Original subtitles

Elena, kommer du?

- Jeg likte virkelig presentasjonen. - Takk.

Kan jeg også få en?

"Til Olivia, med kjærlighet."

Det var en ganske ildfull presentasjon.

På skolen var Elena den litterære av oss.

Bli med på middag og fortell alt om det.

Jeg har bestilt bord like i nærheten.

Vi må feire. Det blir en fin overraskelse for Elena.

- Hei, Lenu. - Hei, Nino.

Hvor lenge er det siden sist?

Airota-familien...

En familie med fine tradisjoner.

Blant de mest dannete av alle som teller i Italia.

Guido er en storslagen mann.

Jeg er god venn med Mariarosa. Vi har noen krangler.

Jeg vet at du skal gifte deg med Pietro.

Jeg har lest boken hans. Jeg syntes den var strålende.

Hvordan liker du deg i Milano?

Det er en vanskelig by. Særlig om man er fra sør og er helt blakk.

Og du? Har du flyttet tilbake til Napoli?

- Ja, for øyeblikket. - I det gamle nabolaget?

Jeg har brutt med min far og ser aldri familien min lenger.

- Så synd. - Nei, det er bedre slik.

Jeg er bare lei meg for at jeg ikke hører noe om Lila.

Hun forlot mannen sin. Hun bor sammen med en annen.

Fikk hun en gutt eller jente?

En gutt.

Lila er modig. Kanskje litt for mye.

Men hun evner ikke å godta noen. Verken seg selv eller andre.

- Det var vanskelig å elske henne. - Hvorfor det?

- Hun vet ikke hva forpliktelse er. - Du overdriver.

Nei, hun er helt skrudd. I alt. Selv når det kommer til sex.

Jeg skulle gjerne spurt: Er Lila virkelig skrudd i hodet?

Og hva betyr det å være helt skrudd når det gjelder sex?

Nino, når er en jente helt skrudd når det gjelder sex?

Var jeg helt skrudd, som Lila?

Men selv om det var mulig å spørre ham om dette...

Hva brydde vel jeg meg?

Hvilken rett hadde han til å avgjøre hva som var rett og galt?

Jeg er imot adelen og er enig med professor Airotas artikkel.

Forholdene for oss forelesere er akkurat slik han beskrev dem.

Det må jeg fortelle min datter.

Mariarosa syntes som vanlig at det var en skrekkelig artikkel.

Mariarosa står for det som verden ikke kan gi henne.

Ha meg unnskyldt.

Hvor skal du? Vi vil høre hva du mener.

- Jeg har ikke noe jeg vil si. - En forfatter har alltid det.

Kanskje jeg ikke er noen forfatter.

Jeg visste at han ikke ville ha meg. På Ischia valgte han Lila. Ikke meg.

Likevel ville jeg ha ham. Jeg ville ikke ha noen andre.

Jeg ønsket å spasere med ham hele kvelden og spørre:

Hva slags musikk bør jeg høre på? Hvilke filmer bør jeg se? Bøker?

Nok. Jeg var lei av alt og alle.

Også av meg selv, fordi jeg hadde forspilt en slik aften.

Her er overraskelsen din!

Elena. Jeg beklager så mye.

Jeg kom i bil, men jeg rakk ikke presentasjonen din.

- Det spiller ingen rolle. - Sikkert?

- Det er langt fra Pisa til Milano. - Ja, men kjøring avstresser meg.

- Hva slags bil har du? - En Fiat 600.

Jeg liker den godt. Det sies at den har gode gir.

Skulle gjerne kjøpt en, men universitetet betaler dårlig.

Nå er det nok sludring. Nå er det på tide med overraskelsen.

- Si det til dem du, mamma. - Nei, det kan du gjøre.

De har gjort meg til professor i Firenze.

Han har fått fast ansettelse.

Som ved et trylleslag.

Jeg vet aldri hva han studerer eller hvilke eksamener...

Det er mye bedre slik, Elena.

Vi kvinner har i oppgave å glede oss over deres fremganger.

Det er ikke hver dag at noen blir professor i så ung alder.

Men tusenvis av forelesere sliter dag og natt.

Du har en her. Men gratulerer så mye. Dette var en fin nyhet.

Det blir snart din tur. Du er så generøs og begavet.

La oss heve glassene for våre unge professorer.

- De vil forandre verdenen. - Skål for deg, Pietro.

- Gratulerer! - Skål!

Så kjekk Nino var. Så forførende, så...

Nei, jeg vil ikke lete etter adjektiver. Urettferdig mot Pietro.

Forskjellen mellom dem var for stor,-

men de virket glade for å ha møtt hverandre, og de overså meg.

Det var en glede å få treffe deg.

For meg også, gutten min.

Ha det godt. Nå skal jeg gå og legge meg.

God natt, alle sammen! Den velsignede ungdommen.

- Håper vi ses snart igjen. - Det ville vært en glede.

Jeg skal hilse Mariarosa fra deg.

Og hils så mye til mannen din. Vi ses snart, Adele.

Elena.

Jeg ønsker deg alt godt.

God natt.

God natt, Nino. Adjø.

Jeg blir hos Elena en stund.

Godt. Farvel, min kjære.

Da ser jeg deg hjemme hos din søster.

God natt.

Hva er det?

Jeg er bare litt trett.

Det var vel bare et påskudd, så vi kunne få være litt alene?

Har jeg gjort noe galt? Er du sint?

Jeg liker ikke Firenze.

Har du vært i Firenze noen gang?

To ganger. Men jeg liker meg ikke der.

Jeg har ikke engang lyst til å skrive mer.

Hvorfor ikke det?

Jeg vil ikke snakke om det.

Jeg ønsker å undervise.

Du kan gjøre begge deler.

Vi har hele livet foran oss. Du kan gjøre det du har lyst til.

Si fra til meg når jeg kan komme til Napoli og hilse på dine foreldre.

Du kan glemme foreldrene mine.

Du er ikke passende for dem, og de er ikke det for deg.

Vil du ikke gifte deg med meg lenger?

Jo, selvfølgelig vil jeg det.

Dette har vært en slitsom kveld.

Kan jeg sove hos deg i natt?

Du ville jo at vi skulle vente, så la oss vente.

La oss gå.

God natt.

Her er nøkkelen din. Ha en fin kveld. Adjø.

Elena!

For en vidunderlig aften.

Jeg skal følge deg opp.

- Hvilken etasje? - Fjerde.

Det samme som meg. Dette var skjebnebestemt.

Disse sidene dine er noe som... Noe som...

Vel, god natt.

Professor!

Han er full.

Jeg følte at Ninos tilsynekomst endelig ga livet sin mening,-

men hans forsvinning førte i stedet til-

at tilværelsen ble fratatt enhver betydning eller følelse.

Du tror du er noe fordi du skriver bøker.

Fordi du gifter deg med en professor.

Men du kom ut av denne magen. Så dette er dine folk.

Det er nytteløst å spille overlegen.

Du er intelligent bare fordi jeg er enda glupere enn deg!

Hadde jeg fått dine muligheter, ville jeg nådd like langt.

Hører du hva jeg sier? Har du ingenting å si?

Ingenting å si?

Du bryr deg ikke om noen.

Du bare dro og gjorde det du ville. Du har ikke hjulpet dine søsken.

Du kan i det minste gi oss noen penger.

Jeg skal få installert en telefon her. Og et tv-apparat.

En tv og en telefon i dette huset? Betaler du for det?

For alltid? Selv etter at du blir gift?

Vet professoren at vi ikke har råd til medgift eller et selskap?

Ja. Og vi skal ikke ha noe selskap.

- Få han til å betale for det! - Vi greier oss fint uten.

Husker du Lilas bryllup? Selskapet hennes?

Du er hundre ganger bedre, og så vil du ikke ha noe?

Nei. Og ikke bare skal vi la være å ha selskap.

Vi skal heller ikke gifte oss i en kirke.

Vi gifter oss i rådhuset.

Forkvaklete jentunge!

Hvis en prest ikke velsigner ekteskapet, er det verdiløst!

Du vil bli behandlet som en hore, ikke som en kone!

Vittorio, kom!

Og skal ikke dere to på jobb?

Kom og hør på dette våset! Kom! Det er sent på ettermiddag.

Hører du hva hun sier? Hun har studert så mye at hjernen er borte!

Hun vil bli behandlet som en hore. Jeg må være her inne pga. skammen!

Slutt å skrike. Jeg må få klarhet her.

Du må kaste henne ut øyeblikkelig. Jeg vil ikke ha henne i huset!

Hun ønsker å bli behandlet som en hore. Akkurat som Lila og Ada!

Er det du eller kjæresten din som vil gifte seg i rådhuset?

Rådhus eller kirke... Det spiller ingen rolle for meg.

Men for Pietro og hans familie er et kirkebryllup uakseptabelt.

Får vi ikke gifte oss i rådhuset, blir vi ikke gift.

- Da vil han ikke gifte seg? - Nei.

Hva gjør han da? Går fra deg?

Da bor vi sammen uten å gifte oss.

Da kutter jeg strupen din! Hører du?

Legg fra deg kniven, Immacolata. Ikke sett meg på prøve. Ro deg ned.

Bare ro deg helt ned. La oss tenke gjennom dette.

Det er fullt mulig å gifte seg i kirken og ha et flott selskap,-

men likevel få et dårlig ekteskap.

Professoren er kommunist, eller hva?

Kommunist og professor! Kjøss meg i ræva.

En mann som tenker sånn er en stor dritt!

Hva mener du med det?

Han er en opplyst mann og vet hva slags jævelskap prester driver med.

Derfor vil han gifte seg i rådhuset. Jeg snakker til deg også, Lenu.

Jeg hører etter.

Teskjeen.

Takk.

Jeg er innstilt på å stole på professoren.

Han elsker henne. Han vil innse at hun ikke ser ut som en hore.

Jeg stoler på ham, selv om jeg ikke har møtt ham.

Han er en viktig person. Jentene her kan bare drømme om en sånn mann.

Hør på meg. La oss stole på ham. Selv dette med rådhuset...

Jeg kjenner en dommer som giftet seg i rådhuset her i Napoli.

Det ekteskapet er like gyldig som et fra kirken. Kanskje enda mer.

Jeg stoler ikke engang på deg.

Verken på deg, på rådhuset eller denne forbaskete professoren!

- Du kan ikke fordra meg. - Nei.

Ikke jeg heller.

Unnskyld meg, men er du forfatter?

Jeg så bildet av deg i avisen i morges.

Jeg har solgt to av bøkene dine siden i morges.

Det er en bok som vil selge godt. Gratulerer.

- Takk. - På gjensyn.

Corriere della Sera , takk.

Takk.

Jeg begynte å kaldsvette. Anmelderen beskrev meg-

som "en ungpike opptatt av å skjule mangelen på talent"-

"bak pikante passasjer av middelmådige trivialiteter".

Bare vend deg til det. Det viktigste er at de snakker om boken din.

Jeg blåser i om de omtaler den når de sier så fæle ting.

Hele Italia leser den avisen.

Jeg skjønner det, men...

Du må roe deg ned. Du skal få snakke med moren min. Hun er her.

Jeg må legge på. Vi snakkes i morgen.

- Hallo? - Dette er Elena. God dag.

- - - Har du lest den? - Ja.

- - - Er du fornøyd? - Fornøyd? Med hva da?

Han beskrev meg som en liten jente som skriver om trivielle ting.

I morgen kommer L'Unita ut. Du vil også finne noe-

i Messaggero og i Il Mattino.

Positive anmeldelser. Og på lørdag kommer det en i La Stampa.

Folk liker boken. Den selger godt. Fortsetter dette, trykker vi flere.

Jeg gir røret til Guido. Han vil gjerne snakke med deg.

Elena, la meg få gratulere deg.

Ikke la en trangsynt journalist få spolere dagen din.

Vi snakkes snart. Nå må du nyte suksessen din.

Jeg håpet at hvor hun enn var, så ville ikke Lila lese artikkelen.

Så pinlig! Jeg lurte på om hun hadde lest boken min.

Det var hennes mening som betydde mest for meg.

Men jeg fryktet at hun skulle si:

"Jeg liker ikke boken din. Du skriver bare noe sludder."

- Hei! Hva gjør du her? - Jeg skal kjøpe avisen.

Du har overhodet ikke forandret deg.

- Og jeg kjente deg nesten ikke igjen. - Jeg har begynt å trene.

Jeg er blitt forfremmet. Sekretariatet stoler på meg.

- Hvilken gren da? - MSI. Jeg er fascist, Lenu.

Jeg må lese boka di.

- La være. Den er ikke noe for deg. - Hva mener du med det?

Husker du veddemålet vårt? Har du tatt med det i boka?

De puppene du viste meg mot betaling, har vokst seg større.

- Kan du ikke bare gå? - Kom deg ut herfra, din fascist.

- Hei! Hvordan har du det? - Bare bra.

Jeg hørte at du har forlovet deg.

- Og at du har skrevet en bok! - Ja.

Jeg ønsket å lese den, men jeg hørte at den var litt vågal.

Det er bare de sidene de leser. Hele boken ville kjedet dem.

Og nå behandlet de meg som-

om jeg endelig hadde gjort det gale de hadde ventet på en stund.

Dette var ingen bok for dem.

Dette var meg, Elena Greco, som røpet mine innerste hemmeligheter.

Hemmeligheter som en dydig pike aldri burde ha fortalt til noen.

En modig bok

Elena Greco En sann forfatter

Lenu! La meg spandere en kaffe.

Takk, Michele. Men kanskje en annen gang.

Skjønner. Nå som du er berømt, har du ikke tid til oss lenger.

Det er ikke sant. Jeg kan ikke. Men takk skal du ha.

Det tar bare ett minutt.

Gigliola kommer om et minutt. Du kan hilse på henne.

- Jeg kan virkelig ikke. - Kom!

Takk skal du ha. Jeg mener det.

- Nå, hvordan har du det? - Bare bra.

- Er alt bra hjemme? - Ja.

Hvor er avisa?

Har du sett det som står her?

Donato Sarratore har skrevet det.

Han sier at den bør forbys for alle under 18. Stemmer det?

Nei, det stemmer ikke.

Jeg tenkte meg det. Er det dette du studerte i Pisa?

Jeg tror ikke på det som står her.

Jeg tror at du og Lila hadde en hemmelig avtale.

Hun gjør alt det snuskete, og du skriver om det.

Stemmer det? Fortell meg sannheten.

Da stikker jeg. Takk for kaffen.

Ble du fornærmet?

Kom igjen! Bank møkka ut av ham!

Er det ikke brødrene dine?

Gi dere! Stopp!

Gi dere.

Gi dere, Peppe og Gianni. Kom.

Hvorfor sloss dere?

- Vi sloss på grunn av deg! - Hvorfor det?

Fordi nå er du en hore! Folk leser boka og snakker bak ryggen på oss!

- Skrev du alt snusket også? - Hvilket snusk? Les boka!

Får pappa høre hva de sier om deg, kaster han deg ut!

- Trengs ikke. Jeg drar min vei. - Hvor skal du ta veien?

Jeg må dra til Milano.

Fascister, borgerskap, om noen måneder er dere døde!

Hvor er møtet for litteraturstudentene?

- Hvilket møte da? - Det med Elena Greco.

Hvem er hun?

Bare glem det. Takk.

Da jeg kom til Milano, var det som om anspentheten min slapp.

Jeg var nesten lettet over at ingen ventet på meg,-

og at boken min ikke var viktig. Det var større ting å gruble over.

På Sorbonne gjør våre franske kamerater alt for revolusjonen.

De protesterer helt fredfullt.

Men de franske styresmaktene gikk umiddelbart ut mot denne nye kursen.

Først okkuperte de Latinerkvarteret...

Jeg kjente straks igjen Franco Mari, min kjæreste fra tiden i Pisa.

Og ved siden av ham sto Mariarosa, Pietros søster.

Jentene satt allerede samlet,-

klare for å oppleve det maskuline kaoset, bare de holdt sammen.

Jeg la merke til en jente med et barn.

Jeg følte at hun ville involvere seg, men at hun ikke kunne,-

og at dette gjorde henne trist.

Vi må fortsette å gjøre opprør. - Som vår kamerat Cohn- - Bendit sier...

Din klovn! Vet du overhodet hva klassebevissthet er?

Revolusjonen tilhører proletariatet!

Vi må nekte å bli dem som kapitalismen utbytter i fremtiden!

Vi er kanskje ikke i første rekke av de som vil bekjempe det bestående,-

men vi kan åpne øynene til arbeiderne, våre barn og alle andre!

Hei! Hva gjør du her?

Skulle møte litteraturstudentene, men det ble avlyst.

- Så synd. Men se på dette kaoset. - Jeg ser det.

- Det var fint å høre på Franco. - Kjenner du ham?

Ja. Vi var sammen på universitetet.

Jeg inviterte ham. Det får jeg nok svi for. For et vepsebol.

Kom hjem til meg i kveld. De har lånt meg et stort og vakkert hus.

- Kom til middag og ligg over. - Jeg har bestilt hotellrom.

Kommer ikke på tale. Da kan du mimre litt med Franco.

Han sover også hos meg. Da ses vi senere.

- Har du vært tilbake i Pisa? - Nei.

Nei. Det gjør meg litt...

- Litt trist. - Hvorfor det? Vi hadde det jo fint.

Jeg vet ikke helt. Det virker så lenge siden.

Et helt annet liv.

Du sa at du skulle skrive til meg.

Ja.

Elena... Det ble slik det var ment å bli.

Jeg skal vise deg veien. Det er lett å gå seg bort her.

Jeg gjør det fremdeles.

- Jeg jobber fortsatt på dem. - Hva synes du?

- Interessante. - Er det alt?

Jeg kan ikke stort om malerier.

Og om malere...?

Hva er det? Det er ikke noe å le av.

I huset støtte jeg på den jenta igjen. Hun het Silvia.

Hun hadde nærmest fått helt nok av babyen.

Jeg kan prøve, hvis du vil. Jeg har tre yngre søsken.

Bare gjør hva pokker du vil!

Så vakker du er. Skal jeg synge en sang for deg?

Revolusjonen må være kulturell. Ikke bare politisk.

Ellers tar den slutt, og alt presset legges på folket, som alltid.

Skal vi lykkes, må vi endre tankegangen deres.

Du er så vakker.

Du lukter så godt.

Han sover.

Jeg ble hos Mariarosa. Jeg ville vise Franco at jeg ikke var som før.

Jeg hadde strålende karakterer, jeg hadde skrevet en bok.

Jeg var et annet menneske,-

og jeg ville at han skulle anerkjenne det.

- Er alt bra der hjemme? - Ja.

- Og den viktige venninnen din? - Hvorfor spør du om det?

Vet ikke. Du snakket alltid om henne.

- Hun har det bra. - Hva driver hun med?

Jobber i en pølsefabrikk i Napoli.

Giftet hun seg ikke med en butikkeier?

Jo, men det skar seg.

Ja vel.

Når jeg kommer nedover til Napoli...

- Da kan du presentere meg for henne. - Klart det.

Du kan gi meg et nummer eller en adresse.

- Til meg eller til henne? - Til deg.

Greit.

- Har hun lest boken din? - Vet ikke. Har du?

Selvfølgelig. Jeg syntes den var god.

På hvilken måte da?

- Det var noen vakre passasjer der. - Hvilke da?

Der hvor du tillater protagonisten-

å sette sammen fragmenter på sin egen måte.

- Er det alt? - Holder ikke det?

- Du likte den åpenbart ikke. - Jo, jeg syntes den var god.

Boken skaper debatt. Den selger godt.

- Er ikke det bra? - Jo, men du synes ikke det.

- Hva er det som ikke funker der? - Elena...

Det er bare noen småting.

Du skjuler det som bør sies i romantikk og sosial klatring.

Og hva er det som bør sies?

Det er...

Vi glemmer det. Det er sent. Vi må få oss litt søvn.

Du gjorde så godt du kunne, ikke sant?

Det er virkelig synd. Fordi rent objektivt...

...er ikke dette tidspunktet å skrive romaner på.

Når drar du i morgen?

- I grålysningen. - Skal vi legge oss?

La oss det.

- Hva er det? - Kan jeg sove hos deg?

Jeg skal bare ligge her ved siden av deg. Jeg skal ikke plage deg.

- Jeg vil ikke være alene. - Overhodet ikke!

- Hvorfor ikke det? - Fordi jeg er forlovet.

Hva så? Da bare sover vi.

Gå ut. Jeg kjenner deg ikke engang.

Jeg heter Juan. Jeg viste deg verkene mine.

- Hva mer ønsker du? - Ut.

De fortalte meg at du skriver om kjærlighet med stor frihet.

Alt som skjer med oss, kan brukes til å skape.

Slipp meg innpå deg, så får du noe å skrive om.

Slipp meg!

Slipp meg! Kom deg ut!

- Du er en hykler. - Rasshøl.

Bare fortsett å lese, du. Gud, så kjedelig!

Tenkte enhver fremmed-

at han kunne legge hånd på meg hvis jeg avviste ham?

Hvordan trodde han at jeg var?

Hva legitimerte begjæringen hans?

Skyldtes det min berømmelse som frigjort kvinne som boken ga meg?

Jeg betraktet meg ikke som en hykler.

I Milano var jeg klar for å elske med Nino og bedra Pietro.

Det var en gammel lidenskap,-

som rettferdiggjorde seksuelt begjær og utroskap.

Men ikke sex for sexens skyld. Det var noe jeg ikke likte.

- Hva er det? - Unnskyld...

Jeg føler meg som en håpløs mor. Jeg er helt opprådd.

Han gråter i ett sett. Jeg kan ikke amme ham hele natten.

Jeg orker snart ikke mer.

Du er vakker, du er intelligent. Du har alt sammen.

Du blir en ordentlig mor. Barna dine vil være heldige.

Du har en nydelig baby.

Jeg ønsket ikke å få ham.

Jeg skjulte for alle at jeg var gravid. Også for meg selv.

Men kroppen min endret fasong. Jeg måtte si det til mine foreldre.

Vi kranglet. Det ble et skikkelig sammenstøt.

Derfor dro jeg hjemmefra.

Jeg ville ikke vedgå at jeg utelukket abort fordi jeg var redd for det.

Jeg innbilte meg at jeg ville ha barnet-

pga. kjærligheten til ham som gjorde meg gravid.

Han sa: "Hvis du vil ha det, vil jeg det også, av kjærlighet til deg."

Han mente alvor. Jeg diktet det ikke opp. Så dum er jeg ikke.

Men...etter noen måneder var det ikke mye kjærlighet igjen.

Bare bitterhet. Jeg sto helt alene før fødselen.

Det at jeg har greid meg til nå, skyldes ene og alene Mariarosa.

Hun er både tøff, generøs og intelligent.

Alle i Airota-familien er generøse og intelligente.

Det er en flott familie. Jeg skal snart gifte meg med boren hennes.

Familier er ekle. Alt det der er avleggs.

Selv om familieoverhodet er en professor.

Faren til barnet mitt jobber også ved universitetet.

- Viser han noen interesse for barnet? - Overhodet ikke.

Jeg har ikke sett noe til det rasshølet siden.

Han er sjarmerende. Jentene slåss om ham. Drar ham både hit og dit.

Bortsett fra når man elsker med en mann, er han alltid utenfor en.

Og når man slutter å elske ham, blir tanken på ham helt uutholdelig.

Han likte meg, og jeg likte ham. Det var alt.

Det som er igjen, er babyen. Det blir en del av en selv.

Hans far var en gang en fremmed, og er nå blitt det igjen.

Selv navnet hans har ikke samme klang som tidligere.

Jeg pleide å gjenta det i hodet mitt, helt fra jeg sto opp.

Det var et magisk ord. Nå gjør det meg bare trist.

Nino...

- Heter barnets far Nino? - Ja.

- Alle vet hvem han er. - Hva heter han mer?

Nino Sarratore.

Professor Nino Sarratore.

- Tekst: Lars- - Kristian Holmsen - Iyuno- - SDI Group