Original subtitles

Kate! Kate Williams, ikke sant? Det er meg. Alan.

- Alan...? - Alan Conway. Ja, det er lenge siden.

Selvsagt! Gratulerer med suksessen. Den siste boka topper listene.

I ti uker nå. Det kan jeg takke deg for. Du presenterte meg jo for søsteren din.

- Hvordan er det med Daisy og John? - Jack. Bare bra.

Skal vi ta en kaffe? Ville vært hyggelig med en prat.

- Gjerne det. - Tenk at du ikke kjente meg igjen.

- Woodbridge skole virker så lenge siden. - Jeg har aldri fått takket deg.

- Jeg ville jo så gjerne bort. - Jeg trodde du likte å undervise der.

Noen av ungene, så. Dine. Men jeg har alltid drømt om å skrive.

Jeg elsker bøkene dine. Susan sender dem til meg.

- Hvordan har Susan det? - Snakker dere ikke sammen?

- Jeg ser henne for sjelden. - Er det bare dere to? Hun er ugift?

- Hun er gift med jobben. - Hun er dyktig.

- Syns du? - Helt strålende.

- Da bør du si det. - Du har så rett!

Skulle gjerne kjent henne bedre. Hun snakker aldri om seg selv.

- Vokste dere opp her i nærheten? - Nei, i Kent. Ved Whitstable.

Å, der er det pent. Skal vi ta en kaffe til?

Greit.

Norske tekster: Mari Andresen

SISTE KAPITTEL

Vi kan ikke holde på sånn. Jeg hater å krangle med deg!

- Vi krangler ikke. - Nei, du sier jo ikke noe!

Jeg kunne like gjerne vært alene i går kveld. Jeg fikk mer ut av puta enn deg.

Jeg kan ikke tenke på Kreta når det skjer så mye.

- På Kreta blir det ikke så mye. - Jeg har ikke bestemt meg!

Jeg tenker på det.

- Har du virkelig råd til et hotell? - Ja.

- Å ja, fetter Yannis. - Han har visma.

- Jeg vet ikke hva det betyr. - Kontakter.

- Hvor lenge blir du borte? - Jeg overnatter hos Katie.

- Vi kan snakke om det i morgen. - Ja.

- Er du klar? - Jeg har fått en e-post fra Phillip Jones.

Han lurer på Cityworld Media. Ryktene går.

- Hva skal du si? - Det spørs på deg.

- Jeg har ikke bestemt meg ennå. - Du pleier ikke å nøle sånn.

- Denne uken har ikke vært helt vanlig. - Sant.

- Er du klar for begravelse? - Jeg burde kanskje valgt noe muntrere?

Jeg kan ikke fordra dette, men jeg må ha et svar.

Jeg vil nødig presse deg, men jeg har brukt halve livet på å bygge opp firmaet.

Og dette salget handler ikke om penger.

Men om å vite at mitt livsverk er i dine trygge hender, for hva skjer ellers?

Vi slukes av en av de store aktørene som alle andre uavhengige forlag.

- Da forsvinner vi bare. - Ikke noe press, sa du?

Jeg prøver bare å være ærlig. Det handler om deg, Susan.

- Jeg trenger en avgjørelse. - Kan jeg få noen dager til?

Bare noen få.

God morgen, Pünd.

- Har du sovet godt? - Nei, det har jeg ikke.

På grunn av saken? En solid frokost hjelper.

- Jeg tenkte på Brent. - En lite hyggelig natt, altså.

Nettopp. Det er noe ved ham som ikke stemmer.

- Er alt i orden? - Jeg har hodepine.

Vil du ha et glass vann, kanskje?

James, jeg tror jeg må tilbake til rommet.

- Kan noen... Jeg trenger hjelp! - Ring etter legen.

- Føler De Dem bedre? - Ja takk.

Jeg er dr. Kamal. De kjenner visst legesekretæren min, Joy Sanderling?

De ville tilkalle ambulanse, men det er langt til sykehuset, så jeg tok det her.

Jeg kan ordne transport til sykehuset nå.

Det er ikke nødvendig, takk.

- Nummenhet? - Litt.

Andre symptomer? Hodepine?

Jeg har en tilstand som legen min har redegjort for.

- Dette var ikke uventet. - Jeg skjønner.

De snakker trolig om en svulst. Den kan ikke opereres bort?

Dere ser ting som andre ikke ser. Medisinens etterforskere.

- Leit at jeg ikke kan hjelpe. - Kanskje De kan det, dr. Kamal.

- De undersøkte liket av Mary Blakiston. - Vil De snakke om det nå?

- Hvis De ikke har noe imot det. - Slett ikke. De er tapper.

Ja, jeg undersøkte Mary Blakiston. Brent ringte.

Dette må nok politiet se på, Brent. Mrs. Blakiston er død.

- Tenkte meg det. Det så sånn ut. - Hvorfor kikket du inn?

Telefonen ringte. Tre ganger, men hun tok den ikke.

Det var jobben hennes, så jeg begynte å lure.

- Og det var ikke noe mistenkelig? - Nei. Jeg tror hun snublet og falt.

Jeg så støvsugeren på trappeavsatsen. Hvis hun fikk ledningen rundt foten...

- Hvordan kom De inn der? - Brent låste oss inn bakdøren.

- Så han hadde nøkkel? - Ja, det tror jeg.

Bare én ting til... Hadde Mary Blakiston mange fiender her?

Hun var en nysgjerrigper.

Alltid opptatt av andres saker. Men jeg tror ikke noen ville drepe henne for det.

Det kommer vel an på hva hun hadde funnet ut.

- Er alt i orden? - Jeg føler meg mye bedre.

- Hva sa legen? - Mye.

- Om helsen din? - Nei, om saken.

- Miss Sanderling? - Før De går...

Robert og jeg sa ikke alt.

Uklokt å legge skjul på noe i slike saker.

- Men det skjedde for så lenge siden. - De snakker om lillebroren som døde?

- Sam. - De sa ikke noe om hvordan han døde?

- Nei, det er Robert som må si det. - De har snakket med ham?

Ja. Vi stenger tidlig for å gå i begravelsen. Kanskje vi kan møtes etterpå?

Hvis De føler Dem bra nok? Adjø.

- Hvem tror du drepte ham? - Alan Conway?

- Nei, sir Magnus Pye. - Spiller det noen rolle?

Boken må avsluttes. Hele vår fremtid avhenger av det.

- Få inn ghostwriteren din. - Vi må jo ha løsningen.

- Du har presten, da. - Du mistenker alltid presten.

Oppsynsmannen, da? Brent?

Han var der da Mary Blakiston falt eller ble dyttet.

Han jobbet der da sir Magnus ble drept, og da Sam døde.

To dødsfall kan ha vært ulykker. Dreper man noen fordi man får sparken?

- Hva med lady Pye? - Ja.

Han hadde vært utro. Svik sårer.

Ta neste til høyre. Det er veiarbeid rett her borte.

Slapp av, Charles. Vi kommer i mål. Vi finner sidene og redder firmaet.

Med deg som ny direktør. Ingen egner seg bedre.

- Bør vi egentlig gå? - I begravelsen? Hvorfor ikke?

- Er du bra nok til det? - Ja da.

Vi trenger oss ikke på, da? Vi kjente ham jo ikke.

Det er en god mulighet til å observere. Alle kommer til kirkegården.

Alle er tilsynelatende i sorg, men én av dem skjuler noe.

- Og det ser du? - Å drepe er lett nok.

Men å stå foran mannen du drepte uten å røpe noe, da skal du være dyktig.

Du ser ikke ut! Kom hit.

Bare kjør.

- Robert Blakiston er her. - Ja, miss Sanderling sa jo det.

- Det må være tungt for ham. - Hvorfor det?

Alle her tror at han drepte moren.

Hvorfor har de ikke begynt?

- Vi venter på pappa. - Han kommer alltid for seint.

- Hvordan er det med Dem, miss Pye? - Dette er svært tungt for meg.

Nå overrasker De meg. Jeg trodde det var dette De ville.

- Hva mener De? - Dingle Dell. Byggeprosjektet.

De setter ikke det i gang nå.

- Det er min brors død De snakker om! - Nettopp.

Mine damer og herrer. Takk for oppmøtet.

Og takk for tålmodigheten. Nå kan vi begynne.

Stilig bårebil. En klassisk, gammel Rolls. Veldig Atticus Pünd.

- Vedkommende kan være her. - Hvem da?

Den som drepte Alan. Du husker vel det fra boka?

Å drepe er lett nok, men å se mannen du drepte, gravlegges...

Jeg er slett ikke overbevist om at Alan ble drept, men i så fall...

Krimforfatter drept! Det kan vi bruke!

- Der er Melissa, Alans ekskone. - Når så du henne sist?

Det er år og dag siden. Blir det mottakelse?

På Abbey Grange.

- Da får jeg snakket med henne der. - Vær så god.

Mine damer og herrer, venner.

Vi skal nå ta avskjed med en som millioner av mennesker kjente.

Mange av oss var så heldige å kjenne Alan Conway.

Men bøkene hans gjorde ham kjent for og brakte glede til så mange andre.

Alan som begynte sin yrkeskarrière som lærer i Suffolk, -

- var glad i hjemfylket sitt.

Det er med i flere av bøkene hans. Det er fint å forestille seg -

- at hans berømte etterforsker, Atticus Pünd, kan ha vært i denne kirken -

- og vandret i disse gatene.

Er alt i orden?

Jeg tenkte bare på at Alan så gjerne ville bli en nasjonalskatt.

- Og nå graves han ned. - Det ville han ikke likt.

Jo, for alle snakker om ham.

Alan Conway var gift og hadde en sønn.

Men i voksen alder fant han styrke til å stå fram som homofil.

- Er det Freddy Conway? - Ja. Alans sønn.

- Han var liten sist jeg så ham. - Sikkert tøft for ham.

At både James og Alans familie er her.

- Jeg er her fordi jeg måtte. - Kutt ut, Freddy. Han var faren din.

- Jeg er glad han er død! - Ikke si sånt!

James har invitert oss alle til minne- samvær hos ham rett etter seremonien.

Jeg håper vi benytter anledningen til å utveksle minner om Alan -

- og hva han betydde for oss. Da ber vi Fadervår sammen.

Vår Far i himmelen. La ditt navn holdes hellig.

La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, -

- slik vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, -

- men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.

Vi overgir sir Magnus Pye i Guds hender.

Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå.

Lady Frances har invitert oss på et glass på Pye Hall.

Kriminalbetjent Chubb har sagt seg villig til å fortelle om -

- hvordan det går med etterforskningen av denne grufulle forbrytelsen. Takk.

Ikke mange som sørger her. Se på de to.

Ja. Kona og sønnen. De virker helt uberørte.

Han ble sendt på kostskole. Og vi vet jo hva hun mente.

- Pünd og Fraser. Lenge siden sist. - De har nok hatt det travelt.

- Ja, full spiker. Skal dere i mottakelsen? - De kan godt få sitte på.

- Svært gjerne. Jeg skal jo si noen ord. - Ja, dem vil vi ikke gå glipp av!

- Nå, har De gjort fremskritt? - Egentlig ikke.

- Jeg står faktisk i stampe. - Men likevel skal De holde tale?

Politimesteren forlangte det. To stygge dødsfall på et så lite sted på så kort tid.

Det er foruroligende, så vi må vise at vi gjør vårt. Men jeg har ikke stort å si.

- Bare oss imellom? - Ingen nye spor.

- Den papirbiten De fant i peisen, f.eks. - Ingen fingeravtrykk?

Dessverre. Men De hadde rett i at flekken var blod.

- Samme blodtype som sir Magnus Pye. - Sier ikke det Dem noe?

Bare at arket ble revet i stykker og brent etter at sir Magnus ble drept.

- Men sir Magnus ble rammet i hallen. - Drapsmannen må ha gått inn igjen.

- Han så nok etter noe viktig. - Kan det ikke ha vært dette papiret?

Han fant det, rev det i stykker og brente det.

De kan ha et poeng der.

Jeg tror jeg forstår Alan litt bedre nå. Han ville faktisk ikke skrive krimromaner.

De lå under hans verdighet. Kanskje derfor huset het Abbey Grange.

Conan Doyle ville heller ikke skrive krim. Han drepte Sherlock Holmes.

- Men pengene likte han. - Ja.

Vi får være glad for at han aldri sa det offentlig. Det ville blitt et mareritt.

Du hadde fikset det. Det gjør du alltid.

Er det greit at jeg mingler litt? Bare si fra, så kjører jeg deg til stasjonen.

Charles, ikke sant?

Claire Jenkins. Alans søster. Vi møttes på den siste lunsjen.

- Kondolerer. - Takk, det har vært...

Miss Ryeland. Så hyggelig å se deg. Men dette er trist, selvsagt.

Har du lest den ennå? Boka. Magpie Murders.

- Alan sa han skulle ta meg med der. - Ja, han gjorde deg til lege.

- Var det jeg som drepte ham? - Jeg vet ikke. Jeg er ikke helt ferdig.

Du greier visst ikke å holde deg unna!

Hvordan kunne jeg det? Jeg var Alans forlagsredaktør i ti år.

Fin seremoni. Du kjente visst ikke Alan så godt?

- Han var ikke mye i kirken. - Og nå ligger han der for godt.

- Melissa. - Susan.

Husker du sønnen min? Freddy?

Ja da. Sist jeg så deg, var du 12 eller 13.

Var det før eller etter at faren min ødela livet mitt?

- Det er leit. - Absolutt. Slutt på royaltyinntektene.

Stikker du ut en tur? Jeg finner deg etterpå.

Han tilga aldri at faren sto fram. Det er jo større aksept for sånt nå, heldigvis.

- Men det var grusomt for Freddy. - Tilga du Alan?

At han var homofil, var et forsonende trekk. Han var ikke lett å leve med.

Han ga meg skylden for Atticus Pünd. Det var min idé.

Alan ville bli Martin Amis eller Salman Rushdie, ikke Agatha Christie.

Han skrev to romaner om det moderne England, men ingen var interessert.

Jeg sa at hvis han ville bli utgitt, -

- måtte han skrive noe folk hadde lyst til å lese.

En kriminalroman. Da skrev han den første. Og resten er...

- Et mysterium. Han ble jo rik, da. - Han ble ulykkelig.

- Var du lykkelig med ham, Melissa? - Så rart det enn kan høres, var jeg det.

Snodig. Jeg gjorde det slutt med en gresklærer da jeg møtte ham.

- Jeg visste at Alan ville bli til noe. - En gresklærer?

- Ja, Andreas. Kjenner du ham? - Jeg... har møtt ham et par ganger.

Vi var sammen i nesten ett år. Underviser han ennå?

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det.

Hils hvis du ser ham.

Jeg har lurt på hvordan han har det.

Det var godt å se deg, Melissa.

Du aner ikke hvordan det var. Sa hun det?

Ja.

Han var homofaren, så jeg var homosønnen.

Homogutten. Jeg likte meg på skolen, jeg.

Jeg hadde venner. Så tok alt slutt.

Han ga blaffen i det også. Alt handlet bare om ham.

- Tror du noen dyttet ham utfor? - Hvem sa at han ble dyttet?

En av elskerne hans kanskje?

Eller kanskje bare en som hatet ham inderlig.

Hei, alle sammen.

Jeg ville bare takke for at dere kom.

Og takk til deg, Tom, for en veldig gripende seremoni.

Alan trodde ikke på Gud og gikk aldri i kirken.

Men han elsket musikk og blomster, så han ville nok likt seg.

Noen av dere lurer kanskje på Alan og meg.

Han kunne være en slitsom jævel, men jeg var glad i ham.

Vi hadde det fint.

Og vi hadde det fælt. Og til slutt lot han meg arve dette huset -

- og det meste av pengene. Og det er jo kjempebra!

Jeg blir ikke boende. Jack White har allerede kommet med -

- et sjenerøst bud på Abbey Grange. Takk for det.

Alan prøvde stadig å få kjøpt ut ham, men nå ble det jammen omvendt.

Jeg drar tilbake til London. Jeg har egentlig aldri passet inn i Suffolk.

Kanskje det var Suffolk som ikke passet meg.

Så... farvel, Alan!

Vi kommer til å savne deg. Noen av oss mer enn andre.

- Alans skål. - Skål for Alan.

Det var det. Ha det!

Ha det.

- Gratulerer. - Unnskyld?

- Med huset. - Har vi hilst på hverandre?

- Susan Ryeland. Alans redaktør. Var. - Jeg har ikke lest noen av bøkene.

- Skal du flytte inn her? - Jeg har ikke bestemt meg.

Alan var ingen enkel nabo. Han begynte å krangle fra det øyeblikket han kom hit.

- Sånn var han. - Grensetvister, ferdselstvister.

Klager på støy. Klipte jeg plenen en lørdag, ringte han sporenstreks.

- Ja, han kunne være vanskelig. - Nei, han var umulig. Og han nøt det.

Jeg kjøper huset fordi jeg vil bestemme hvem som skal bo der.

Ikke rare oppmøtet til verdensberømt forfatter å være. Selv en med få venner.

- Hvordan gikk det? - Jeg snakket med Melissa.

- Fikk du vite noe nytt? - Ja, det kan man si.

Du trenger ikke kjøre meg. Jeg sitter på med Locke til Ipswich.

- Da klager han på meg hele veien. - Det er bare en halvtime.

Han tar nok en omvei for å få bedre tid.

- Skal du bo hos søsteren din? - Ja. Ses på mandag.

- Tilbake til verkstedet? - Vi kan vel gå?

- Nei, du må ikke anstrenge deg. - Hvis du insisterer.

Det gjør jeg.

Da var vi framme.

- Vent litt, så skal jeg hjelpe deg. - Nei da, James. Jeg greier da det.

Joy overtalte meg. Jeg vil egentlig ikke. Det med Sam er lenge siden.

Jeg tror ikke det har noe med mamma og sir Magnus å gjøre.

Dette er nok vondt, men det er ofte sammenhengene vi ikke ser, -

- som fører oss til sannheten.

Alt ved Pye Hall er råttent. Det er som om det hviler en forbannelse over det.

- Du mistet broren din i 1943? - Hvem sa det?

- Jeg så datoen på gravsteinen. - Ja, det var under krigen.

- De er jo tysk. Hva gjorde De i 1943? - Robert!

Det er rimelig at han spør, miss Sanderling.

Jeg var i en arbeidsleir som fiende av nazistene.

Jeg våget å kritisere dem. Dessverre litt for høyt.

Faren min var i RAF. Han måtte til fly- basen, mamma jeg og Sam var igjen her.

Vi bodde på en gård og trivdes der.

Men da sir Magnus trengte husholderske, flyttet vi til portnerboligen.

Det var flott til å begynne med. Jeg var 14, Sam var 12. Vi hadde alt for oss selv.

Parkanlegget, frukthagen, en romersk skatt i skogen.

Sir Magnus var alltid snill mot oss. Nesten som en far til tider.

- Han hadde gamle mynter... - Fra samlingen?

Ja. Fra skatten som ble funnet her. Han gjemte en og ga oss ledetråder.

Det var flott å kunne løpe rundt med så stor frihet.

Det skjedde i innsjøen.

Brent var der den dagen. Han la oss for hat helt fra begynnelsen.

Jeg og Sam bråkte for mye. Og hunden vår, Bella, jaget sauene.

Politiet avhørte ham, men han hadde ikke sett noe.

Jeg skal fortelle hva som skjedde.

Det var en sommerdag. Sam og jeg var på skattejakt.

Vi var oppspilte og kom bort fra hverandre. Vanligvis gikk det greit.

Men denne gangen...

Jeg fatter det ikke, men Sam fikk det for seg at mynten lå i sjøen.

Eller kanskje i sivet ved bredden. Brent fant ham.

Legg ham ned!

Sam! Vær så snill! Nei! Sam!

Våkn opp! Sam!

Sam hadde druknet. Han var tolv år.

Så trist.

Så skjedde alt fort, men det ble aldri som før. Faren min kom hjem.

Men ekteskapet var over. Hun klandret ham fordi han ikke var der.

Han klandret henne fordi hun var der. Mamma fortsatte på Pye Hall.

Hun gikk forbi innsjøen hver dag og ble minnet på det.

- Og du, da? - Hvor skulle jeg dra?

- Sir Magnus skaffet deg jobb her? - Han passet alltid på meg.

Han skaffet meg både jobben og leiligheten.

Og du klandret ham aldri for det som skjedde?

Om så var, anklager De meg for drap da?

Kanskje jeg klandret sir Magnus for at Sam druknet.

Men jeg klandrer Brent også. Og moren min.

Og jeg klandrer meg selv.

- Jeg skal til Max Ryeland. - Seng to.

Pappa, det er Susan.

Hører du meg?

Katie sa du ville at jeg skulle komme.

Jeg er lei for det.

Du trenger ikke si det.

- Det er så lenge siden. - Hva?

- At du forlot oss. - Hva? Forlot jeg dere?

For barnepiken.

Du forlot mamma, meg og Katie.

Det spiller ingen rolle nå.

- Jeg tilgir deg. - Nei, ikke det. Det er ikke noe å tilgi.

Jeg elsket henne.

Vi var lykkelige.

Veldig lykkelige.

Jeg er lei meg på dine vegne. Det vi gjorde, var galt.

Du har aldri visst hva kjærlighet er.

Du giftet deg aldri.

Stolte aldri på menn på grunn av oss.

Hvordan våger du å si det?

Jeg har aldri ofret det en tanke!

Jeg er bare her fordi...

Jeg skulle aldri ha kommet.

Vi har ikke noe å si hverandre.

Hvordan... kunne han gjøre det?!

Max. Faren min.

- Han har alltid bare tenkt på seg selv. - Tenker du på ham iblant?

- Jeg har prøvd å glemme ham. - Hvorfor er du så sint nå da?

Beklager, men det har ikke du noe med.

Ja vel, da.

Jeg klandrer ham for det som skjedde med min mor.

- Døde hun? - Alle sa det var en ulykke.

Hun prøvde å takle det, det gjorde hun virkelig.

Men skammen ble for stor.

Hun reiste bort noen dager. Til Lake District.

Hun lot meg og Katie være igjen, og mens hun var der...

Tok hun en svømmetur.

De sa det var en ulykke. At hun feil- beregnet, men det trodde jeg aldri på.

Du har visst det hele tiden, ikke sant?

Å!

Hun er med i boka!

Hun er med i boka! Faren min, begge er med, ikke sant?

Herregud!

Susan! Jeg har ventet på deg.

Jeg lager middag.

- Hvordan var begravelsen? - Jeg har besøkt pappa.

Hva skjedde? Hva sa han?

- Du fortalte Alan om mamma og pappa. - Nei.

Jo. Han visste det.

Og han brukte det!

Ikke for å underholde leserne, men for sin egen del!

På en måte så jeg ikke skulle se det. Rev livet mitt i fillebiter!

Som et ulagt puslespill, men alle brikkene er der.

Max Ryeland blir sir Magnus Pye.

Pappa stakk med barnepiken. Sir Magnus forfører guvernanten.

- Jeg har ikke lest boka. - Unødvendig. Vi er boka.

Vår mor, Samantha, druknet seg av skam. Fortalte du det?

- Jeg husker ikke. - Noen drukner i boka også. En gutt...

- Det kan være et sammentreff. - Han heter Sam. Samantha - Sam!

- Hvorfor skulle han gjøre noe sånt? - Han var sånn! Alt gikk ut på å såre!

Guvernanten fikk til og med et navn. Miss Darnley. Jeg stusset på det.

- Hvorfor fikk hun navn? Vet du hvorfor? - Nei.

Darnley. D-a-r-n-l-e-y. Et anagram for Ryeland. Det er oss!

Jeg gjorde ingenting.

Det var ikke meningen å...

Vi møttes i Woodbridge. Helt tilfeldig.

Han ba meg på kaffe. Har jeg ikke fortalt deg det?

Han lot som han var hyggelig. Han virket veldig opptatt av deg.

Stilte spørsmål om deg og meg og familien.

Det virket som en vanlig prat. Jeg ante ikke at han ville bruke det.

- Selvsagt ikke. Det gjorde ingen. - Beklager.

Det spiller ingen rolle.

Det var ikke din skyld. Jeg burde visst det og sett det.

- Jeg var redaktøren hans. - Det var min skyld.

- Du kunne ikke vite det. - Sue, vil du ha en drink?

Ja, en stor en.

Unnskyld.

Fem minutter, bare.