All language subtitles for norrsken-tfire101_1080p_Subtitles03_Unnamed.NOR

Pass på at linsen er rett.

-Er den skjev?
-Jeg fikset det.

Vi er et angrepslag. Vi er bare seks.

Hold avstand til hverandre.

-Det er folk som ikke liker oss her.
-Løp, geit.

Det er min første patrulje.
Jeg synes landskapet er vakkert.

Når solen står opp, tenker jeg:
"Dette er så fint."

Det lukter fantastisk.
Det lukter nesten litt malurt.

Ser du det området?

Vi stopper på gresskollen.

Steinhaugene
er Talibans angrepsstillinger.

Jeg gikk bort med kameraet i hånden.

Jeg tok bilder og dokumenterte det.

Fy søren!

Skuddene treffer centimeter fra meg.

Velkommen til Afghanistan.

I mai i 2010 er en liten avdeling
fra 101. luftbårne divisjon-

-blant de som blir sendt ut
for å beseire Taliban.

Det er i USAs interesse å sende
30 000 soldater til Afghanistan.

Ta ham, gå, gå, gå!

Korangeldalen kalles dødens dal.

-Skynd dere! Kom dere ut!
-Helsike!

FILMET AV SOLDATENE SELV

Vi visste det ville bli en gruppering
det ble skrevet bøker om.

Jeg ville dokumentere det.

Er det et kamera?

Oppdraget var å avskjære
våpen og soldater i dalen-

-på vei fra Talibans fristeder
i nabolandet Pakistan.

I gruppen var det soldater
som ikke hadde vært i striden før.

Menig JJ McCool.

Og menig Kyle Boucher.

Jeg hadde ikke vært utenlands før.

Vi visste ikke hvor ille det var.

I MINDRETALL OG OMRINGET

Vi ble beskutt fra to steder.

Vi kunne dø når som helst.

EN LITEN BRØDREGJENG

Man blir voksen.

ET ÅR I SKUDDLINJEN

Det er et brorskap.
Man kan ikke la brødrene dø.

Det går bra.

Ikke noe skaper sterkere bånd.

De er mine brødre, min familie.

Fy søren! Det var nesten.

-Hvor kommer det fra?
-Bak meg.

De traff like ved hodet mitt.

McCool kom løpende opp
åsen vi gjemte oss bak.

Han ble skutt, men var opprømt.
"Dette er ekte saker."

Jeg tok bilder og hørte...

Det var rundt meg
da jeg var på den andre siden.

Nå skyter vi på alt som beveger seg.

Jeg så skuddene treffe berget.

Det høres ut som det
kommer fra treet eller åsryggen.

Det er vanskelig
når man ikke ser fienden.

Det er som å slåss mot et spøkelse.

Det var bevegelser bak veggen.

Når lyden forteller meg hvor
fienden er, ser jeg munningsilden.

250 meter øst. På neste utløper.

Vi har nærstøtte.

Vi koordinerer med dem
så de kan bombe dem.

Dekk meg. Jeg går opp
for å sette opp kameraet.

De sier at de ser dem.

Faren er nær oss,
så vi møtte søke dekning.

Kom an, gå ned.

Det er fantastisk
å høre bomben over oss.

Det er en karakteristisk pipelyd.

Jippi!

Kom an! Gå, gå, gå.

Noen som nettopp forsøkte å drepe
meg, kan ikke lenger gjøre det.

Jeg fikk det på film.

Å?

Det er som et stort fall
på en berg-og-dal-bane.

Det kiler i magen.

Man føler seg vektløs.
Å være i en ildkamp er unikt.

Folk sier at man kanskje ikke
overlever, og det stemmer nok,-

-men det føles ikke virkelig
før man ser kompiser bli skutt,-

-eller en kule treffe
noen centimeter fra hodet.

Det kverner i hodet,-

-særlig nå som jeg blir far
om et par uker.

Uansett hvor man er og hva man gjør.
Det er utmattende.

Man tenker hele tiden på
hva det verste som kan skje, er.

Vi etterlot ingen på fjellet.

Denne lille troppen
fra 101. luftbårne divisjon-

-har base på en av USAs
minste og farligste utposter.

COP Michigan
er en viktig forsvarslinje-

-mot Taliban-krigere
som krysser grensen fra Pakistan.

COP Michigan er litt større
enn halvannen fotballbane.

Det er 15 personer
i én liten containerbrakke.

Det er køyeseng på køyeseng.

Man har null privatliv.

Alt som ikke barrikaderes med
sandsekker og skansekurver-

-er fullt av granatsplinter.

Det er kulehull ved sengen.

Skal jeg sove her?

Skal jeg ikke ta på tigermasken?

-Er ikke dette skremmende?
-Det er skremmende.

Skremmende.

Jeg var skokremselger,
men jeg liker å dra på eventyr.

Gå!

Jeg får alltid filmet det
når jeg gjør noe sprøtt.

Jeg vervet meg fordi jeg
trodde det ville bli morsomt.

Jeg ville dokumentere det.

Siste ord. Dette blir vist
i begravelsene deres.

Man enten elsket eller hatet McCool.

-Hva sier du, Juarez?
-Jeg dør ikke, din kødd.

Han kunne være så irriterende.

-Hva sier du?
-Hei, mamma.

-Hva er dine siste ord?
-"Hei, mamma."

Jeg jobbet på gård,
på et bilvaskeri, på Subway...

Jeg har hatt alle jobber,
men ble aldri værende.

Jeg ble fort lei,
så jeg bestemte meg for å verve meg.

Jeg har ingen bekymringer.

Mamma gråt da jeg skrev under.
Jeg var ungen hennes.

Jeg sjekket på nettet
hvor han skulle.

Det var den verste og
farligste plassen i Afghanistan.

Jeg var redd hver dag.

Jeg kunne ikke gjøre
noe annet enn å be.

Basen er strategisk plassert
for å frata Taliban-

-en viktig forsyningsrute til Kabul.

De sa at COP Michigan
blir beskutt daglig.

Talibans fordel er at de
kjenner fjellene og vet hvor vi er.

Vi er lette mål.

Vi venter på at noe skal hende.

Ingenting hendte.

Vi sitter her
og ønsker oss bedre liv.

-Hva sier du, sersjant Petry?
-Få det kameraet bort.

Vi gikk rundt og lurte på
hvorfor de ikke skjøt på oss.

Å pisse minner meg om hjemme.

Vi tenkte at i morgen blir vi
angrepet, men ingenting hendte.

Etter to-tre dager
var det fortsatt stille.

De er venner!

Jeg tenkte: "De overdriver."

Det er lett å få det til
å høres verre ut enn det er.

Umulig.

Vi aner ikke hvor ille det blir.
Vi visste ikke hva vi hadde i vente.

Gå!

Opp med farten!

De sa: "Drep dem alle."

Kom an!

Hvor kom det fra?

Første gang COP Michigan ble
angrepet, skjøt de rett på oss.

På baksiden igjen.

Vi er i bunnen av dalen,
omringet av endeløse fjell.

De kan sparke steiner på oss.

Det er en ilddåp.

Jeg har hatt to perioder
med krigstjeneste på rad.

Nesten alle karene var nye. De
hadde aldri før gjort noe lignende.

Hvor er trucken? Den må være her.

-Vi vasker den.
-Er den borte?

-VI tok bare en om gangen.
-Hvor er den andre?

Vi trodde vi var menn,
men nå skjønner jeg at vi var gutter.

Vi visste ikke
hva vi begikk oss ut på.

-Alt i orden, Chisholm?
-Det ser vilt ut der oppe.

Jeg var fersk, men Shriver fikk oss
til å føle at det kom til å gå greit.

De er der nede.

Sersjant Shrivers kallenavn
er "Storebjørn".

Han er tøff,
men man vil nesten gi ham en klem.

Han er der for å beskytte oss.

Hvor i helsike er de?

Det traff der borte.

De traff trucken.

Man innser fort at man ikke
er trygg noen plass i basen.

Treffer de der,
kan granatsplinter treffe oss.

Vi kan ikke gjøre noe med det.

-Hva skjer?
-Ser du noe?

Det kommer. Oi! Det var nært.

Vi ble beskutt fra en hule i sørvest.

-Hvorfor er du ikke i TOW-en?
-Jeg kom hit nå.

Kom deg inn i TOW-bilen og drep noen!

Skynd deg! Du har fem minutter
på deg. Din somlepave!

Er TOW-en oppe ennå?

Jeg elsker TOW-en
fordi siktet gjør at man ser så godt.

Missilet styres med kobbertråder.

Man treffer små huler nøyaktig.

Få bilen bort til helikopterplassen.

Kom an, kom an, kom an.

Jeg bruker den største hammeren
jeg har for å spre skrekk.

Det får så være et TOW-missil
som koster 65 000 dollar per stykk.

Så da er det den jeg bruker.

Søk dekning!

Taliban kaller det "dødsfingeren".

Fyr av.

Det skremmer vettet av dem.

Godt skudd!

Etterpå øket de innsatsen.

Man forventer en gang om dagen,
eller kanskje to-tre ganger.

Det er normalt.

Hvem er det?

Fy søren!

Man håper at man har hellet med seg.

Man innser fort at hell
er mer verdifullt enn dyktighet.

Jeg klarte meg.

Ute var det 75 prosent sjanse
for å bli beskutt.

Gå.

Folk ble skadet av granatsplinter
mens de dusjet.

Man føler seg som en rotte
i et tunnelsystem.

Vi kaller veien til dusjen
"kjærlighetstunnelen".

Har de skutt her? Det lukter svovel.

Man sitter og spiser,
men en fyr ble skutt her.

Man spiser så fort man kan,
og så fortsetter man dagen.

Få får sove om natten.
De skyter natten lang.

Det er hardt. Ikke bare
blir vi beskutt fra fjellsiden,-

-men vi må holde veien åpen
og passe på at der ikke er veibomber.

Fra bakketoppen kjemper Taliban
for å ta kontroll over dalen.

Troppen patruljerer i panserkjøretøy.

-Er det plass?
-Ja, sir, hopp inn her.

Hei!

Utstyr i bilen fanger opp-

-hvilken retning en kule kommer fra.

Lad.

Hvis man hører et skudd,
snur man på tårnet og fyrer løs.

Vår rolle er få kontroll
over Pech-dalen.

Taliban trenger seg gjennom området.

Dalen er veldig landlig.
Folk vil bare få være i fred.

Jo lenger inn i fjellene man kommer,
desto tøffere blir de.

Man barna er uskyldige.
De er nysgjerrige.

Assalamu alaikum.

Hvis barna bare ser amerikanerne
i de enorme panserkjøretøyene,-

-er man ikke menneskelig.

-Venn.
-Venn, ja.

Jeg prøver å vise dem
at kristne og muslimer er like.

Er hunden din?

Man blir så ufølsom av krigssonen.

Å tulle med barna gjør at man
føler seg som et menneske igjen.

Assalamu alaikum.

Hvis barna ønsker å se deg igjen
og trives sammen med deg,-

-og de ikke kommer og sier hei
neste gang du kommer,-

-slik de pleier å gjøre,
så vet du at noe er galt.

Vi jobber med det afghanske politiet
for å ta kontroll over regionen.

Vi har fått opplysninger fra dem
om at det er en veibombe ved veien.

2-67 i buskene.

Veibomber er vanskelige å se.

Lunten kan være en hårsbredd bred.

Veibomben er et perfekt våpen
for den typen kjøretøy vi brukte.

Det var et effektivt våpen
og de var dyktige med det.

Petry er tøff. Han kan sine saker.

Han har vært på
de verste stedene i Irak.

Han har vært i mange kriger.
Vi ser opp til ham.

Hvis han ropte, lyttet man.

Man av dem var veldig unge.
De var mine yngste menige.

Jeg og Petry begynte å gå.

Mottatt. Alle kjøretøy
som kjører i vår retning.

Man er ikke lenger
i en skuddsikker boks.

Man er ute i det fri.

Det er en ny utvikling.
Alle barna er inne.

Det er en god dag for ildkamp.

Jeg tror mange av oss var redde.

Man føler mye frykt.
Man vet ikke hva utfallet blir.

Man liker å tro at man har
kontrollen, men sånn er det ikke.

Noen ganger er det så mye som er
usikkert at det er veldig skremmende.

2-7 sier at han ikke vil
at noen skal gå før det er klart.

Vi visste at der var en veibombe.

Fra første dag følte jeg
at noe kom til å skje meg.

Det var min tredje tur.
Det er da det pleier å gå galt.

-På den andre siden av broen?
-Ja.

Lenger ned på denne siden.

Vi ble oppringt angående veibomben
av det afghanske politiet.

De ringte og sa fra
når de fant slike ting.

Man vet aldri
om etterretningen er god,-

-eller om det er et bakholdsangrep.

Man håper at det ikke er i bilen
som kommer kjørende mot en.

Det er lett å plassere noe-

-og utløse det
når man går bort til den.

2-7, dette 2-6 Romeo.

2-6 sier at de
forsøker å flytte bomben.

Det virker som noen graver på stedet.

Fyren som ringte oss
tok ut en del av den.

2-7, dette er 2-6 Romeo.
Mannen som kuttet ledningen-

-har informert oss om
at han tok ut veibomben.

Forordningen er foran oss nå.

Den afghanske politimannen
gikk bort og plukket den opp.

Han bare dro ut ledningene.

Jeg tenkte: "Jeg vet ikke
hva jeg synes om dette!"

Det er heftig!

Han kom gående med detonatoren.

Jeg tenkte: "Er du sikker på
at det er detonatoren?"

Han har en bombe i hånden!

Etter at vi hadde slått fast at den
ikke var en trussel, moret vi oss.

Ta bilde av meg og ham.

Det skal ut på Facebook.

Vi tok et kjapt bilde.

Det var en ny type spenning for oss.

Dette er meg og McCool.

Se der. Vi smiler og holder bomben.
Er det ikke fint?

I ettertid tenker jeg
at vi ble uhyggelig selvsikre.

Det er som å føle seg uovervinnelig.

Hjemme forsøker man å finne
noe som kan gjenskape følelsen.

Man kan gjøre det ved å risikere noe.

Det lukter vasstrukkent.

Oppdraget i Afghanistan
er å vinne folkets velvilje.

Vi skal hjelpe lokalbefolkningen
på en eller annen måte.

Det kan være ved å bygge en bro
eller fikse et kraftverk.

Ingeniører måtte se hvilke materialer
de trengte for å bygge en skole.

Det er en skole for jenter.
Det liker ikke Taliban.

Det er ikke en del av
deres religion eller kultur.

Jeg vil bygge en skole for små
jenter. De har ingen utdannelse.

"Vi kommer for å hjelpe dere
og gi dere bedre liv."

-JJ. Jeg savner deg.
-Jeg vet det!

Jeg er bekymret. Vi sa at det
er farlig å gå inn dit. Det er åpent.

Kom an.

Jobben min var å sørge for
at de ikke ble skutt på vei inn.

Troppen gikk ut og bort til skolen.

Skolen ligger nesten 200 meter
fra panserkjøretøyene,-

-hvor Boucher og fem andre skyttere
gir dem ildstøtte.

Skolen er nederst i dalen.
Den er omringet av fjell.

-Det er ikke en av våre.
-Den er veldig sårbar.

Den har et dårlig rykte.

Det er 2-7. Hører du meg?

Jeg er langt unna,
i et kjøretøy i Pech-dalen.

Pokker!

Det var like ved.

-Det eskalerte hurtig.
-Skyt.

En AK skjøt på oss
fra 200-300 meter unna.

Det høres ut som det
kommer fra sørvest også.

Se bak mobiltårnet.
Ser du haugen til høyre?

Man så kulene. Det er presise skudd.

Man bare håper at man
ikke blir truffet av neste kule.

Til høyre for mobiltårnet.
Skyt mot toppen.

Fyr mot hele fjellryggen.

Vi skjøt med maskingevær. De
skjøt mot oss fra en hel fjellside.

Lad om og sjekk våpenet.
Vi tar en runde med helikopter.

Vi hadde helikoptre som kan
gi oss støtte når vi forflytter oss.

Vi vet at når vi tilkaller dem,
er det som å tilkalle kavaleriet.

MAKSFART: 240 KM/T

Det var et godt skudd.

De kom flyvende og skjøt.

De ble fort tomme.

Vi har bare to raketter igjen.

Og så ble det stilt.

Skal jeg tilpasse den?

Kan jeg sende deg nordover?

De skyter fortsatt! Skyt dem!

Mark 48 er lett,-

-så vi hadde den ofte med oss opp i
fjellene. Det er et godt våpensystem.

Ser du fjellryggen? Og den andre?
Jeg vil at du skal følge den.

-Ikke drep kua.
-Ta dem.

Sett i gang. Søren!

Morelands Mark 48 låste seg.

Han hadde ikke med seg oljeflasken.

Våpenet var ubrukelig uten olje.

Flytt hånden.

Sjekk den, lås, sjekk den.

Jeg var veldig sint.

Slike feil koster liv.

Skyt på fjellryggen til venstre.

Hva i helsike!

Pakk ned utstyret.
Geværet er ubrukelig.

Jeg tenkte ikke engang på skuddene.

Soldaten min stod der
med et våpen som ikke virket.

Det er ikke soldatens feil, men min.

Før eller senere
må vi komme oss av sted.

Vi har med oss
et begrenset antall ammunisjon.

Til slutt er vi tomme.

Taktisk omlading.
Vær klare for å dra.

Vi har ikke noe annet valg enn å dra.
Det blir bare mer intenst.

Fire menn for å få folk over broen.

Send dem av sted.

Vi liker ikke å flykte.
Vi må svelge stoltheten.

Vær klare.

Jeg prøver å vurdere konsekvensene
av alle beslutningene jeg tar.

Jeg prøver å tenke gjennom
hver eneste mulighet.

De tar broen. Grupper på fire.

Når den første gruppen
krysser broren, går de fire neste.

Søk dekning
når dere er på den andre siden.

-Gå!
-Ta med dine fire.

Den første gruppen løp ut.

Pokker!

Plutselig begynte fienden å skyte
fra nord, den tredje retningen.

Vi var på vei i den retningen.

Når folk løper i retning skuddlinjen,
lurer man på om de er sprø.

Men jeg gjør alt som
sersjant Shriver gir oss beskjed om.

Ber de oss hoppe,
spør vi: "Hvor høyt?"

Å lede en tropp og si:

"Vi skal løpe inn i skuddlinjen."

Det er tungt og stressende.

Gjør dere klare, alle sammen.
Jeg er bakerst.

Gå!

Opp med farten!
Gå, gå, gå! Siste mann.

Jeg tenker: "Du kan løpe raskere."

Det kan jeg ikke.

Man gir alt.
Man må prøve å redde livet.

LT!

Oi, Jesus!

Kom. Vi er i sikkerhet.

Heng i.

Vi kom omsider til kjøretøyene.
Vi greide oss.

Det er en lettelse. "Alt er i orden.
Skal vi gjenta det i morgen?"

Vi drar hjem,
får i oss noe mat og ser på film.

Jeg la ikke merke til kulehullet i
leggen før vi var tilbake ved basen.

Jeg løp på en kule, den traff
meg ikke. Den traff buksebenet.

Klampen i bånn.

Ja, jeg var heldig.

Man føler seg uovervinnelig.

Det er en rus.
Man tror man er uangripelig.

Når man er tilbake i det vanlige
livet, jakter alle på følelsen-

-som man får i ildkampene.
Spenningen.

Folk håndterer det på ulike vis.
Jeg spiller poker.

Man lærer i hvert fall
å ikke vise følelser.

Det er verdifullt i poker.

Det er nok usikkerhet og risiko-

-til at man kjenner på
litt av følelsen man er vant til.

Man får litt av spenningen.

I ettertid ser jeg at jeg var naiv.

Jeg hadde ingen anelse om
hva jeg bega meg ut på.

Ingen er klar for det vi så
og det vi måtte gjøre.

På det tidspunktet var ingen den
samme personen som da de kom.

Det kan man ikke være.

Etter så mye strid er det umulig-

-å være den samme personen
som man var da man dro.

La oss være!

De er der borte.

Etter en stund innser man
at dette er ens hjem det neste året.

De neste tolv månedene
skal en fyr prøve å skyte meg.

Hei! En fyr sitter i et hus der borte
og skyter på oss.

I åpent terreng løp man alltid
til neste dekning.

Bli der! Kulene traff sandsekkene
så snart jeg gikk ut.

Fy søren!

Hva er det?

Det høres ut som fire-fem gevær.

Nei, nei. Har han et hull i øret?

Ja, de lapper ham sammen nå.

Vi hadde en kranarbeider
i COP Michigan.

Vi måtte bruke sivile arbeidere.

Det gir penger til lokalbefolkningen
og gir oss et bedre forhold.

Taliban misliker
innfødte som hjelper oss.

Han ble skutt i hodet.

En av kulene snittet hodet.

Den laget en perfekt kanal
langs kraniet.

Kulen fulgte kanten av hodet,
men gikk ikke inn i hodet hans.

Det var det heldigste jeg har sett.

Det var nok en vekker.

Vi forstod hvor vi var nå.

-Trenger du meg, sir?
-Hvilket kjøretøy er jeg i?

Det var en helt vanlig dag.
Vi foretok de vanlige sjekkene.

Vi dro fra COP Michigan.

Man får en rolig
og fattet innstilling.

Det er så vanlig. Men man
mister aldri den usikre følelsen.

Vi må gå og fikse noe teknisk utstyr.

Det er bare én vei inn og ut.

Sjåføren, skytteren
og jeg var de beste.

Vi var i fremste kjøretøy hver gang.

Vi holder 30-40 meter
mellom kjøretøyene.

Jeg sitter foran
og gransker veien som vanlig.

Vi har ingen problemer i landsbyene.

Det virket som en grei patrulje.

Alt er som normalt.

Det var en stor eksplosjon foran oss.

Forbanna veibombe!

Petry ble kastet ut av kjøretøyet.
Han ligger på noen store steiner.

Vi kommer bakfra!

En voksen manns skrik
avslører hvor ille det er.

Ja, det var skikkelig ille.

Det så slettes ikke bra ut.

Johnson, Herrera, dere jobber
for legen. Gi ham alt han trenger.

Det viktigste var å stabilisere Kyle-

-og få ham bort derfra.

Hvordan går det, Kyle?

Jeg vet at jeg har
brukket ryggen og nakken.

Hodet er knust
og jeg får ikke røre bena.

Det lukter jord og blod.

Og det lukter død.

Da jeg kom bort,
så jeg at Charles allerede var borte.

Jeg roper: "Går det bra, Chisholm?"

Jeg fikk ikke noe svar, så...

Vi hadde mistet Chisholm.

Det er første gang...

...jeg gråt på utgrupperingen.

Jeg fikk høre at vennen min var død.
Det føltes som et mareritt.

Du må ringe linje ni.

To døde. En haster.

Dessverre for meg var det ikke første
gang jeg mister menn og venner.

Men for de fleste av dem
var det første gang.

De mistet venner, brødre.

Det er ikke lett å ikke bryte sammen.

Men man har flere menn med seg,
som trenger noen til å lede seg.

Forbered dere på motangrep.
Det er radiotrafikk.

På Talibans håndholdte radioer
snakket de om et bakholdsangrep.

LT! Det er radiotrafikk!

De sa: "Drep dem alle!"

Det kan komme et nytt angrep.

Det blir så mye.
Vi har ingen kontroll.

Heng i!

Man vet ikke om de angriper.

Herrera, du ser på den fjelltoppen.

Det var som om jeg ønsket
at noe skulle skje.

Man får sjansen til å ta igjen.

Den beste måten å sørge over
en venn på, er å drepe drittsekkene.

Vi trenger en bombe.

Det virket som to-tre stillinger.

En skarpskytter!

Kulen går inn i halsen
og ut gjennom ryggen.

De er aldri i tvil
om skal bære en såret bror.

Det er båndet man deler.

NORRSKEN