Original subtitles

Vi har 650 tonn atomavfall i midlertidige beholdere.

Og de eldste brytes ned.

Jeg vil ikke sitte med ansvaret for at halve Sverige blir en radioaktiv ørken.

Det er noe med strukturen som vi aldri har sett før. Og ingen vet hva det er.

- Det er et mirakel. - Hvorfor er du så populær?

- Jeg skjøt noen. - Den har fraktet noe med seg.

- Ikke insinuer at jeg er utro! - Er du redd mamma også skal merke det?

- Vi må gå, for det kan løsne stein. - Hører du?

Jeg skulle slippe ned en geigerteller. Men han skiftet ut innholdet.

Dette er eldre enn selve grunnfjellet.

Hvem vil sprenge atomavfall?

Hvis du ikke finner den: Bli hjemme.

Åpningsseremonien skal gi folk litt sjelefred: en endelig løsning.

Den er hul. Og dessuten er det noe inni den.

Folk har alltid fryktet for framtida.

Hver eneste generasjon tror at dommedag er nær.

Hver generasjon har sine utfordringer og ting de frykter.

Og hver generasjon har taklet utfordringene og overvunnet frykten.

Nå er det vår tur.

Prosjektet begynte for 35 år siden.

I årenes løp har mange fryktet at målsetningen vår var umulig å oppnå.

Men gjennom besluttsomhet, hardt arbeid og samarbeid har vi klart det.

Vi har løst en av de grunnleggende utfordringene i vår generasjon.

Nå kan vi endelig gå videre.

Det finnes vann der, det kan bare ikke eksistere i flytende form.

Det er -153 grader ved polene.

- Ved ekvator kan det bli -63 grader. - Så bra.

Det er ikke bra!

Unnskyld, vennen. Jeg hørte ikke helt etter.

Kan ikke du gå og bygge noe i stedet?

Det er tomt for de hvite igjen.

Det kan det ikke være. Vi har jo kjøpt nye.

Jeg sa jo at det var tomt.

Kan jeg få mer frokostblanding?

Skal det ikke bli varmere her? Det er rene fryseboksen!

- Du spurte etter meg? - Du bad PR-folkene flytte bilen sin.

Ja. Hvordan det?

Veien skal ha seks meter klaring.

Jeg forstår det. Men du er vel klar over at dette er en viktig dag?

Alle må samarbeide.

Det er allerede demonstranter på utsiden. Som forventet.

Nei takk, atomkraft! Nei takk, atomkraft!

Vi må stå samlet når gjestene kommer.

Finansministeren kommer.

Vår adm.dir. Investorer, mediene...

Og det hele skal strømmes på direkten.

Jeg vil ikke ha noe uforutsett her.

Da ønsker vi det samme.

Dronen hadde med seg en bombe.

Tror jeg.

En bombe? Hvor da?

Et sted blant avfallskapslene. Men jeg vet det ikke sikkert.

De prøver kanskje bare å lure meg.

- Hvem er "de"? - Aktivistene.

Eller Astrid.

Men hvis det er en bombe der ute...

Hvorfor har du ikke sagt noe?

Fordi hun sa at...

De har en som jobber her.

På innsiden.

Hvis det er en bombe...

Hvorfor har den da ikke detonert?

De venter kanskje til alle journalistene er på plass.

Alternativene er altså at vi avblåser hele seremonien...

Eller så samler vi hele vaktteamet.

Og saumfarer hele deponiet før seremonien.

- Da får jo vedkommende greie på det. - Vi kan ikke vente.

Men altså, noen hjalp henne inn på området -

- og ga henne alle vaktlistene våre.

Faen i helvete!

- OK... - OK.

OK... Vi kan sjekke hele datasystemet.

Og se hvem som har lastet ned hverandres vaktlister.

- OK? - OK. Jeg gjør det.

Du ...?

Hun sa at det var faren hennes som hadde lagd bomben.

Hva? Hvem er han? Fikk du et navn?

Nei. Det var alt hun sa.

Sånn.

Ha det. Vi sees i kveld.

- Ha det, sa jeg. - Ha det.

- Hei. - Hvordan går det?

- Har du sovet? - Nei.

- Du ligger og tenker? På ...? - 1,8 mrd. år.

- Og du? - "Hul"...

- Veldig dumt at vi begynte å bore. - Hvorfor det?

Fordi vi ikke vet noe. Ikke engang at det er en kapsel.

Det betyr ikke det samme som at den er farlig.

Så du synes at å legge uran like ved, det er topp?

- Det sier jeg ikke. - Nei, men det er det som skjer nå.

Jeg vet det.

Vil du ha skyss? Hopp inn.

Anna og Joakim er på vei fra flyplassen.

OK, da sees vi. Pass hånda.

- Velkommen. - Hei! Takk.

- Hvordan gikk turen? - Hei, vennen. Går det bra?

- Hei. - Hei.

- Hvor skal jeg sove? - Jeg viser deg det.

Ja...

- Gratulerer. Nå er du ferdig. - Ikke 100 %, men...

Det blir du jo aldri.

- Har du pakket enda? - Det er ikke så mye å pakke.

Tenkte jeg skulle selge møblene til etterfølgeren min.

Og hvem er det?

Det vet jeg ikke enda. De har ikke funnet den rette.

Enda.

Når spiser vi? Jeg er skrubbsulten.

- Ta av denne, da. - Hold opp! Ikke plukk på meg.

- Vi spiser nå. - Fint.

Hva gjør du? Skal du ikke i innvielsen?

- Jeg kommer litt senere. - OK.

Du?

Tror du på min og Christophers teori?

Om hvor gammel den er?

- Ja... hva mener du? - Det virker ikke som om Lars gjør det.

- Hva er det? - Du og Lars...

- Hva driver dere med? - Ingenting.

- "Ingenting"? - Nei, ingenting.

Vær forsiktig, OK?

- Hva gjør du? - Hei.

Ingenting. Hvor er de andre?

Tar en kaffe. Tenkte jeg skulle komme og se hva du gjorde.

Skal jeg vise deg rundt?

- Må du ikke jobbe? - Nei da.

Vi har rimelig mistanke om en bombe i deponiet.

- Har noen ringt inn en bombetrussel? - Dronen kan ha sluppet en bombe.

Aktivisten som fløy dronen, ombestemte seg. Hun har tatt kontakt med oss.

- Har dere tatt henne? - Nei.

Hun har vært i kontakt med en av vaktene.

Ja vel, da... Dette må vi tenke litt på.

Hva er det å tenke på? Vi får alle ut på en diskré måte.

En bombe her, sier du?

Og dette fra en aktivist hvis eneste målsetning er å stanse åpningen?

Hvor mange trusler har vi fått i årenes løp? 30? 50?

- Hvor mange hackerangrep hver dag? - Jeg tror ikke hun bløffer.

Takk skal du ha for innspillet.

Klart det kom en bombetrussel i dag! Noe annet ville vært rart.

Ta dette som en helt vanlig trussel. Følg prosedyren, så går alt bra.

- Men... - Slutt å prøve å skremme meg!

Nei, pokker heller.

- Hvor faen har du vært hen? - Jeg måtte være litt alene.

Jeg har lett etter deg overalt.

Hvor har du tenkt deg?

Pappa.

- Ikke gjør det. - Hva?

Hva er det jeg ikke skal gjøre?

Detonere den.

Jeg forteller dem alt.

- Det var du som fløy den inn. - Kanskje det.

Men du blir også pågrepet, så du ikke kan skade noen.

Avblås det.

- Så mye tid som vi har lagt i dette? - "Vi"?

- Jeg trodde vi skulle redde miljøet. - Og det gjør vi.

Én sprekk i de kapslene, så vil strålingen...

...gjøre hele området radioaktivt.

Ingen vil sette sine ben her på flere århundrer.

Og menneskene?

Det er ikke mangel på mennesker i verden.

Hvordan kan du si sånt?

Man ringer det ene nummeret som ligger på den.

Enkelt, men effektivt. Men...

Jeg hadde jo ikke tenkt at den skulle gå av.

Det måtte bare være funksjonelt. En reell fare.

Som de ikke bare kunne blåse av.

- Du skal altså ikke gjøre det? - Jeg hadde aldri tenkt å gjøre det.

Hjelp meg med denne. Å sette den inn. Ved aggregatet.

Lukk opp!

Lukk opp!

Nei.

Det er ganske mange som har sjekket hverandres vaktlister. Alt er loggført her.

- Og hvem gjelder det? - Omtrent alle.

- Har du funnet ut noe mer om faren? - Nei.

Hva gjør vi da?

Vi begynner å lete i deponiet.

Vi ser etter et slags apparat som et forskningsteam har glemt igjen.

Hvis dere finner det, så ikke rør det. Ring oss, så overtar vi.

Vi må være ferdige før seremonien begynner.

Det er en helt spesiell dag her oppe.

I én eneste dag skal vi ikke bekymre oss for morgendagen. Bare feire at vi lever.

Innvielsen av Svearikes langtidsdeponi. Hipp hurra!

Nå kan vi skyte brystet fram og sole oss i omverdenens beundring.

Sverige: et land i forkant.

Denne dagen starter en ny tidsalder.

Vi skal glemme det som har vært og rette blikket framover.

Betrakte det vi har skapt.

Og nåde den som sier noe annet.

Atomkraft, nei takk! Atomkraft, nei takk!

Stenmark.

Unnskyld, kan jeg få se innbydelsen din?

Besse? Unnskyld meg.

Husker du meg? Magnus Ahlbäck Martinsson.

Ja, det er klart! Hyggelig å se deg.

I like måte. Dere hadde vel ikke tenkt dere dette da dere brøt malm her.

Det har du rett i.

Jeg ville bare hilse på deg.

Her.

- Finansministeren kommer nå. - Takk. Ha meg unnskyldt.

God dag. Godt å se deg. Og fint å ha deg her!

- Hørt noe? - Ikke ennå.

Få den ned.

Få den ned. Ingen filming fra lufta før jeg gir beskjed.

Oskar, gå til kanal 24.

Oskar her.

Hvordan går det?

Ingenting foreløpig.

De vil vente til dronen begynner å filme.

Jeg setter den på bakken nå, men skynd deg.

- Dere kan sitte der. Sees etterpå. - Lykke til.

OK, alle sammen! De av dere som ikke sitter, vær vennlig og sett dere.

Takk. Nå skal vi straks begynne.

Jeg vil ønske alle velkommen.

- Hvor har du vært? - Jeg var der nede.

Hvorfor det?

Vi har funnet noe ved rad 15.

Oppfattet.

Men gjennom besluttsomhet, hardt arbeid og samarbeid har vi klart det.

Vi har løst en grunnleggende utfordring i vår generasjon.

Og endelig kan vi gå videre til en ny tidsalder.

Tusen takk, Lars Ruud, anleggsleder for ECSO Engineering.

Vi har noen flere taler, men først skal vi se på -

- når den første kapselen tar fatt på reisen sin.

Hvor er den?

Hei. Du kan gå nå.

OK, alle sammen. Vi har funnet den.

Alle går tilbake til postene sine. Jeg gjentar: Forlat området nå.

Hva skal vi gjøre? Vi må evakuere hele området.

Vi kan kanskje evakuere menneskene, men hvordan evakuerer vi avfallet?

Hvis den detonerer, er alt over.

Vi må desarmere den.

"Vi"?

Eller...

Eller hva da?

Den falt jo fra dronen uten at det smalt.

- Vi flytter den. - Ikke snakk om at jeg rører den!

Nå omsetter vi ord i handling.

Nå får vi se direkteoverført video fra anlegget, hvor alt skal være klart.

- Er dere klare? - Ja.

Da begynner vi.

Nei, da setter vi heller på en animert presentasjon av prosessen vår ved ECSO.

...isolere atomavfallet fra støpejernsbeholdere i kobberkapsler.

Kobber er et edelmetall som i dette oksygenfattige miljøet -

- aldri kommer til å korrodere.

Kobberkapslene settes ned i steinen og dekkes til med bentonittleire.

Det er en leirart som blir svært tett og hindrer vanninntrengning.

For å oppsummere det hele: Det er grunnfjellet som...

Hva faen ...?

- Hei, lukk opp. - Vi har fått beskjed om å holde den stengt.

- Lukk opp! - Ingen inn, ingen ut.

Oskar! Hvordan går det?

- Idioten nekter å åpne. - Få snakke med ham.

- Det er Tino. - Åpne porten nå.

Det er oppfattet.

Oskar?

Atte, hører du meg?

Faen! Faen!

Der legger man avfallet i kapslene, som blir forseglet -

- før de fraktes dypt ned i deponiet.

Da er videooverføringen i gang igjen.

Og nå er historiens første avfallskapsel underveis.

Sakte, men sikkert beveger den seg mot tunnelen.

Det vil deponeres fem kapsler per uke...

Jeg vil igjen takke deg, minister, for at du deltok her i dag.

Takk for at du ville være her med oss i dag og feire denne historiske hendelsen.

Og nå serverer vi drikke til alle.

Jeg føler meg ikke så bra, det er noe med hjertet. Kunne du følge meg ut?

- Magnus! Har du sett Helen? - Nei.

Hva har du tenkt å gjøre nå? Skal du late som om alt er over?

- Innvielsen er over. - Da kan vi klappe hverandre på skulderen.

Hold opp.

Straks tilbake.

Vi skrur av ventilasjonen og sperrer av C6. Så borer vi et mikroskopisk hull i den.

- Nei. - Da vet vi mer.

Så slipper vi å spekulere. Og da kan vi melde ifra om det.

Den påvirker oss. Merker du ikke det?

Den påvirker alle. Den gjør noe med alle som har sett den!

Hva mener du med "påvirker"? Hva mener du?

- Magnus ble jo gal. - Han hadde sovet for lite.

Axel har forandret seg. Han vet hva det er.

Han så en liten del av den, og nå har han bygd en kapsel. Helt hvit.

- Han visste noe før vi visste det. - Det kan forklares.

Han har ikke sett noen dokumenter eller tegninger.

- Det vet du ikke. - Jo, det vet jeg.

Hvis han er et mattegeni, kan han ha beregnet formen.

Han er åtte år.

Hva skal vi si til Gina, da?

"Vi har en gutt på åtte år, og han har bygd en legokapsel."

- "Vi kan ikke lagre noe." - Hold opp. Du hører ikke!

- Jo, jeg hører! - Nei, du gjør ikke det. Du hører ikke.

Vi må ikke ødelegge den.

Det var til ditt eget beste.

Jeg prøvde å beskytte deg.

- Har du hjulpet dem? - Ja.

- Nå ble jeg skuffet. - Det er vi to om.

Jeg prøvde bare å stenge gruva for godt.

- Var det verdt å sette uskyldige i fare? - Ja.

Hvor godt kjenner du dem du har hjulpet?

Har de funnet den?

Funnet hva da?

- Funnet hva da? - Jeg kom ikke for å forsvare meg selv.

Jeg kom bare for å si det jeg har sagt før:

Dra herfra. Nå.

I beste fall kjøper du deg litt tid.

Farvel, Astrid.

Jeg står i takknemlighetsgjeld til deg.

Det gjør vi alle sammen.

De som skal vite det, de vet det.

Men du kan aldri snakke om det som skjedde i dag.

Jeg skal finne ut hvem som gjorde det.

Gjør det.

- Hei. - Hei sann.

- Kan jeg sette meg her? - Ja da.

Du ser ut som om du har hatt en veldig lang dag.

Litt lang, ja.

Når tar denne festen av, da?

- Hei! - Hei.

Er det her du er? Og gjemmer deg?

Det virker faktisk som om ungene har det gøy.

For en bedriten dag.

- Er du sint på meg? - Nei.

Jeg kan ikke bli med dere til Stockholm.

- Ikke ennå. - Ja visst.

Vi har...

- Vi har funnet noe i en tunnel. - Ja, OK.

Jeg må løse det. Jeg beklager.

Du svarte ikke på det om hotellet.

Jeg vet det.

- Du visste hva det betydde for meg. - Jeg vet det.

Sorry.

Du...

Hvis du noen gang bestemmer deg for å dra fra dette...

Så trenger du ikke å komme tilbake til Stockholm.

Ikke hjem til oss, i hvert fall.

Hvordan har dere det der ute? Er dere i lykkerus? Beruset?

Det var ikke til å unngå å bli rørt av alle dagens taler.

Av å se alle de stolte smilene til kameraene.

Man kunne formelig se lettelsen i fjesene.

"Vi klarte det!"

I ett sekund var jeg nesten overbevist om at vi har alt under kontroll.

Det fikk meg nesten til å glemme hva vi gjør her:

Graver ned syndene våre og feirer at vi har klart det.

Bare sinnssyke gjør det vi har gjort.

Og vi er alle med på det, direkte eller indirekte.

Med vår stilltiende aksept.

Vi ser bare det vi har rett foran øynene.

Vi feirer at vi har vunnet kampen, selv om vi har tapt krigen.

Så:

I kveld hever vi glassene for at homo sapiens har klart det igjen:

Vi har vist verden hvem som er sjef!