All language subtitles for Shock.Docs.S01E03.Amityville.Horror.House.1080p.WEB.AAC.2.0-NorTekst.no

Skrekkhuset i Amityville.

Det ble kjent
som USAs mest hjemsøkte hus.

Det er USAs
største spøkelseshus-historie.

Innenfor disse veggene
langs en idyllisk gate-

-drepte en mann
hele familien sin i kaldt blod.

Seks medlemmer i en familie
ble funnet skutt i Amityville.

Ronald DeFeo sa at onde makter
ba ham om å begå forbrytelsen.

Jeg hadde ingen kontroll.
Jeg må ha vært besatt av Djevelen.

Ondskapen var så intens at den
fikk neste familie til å flykte.

Jeg kan ikke se det for meg.
Det ville vært fryktinngytende.

Nå avslører autentiske bilder
fra innsiden av huset-

-de fæle hemmelighetene
til Amityvilles skrekkhus.

Djevler fins, demoner fins.

Og det overnaturliges verden
blir aldri seg selv lik.

Det ser ut til å være
et normalt hus på en normal gate.

Men huset i Amityville i New York
er kjent som USAs mest hjemsøkte.

En populær film fra 1979
gjorde huset berømt.

"Demonene i Amityville" slo
billettrekord og skremte publikum.

Folk ble sjokkert da filmen kom ut.

Her hadde vi
en skrekkfilm som folk forsto.

For første gang fikk vi en smaksprøve
på ekte ondskap i et hjem-

-som ble hjemsøkt
av voldsomme fenomener.

Den ble påstått å være den sanne
historien om familien Lutz.

Det var noe som alle ville forstå.

Det åpnet mange dører
for konseptet om det overnaturlige.

Innbyggerne i Amityville
har allerede ridd av en storm-

-etter publiseringen av en bok
om et hjemsøkt hus i byen.

Nå stålsetter de seg for
turistene som kommer-

-etter suksessen for filmen
"Demonene i Amityville".

Moren min og jeg
så "Demonene i Amityville".

Da vi kom ut, så vi en lang kø.

Det var en storfilm.
Jeg følte meg merkelig hele dagen.

Hva hadde jeg nettopp opplevd?

Folk ble trollbundet av filmen om
drømmehuset som ble et mareritt.

Men historien begynte et år
før familien Lutz flyttet inn,-

-da en annen familie,
familien DeFeo, bodde i huset.

VELKOMMEN TIL AMITYVILLE

Amityville i New York ligger
cirka en time øst for Manhattan.

Det er en velstående forstad
på Long Islands sørkyst.

Den er kjent for sine dyre hus,
gode skoler og trygge boligområder.

Alt det blir forandret
idet en grusom forbrytelse-

-på 112 Ocean Avenue
sjokkerer samfunnet.

Siste nytt fra
WORs nyhetsredaksjon.

Seks familiemedlemmer ble
funnet skutt til døde i nattøyet-

-i sitt eksklusive hjem
i Amityville på Long Island.

De eneste opplysningene man
har ifølge politiet i Amityville,-

-er at ofrene er identifisert
som medlemmer av familien DeFeo.

De ble funnet av den 23 år gamle
sønnen Ronald DeFeo,-

-som antas å være familiens
eneste overlevende medlem.

Mer informasjon kommer
i nyhetene klokken elleve,

Som familien Lutz virker DeFeos
som en helamerikansk familie.

Skiltet på gården lyder:
"Høye forhåpninger."

HØYE FORHÅPNINGER

Jeg våknet på morgen
og hørte på radionyhetene-

-at et massemord var begått
i Amityville på Long Island.

Et sjokk for samfunnet.

Politiet fant alle likene
i samme stilling, på magen.

Moren var skutt i hodet,
faren var skutt i ryggen.

Hele familien
var blitt drept midt på natten,-

-og ingen kunne forklare
hvordan det hadde gått til.

Den eneste overlevende var
23 år gamle Ronald DeFeo Junior.

Idet politiet
finkjemmer åstedet etter spor,-

-forteller Ronnie en fæl historie om
at han fant foreldrene sine,-

-to brødre og to søstre
drept i sine senger.

Han hadde drukket i løpet av dagen.

Etter at han hadde funnet likene,
ba han om hjelp på en lokal bar.

Han åpnet døren
og skrek: "Hjelp meg!"

"Noen skjøt foreldrene mine!"
Så alle løp ut av baren.

Ronald DeFeo sa at noen hadde
brutt seg inn. Det var en stor nyhet.

Journalister intervjuet
knuste venner og naboer.

Du kjente familien DeFeo.
Hvordan var forholdet til Ron?

Jeg tror at hun forgudet ham.
Så vidt jeg vet.

Hun sa alltid
at han var hennes øyensten.

Men Louise DeFeos sønn Ronnie
skjuler en grusom hemmelighet.

Han hevder at et ondt vesen
ga ham et Marlin-gevær-

-og tvang ham
til å drepe familien sin.

13. NOVEMBER 1974
KLOKKEN 03.15

Ronnie hevder at han var i kjelleren
da en figur viste seg for ham,-

-ga ham våpnet og ba ham
om å begå disse forbrytelsene.

Jeg visste at noe fælt
skulle skje med min mor og far.

Han lader våpenet, går opp trappen-

-og dreper
foreldrene sine i kaldt blod.

Ronnie krysser gangen og skyter
sin 13 år gamle søster Allison.

Jeg hadde ingen kontroll. Jeg var
ikke i kontakt med virkeligheten.

Jeg kunne ikke kontrollere det.

Så dreper han begge brødrene sine.
Mark på tolv og John på ni.

Til slutt går han opp trappen
til tredje etasje.

Hans søster Dawn på åtte er våken.
Hun spør hva som er galt.

DeFeo ber henne om å legge seg.
Alt er som det skal.

Han åpner døren og begår
en siste grusom gjerning.

Ronnie dumpet så bevisene
i en kloakk i Brooklyn.

Han kastet våpenet fra bryggen
i Amityville og gikk på jobben.

Den 14. november 1974-

-ble Ronnie DeFeo pågrepet for
massedrapet på familien sin.

En begravelse avholdes for ofrene.

Tre hundre personer samles utenfor
kirken for å vise sin aktelse.

Det rystet virkelig
samfunnet i Amityville.

Det fantes et sterkt innslag
av katolisisme og religion der.

De var italienerne og hadde
statuetter ute på framsiden.

Dette var en sak
der forstadsdrømmen sprakk.

Mens likene begraves
på St. Charles kirkegård,-

-får påtalejuryen ta tak i
de mystiske detaljene i saken.

Ingen sa at de
hadde hørt noen av skuddene.

Gutten John Nemeth to hus unna
sa at han hørte hunden bjeffe.

Det var alt.
Våpenet hadde ingen lyddemper.

Cirka ni skudd ble avfyrt den natten.

Det er mye geværild
i et lite forstadshus klokken 03.15.

Og likevel hørte ingen noe.

Det var rart at alle lå på magen.
Ingen forsøkte å flykte.

Ingen krøp inn under sengen.

Det er det som ingen har kunnet
forklare angående disse drapene.

Men hva kunne få en mann
til å drepe hele familien sin?

Var han en kaldblodig morder...

...eller et offer for en ond kraft
som han selv hevdet?

Ronalds advokat prøvde
med flere ulike forsvar.

Ved en anledning hevdet Ronald
at mafiaen drepte familien hans.

Så hørte han demoner, stemmer,
som befalte ham å gjøre det.

Fortellingen ble
forandret gang på gang.

Høsten 1975 ble Ronald DeFeo
Junior stilt for retten.

Forbrytelsens grufulle detaljer
sjokkerte samfunnet.

Ronald DeFeo vitner i retten om
at stemmer ba ham om å drepe,-

-og at han så en skyggefigur
som satte geværet i hendene hans-

-og ble med ham
mens han begikk drapene.

Under rettssaken var det en prest,
jeg vet ikke hva han heter,-

-som satt i rettssalen
og så meg i vitneboksen.

Han syntes at det virket
som om jeg var besatt av Djevelen.

De viste bilder av likene.
Han skjøt dem på nært hold.

Så bildene var svært grusomme.

En bror hadde en fotballskade.
Han skjøt ham i ryggraden.

Ronnie fortalte hvordan han sto der
og så hvordan brorens bein rykket.

Ronald DeFeo ble dømt for
seks drap og fikk livstid i fengsel.

Drapsmannen er fengslet,
men den brutale handlingen rev opp-

-et åndelig sår i Amityville.
Det er bare begynnelsen.

Amityvilles skrekkhus
venter på å få sluke neste offer.

I dette til tilsynelatende
perfekte huset i Amityville-

-ble det begått
en grusom forbrytelse.

I november 1974 drepte
Ronald DeFeo Junior-

-hele sin familie og sjokkerte byen.
Mange lurte på hvorfor.

Er han tilregnelig eller ikke?

Man hadde en mengde vitner,-

-inkludert hans venner som vitnet
om at var irrasjonell innimellom.

Men iblant spilte han bare.
Han visste hva han gjorde.

DeFeo ble dømt, men mange
vanskelige spørsmål gjenstår.

Er det mulig,
slik Ronald DeFeo hevder,-

-at et ond vesen i huset
drev ham til å drepe familien?

Ronald DeFeo sa
at det fantes spøkelser i huset.

Han sa at han hadde djevler bak seg
og at noe var galt med huset.

Med DeFeo bak lås og slå i
delstatsfengselet står huset tomt.

En lokal eiendomsmegler
viser det for mulige kjøpere.

Inkludert det nygifte paret
George og Kathy Lutz.

George og Kathy
har begge vært gift før.

De vil begynne med blanke ark-

-med Kathys tre barn. Danny
på ni, Chris på sju og Missy på fem.

George hadde vært
flygeleder i Boston i flere år.

Da en slektning gikk bort,-

-ble han plutselig
eier av Perry, Inc.

Det var et landmålingsfirma
som hans bestefar hadde eid.

Han flyttet tilbake til Long Island
og tok over familiebedriften.

George møtte da Kathy Connors.

Etter at han hadde møtt Kathy,
så vi ham ikke så ofte.

De møttes på en restaurant.
Hun var servitør.

Hun var veldig elskverdig.
Et veldig hyggelig menneske.

Så giftet de seg, og han ba meg om
å være hans forlover. Det var jeg.

Jeg fikk en rød verktøykasse av ham.
Den har jeg den dag i dag.

Vi var mye sammen som par,
med eks-kona mi.

Vi spiste middag og traff barna.

De begynte å lete etter
et nytt hus for ekteskapet.

George og Kathy hadde hus begge to,
og tanken var å flytte sammen.

Da megleren, Edith Evans,
viste dem huset, sa hun:

"Jeg vil vise dere hvordan den andre
halvparten av Amityville bor."

Hun viste dem et vakkert hus
i hollandsk kolonistil.

Ekteparet Lutz beskriver huset
i dette intervjuet fra 1979.

Kan du fortelle om huset, George?
Det er vel ikke så gammelt?

Nei, det ble bygget i 1928.
Håndverket er fantastisk.

Lister, dørkarmer
og paneler er håndutskårne.

Kathy, da du først så huset,-

-husker du hva du følte?
Dere lette etter et nytt hjem.

- Hvilket inntrykk ga det deg?
- Jeg ble forelsket i huset.

Jeg syntes
at huset var sjarmerende.

Men det er ikke bare
husets fysiske utseende.

Noen, eller noe, inne i huset
later til å lokke på dem.

Når man beskriver
Djevelen i filmer eller bøker,-

-så er han den mest interessante
personen i rommet. Skremmende.

At man blir betatt
på et sted som er så skremmende.

Prisen virker
for lav til å være sant.

80 000 dollar for et stort hus i
et av Amityvilles fineste områder.

Men ekteparet Lutz vet ennå ikke
noe om husets blodige hemmelighet.

Da vi først dro ut med megleren,
visste vi ikke hvilket hus det var.

Det var da
vi visste at vi likte det-

-hun sa "kanskje jeg
burde ha sagt det tidligere,"-

-"men det er i dette huset
DeFeo-drapene ble begått."

Men de er ikke overtroiske.

George har vært marinesoldat
og er ikke lettskremt.

Vi snakket mye med barna,
både en og en og sammen,-

-om hvorvidt de
kunne tenke seg å bo i dette huset.

De hadde ingen innvendinger.

George og Kathy Lutz
kjøpte huset møblert.

Møblene som var der da drapene
ble begått, var der fremdeles.

De beholdt
til og med barnas sengerammer.

De senger som barna lå i
da de ble skutt til døde.

Ifølge eksperter på
det overnaturlige er det risikofylt-

-å beholde
en drept families møbler.

Etter traumatiske hendelser kan den
energien bli værende igjen i huset.

Det kan være steinene i grunnmuren,
deler av veggen eller møblene.

Åndene kan også bli igjen der.

Det skjedde jo så raskt
at de ikke vet hva som skjedde.

Dersom paret hadde kjent til de fæle
detaljene, hadde de kanskje nølt.

Da jeg fortalte en venn
om hvilket hus vi kjøpte,-

-insisterte han på
at vi måtte la huset velsigne.

Jeg spurte Kathy om det.
Jeg var jo ikke katolikk.

Hun forklarte at man inviterer
en prest som velsigner huset.

Å velsigne huset er
en gammel kristen tradisjon.

Vievann, røkelse eller velsignet
salt sammen med bønner-

-skal holde ondskap
og djevelske makter borte.

Vi har arbeidet med
flere granskninger for kirker,-

-der vi har skrevet rapporter om
besettelse og demonhjemsøkelse.

Og vi har latt prester
fra mange ulike religioner-

-utføre velsignelser
og rensinger av boliger.

Det funker som regel
fordi det avhenger av personens tro.

Men iblant funker det ikke.

For velsignelsen kontaktet George
vennen fader Ralph Pecararo.

Han hadde ordnet annulleringen
av Georges første ekteskap.

Jeg spurte fader Ray, og han
kom gjerne ut for å velsigne huset.

DAG 1

Familien Lutz flytter inn.

Det er den første
av 28 grusommer dager-

-de skal tilbringe
i det tidligere huset til DeFeo.

Den ettermiddagen kommer
fader Ray for å velsigne huset.

Han aner ikke hvilken ondskap
han kommer til å møte.

Fader Ray
dukket opp mens vi flyttet inn.

Det var første dag i huset,
og siden da har jeg trodd-

-at en av de tingene som gjorde
huset ubeboelig, var velsignelsen.

Når man har med
negative vesen å gjøre,-

-kan en religiøs provokasjon-

-iblant tvinge dem bort,
men iblant terger det bare dem.

Da vil de virkelig gi seg til kjenne.

Det er særlig ett rom
som gjør fader Ray ille til mote.

Kathy kaller det syrommet sitt.

Det var soverommet der Mark
og John DeFeo ble brutalt drept.

Fader Ray snakket om
sin opplevelse én eneste gang.

I en glemt utgave av "In search of".

Jeg velsignet syrommet.
Det var veldig kaldt der inne.

Jeg syntes at det var merkelig.

Det var jo en vakker dag.
Ja, det var vinter,-

-men det forklarte ikke kulden.

Idet presten spruter vievann
i rommet, hører han plutselig...

...noe som høres ut som
en guttural, demonisk stemme.

Forsvinn!

Den virket rettet mot meg
så jeg ble ganske skremt.

Filmen viser hvordan fader Ray
ble angrepet av fluer i syrommet.

Scenen ble endret i filmen, men var
ikke mindre interns i virkeligheten.

Jeg søkte en fysisk manifestasjon.
Det ble fluene.

Men tanken på at fluene
var knyttet til "forsvinn",-

-gjorde det mer skremmende.

Fader Ray blir dypt skremt
og haster ned til underetasjen.

Han ,istenker at syrommet
er hjemsøkt av ondskap,-

-men er for redd
til å si det til George og Kathy.

Vi sa "vi skal bare ha det
som syrom, ikke til noe annet".

Han sa: "Det går bra
så lenge ingen sover der".

Det var alt han sa. Så dro han.

Støtte fader Ray på en demon
i huset i Amityville den dagen?

Solen går ned over
skrekkhuset i Amityville.

For familien Lutz har
28 dagers helvete bare begynt.

112 Ocean Avenue
i Amityville i New York.

Mange påstår at huset hjemsøkes
av en demonisk tilstedeværelse.

Den 18. desember 1975
flytter familien Lutz inn.

De første dagene er George
og Kathy lykkeligere enn noensinne.

Men den blandete familien
står overfor store utfordringer.

Man har barn hvis mor
har flyttet til et merkelig hus-

-med en fyr som de ikke kjenner.

Nå må de gå på skolen
og høre andre barn si:

"Dere bor i DeFeo-huset.
Dere bor i drapshuset."

Det bygger opp en energi,
som en gift, som er tung og mørk.

Familien aner ikke at hvis
huset er hjemsøkt av en demon-

-eller av drapsofrene, så kan deres
negative energi vekke ondskapen.

Ondskap fører til mer ondskap.

Det er nå dag fire.

Tre netter på rad har George
våknet plutselig klokken 03.15.

Det klokkeslettet da
Ronald DeFeo drepte familien sin.

3.15 om morgenen var
omtrent som spøkelsestimen.

Det kalles djevelstimen.

Det virker for godt til å være sant.

Men faktum er at familien DeFeo
ble drept på det tidspunktet.

Ifølge vestlig kristen tradisjon er
djeveltimen, 03.00-04.00,-

-den tiden da demoner
og spøkelser er mest aktive.

Paranormale granskere spekulerer
om sløret mellom åndeverdenen-

-og det fysiske planet
punkteres på det tidspunktet.

Treenigheten er
en blasfemisk representasjon av-

-faderen, sønnen og den hellige ånd.

Og at ting som dukker opp tre og tre,
har en religiøs betydning.

Kathy hjemsøkes av
fæle mareritt om DeFeo-drapene.

Kathy Lutz sa at hun hadde mareritt-

-der hun så hvem som ble drept
og i hvilken rekkefølge...

...og hvor kulene
gikk inn og ut av likene.

Søvnløse netter tærer på dem-

- og forverrer familiens problemer.

Veldig sammensveisede familier
kan med tiden bli brutt ned.

En hengiven familie kan bli voldelig.

Det kan forekomme
fysisk og emosjonell mishandling.

Sånt går hånd i hånd
med demonhjemsøkelse.

Georges og Kathys forhold
til barna lider.

Disiplinærstraff blir
stadig vanligere, og strengere.

Danny sa selv til meg
at mens de bodde i huset,-

-slo George og Kathy
dem med sleiver-

-og tvang dem til
å marsjere rundt i huset som straff.

Det stemmer overens med
andre tilfeller av demonaktivitet.

Familier har snakket om
personlighetsforandringer,-

-hissighet og sinne.
Familien Lutz splittes på det viset.

Er det huset som prøver
å besette George og Kathy?

George føler ondskapens kulde.

Jeg kunne ikke holde meg varm
om jeg gikk vekk fra peisen.

Jeg gjorde opp ild med pappeskene.

Det var nok flaks
at jeg ikke brente ned huset.

Den 22. desember 1975.
Kathy Lutz lager lunsj på kjøkkenet.

Plutselig skriker barna i panikk.
Hun løper opp trappen.

Daniel og Christopher ropte
at Kathy skulle komme opp.

De kikket ned i toalettskålen
og så svarte flekker.

De virket være senket ned
i selve toalettskålen.

Barna finner samme svarte flekker
på de andre baderommene.

Kathy sjekker syrommet og støter
som fader Ray på noe fryktelig.

George og Kathy beskrev det
som mange titalls fluer. Om vinteren.

Fader Ray fikk en ørefik,
og nå svermet fluer ved vinduene.

Ifølge George
var det ikke første gang.

Politiet så tydeligvis
samme mengde fluer,-

-om ikke flere, da de
kom til huset under drapsnatten.

Jeg har etterforsket flere titalls
saker, og jeg har aldri sett det før.

Jeg tror at det er knyttet til
husets voldsomme fortid.

Alle tegn tyder desverre på
en klassisk demonhjemsøkelse.

Ved ulike typer hjemsøkelser,-

-menneskelig kontra umenneskelig,
pleier ulike ting å skje.

I en menneskelig hjemsøkelse-

-pleier de bare kunne flytte
små gjenstander og lage lyder-

-for å vise at de er der.

Ved umenneskelige hjemsøkelser
er mulighetene uendelige.

De kan flytte store gjenstander
og forårsake stor smerte.

Det kan bygge opp aggresjon
mellom familiemedlemmer.

Venner kan begynne
å krangle om småting.

Familiemedlemmer havner i hissig
krangel som iblant blir voldelig.

De prøver å forårsake så mye fysisk
og emosjonell smerte som mulig.

De prøver å bryte en ned.

DAG 8

Dette er familien Lutz'
første jul i huset i Amityville.

Et kort øyeblikk lykkes de i
å glemme sine fæle opplevelser.

Men den natten kommer
ondskapen tilbake til gagns.

George ble vekket
rundt 03.15 om morgenen.

Døren til båthuset sto åpen.

Det skjedde ganske ofte
mens de bodde der.

George leter etter tegn på
inntrengere, men finner ingenting.

Jeg gikk ut for å se
hvorfor båthusdøren sto åpen.

Da jeg kom tilbake, så jeg
noe bevege seg på Missys rom.

George blir skrekkslagen.

En gestalt viser seg
i soveromsvinduet.

Han løper til hennes unnsetning
med hjertet i halsen.

Jeg kan forestille seg skrekken
idet han løp oppover trappen-

-for å redde sin datter
fra det som var i rommet.

Men idet han stormer inn på
rommet...er det ingenting der.

Missy sover rolig i sengen sin.

Det var ingen der. Men han så det.
Det var der, og nå er det ikke det.

George blir forvirret. Er det
huset som spiller ham puss?

Én av tingene som skjer, er at
man tviler på sine egne sanser.

Man tviler på sine egne tanker.
Tvil overtar tankene.

Man blir usikker på
det man alltid har tatt for gitt.

Før eller senere
betviler man sin mentale helse.

DAG 9

Neste dag leker Missyt på rommet
som om ingenting har skjedd-

-idet hennes mor
plutselig hører noe.

Jeg sto utenfor døren hennes
og hørte henne snakke.

Kan jeg få en småkake?
Vil du ha mer te?

Da jeg åpnet døren, hadde hun
en liten gyngestol på hjørnet.

- Missy snakket og...
- Hva snakker du om?

- ...gyngestolen gynget.
- Hvorfor sier du det?

Man hørte en annen stemme,
men kunne ikke se noen.

Forsvinn. Du skremmer meg.

Etterpå fortalte
Missy oss om Jodie.

Og hun sa: "Mamma, prater engler?"

Jodie er Missys nye venn.
Men hun er ingen engel.

Når demonvesen prøver
å ta kontakt med et barn,-

-fremstiller de seg som noe
som ikke virker truende for barnet,-

-slik at barnet til slutt
godtar dem som en venn.

Det åpner døren for dem.

Jodie viser seg
for Missy som en gris.

En dyreform som lenge
har vært assosiert med demoner.

Det fins en tekst
i Matteusevangeliet, 8.24-32,-

-som nevner at Jesus fordrev
demoner ut av besatte menn-

-og sendte dem inn til griser.

Grisene hoppet i vannet og druknet.

Demonvesen har lenge blitt beskrevet
som vesen med hover eller klover.

Misy sa senere
at hennes venn Jodie-

-iblant var like stor
som en teddybjørn,-

-og ved andre anledninger
var større enn huset.

Den demoniske kraften
i huset har tatt fysisk form.

Det er nå åpenbart
at barna er dens hovedmål.

At Jodie kontakter Missy, følger
mønsteret for demonhjemsøkelse.

Den tar kontakt med barna
for å arbeide gjennom dem,-

-samtidig som den
prøver å bryte ned familien-

-og skapte problemer
mellom George, Kathy og barna.

Missy var ikke redd for Jodie.
Det var bare en lekekamerat.

Men hun burde
ha vært vettskremt for Jodie.

Absolutt.

Det er vanskelig å snakke
om dette uten å låte gal.

Det vi snakker om,
tenker ikke som et menneske.

Det har ikke
samme verdier som vi har.

Det er fra en annen tid
og et annet sted-

- og har mål som vi ikke forstår.

Det har nå gått ni dager
siden familien Lutz flyttet inn.

Men George og Kathy føler seg
allerede maktesløse mot demonen.

I desperasjon kontakter de igjen
vennen fader Ray Pecararo.

De aner ikke hva presten støtte på
ved den første velsignelsen.

Vi ba ham komme tilbake,
men han nektet å gjøre det.

Vi ble helt knust.
Vi fattet ikke hvorfor han nektet.

Senere forsto vi hvorfor.

Han hadde egne problemer
som han ikke fortalte om.

De vet ikke at Ray har fått blemmer
på hendene etter velsignelsen.

Jeg gikk til legen,
og han kunne ikke forklare det.

Han sa at det kanskje skyldtes angst.
Det er jo mulig.

Men jeg tror ikke at jeg er anlagt
for psykosomatiske reaksjoner.

Ondskapen på 112 Ocean Avenue
later til å øke sin makt.

Den 27. desember 1975.

Kl. 03.15 vekkes
George brått av en skarp-

- og ulidelig lyd.

Det hørtes ut som
et janitsjarorkester som stemte opp.

Men Kathy sover pussig nok rolig.

George later til å være
den eneste som hører det.

Det var så mye bråk.

Og jeg løper ned for å se
hva det er eller hva årsaken er.

Når jeg kommer halvveis ned,
så blir det stille.

Og hunden lå og sov.
Han sov som en stein.

Nok en gang later huset til
å leke med George.

Hvilke andre demoniske
overraskelser venter familien?

DAG ELLEVE

Den ellevte dagen gjør Kathy
en sjokkerende oppdagelse.

Jeg gikk ned i kjelleren
og gikk over til en bokhylle.

Jeg flyttet den,
og det var ingen vegg bak den.

Det var inngangen
til et lite rom rødmalt.

Kan det være
mørkets hjerte i huset?

Har Kathy funnet
demonens tilholdssted?

For George og Kathy Lutz-

-har drømmehuset i Amityville
blitt et mareritt.

DAG ELLEVE

Kathy har oppdaget
et mystisk skjult rom i kjelleren.

Kan det være brennpunktet
for en demonhjemsøkelse?

Vesener trenger ikke portaler.
De trenger bare en åpning.

Og det huset var perfekt for det.

Familiens hund, Harry, oppfører seg
uvanlig ved det røde rommet.

Hans instinkter
oppfatter noe rovdyrlignende.

Det merkeligste var da George
fortalte at Harry var der nede-

-og at hunden rygget
og nektet å gå nær rommet.

Den råtne stanken
fra rommet er enda verre.

Den var ikke alltid der.

Da vi flyttet ut
og snakket med lokalpolitiet-

-om drapskvelden
18 måneder før vi flyttet inn,-

-så kjente de
samme lukt da de kom til stedet.

Uansett hva dets sanne natur er,
later oppdagelsen av rommet-

-til å utløse en ny bølge
av skremmende fenomener.

En morgen finner de
en mystisk grønn substans i gangen.

Det var en slags gelé. Teppene var
røde, og substansen var grønn.

Den var der om morgenen.

Den var klebrig og våt,
og man tørket den bort.

Neste dag var den annerledes,
men den var tilbake.

Svart epoksylignende tårer
rant ut av nøkkelhull.

Kunne de være knyttet
til flekkene de fant i toalettene?

Ting som skjer i et hus,
kan viske ut virkelighetens grenser,-

-slik at man tviler
på sine egne tanker...

...og hvordan ting skjer i ens hjem.

Man begynner å se fenomen
som gjør at man tror at man er gal.

"Skjedde det der på ordentlig?"

Så personene i hjemmet
isolerer seg fra hverandre.

Man begynner å betvile
det som skjer rundt en.

DAG 18

På dag 18 var paret
skrekkslagent og utslitt.

De kontaktet
sin venn Joe og hans kone Mimi.

Joe er en gammel studiekamerat
som var forlover i bryllupet deres.

Joe og George pleier
å kjøre motorsykkel sammen.

De kom uanmeldte til huset en kveld.

Det banket på døren,
og der sto de. De kom inn.

Kona lagde kaffe og drikke.

George fortalte oss om huset
og om hva som skjedde der.

Ting som fluer ved vinduene.
Det ble veldig kaldt i huset.

Særlig i nattetimene, rundt 2-3.
Merkelige lyder.

Ekteparet Vetter
vet ikke hva de skal tro.

Det overrasket oss.
Vi ble forbløffet.

Man hører en utrolig historie,
men det henger ikke i hop.

Vi hadde jo ikke sett noe.

Da ville jeg kanskje
ha trodd mer på dem.

George og Kathy
drar tilbake til 911 Ocean Avenue.

Merkelig nok blekner
skuffelsen over mistroen-

- Idet de nærmer seg huset.

Huset i Amityville
later til å ha en energi-

-som ville holde familien der.
Den ville ikke at de slippe fri.

Den natten, i sengen,
blir Georges tanker mørke.

De ubesvarte spørsmålene,
isolasjonen... Alt tærer på ham.

Tankene var ikke mine egne.

Det var ikke
slik jeg pleide å tenke.

Det var utrivelige ting. Det er ikke
hyggelig å snakke om det.

Vi snakker om å tenke en tanke
som strider imot ens egen natur-

- sånn som man vet at man er.

- Voldsomme tanker?
- Mitt svar får stå som det er.

DAG 27

I nesten en måned har Lutz-paret
vært beleiret i sitt eget hjem.

Ensomme og angrepet fatter George
og Kathy en dristig beslutning.

Å velsigne huset for selv
å forsøke å drive ut demonen.

En venn viste hvordan man går
gjennom huset og velsigner det.

Det er et farlig og siste forsøk
på å drive ut ondskapen.

- Men kommer det til å funke?
-Det er enkelt.

Man går fra rom til rom,
åpner et vindu og ber Herrens bønn.

Man ber det som er der om å dra,
og så går man videre.

Ekteparet Lutz utfører velsignelsen
med bibel og krusifiks i hånd.

George har sine tvil.

Jeg tenkte at vi allerede
hadde velsignet huset.

Men hvis det funker, så greit.
Så vi ba bønnen, åpnet vinduet-

-og befalte det som var der
om å forlate huset Jesu navn.

Men idet de går gjennom huset,
støter de på voldsom motstand.

Vi hørte et kor av stemmer
som sa: "Kan dere slutte?"

Da det skjedde, fikke man
følelsen av at det ikke funket.

Det kan sammenlignes med
da fader Ray hørte-

-stemmen som ba ham forsvinne.
De gjorde hva de kunne-

-så godt de kunne,
og det gikk ikke som de ville.

Det som er der, forsøker å holde
igjen familien. Jo lenger de lykkes,-

-desto sterkere kan de bli.

Dets mål er å tilintetgjøre familien.

Det som skjedde med familien Lutz,-

-var at det ville ha dem, akkurat
som det fikk has på familien DeFeo.

Nok en gang begynner
hjemsøkelsen klokka 03.15,-

-da George Lutz vekkes på
samme klokkeslett som drapene.

Det var en storm utenfor,
og den var ganske voldsom.

Men noe var galt.

Idet George forsøker å bevege seg,
innser han at lemmene hans er låst.

De er lammet.

Så hører han et øredøvende brak
fra stesønnens soverom.

Jeg har tydelige minner av at jeg
ikke kunne bevege meg i sengen-

-og at jeg hørte
guttenes senger dunke oppe.

Jeg kunne ikke stå opp
for å se hva som skjedde.

At en forelder føler
seg lammet i sengen-

-mens noe skjer med barna,
er en skremmede situasjon.

Jeg kan knapt forestille meg det.

George snur seg langsomt mot
Kathy for hjelp. Hun er ikke der.

Skrekkslagen ser han kroppen
hennes sveve over sengen.

Kathy svevde over sengen
og begynte langsomt-

-å sveve mot veggen, vekk fra ham.

Han kunne ikke bevege seg.
Han prøvde å skrike, men kunne ikke.

Så kjenner George
et nærvær ved foten av sengen.

Det var en frykt som jeg
ikke kan beskrive så godt.

Jeg kjente at noe gikk opp
i sengen og på madrassen.

Han sa at det var en figur med
hover som gikk på brystet hans.

Hele dette overnaturlige
sirkuset fant sted ifølge George.

Skygger beveget seg
i gangen utenfor døren,-

-men han kom likevel
ikke opp av sengen.

Ved en anledning sa han
at han lagde to ulike lyder.

En var som en lav, stønnende
og klagende lyd fra hans indre.

Et skrik som
brøt seg ut av kroppen hans.

George kjemper med
hele sitt vesen for å bryte seg løs.

Musklene føles
som om de skal briste.

På et vis klarer han
å trekke Kathy ned i sengen.

Lammelsen brytes.

Men det kontinuerlige overnaturlige
angrepet hadde bare begynt.

De kommende timene
er en tåke av fæle minner.

Jeg har tydelige minner
av hunden vår Harry.

Han reiste seg,
gikk i sirkel og la seg ned igjen.

Så reiste han seg og spydde,
og så la han seg igjen.

Danny Lutz fortalte meg
at sengen ble løftet opp til taket.

Både hans
og Christophers senger gjorde det.

Kathy våkner, George ser på
henne og blir skrekkslagen.

Da jeg tittet opp, så jeg
hva som fikk ham til å rygge.

Det var speilbildet mitt.

Håret mitt hadde
skiftet farge til gråhvitt.

Ansiktet mitt var kraftig rynkete
med dype furer over pannen.

Mens stormen raser videre
når hjemsøkelsen sitt høydepunkt.

Ytterdøren slår om og om igjen.
Hunden uler av skrekk.

Men plutselig blir det helt stille.

Kathy blir langsomt seg selv igjen.
Fortryllelsen er brutt.

Da guttene kom ned om morgenen,
var de skrekkslagne.

De kunne ikke nå meg,
og jeg kunne ikke nå dem.

Missy kom inn og spurte bare:
"Hva var det der for noe?"

De var usikre og kontaktet
fader Ray Pecararo en tredje gang.

Presten som
opprinnelig velsignet huset.

Vi prøvde virkelig
å nå fram til fader Ray.

Det var ikke
før han faktisk sa til oss-

-at vi måtte forlate huset
at det overhodet falt meg inn.

Men til tross for helvetesnatten-

-er det noe i dem
som motsetter seg å flytte ut.

Huset har dem fortsatt
i sine ondskapfulle klør.

Ofte når det gjelder
såkalte demonhjemsøkelser,-

-er det uhyre vanskelig å forlate
huset og kutte forbindelsene.

Man blir på sett og vis
avhengig av det som er der.

Man føler en forbindelse
om den så er positiv eller negativ.

Det er en tilknytning.

Den føles som om man sliter seg selv
i biter om man kutter båndet.

Men pater Rays oppmuntring
holder til å bryte forhekselsen.

Som i sakte film familien vesker
og gjør seg klar til å dra.

De følte seg forvirret.

Han snakket om at de ikke
kunne kommunisere og bare dra.

Hele den dagen var
en lang prosess for å samle klær-

-og få alt i orden,
slik at de kunne sette seg i bilen,-

-forlate huset og dra til Kathys mor.

Klokkenfire om ettermiddagen
setter de seg i familiens varebil.

Men huset yter motstand.
Det nekter å slippe dem.

Det banket i bilen
hele veien fra Amityville, utenfra.

Og jeg husker at vi
ble kastet rundt en del på veien.

Familien Lutz
har opplevd utenkelige redsler.

De flykter fra huset i Amityville.

Men er de virkelig frie?
Kan vesenet følge etter dem?

Etter å ha overlevd 28 fæle dager-

-har familien Lutz flyktet fra
112 Ocean Avenue i Amityville.

Huset står nok en gang tomt,
men hungrer etter nye ofre.

George Lutz kontakter
eksperter på det overnaturlige-

-i håp om å finne
noen som kan "fikse" huset.

Han kontakter Jerry Solfvin,
som er parapsykolog-

-på Psychical Research Foundation
i Durham i North Carolina.

80 mil sør for Amityville-

-spesialiserer Jerry Solfvin seg
på å undersøke hjemsøkelser-

-og spørsmålet om det fins
et liv etter døden eller ikke.

I dag, i 2020, er det
vanlig å finne spøkelsesjegere-

-som begir seg ut og gjør en "studie"
av spøkelser og hjemsøkelser.

Deres mål skiller seg kraftig fra
målet vårt med forskningsstiftelsen.

Spøkelsesjegernes mål
later til å være å fastslå-

-at de absolutt har funnet
noe som er overnaturlig.

I parapsykologien
er det bare begynnelsen.

En parapsykolog
er framfor alt en forsker-

-som er utdannet
i vitenskapelig metode-

-og som gjør studier
av overnaturlige aktiviteter.

Men vi fikk ofte
telefoner fra folk som sa:

"Jeg har et spøkelse hjemme."

Det var selvsagt interessant for oss.

Da sa vi: "Vi har en sak som virker
uforklarlig med vanlige midler."

Vi har en person som hevder
å ha et spøkelse i sitt hjem.

Vi kan bekrefte det på ulike måter.

Men vi kan aldri
bekrefte det fullstendig.

Vi kan ikke komme og si:
"Ja, dere har et spøkelse."

Det er umulig når forskningsmetoder
funker som de gjør.

Forskningsmetodene kan utelukke
muligheter, ikke bevise noe.

Da George Lutz ringte meg
på forskningsstiftelsen,-

-ville han fortelle meg om
hva han hadde opplevd i sitt hjem.

Det var første gang jeg fikk høre
at noe uvanlig var på gang der.

Jerry Solfvin går med på
å sende en feltetterforsker-

-for å gjøre
en foreløpig granskning.

George hungrer etter et raskt svar,
men Solfvin gjør motstand.

Jeg sa til George: "Jeg tviler ikke
på at du prøver å være ærlig."

"Men de kan være mange
forklaringer på opplevelsene."

Parapsykologen arbeider langsomt.
For langsomt for George Lutz.

Siden flukten har han kommet til
å tro at det som drev familien ut,-

-også kan ha besatt Ronald Defeo
og fått ham til å drepe familien.

Ronald DeFeo
trengte psykologhjelp.

Vi tvilte aldri på
at han ble påvirket av huset.

Det innebar at dommen
for seks drap bør endres.

Vi burde prøve å gjøre noe.

Så via noen venner
kontaktet de advokaten hans.

15. februar 1976 deltok George
og Kathy i en pressekonferanse-

-med Ronald DeFeos
advokat William Weber.

De forteller om grusomhetene.
Reaksjonen blir umiddelbar.

Saken ble en kjempenyhet.

Forklaringen ble tatt opp
av alle store nyhetsmedier.

Ekteparet Lutz
begynner å miste kontrollen.

Like fort som det begynte,
avsluttes forholdet til advokaten-

-idet han ber dem om å gi ham
full kontroll over forklaringen.

Det var en latterlig avtale.

De fikk kun snakke om fakta i saken.
Ellers ville han ta over huset.

De forsvinner fra søkelyset
for å slippe oppmerksomheten.

Men en ung reporter fra Channel 5
i New York finner dem.

Jeg ringte opp George Lutz' firma.

"Jeg er Laura DiDio
fra nyhetene på Channel 5."

Jeg kjenner seriøse synske granskere
og vil gjerne hjelpe dere.

Kathy og George gikk med på
å fortelle om hjemsøkelsen.

Jeg satt med dem
i fem timer mens de fortalte.

De var veldig overbevisende.

Hvis de fant på alt, var de sin tids
Meryl Streep og Robert De Niro.

De går raskt med på Lauras forslag.

Et eksklusivt granskning
som blir filmet av Channel 5.

Laura kontakter
Ed og Lorraine Warren.

Ed er demonolog,
og Lorraine er et medium.

Ed og Lorraine Warren er pionerer
innen det overnaturlige feltet.

De åpnet verdens øyne
for det overnaturlige.

Så vi ordnet det slik at de
skulle komme ned neste dag.

Jeg vil også si at Ed
og Lorraine aldri forlangte penger.

De ville bare ha kompensasjon
for bensin og bompenger. Rimelig.

Dette var ikke
"Demonene fra Amityville".

Det var bare enda et hjemsøkt hus.
Så vi dro dit.

Det ble starten på
et eventyr som vi aldri glemte.

Et overnaturlig eventyr.

Warren-paret starter med
et intervju med George og Kathy.

Jeg organiserte det
og presenterte ekteparet Warren-

-for ekteparet Lutz
hjemme hos Kathys mor.

Vi satt der, og Ed Warren er
en veldig direkte gransker.

Han ville ha orden på alle detaljer.

Så han begynte å spørre ut Kathy og
George om hva som hadde skjedd.

Intervjuet får en vanskelig start.

George var tilbakeholden,-

-og jeg husker at Ed ble sint
på George, og George ble sint.

Det ble nesten slagsmål.
Lorraine og Kathy måtte skille dem.

Ed sa: "Hvis du ikke
forteller hva vi trenger å vite"-

-"for å etterforske dette,
så stikker jeg."

"Jeg kaster ikke bort tiden."
Sånn ble det ikke.

Til tross for konflikten-

-ble Ed og Lorraine Warren
Lutz-parets fremste tilhengere.

24. februar 1976 møter ekteparet
Warren, Laura Didio og et TV-team-

-George Lutz utenfor
hans tidligere hjem.

Jeg spurte George
om han skulle bli med inn.

Men han sa "nei, jeg var nødt til
å dra siden dere var forsinket".

"Jeg ble kvalm
av å sitte utenfor huset."

"Jeg går ikke inn igjen."
Så han ga oss nøklene.

Jeg gikk inn i huset med kamerafolk
og Ed og Lorraine Warren.

Huset hadde jo
stått tomt i flere uker.

Men man kunne se
at familien hadde reist i all hast.

Ting sto igjen på kjøkkenbenken,
oppvasken sto i vasken.

Pepperkakehuset som
Kathy hadde lagd til jul,-

-sto igjen på spisebordet.

Huset lot til å vente på
at beboerne skulle komme.

Ed og Lorraine vet det ikke ennå,-

-men et nifst sammentreff
binder dem allerede til huset.

På det nøyaktige tidspunktet-

-da Ronald DeFeo drepte
hele familien sin i dette huset-

-på 112 Ocean Avenue i Amityville,
gikk Eds mor bort.

På dødsattesten hennes står
nøyaktig samme klokkeslett.

Ed og Lorraine Warren var
veldig åndelige etterforskere.

De pleide å utføre seanser
på ulike steder på eiendommen-

-for å ta kontakt
med det som fantes der.

Det har vi alltid sett på
som en farlig type etterforskning.

Da vi gikk gjennom huset
med Lorraine, veiledet Ed henne.

Han gikk foran
og sa: "Hva føler du?".

Han hadde sitt krusifiks og vievann.

Lorraine gav oss sine inntrykk.
Hun ble kvalm.

Hun fikk hodepine
i visse deler av huset.

Lorraine er klarsynt
og er synsk i transe.

Hun kjenner nders tilstedeværelse,
men kan ikke prate med dem.

Bølger av voldsom psykisk energi
velter over Lorraine.

Drap. Ødeleggelser.

Galskap.

Jeg begynte å gå oppover trappen.

Det var som å gå mot en foss.

Kraften var så sterk.

Da hun gikk inn i DeFeos, og Lutz',
hovedsoverom, ble hun dårlig.

Hun følte volden,
og det gjorde henne kvalm.

Lorraine hviler et øyeblikk,
sjokkert av intensiteten.

Demonologen Ed er nede.

Han håper at religiøs provokasjon
skal få fram demonen i kjelleren.

Jeg pleier å gå ned i kjelleren,
den laveste delen av huset.

Det er ofte husets mørkeste rom.
Der trives ondskapen.

Der overlever den.
Den avskyr Guds lys.

Men Ed aner ikke
hvilken ondskap som lurer der.

Amityvilles skrekkhus
kan være åsted-

- for en unik demonisk hjemsøkelse.

Den 24. februar 1976 utreder
de berømte demonologene Ed-

- og Lorraine Warren huset.

Mens Lorraine er ovenpå,
går Ed ned i kjelleren.

Jeg tok fram et krusifiks
og krevde i Jesu navn og Jesu blod-

-at det som var der,
skulle vise seg.

Jeg har aldri fått
en så rask reaksjon.

Jeg gikk inn i
det vi kaller religiøs motstand.

Jeg beordret det i Jesu navn
å vike og reise sin vei.

Da lettet det øyeblikkelig.

Det er den mest skremmende
opplevelsen Warren-paret har hatt.

De er rystet.
De vet at de trenger hjelp.

De kan ikke møte
denne ondskapen på egenhånd.

Lorraine kjente
et trykkende nærvær i huset.

Hun trodde ikke at det var DeFeos
spøkelser. Det overrasket meg.

Hun trodde at det var en demonisk,
djevelsk tilstedeværelse.

Så vi bestemte
at Warrens skulle holde en seanse-

-og at vi skulle samles igjen
om en uke eller to.

Men ryktet sprer seg raskt,
og gjestelisten vokser.

Uten at vi visste om det, kontaktet
George Lutz andre granskere.

Så da vi fikk tillatelse fra Lutz
til å holde seansen den 6. mars,-

-visste vi ikke
at så mange skulle være der.

Granskere og journalister
samles ved Amityvilles skrekkhus.

Til sammen deltar
nesten tjue personer.

Men George Lutz
nekter å gå inn i huset.

En av de første som kommer,
er parapsykologen Jerry Solfvin.

Da jeg gikk mot døren,
kom andre biler bak meg.

Det var Ed og Lorraine Warren.

Laura DiDio og TV-teamet
fra Channel 5 ankommer.

Denne gangen
med ankerveteranen Marvin Scott.

Min redaktør sa at jeg skulle
dra dit etter lørdagsendingen.

Jeg var skeptisk,
men håpet på et intervju med noe.

Jeg håpet å få se noe.

Hovedforestillingen er en seanse
i spisesalen i første etasje.

Warrens håper å få kontakt med
de vesener som hjemsøker huset.

Å kommunisere med de dødes
ånder er en gammel tradisjon.

Men seansen er
et relativt nytt påfunn.

Den ble popularisert på 1800-tallet
av spiritistbevegelsen.

Seanser er en farlig
granskningsmetode.

Man kan støte på
umenneskelige vesener-

-som kan ha evnen til å ta kontroll
over en hvis de får sjansen.

Ved midnatt begynner den.

Mediene Mary Pascarella
og Alberta Riley-

- går i klinsj med USAs ondeste hus.

Det er som en svart skygge-

-som danner en hette.
Den beveger seg.

Jeg hadde aldri vært
på en lignende seanse.

Der var det velsignede lyset,
et krusifiks og to medier-

-som snakket om
hva de opplevde akkurat da.

Jeg satt der full av forventning.
Hva ville skje etterpå?

Det er noe som...
Hva som enn er her...

Hva som enn er her...

-Prøver de å skade dem?
-Ja.

Det er noe som kommer imot en
og får pulsen til å øke.

Seansen bekrefter
Warrens største frykt.

Lorraine gjentok at det fantes
en mørk tilstedeværelse der,-

-og at en prest måtte
komme dit og utføre en eksorsisme.

Den intense psykiske kampen
overvelder Mary Pascarella.

Jeg hadde et lite rom der oppe.
Det var nok Missys soverom.

Det var mitt tilfluktssted.

Jeg sa til Ed at jeg
skulle legge meg ned en stund.

Så jeg begynte å be Herrens bønn
og kikket ut gjennom døren.

Der så jeg en gruppe figurer
som ba bønnen baklengs.

Kan Missys fantasivenn,-

-demongrisen som spilte engel,
være blant dem?

Jeg tok vievannet
og kastet det ut til figurene.

Jeg tok korset, løftet det, sa:
"Gud er med meg" og kastet det.

Har dere helt vann på et bål?
Det freser liksom.

Det var slik det hørtes ut.

TV-teamet fra Channel 5
opplever også skremmende ting.

Det jeg husker best, var vår
kameramann Steve Petropolis.

Han var veldig veltrent
og pleide å løpe maraton.

Han gikk opp trappen med
lysmåleren for å sjekke rommene.

Han kom omtrent fem skritt
da han snudde seg mot meg og sa:

"Det finnes et rom der oppe,
den andre døren til høyre,"-

-"der en av veggene
er dekket av speil."

Så sa han:
"Jeg vet ikke hvordan jeg vet det."

På tidspunktet var ikke mange
bilder fra huset blitt publisert.

Særlig ikke
fra familien Lutz' tid der.

Steve Petropolis fortsatte opp
trappen med lysmåleren sin.

Han kom til toppen av trappen.

Der snudde han seg rundt
og bøyde seg av smerte.

Ansiktet var forvridd,
og han tok seg for brystet.

Jeg kunne se
at ansiktet hans bleknet.

Så ble det veldig rødt,
og han begynte å svette.

Noen styrtet opp
for å hjelpe ham ned,-

-sette ham ned og gi ham litt vann.

Han sa at han følte
at han hadde fått hjertebank.

Han trodde det var et hjerteinfarkt.
Han hadde ingen hjerteproblemer.

Granskerne sprer seg utover.

Lorraine tar inn inntrykk
fra husets andre etasje.

Følelsen var veldig trykkene.

Åndene lot til å være der
for å håne oss.

Det var fælt. Jeg kjente Georges
og Kathys redsel og angst.

Lorraine Warren sa:
"Følg meg, Marvin".

Vi gikk til syrommet klokken 03.15.

Det var da drapene ble begått
og der kraften var sterkest.

Da jeg gikk inn i rommet,
husker jeg at jeg sa:

"Jeg håper at jeg ikke kommer
nærmere helvete enn dette."

Det var det jeg følte i det rommet.
Det var grusomt.

Lorraine overveldes av inntrykk
av rommets voldsomme fortid.

Hun rygger. Det blir for mye
selv for en erfaren gransker.

Minnene av
resten av kvelden er uklare.

Mitt minne av tredje etasje
er nesten visket ut.

Jeg ville virkelig ikke gå opp dit.

Ved soloppgang
avbrytes etterforskingen.

Ekteparet Warren er overbevist
om at huset er fullt av demoner.

De fikk inntrykk av at det
fantes mange ondsinnete ånder-

-på eiendommen som skapte
situasjonen de hadde levd med.

Ed og Lorraine sa til dem:
"Vi kan ikke fikse dette."

"Vi vet ikke hva vi skal gjøre.
Dette er USAs ondeste hus."

Hva gjør man da?

George og Kathy Lutz
føler seg beseiret.

De kan ikke be en prest om
en eksorsisme. Det er for farlig.

De fortsatte å betale
lånet i flere måneder-

-før de innså
at de ikke kunne fikse det.

Så de bestemte seg for
å gi tilbake huset til banken.

George ber noen MC-kompiser
om å hente noen ting i huset.

Joe Vetter er en av dem.
Den første som hørte fortellingen.

Han er fortsatt skeptisk.

George ba noen folk
om å dra dit en bestemt dag-

-for å hente barnas
legejournaler og skolepapirer.

Men huset er skummelt stille.

Ingen av dem vet hva de skal tro
om fortellingene om hjemsøkelse.

De slår seg ned og slapper av
en stund i Amityvilles skrekkhus.

Vi tok en øl på trappen til huset.

Selv om vi hadde hørt at vi
ikke skulle spise eller drikke noe.

Jeg vet ikke hvor kaken kom fra.

Men vi satt og pratet
om at vi satt der i huset.

Så vi drakk litt, lo litt og dro.
Det var alt.

Georges venner så ikke et glimt av
skrekken familien har gjennomgått.

Men for George Lutz er huset i live.

Han snakket med
Lorraine Warren i dette intervjuet.

Jeg har alltid ment at huset
akkurat da var veldig intelligent.

Ja, noe av en åndelig natur
kan ha blitt gjort i det huset.

For hvordan kunne noen
finne fred i dette huset?

Og hvordan kan man
bo i et hjem uten fred?

Fred er jo så viktig.
Dere var jo et kjærlig par.

Kjærligheten overvinner alt,
men det ble for mye for dere.

Sammen med noen enkle eiendeler-

-reiser George,
Kathy og barna mot et nytt liv.

De kjøper
enveisbilletter til California.

Georges båt, motorsykler
og bil setter de igjen.

Vi ga bilen til fyren
i billettkontoret på JFK.

Vi sa:
"Her er nøkkelen og vognkortet".

På morsdagen 1976-

- landet vårt fly i San Diego.

Bare tiden vil vise
om ondskapen følger dem.

Personlig var det enda en epilog-

-etter den kvelden for meg.

Jeg lurte på
hvordan det ville ha vært-

-at bare å gå inn
i 911 Ocean Avenue-

-mens huset lå stille og tomt.

Men jeg ville ikke gå alene.
Jeg gjorde det midt på dagen.

Jeg tok med meg hunden min Fritz.
Jeg gikk rundt i huset.

Det var slik vi hadde forlatt det.

Ingen hadde vært der.
Pepperkakehuset sto igjen.

Plutselig hørte jeg Fritz knurre.

Han sto i foajeen
og sto foran trappen.

Han stirret på et punkt på trappen.

Fritz hadde reist bust
fra nakke til hale.

Ørene lå bakoverbrettet,
og han hadde blottede tenner.

Han sto stille
og bare tittet og knurret.

Jeg tenkte: "Ja vel. "
Det var der alle ble dårlige.

Det var der Lorraine Warren
ble kvalm og fikk hodepine.

Men jeg begynte å gå
oppover trappen. Jeg kom halvveis.

Da sa jeg:
"Dette er nok ingen god idé."

Jeg fikk en veldig nifs følelse
av hundens reaksjon.

Jeg hadde aldri tidligere, eller
senere, sett ham reagere sånn.

Det er nå januar 1977.

Flere måneder etter familien
Lutz' flukt, står huset tomt.

Den berømte spøkelsesjegeren
Hans Holzer er nå på stedet-

-for å prøve sine egne teorier
om DeFeo-drapene.

Laura DiDio var der,
engasjert som forsker av Holzer.

Hans kontaktet meg i november
og sa at han skulle skrive en bok.

"Kan du hjelpe meg
med undersøkelsene?"

"Og jeg vil ta med
Ethel Johnson til huset."

Hun var mediet han jobbet med.
"Vi gjør vår egen etterforskning."

Ethel Johnson er et transemedium.

Hun åpner for kommunikasjon
med den andre siden.

Da kan ånder ta kontakt
og kommunisere gjennom henne.

Visse transemedier sier
at de påvirkes fysisk av åndene.

Jeg traff hans
ved huset med Mrs. Johnson.

Jeg skulle ta meg av kameraet.

Men kameraet frøs,
og vi prøvde å få det i gang.

Så kaldt var det ikke.

Det var nok bare en kuldegrad.
Kameraet burde ikke ha frosset.

Holzer går videre
med etterforskningen.

Mrs. Johnson gikk i transe.
Det var veldig interessant.

Hun var nok i syttiårsalderen da.

En åndeguide kom fram,
og det var en mann.

Da dukket plutselig et stort
adamseple opp på halsen hennes.

I transe hevder Ethel Johnson
at huset i Amityville-

-ble bygget
på en gammel gravplass.

Holzer mener at det er kilden til
husets paranormale aktiviteter.

Det er en sjokkerende
og kontroversiell påstand.

Jeg fant også at et skjelett
skylt frem ved et skybrudd i 1905.

Skallen på skjelettet ble brutt av
av en ung gutt, et barn.

Etter det begynte
fenomener å inntreffe i huset.

4800 km unna, i San Diego,
slipper ikke familien Lutz unna.

De vil fortelle sin egen historie
og kontakter et forlag.

I morgen publiseres boken
med den påstått sanne historien-

- om familien Lutz.

Det var ikke bare
én ting som skjedde.

Det var en mengde
skrekkinngytende begivenheter.

Boken blir umiddelbart
en bestselger.

Da boken kom ut,
tok allmenheten den til seg.

De ville forstå
og se om det var virkelig.

Er huset i Amityville
hjemsøkt eller et lurendreieri?

Fins det faktisk demoner?

Vi har alltid kjempet
for deres rennomé,-

-og vi ble så rasende
på disse skeptikerne.

Hva vet de om huset eller familien?
Har de lest en bok?

Kampen for troen på
det overnaturlige har bare begynt.

Djevler fins, demoner fins.

Skeptikere er
djevlenes beste beskyttelse.

Ifølge George og Kathy Lutz-

-er dette huset
i Amityville fullt av demoner.

Deres historie blir
en bestselgende bok, og 1979-

-slippes skrekkfilmen
"Demonene i Amityville".

Jeg er Jackie Stone.
Det er her det skal ha skjedd.

Filmens nysgjerrige fans
valfarter til Amityville-

- for å få et glimt av selve huset.

-Tror du at dette virkelig skjedde?
-Ja. Jeg tror på Djevelen.

Hvorfor kom du
for å se på huset i kveld?

Vi kom hit fra Chicago for å se det.

-Tror du på fortellingene?
-Ja.

Filmen splitter USA
i dem som tror på historien-

- og dem som ikke tror.

-Skrekk eller lurendreieri?
-Lurendreieri.

Ikke én eneste person
i Amityville tror på det.

"Demonene i Amityville"
slo billettrekord.

Filmen kostet
tre millioner dollar å lage.

Den var lenge den mest vellykkede
lavbudsjettfilmen noensinne.

De tjente hundre millioner dollar
på investeringen.

George og Kathy Lutz
blir stjerner over natten.

Jeg vil presentere et spesielt par.

De eide
det merkelige huset i Amityville.

Hvorfor gikk dere
offentlig ut med det?

Dette kommer nok til
å følge dere lenge.

Før vi gjorde det,
gjorde andra det for oss.

De spredde overdrevne historier-

-i pressen og massemedia.

For å kunne korrigere det
og kunne leve med det-

-så var vi nødt til
å fortelle vår historie.

Berømmelsen fører til kritikk.

En hær av skeptikere jager paret,
og ikke helt uten grunn.

George, Kathy ogbBarna
har sagt at boken ble brodert ut-

-og at ting som ikke skjedde,
ble lagt til. Særlig i filmen.

Det er vanlig når man ser
en bok bli filmatisert.

Da forandrer man på ting
for å gjøre det mer skremmende.

William Weber,
Ronald DeFeos advokat,-

-som drepte sin familie i huset,
blir en ledende kritiker.

Deres korte samtaler med Weber
kommer til å hjemsøke dem.

De spilte båndet som de
spilte inn av møtet med Weber.

Og de sa til meg
at de ikke var så stolte av det.

På lydbåndet med William Weber
og George og Kathy Lutz-

-diskuterte de
bok- og filmkontrakter.

William Weber sa at de
kunne bygge ut fortellingen-

-og overdrive
for å gjøre flere interessert.

Paret erkjenner
noen overdrivelser,-

-men insisterer på
at grunnhistorien er sann.

De ble til og med testet med
løgndetektor av en ledende ekspert.

Det er en lang prosess.
Man kan ikke bare koble seg til.

Man må gå med på spørsmålene.
De finner en bunnlinje-

-og gjør en fysisk undersøkelse
for å sjekke baselinjen-

- slik at de får skikkelige svar.

De besto testen uten problemer.

Resultatet beviser at de begge tror
at huset var hjemsøkt.

Resultatet gir også ny energi til
granskerne Lorraine og Ed Warren,-

- som vil bevise at djevelen fins.

Mange der ute har hørt
at Amityville-saken er lureri.

Hvorfor det?

Fordi ateistene ikke vil
at noen der ute skal tro-

-at et hjem som huset i Amityville
kan være hjemsøkt av demoner.

Måket deres er å drepe
all den troen dere kjenner.

Ondskapen George og Kathy Lutz
følte, hjemsøker dem fortsatt.

I 1980, fire år etter
at de flyktet fra huset,-

-får de møte erkebiskopen
av Canterburys eksorsist.

Pastor Neil-Smith hadde utført
eksorsisme hundrevis av ganger.

De ble venn med ham
under en bokturné.

Pastor Neil-Smith så på Kathy
og sa: "Du er fremdeles påvirket".

Onde makter kan følge etter folk.

Ekteparet Lutz flyttet,
men den onde energien fulgte etter.

Den hjemsøkte
hele familien i flere år.

Huset hadde en omfattende effekt.

Det var ikke bare et hjemsøkt hus-

-som man kunne besøke
og så forlate for å få fred.

Men i 1980 er behandling av ofre
for hjemsøkelse fortsatt noe nytt.

Enkelte ville kalle det eksorsisme.
Jeg anså det som en velsignelse.

Det var et separasjonsrituale
i Den anglikanske kirken.

Det separerte oss
fra huset og dets kraft.

Mirakuløst nok fungerer det.

Presten utførte en slags eksorsisme.
Men de var ikke besatt,-

-så han utførte
et separasjonsrituale.

Det er en forskjell.
George og Kathy var ikke besatt,-

-som Linda Blair i "Eksorsisten".

De ble skilte fra
den svarte skyen som skygget dem.

Gud...

Husets onde innflytelse brytes,
og med tiden blekner den.

Vi kom til å tro,
og har sett på det sånn siden,-

- at dette hadde en "halveringstid".

Så med tidens gang-

-ble den mentale og emosjonelle
koblingen svakere og svakere.

Familien Lutz har gått videre, men
skrekken i Amityville lever videre.

Huset er der ennå,
men er bygget om flere ganger-

-og har mistet
sine typiske kvartmånevinduer.

Senere eiere prøvde å fjerne
"de onde øynene" fra filmen.

Det er kjøpt og solgt flere ganger
siden familien Lutz flyttet.

Velkommen til Amityville.
Stedets mest kjente hus er til salgs.

Jeg vet ikke om det er innbilning,-

-men jeg kan virkelig føle det.

Ingen av innbyggerne har sagt
noe om pussige opplevelser.

Laura DiDio har hatt en del bisarre
samtaler med tidligere eiere.

I løpet av ti minutter
fortalte den nå tidligere eieren-

-hvorfor hun trodde
at det var sludder og bedrageri.

Men da jeg nevnte Danny Lutz,
var det som å trykke på en knapp.

"Det var han og George
som slapp mørket inn i dette huset!"

Det var sjokkerende.

Er 112 Ocean Avenue
USAs ondeste hus?

Jeg tror at noe skjedde der.

Jeg tror virkelig
at noe merkelig skjedde der.

Jeg kunne se George i øynene
da han snakket om det-

-han og familien hans
opplevde i Amityville.

Når man har
den nærkontakten med noen-

-og har muligheten til å se inn
i deres hjerte mens de snakker,-

-så kan man se hvordan de
reagerer på ulike ting.

Det var veldig virkelig for George.

Familien tror at de opplevde noe.

I hvilken utstrekning
får vi nok aldri vite.

Men fortellingen, boken og filmen-

-snakker vi fortsatt om 40 år senere.

Så vi må se på den
som om den åpnet døren-

-for en fascinasjon
for det overnaturlige.

Jeg vet at det fins hjemsøkte hus.

Jeg vet at familier kan flytte ut,
og andre familier kan flytte inn,-

-uten at noe noensinne skjer.
Men ikke det huset.

Jeg har aldri sagt at jeg ikke ville
ha tatt imot huset som en gave.

Tekst: Morten Gottschalk
www.sdimedia.com