Original subtitles

(spaghetti westernmusikk spilles)

(din i en travel bygate, bilalarm bulder)

JAMES SULLIVAN: Du stopper ikke opp og tenker på hvorfor

halvparten av jordens befolkning har dem på seg

på en gitt dag.

Vi bare er.

♪ ♪

MELISSA LEVENTON: Har du noen gang spurt deg selv

hvorfor alle du kjenner

eier flere par jeans?

JONATHAN SQUARE: Kle den opp, kle den ned...

TOMMY HILFIGER: Folk vet det når de bruker dem

de ser kule ut.

EMMA McCLENDON: Dette ene plagget kan være begge deler

universell og individuell på samme tid.

Det er ingenting slikt i kleshistorien.

VALERIE STEELE: Og faktisk sa Yves Saint Laurent at han ønsket det

han hadde oppfunnet jeans, som han trodde de var

det viktigste moteelementet i det 20. århundre.

MANN: De bar dem i gruvene,

på storfestiene.

Min egen far bar dem veltende 200 fots douglasgraner.

Jeans er det typiske amerikanske plagget.

NYHETSFORMIDLER: 120 år senere, mine herrer,

blå jeans er fortsatt stort sett de samme buksene

som kom ut av California Gold Rush.

STEPHEN ARON: Men så mye av historien forteller vi om jeans

er en myte.

NYHETSFORMIDLER: Den sterkeste buksen Vesten noensinne har sett.

TANISHA FORD: Det handler om cowboyene og vesten,

det handler om Levi Strauss,

og gullrushet.

(hvinende hest)

McCLENDON: Det er alltid den samme historien...

GENE VINCENT: ♪ Bluejean bop ♪

♪ Bluejean-topp, baby. ♪

McCLENDON: Etter cowboyene ble jeans plukket opp

av rockere og syklister og hippier

og nå bærer alle dem.

VINCENT: ♪ Bluejean bop, bluejean bop ♪

McCLENDON: Men denim har eksistert

mye, mye lenger.

Den har en lang og dyp historie

med så mange andre fascinerende historier

som ikke alltid blir fortalt.

♪ ♪ (applaus)

♪ ♪

FORTALER: I 1850 oppfant Levi Strauss de tøffeste buksene

Vesten hadde noen gang kjent:

Levis blå jeans.

SULLIVAN: Blå jeans representerer amerikansk kultur

til resten av verden,

men som alle andre gode produkter fra Amerika,

du vet, vi, vi låner alle de beste ideene

fra, fra overalt.

SANGER: ♪ Levi's ♪

SULLIVAN: Det virkelige faktum i saken er

at blå jeans i seg selv oppsto et annet sted.

SANGER: ♪ At Levi's definitivt var de beste tingene av alle ♪

♪ Å rulle ut av Amerikas vest ♪

♪ Å rulle ut av Amerikas vest. ♪

JENKINS: Historien om denimjeans

er så mye mer enn Wrangler,

det er mer enn Levi Strauss,

spesielt når det kommer til materialet.

♪ ♪

SULLIVAN: Vi er ikke helt sikre på nøyaktig hvor stoffet kommer fra,

men det er flere hint.

Den ene er Dungri, India, hvor så tidlig som på 1600-tallet,

de skapte et grovt tøy for arbeidere,

til slutt kalt dungaree.

Det er genoerne i Italia,

som hadde en type seilduk

som ble formet til arbeidsbukser.

Og det er Nimes, Frankrike, hvor duken var kjent

som "serge de Nimes."

Ikke alltid, men veldig ofte,

disse forskjellige typer tøy ble farget blå,

sannsynligvis for å skjule skitt så mye som noe annet.

GOODY: Så, vi har blå "jean" fra Genova,

vi har blå "de Nimes" eller denim som kommer fra Nimes,

men når vi gjør det til bukser i Amerika,

vi ender opp med å forvandle plagget til blå jeans.

♪ ♪

SULLIVAN: Folk tenker ikke nødvendigvis på hvordan de blå jeansene deres

ble blå.

Historisk sett er det på grunn av indigofargestoffet.

For århundrer siden ble indigo sagt å være gull verdt.

Konkurransen om det var så hardt at europeere faktisk kalte det

«djevelens fargestoff».

CATHERINE McKINLEY: Indigo er faktisk et ugress.

Prosessen med å forvandle indigo fra dette lille grønne bladet

til et fargestoff er en veldig delikat prosess;

så bare de mest dyktige er i stand til å gjøre dette.

♪ ♪

GOODY: Noe av det peneste med å dø med indigo

er fargestoffkaret grønt; den er ikke blå.

♪ ♪

Og når du introduserer et stoff som denim i fargekaret,

det blir grønt.

Og så, når den oksiderer i atmosfæren vår, blir den blå.

Det er magi.

Indigofarging er magi.

♪ ♪

McKINLEY: I mange kulturer har indigo-tøy en åndelig betydning.

I Afrika regnes duken som neste lag

til huden.

Den holder personens sjel, deres ånd.

♪ ♪

Afrikanere har hatt en lang historie med å jobbe indigo og visste det

den spesielle prosessen involvert i å lage fargestoffet

og i fargestoff.

♪ ♪

SETH ROCKMAN: Og selvfølgelig mange afrikanske fanger som ble slaver

i den nye verden brakte med seg kunnskap om hvordan

å trekke ut det blå fra planten,

og hvordan du fester det blå til stoffer.

Indigo er en av måtene slavehold på

ble knyttet til den økonomiske formuen

av det koloniale eksperimentet i Amerika.

♪ ♪

McKINLEY: Så på midten av 1700-tallet var det denne arbeidskraften

som hadde blitt hentet fra Afrika,

og indigo presenterer seg selv som denne tingen

med økonomisk mulighet.

Og så når du legger til det

flytte fargestoffet fra den ene enden av verden til den andre,

den økte bare i verdi.

♪ ♪

Og Eliza Lucas hadde en enorm fordel

fra virkningen av denne handelen.

DAINA BERRY: Eliza Lucas har blitt kreditert som bokstavelig talt produserende

indigo i Amerika.

Hun har blitt kreditert som botaniker.

Hun har det til og med skrevet om på barneskolen

og videregående skolebøker.

McKINLEY: Eliza Lucas var datter av en kolonialguvernør.

Hun hadde studert botanikk,

og da Eliza var tenåring, kjøpte faren hennes henne,

blant mange andre planter, indigo.

EVAN MORRISON: Gaven kom kanskje fra Antigua.

Sørlandet trengte noe

for å legge til avlingsrotasjon og tobakk

var noe som ble dyrket her.

Her ble det dyrket ris.

Legg til indigo i avlingsrotasjonen

var en måte å finne ekstra fortjeneste.

♪ ♪

BERRY: Når Eliza får tak i indigofrøene,

det tar av produksjonsmessig.

Indigo var den andre kontantavlingen etter ris i South Carolina.

Og på tampen av den amerikanske revolusjonen,

mer enn en million pund indigo

ble sendt til utlandet.

♪ ♪

Eliza Lucas var sannsynligvis en av de mest kjente produsentene

av indigo i det koloniale Amerika.

Men Elizas hender var ikke blå.

Hun ble ikke skitne til hendene med indigoavlingen.

Kunnskapen om å dyrke indigo kom fra slaver.

Det var de som gjorde jobben som tillot henne

å bli denne flotte planteren som hun har blitt kreditert for.

♪ ♪

McKINLEY: Indigo innkapsler virkelig

dette problemet med hvordan vi begynner å fortelle historien

av fangede mennesker og hvordan vi dokumenterer

bidragene deres i Amerika,

og spesielt til denimhistorien .

BERRY: Vi kjenner navnene

av alle slaver som var eid

av familien Lucas og Pinckney.

MANN: "Isak, Pompey, Molly og barnet deres, barnepike...

Mary og hennes barn, Prince and Be..."

BERRY: Dette er generasjoner av familier.

Vi snakker ikke bare om en mann og en kone,

eller en mamma og en pappa.

Vi ser besteforeldre på denne listen.

MANN: "Nanny og barna hennes. Juno..."

BERRY: Det er de som kom fra samfunn som farget

alle typer tøy i vakre farger.

Det var de som hadde kunnskap om indigo

og skapte generasjoner med rikdom for disse

hvite slaveholdende familier.

MORRISON: Tilbake på 1800-tallet,

denim dominerte virkelig, fordi det er en sterk vev.

Så med økningen i holdbare bomullsvarer,

denim gjorde seg selv til den aksepterte andre huden

med tanke på tøy som ble lagt i klær

ment for møysommelig arbeid.

ROCKMAN: Etter hvert som amerikansk bomullsproduksjon begynner å bli

finner sitt fotfeste i 18- årene og 1820-årene,

møller i Rhode Island, møller i Massachusetts,

fabrikker i New Hampshire, de trenger en kilde til bomull.

Og den eneste kilden til bomull for å lage disse fabrikkene

økonomisk levedyktig

er bomull som dyrkes av slaver, menn, kvinner,

og barn i det amerikanske søren.

FORKLALER: Bomull fra Alabama,

bomull fra Louisiana,

Texas bomull, Mississippi bomull,

bomull fra Georgia,

bomull fra Charleston.

Det tar to pund bomull for å lage et par jeans.

GODT: Når du følger sporet av bomull som dyrkes

i dette landet i sør, blir sendt til nord,

blir vevd inn i blå jeans,

og deretter sendes tilbake til sør,

hvor går det?

Hvem har den på seg?

Det er en database som heter Freedom on the Move

som har katalogisert og crowdsourcet

flyktige slavereklamer fra hele USA.

♪ ♪

Så slavere ville legge ut en annonse som beskriver personen

med detaljerte beskrivelser av hva de hadde på seg

da de dro.

Hvilke klær de hadde på seg, hvilken type klær,

hvilken farge var klærne.

MANN: "Hadde på seg da han dro, mørke jeansklær og en svart lue."

MANN 2: "Han bar av seg en blå tøyfrakk, en blå jeans,

og to eller tre par pantaloons."

KVINNE: "Har på seg en blå Kentucky jeansfrakk og stripete bukser."

MANN 3: "hadde på seg en brun jeansfrakk og blå jeansbukser..."

MANN 4: "Nye brune jeans."

MANN 5: "Blandede jeans, frakk og pantaloons."

KVINNE 2: "Et par jeansbukser."

"...en blå jeans hjemmespunnet kjolefrakk ."

BERRY: Og så du har annonser som har veldig

detaljert informasjon om slaver.

Og slavebundne mennesker hadde faktisk på seg jeans.

♪ ♪

ROCKMAN: Dette er en historie der tvangsarbeid produserer en råvare

som eksporteres fra en region til en annen region

og som deretter selges tilbake i en pågående syklus.

♪ ♪

Et økende antall amerikanske slaver vil komme

å ha på seg tøy som er produsert

i USA, som reiser under en rekke navn,

som noen ganger går under

en paraplykategori av "negerduk."

♪ ♪

Dette er en av de sterke tingene med klær, ikke sant?

Måtene det kan brukes på, ikke bare for enkeltpersoner

for å utføre sin egen identitet, men også for måtene

et dominerende samfunn kan stigmatisere mennesker.

♪ ♪

SULLIVAN: Så blå jeans

klart eksisterte, klart før Levi Strauss.

Du ser på bønder,

du ser på fabrikkarbeidere.

Gruvearbeidere hadde på seg denim.

De slavebundne folkene i Amerika

var veldig ofte kledd i dongeri.

McCLENDON: I utgangspunktet alle typer arbeid, hardt arbeid,

som du kan tenke på på slutten av 1800-tallet,

du ville ha funnet folk som hadde på seg dongeri.

Jeans fantes,

men de revet.

De rev og de ble slitt

og de ble fillere.

De ble ubrukelige.

De varte ikke så lenge.

Alle som noen gang har revet en søm

ved anstrengelse vet

at det er visse punkter i plaggets strukturer

som er mer stresset enn andre.

Så Jacob Davis er en slags ubesunget helt her.

♪ ♪

MORRISON: Jacob Davis var skredder i Reno, Nevada

eller et sted der omkring på 1870-tallet.

ARON: Nevada var, du vet, en av de store bonanzaene på den tiden.

Det er et enormt rush av mennesker.

Og store formuer gjøres der ved å utvinne gull.

Men de største formuene som gjøres der, blir ikke tjent

av individuelle prospektører.

De er laget av folk som kan selge varer til gruvearbeidere.

MORRISON: Så denne damen henvendte seg til Jacob Davis og hun sa:

"Jeg har en dyktig mann som fortsetter å rive

"arbeidsbuksene hans,

og jeg vil at du skal lage et solid par for ham."

Så han tenkte: "Vel, jeg har alle disse vaskemaskinene

"og stolper nagler som folk setter på disse salene.

"La oss legge disse til alle disse stedene han oppbevarer

river buksene hans."

Så han legger dem til steder som

fluen og munnen til lommer,

og til og med på munningen av baklommen,

som er en lapplomme.

Kunden elsket dem.

Det er klart at jungeltelegrafen spredte seg.

Snart hadde han flere kunder enn han kunne håndtere,

og han ønsket å skalere opp virksomheten,

men han var en mann i en skredderbutikk i Reno, Nevada.

Så han kontaktet Levi Strauss,

som var hans tørrgodtleverandør med base i San Francisco,

og tilbød ham en partnerskapsavtale.

Han sa i bunn og grunn: «La oss gå inn i forretninger sammen.

"Vi trenger et patent.

"Vi tar ut patentet,

"og så kan vi lage disse naglede buksene,

fordi du har råd til å skalere opp."

Levi var enig.

De to søkte patentet og mottok det i 1873.

NYHETSANKER: Grunndesignet er ikke endret

på nesten et og et halvt århundre.

I dag, hvert par Levi blå jeans

har seks kobbernagler

som sikrer lang levetid for hvert buksepar.

McCLENDON: Naglene var avgjørende

i designet for holdbarhet.

Det var som å lage

en slags, du vet, rustning for kroppen din,

som kan holde til hva som helst.

SULLIVAN: Med tillegg av kobbernagler,

produktet blir den mest slitesterke formen for arbeidsklær

tilgjengelig for alle arbeidende amerikanere.

♪ ♪

Jeg ser etter den ultimate jeansen!

(gryntende høyt)

Hei!

♪ ♪

McCLENDON: På slutten av 1800-tallet,

Amerikanerne jobbet fortsatt stort sett med hendene.

Nesten 70 % av arbeiderne slet på gårder,

i fabrikker, gruver eller konstruksjoner.

Dette skapte selvfølgelig et enormt marked for jeans.

Men jeans ble i utgangspunktet ikke kalt jeans.

De ble kalt midjedresser.

SULLIVAN: Kjeledresser var så utbredt i kulturen som jeans var

bare en avkortet versjon av kjeledresser

uten smekke.

Det er der begrepet "midjedress" kommer fra.

♪ ♪

MORRISON: Så 1890,

17 års patenteksklusivitet for denne nagleforsterkede lommen

av Levi Strauss and Company slutter.

Nå kan hvem som helst bruke den nagleforsterkede lommen som vil,

og alle gjør det.

LEVENTON: Når de mister patentbeskyttelsen,

det er nagler overalt,

det er knockoff-logoer og merker overalt.

♪ ♪

MORRISON: Så du har selskaper som heter Can't Bust 'Em,

Kan ikke rive dem,

og Never Rip og Never Wear Out.

SULLIVAN: Det var merker som het Blackbear, Dubbleware, Dozfit.

LEVENTON: Og Fitsu.

MORRISON: Boss of the Road...

SULLIVAN: Tufmutter.

MORRISON: Stronghold...

Og så du har alle disse selskapene

prøver å presse deres versjon av arbeidsbuksen

ut i samfunnet,

og vi begynner å se så mye utvikling som foregår innen jeans.

LEVENTON: Vi startet med én lomme og en knappgylf.

SULLIVAN: Det var ingen belteløkker.

De fleste hadde på seg seler.

MORRISON: Men i gruvedrift kan du ikke ha en stropp over skulderen

som kan sette seg fast og få gruven til å kollapse.

Så flere hadde et tau knyttet rundt linningen.

LEVENTON: Så ble en annen lomme lagt til,

og det var også en midje cinch.

MORRISON: Og så la de til glidelåser...

SULLIVAN: Belteløkker...

LEVENTON: Det var en nagle i skrittet.

Folk hadde klaget på det i årevis.

Jeg tror de var glade for å bli kvitt den naglen,

og det har aldri kommet tilbake.

McCLENDON: Denim var i endring

og det samme var Amerika.

Det bildet av noen kledd i dongeri på begynnelsen av

det 20. århundre er uunngåelig, vet du, romantisert.

Og realiteten er at mennesker i alle aldre, raser,

og kjønn hadde på seg dongeri i løpet av denne tiden.

Deltakere i sør,

Kinesiske immigranter på den transkontinentale jernbanen...

ARON: Når ordet om gullrushet sprer seg

ikke bare over hele nasjonen, men over hele verden,

folk virkelig fra hele verden

kommer gjennom, og blir ofte i, San Francisco.

♪ ♪

Snu San Francisco over natten,

ikke bare til en blomstrende boom-by,

men også til et sted hvor du har mer mangfold,

et mer kosmopolitisk sted

enn noe annet sted på jordens overflate.

♪ ♪

SULLIVAN: Det var et stort nativistisk ramaskrik i San Francisco

på den tiden... Ideen om at andre mennesker

fra andre steder kommer for å fjerne jobbene våre.

♪ ♪

ARON: Tilbakeslaget galvaniserer en enorm politisk bevegelse,

som gjør det til sin sentrale plattform for

se utvisningen av kinesisk arbeidskraft.

♪ ♪

MORRISON: Det er en økning i rasisme du ser på 1880- og 90-tallet...

"Ingen kineser har laget klærne dine,"

og "Laget kun av hvitt arbeid."

SULLIVAN: Fordi Levi var et San Francisco- basert selskap,

de bestemte seg: "Ok, vi ansetter ingen kinesere.

Vi kommer til å gi jobbene til de lokale hvite menneskene."

♪ ♪

BERRY: Jeg tror det er en utfordring for oss når vi omfavner

hvordan vi kom til å være her,

vi må omfavne hele historien og hele historien.

♪ ♪

Jeans er et godt eksempel å tenke på amerikansk historie

og en måte å gå inn på deler av amerikansk historie

som vi ikke alltid har tatt tak i.

(pæren blinker)

MORRISON: Under den store depresjonen og Farm Securities Act,

og inngå kontrakter med fotografer

landet for å dokumentere hverdagen,

denim ble et symbol på nasjonen vår.

Du ser folk på vestkysten iført jeans,

og folk som arbeider i havnene og verftene.

Du ser folk

i Empire State sittende på I-bjelker i lunsjpausene.

Og du ser tobakksbønder med solblekte kjeledresser

og det ble denne felles identiteten

som jeg tror hjelper landet

å fortsatt føle seg forent selv i mørke tider.

NEWSREEL ANNONCER: Knivene skjærer; lasthaugene høye.

Solen skinner ned fra augusthimmelen.

Vi bygget vår frihet og styrke på denne måten.

Vi bygger det fortsatt sammen.

SULLIVAN: Fram til rundt 1930-tallet,

denim ble virkelig slitt av nødvendighet.

FORTALER: Når vi kommer sammen er vi vanskelige å stoppe.

Jobber sammen...

SULLIVAN: Det var ikke før de årene og utover at produktet

gikk fra en nødvendighet til en mote.

(pisk sprekker)

Mye av det hadde med denne nostalgien å gjøre

for det amerikanske vesten.

MAN: Hei, kom tilbake med de hestene!

(pistolskudd)

HOLLY GEORGE-WARREN: Takk til westernfilmer,

cowboyer ble den amerikanske figuren

den slags hjalp oss med å komme oss ut av den store depresjonen

på en måte.

Vi hadde ikke kongelige

som i England og andre europeiske land,

men vi hadde cowboyer

iført blå jeans.

Tusen takk.

GEORGE-WARREN: De var våre riddere i skinnende rustning.

Følg meg, frue, så kommer du aldri på avveie.

Akkurat denne veien.

♪ ♪

ARON: Det er vanskelig for folk i dag å virkelig sette pris på det

hvor stor western var.

Som USA er forvandlet fra å være

en landlig og agrarisk nasjon

til en der folk flest bor i byer eller tettsteder,

det er en nostalgisk omfavnelse

av grenseverdenen tapt,

og cowboyene i disse westernfilmene nesten alltid

hadde på seg jeans.

♪ ♪

Og likevel er det ingen tvil om det når vi ser nærmere etter

ved måtene jeans kommer inn i Vesten,

historien viser seg å være mye mer problematisk.

♪ ♪

Historiene vi forteller er alle hvite mennesker.

Faktisk virkeligheten i livet i det amerikanske vesten

var mye mer multietnisk.

Du vet, en betydelig del av arbeidsstyrken

var fargede...

Folk fra Mexico,

Indianere,

Afroamerikanere utgjør sannsynligvis en åttendedel

til en fjerdedel av cowboyarbeidsstyrken.

♪ ♪

Så vi har en mye mer komplisert virkelighet

som står i kontrast til blekingen

av disse figurene i western.

♪ ♪

McCLENDON: Selvfølgelig, Hollywoods syn på cowboyen

var bare starten på spredning av denim

utover arbeiderklassen.

Nå skjer dette skiftet

i en tid med store økonomiske skismaer.

De aller fleste mennesker slet virkelig

under den store depresjonen,

men det fortsatte å være

en eliteklasse av individer.

De reiste fortsatt.

De handlet fortsatt.

MANN: ♪ Hvis du vil være en cowboy ♪

♪ Bare bli med meg ♪

♪ Hvis du ville reise vestover. ♪

SULLIVAN: En konsekvens den gangen

var at denne ideen om dude-ranchen ble til.

Den dude ranchen var egentlig

en ferie, som en slags spa- ferie for velstående østlendinger.

MANN: ♪ Skaff deg noen ullen kar ♪

♪ Eller boks med bønner i spann ♪

♪ Deretter saler du opp en vill mustang og går ut på stien. ♪

ADRIENNE ROSE BITAR: På grunn av kollapsen

av mange av inntektskildene basert på storfedrift

og andre tradisjonelle landbruksaktiviteter,

mange fungerende storfegårder

rettet oppmerksomheten mot gutter,

som var en mer pålitelig inntektskilde.

MANN: ♪ Kjæresten på ranchen krever den beste steken ♪

♪ De spiste en gang bønner og bacon, men nå er det vaktel på toast. ♪

BITAR: Mange av disse ranchene var svært avsidesliggende.

Det kan ta to uker å reise med tog og hest.

MANN: ♪ Jippi-ki-yay ♪

BITAR: De var dyre.

De tok imot betalende gjester

for å delta i alle ranchens gjøremål...

å gjete storfe, å merke storfe.

MANN: ♪ Hver stridende kuhånd fungerer som en guide ♪

♪ Han runder opp månestrålene ♪

♪ For damen ved hans side ♪

♪ Jippi-ki-yay ♪ ♪ Ki-yay ♪

LEVENTON: Dette var spesielt en mulighet for kvinner.

Det amerikanske samfunnet var fortsatt ikke helt komfortabel med ideen

av kvinner som brukte bukser på 1930-tallet.

Fordelte plagg virket så lite dameaktige.

♪ ♪

BITAR: Ferie var et trygt laboratorium...

spesielt for kvinnene.

Da de så seg i speilet, noe jeg tror mange dudiner gjorde,

de så ikke sitt gamle jeg fra Connecticut

eller Rhode Island;

de så en cowgirl fra filmene.

♪ ♪

Denim ga mange kvinner muligheten til å bli skitne, å jakte,

å fiske, ri på hest.

Så jeg tenker på blå jeans på en ranch

ga ikke bare kvinner muligheten

å bevege seg friere,

å oppleve kroppene deres på forskjellige måter,

men kanskje også for å tenke mer fritt,

å revurdere sin posisjon i det amerikanske samfunnet.

♪ ♪

SULLIVAN: Dette var en av de første gangene kvinner følte

behagelig nok til å si: "Hei, vet du hva?

"Jeg liker å bruke den typen klær.

Jeg skal gjøre det."

Så amerikaneren

produsenter av blåjeans innså at det var det

et betydelig marked som skal erobres

ved å lage blå jeanslinjer for kvinner.

Så du begynner å se designen til jeans

begynner å følge moten

på en måte som de ikke gjorde tidligere

da de strengt tatt var arbeidsbukser.

♪ ♪

BITAR: Jeans kom inn i moteverdenen på 1930-tallet

fordi de fungerte som en suvenir

og de fungerte også som et symbol på rikdom og prestisje.

Litt ironisk nok klærne til arbeidsmannen

ble et symbol på at du tilhørte fritidsklassen.

♪ ♪

McCLENDON: Det er dikotomien som er representert i sammenstillingen

mellom Dorothea Lange- bildene av Dust Bowl

og Lady Levi's i "Vogue."

De kan eksistere side om side

fordi det var denne ekstreme ulikheten i Amerika.

♪ ♪

♪ ♪

NEWSREEL ANNONCER: Siden 16. oktober 1940,

millioner av amerikanske menn har sluttet seg til de væpnede styrkene

for å forsvare landet vårt og vår demokratiske livsstil.

LEVENTON: For mange menn og kvinner,

Andre verdenskrig var første gang de brukte jeans.

NEWSREEL ANNONCER: I det øyeblikket skipet forlot havnen, ble slipsene droppet.

De vervede mennene hadde på seg garnbukser og de tradisjonelle hvite hattene

ble farget blå.

Her er mennene som vil kjempe.

McCLENDON: Andre verdenskrig er et øyeblikk hvor

denim blir globalt på en måte.

♪ ♪

Et resultat av at amerikanere kjempet i utlandet var at GI-ene,

da de var fri,

hadde i mange tilfeller på seg blå jeans,

og lokalbefolkningen la merke til det

og tenkte: "Vel, de ser ut som filmstjerner,

"de ser kule ut.

De ser ut, vet du, slik vi ønsker å se ut."

♪ ♪

McCLENDON: Det er en måte som på 1940-tallet,

på grunn av patriotismen rundt andre verdenskrig,

denim ble nesten det blå

i rødt, hvitt og blått i det amerikanske flagget.

MANN: ♪ Naglemaskinen ♪

McCLENDON: Du vet og Rosie the riveter

er et slags klassisk eksempel på dette.

MANN: ♪ Det er noe sant med rødt, hvitt og blått ♪

♪ Om Rosie the riveter ♪

LEVENTON: «Rosie the Riveter» var et Norman Rockwell-maleri

som havnet på forsiden av «The Saturday Evening Post».

Hun var som den amerikanske kvinnen,

som da mennene var borte og kjempet krigen i Europa,

hun slo inn,

hun gjorde sitt.

MANN: ♪ Hele dagen ♪

♪ Enten regn eller sol ♪

♪ Hun er en del av samlebåndet ♪

♪ Hun skriver historie og jobber for seier ♪

♪ Rosie the riveter. ♪

SULLIVAN: Med så mange av mennene i utlandet,

noe som seks millioner

mødre og døtre skulle plutselig på jobb

på en daglig basis,

og i stor grad iført dongeri.

NEWSREEL ANNONCER: Servitør, selgere, husmødre...

disse jentene er nå klare til å ta fatt på arbeidet

å produsere våpen og utstyr

essensielt for våre væpnede styrker.

SANGER: ♪ Rosie, Rosie, Rosie, Rosie ♪

♪ Jobber på et samlebånd. ♪

(skål og applaus)

NEWSREEL ANNONCER: En dag med dager for Amerika og hennes allierte.

(jubelen fortsetter)

Hvor jublende smaken av seier var.

Hvor søte fredens belønninger.

(skål og applaus)

Fra alle de spredte slagmarkene vendte han hjem

igjen for å finne en soldats velkomst.

♪ ♪

LEVENTON: Så, hva skjer når soldatene som hadde på seg

denim i utlandet kommet hjem?

De fortsatte med denim.

Hvorfor ikke? De er flotte bukser.

De er komfortable. De er holdbare.

De hadde blitt vant til dem.

De likte dem. Hvorfor ikke?

♪ ♪

BILL HAYES: Da veterinærene fra andre verdenskrig begynte å komme tilbake,

de hadde tydeligvis vært gjennom mye.

De følte mye kameratskap.

De følte mye brorskap i skyttergravene.

Og de kommer tilbake

inn i en veldig stabil, slags 9:00 til 5:00 livsstil,

for noen mennesker kom det ikke til å fungere.

Men kombinasjonen av en stor motorsykkel og denim,

som virkelig fungerer.

MANN: ♪ Han hadde på seg svarte dongeribukser og motorsykkelstøvler ♪

♪ Og en svart skinnjakke med en ørn på ryggen. ♪

HAYES: De har alle jeans på seg.

T-skjorte med en sigarettpakke rullet opp i...

du ser ganske tøff ut.

Plutselig har syklister blitt moderne fredløse.

MANN: ♪ Vel, han vasket aldri ansiktet sitt og han grammet aldri håret ♪

♪ Han hadde akselfett innebygd under neglene. ♪

LEVENTON: Så ideen om fredløs,

som alltid har hatt

en høyborg på den amerikanske populære fantasien,

ble faktisk promotert av filmene,

og spesielt knyttet til jeans.

♪ ♪

SULLIVAN: Du vet, vi ser det mye

i Hollywood på 1950-tallet,

klassisk representert av Marlon Brando

i bikerfilmen «The Wild One».

♪ ♪

Brandos karakter, som selvfølgelig var fyren som ble spurt,

"Hva gjør du opprør mot?"

Hei Johnny, hva gjør du opprør mot?

SULLIVAN: Og han sier... Hva har du?

Som: "Jeg vet ikke hva det er jeg gjør opprør mot.

Jeg bare gjør det."

♪ ♪

HAYES: Alle spill var avslått på det tidspunktet.

Mange av tenåringene har kanskje ikke ønsket å bli

Wally eller Beaver.

Men vennene mine kaller meg Beaver.

Vel, kan jeg kalle deg Bever?

Jeg vil at du skal være vennen min.

Greit.

HAYES: De var i stand til å ta valget,

og en del av det valget

var, du vet, med jeans på.

NEWSREEL ANNONCER: De tidlige tenårene er år med omveltninger og uro.

De har vært år med fysisk og kjertelforandring.

Foreldre til nesten alle barn

finn pubertetens alder eller tidlig ungdomsår

full av problemer.

GEORGE-WARREN: Etter andre verdenskrig,

virkelig "tenåringen" slik vi nå kjenner den ble til.

NEWSREEL ANNONCER: Handlingene deres kan virke overdrevne , men det er normalt for tenåringer.

Det ser ut til at de bruker timer på helt ubrukelige aktiviteter.

(rock and roll musikk spilles)

SULLIVAN: Før andre verdenskrig,

du var enten en ung person som bodde hjemme,

går på skolen,

eller når du var ferdig med skolen,

så kom du inn i arbeidsstyrken.

Du bidro til familiens inntekt.

♪ Du rocker og rocker og du rocker rundt ♪

♪ Hopp, hopp, hopp alle sammen ♪

SULLIVAN: Etter andre verdenskrig,

middelklassen eksploderte.

Familier kan tilby barna sine

mer fritid,

mer uavhengighet.

NEWSREEL ANCHOR: rock and roll tenåringscowboy.

GEORGE-WARREN: Den amerikanske forbrukerøkonomien

blomstret og det ble akkurat den amerikanske livsstilen:

bruke penger, kjøpe ting, kle deg ut, vet du,

flytt opp i næringskjeden.

NEWSREEL ANNONCER: Samle deg rundt, unger.

I dag skal jeg gi deg en rask titt

på hva den velkledde tenåringen gjør

i form av moro og mote.

SULLIVAN: Hvis tenåringer bestemte seg for å jobbe,

de kunne bruke pengene til egen fordel,

til sin egen fritid.

De kunne kjøpe sine egne biler.

De kjøpte sine egne plater.

De hjalp på en måte med å lage rock and roll.

NEWSREEL ANNONCER: Tenåringer... de er fantastiske.

♪ ♪

McCLENDON: Jeans ble liksom

(ler): uopprettelig knyttet

med kjølig.

Og kjølighet ble idealet å strebe etter.

AVISER: Moren til Kay har kanskje andre meninger om stil

av det som ser best ut.

Men selvfølgelig har mor gammeldagse ideer.

Det er som: "Hva vil mamma og pappa gjøre?

"Herregud. Jeg kan ikke engang snakke med dem.

Jeg vil ikke ha det de har på seg."

NYHETSANVISER: Ungdommen er selvsentrert.

LEVENTON: Avvikets karisma er kraftig.

NEWSREEL ANNONSER: Deres slurv er så bevisst at det er støtende.

♪ ♪

McCLENDON: Så i løpet av 1950-årene ble denim stadig mer

assosiert med motorsyklister og ungdomskriminalitet.

Det var en slags frykt, tror jeg, blant voksne som

hvis tenåringer tar på seg et par jeans,

de skulle automatisk bli kriminelle

på en måte.

GEORGE-WARREN: Skolesystemer begynte bokstavelig talt å forby blåjeans

fordi de identifiserte barna som bar dem

som de "dårlige frøene".

De skulle, du vet, banke opp en liten gammel dame

og stjele lommeboka hennes eller, eller hva som helst.

SULLIVAN: Foreldregenerasjonen begynte å slå ned,

noe som førte til et fall i salget.

Plutselig var det familier

veger seg unna å kjøpe blå jeans.

♪ ♪

McCLENDON: Denimselskapene begynner å bli bekymret.

Som et resultat, mange av de store selskapene

gå sammen for å danne det de kalte Denim Council.

♪ ♪

FORKLALER: Flere mennesker enn noen gang bruker dongeri.

Du må lete langt for å finne en amerikaner uansett alder

som aldri har brukt blå jeans.

GEORGE-WARREN: Så de starter hele denne kampanjen først for å prøve å motarbeide

den "dårlige blå jean"-looken med den sunne blå jean-looken.

"Dette er den rette måten å bruke jeans på,"

og det er pent med en fin skjorte

og denne veldig sunne gutten.

Og så, "Dette er den dårlige blå jeansen."

Og det er jo mer barnet

som med håret hengende ned, fettete,

og alle den slags ting.

Som, ser du? Det er en forskjell.

Du kan være en flink gutt og bruke blå jeans.

FORTELLER: Denim er virkelig flott for sport.

Det ser ut til at denne jokeren slår seg ut

prøver å bevise det.

Folk bruker jeans for å få jobben gjort

og jeans å slappe av i.

McCLENDON: De prøvde å lage en nasjonal dongeridag.

De hadde alle slags

kampanjer rundt om i landet

som handler om oppdagelsen av Amerika.

De handler om cowboyer,

de handler om eventyr,

og historie.

FORTELLER: Blå denim er et symbol på vår pionerånd.

Det går rett tilbake til begynnelsen av Amerika.

Menn i blå dongeri åpnet det gamle vesten,

og bygget våre broer og skyskrapere.

SULLIVAN: Den serien med reklame

bidro til å snu trenden bort fra blå jeans.

JOHN F. KENNEDY: I de siste månedene

flere søknader til Peace Corps har kommet til oss.

SULLIVAN: I de første årene av 1960-tallet,

fredskorpset, JFKs initiativ

sender unge amerikanere ut over hele kloden

å gjøre gode gjerninger,

de var faktisk kledd i blå jeans.

Det var uniformen deres.

Så det var ikke lenger det

de dårlige barna var de eneste som hadde på seg blå jeans.

McCLENDON: En ting spesielt som er interessant med denne perioden

er denimselskapene

bruke all denne tiden på 1950-tallet

prøver å komme vekk fra opprørsbildet

og så skjer 1960-tallet.

NEWSREEL ANNONCER: Hippies laget en fargerik scene med ville kostymer,

uhemmet dansing, og generell høy boltring.

FORD: Når vi tenker på denimhistorien på 1960-tallet,

vi tenker nesten automatisk på hippiene,

med sine klokkebunner, og tie-dye,

men hippiene var ikke de eneste som hadde på seg disse klærne.

MARTIN LUTHER KING JR.: En mann dør når han nekter å stå opp for rettferdighet.

En mann dør når han nekter å ta stilling

for det som er sant.

Så vi kommer til å stå opp akkurat her.

McCLENDON: Det klassiske bildet av Civil Rights Movement

er Martin Luther King Jr.

og han og mange av hans nærmeste partnere

hadde på seg dresser og knappeskjorter,

en slags "søndag best" -tilnærming.

KING JR.: Vi vil kunne slå sammen

og syng med ordene til den gamle negeren åndelige,

endelig fri, endelig fri,

takk Gud, den allmektige, vi er endelig fri.

(skål og applaus)

SQUARE: Å være en mann av afrikansk avstamning,

mye avhengig av hans selvrepresentasjon.

Han trengte å presentere seg selv for verden

som en respektabel person,

fordi det allerede var et hakk mot ham

for å være en svart mann.

♪ ♪

FORD: Fokuset på søndagens beste

har skjult det faktum at det på den tiden var

disse unge studenter som sier:

"I stedet kommer vi til å bruke denim fordi vi vil vise oss

"at våre politiske bånd er til de svarte arbeidsfattige

og ikke til de svarte borgerlige."

♪ ♪

Disse unge menneskene, når de forlot Howard University,

Fisk University, Tougaloo College, for å dra sørover,

si: "Vi kommer til å bruke denne denimen ved siden av

"arbeiderklassen og aksjonærene som hadde vært

"prøver i flere tiår

å kjempe for deres stemmerett."

De var opprørere med en sak.

(publikum som klapper, synger)

♪ Frihet ♪

♪ Frihet ♪

♪ Frihet, frihet ♪

JENKINS: For unge svarte demonstranter er det absolutt risikabelt

med det de har på seg

fordi de allerede har systempresset

opp mot dem forutsatt at de er det

av en lavere klasse eller status i samfunnet.

Og så iført en bestemt klesstil som er på linje

med arbeiderklassen,

det er helt dristig.

MENNESKE: ♪ Hold fast ♪

♪ Hold ut. ♪

FORD: Mens denne sørstatsbevegelsen sprer seg og samler seg

nasjonal medieoppmerksomhet,

du har nå hvite studenter som bestemmer seg for å dra sørover

for å hjelpe til med organiseringen.

MANN: ♪ Vi er alle her, svart og hvitt ♪

FORD: Så når de hvite studentene drar tilbake nordover,

de går tilbake i dongeri.

MENNESKE: ♪ Hold på, hold på. ♪

FORD: Dette blir utseendet til ungdomsopprør

på 1960-tallet.

♪ ♪

(roper, roper)

JOHN O'BRIEN DOCKER: ♪ Baby, ikke kall meg en løgner ♪

REPORTER: De representerer en ny form for sosialt opprør.

De kler seg på bisarre og fargerike måter.

Hippier er veldig interessante...

McCLENDON: 1960-tallet er et sentralt punkt i denimhistorien.

REPORTER: De er hippe, på noe bra.

McCLENDON: Akkurat som for Civil Rights Movement,

for hippiene,

klær var en form for politisk aktivisme.

KVINNE: Selvfølgelig er det en helt annen måte å leve på,

det er en helt annen måte å tenke på.

Så mange av de sivile har ingen idé.

Men det er gøy.

Det er gøy å være bisarr.

GEORGE-WARREN: Det var en slik vektlegging med motkulturen

på kreativitet, på individualitet,

selvuttrykk.

♪ ♪

HILFIGER: Folk pyntet deretter jeansene sine.

De sydde frynser på dem...

De legger fjær.

McCLENDON: De ble lappet... JENKINS: Malt...

McCLENDON: Brodert og strimlet...

HILFIGER: Plutselig dine jeans

var lerretene dine.

♪ ♪

Det var en kul faktor.

Og da rockestjerner og musikere begynte å bruke dongeri,

det ble enda kulere.

Det var The Who, og Janis Joplin,

og dørene, Rolling Stones, Led Zeppelin.

Så da ville alle ha dem på seg.

MANN: ♪ Innen vi kom til Woodstock ♪

GEORGE-WARREN: "Woodstock"... den filmen

utvidet ideen vår om mote fullstendig.

Jeg vet for meg å være denne ungen i North Carolina,

da jeg så den filmen, var jeg som,

"Jeg vil ha sånne klær."

♪ Litt hjelp fra vennene mine ♪

(vokaliserer)

LEVENTON: Denim var uniformen til den generasjonen,

og mange av denimbedriftene

begynte å utnytte det.

McCLENDON: Det er interessant å se på den casestudien av Levi's,

fordi de på 1950-tallet prøvde så hardt å komme seg unna

fra motkulturen.

Og så i 1971,

de bruker et luftbilde av mengden

på en musikkfestival

og bare sleng en Levi's-logo på den, og det er det!

(skål og applaus)

SULLIVAN: Det er blitt sagt at "De barna på 60-tallet

kom inn som en stamme og gikk ut som et marked."

De var markedet for blå jeans.

(skål og applaus)

♪ ♪

McCLENDON: Når du kommer inn på begynnelsen av 70-tallet,

hippie chic er overalt.

FORD: Moteindustrien blir vilt tatt

med disse unge radikalene.

Du har designere med annonser som antydet at,

"Den virkelige frihetsbevegelsen er i jeansene dine."

(ler)

SQUARE: Det er ironisk, er det ikke?

Spol tilbake som et tiår tidligere,

ungdom brukte på en måte dongeri som en form for opprør.

Når vi kommer til 1970-tallet, blir som denim vare.

♪ ♪

STEELE: Moteindustrien co-opterer

autentiske subkulturelle stiler

og gjør dem deretter til en del av systemet.

Enten det virker farlig eller virker helt trivielt,

moteindustrien har en hvilken som helst kul look eller holdning

og markedsfører det hvis du ser et publikum for det.

♪ ♪

JENKINS: Vi begynner å se denimjeans bli bare en veldig

lukrativt produkt.

De var virkelig et flott tomt lerret

for designere å uttrykke seg.

HILFIGER: Da jeg var 16 år gammel,

Jeg var forelsket i musikk og musikere,

og jeg kunne ikke spille så jeg kunne ikke være musiker,

men jeg ville se ut som en rockestjerne.

Så jeg åpnet en liten butikk som heter People's Place

og begynte å selge jeans.

På et tidspunkt tenkte jeg: "Jeg tror jeg kunne designe

bedre jeans enn vi kjøper fra leverandører."

♪ ♪

McCLENDON: Moteindustrien innser

at det er dette enorme markedet

for alt denim.

Nå er det slankt, høyhus, tett...

♪ ♪

Det blir en viss type glamour knyttet til jeans

for første gang.

♪ ♪

HILFIGER: Det var et vendepunkt,

som ble æraen for designerjeans.

Det var Gloria Vanderbilt,

Calvin Klein...

SQUARE: Det var Halston... HILFIGER: Sasson...

McCLENDON: Fiorucci ... HILFIGER: Sergio Valente ...

Vi prøvde virkelig å overgå

hverandre med sexiness.

(plystring)

Men da Brooke Shields, som ung tenåring,

var Calvin Klein-plakatjenta , jeg tror hodene snudde.

Vil du vite hva som kommer mellom meg og mine Calvins?

Ingenting.

FORTALER: Calvin Klein Jeans.

HILFIGER: Alle sa: «Ok, vel, dette kommer til å gjøre det

et helt nytt nivå."

KVINNE: ♪ Du har utseendet jeg vil vite bedre ♪

McCLENDON: Det er som en flodbølge over hele industrien.

♪ ♪

GEORGE-WARREN: Folk begynte faktisk

verbaliserer det alle hadde visst i hundre år,

at blå jeans er sexy.

KVINNE: ♪ Jordache har passformen som er riktig. ♪

McCLENDON: På slutten av 70-tallet, designerjeans

brøt løs på motehierarkiet.

De gjør det akseptabelt for alle

å bruke et par jeans når som helst og når som helst.

STEELE: Jeans undergraver ideen om hva mote skulle være.

De var en del av en mer generell demokratisering av mote.

(sirene brøler)

Det ble plutselig mulig å bruke jeans

i nesten alle innstillinger.

("Rapper's Delight" av Sugar Hill Gang spiller)

♪ Hip hip hop og du stopper ikke ♪

♪ Vi rocker det ut, baby, boppa til boogity bang bang ♪

♪ Boogie til boogien, takten ♪

JENKINS: På slutten av 1970-tallet rundt Bronx i New York City,

vi begynner å se hiphop dukke opp.

Og denimjeans blir denne typen uniform.

MANN: ♪ Du ser at jeg er seks fot én og jeg er kjempemorsom ♪

♪ Og jeg kler meg til en T ♪

♪ Du ser at jeg har flere klær enn Muhammad Ali ♪

♪ Og jeg kler meg så ondskapsfullt ♪

FORD: For afroamerikanere, et par designerjeans

kom med mye verdi.

Det er derfor vi får språk som kommer rett ut av hiphop,

som "fresh", "dope", "fly."

MANN: ♪ Og resten er FLY ♪

FORD: Du vet, fordi det snakket om verdien av klær.

MANN: ♪ Gå alle på hotell... ♪

HILFIGER: Hiphop endret denim på en veldig stor måte.

Hiphopstjernene begynte å dra på turné og lage MTV-videoer

i veldig kule klær.

Måten den ble båret på var veldig forskjellig.

MANN: ♪ Å min Herre ♪

♪ Nok en mais hakket av Wu-Tang-sverdet ♪

♪ Hei hei hei ♪

JENKINS: På begynnelsen av 80-tallet, med band som Run DMC,

det er bare mer et rett utseende,

men da blir det mer posete.

♪ Sprenge prosjektet ditt og ta alle eiendelene dine ♪

♪ For jeg kom for å riste rammen i to ♪

FORD: Og så begynte de å bruke merker som Ralph Lauren,

og Nautica, Tommy Hilfiger.

Disse merkene representerte en livsstil som

historisk sett var afroamerikanere blitt ekskludert fra.

Jeg vil takke Snoop Doggy Dog og alle på utstillingen.

Så fantastisk... (skål og applaus)

SQUARE: Jeg mener når vi tenker på disse merkene,

vi tenker på country club eller yachting.

PUBA: ♪ Tommy Hilfiger topputstyr ♪

♪ Ta ingen shorts. Jeg gjør det nydelig i alle idretter ♪

♪ Sving til og med stangen ved hullet på golfbanen min ♪

SQUARE: Ved å sette et merke som

Ralph Lauren eller Tommy Hilfiger på ryggen,

de endret betydningen av merkevaren.

Dette merket som er tilknyttet

med all-amerikansk identitet eller hvithet blir assosiert

med lignende hiphop-kultur.

♪ K7 og The Swing Kids ♪

♪ Da ding de ding de ding de de de de ding ding ♪

♪ Da ding de ding ♪

♪ De ding de de de de ding ♪

♪ De de de ding ding de de de ding ding ♪

(«Come Baby Come» av K7 som spiller)

JENKINS: Ikke bare ser vi hiphop-artister som kan remikse

lyder, og du vet,

som i musikk, men de kan også ta klær

og remiks det for sine egne midler.

MANN: ♪ Ja, ja ♪

JENKINS: Å få tak i de klærne og bruke dem

er subversiv på en måte.

Fordi den sier: "Jeg skal ikke ha på meg dette,

men se på meg, det er jeg."

(«Kom baby kom» fortsetter)

Hiphop hjalp virkelig til å ta kommandoen

av denim-fortellingen.

MAN: Ta den!

(«Kom baby kom» fortsetter)

K7 og Swing Kids!

Fred!

(skål og applaus)

♪ ♪

STEELE: Jeans er sannsynligvis det mest ikoniske plagget

av det 20. århundre.

Hver generasjon

oppdager stadig hvordan jeans kan være meningsfulle for dem.

♪ ♪

ROCKMAN: Blå jeans er en fantastisk ting

for alle som prøver å fortelle

en bredere historie om USA.

Den lar deg snakke om slaveri.

Den lar deg snakke om mote og forbrukerisme.

Den lar deg snakke om kult og oppfinnelsen av kult.

Og å ha alle disse tingene under samme overskrift

er egentlig ganske bemerkelsesverdig.

♪ ♪

McCLENDON: Denim og dens historie er en perfekt metafor

for hvor vi befinner oss som kultur akkurat nå.

Bli mye mer bevisst på stillhetene,

av disse gruppene

som har blitt skjøvet til siden.

Utsetter og feirer

disse fortellingene som ikke har gjort det til

den typiske fortellingen om jeans

er en del av arbeidet med å endre vår forståelse

av amerikansk historie.

♪ ♪

FORD: Det er en lang reise fra "Negro cloth"

til hip hop denim og baggy jeans som styrer denimmarkedet

på 1990-tallet.

Når jeg sitter her i en dongerijakke, vet du, det er klart for meg det

vi kan se den rike billedvev av hvor vi har vært som folk,

som en nasjon.

♪ ♪

JENKINS: Det der med denimjeansen

er det en historie om hvem vi er.

Det er et plagg som nesten er som å beholde fingeravtrykkene

av vår historie...

foldene, tårene, alt sammen.

Du vet, du kan reparere det alt du vil,

lag det alt du vil, men arrene av det, vet du,

minnet, det materielle minnet

vil forbli der.

♪ ♪

MEDLER: Neste gang,

historien om tre svarte diplomater

som brøt rasebarrierer.

KVINNE: Utenriksdepartementet var ekstremt elitært.

MANN: De kunne aldri bli gravide

at en svart mann noen gang kan bli en ambassadør.

KVINNE: Det er vanskelig å gjøre arbeidet til Amerika

når du har vært Jim Crowed av din egen regjering.

MEDLER: "Den amerikanske diplomaten,"

neste gang, på "American Experience."

Gjøres delvis mulig av Liberty Mutual Insurance.

"American Experience: Riveted: The History of Jeans"

er tilgjengelig på DVD.

For å bestille, besøk ShopPBS eller ring 1-800-PLAY-PBS.

«American Experience» er også tilgjengelig

med PBS Passport og på Amazon Prime Video.

♪ ♪