Original subtitles

Kystvakten fikk et nødanrop

fra noen tullinger på en yacht.

Jeg mener muligens… mord-merkelig.

Håndleddet ditt bærer preg av å ha båret en klokke.

Stjal den ikke.

Vi må handle raskt.

Det blir ikke noen undersøkelse uten liket.

- Da må vi bare bli kvitt Grace. - Hva sier du?

Og ingenting noen gjør vil endre på det.

Liket til faren din ble skylt i land i morges.

Han kan ikke være død!

Sant å si, tror jeg ikke noen

sørger over ham.

Dødelig Dame

Bare tre avsnitt til, og så kan jeg legge meg.

Jo, takk du.

Jessica! Jessica, er du der?

Ethan, du burde ikke være ute på en slik kveld.

Jeg vet det. Tror du jeg er en dumrian?

Ikke still spørsmål med åpenbare svar.

Du har det visst bra.

Det er i hvert fall ikke noe i veien med tungen din.

Ikke ofte vi ser en så sterk orkan så langt nord.

- En dødelig dame denne her. - Takk for omtanken,

men jeg har stearinlys og ved, og jeg skal legge meg.

Siden du er trygg, skal jeg gjøre det samme.

Kystvakten fikk et nødanrop fra noen tullinger på en yacht.

Tror du de klarer seg?

Jeg når dem ikke før det klarner.

Ville du ikke trodd at folk hadde mer vett?

- God natt. - Natta.

- God morgen, Nils. - God morgen.

- Morn. - En god morgen for fisken?

Helt klart. Alltid det etter en storm.

- Så ikke Ethans båt. - Han dro for en time siden.

Hjelper noen som ble værfast i stormen.

- Går det bra med dem? - Jeg vet ikke.

Mistet radiokontakten.

Be ham ringe meg når han kommer, greit?

Unnskyld meg. Dette er privat eiendom.

- Er du huseieren? - Jeg bor her.

Ikke la ugresset få et slikt fotfeste.

For fin hage til å bli ødelagt.

Fløyelsblomstene vil ikke spre seg, Mr…

Navnet er Ralph.

Jeg er fryktelig sulten, men jeg tror ikke på almisser.

Hvis du kan unnse frokost, skal jeg jobbe for det.

Beundringsverdig. Jeg vet ikke hva du kan gjøre.

Vinduskarmene trenger maling. Kanskje hele huset.

Jeg er direkte av meg.

Jeg også. Kom inn så steker jeg egg.

Egg blir bra så snart jeg blir ferdig her. Arbeidet først.

Ja, jeg har loftet rundt så lenge jeg kan huske.

Men du skal vite at jeg ikke er noen boms.

Jeg arbeider for det jeg får.

Jeg har lest denne.

God bok.

- Du skrev denne! - Det gjorde jeg.

Mrs. Fletcher, du overrasker meg.

Ralph, du er ikke overrasket i det hele tatt.

Faktisk er du full av sprøyt.

Sett deg og spis nå.

Du feilbedømmer meg.

Nei, du feilbedømmer meg.

Den boken er et upublisert eksemplar. Den er ikke utgitt enda.

For det andre, klærne dine er kanskje slitte, men nydelig skreddersydd.

Det heter å loffe, ikke lofte.

Og håndleddet ditt bærer preg av å ha båret en klokke.

Hvor har du gjemt den, Ralph?

- Jeg har ikke stjålet den. - Det trodde jeg ikke.

- Hvordan liker du kaffen? - Bare svart.

Jeg har vært på loffen.

Men som du gjettet, ikke så lenge.

Selskapet pensjonerte meg etter 42 år,

ga meg en liten pensjon og den tidligere nevnte klokken.

Jeg innså plutselig at det er mye jeg ikke har sett.

Jeg hadde to valg foran meg,

å hoppe på en turistbuss med de andre gamlingene,

eller å se Amerika fra bakkeplan.

- Sint? - Nei, hvorfor det?

Som du sa, det er mye her som må gjøres,

- hvis du er interessert? - Hvor begynner vi?

- Hallo. - Mrs. Fletcher. Amos Tupper.

- God morgen, sheriff. - Beklager at jeg forstyrrer,

men Ethan Cragg tauet inn den yachten.

Gikk det bra med dem?

De har det bra. Yachten er skadet.

Den er ankret opp forbi skjæret.

Noe veldig merkelig har skjedd her nede…

- Hva mener du med merkelig? - Jeg mener muligens… mord-merkelig.

Mord?

Kjære vene. Jeg kommer med en gang.

- Mord i denne byen? - Jeg beklager, jeg må dra.

Jeg prøver å holde meg opptatt ute, hvis du vil.

Jeg tror det er best.

Jeg sa til ham at du ikke trengte å komme hit.

Ethan, hold munn. Det er offisielle saker.

Det var ikke mord. De jentene kunne ikke ha gjort noe sånt.

- Særlig sin egen pappa. - Kan du fortelle hva som har skjedd?

En rik kar som heter Stephen Earl. Selger noe slags sminke.

Ja, kosmetikk. Mark of Earl.

Han seilte med sine fire døtre.

Det er dem der borte. Og i går kveld, i stormen…

Hvorfor ikke la damene fortelle det?

- God idé. - Damer.

Dette er Ms. Fletcher, en god venn

som jeg rådfører meg med.

Fortell henne om hva som skjedde på båten.

Husk manerene dine. La meg møte alle først.

Beklager. Dette er Nancy Earl.

- Nan. Hallo. - Hallo, Nan.

Den er nydelig. Har du strikket selv?

- Nei, men jeg designet den. - Den er flott.

- Takk. - Maggie Earl. Jeg leste boka di.

- Den var festlig. - Takk. Den var festlig å skrive.

- Og dette er Lisa Earl. - Shelby.

- Shelby. - Lisa Earl Shelby.

Mannen min har fått beskjed. Han er på vei.

- Så fint. - Og jeg er Grace Earl Lamont.

Mannen min har ikke fått beskjed.

Han dro for fire år siden, og ingen har hørt fra ham siden.

Jeg tror vi blir mer komfortable inne.

- Vi dro for fire dager siden. - Bare dere?

- Og pappa. - Vi hadde vært på sjøen i tre netter.

Vi visste om en storm, men trodde den gikk tilbake mot sjøen

- før den kom så langt nord. - De pleier det.

Da vi innså feilen vår var det for sent.

Vi lå under dekk, og det var litt etter midnatt.

Vi var fem kilometer øst for Monhegan-øya.

Båten gynget voldsomt,

og vi innså alle at far var oppe.

- Lisa kom opp først. - Vinden raste.

Det regnet kraftig, jeg kunne såvidt se.

Det var da jeg kom opp dit og så Lisa gå mot far,

og plutselig traff en enorm bølge båten,

og han ble skylt over bord.

- Det var grusomt. - Jeg prøvde alt.

Jeg prøvde å gå via gelenderet til ham, men han var borte.

Maggie og Nan hadde også kommet opp,

og vi forstod samtidig at det var håpløst.

Virker ganske rett fram for min del.

Ja. Tydeligvis ikke for sheriffen din.

- Hva med deg, Mrs. Fletcher? - Meg?

Jeg spurte om når vi kunne forvente en rettsmedisinsk undersøkelse.

- Han mente det var upassende. - Med tanke på at dere fire

skal dele et gods verdt, hva, flere millioner dollar?

Hundre millioner.

Magefølelsen min sier at det er spesielle omstendigheter her,

og før vi slår fast en dødsårsak, vil jeg se liket.

Liket skylles nok opp på land i kveld. Garantert i morgen.

Kom igjen. Vi har samarbeidet så godt vi kan.

Vi henter tingene fra båten.

Greit, Ms. Fletcher, hva mener du nå?

Ingen kommer til å gå kledd i sort veldig lenge.

Jeg snakker om skittent spill.

Hundre millioner dollar er nok av motiv.

Du leser for mange av bøkene hennes.

Så mye vet du, Ethan. Jeg har ikke lest én eneste.

Damer, tilgi meg. Jeg har glemt gjestfriheten min.

Jeg har et stort hus bare til meg. Dere er velkomne som gjester.

Vi har reservasjoner på det lokale gjestgiveriet.

Men takk skal du ha.

Ja, det var snilt av deg.

Kaptein Cragg, kan du prøve å få tak i en drosje?

- Jeg skal ringe, Ms. Earl. - Du må unnskylde søsteren min.

Taktfullhet var aldri Lisas styrke.

Dere er nok opprørt alle sammen.

Egentlig ikke.

Ikke mye kjærlighet gikk til spille

mellom Stephen Earl og døtrene hans.

Og hvorfor skulle det?

Det var han som ødela ekteskapet mitt.

Han blandet seg bestandig i Nans privatliv.

Og han reduserte stakkars Maggie til en kjedelig husfrue.

Sant å si,

så tror jeg ikke noen av oss sørger over hans død.

Ha meg unnskyldt.

Ralph?

Hallo? Hei, Letitia.

Hva?

Paris? Er du… Vel, hvor mye?

Mozart?

Mat for sjelen.

Et tomt hode er nesten like ille som en tom mage.

Jeg rensket ferdig ugresset.

Ikke så mye å gjøre uten materialer. Maling, treverk.

Du ringte vel ikke Frankrike for et pristilbud?

- Hva? - Telefonselskapet ringte

med kostnadene for Paris-samtalen.

Ni dollar og 97 cent. Må ha vært en kjapp prat.

Nei, det er Paris i Kentucky. En venn er hesteoppdretter der.

Bare rolig. Jeg skal betale.

Er det før eller etter hesten har løpt?

Mrs. Fletcher, det er ikke noe sånt.

- Hvordan var mordet? - Hva?

I byen. Sheriffen. Telefonsamtalen.

Det var ikke noe mord. En mann ble skylt over bord i stormen.

Bare et ulykkelig uhell.

Et uhell? Virkelig? Noen lokale?

Ralph, hva om du roer ned den morbide nysgjerrigheten litt.

- Vi har arbeid å gjøre. - Greit det.

Kom igjen. Det er noe du må se.

Her borte.

Ser du der hvor treverket har begynt å råtne?

Det trenger ny maling og kitt,

ellers blir det mye trekk i vinter.

Det er det alt. Kan du fikse det?

Ja. Trenger 10-15 dollar til materialer.

Det er et røverkjøp.

Bortsett fra et godt måltid,

er det jeg liker best en god pipe.

- Mannen din sin? - Ja.

Han hadde god smak. Fin merskumspipe.

Du kan få den.

Å nei, det kan jeg ikke ta imot.

Ralph, jeg vil at du skal ha den.

Det er bedre at du bruker den enn at den samler støv.

Jeg er like opprørt som noen annen over Mr. Earls død.

Men selv i sorgen må vi være realistiske.

Dårlig håndtering vil skade Mark of Earl finansielt.

- Vi må handle raskt. - Hva foreslår du?

En rettsmedisinsk uttalelse

slik at etterfølgeren kan ta ledelsen.

Jeg forstår at du har et problem, Mr. Earl.

- Shelby. - Shelby.

Men det blir ikke noen undersøkelse uten liket.

Er du sprø? Liket dukker kanskje aldri opp.

Kanskje ikke.

Jeg mistet kona mi for flere år siden. Mange år siden. Det var tøft.

I lang tid kunne jeg ikke snakke om henne. Så slo det meg.

Ved å anerkjenne hva hun hadde vært,

hvor mye hun hadde betydd for meg,

det var en måte å holde henne i live i hjertet mitt.

Det er en fin tanke, Ralph. Jeg skal huske på det.

- Har du noen barn? - Nei.

Frank og jeg fikk aldri den velsignelsen.

Velsignelse.

Med din tillatelse vil jeg gjerne unnskylde meg.

- Du skal vel ikke dra? - Jeg har noe jeg må gjøre.

Kanskje jeg kommer tilbake i kveld. Det spørs.

Jeg lar døren være ulåst, i tilfelle jeg sover.

Nei.

Folk har en tendens til å la praten gå.

Vel, god natt.

Ethan, hvor er du?

Ethan?

Jeg er der jeg skal være. Hva gjør du her?

- Jeg kom for å få hjelp og råd fra deg. - Du vil ha hjelp og råd fra meg?

Én gang må være den første.

Vel, jeg tok skrekkelig feil. Hvordan visste du det?

Ethan, virket det ikke rart at jentene

visste akkurat hvor de var midt i en storm?

Vi bør ringe sheriffen.

Mrs. Fletcher, historien vår er sann.

Nei, Grace. Jeg tror ikke det.

Dere sa at faren deres ble skylt over bord rett etter midnatt.

- Det stemmer. - Og at dere var fem kilometer

- øst for Monhegan-øya? - Ja.

På den tiden ved det stedet

ville yachten deres ha vært midt i stormens øye.

Sjøen ville ha vært blikkstille.

- De tok feil av posisjonen. - Vi hadde seilt oss bort.

- Ja, akkurat. - Nei!

- Maggie, ikke… - Vi var ikke bortkomne.

Og han ble ikke skylt over bord.

Mrs. Fletcher har rett.

Min fars død var ingen ulykke.

Jeg drepte ham.

Kan du ikke fortelle hvordan det skjedde, Miss Earl?

Pappa døde ikke i går kveld.

Det var kvelden før.

Vi var alene på dekk.

Han var full og vi kranglet som vanlig.

Jeg husker ikke hva det handlet om,

søstrene mine, penger.

Det spiller ingen rolle.

Han kunne krangle om hva som helst.

Jeg hadde en pistol i veska. Jeg har den som beskyttelse.

Han kom mot meg.

Jeg husker så vidt

at jeg tok den ut

og skjøt to ganger.

Så…

Vi var under dekk og hørte to skudd.

Da vi kom opp var fars kropp borte.

Det var blodflekker og pipen hans lå der, fremdeles varm.

Vel, for Guds skyld, du kan ikke klandre henne.

Etter alt hun har utholdt.

Alle år med å ta imot ordrene hans,

og ofret det livet hun kunne ha hatt selv.

For hva da?

Jeg beklager, Miss Earl, men jeg må arrestere deg.

Ikke uroe deg. Jeg ringer New York.

Vi skal skaffe deg landets beste advokat.

Noe plager deg, Jessie. Jeg kjenner det blikket.

Jeg vet ikke. Kanskje jeg er gal.

God kveld, Ethan. Ms. Fletcher.

- Er det morgendagens avis? - Rykende fersk.

Døtrene bor her, det er stor etterspørsel,

jeg ville være tidlig ute.

- La oss se. - Du må betale, Ethan.

Du har feil historie, Bailey. Se her, Jess.

Mine fakta stemmer. Jeg er profesjonell.

I kveld er du en profesjonell døgenikt.

- Han ble skutt, ikke druknet. - Hva?

Jonathan, er du sikker på at det er Stephen Earl?

Ja. Jeg tok bildet fra omslaget

på en bok de hadde på biblioteket.

- En gammel bok? - Kanskje 20 år siden den var i trykk.

Greasepaint Millionaire. Tittelen.

Fyrens selvbiografi, om veien fra skuespiller

og at han nærmest snublet over sminkebransjen.

- Ethan, vi må dra. - Hvor skal vi?

Til meg.

Forsiktig hva du skriver om det, Mr. Profesjonell.

Ralph, hallo?

- Ralph? Hvem er Ralph? - Ralph?

Er du her?

Jessica? Hva er det som foregår her?

- Ralph? - Jessica!

Han var her, Ethan.

- Hvem var her? Ralph? - Stephen Earl.

- Den døde fyren? - Han er ikke død.

- Selvsagt er han det! - Han er ikke død. Han var her.

- Stephen Earl? - Nei, Ralph.

Bare at Stephen Earl og Ralph er den samme.

Jeg snakket med ham. Han slukte to porsjoner kokt torsk der borte.

- Jeg tror det, i hvert fall. - Nå kommer det seg.

Det bildet utgjør ham ikke rettferdighet.

Men han var en skuespiller.

Jeg er overbevist om at han var her. Han var like levende som deg og meg.

Jeg vet ikke hvorfor jentene lyver, men i morgen skal jeg finne ham

- og bevise at jeg ikke er skrullete. - Du er skrullete!

Noen ganger spinner du mer i sirkel

enn romerske lys på nasjonaldagen, som nå!

Men hvis du er så sikker, skal jeg hjelpe deg å lete.

Hent den, gutt, hent!

Gå og hent den!

Hvor er den, Mack? Hvor er den?

Beklager å utsette dere for dette, men jeg må bekrefte identiteten.

Damer, tilgi min formodning,

men hvis dere ikke har lagt de endelige planene,

står jeg klar til å bistå dere i sorgens time.

Spar salgsargumentene, Elias. Rettsmedisineren kommer snart

for å hente liket til obduksjon.

Jeg beklager, damer, men slik er loven.

- Sheriff, liket, var det… - Ja.

Lisa, Nan, jeg er så lei for det.

Jeg kan ikke tro det. For litt siden var han så full av liv.

- Han var det. - Kom igjen, vi har papirer å fylle ut.

Unnskyld meg. Har dere noe imot om jeg går inn og tar farvel?

- Men du kjente ham ikke? - Det føles likevel slik.

Terry?

Nan?

Herregud. Jeg kan ikke tro det.

- En slektning? - Nei, men han skulle ønske det.

Jeg hørte nyhetene og fløy rett hit.

- Nan. Jeg er så lei for det. - Jeg vet.

For et år siden var de forlovet, og så bare dro han.

Nan.

Han valgte riktig tidspunkt å komme tilbake på.

- Ser fredfull ut, gjør han ikke? - Nei, Mr. Cobb. Han ser død ut.

Og det gjør meg sint.

Hvor lenge vil du si han var i vannet?

Det vet jeg ikke.

Rettsmedisineren kan nok anslå det.

Det bør han.

HILL HOUSE I CABOT COVE

Hvis du mistet noen, ville du vært opprørt.

Opprørt? Selvsagt er du opprørt. Det er jeg også.

Men ikke prøv å si at du elsket ham.

- Han var faren min. - Jeg vet det.

Og plutselig overveldes du av anger?

- Veldig rørende. - Du er grusom.

Og du er dum!

Hva var greia med en ulykke i stormen, og å lyve for Maggie?

Hun er søsteren min.

Hun har også krav på en fjerdedel av alt.

Med mindre hun er skyldig. Uten henne økes din andel med ni millioner.

Tenkte du på det, kjære kone?

- Nei. - Nei.

Spiller ingen rolle.

Maggie er eliminert. Nan blir ikke noe problem.

Hun etterjager designdrømmen i New York.

Da gjenstår det bare å bli kvitt Grace.

Hva er det du sier?

Lisa, du tror ikke jeg mente…

For en morbid fantasi

som lever i sinnet ditt, eller hva?

Jeg snakker om forretninger, ikke mord.

Sett deg her, er du snill, Miss Earl.

Takk, Emma.

- Hva er det, sheriff? Noe nytt? - Ja.

Ms. Fletcher ba om å få være her. Jeg håper det går bra.

Så klart. Hva skjer?

Jeg ville ikke si noe før vi hadde bekreftet identiteten,

men din fars lik ble funnet i dag tidlig.

- Hva? - Skutt to ganger i brystet.

Nei! Det er umulig! Han kan ikke være død!

Det er en merkelig ting å si,

etter at du tilsto å ha drept ham i går.

Kanskje jeg tilsto, men jeg har ikke drept ham!

- Hva? - Jeg drepte ham ikke!

Historien var en løgn.

Han forlot yachten frivillig, i live,

på en oppblåsbar flåte han hadde gjemt unna.

Vent litt nå. Ro helt ned og ta det fra begynnelsen.

Alt var lureri.

Vi hadde planlagt alt, seilturen.

Alt ble organisert for å avsløre lykkejegeren Terry Jones.

Ja.

- Din søsters tidligere forlovede. - Karen vi møtte for en time siden?

Da Terry dukket opp for et år siden, sjekket far ham.

Han var kun interessert i Nans penger.

- Så far betalte ham. - En bestikkelse?

Over en halv million dollar.

Pappa satt én betingelse.

Nan skulle ikke vite om pengene.

For seks måneder siden fikk pappa et hjerteinfarkt

og ble besatt av ideen

om at Terry ville oppsøke Nan etter hans død.

Jeg tror jeg forstår. Dere fant på det falske mordet

for å lure frem lykkejegeren.

- Nettopp. - Bare et øyeblikk!

Jeg ser ikke noe falskt mord her.

Amos, vær stille. La henne snakke.

Jeg avfyrte skuddene lenge etter at far dro.

Far skulle gjemme seg langs stranden,

og vente på at Terry kom.

Så skulle pappa dukke opp og bevise for Nan at han var en dårlig mann.

Damer, jeg har fremdeles et lik med to kuler i brystet.

Ja, og du har et lik med en pipe i lommen.

Det har jeg, men hvordan visste du det?

Jeg ga det til Mr. Earl i forgårs

da han spiste middag hos meg.

- Hva? Var han… - Jeg tror også, sheriff,

at rettsmedisineren vil oppdage to ting.

Én, at de to kulene ikke kom fra Maggies pistol,

og to, and liket ikke har vært i vannet i tre dager.

Hvis du ikke har noe imot det,

venter jeg til rettsmedisineren forteller det.

Helt i orden.

Hei, Jessica. Ser du etter søstrene?

Nei, jeg ser etter Mr. Terry Jones. Bor han her?

Ja, han er i rom 212. Men han er ikke her nå.

For 20 minutter siden dro han og Nan til kirken.

Takk, Madge.

Å, Mrs. Fletcher.

- Du er løslatt! - Jeg prøvde å ringe for å takke deg.

Som du forutså, skuddene som drepte pappa

sier rettsmedisineren kom fra en 32-kaliber, ikke min pistol.

Sa han hvor lenge han lå i vannet?

Han var ikke sikker. Men ikke mer enn 12 timer.

Vi er lettet over at Maggie er renvasket.

Jeg også. Da gjenstår bare ett lite spørsmål.

- Hvem drepte Stephen Earl? - Mrs. Fletcher?

Du virker som en hyggelig gammel dame,

men dette er et familieanliggende.

Vi trenger ikke at fremmede stikker nesa rundt.

Du får unnskylde, Mr. Shelby, men Mr. Earl var ingen fremmed.

Ikke for meg. Og nesa mi er akkurat der den hører hjemme.

Unnskyld meg.

Nan, jeg har alltid elsket deg.

Er det derfor du dro din vei?

Jeg sa det. Faren din ville ruinere meg om jeg ble.

Jeg beklager, Terry. Det har jeg vanskelig for å tro.

Nan, vi burde kun snakke om én ting nå, bryllup.

Fordi, tro meg, jeg vil være med deg for alltid.

- Er du sikker på det? - Helt sikker.

Vel, jeg er glad på dine vegne.

Men akkurat nå er ikke jeg sikker på noe, aller minst meg selv.

Så hvis du kan unnskylde meg, trenger jeg å være alene.

Hallo.

- Mrs. Fletcher, ikke sant? - Og du er Mr. Jones.

- Ja. - Nå som formalitetene er overstått,

la oss snakke om hvem som drepte ham.

- Det har ikke jeg svaret på. - Utenfor kirkegården

sa du at du hørte om Stephen Earls død

i morges på nyhetene i Kentucky, og fløy rett hit.

I virkeligheten fikk du høre om dødsfallet i går rundt tolv,

- fra Stephen Earl selv. - Det er galskap.

Telefonselskapet sier noe annet.

Vi får la sheriff Tupper avgjøre.

- Ha det bra, Mr. Jones. - Vent.

Jeg mottok en samtale i går, fra en reporter.

Det kan ha vært ham. Han var litt av en skuespiller.

- Jeg vet det. - Han fortalte om skuddene,

sa at han visste om forholdet og ønsket en kommentar.

Så jeg ga ham en. Jeg skal ikke repetere det her.

Jeg er kjent med de fleste gloser, Mr. Jones.

- Og så da? - Jeg fløy hit.

- I går. Ikke i morges. - Det stemmer.

Før du får feil idé, la meg fortelle deg hva som skjedde, greit?

- Det vil hjelpe. - Jeg fløy fra Portland i går kveld.

Til min overraskelse stod Nan og ventet.

Maggie hadde fortalt Nan om gamlingens lureri.

Det er noen, som Maggie, som har troen på meg.

Vi tilbrakte natten sammen på et motell nær flyplassen.

Vi lurte på hvor hun var.

Like før soloppgang kom hun tilbake.

Jeg sov lenge. Klokken 11.00 skulle jeg fly tilbake,

da jeg hørte nyhetene om Stephens død på TV.

- Jeg kjørte hit for å støtte Nan. - Naturligvis.

Jeg vet hva du tenker, men du tar feil.

Jeg elsker Nan og hun meg,

og ingenting du eller noen andre gjør, vil endre på det.

- Emma, er sheriffen her? - Niks.

- Kan du fortelle hvor han er? - Muligens.

Vet ikke om jeg burde.

Jeg vet det er ganske avslappet her,

men det finnes tider da jeg må ivareta konfidensialiteten.

Sheriffens kontor.

Elroy, hvor har du vært? Sheriffen leter etter deg.

Han er ved Cotter-stranden med et letemannskap.

Ja… for noen timer siden

fikk han en anonym lapp i postkassen.

Den som skrev den sa at det var noe trøbbel der i går kveld rundt ti.

Mrs. Fletcher, vent litt!

Er det ikke på tide å ringe til statspolitiet?

Trengs ikke, jeg har kontroll. Jeg fant båten.

Og hva mer? Døde krabber og rustne ølbokser?

Mordvåpenet må være her et sted.

Sheriff!

- Her kommer hjelpen. - Opp med hodet. Du ville ha frivillige.

Sheriff, hva er det jeg hører om en lapp?

- God kveld, Ethan. - God ettermiddag.

- Kommet for å lete? - Nei, for å lese lappen.

Siden du har kommet helt hit får du vel lese den.

Du har ikke tatt fingeravtrykk.

Ikke etter at Emma ble ferdig. Peanøttsmør, syltetøy.

- Hvem vet hva det er. - Sheriff.

Hva har du der, Fred?

Fant disse halvveis begravd oppe ved hotellet.

- Ser nye ut. - Halvveis begravd?

- Ja. - Hælen mangler på denne.

- Betyr det noe? - Vet ikke.

Hva tror du… Ms. Fletcher!

Jessica, hva er det?

Halvveis begravd er delvis eksponert, ikke sant?

Jo da, har du ferten av noe Jess?

Som jeg trodde.

Jaggu… Smart arbeid.

Ikke noe smart med det. Det er logisk.

Finner du en sko uten hæl, må hælen befinne seg sted.

Nå må vi bare finne ut av hvem disse tilhører.

Jeg er ganske sikker på at skoene tilhører Miss Nan Earl.

Jeg forstår ikke dette.

Jeg er sikker på at de var her i går.

Jeg pakket dem aldri ut. Jeg skulle bruke dem i New York.

Kanskje jeg la dem i skapet.

Er det disse, Miss Earl?

- Ja, det er mine sko. - Er du sikker?

Helt sikker. Det er eget design, spesiallaget.

- Hvor fant du dem? - Du hadde rett, Ms. Fletcher.

Jeg er lei for det. Vi fant dem på stranden

nær det stedet faren din ble drept.

- Jeg drepte ikke faren min, sheriff. - Men det er dine sko.

- Ja, men… - Nan, gjør meg en tjeneste. Prøv dem.

Jeg har jo sagt at de er mine.

Kanskje det, men bær over med meg.

Greit.

Passer perfekt.

Beklager, men jeg må arrestere deg

- for drapet på Stephen Earl. - Sheriff.

- Nan er ikke skyldig. - Kanskje ikke i en av bøkene dine,

men dette er bevis nok for meg.

Det var du som fortalte at det er hennes sko.

Hennes sko, ja. Men jeg sa aldri at hun er skyldig.

På den andre siden,

kunne det være lurt å sette henne i varetekt.

Det høres bedre ut.

Én ting, bare.

Kan dere begge holde dette beviset hemmelig?

Sheriff, hva foregår?

Jeg hører at du har Nan innelåst.

Det stemmer. I morgen låses hun inne i Portland.

- Hun anklages for mord, Mr… - Jones.

- Enkelt og greit. - Du høres enkel ut.

Nan kunne ikke ha drept faren sin, for hun var med meg i Portland.

- Ms. Fletcher sier så. - Mordet var klokken 22.

Vel, jeg er ikke så sikker på det.

Lappen her sier at det kan ha skjedd rundt 22,

men rettsmedisineren sier kanskje så tidlig som 19.30.

- Hun hadde tid. - Latterlig.

Kanskje dere var sammen om det.

- Vent et øyeblikk. - Dere sjekket inn 21.00,

men ingen så dere etter det.

Dere kan ha kommet tilbake, drept ham og returnert.

Det er galskap, sheriff. Jeg forlot aldri Portland.

Jeg tror ikke at Nan er skyldig.

Men hvis hun drepte ham først, og så kom til meg…

- Jeg vet ingenting om det. - Jeg håper ikke det, for her

likestilles en medskyldig med drapsmannen.

Mens du er her kan du like gjerne besøke henne.

Takk, men jeg må ordne noen ting.

Vel,

hørte du det?

Ja. Jeg hørte det.

For en kveld!

Nathan Hale, vi har ankommet!

Brian, vær stille. De kan ha hørt deg.

Det håper jeg. Kom igjen. Vi feirer.

Hotelleier, finn frem champagnen!

Vi sendte nettopp avgårde advokaten, og vi skal feste!

Mrs. Fletcher, har du kommet for å delta i festlighetene,

eller pleier du å henge her på lørdager?

Grace! Tilgi oss, Mrs. Fletcher.

Vi har feiret frifinnelsen min.

Maggie, jeg beklager. Dere trenger nok den advokaten likevel.

- Nan er arrestert. - Hva?

Arrestert Nan? Hva? Det er sprøtt.

- Hva snakker du om? - Sheriffen oppdaget

en skohæl som satt fast mellom steinene på stranden.

Nan innrømmet at det var hennes, men skoene er savnet.

Knakk hun hælen på stranden i går?

Rett ved drapsstedet.

Et øyeblikk. Dere fant en hæl, men ingen sko?

Det stemmer. Dette er fornærmende antagelser,

men jeg vet hvordan søstre er.

Hvordan de låner klær fra hverandre og, vel,

er det mulig at en av dere kan ha brukt de skoene?

Du har rett, Mrs. Fletcher. Det er fornærmende.

Er det mulig at hun kan ha tatt feil?

At hælen ikke er fra hennes sko?

Vil du lete gjennom rommene våre?

- Ja. - Du skal ikke lete på mitt.

Ikke du, og ikke uten ransakelsesordre.

Kom igjen. Vi legger oss.

I motsetning til søsteren min har jeg ingenting å skjule.

Rommet mitt er utenfor, let alt du vil.

Du må gjerne se på mitt rom etterpå.

Vi bruker forskjellig størrelser,

og jeg bruker ikke rosa.

Maggie, jeg er så trøtt. Jeg kommer nok til å sove lenge.

Når sheriffen kommer, kan du gi dette til ham?

- Klart det. - Takk. God natt.

Det var ikke veldig omtenksomt.

Nå må jeg få reparert det vinduet.

- Du ventet meg, ikke sant? - Det vet du.

Jeg var ikke sikker.

Men da jeg åpnet posen og fant dette,

skjønte jeg beskjeden.

Jeg forsnakket meg vel?

Utenfor Graces rom sa du at du ikke bruker rosa.

Og du sa aldri at skoene var rosa, gjorde du?

Nei, det gjorde jeg ikke.

Hvis det er til trøst, visste jeg at du var skyldig før det.

Hvordan da?

Fordi alt pekte mot en åpenbar sammensvergelse mot Nan.

Ikke åpenbar. Hun kunne ha gjort det.

- Hun og Terry. - Nei.

De skoene beviste også at hun ikke drepte faren sin.

Det er steinete der ute. Ikke et sted for bare føtter.

Hvis Nan hadde mistet skoene måtte hun ha gått

noen hundre meter på stein for å forlate stranden.

Inne på rommet hennes da jeg ba Nan

om å prøve skoen, visste jeg svaret,

men jeg ville se fotsålen hennes.

De var uten merker.

Når sammensvergelsen var åpenbar,

var det også åpenbart hvem som stod bak.

Den som, med søsterlig kjærlighet, hadde fortalt Nan

om Terry Jones sin ankomst i Portland,

for å forsikre at hun ikke hadde alibi.

Utgitt som Cupid,

prøvde du egentlig å få henne anklaget for mord.

Du er veldig dyktig, Mrs. Fletcher.

Bare logisk. Du er den dyktige, Maggie.

Å utnytte faren din sin plan,

faktisk tilstå at du skjøt ham,

vel vitende om at politiet ville frikjenne deg.

Jeg hatet ham for det han gjorde mot meg.

Hele livet mitt ble brukt på å oppvarte den mannen, Mrs. Fletcher.

Bevare freden,

passe hjemmet hans,

og for hva da, kjærlighet?

Verdsettelse?

Den eneste

som fikk ekte kjærlighet var Nan.

Og ja, jeg hater henne også.

Han skulle ha elsket meg.

Jeg er den som ga ham alt.

Jeg er lei for det.

Jeg liker deg.

Det gjør jeg virkelig.

Men jeg må beskytte meg selv.

Kjære vene. Du truer meg vel ikke?

Det vil se naturlig ut.

Du var hjemme alene.

En forsvarsløs enke.

En innbruddstyv kom inn.

Du overrasket ham. Det var en slåsskamp.

Maggie, for en smart dame, har du skapt et dårlig scenario.

For det første har vi ingen innbruddstyver her.

For det andre, i det øyeblikket jeg hørte ruta knuse

ringte jeg sheriff Tupper.

Han har lyttet til hele samtalen vår.

Sheriff, du burde komme hit.

Jeg har en ung kvinne her som ønsker å melde seg.

Jeg vet hvordan søstrene mine følte det,

men faren min var en ålreit mann, Mrs. Fletcher.

Ja. Ikke glem at jeg kjente ham, en kort stund.

Jeg tror at hvis du gir kjærlighet, får du det igjen.

Ikke alltid. Jeg føler meg så dum.

Pappa hadde rett om Terry, jeg burde ha sett det.

Hvorfor det? Terry er en lur, ung mann.

Jeg synes synd på den neste som får ham.

Tusen takk.

- Jeg skal skrive. Jeg lover. - Ja, gjør det.

- Greit. Ha det. - Morn'a.

Ta vare på deg.

Vi tok med de andre tre til yachten deres.

- Det var snilt av deg. - Ikke noe snilt ved det.

Jeg var glad for å bli kvitt dem. De fortjener hverandre.

Det er høyvann og god strøm.

Nils Andersen sier at havabboren stimer ut forbi skjæret.

- Er det en invitasjon? - Hvis du vil.

Hva venter du på, grinebiter?

Jeg skal lære deg om dyphavsfisking.

- Virkelig? - Jepp.

Du vil at jeg skal sette agn på kroken din også.

Så klart. Du gjør da alltid det?

Undertekst (norsk): Deluxe Media Oversatt av: Therese Annett Paulsen