All language subtitles for Bison

Nord-Amerikas Great Plains-

er et av verdens
mest ødelagte økosystemer.

Etter århundrer med misbruk
tar lokalbefolkningen nå grep.

Bare se på dette stedet!

En historie har fanget
oppmerksomheten min.

Hva ser dette ut som?

- Der.
- Ser du kloremerkene?

Bjørner i Alberta-provinsen
i Canada-

har stått i fokus
for naturvernprosjekter i 50 år.

Men de har ikke kommet tilbake.

Hvis forholdene er riktige,
hvorfor gjør de ikke det?

Kan svaret på bjørnevern
finnes et annet sted?

Jøss!

Naturen er full av skjøre og
komplekse nettverk av samspill-

mellom arter,
men den minste forstyrrelse-

- kan få store konsekvenser.

Jeg heter Patrick Aryee
og er biolog og filmskaper.

Jeg reiser jorden rundt
for å utforske økosystemer-

som gjennomgår
dramatiske endringer-

og identifiserer effektene
og følgene det kan føre til.

Jeg er i Waterton Lakes
nasjonalpark i Alberta-provinsen-

- for å lete etter bjørner.

Dette er den vestre grensen
av Canadas gressletter-

hvor prærien møter
Rocky Mountains.

Det er sent på høsten,
og landskapet ser bart ut.

Men for wapitien er det
på tide å vise seg frem.

Dette er et fantastisk sted.

Her ser vi en større gruppe hunner,
flere kuer og et par hanner.

En hel gjeng hanner faktisk.

Hører dere brølene?

Det er brunsttid,
så hannene er aggressive.

De vil samle
så mange hunner som mulig.

Se. Der er den!

Wapitigevir er et
av naturens underverker.

Pang.

De vokser opptil 2,5 cm om dagen.

Raskere enn
noe annet levende vev i dyreriket.

Hensikten er at bukkene skal
kunne konkurrere om hunnene.

Se. Når de to hannene slåss,-

- kommer en, to, tre andre hanner inn.

De yngre, mindre dominante hannene
sveiper inn.

De vet at det er deres sjanse.

De tenker: "Dette er min sjanse"-

"til å prøve å få
et lite snikmøte med damene."

Alt handler om muligheter her ute.

Alt handler om muligheter.

Jeg vil finne ut hva som
gjør dette stedet spesielt-

og hvordan de ulike artene
passer sammen-

- her i Waterton Lakes nasjonalpark.

Wapitien er
et av præriens fremste beitedyr.

Men jeg er her for å undersøke
bjørnenes rolle i økosystemet.

Høsten er en kritisk tid
for disse alteterne.

Det er da de må
fete seg opp til vinteren.

Det var mange grizzlybjørner her,
men nå er de sjeldne.

For å finne dem-

møter jeg min venn
og økolog Rae Wynn Grant.

Hei, Patrick.
Hvordan går det, Rae?

- Hei. Velkommen!
- Rae er ekspert på bjørneforskning.

Hun har jobbet på nordre prærien
med å gjeninnføre dyrekorridorer-

- sånn at store, innfødte pattedyr-

som wapiti, bison og bjørn
kan bevege seg fritt og uforstyrret.

I går kveld så jeg på wapitiene.

- Det er brunsttid. En perfekt tid.
- Ikonisk.

- Ja, sir.
- Det er mange dyr her.

Prærien har et rikt artsmangfold.
Hva annet har du sett?

Det er alt.

For ikke å nevne ulvene,
bjørnene og fjelløvene.

- Vi har alt her.
- Jeg skjønner.

Vi sjekker det. Kom igjen.

- Se her, Patrick.
- Hva ser du på?

Hva ser dette ut som?

- Der.
- Ser du kloremerkene?

Bjørner kan markere trær
av mange grunner.

- Kan det være gammelt?
- Ja. Disse er veldig gamle.

- Jeg håper vi finner noe ferskt.
- Se! Ja, se.

Bjørner bruker treet
til å klatre og kvesse klørne.

Føles bra, ikke sant?
Nesten som en neglefil.

Det er mange grunner,
men det er bevis på-

at bjørner har levd her
ganske lenge,-

for disse har allerede grodd
på treet.

Det er ikke ferske klomerker.
De er ganske gamle.

- Ja.
- Det er flere der.

Når man vet hva man skal se etter,-

- kan man ikke unngå å se dem.

De tette ospeskogene er
svartbjørnens naturlige miljø.

De kan leve nesten hvor som helst,
men foretrekker skoger-

- med gamle trær å klatre i.

Grizzlybjørner er ikke så glade
i modne skoger.

De foretrekker busker, sletter og
lysninger rundt elver og innsjøer.

Den lille forskjellen gir et hint om
hva problemet kan være.

- Se på alt dette.
- For en utsikt!

Jeg har akkurat merket
her oppe, Rae,-

at prærien og ospene
ser ut som et lappeteppe.

I stedet for å være distinkt.

- Er det sånn det skal være?
- Det ser nesten sånn ut.

Du stiller viktige spørsmål.

Hele forskningsmiljøet
er nysgjerrig på svarene.

Vi ser fjell.

De vakre fjellene,
dekket av osp ved foten.

Det er osp overalt.

Før hadde vi en langsom overgang
til prærien,-

- men nå ser vi noen flekker.

Du ser flekker av osp her og der.

Der borte, bak oss,
foran oss, til høyre.

Det er en stor forandring
fra fortiden.

Forskere prøver å finne ut-

hva som driver forandringen.
Er det planteetere i overflod?

- Er det klimaendringer?
- Det er et mysterium.

Ospen sprer seg som ugress
og har invadert gresslettene-

- ved foten av fjellene.

Grizzlybjørner foretrekker prærier.

Kan det være at jordbruksland
holder tilbake antallet?

- Vi prøver her borte.
- Ja.

Rae og jeg setter opp kamerafeller-

for å se hva de fanger
i løpet av de neste dagene.

- Vil du ha hjelp?
- Ta den enden.

Jeg går til den siden.

De gir oss en idé
om hvilke dyr som beveger seg her.

Kamerafeller gjør det veldig enkelt
å bruke teknologi.

Man monterer dem
og lar dem gjøre greia si.

Den aktiveres vel av
bevegelsessensorer.

Bevegelsessensoren så oss
gå rundt og lete etter den.

Tror du vi fanger noe
med kamerafellene?

Vi kommer til å lykkes med dem.
Jeg føler det på meg.

Vi kommer tilbake om noen dager
for å se hva de har fanget.

Men nå er vi på vei ned fjellet-

og inn i lappeteppeverdenen
av osp og prærie.

Nord-Amerikas gressletter danner
et fantastisk økosystem.

Hemmeligheten bak den
evolusjonære suksessen-

er at det meste av biomassen er
under bakken-

- i form av enorme rotsystemer.

Når ospeskogene tar over,-

ødelegger de nettverket
under bakken og kveler gresset.

Det påvirker beitedyr som
wapiti og hjort, men også bjørn.

Biomassen til gresslettene er
tre til fem ganger større-

- under bakken enn over.

Rotsystemene er grunnen
til at prærien anses-

å lagre kull mer effektivt enn
Amazonas' regnskog.

Det gjør overlevelsen deres viktig
i kampen mot klimaendringer.

Det er noe som urfolket,-

som pleide å streife rundt her,
er godt kjent med.

De ble tvunget fra sitt land
i 1877-

og bor nå i et reservat
på 1400 kvadratkilometer-

- ved foten av Rocky Mountains.

Jeg kommer hit så ofte jeg kan
for å fiske og gå tur.

Naturverner Elliot Fox skal vise
hvor mye som har forandret seg.

- Dette pleide å være innfødt prærie.
- Er det ikke en innfødt prærie?

Den ser frisk ut!

- Ok.
- Mye gress.

- Dette er timoteigress.
- Dette.

Det ble innført. Det er ikke naturlig
hjemmehørende, men det er dette.

- Ja, sir.
- Det er gress, sant?

- Vi flytter litt av det.
- Ja, her.

Ser du det røde? Dette er rødsvingel.

Her har vi rødsvingel
og timoteigress.

Dette er en fremmed art,-

- men denne vil vi se mer av.

Ja. Gresset vokser i tuer.

Ser du denne store tuen?

Det tyder på at det ikke
har brent her på lenge.

Hadde det vært brann,
ville ikke tuen vært så stor.

Så det hadde vært fint
om det brant igjen.

Mennesker har begynt
å frykte skogbranner-

men urinnvånerne har levd
med dem i tusenvis av år.

Blood Tribe startet ofte branner-

og lot dem brenne over slettene
for å fjerne død vegetasjon-

sånn at ny vegetasjon kunne
blomstre og dyr samles til jakt.

Men på slutten av 1800-tallet
ble branner ulovlige i Alberta-

- og mange andre provinser.

Og dette viktige verktøyet
for å bevare prærien forsvant.

Hvor mye trenger ospen inn
for hvert år?

Det har ikke brent her
siden 1870-tallet.

Uten branner blomstrer ospene.
Etter en brann om våren,-

- når de nye ospeskuddene kommer,-

beiter bison, wapiti og hjort
på de nye skuddene.

- Disse skuddene.
- Ja.

Ser du den yngre ospen i kanten?

Stammen er tynnere.

De andre ospene er eldre og tykkere.

De yngre ospene
trenger seg fortsatt inn.

De sprer seg fortsatt ut
og trenger seg inn på gresset.

Ja, de er litt som øyer.
Små lommer med osp.

Og grunnen til at de er her-

er at vi har mistet
viktige elementer-

som er essensielle for parkens
og økosystemets helse.

Før kolonitiden forekom
naturlige præriebranner-

og tradisjonelle branner
nesten hvert år.

Elliott vil gjeninnføre
tradisjonelle branner.

Ikke bare for å forhindre
at osp tar over,-

men også for å bevare
slettens helse-

og sørge for at innfødte
gresstyper overlever.

I 2017 var det en enorm brann
i Waterton Lakes nasjonalpark,-

og området ble desimert.
Jeg ser bevis på det overalt.

I en periode med varmt,
tørt og vindfullt vær-

utløste et lynnedslag
den store Kenowbrannen.

Det tok 148 brannmenn to uker
å få brannen under kontroll.

Da hadde infernoet
ødelagt 35000 hektar-

hvorav halvparten lå
i Waterton Lakes nasjonalpark.

- Står til, Kim?
- Hei, Patrick.

Kim Pearson er økosystemforsker.

Hun har ansvaret for parkens
økologiske tiltak etter brannen.

Hun viser meg rundt i det
som ser ut som en nedbrent skog.

Dette er en vrifuru
som ble brent i Kenowbrannen.

Det er et tydelig mønster-

om man ser nøye på
flere trær i skogen.

Store barkfliser er borte,
nesten som et puslespillmønster.

Man ser det
på denne siden av trærne.

Skaden kalles spalting.
Under brannen-

ble treet så varmt,
og sevjen ble så varm-

- at den eksploderte-

- og dro med seg barkbiter fra treet.

- Ganske voldsomt.
- Ja, et temmelig voldsomt miljø.

Mange døde trær her.

Vi kan se bevis på det.

- Kan jeg ta den opp?
- Ja. La oss ta den opp.

Det var et gammelt tre som sto der.

Vrifuruer antas
å være tilpasset skogbranner-

for de har kongler som sitter tett
for å beskytte frøene sine.

Når en brann åpner skogen,-

kommer frøene ut.
Ilden griller konglene.

Alle trærne er døde,
men frøene er igjen.

De har allerede begynt å spire.

Ja, vrifuren ble sådd
av disse serotinøse konglene.

Ilden åpnet konglene,
og frøene kom ut.

Hvorfor serotinøse?

Det betyr at de er avhengige
av ild for å åpne seg. Ja.

Hvor finner man balansen
mellom viktigheten av brann-

som fornyer økosystemet
og brann som ødelegger det?

Brann kan være skremmende
og farlig for mennesker og dyr-

men har vært en del av landskapet
i tusenvis av år.

Det er en viktig del og prosess-

for å fornye et steds økologi
på ulike måter.

Bare noen dager etter brannen
var fornyelsen tydelig.

Præriegress begynte å gro i skogen.

Det ble utviklet for å motstå ild
ved å ha sine vekstpunkter,-

delen som produserer nye skudd,
lagret under bakken.

Følgende vår
blomstret villblomstene.

Om sommeren
kom malurtene tilbake.

Til slutt ga bærbusker opphav
til rikelige fruktavlinger.

Med blomster og bær
kom også bier og fugler tilbake.

Præriens motstandsdyktighet
tiltrekker også større dyr-

- som hjort, wapiti og grizzlybjørn.

De næringsrike plantene
livnærer også bison,-

en art som dominerte landskapet
for over 100 år siden.

I en annen vernet park
på Great Plains-

tar bisonene seg opp
sakte, men sikkert.

Jeg drar sørover til Grasslands
nasjonalpark i Saskatchewan.

Bison ble gjeninnført her i håp
om at det forhistoriske beistet-

skulle gjenopprette gresslettene
til sin ville tilstand-

- før europeerne kom.

Bare se på dette stedet!
Det er episk.

Bisonene ble nesten utryddet
av europeerne-

for å sulte indianerstammene
til underkastelse.

Tidlig på 1700-tallet-

streifet mellom 30 og 60 millioner
bisoner over kontinentet.

De fleste levde på prærien.

Men i 1880 var det færre
enn hundre igjen.

I dag er det rundt 400000.

Men de fleste ales opp for kjøttet
og krysses med tamkveg-

noe som svekker instinktene
de trenger for å overleve.

I Canada er det bare
13000 genetisk rene-

bisoner som disse
som streifer fritt.

Du har et detaljert
og intimt forhold til stedet her.

Ja, forholdet mitt til dette stedet
går tilbake til 2004.

Wes Olson er pensjonert viltvokter
og bisonekspert.

Han har vært med og etablert
de fleste bisonflokkene i Canada.

Denne flokken
i Grasslands nasjonalpark trives.

Dette verneområdet i sørvestlige
Saskatchewan er stort-

og går helt ned til grensen
til Montana i USA.

Det spesielle er at dette er
den første nasjonalparken-

- som bevarer blandet gressprærie.

Det er et perfekt sted
for en bisonflokk.

I 2004 fraktet Wes 71 bison hit
under vanskelige vinterforhold.

Veien var dekket av is. Vi ble
sittende fast på vei opp bakken.

Dere satt fast i en isete oppover-
bakke med 71 bisoner på slep.

Lastebilens dekk skled ut, og
tilhengeren bøyde seg midt i bakken.

Du ser ut til å like utfordringer.

Jeg liker av og til litt ståhei.

Trass i den tøffe starten
lønte anstrengelsene seg.

På de 16 årene
siden de ble gjeninnført-

har bestanden vokst
til rundt 500 individer.

Se på den, Wes.

En ensom bison. Han er enorm!

Ja, han er et prakteksemplar.

Man har hele dette området
og bare én bison.

- Hvorfor bare én?
- Det er typisk dem.

Det kommer an på hvordan han
har oppført seg i paringstiden.

Det er sensommer-

og den ensomme hannen
har brukt to måneder på-

- å lete etter en partner.

En voksen hann veier i nærheten av-

- like under tusen kilo.

Han mister en tredjedel
i paringstiden.

Etter paringstiden vil
de komme bort fra hunnene,-

gjemme seg
og lete etter kvalitetsmat-

i håp om å få tilbake massen
de mistet før vinteren kommer.

Hvis de ikke gjør det,
minsker sjansen for å overleve.

De har paret seg,-

forsvart sitt harem av hunner
og nå er det på tide å spise.

De må ha et festmåltid-

og fete seg opp til vinteren,
for de er i Canada.

Kanadiske vintre er tøffe.

Men vintrene på prærien
er spesielt harde-

når temperaturen synker
til 40 kuldegrader.

Kraftige stormer dumper snø og is
på hver centimeter av bakken.

Det er ingen steder å gjemme seg.

Klokken tikker
for den ensomme hannen.

Han må legge på seg hvis
han skal overleve vinteren.

Nå som oksen har gått,
vil jeg gå ned dit den veltet seg-

- og se om vi kan finne pelsrester-

- eller møkk vi kan studere.

Greit.

Beitedyr er vanlige
over hele verden-

og de pleier å ha stor innvirkning
på miljøet rundt seg.

Jeg vil ta en nærmere titt
på hva hannen etterlot seg-

for å se hvor mange dyr
og planter som gagnes-

- av bisonenes nye nærvær.

La oss se på denne.

- Det der...
- Det er en lort.

Fin og fersk.

Den er like stor som hodet mitt.

Jeg skal åpne den
og se hva som fins.

- Herregud.
- Det er som å åpne en gave.

Alltid like spennende.

En gjødselbille krøp inn der.

Der.

Denne dampende gjødseldyngen
er allerede full av insekter.

Når en fersk gjødseldynge
lander på bakken,-

avgir den organiske forbindelser
som svever gjennom luften.

Vi kan ikke se dem,-

men de er veldig attraktive
for insekter.

Når gjødselbillen lander
med hodet først i gjødselen,-

blir det straks et anaerobt miljø.
Ikke noe oksygen.

Så de må raskt lage tunneler-

som lar oksygen trenge inn i
gjødseldyngen.

Gjødselbillene suger næring ut
av de ufordøyde plantedelene.

Når de graver, tar de med nitrogen
og kull fra gjødselen til jorden-

der den lettere brytes ned
av mikroorganismer.

Denne klatten faller til bakken,
og innen tre dager-

vil insektene fråtse her
og utnytte plassen.

Det blir en hel by,
en megalopolis for insekter.

Resirkuleringen fortsetter
i månedsvis til den ser sånn ut.

Vi bryter opp et stykke
og tar en nærmere titt.

En uttørket gjødseldynge
som er helt næringsfattig.

Det er nesten som sagmugg.

Det er mange hull i den.

Så mange ulike insekter har bodd her.

Det kan ha vært 300 arter
i denne gjødseldyngen.

Tre hundre ulike arter.

Ikke alle på en gang.

Det er et økosystem med rovdyr
og bytter i denne gjødseldyngen.

Hvordan kan man lære så mye
av en haug med lort?

Hvis én bison kan påvirke
omgivelsene så mye,-

undrer jeg hvilke andre virkninger
en hel flokk kan ha på økosystemet.

Jeg ser en hel gruppe kuer
på avstand.

De er langt unna, men jeg håper
vi kan komme nærmere.

Det ser ut til å være ungdyr også.
Det er flott.

Herregud!

Se på det.

Det er en stor flokk.

Jeg tror de kommer denne veien!

Sånn skal landskapet se ut.

Fullt av beitedyr som
beveger seg sakte over bakken,-

klipper gresset
og beveger seg fremover.

Præriebison spiser
over ti kilo præriegress om dagen.

Når de beveger seg over
beitemarkene på jakt-

etter næringsrikt gress,
fungerer de som gartnere.

De gjødsler jorden,-

sprer gressfrø,
dyrker jorden med hovene-

og trykker ned næringsstoffer, noe
som holder vekstsyklusen i gang.

Er det dette dere får betalt for?

- Å slappe av?
- Ja.

Ryan Hayes er
parkens bisonkoordinator.

Det er hans jobb
å ta hånd om flokkene.

Hva gjør du
når du følger etter bisonene?

Jeg tar meg av flokken.
Jeg ser på flokkhelsen.

Alt som viser tegn på sykdom-

- eller ting vi må se nærmere på.

Vi trenger ikke å hjelpe bisonene.

Naturen hjelper dem
med alt de trenger nå.

Flokkene får bevege seg fritt
over 18000 hektar.

Ryan griper bare inn-

om en flokk avviker
fra den etablerte trekkruten.

Gruppen her i Grasslands
nasjonalpark besto av 71 dyr.

I Nord-Amerika var det
bare 1000 dyr igjen.

Å kunne få dem til å øke
til det nåværende antallet-

på mellom 500000 og 700000
med ville instinkter i behold-

- er ganske utrolig.

Den hannen virker
mye større og sterkere.

Se så stor han er.

Er det normalt å se en hann med så
mange kuer på denne tiden av året?

Ja. Hver okse har rundt 20 kuer.

Så mange dominerer de over.

Størrelsesforskjellen
mellom hannene og hunnene-

- og kalvene og hannene er så store.

Det som gjør dem så store,-

fra små kalver til store hanner,
er dette gresset.

Det er et annet dyr som
påvirker prærien like mye.

De arbeider i skyggene
av underverdenen.

Hvis vi skulle fjerne
alt det grønne her,-

ville det sett ut som månens
eller Mars' overflate?

Jepp.

De romlignende kratrene er laget
av svarthalepræriehunder.

Nord-Amerikas prærier var hjem
til millioner av disse skapningene.

Men bønder og rancheiere
anså dem som skadedyr,-

- og deres forsøk på å utrydde dem-

reduserte præriehundbestanden
med 95 prosent.

Men her i Grasslands nasjonalpark-

har antallet økt jevnt
siden bisonene kom tilbake.

Det er en utrolig viktig art
i økosystemet.

Siden vi har bidratt til-

at de har blitt truet, har vi et
ansvar for å prøve å snu utviklingen.

Tara Stephens
holder et øye med både dem-

og nøkkelrollen
de spiller i økosystemet.

Alle disse hulene. Den, den-

- og denne her borte! De er forbundet-

med tunnelene
som går under føttene våre.

Ja. De er alle forbundet.

Det er som korridorer
i et hus med masse-

- vinduer og utganger og ja. Jepp.

Hør på kvitringen.

Vi er omgitt av præriehunder.

Dette fanger perfekt-

hvorfor jeg er her.
Vi har bisonene der borte-

og lyden av præriehundene
her hos oss.

- Hør på den lyden!
- Ja.

Denne hulen
har tre tegn på aktivitet.

Dette er malurt.

De har kuttet den
for å holde vegetasjonen kort-

- så de kan se og oppdage rovdyr.

Ja. Det lukter godt.

Et av rovdyrene er prærieulven.

Prærieulver ble lenge sett på
som skadedyr-

- av rancheiere og bønder.

De skytes fortsatt
i mange deler av Nord-Amerika.

Det er først de siste 20 årene
at økologene har begynt å forstå-

- den positive rollen de spiller.

Ved å jakte på kjøttetende stinkdyr,
vaskebjørner og grevlinger-

gjør prærieulver slettene trygge
for mange fuglearter.

Men hovedmaten deres er
gnagere som præriehunder.

Derfor har præriehundene
sitt eget hemmelige språk-

for å advare kolonien
når farer er i nærheten.

Se på det!

- Det er en præriehund der inne.
- Ja.

Hei, prærieulv. Har du den?

Er det der forbindelsen kommer inn-

mellom præriehunder
og planteetere som bison?

Ja, bisoner beiter også-

- i utkanten av og inne i koloniene.

De klipper vegetasjonen litt-

som præriehunder klipper enda mer
og ekspanderer ut.

Tara og teamet hennes har
studert kolonien i over ti år.

Først fester vi den i bakken.

Forskningen hennes
fokuserer på genetikk.

Ok. Det er flott.

Dataene hun har samlet,
har fått henne til å mistenke-

at trass i det voksende antallet
er det mye innavl i kolonien.

- Bra. Du har den.
- Det er perfekt.

Hun holder et årvåkent øye
med præriehundene-

- ved å merke dem med mikrochip.

Merkingen gjør at
forskerne kan forstå-

hvordan gruppen omgås
og kvantifiserer innavlsproblemet.

- Vent, jeg tror det er en i fellen.
- Ja.

Vær forberedt på
at den kan skrike til deg.

Vi slipper præriehunden inn i posen.

- Ok.
- Dette er et gammelt dyr.

Hvis man ikke gjør noe-

- og den onde sirkelen fortsetter-

hva ville skje med bestanden?
Vil den dø ut?

Hvis de er innavlet, kan det påvirke-

- deres forplantning og overlevelse.

Vi mistenker at med tiden,-

når miljøforholdene
blir mer ekstreme-

på grunn av klimaendringer,
kan de ikke tilpasse seg.

Vi skal se om denne
har en mikrobrikke.

Jeg kan skanne gjennom posen.
Tydeligvis ikke.

Ingen mikrobrikke.

Hvis verneinnsatsen
gir resultater i kommende år,-

kan kanskje hunnen her finne
en partner fra en annen koloni.

- Nå er hun klar til å slippes fri.
- Fantastisk.

Hvilken vei skal hun gå?
Hun har funnet sin plass.

Bra.

- Bra jobbet, ikke sant?
- Ja.

Grasslands gjenfødte økosystem
er litt av et syn.

Så mange arter sameksisterer her-

og alle trengs for at prærien skal
blomstre i sin tradisjonelle form.

Utenfor parkens grenser
er det annerledes.

Kvegdrift og jordbruk er
fortsatt hovednæringen her.

Dessverre har de desimert
det innfødte gresset.

Men en rancheier i Alberta tror
at man kan snu trenden-

ved å endre metoder
for å dyrke jorden.

- I salen, cowboy!
- Venstre side?

Opp der.

Bra jobbet.

Ben Campbell er miljøaktivist
og tredjegenerasjons rancheier.

Han bor sør for Calgary,
ved foten av Rocky Mountains.

Kimbass!

Det er jentene mine.
De kjenner meg. Vi er venner.

Jeg kommer med gode nyheter.

Ben har funnet en måte
å gjenopprette prærien på-

og samtidig drive
en vellykket kvegfarm.

Nøkkelen er å drive beitemarkene
på en måte som imiterer effekten-

- som bison har på ville gressletter.

Ok, tiden er inne.
Ben skal ta ned strømgjerdet-

- som holder kveget inne-

- på den siden av ranchen.

Og nå. Jøss, se på dem!

Hva foregår her?
Hvordan kan dette imitere-

- hva bisoner ville gjort?

Kveget erstatter bisonen
som nøkkelart-

- i dette økosystemet.

Det blir å bevege seg hver dag,
bison beveger seg konstant.

De er ikke inngjerdet,
men kan bevege seg fritt.

Er gresset slutt på ett sted,
flytter de til neste.

De trenger ikke å bli der.

Er det den konstante flyttingen
av buskapen-

fra sted til sted som
holder gresset friskt-

og kort nok til at det begynner
å vokse igjen?

Det stemmer. Når gresset modnes,
slutter det å vokse.

Vi vil at det skal vokse
så mye som mulig.

Vi resirkulerer næringsstoffene.
Når kveget spiser gresset-

og bæsjer og tisser det ut,
blir det gjødsel for gjenveksten.

Jeg elsker at de på kommando-

bare flyttet seg
over til den andre delen av gården.

Ben har sterke argumenter
for at kveg skal spille roller-

som bison pleier å spille
i prærienes økosystem.

Men å sette ut en flokk med kyr
i Waterton Lakes nasjonalpark-

- kommer ikke på tale.

Jeg skal møte Rae igjen
for å se hva kameraene fanget opp.

Dette er da vi satte dem opp.

Se her, Patrick.
Man kan se at selv vinden som rører-

en del av buskene her,
utløser kameraet.

Vi må gå gjennom bildene
for å finne de gode delene.

Kameraet rullet i flere dager
og fanget alle slags dyr.

Men Rae har bare øye for bjørner.

Herregud, den er enorm!

Se, dette er perfekt!

- Det er en diger bjørn.
- Se!

- Se så stor den er.
- Herlighet.

Tid for quiz.
Grizzly- eller svartbjørn?

En veldig stor svartbjørn.

Ja, det er en svartbjørn.

Nesen er litt lengre,-

og ørene er spissere
enn grizzlybjørnen.

Grizzlybjørnen har flatere ansikt
og rundere ører.

Til svartbjørn å være er den enorm.

Se, den slikker seg om leppene
og spiser gress.

Kløver og alt det deilige gresset.
Til og med ugresset er næringsrikt.

- Det er utrolig.
- Hva mer?

- Det er en annen bjørn.
- Ja.

Vi har to bjørner.
En av dem ser mye større ut.

Er det bare bær de spiser,-

eller finner de andre matkilder
for å bli så store?

De spiser alt mulig.

Vi vet at området der vi
satte opp kamerafellene,-

er ganske rikt på bær.
De tiltrekkes nok av området-

- for den gode vannforsyningen.

Bjørnen velter nok stokker
og leter etter insekter.

Vi ser én bjørn på ett sted,-

- men de spiser alt i økosystemet.

Se. Der er det enda en bjørn.
Det er definitivt tre ulike bjørner.

- Herregud, det er en grizzlybjørn!
- Ja, det stemmer.

Se på den!

- Det er kult.
- Unnskyld, jeg ble så oppspilt!

Du elsker den, ikke sant?

Vi har en grizzlybjørn!
Du er så emosjonell.

Det forventet jeg ikke. Det går bra.

Forklar meg hvorfor du er så glad.

Hvorfor blir du så emosjonell?

Grizzlybjørner er utrydningstruet.

Så det er et symbol på arbeidet jeg-

og alle fantastiske
naturvernforskere gjør der ute.

Vi prøver å redde bjørnene
fra utryddelse.

Det krever mye arbeid, samarbeid-

- og oppofrelser å få dem tilbake.

De er veldig viktige
for økosystemene.

Jeg forventet ikke
å bli så emosjonell.

Det er fantastisk å se dem friske,
at de trives og er nysgjerrige-

- i dette historiske miljøet.

Det var her forfedrene levde
og gikk under.

Vi tilbakefører dem,-

hvilket er et symbol på
et balansert økosystem.

Vi gjør noe riktig når vi ser
en utrydningstruet art.

Vi tar en high-five.

- Ja, jeg er så glad!
- Jeg er glad for å se deg glad.

To store svartbjørner
og en grizzlybjørn.

Det er oppløftende
å se de ikoniske dyrene trives.

Hvis Waterton hadde
en frodig prærie-

- som Grasslands nasjonalpark,-

ville grizzlybjørnene
plutselig komme tilbake?

Komplekse interaksjoner finner sted
i Great Plains' økosystem.

Nettverket av røtter er resistent
og drar nytte av branner.

Præriehunder graver tunneler
for å holde det i live.

Beitende wapiti,
hjort og bison er også viktige-

for å holde ospeskudd i sjakk.
Da kan grizzlybjørner streife fritt

og spise røtter, gress og bær.

Det er så lite igjen av prærien.

Knapt fem prosent av gresslettene
før koloniseringen er ville.

Men det er hver og en
av disse suksesshistoriene-

som gir håp til resten
av Great Plains i Nord-Amerika.

Håpet er at en slags balanse
en dag kan gjenopprettes-

og at de majestetiske dyrene
som dominerte landskapet-

- kan trives igjen.

Tekst: Nina Morstøl
Iyuno