Original subtitles

Jeg orker ikke mer.

Verden er syk.

Verden er på vranga, og jeg har vrenkt meg ut, men må lenger.

Synes det en verden for meg?

Dette er dette min bære.

Og dette er meg.

Jeg vet ikke om jeg begynte å løfte av, men...

Jeg ville bare skjønne meg.

Jeg vet jeg ikke fikk lov til det.

Når jeg først hadde startet, klarte jeg ikke å stoppe.

Jeg synes jeg fortjente å få litt av det hun hadde.

Å se det hun så.

Det var det vanskelige å forstå hva jeg mente med det. Jeg skal ha de

bilnøklene. Det er ikke jeg som har de, ok? Kan du bare stole på meg?

Det kan jo ikke være noen andre som har de bilnøklene.

Det er ikke jeg som brukte bilene. Jeg vet jo at det er du som har de.

Kan du flytte deg?

Jeg skal ha de bilene. Det er ikke jeg som har de.

Hva er det jeg sier? Ikke faen ta på meg sånn, ok?

Nei, jeg skal ha de bilene som du har. Kan ikke jeg bare få de? Jeg sier jo til

deg at det er ikke jeg som har de.

Det er de jo. Jeg er jo ikke helt tegnet. Du, for faen, slutt da!

Du!

Nå tror jeg at jeg tar de.

Rode deg helt ned, du.

Å, vet du hva?

Gavann min!

Må du ut her.

Gavann min!

Rode deg ned. Å, vet du hva? Gavann min! Rode deg ned.

så vi begynte å løpe, og begynte å løpe etter.

Men bare vent her, du.

Ja.

Ækegymna.

Hun er ikke hjemme.

Se at de er her da.

Og at de må komme i morgen.

Kjære dagbok, 20.

februar.

Mamma, pappa, lillefester og kalte venner og det jeg bare liker med.

Ingen kjenner meg.

Så jeg åpner meg, skjærer en flenge i kjøttet og lar de stikke fingrene inn.

Her skal dere få kjenne.

Kjenner dere meg nå?

Skjønner dere meg nå?

Ti fingre blir til nyttige hender som river i meg innenfra.

Jeg må bort.

Prøver å løpe, men jeg har lagd av leire, og tusen hender river til seg

meg.

Jeg former resten av meg til monstre, som jeg ruller i glitter.

For at det ikke skal sprekke i solen, eller på skolen, eller i stolen, der jeg

sitter og spiser middag med mamma, med pappa, med lillesøster, som måler meg

bekymret mine, og jeg er et minefelt.

Dere eksploderer rundt meg.

Jeg hører noe til gode, og ser at noen overlever meg.

Jeg må bort.

Prøver å lette, men tusen tråd strammer til.

I tidens vev går jeg meg vel.

Og da sa jeg det.

Det finnes ingen grunn til det.

Vet du hvor mange som ble drept for å være hekk bare her i Norge?

Nei.

Nesten 200 i det fortausende ruttallet.

Og da bodde vi bare noen få tusen her oppe.

Hvis det var dårlig vær, så var det de som fikk skylden.

Eller hvis noen falt ombord ved uheld eller noe.

Og da var halshuggingen mye snillere straff enn båldrening.

Og hvis de måtte hugge flere ganger for at hun skulle flylle av, så var det

fordi at satan holdt et hardt grep om halsen til heksene sånn her.

Hvis de virkelig var hekser, så brukte de ikke magien.

Til å redde seg selv.

Og vet du hva det verste er?

Du er kvinne og du svetter og har hår og blør fra fitta.

Det må du holde veldig skjult, fordi folk synes det er skikkelig ekkelt.

Lukt. Nei.

Nei, tenk på det.

Men jeg synes ikke det er så litt.

Fint med hår.

Men hvor tror du du har lært hva som er pent da?

Lukker hendene.

Lukker du hendene? Ja.

Du synes sånne nakenkatter er ganske pene og søte og sånt?

Nei. Ja, men si ja.

Du liker jo alle de. Ja.

Ja.

Ært og vått.

Vått og godt.

Få kjenne deg.

Jeg spiller også i et band, så vi har ganske mange låper nå, så det er ganske

stor sannsynlighet for at vi kan gi ut en tredje snart.

Du har kanskje hørt om oss faktisk, eller du har kanskje sett meg før?

Jeg har ikke hørt om dere.

Hun sa at du burde vite hvem vi er.

Det var det ikke hun sa.

Hun er bare grumpy fordi hun ikke kan spille elgitar.

Jeg prøvde å lære henne før, men jeg tror faktisk hun er litt mer sånn

trekspillperson.

Det er kult med trekspill også.

Hører du noen ganger på musikk, og så føler du at...

Du på en måte smelter inn i en annen verden.

Sånn transefølelse.

Ja, kanskje.

Nei, nei, ikke noe kanskje. Faktisk, hvis du skjønner hva jeg mener, så

du hva jeg mener også.

Jeg vet ikke.

De som vet, de vet.

Men siste stedet var jeg på konsert, og så var det en jente foran meg som

danset.

Og hun ble en sånn vesen.

Hun hadde sånn glitterkjole, og så så hun på meg.

Og jeg ble sånn rar og trist.

Men også med følelsen av at jeg hadde vært akkurat der før.

Ja.

Ok, har du tatt noe av?

Nei, nei, det er det som er greia. Jeg tar jo aldri noen ting.

Okay.

Faen, den er tom!

Det er jævlig nødtur.

Bitch voice, det er nice da.

Det var in the chair.

That will do.

Teksting av Nicolai Winther

Du er lengre i bein enn meg. Du er mye sterkere enn meg. Det vet du godt.

En ting som jeg har tenkt veldig mye på er om flue går i dvalg om vinteren.

Vet du det?

Har du tenkt mye på det?

Ja.

Nei, jeg vet ikke hva det er, altså.

Hva tenker du på det, egentlig?

Nei, jeg bare... Jeg lever liksom helt synd nå.

Så var det aldri.

Eller som alltid vindskarmen var.

Jeg vet ikke altså.

Det blir slitsomt.

Nei, det...

Du,

hva er det?

Hei.

Kom opp hit igjen da.

Går det bra?

Ta med deg glasset her.

Hva er

det du driver med?

Her går det fint.

Hva skjer?

Skal vi gå?

Ja. Skal vi stikke?

Ja, dere kan gå.

Har dere stikket? Ja, dere kan gå.

Ok.

Hva er det?

Jeg sa at dere kan gå. Dere kan gå nå. Det går bra.

Nå var det fengelig.

Det var gøy.

7.

mars.

Ofte tror jeg at jeg skal dø.

Enda oftere glemmer jeg at jeg lever.

Hver dag er en ny mulighet.

Men til hva da?

Hvordan skal jeg vite hvordan jeg skal leve?

Jeg vender på byggestegnene andre bruker.

Altid som en utenforstående.

Altid full av undring.

Dere sier at dere ikke skjønner meg.

Det er vår felles grunn.

Jeg prøver til forvarende steiner, men har ikke funnet noen sted eller noen

grunn å sette dem i.

Mitt land er en sy av aske.

Med vinden flyter det finkornet sand.

Det er... Er det nærmest jeg kommer noe som er mitt?

Hvordan leve?

Maten, dyrket i monokultur, utarmet jord, spreidt ned med kjemikaler.

Hver dag utrydde vi ca.

100 arter.

Og bo.

Vi bygger en verden i betong og asfalt.

Blankene vi bruker var levende trær. Hjem til milliarder av dyr som ble pløyd

med og fraktet som lik til oss.

Sultne, grådige og fulle av frykt med økonomisk vekk som eneste løsning for

Vi blir sykere og sykere.

Løper fortere og fortere.

Mamma ble syk av å puste eksos og stress i bilen, så vi flyttet nord.

Vi har skjermet oss.

Langt her oppe, men hva når det ikke finnes noen plass å flytte lenger?

De sier jeg er syk.

Sinssyk, syk i sinne, syk av sinne, men jeg har ingen andre steder å rette det

mot, fordi alle jeg ser er bare reddere enn meg.

De tør ikke se.

Lever i blinde, kjøper i blinde, dreper i blinde, strever i blinde.

Tilgir dem, fordi de vet ikke hva de gjør.

Så jeg vender meg innover, imploderer, og det begynner å lekke ut av meg.

Jeg vanner jorda med min smerte og håper det kan vokse noe ut av dem.

Hva er det aller beste med å være menneskesister?

Jeg vet ikke.

Du kan velge tre ting.

At man kan leve.

Ja, men det kan jo alt av planter og dyr også.

At man kan ha kjæledyr.

At man kan eie andre dyr.

Ja, men jeg liker det. Og jeg har liksom ikke sett så mange andre dyr ta vare på

andre typer dyr.

Ja, det er litt sant.

Hvis du kunne hatt en dinosaur som kjæledyr, da, ville du takket deg til

Jeg aner ikke hvordan...

Hører. Ar.

Skulle den kose på meg?

Jeg tenker det har blitt litt rart. Skulle det hatt en i bånd?

Det kunne hatt deg i bånd, siden du liker så godt at man kan eie hverandre.

Jeg kan ikke være i bånd.

Du vet det er dinosaur -egget som jeg fant på den øya?

Hæ? Har jeg ikke sagt det?

Nei. Ok, for det var sykt. Det må ha skilt i land i løpet av en storm eller

sånt.

Hva?

Du vet at dinosaurer kan leve under vann, sant?

Nei. Jo, jo.

Fordi det var en stor asteroid for sykt lenge siden.

Store asteroider som er kjempetunge og svære, som trøffer jorda. Og når det

skjer, så kommer det masse grus og materie opp i atmosfæren, som danner et

lag rundt hele jordkloden.

Og når det skjer, så kan ikke sola komme igjennom. Så da blir det it -tid, eller

i hvert fall veldig kaldt. Det kommer masse klimaskifte og tsunamer, for

eksempel, som sluker mye av planter og dyr, og

dinosauriene inkludert, ned under vann.

Og så tilpasser de seg der nede.

Og så er de der fortsatt da.

Så dinotaurene bor nede i vannet?

Hvorfor har jeg ikke hørt om det?

Nei, det er jo ikke... Det er jo ikke alle som vet det her da.

Vi vet jo bare to prosent av dem var i timelivet, så det kan jo godt hende,

liksom.

Jeg tror ikke det er noe sykt kritisk, heller.

Er ikke du kald? Nei, ikke så veldig.

Nei, litt kald. Nei, jeg bare tenkte at jeg hadde noe selv her.

Se ut så vidt.

Kjenn på hvor fantastisk og episk omverdenen er.

It's summer.

Hei.

Det er lov å svare når vi ringer da.

Gi faen meg.

Hva da?

Hun liker det jo.

Hun smiler jo.

Det er fordi du ikke tør å gjøre noe, sikkert.

Hva kan du si for deg selv?

Hvorfor har du ikke vært på skolen? Jeg strekker på klimaet.

Eller at du har vært hjemme.

Hvorfor har jeg ikke vært på klimaet hjemme, da?

Ja, fortell meg hvor jeg skal streke, da.

På joker, liksom, i Bedehuset.

Kanskje dere skal dra tilbake til Oslo? Ja, du også.

Jeg tør ikke å fly, vet du.

Kanskje dere kan svømme eller sykle, ikke sant?

Men helt ærlig, vi bryr oss bare om det.

Den siste du bryr deg om er meg, som faktisk... Vi bryr oss om det.

Dere skjønner ingenting også.

Bufle, eller?

Hva er greia?

Kanskje vi ble i hodet sånn da?

Vent da!

Jeg er sånn synd på dere altså.

Ja, fy faen.

4. mars. Vil rive av meg huden, stappe fingrene inn under øynene og skrelle meg

nedover. Frihjøre alle indre organer og la de rømme ut, svømme, drukne, klatre

og hoppe i.

Rulleteisen blø, jeg datte.

slå deg mot fjellet, slukes av en monsterfisk med rasertjenner, lar

fleres opp i remser, spiser, krabber, bæsjer ut som frie kvantepartikler som

være her og der på samme tid. Det er ekte frigjøring, ekte ekstase, kan vi

det. Rommer alt i og utenfor rommet.

Takk for at du så på!

Jeg bare tenker sånn at kanskje vi kunne prøve det en gang uten lokalen da.

Hæ?

Ja, at du bare tar den perfelen sånn da.

Hvorfor? Jeg vet ikke, det blir litt mye... Hva skal jeg gjøre nå? Da?

Bare ta glatt noe vann eller... Jeg vet ikke.

Bare kjøle den litt. Ok.

Jeg tror ikke jeg er for... Det er ikke bare her liksom?

Jeg bare føler sånn... Det er litt distraherende for meg.

Kanskje vi kan komme tilbake senere?

Ja, da.

Han har ikke sovet på fire netter.

Men jeg har drømt om henne nesten hver natt.

Vi kan rydde den her da, for den her ligger ikke på hodet.

Hei, tur.

Hva gjør du? Skal vi gå over?

Du vet jo ikke om det er beina.

Nei, ikke gjør det da. Jo, kom igjen da. Vi gjør det samtidig da. Kom igjen.

Men det er jo strømmelig. Det er ikke noe farlig å gjøre.

Men det er jo strømmelig her, det.

Jeg er spytt av vannleddene, strømleddene mine.

Jeg har fått stått i kroppen, jeg orker ikke det, kom igjen.

Vi kan jo vente litt mer da, det trenger vi ikke gjøre mer en gang. Kom igjen

da, for faen.

Ja, men jeg kommer jo ikke til å klare å komme over uen. På tre, kom igjen, på

tre.

Hei bro!

Aldri gå bak hester. Du må aldri gå bak hester.

Hvorfor det? Fordi da kan de sparke deg i magen sånn.

Det her er flett.

Veldig morsomt. Du må aldri gå bak hester.

Jeg er jo ikke bak. Du er bak hesten.

22. april.

I dag satte en klimaaktivist fyr på seg selv foran Supreme Court.

Æra og jeg besøkte hestene.

Jeg fikk henne til å skulke i skolen.

De vil bare lære oss å bli maskiner.

Passe inn i rutinelivets grå sirkler.

Yte, produsere.

Falt livsglede.

Hvor hjemmer de det myke?

Hvis de bare kunne sett verden som jeg ser den.

Sett det yrende livet jeg gjorde.

Sett lyset i småbarns øyne.

Jeg lover deg.

De måtte vel ha begynt å bry seg.

Uroen spiser meg opp.

Men Eira kommer til å takle det bedre.

Hun er stein.

Og jeg er vann.

Da vi var små.

Forstod jeg hva hun sa før hun hadde språk?

Nå har vi språk, men vi forstår ikke hverandre.

Jeg skulle ønske jeg kunne gi henne de ordene jeg selv hadde trengt å høre, men

de ordene kjenner jeg ikke.

Hvordan kan jeg lære mine formødres språk når deres ord ble lukt ut av

historien?

Få nærmer seg et språk som sist ble brukt av de som ble brent levende.

Og så kan du gjøre sånn her og late som om det svømmer, for å trykke fisken.

Hallo stakar!

Se hva du har gjort, herregud!

Kan du slutte deg dritekilt?

Er du ferdig snart, Liv?

Kan du bli ferdig snart?

25. april.

Jeg elsker alle.

Jeg har det bra. Jeg er rett skritt foran meg selv.

Sulten på livet og på mennesker løper, er dødelig, sluker mennesker hele,

alt, til hele verden er i meg, og jeg går i oppløsning.

Men da er jeg også alle verdens kriser. Da er jeg skogene som brenner, alle

verdens grådige hender. Da er jeg jorda som tørker ut, og de som flykter.

Hvor tankene kommer fra.

Bildene i hodet har funnet broer til virkeligheten.

Hvor slutter jeg?

Hvor starter verden?

Huden min har etset bort. Jeg klamrer meg til mitt eget kjøtt.

Vinden blåser gjennom knoklene mine.

Sjøen renner gjennom meg. Jeg er en forlengelse av havet.

Dere bader i mine tårer, men orker ikke min sorg.

Dere snur dere en annen vei, ber meg om å samle meg.

Men jeg vil ikke bli som dere.

Samlet i kuddet. Hud mellom dere og verden.

Hver og en fanget i sitt eget skinn.

Faller av hud over øynene, blinde.

Faller av hud over ørene, døve.

Generasjon hvitt.

Se meg i øynene og fortell meg at du bryr deg om fremtiden min.

Jeg drømmer om en grønn revolusjon.

9. april. Jeg drømmer om at vi skal våkne.

17. april.

Jeg stoler ikke på noe i dag.

Var det et minutt stillhet for klimaaktivisten som satte fyr på Norge?

Norske medier har ikke noen annerledes annerledes annerledes annerledes

annerledes annerledes annerledes

annerledes

En gang jeg fikk komme inn på rommet hennes, fortalte hun at det var som et

atlas over minnet hennes.

Tomorrow night Where you remember what you say tonight

Or will it just be another memory

Noen huker tak i meg og fører meg til et gammelt menneske med en klokke foran

seg.

Han forteller meg at jeg har falt ut av tiden.

På den store klokka ser han tiden til alle rundt om.

Menneskene, plantene, selv steinene har sin egen tid.

Noen har løpende tid, andres tid går sakte.

Min tid, den går ikke.

Han viser meg det på klokka.

Flytter viserne fra en plass til en annen, men de kan like godt være her som

der.

Jeg har falt ut av banen.

Svever i et vakuum.

Rundt meg ser jeg mennesker inkapsulert i glassvegg som skjører rundt på

skinner.

Inne i kapselen ser de trygge ut, der de sitter fastspent i livene sine.

Under meg ser jeg mitt eget glassvegg falle mot jorda,

så lande på en øy.

Da jeg lukket dagboka skjønte jeg at det var for siste gang.

Dagboken forandret meg.

Jeg ser ting jeg ikke ville ha merket i før.

Før syntes jeg den var så rar.

Men jeg forstår den nå.

Men det virker ikke som andre gjør.

Derfor ble ting som det ble.

Jeg er sikker på at sommeren ikke kommer til å komme i år.

Teksting av Nicolai Winther