Original subtitles

- Ikke start med et tilbakeblikk. - Hvorfor ikke?

SJU ÅR TIDLIGERE

- Tiden går framover. - Fra 1944 til 1953, ja!

Brorparten foregår i 1953. Der vil leserne føle seg mest hjemme.

Hva vet du om mine lesere? Det er jeg som har solgt 200 000 bøker!

Ja, og jeg har hjulpet deg.

Vi vet jo allerede at Atticus Pünd satt i en nazileir i 1944.

Det har du sagt i de to første bøkene.

Han forstår ondskap fordi den er opplevd.

Det skjønner jeg! Men å skildre ham kald, sulten og elendig...

Disse redslene tilfører ingenting. Det er ikke derfor folk kjøper bøkene dine.

- Hvorfor kjøper de dem, da? - De vil vite hvem som gjorde det!

Nettopp! Sju måneders skriving, 90 000 ord.

Bare for å få vite at det var butleren?

Det er ikke noe å skamme seg over. Bøkene dine er strålende underholdning.

Og alt som er seriøst og meningsfullt...

Alt som angår vår eksistens, er irrelevant?

Boka handler om en servitør som blir drept. Jeg fatter ikke at Auschwitz må inn!

Da bør du kanskje ikke redigere den!

Norske tekster: Mari Andresen

SISTE KAPITTEL

Han var vår mestselgende forfatter. Den eneste jeg ikke sto på god fot med.

- Vi er rystet over hans død. - Men dere har den nye boka?

- Vi jobber med den nå. - Med den og porteføljen er alt greit.

- Det haster mer med ditt svar, Susan. - Jeg skjønner.

Neppe. Pressen sirkler seg inn. De må ikke få teften av en intern konflikt.

- Det er ingen konflikt. - Og hvis jeg sier nei?

- Da blir vi skuffet. - Kan jeg fortsette som før?

Vi må ansette en direktør utenfra, så det må du ta opp med ham. Eller henne.

- Jeg forstår. - Vi har full tiltro til deg, Susan.

- Men du må snart bestemme deg. - Klart det.

- "Så lenge vi har boka og porteføljen." - Ja, jeg hørte det.

- Fant du noe i Suffolk? - Nei. Notater, utkast, alt var fjernet.

- Av hvem? - Den som drepte ham, antar jeg.

- Drepte noen ham for å stjele romanen? - Det er helt ubegripelig.

- Når var du på Abbey Grange sist? - For fem-seks måneder siden.

Han døpte det om. Det het Ridgeway Hall før.

Navnet kommer fra en Sherlock Holmes-fortelling.

Sir Eustace Brackenhall blir drept under et innbrudd.

Men... det var et fingert innbrudd.

Rart egentlig. Alan foretrakk jo Agatha Christie.

- Han stjal fra henne. - Han lånte.

Som Robin Hood lånte fra de rike.

Jeg skal finne kapitlet som mangler. Og finne ut hvem som drepte ham.

Men ble han drept, da? Er det ikke litt usannsynlig at krimforfatteren blir drept?

- Fortell om middagen da du fikk manuset. - Torsdag kveld.

Du var i Frankfurt. Vi var på La Maison.

Restaurantklubben med medlemskap hvor man betaler dyrt for å få spise.

Og du fikk manuset der?

Ja, det var en feiring. Eller skulle ha vært.

- Bånn i været! - Skål.

Hei, du...!

Du ser strålende ut, om jeg får si det.

To glass sjampanje. Så en flaske Gevrey-Chambertin.

- Det var dumt. - Likte han den ikke?

- Han elsket den. Den kostet 200 pund. - Hva var det som var dumt, da?

Jeg lot ham bli full. Han kunne nemlig være like fæl mot meg som mot deg.

Vi snakket om tittelen. Jeg visste ikke mer.

Jeg har likt den fra første stund. The Magpie Murders. Veldig sterkt.

- Jeg ser den toppe listene. - Magpie Murders!

- Hva mener du? - Uten artikkel! Magpie Murders, for faen!

Ta det rolig. Ubestemt form. Jeg vet det. Magpie Murders.

Du vet hvor labil han blir når han drikker. Det kunne blitt riktig ille.

Men så skjedde det noe rart.

Ikke noe man venter seg på et slikt sted.

Det hørtes ut som en bombeeksplosjon.

- Idiot! - Da fikk jeg skiftet samtaleemne.

Deretter gikk alt greit, og Alan tok drosje til leiligheten her.

- På fredag skrev han brevet. - Og lørdag tok han toget til Suffolk.

- Du trodde du fikk et komplett manus? - Han sa ikke noe annet.

- Jeg må tilbake til Suffolk. - Vi kan dra sammen.

Når vi skal i begravelsen.

Den drittsekken. Jeg ble ikke bedt i den engang.

- Unnskyld, hvem skal gravlegges her? - Sir Magnus Pye. I morgen, tror jeg.

- Er Mary Blakiston gravlagt her også? - Ja, der borte.

- Kjente De henne? - Det gjorde alle.

Hun la seg opp i alt. Og nå ligger hun her.

- I døden er alle like, ikke sant? - Jo. Så sant som det er sagt.

Han var godseier, jordeier, utvikler. Hun var bare husholderske.

Hva slags forbindelse hadde de?

Den forbindelsen er det ikke noe rart med.

Det er forbindelsen mellom dødsfallene som interesserer meg.

Jeg kan ikke fordra kirkegårder. Godt å komme seg ut herfra.

Ikke alle kan det.

- Hva kan jeg hjelpe med? - Robert Blakiston?

- Hvordan det? - Jeg heter Atticus Pünd.

Den berømte detektiven? Jeg trodde ikke De ville komme hit.

- Det var før sir Magnus Pye ble drept. - De tror vel at jeg gjorde det også, da?

- Mr. Pünd? Hva gjør De her? - Det gjelder sir Magnus.

- Ba du ham inn? - Jeg jobber.

"Stig på, Mr. Pünd. Harry gikk til bensinpumpen," -

- "mens Robert viste Pünd opp i leiligheten."

- Beklager. Jeg hørte deg ikke. - Nei, bare fortsett.

- Kanskje du gjetter hvem som gjorde det. - Jeg greide den forrige. Det var nonnen.

Ja! Med lysestaken i buegangen.

- Noen forslag så langt? - Vel.

Jeg er bare på side 50, men foreløpig er Joy Sanderling mistenkte nummer én.

Hvorfor det?

Minst sannsynlig. Er det ikke alltid sånn?

- Hvorfor skal jeg snakke med Dem nå? - Jeg skjønner at du er sint, Robert.

Å bli beskyldt for drapet på din mor må ha vært ubehagelig.

Det kan man trygt si! Hvorfor ville De ikke hjelpe meg?

Jeg trodde ikke jeg kunne gjøre noe. Rykter og sladder lar seg ikke stoppe.

- Men nå er sir Magnus drept. - Det gir meg grunn til å være her.

- Men først har jeg noen spørsmål. - Om sir Magnus?

Om forholdet mellom din mor og sir Magnus.

Robert?

Jeg forteller alt De vil vite. Jeg har ingenting å skjule.

Først... De to sto hverandre nær, ikke sant?

Mer enn som så. Hun forgudet ham. For henne var han ikke bare sjefen.

Han var aristokrat, godsherren. Vi bodde på en gård.

Da faren min dro, flyttet vi inn i portnerboligen. Han eide oss nærmest.

- Vi? - Mor og jeg og...

- Lillebroren min. Sam. - Ja, dere var tre.

Bella! Kom, da!

Sistemann til innsjøen er ei sinke!

Kom da, Bella!

Sam døde i en ulykke.

- Det var leit å høre. - Jeg vil helst ikke snakke om det.

- Det har ikke noe med dette å gjøre. - Som du vil.

- Hallo. - Det er meg.

- Hvor er nøkkelen din? - Jeg bærer.

- Bruk tennene. - Du har vel ikke spist?

- En pakke Jaffa-kjeks. Til lunsj. - Du er helt uansvarlig.

- Nå? Hvordan var det i Suffolk? - Kjedelig.

- Landskapet? - Hele opplevelsen.

Ingen spor etter manuset, alle hatet Alan, huset gjorde meg misunnelig.

- Møtte du advokaten hans? - Ja. Hvordan det?

Jeg tenkte bare at skulle man gjemme papirer, ville man gitt dem til advokaten.

- Ja, men de var ikke der. - Så du tror de ble stjålet?

Helt klart. Skrivebøkene var borte, PC-en tom.

Det tykner til. Noen mistenkte?

Alle. Han skilte seg fra kona. Kranglet med naboene.

Ville gjøre kjæresten arveløs. Og så er det søsteren Claire.

- Visste du at du er med i boka? - Nei, hvem var det?

Miss Pye, kan vi få snakke med Dem?

Hun hadde lest manuset. Hun løy.

Drepe broren og hindre at boka blir utgitt? Det høres litt drastisk ut.

Enig.

- Denne var god! - Det er Kotsifali.

Fra Kreta.

- Hvordan var Alan da dere var lærere? - Jeg sa jo det. Usympatisk.

- Jeg kjente ham knapt. - Du var i bryllupet?

- Fordi Melissa ba meg. - Det er rart.

Du, Alan, Melissa og Katie holdt sammen lenge før jeg kom på banen.

Du kom ikke så dårlig ut av det. Du fikk åtte bestselgere.

Og deg!

Sir Magnus var som en far for meg. Sørget for utdannelse, skaffet meg jobb.

Og ga deg denne leiligheten. Den fulgte med jobben.

- Du sto ham nær, men ikke din mor? - Hun la seg opp i alt.

- Hun maste støtt. Jeg ville være i fred. - Hvorfor truet du henne?

- Jeg gjorde ikke det. - Dere kranglet.

Jeg var på puben etter jobb. Så kom hun og maste igjen.

- Skam deg! - Jeg tar bare en øl.

Du lar meg aldri i fred, for faen. Jeg er ikke noe barn lenger!

Vet du hva du er? Min største skuffelse!

Få noen andre til å gjøre det, da! Eller bare dø, så får jeg fred!

Mary Blakiston var redselsfull. Ja, nå er det sagt.

- Unnskyld, men det er sant. - Var hun stygg mot Dem?

- Ja. - De sa at hun var imot ekteskapet deres.

Men De ville ikke si hvorfor.

- Det er svært personlig. - Ingenting er mer personlig enn drap.

Det er vel åpenbart? Hudfargen min.

- Det er jeg lei for. - Ikke vær det.

På et slikt sted er det ulike holdninger. Man blir vant til det.

Hvorfor det? Hvorfor må folk være så jævla dumme?

Jeg vil nødig vekke anstøt, men kan De si hvordan fordommene kom til uttrykk?

- Hadde hun alltid vært uvennlig? - Nei, slett ikke.

Hun var snill. Det endret seg da vi forlovet oss.

- Det blir kirkebryllup i juli. - Nei.

- Hva behager? - Du skal ikke gifte deg med min sønn.

Jeg tenker på kommende generasjoner. De skal ikke forderves.

- Dette kan du ikke mene. - Det er ikke mer å si.

Herved er du advart, Robert. Dette giftermålet blir ikke noe av.

Jeg ble sjokkert. Jeg skal si Dem noe, Mr. Pünd.

Jeg vet at Robert ikke drepte moren. Men hadde han sagt at det var ham, -

- at han dyttet henne ned trappen, ville jeg tilgitt ham.

For jeg visste hvordan han følte seg.

For et hespetre. Hun burde ha prist seg lykkelig over å få en slik svigerdatter.

- Er alt i orden? - Jeg har bare litt hodepine.

- Puben er åpen. Vil du ha et glass vann? - Nei. Helt frisk igjen, takk.

- Du burde sagt det. - Hva da?

Om Sam. Innsjøen.

Hvorfor det? Det angår ikke dette.

- Tre dødsfall på Pye Hall. - Det er tolv år mellom dem.

Du burde likevel sagt det. Du vet hvordan det er her. Han får rede på det.

Fortell om hotellet. Har dere kjøpt det?

- Min fetter Yannis har det, ja. - Jeg trodde han var stein blakk.

- Han tok opp lån. - Hvem var sprø nok til å gi ham lån?

- Nå er du urettferdig. - Unnskyld.

Heter det noe?

Polydoros. Polydoros var konge av Theben.

Sønn av Kadmos.

Ja... Det ser hyggelig ut.

Ti minutter å gå fra Agios Nikolaos. Sju rom, uterestaurant og bar.

- Lønnsomt. - Hvorfor selges det da?

Eieren er 92. Jeg har sagt fra at jeg slutter etter dette semesteret.

- Så det er avgjort? - Jeg sa jo det i bilen.

- Nei. Du sa at du tenkte på det. - Det har jeg gjort. Og bestemt meg.

- Og du vil at jeg skal bli med? - Ja.

Det tror jeg ikke jeg kan.

Det er ikke noe for meg, Andreas. Jeg vet ingenting om hoteller.

Senger, sengetøy, gjester. Ikke du heller.

Vi lærer.

- Vi går konk. - Det vet vi ikke før vi har prøvd.

- Du mener visst alvor. - Alvor? Vi har vært sammen i seks år nå.

Jeg elsker deg, og jeg tror du elsker meg. Men vi trenger forandring.

Jeg liker ikke min jobb. Din gjør deg sint.

Jeg elsker jobben min!

- Kanskje det er problemet vårt? - Jeg visste ikke at vi hadde noe problem.

Det er nå det må skje.

Charles slutter, dere blir kjøpt opp, du vil ikke bli direktør.

- Jeg vet ikke hva jeg vil. - Jeg vil være sammen på ordentlig.

- Jeg vil dele livet med deg, Susan. - Men på Kreta?

Jeg skal hjem.

Uansett om jeg blir med eller ikke?

Hvorfor må livet være så jævla vanskelig?

Det er jo ikke til å bli klok på. Det er derfor jeg elsker bøker.

Der gjør romanfigurene det for deg. Alt ordner seg til det beste.

Elizabeth og Darcy.

Jane og Mr. Rochester.

Selv krimbøker.

Ja, særlig krimbøker.

Den endelige avsløringen. Alt nøstes opp.

Det er noe betryggende i det.

Hvis man ikke mangler det siste kapitlet, da.

Ja, det ødelegger en smule.

Du kan vel ikke si...?

Jeg har lest den tre ganger. Fra begynnelsen til nesten slutten.

Det er helt håpløst.

Kanskje det hjelper å ta hendelsene i riktig rekkefølge?

- Ja? - Mary Blakistons død, begravelsen.

Og så innbruddet.

- Ja! Noe slo meg med det innbruddet. - Jaså?

Det var egentlig ikke noe innbrudd. Du sa jo det da du fant sølvet.

- Sant nok. - Hvordan visste du at det var der?

Jeg gjorde ikke det. Men selv om en forbrytelse synes ubegripelig, -

- må man ikke overse det opplagte.

- Kan jeg hjelpe med noe? - Mr. Whiteley?

- Hvordan vet De det? - Butikken heter det.

Det stemmer. Ser De etter noe spesielt?

- Jeg la merke til sølvbrosjen i vinduet. - Pen. Og gammel.

- Fra romertiden? - Heller middelalder.

- Kan jeg få se på den? - Dessverre.

Den ble solgt i morges. En kunde ringte.

Da burde den vel vært fjernet fra vinduet?

Jeg glemte det.

- Hvordan fikk De tak i den? - Beklager, det er konfidensielt.

De fleste kundene krever en viss diskresjon. De selger jo arvesølvet.

- Jo, men en mann er drept. - Den kom faktisk fra et marked.

- Min kone Gemma. - Loppemarkedet i Campsey Ash.

Et sånt som flytter rundt. Vi aner ikke hvem selgeren var.

- Beklager, vi kan nok ikke hjelpe Dem. - Det gjør ikke noe. Takk.

- Hvem var det? - Hvem tror du?

Den fordømte Atticus Pünd! Jeg ante ikke at det var han som var her.

- Jeg sa det var for tidlig! - Hva gjør vi nå?

- Jeg tror ikke på et ord! - Synd kona kom.

- Helt klart tyvgods. Dumt å stille det ut. - Så mye kan jeg si:

Undervurder aldri hvor dumme forbrytere er.

- Jeg har viet et helt kapittel til det. - Ja. "Kriminell idioti".

Tror du innbruddet henger sammen med sir Magnus' død?

- Tja, var det egentlig noe innbrudd? - Hvorfor er du så opptatt av Brent?

Han var her under innbruddet og da begge dødsfallene skjedde.

Først Mary Blakiston. Så innbruddet.

Og så sir Magnus.

- Ikke bra for blodtrykket å jobbe her. - Vi tar det i den rekkefølgen.

- De var her da Mary Blakiston døde? - Ja, det var ingen som tok telefonen.

Jeg kikket inn, og der lå hun på gulvet.

Jeg ringte legen, men så at hun var død. Blod overalt.

- Kom dere godt overens? - Egentlig ikke.

Hun følte seg høyt hevet over meg. Men med sir Magnus var det stor stas.

- Mener De at de hadde et forhold? - Nei, hun var en gammel kjeftesmelle.

Han interesserte seg ikke for henne, men det var nok av andre.

Stuepiker, ei kokke, og så miss Darnley.

Hun dro herfra med en liten Pye i magen.

- Hvem var miss Darnley? - Guvernanten. Tok seg av Frederick.

- Og sir Magnus tok seg av henne. - Var De her da innbruddet skjedde?

Nei. Jeg bor i landsbyen. Jeg drar hjem åtte.

Jeg visste ikke noe før sir Magnus kom fra ferie. Han oppdaget det.

- Og gjett om han sa fra. - Hva mener De?

Han ga meg skylda. Helt uten grunn.

Du skal liksom passe på her når jeg er borte!

- Jeg kan ikke være her hele tiden. - En rute er knust på baksiden.

- Så du ingenting? - Nei.

Du er helt udugelig. Jeg har fått nok. Forsvinn!

- Ble De sagt opp? - Jeg vet ikke. Han sa ofte sånt.

Og nå får De ikke vite det, for sir Magnus ble drept samme kveld.

Tror De jeg halshogde ham for å unngå sparken?

- De var jo ikke her da. - Nei, jeg dro åtte.

- Og sir Magnus ble drept klokka ni. - Ja. Synd, ikke sant?

Hadde jeg blitt en time til, kunne jeg ha hjulpet.

Men jeg så ingenting, så jeg kan ikke det.

Miss Darnley. Jeg har et interessant spørsmål.

Hun er guvernanten som ble gravid med sir Magnus Pye. Hun opptrer ikke i boka.

- Hvorfor fikk hun et navn da? - Kanskje hun opptrer i siste kapittel?

- Hvorfor kan du ikke bare si det? - Hva behager?

Hvem gjorde det? Du må jo vite det?

Det er ikke sir Magnus Pyes død som bør oppta deg, men Alan Conways.

Er det ikke en sammenheng der?

- La meg gi deg et råd, miss Ryeland. - Dropp miss Ryeland. Det er så 50-talls.

Hva Mr. Conway skrev, spiller ingen rolle. Du må forstå hvorfor han skrev det.

Hvordan gjør jeg det?

Da han leverte manuset, som kan ha vært komplett eller ikke, hvordan var han da?

Jeg vet ikke. Han var på restaurant med Charles. Han var full.

Du bør begynne der.

Hei, jeg lurer på om du kan hjelpe meg. Jeg heter Susan Ryeland.

- En venn av meg var medlem her. - Ja?

Jeg vil gjerne snakke med en av kelnerne som var på jobb forrige torsdag.

Han mistet noen tallerkener.

Ja, det var meg. Jeg ble tilkalt i siste øyeblikk. Jeg kom seint.

Jeg kom ut fra kjøkkenet og så ham. Alan Conway, den drittsekken.

Jeg visste ikke at han var medlem. Jeg bråstoppet.

Jeg skjønte ikke hvor varme tallerkenene var før jeg ble brent.

- Idiot. - Hvorfor likte du ham ikke?

Du er redaktøren hans, sa du? I Clover forlag?

- Ja. - Da er jo du med på det.

- På hva da? - Det vet du nok!

- Jeg aner ikke hva du snakker om. - Magpie Murders!

- Ja, det er den nye boka hans. - Jeg leste om det, ja.

- Tittelen var min. Jeg ga ham idéen. - Hvor godt kjente du Alan Conway?

Vi møttes én gang. Jeg er forfatter. Har skrevet fire romaner. Krim.

- Men jeg er ikke rik. Ikke engang utgitt. - Det er ikke lett.

- Ikke når noen stjeler idéene dine. - Hvor møttes dere?

Jeg tok et kurs i Wiltshire. Det kostet 200 pund.

Jeg trodde det var verdt det, men Alan Conway var gjesteforeleser.

"Egnen plyndret av en gresshoppesverm av moderne politikk og gammelt hat."

"Den stakkaren har ingen", mumler han.

"Uten å være klar over at stakkaren faktisk er ham selv."

- Jeg skjønte det ikke. Hva handler det om? - Om imperiet, aristokratiet.

- Folkeskikkens sammenbrudd. - Jeg ante ikke hva han bablet om.

- Men jeg gikk bort til ham i en pause. - Og fortalte om idéen.

Han virket hyggelig, vi pratet. Jeg fortalte om tittelen.

Hentet fra den gamle reglen om skjærene. Én for sorg, osv.

- Godseieren i en landsby blir drept. - Hvordan?

Han blir halshogd. Og hva står i kunngjøringen?

Niende bok om Atticus Pünd. Samme tittel, samme handling, alt var likt.

Hvor mye leste Alan?

Bare første kapittel, men jeg fortalte alt.

Hva gjorde du da du leste om dette?

Skulle jeg dra til Suffolk og ta et oppgjør?

Han var stor, jeg ukjent. Hvem ville trodd meg?

Jeg sendte noen kapitler til Clover forlag. Fikk ikke svar engang.

Du er forlagsredaktør. Jeg kan deg sende manuset.

Ja, naturligvis. Du skal få e-postadressen min.

Jeg lurer på om du kan fortelle meg én ting?

I din versjon av boka hvem var morderen der?

- Spolerer jeg ikke alt da? - Jeg begynner alltid bakerst.

Da kan jeg fokusere på stilistiske ting.

Greit. Det var kona hans.

- Lady Frances? - Lady Penelope.

Hun hadde stått i med tennislæreren. Han fikk rede på det. Ville hive henne ut.

- Og det fortalte du Alan? - Jeg fortalte alt. Han noterte.

Jeg trodde han ville hjelpe meg, den jævelen.

Takk, Lee.

Jeg skal lese boka, men kan ikke love noe.

Bare les den.

- Husker du hvem du skrev til hos Clover? - Selvsagt. Men jeg hørte aldri noe.

Hun het Jemima.

Vi er framme!

Takk!

Hei, Susan. Ragnar Jonasson har ringt tre ganger.

Din søster Katie to. Og Stephen kommer ikke på lunsjen.

- Hvor er Jemima? - Har du ikke hørt det? Hun har sluttet.

- Hun har sagt opp. - Vet du hvorfor?

Hun likte seg ikke her. Dårlig betalt. Hun så seg om etter noe annet.

- Har du nummeret hennes? - Gjelder det kapitlet som mangler?

Jeg tror Charles har det. Han ville ha tak i henne.

Har du sett et innsendt manus fra en Lee Jaffrey?

- Nei. Det lyder ikke kjent. - Kanskje tittelen gjør det?

- Magpie Murders? Litt av et sammentreff. - Hvis man tror på sammentreff.

- Det er søsteren din igjen. - La den gå til svareren.

Dette er Susan Ryeland. Vennligst legg igjen en beskjed.

Unnskyld. Max Ryeland? Han er min far.

- Han hviler nå, men han er svært syk. - Kan jeg gå inn til ham? Inn her?

Pappa. Hvordan føler du deg?

- Susan? - Nei, pappa. Susan er ikke her.

Det er Katie.

Jeg vil snakke med Susan.

Jeg vil snakke med Susan.

Charles, jeg må snakke med deg.

Visste du at Magpie Murders var et plagiat fra en annen forfatter?

Eller rettere sagt fra kelneren der dere spiste.

- Hvordan vet du det? - Jeg har snakket med ham.

Dette er alvor. De møttes på et skrivekurs. Han heter Lee Jaffrey.

- Er boka bra? - Jeg har lest de første sidene.

Og slutten, som er bare rør. Så svaret er nei. Den er grusom.

Men handlingen har mange likhetstrekk.

Han visste hvor Alan bodde. Det fortalte han.

Hva kunne jeg gjøre? Dra til Suffolk og ta et oppgjør?

Han var stor, jeg helt ukjent.

- Han visste at Alan bodde i Suffolk. - Du tror vel ikke at han...

- Har du snakket med Jemima? - Nei, jeg la igjen beskjed.

Jeg fikk en e-post fra henne i morges.

"Jeg vet ikke hvor mange sider det var, men jeg glemte ingen. Jeg sjekker alltid."

- Ja, hun var jo veldig pålitelig. - Hvorfor sluttet hun?

- Hun fikk en annen jobb. - Og du lot henne bare gå?

- Tror du hun snakker sant om sidetallet? - Det må vi vel tro?

- Ja. - I morgen kl. 9? Alans begravelse.

- Vi skulle jo kjøre sammen. - Ja, vi ses.

Tapt anrop

Dette er Andreas, jeg er litt opptatt nå. Legg igjen beskjed etter tonen.

Hallo, det er meg.

Jeg er her. Alene...

Jeg føler meg litt nedfor.

Skulle ønske vi kunne snakket litt mer konstruktivt om det.

Ikke ta noen avgjørelser om Kreta ennå.

Ikke bare sett deg på flyet.

Jeg trenger litt mer tid til å tenke på det.

Og kanskje, jeg vet ikke... Kanskje vi kan få det til å gå.

Jeg er i hvert fall hjemme i kveld. Kan du ikke komme en tur?

Hei, Katie! Beklager!

Pappa fikk slag.

- Herregud... - Han er på sykehuset i Ipswich.

Han er veldig svak. Kommer det ett til, står han det antakelig ikke over.

- Det var leit å høre. - Han vil at du skal komme.

- Hvorfor det? - Hva tror du?

- Nei! Beklager. Jeg sa jo at jeg ikke vil. - Jeg syns du skal gjøre det.

Han forlot oss! Jeg har ikke sett ham på 30 år. Hvorfor skulle jeg møte ham nå?

- For å få en avklaring. - Det fortjener han ikke.

- Ikke for hans skyld, for din! - Så du tror jeg trenger det?

Nei, beklager. Jeg vil ikke treffe ham. Beklager!

Utroskap.

I drapssaker er det påfallende hvor ofte utroskap er med i bildet.

Egentlig er det få grunner til å drepe.

Men følelsen av svik, et overlagt tillitsbrudd, det kan være dødelig.

- Jeg orker ikke dette nå. - Du vil vite hvem som drepte sir Magnus.

- Du vil ikke si det, så jeg legger meg! - Vær forsiktig, miss Ryeland.

Svik sårer.

Jeg har fått nok!

- Men så ta deg sammen, da, kvinne! - Hvordan kunne du? Så motbydelig!

Du gjør meg til latter! Alle vet om side- sprangene dine. Som en bukk i brunst.

- Jeg skulle aldri giftet meg med deg! - Det sa du ikke da du så huset.

Eiendommen. Tittelen. På ingen måte!

- Lady Pye! Du fikk ikke nok. - En vakker dag går du for langt!

Da kjører jeg en kniv i deg, om jeg så skal bli hengt for det!