lar deg ikke være alene med ham. - Han skader meg ikke.

- Det vet du ikke. - Vi vet ikke hva han er i stand til.

Boudica, jeg sa jo at jeg alltid ville beskytte deg.

Jeg går inn i skogen og du blir her.

Og mens vi er borte, finner du ut hva som er begravet.

Stoler du på meg?

Ja.

Gå med meg.

Jeg forstår at vi ikke alltid har vært forlikt, Geminus.

Men du må innse at jeg elsker datteren min veldig høyt.

Og iblant virker jeg kanskje overbeskyttende.

Moren din må ha vært sånn med deg.

Jeg har forstått at unge menn rekrutteres til legionærer.

For noen er det rett valg. Stemmer det for deg?

Enten sluttet man seg til eller ble drept. Jeg var ikke klar til å dø.

Og nå som du har drept en av dine egne?

Ente du mente det eller ikke... så kan jeg tenke meg at det var tøft.

Hva du gjør nå er veldig viktig, ikke bare for deg... men for Boudica.

Så... hva er dine ekte følelser for datteren min?

Hvis du vil ekte henne, må jeg vite dine hensikter.

Hvorfor tok du meg hit, Lucilia? Vi vet begge to at du ikke vil det.

Prøver du å distrahere meg?

Jeg leter etter min kone og datter. Har du sett dem?

Vi har ingen anelse om hva du prater om. Forsvinn.

- Hvem er det? - Forsvinn, sa jeg.

Jeg tar ikke ordrer fra Roma! Hvem er han?

Han er general Octavio Scapula, bror til guvernør Astorius Scapula.

Forsvinn nå eller møt den mektigste mannen i Britannias vrede.

- Du dør lenge før jeg kjenner den. - Forsvinn mens du har sjansen.

- Legionærene er på vei. - Jeg vil ikke være så sikker på det.

Vil broren din ta familien min fra meg, så tar jeg hans!

Jeg er lei for det, Boudica.

Han kom hit dagen før dere. Han lette etter dere.

Jeg prøvde å få ham til å høre og dra, men det gikk ikke.

Han var som gal.

Plutselig dro han fram sverdet og drepte generalen.

Han virket så fornøyd at jeg visste at jeg var den neste.

Det var selvforsvar. Jeg hadde ikke noe annet valg.

Jeg visste ikke hvem han var eller hva som skulle skje.

Vær så snill, du må forsøke å forstå.

Hvor er mor?

- Se på meg. Hør på meg! - Nei! Nei!

Boudica! Du må forstå at du er mye bedre enn dem.

Du trenger verken henne eller faren din mer. Lidenskapen og ilden i deg.

Du har styrken til å forandre verden. Ber du meg, vender jeg Roma ryggen-

- og stiller meg ved din side uansett. Tenk hva vi kan utrette sammen.

Slipp fortiden, Boudica.

Ta fram krigeren i deg.

Mamma!

Mamma!

Boudica...

Mamma?

Mamma?

Boudica!

Mamma!

Kom.

God selvtillit. Senk sverdet, Boudica. Jeg vil slippe å drepe deg.

På tide å dra, Geminus. Gå herfra og kom aldri tilbake.

Jeg går ingen steder uten henne. Jeg har ofret alt for din skyld...

- ...og nå vil jeg ha det som er mitt. - Jeg følger deg aldri!

- Min plass er ved min mors side. - Gå nå, Geminus. Se på deg.

- Hun kan aldri elske deg. - Og det er din feil.

- Alt hadde vært bra om du lot oss i fred. - Sier du det?

- Du er ikke annet enn en grusom, svak... - Ti stille!

Bli voksen, jente. Skal du la deg kontrollere av henne for alltid?

Du trenger en som frigjør deg.

Du har ilden i deg. Se så sterk du har blitt. Du er en gudinne, en kriger.

Boudica...

Boudica.

Nei... Nei...

Du trengte ikke faren din og du trenger ikke moren din heller.

Du har rett. Og jeg trenger ikke deg heller.

Boudica giftet seg med Prasutagus og fikk to barn.

Med ære ledet hun et opprør-

- mot det Romerske riket som ga gjenklang gjennom historien-

- og ga henne tilnavnet "Krigerdronningen".

Norske tekster: Per Olav Wiborg- Maurstad, www.ordiovision.com