All language subtitles for AAsrew1

Downloaded from
YTS.MX

Som barn fantaserte jeg
om å svelge et øyeeple.

Official YIFY movies site:
YTS.MX

Som en slags merkelig tripp.

Men jeg ble lei av å fantasere
og ville gjøre det på ordentlig.

Det er ikke vanskelig
å hugge av noens hode.

Da jeg hadde gjort det,
tenkte jeg: "Bare kjør på."

"Hun er søt. Lurer på
om hun smaker like søtt?"

Det var da jeg innså
at jeg var en gal morder.

Synet av Edmund Emil Kemper III
er i seg selv en gruelig opplevelse.

Han er 2,06 m høy
og veier ca. 127 kilo.

Men forbrytelsene
han står tiltalt for, er enda verre.

Faren min var den første psykiateren
som snakket med Kemper.

Jeg har originalinnspillingene-

-som ble laget da han intervjuet
Kemper i fengselet før rettssaken.

Forsvarsadvokaten ba ham-

-avgjøre om han var tilregnelig
da han begikk forbrytelsene sine.

Jeg tror ikke at noen har hørt
på båndene siden 1973.

Jeg ble så forbanna på samfunnet.

"Til helvete med alt. Jeg vil
ødelegge det samfunnet liker mest."

Dette er gamle dokumenter
som har vært arkivert i flere tiår.

Og øverst er min fars vitneutsagn
fra rettssaken.

Som barn satt jeg ved kunstneren
som tegnet skissene.

Jeg heter Monty Lunde, og jeg er
Donald T. Lundes eldste sønn.

En psykiater som ble kalt inn
i Ed Kempers rettssak.

Dette er et bilde av pappa
på kontoret omgitt av sine fem barn-

-på den tiden
da han jobbet med Kemper-saken.

Dette er et bilde
av meg og faren min.

Det ble tatt i 1973.
Han ser veldig ung ut.

Jeg tror ikke han hadde et eneste
grått hår fram til han døde.

Han var 1,73 m høy.
Ikke spesielt fryktinngytende-

-med mindre man sa imot ham.

Jeg lærte meg tidlig
ikke å havne i en diskusjon med ham.

Jeg tror han var den yngste
førsteamanuensisen på Stanford.

På den tida tok han meg med til
fengselet når han intervjuet Kemper.

Det var en stor opplevelse for meg.

FENGSELET I SAN MATEO

Jeg måtte vente i et venterom,
men jeg kunne se inn i fengselet.

Og jeg kunne høre alt.

Det var bråk, skramling
med gitter og folk som skrek.

Det var et veldig kaotisk miljø.

Faren min gikk inn og intervjuet
Ed Kemper i nesten to timer.

- Det er veldig bråkete her.
- Ja.

Hva har du der?
En liten passerseddel?

Ja, man får en når man kommer inn.
Ellers slippes man ikke ut igjen.

Men jeg fikk feil type.
Jeg fikk en for advokater.

De har nok gått tom for legesedler.

Faren min har tørr humor.

Og jeg hører litt av det
når han snakker om passerseddelen.

"De trodde vel at jeg var advokat."

Han var avvæpnende på den måten-

-og snakket til dem
som vanlige personer.

Han ville oppbygge tillit.

Jeg må stille noen spesifikke
spørsmål om hvert offer-

-og ting knyttet til
sinnstilstanden din.

Tanken dukker bare opp plutselig.

Hvordan det ville føles
å drepe noen.

Små tilbakeblikk
som drev meg til vanvidd.

Det begynte i mai i fjor,
i Santa Cruz.

Jeg ser på to bilder av meg selv.

Jøss, har jeg virkelig vært så ung?

Jeg heter Luita Spangler, og jeg
tok eksamen ved UC Santa Cruz.

Jeg gikk på universitetet der i 1971.

Universitetet hadde
bare vært åpent i seks år.

Det føltes som et helt nytt univers.

Jeg var ung og frisk,
og alt virket mulig.

Vi gjorde opprør mot verdiene
fra 1950-tallet som sa:

"Kvinner går på college
for å ta en hustru-eksamen."

Det var spøken.

Vi tok ikke en universitetseksamen,
men en hustru-eksamen.

Og kvinner som gikk på universitetet,
ble kalt for "co-eds".

Det var en forkortelse
av "co-educational".

Det betød at universitetet
tok inn både menn og kvinner.

Men bare kvinner ble kalt "co-eds",
så det var seksualiserende.

Utallige pornofilmer
inneholdt ordet "co-eds".

"Co-eds i senga",
"Co-eds kjører hardt".

Det var den verdenen vi ville knuse.

Selve campus lå oppe på en ås.

Noe vi ofte snakket om,
var "byen på haugen".

Og den lå et stykke utenfor byen.

Vi måtte komme oss rundt. Mange
jobbet, og vi hadde ikke råd til bil.

Det var busser, men de gikk ikke
så ofte, så vi haiket.

-Hei!
-Hopp inn.

Det var interessant. Man traff
folk, og det kostet ingenting.

Og som nylig selvstendige kvinner-

-som bestemte over oss selv,
haiket vi.

7. MAI 1972

Én ting jeg likte med Santa Cruz,
var alle jentene som haiket.

Det var målskiven min.

Hva var ditt første drap?
Jeg har ikke all kronologien ennå.

Den første gangen var det to jenter.

Jeg snakket fornuftig.

Det var min kunstige tale.
Du vet, fasaden min.

Jeg må framstå normal.

Den første jenta hadde veldig store
og vakre lyseblå øyne.

De tente meg.

Jeg heter Michael Aluffi,
men jeg blir kalt Mickey,-

-et kallenavn som moren min ga meg
for mange år siden.

Jeg ble født
og vokste opp her i Santa Cruz.

Sommeren 1972
fikk jeg jobb i kriminalpolitiet.

De typiske forbrytelsene i Santa Cruz
var tyverier, innbrudd,-

-ungdomsforbrytelser og liknende.

Men i 1972 brakte det løs.

Jeg tok dem med til Hayward Hills.

I begynnelsen føltes det nifst
å gjøre noe sånt-

- fordi det var så risikabelt.

Ok, og hvordan drepte du dem?

Med en kniv,
og det ble veldig grisete.

Jeg dumpet dem i Santa Cruz County
oppe i fjellene.

Akkurat nå befinner vi oss
i Loma Prieta-fjellene.

Og i 1972 gikk noen fotturister her,-

-og de fant et menneskekranium
ved siden av veien. Her.

Det var så forvitret
at det ikke kunne identifiseres.

Vi visste ikke om det var
fra en mann eller kvinne.

Det er en sjokkerende oppdagelse
å finne et hode uten kropp.

Hvilket slags monster kan gjøre
noe sånt mot et annet menneske?

Vi lette gjennom området
for levninger, men vi fant ingen.

Vi fant ingenting som hjalp oss
med identifiseringen.

Ingen var meldt savnet.

Vi var så begrenset.
Det var ikke mye å gjøre.

Jeg kastet mange bevis
og litt andre ting.

Blodige filler og
gammelt, blodig avispapir.

Ting som purken kunne bruke
som ledetråder.

Jeg ville ikke
gi dem noen ledetråder.

Ett fingeravtrykk, så var jeg hekta.

Personen som gjorde det,
er fortsatt på frifot.

Så vi visste ikke nøyaktig
hva som ventet.

Men det var begynnelsen
på et mareritt for Santa Cruz County.

Søsteren min besøkte meg i går,
eller i forgårs.

Bor lillesøsteren din
i Santa Cruz nå?

Vi var ganske nære da jeg var liten.
Hun var min beste venn.

Jeg har et annet bånd her
med Allyn Burke, Kempers lillesøster.

Faren min syntes alltid det var bra
med bestyrkende informasjon.

Så han kontaktet Kempers lillesøster-

-for å forstå hva som førte til
at han ble som han er, eller var.

Han ba om et intervju, og hun sa ja.

Du er Eds lillesøster, ikke sant?

- Hvor mange år yngre?
- To år.

- Hvor gammel er du?
- 22 år.

Vi begynner med familiebakgrunnen.

Husker du noe
fra da du bodde hos faren deres?

Han var ikke følelsesmessig
knyttet til oss barna.

Han avviste oss ofte.
Han ville ikke klemme oss.

Satte vi oss på fanget hans,
sa han at vi var for tunge.

Moren min sa at hun merket
en forandring hos broren min-

-i toårsalderen
fordi han ble avvist.

Jeg er doktor Katherine Ramsland,
og jeg underviser i rettspsykiatri.

I 25 år har jeg skrevet
om massemordere og seriemordere.

Jeg studerte Ed Kemper,
og i en kort periode brevvekslet vi.

Edmund Kemper ble født den 18.
desember 1948 i Burbank i California.

Han hadde en søster som var fem år
eldre og Allyn som var to år yngre.

Så han var mellombarnet.

Faren hans, Edmund Junior,
var tydeligvis en svak mann,-

-og moren Clarnell var
den dominante kraften.

Faren hans var en krigsveteran
fra andre verdenskrig-

-som ble elektriker
på Pacific Proving Grounds-

-og jobbet med kjernekraft.
Og han kom med det berømte sitatet:

"Å jobbe med kjernekraft var
mye bedre enn å omgås Clarnell."

Jeg husker at mamma
og pappa ofte kranglet.

De kom ikke overens. De kranglet.

Mamma sa visse ting
som at han sløste bort penger,-

-var uansvarlig
og gikk ut og drakk seg full.

Husker du hva han mente om broren
din og hvordan de kom overens?

Jeg husker ikke engang
at de hadde et forhold.

Et far-og-sønn-forhold.

Både Clarnell og mannen hennes
opprettholdt en streng disiplin-

-og viste ikke mye ømhet,-

-noe som ikke var så uvanlig på
1950-tallet, men det påvirket barna.

I Ed Kempers tilfelle mistet han
sin selvfølelse og selvtillit.

Og det ble enda verre
da faren ble skilt fra moren.

Det forsterket bare følelsen
av å føle seg avvist.

Santa Cruz i starten av 70-tallet
var et sted for fred og kjærlighet.

Det var Vannmannens tidsalder.

Folk følte seg fri og lykkelige.

Og for en 24-åring som meg
var det mye moro.

Jeg er Tom Honig og var reporter for
Santa Cruz Sentinel på 1970-tallet.

Jeg var en fersk journalist,
ansatt til å å dekke nyheter-

-om politi- og rettssaker.

Lite ante jeg at det ville føre til
avisas største sak noensinne,-

-for plutselig fant man en hodeskalle
i fjellene nær Loma Prieta.

På den tiden fikk politiet knapt
nok inn noen drap overhodet.

Så vi hadde ikke mye erfaring
med å takle sånne ting.

KRIMINALBETJENT M ALUFFI

Jeg var den nye betjenten,
så det ble min sak.

Iblant står en overfor en utfordring.
På kontoret mitt...

Politistasjonen hadde én datamaskin,
og den sto i kjelleren.

Det var et foreldet system,
men jeg kunne foreta en forespørsel.

Jeg kunne logge inn og finne
en persons strafferegister og sånt.

Bevis fra voldsforbrytelser,
som dette blodige plagget,-

-granskes av en ekspert
fra labens hår- og fiberenhet.

På den tiden hadde man ikke DNA.

Og mange ganger kaller vi den tiden
for den kriminaltekniske gullalderen.

Det skyldes at vi brukte
alle mulige andre teknikker-

-for å utføre arbeidet vårt.

Mikroskop,
fingeravtrykk og sånne ting.

Via kraniet kan man rekonstruere
hvordan personen har sett ut.

Men Santa Cruz er en kystby.

Der er varmt om sommeren,
så ting forvitrer fortere.

Så innen seks uker til noen måneder
har det meste av kjøttet forsvunnet.

Via kraniet kan man fastslå alder-

-og om det er en mann eller kvinne.
Men tennene er det aller viktigste.

Vi får tilgang til alle filer
om personer som meldt savnet.

I dem finnes også tannbildene, og vi
sammenligner dem med dem i kraniet.

Og kraniet tilhørte Mary Anne Pesce,
som var student ved Fresno.

Da de identifiserte henne,
så jeg bare et bilde av henne,-

-og hun var en svært
attraktiv ung kvinne.

Og man tenker:
"Hvordan i all verden kan det skje?"

AVHUGGET HODE
TILHØRTE EN KVINNE

Jeg heter Terry Medina,
og min kollega var Mickey Aluffi.

Vi delte kontor,
og vi var gode venner.

Vi jobbet sammen på mange saker.

Mary Ann Pesce ble meldt savnet
med bestevennen Anita Luchessa.

Begge to forsvant i Alameda County.
Begge to var studenter.

Politiet i Alameda sa at en person
hadde sett dem gå inn i en bil.

Og lenger enn det kom vi ikke da
med de to sakene.

Det gjør meg veldig deprimert.

- Å snakke om det?
- Ja.

- Ok, hva skjedde så?
- Det tredje offeret.

Det var en lang reise til kysten.

"Jøss, lurer på hva
hun ville tenke hvis hun visste"-

-"at 8-10 timer senere ville hun
ligge død i et bagasjerom."

Og neste dag i småbiter.

PORTEN ER ÅPEN
VELKOMMEN TIL MONTANA

I 1957 fikk Clarnell
en jobb i Helena i Montana.

Hun ville oppdra barna
som enslig mor.

Og nå må barna tilpasse seg-

-til et helt nytt sted
der de skal bo.

Og Ed begynner å finne på
bisarre leker som de skal leke.

Noen av aktivitetene
ble nevnt i Lundes intervjuer-

-med lillesøsteren Allyn.

Jeg husker mange merkelige ting
som skjedde da vi var små.

Besteforeldrene mine sendte meg
ei dokke i en liten eske,-

- med håndsydde klær og sånt.

En dag da jeg skulle leke med den,
var hendene hennes sagd av.

Han hadde sagd av hendene hennes,
noe som var snålt.

Han har begynt å tenke
på dødshistorier og dødsbilder.

Visste du om han hadde
noen fantasier eller drømmer?

Jeg husker at han snakket
om gasskammer.

Han skulle til gasskammeret,
og jeg var gasskammermannen.

Det var skremmende.

At fantasiene hans ble fantasier
om døden er ikke overraskende.

Det er egentlig en fantasi
om total kontroll over andre.

Vi hadde en katt,
og en dag ble han sint på den.

Så han hogde hodet av den
med en bajonett.

Han surret kattedelene inn i
badekåpa si og la den i en koffert.

- Hvem fant den?
- Moren min.

Vi ser grusomhet mot dyr
hos mange seriemordere.

Spesielt hvis seriedrapsmannen går
videre til å drepe kvinner og jenter.

Dette er en minneboks
til minne om Aiko.

Det er et utklipp fra en artikkel
da vi opptrådte på FN-dagen-

-ved Lake Merritt i Oakland.

Jeg traff Aiko
da jeg var cirka tolv år gammel.

Jeg traff henne via vår koreanske
danseskole i San Francisco.

Vi var begge enebarn
og ble oppfostret av en enslig mor.

Vi var nesten som søstre.

Og som alle 12-årige jenter
snakket vi uten stopp.

Vi pratet hele tiden.

Dette er en dagbok
som jeg skrev som tenåring.

Og det er første gang
jeg deler den med noen.

Jeg har faktisk ikke lest i dagboka
på mange år.

"I dag ringte Aiko meg."

"Vi gikk opp til Berkeley UC campus
for å mate ekornene."

"I går kveld spiste vi karamell
og lagde et drypplys."

"Den 11. mars 1972."

"Møtte Aiko.
Hun har virkelig forandret seg."

Det er det siste jeg har skrevet
om Aiko i dagboka mi.

Siste gang jeg så Aiko
sto jeg og ventet på bussen.

Og tvers over gata så jeg Aiko.

Jeg ble kjempeglad siden jeg
ikke hadde sett henne på lenge.

Og da jeg så på henne,
løftet hun tommelen.

Hun skulle haike.

Og jeg fikk et skikkelig sjokk.

Vi var bare 15 år gamle.
Guri malla.

Jeg vinket for å få
oppmerksomheten hennes.

Hun så meg ikke for alle bilene,
det var en trafikkert gate.

Og så kommer bussen min.

Og jeg går på bussen.

14. SEPTEMBER 1972

TO MÅNEDER ETTER MAN FANT
MARY ANN PESCES HODESKALLE

Den tredje
var den der Aiko Koo-jenta.

- Hvor plukket du henne opp?
- I Berkeley.

Hva snakket dere om?

Vi snakket sammen
i cirka to og en halv time.

Hva hun gjorde på skolen, hva som
var galt med meg og ditt og datt.

Jeg lot som om
jeg ville begå selvmord.

Jeg sa til henne
at hun var kidnappet.

Hun var veldig medgjørlig.
Jeg ba henne ikke om noe seksuelt.

Jeg rørte henne ikke
før jeg teipet for munnen hennes.

FORSVUNNET JENTE
POLITIET LETER ETTER LEDETRÅDER

Jeg hørte fra Berkeley politistasjon
om ei forsvunnet asiatisk jente.

De hadde gjort det samme som vi
gjorde om en person ble meldt savnet.

De kunne ha sett det som kidnapping
om de hadde funnet flere bevis.

Men da trodde man bare at det var
en ung person som rømte hjemmefra.

Det var så mange unge rømlinger
som ble meldt savnet av foreldrene.

De forsvant ikke alltid
under mystiske omstendigheter.

Foreldrene sa bare:
"Barnet mitt har forsvunnet."

Men forskjellen med Aiko Koo-

-var at moren hennes visste
at hun skulle være i dansestudioet-

-og visste hvilken buss
hun skulle ta.

Hun kom aldri til dansestudioet.

Og hun forsvant
i filene av savnede personer.

SAVNET
AIKO KOO

Mrs Koo satte opp plakater
for å etterlyse Aiko.

"Har dere sett henne?
Har dere vært i kontakt med henne?"

Aiko var alt hun...
Hun var hele hennes liv.

Og jeg kan bare tenke meg
at hjertet hennes ble knust-

-da hun prøvde å finne ut
hva som hadde skjedd med henne.

SAVNET
AIKO KOO

Jeg tok henne med
til leiligheten min.

Jeg fotograferte henne
etter at hun var død.

Jeg poserte henne vakkert
og tok noen bilder.

Jeg ble fort lei av henne.

UNG DANSERINNE FORSVUNNET

Jeg leste avisartikkelen uka etter
og så et bilde av Aiko.

Og jeg tenkte: "Herregud, Hazel."

"Kanskje du bare burde
ha mistet bussen."

"Kanskje du burde ha sprunget over
og prøvd å snakke med henne."

Hvordan kvittet du deg med liket?

Jeg dissekerte
og parterte liket i badekaret.

Så vasket jeg det godt. Man kunne
ikke se hva som hadde skjedd.

Hun var et strålende talent.
Hun ville bli noen.

Hun ville gjøre ting.

Og hun var virkelig en skjønn person.

Da Clarnell flyttet til Montana med
barna, måtte soverommene fordeles.

Hun ga døtrene sitt eget soverom,
og det var et rom i kjelleren-

-som hun tydeligvis mente
var passende for en niårig gutt.

Han begynte å tenke at han hadde
blitt forvist til et slags fangehull.

Et grottelignende sted.

Var ideen ved å sette ham alene
i dette skremmende rommet-

- å gjøre mann av ham?

Han var ganske liten,
men det var nifst for ham.

Og det var mørkt.

Man kunne ikke slå på lyset
før man var nede.

Og han var virkelig redd
og hadde ofte mareritt.

Husker du om han var
skrekkslagen eller redd?

Iblant skrek han i søvne.

- Var han sengevæter?
- Ja.

Det var da jeg la merke til
at han var redd for folk.

Denne unge gutten vokser opp
med følelsen av-

-at han er det avviste barnet,
det uønskede barnet.

Og raseriet hans begynte å syde.

Du sa at det var da
du begynte å få snåle ideer?

Ja, snåle drømmer
og fantasier om moren min.

- Som hva da?
- Det vokste et nag inni meg.

Et stor hat oppstod mellom oss.

Hva slags fantasier hadde du?

Det var da
jeg begynte å fantasere om-

-å drepe hele verden
hvis jeg bare ba ofte nok.

Jeg syntes at jeg hadde
en god dialog med Gud.

Hvis jeg ba ham inderlig,
så ville alle dø.

Ed ville ikke bo
hos moren sin lenger, så høsten 1963-

-satte han seg på en buss
til California for å finne faren sin.

Faren hans hadde
en ny, glamorøs kone, Elfriede.

Og Elfriede syntes at Ed var nifs.

Hun var en vakker tysk kvinne.
Jeg fantaserte om henne.

Det gjorde henne anspent
hvis jeg satt og stirret på henne.

Det sies at han en gang smugkikket
da hun kledde av seg på soverommet.

Og etter det ville hun
bare ha ham ut av huset.

Broren min hørte
faren min snakke om ham.

Han sa at han bare
ga ham problemer i hans nye liv.

Broren min gråt og alt mulig.

Friede ville ikke finne seg i
at gutten skulle bo hos dem.

Så Eds far beslutter i jula-

-å ta med Ed til foreldrene sine.

De bodde på en isolert gård
i North Fork i California-

-ca. 400 kilometer unna.

Han sa
at de skulle besøke dem i jula.

Men da faren dro,
etterlot han sønnen sin hos dem.

Han hadde lurt ham.

Han lurte ham med dit,
og Ed kunne ikke komme seg derfra.

Han lever nå
et isolert og ensomt liv-

-uten en anelse om hva han skal gjøre
eller hvor han er på vei.

Jeg har nok plukket opp
200 jenter de siste to-tre årene.

- Men du drepte ikke alle 200?
- Nei.

Jeg plukket opp
noen skikkelig fine jenter.

Men det var for mange biler rundt
oss og for mange som så dem gå inn-

-som kanskje
ville huske det neste dag.

- Så du lot dem gå?
- Ja. Jeg kjørte dem dit de ville.

Jeg gjorde aldri noe
hvis jeg ikke var helt sikker.

Vi snakket med mange som haiket,-

-forklarte risikoen
og oppmuntret dem til ikke å haike.

Folk var selvsagt redde.

Men vi fikk ikke
så mye informasjon av politiet-

-utenom det vanlige "ikke haik".

"Ikke gå i skogen.
Ikke gå på øde steder."

Vi fikk en liste av "Ikke gjør det".
Og det funket ikke.

CALIFORNIAS HAIKERFORENING

Folk ignorerte rådene våre.

Det er rene trakasseringen
å få oss til å slutte å haike.

De ville ikke gjøre
det politiet ba dem gjøre.

Vi stolte ikke på politiet,
og de stolte ikke på oss heller.

Vi hadde det travelt med å organisere
demonstrasjoner mot krigen i Vietnam.

Så mistilliten var gjensidig.

Lokalbefolkningen trodde at det var
noen utefra eller en slags sekt-

-som invaderte delstaten.

En bohemaktig hippiesekt
som hadde noe med drapene å gjøre.

Men med tiden avviste vi den ideen.

Vi tenkte at overgriperen måtte
kjenne til området godt, også skogen.

Så vi tenkte at det var en lokal.

Vi lette alltid etter
et gjennombrudd i saken.

Jeg var sikker på at vi skulle få et.

Jeg ba til Gud om at det skulle skje
før flere personer ble drept.

Jeg var omkring 14 år
da en ny unge flyttet inn ved oss.

Han het Ed Kemper.

Jeg bodde en stund i dette huset.
Det var i litt bedre stand da.

Men da bodde jeg i huset på åsen.

Ed bodde hos bestemoren Maude
og bestefaren sin i dette huset.

Bestemoren skrev barnebøker,
og bestefaren var pensjonert.

Han fikk ikke ta med venner hjem
eller delta i noen skoleaktiviteter.

De ga ham et gevær og en hund
til å jakte jordrotter med.

Han fikk ikke se på tegnefilmer
eller lese tegneserier.

Så han hadde et tøft liv der oppe.

- Sa han til deg at de var strenge?
- Han ville ikke bo der.

Men han sa ikke noe til noen.
Han holdt mye inni seg.

Det var nok bare meg
han fortalte ting til.

Jeg og Ed gikk i samme klasse.

Vi var begge førsteårselever
på den lokale skolen.

Da jeg var kortest,
og han antakelig høyest,-

-fleipet jeg alltid og sa:
"Hvis dere tar meg, tar Ed dere."

Vi fleipet ofte om sånt.
Han kom godt overens med folk.

Han var stille og ny til landlivet,-

-noe som var en stor
omstilling for de fleste.

- Havnet du ofte i trøbbel på skolen?
- Ja, jeg hatet alltid skolen.

Jeg ble alltid ertet for høyden min.

Mange av jentene pleide å fnise
om høyden min.

Jeg trodde at de lo av meg
i stedet for noe konstruktivt.

Så jeg pleide å fantasere
om å skyte dem med geværet mitt.

Bare så alt blir rett...

Besteforeldrene dine,
husker du hvilken dato det var?

Ja, den 27. august 1964.

Eds bestefar var ute og handlet mat.

Ed var på kjøkkenet
med bestemoren sin-

-som korrekturleste
en av bøkene sine.

Han tok fram geværet sitt, ropte
på hunden og sa at han skulle gå ut.

Og hun ropte etter ham:
"Ikke skyt noen fugler!"

Det banket på døra,
og det var Kip Herring, sheriffen.

Og han spurte
hvor familien Kemper bodde.

Og jeg husker at jeg tenkte
at han så veldig nervøs ut.

Han røykte en sigarett
og virket veldig nervøs.

Vi hadde ingen anelse,
men det virket svært alvorlig-

-hvis selveste sheriffen
var på vei dit.

Jeg skjøt henne to ganger i hodet
og én gang i ryggen.

Men hun døde
etter det første skuddet.

Han nevnte senere at han liksom
mistet kontrollen over kroppen sin.

At han fikk en blackout.

Så hørte han bestefaren sin
ta matvarene ut av bilen.

Så han besluttet i samme øyeblikk
å drepe bestefaren sin også.

- Så du skjøt begge to?
- Ja, med et .22 kaliber gevær.

BESTEFAR SMILTE TIL MEG...
JEG VILLE IKKE AT HAN SKULLE SE

- Føltes det bra da du gjorde det?
- Ja.

Det var en lettelse å straffe dem
som hadde såret meg mest.

Jeg bare: "Hva?"
Jeg kunne knapt nok tro det.

Andre unger på skolen kunne godt
ha blitt mordere, men ikke ham.

Han innså antakelig ikke
det enorme i hva han hadde gjort.

En 15-åring som har begått
et dobbeltdrap.

Men han forsto helt sikkert
at hans verden ville bli forandret.

Han visste
at dette var et vendepunkt.

SANTA CRUZ
JANUAR 1973

Lokalbefolkningen er
forståelig nok redde.

De spør seg: "Er morderen
fremdeles i vårt område?"

For bare seks måneder siden fant man
et kranium i fjellene like ved.

Detaljene om det drapet
er fortsatt et mysterium.

Hvorfor hogde du av hodene deres?

Jeg antar at det er ridderen
i sin skinnende rustning-

-som dreper ofrene sine, halshogger
dem og holder opp hodene deres.

Hun blir et trofé. Hodet er den
vakreste delen av en kvinnes kropp.

Faren min intervjuet Kemper
i flere måneder.

Og hver gang han var der utviklet
relasjonen deres seg lite grann.

På den tiden
fantes det ingen kategori-

-for den typen morder
som Ed Kemper var.

Han ville virkelig trenge inn
i morderens hode-

-og finne ut
hvilke faktorer som fikk ham-

-til å gå fra en normal person
til en sosiopatisk drapsmann.

Lokalbefolkningen tror ikke
at Santa Cruz er drapshovedstaden.

Men folk er bekymret for
at morderen fortsatt er på frifot.

Grusomme detaljer.
"Kranium funnet i øde Loma Prieta."

SLAKTEDE OFRE ER
SAVNEDE KVINNELIGE STUDENTER

Dette er avisartikler
fra da det skjedde.

Dette er min lokale historie.
Santa Cruz' historie.

Drapene forandret Santa Cruz.

KVINNELIK FUNNET

Det påvirket så mange
av oss som bodde her.

Fet var noe vi ofte
snakket om i familien vår.

Ed Kemper var mitt monster.
Han var hele familiens monster.

Det gikk så mange rykter
om hva Kemper gjorde og ikke gjorde.

Så mange vanvittige historier.

Det er interessant å nå til bunns
i alt og se hva som er sannheten.

ATASCADERO SYKEHUS 1964

Vær så god å gå inn.

Etter Kempers drap på besteforeldrene
ble han sendt til Atascadero-

-som er
et psykiatrisk sykehus for voksne.

Vær så god og sitt ned.

Her har vi en 15-årig gutt...
Han er enorm, men han er bare 15 år,-

-i samme institusjon
som voksne personer.

Det var 1600 innsatte.
24 mordere og 800 sexforbrytere.

Jeg må si at det er
et skikkelig vemmelig sted.

Feil ord på feil sted kunne lett
ha fått meg drept i Atascadero.

I den formende tenåringstida
vokste han opp i dette miljøet.

Det var trolig
de andre innsatte som lærte ham:

"Hvis du voldtar noen,
må du drepe dem."

"Kvitt deg med alle bevisene.
La ingen overleve."

Han måtte gjennomgå en rekke tester,
og han fikk diagnosen-

-sosiopatisk antisosial
personlighetsforstyrrelse.

Og at han var en passiv-aggressiv
personlighetstype.

Kemper opprettholdt en fasade
av å være høflig og samarbeidsvillig.

Det hadde tidligere fungert for ham.

Han lot som han var normal,
behagelig og med gode manerer.

Samtidig hadde han aggressive,
fæle fantasier om å drepe folk.

Ingen ante at jeg hadde fiendtlige
og ekstremt voldelige fantasier.

Atascadero visste ingenting
om fantasiene mine.

Sa du det noensinne
til noen på Atascadero?

Nei, ettersom jeg ville komme ut,
måtte jeg gjøre alt rett.

Den minste lille tabbe
ville ha spolert alt.

Siden hans IQ viste seg
å ligge i det øvre sjiktet,-

-tenkte psykiateren at det kanskje
var bra å gi ham mer ansvar.

Så da han ville hjelpe dem
med de psykologiske testene,-

-mente de at det var en god idé.

- Hvem arbeidet du for?
- Alle psykiaterne på sykehuset.

Hva gjorde du?

Da jeg var 17 år,
fikk jeg spisse blyanter.

Og da jeg var 19, fikk jeg dele ut
prøveresultater og arkivere.

Kempers genialitet var manipulering.

Å få psykologer
og psykiatere til å la ham-

-se innholdet i testene
så han kunne memorere dem-

-og få et godkjent testresultat
så han kunne komme ut.

Du lærte deg de ulike testene
i Atascadero da du jobbet der.

Alle testene. Jeg var perfekt.

Jeg ble sluppet ut med gode skussmål
og fikk journalen min sperret.

En sperret journal innebærer at den
er der ennå, men ingen kan lese den.

Framtidige arbeidsgivere kan ikke se
om han ble straffet i ungdommen.

Edmund Kemper ble sluppet ut
fra Atascadero i 1969.

Han var kurert og ville bli
en lovlydig borger for all framtid.

Da Kemper ble sluppet ut
fra Atascadero,-

-så han en annen verden
enn den han hadde forlatt.

Fra 1964 til 1969
hadde verden forandret seg.

Det var hippierevolusjonen
og Summer of Love i 1967.

Kvinner gikk på college
og var selvstendige.

Kemper var en konservativ mann.
Han var tradisjonell.

Han kledde seg vanlig og passet
ikke inn med langhårete hippier.

Han begynte å mene
at de var verdiløse mennesker.

Men det som fanget oppmerksomheten,
var alle kvinnene som haiket alene.

De skiltet med sin selvstendighet.

Det var ikke ok,
så de burde straffes.

Den uhyggelige fortellingen startet
i denne bukten.

Ei jentes overkropp skylte opp
på stranden-

-cirka tre kilometer nord
for piren ved Santa Cruz.

Ei hånd ble funnet to dager senere
av en surfer ved Capitola-

- ca. 11 km sørøst langs kysten.

En trafikkonstabel fant kroppsdeler
på en klippe ved Carmel,-

-som ligger ca. 40 km unna
på den andre siden av bukta.

Sju dager senere skylte en torso opp
her midt i Santa Cruz.

Torsoen og de andre kroppsdelene
passet sammen med røntgenbilder.

De tok fingeravtrykk og bekreftet
at det var Cynthia Schall-

-som var meldt savnet
her i Santa Cruz.

- Hvor plukket du henne opp?
- På veien.

Den verste biten var alltid før.

Når de var skikkelig redde, satte
jeg på håndjern eller bandt dem.

Jeg hadde kjøpt meg
en ny .22 kaliber automatpistol.

Jeg hadde akkurat hentet den
fra butikken.

Jeg bare siktet på henne
med pistolen og fortsatte å kjøre-

-i stedet for å slippe henne av
ved Cabrillo College.

Det er nok et av mine favorittbilder
av Forrest og Cynthia.

Hun har et så søtt ansikt
og et skjønt lynne.

Det er bedårende.

Cynthia var 18 år og gikk
på Cabrillo College i Santa Cruz.

Hun bodde hos en familie og passet
barna når hun ikke gikk på skolen.

Hun gledet seg til å kjøpe en bil.

Det var noe hun og moren
kranglet om. Moren min også.

Hun hadde ingen bil,
så hun haiket isteden.

Moren min ringte
og sa at Cynthia hadde forsvunnet.

Foreldrene i hjemmet
der Cynthia bodde sa til moren min-

-at hun ikke hadde
vært hjemme på tre dager.

Da Cynthia forsvant
og vi ikke hørte noe...

Jeg ville ikke trekke
forhastede konklusjoner,-

-men jeg følte på meg
at noe var alvorlig galt.

Til slutt var vi endelig framme
i fjellene i Santa Cruz.

Jeg fikk henne inn i bagasjerommet
og blåste ut skallen på henne.

Det var første gang
jeg skjøt noen med en .22,-

-og øynene hennes holdt seg åpne.
De var vidåpne.

Jeg hørte på tv-nyhetene
at hun var drept.

Hele familien var knust.

Hele familien samlet seg
for å være hos moren min,-

-og vi hadde
en minnestund for Cynthia.

Der er et fint bilde
av Candy og Cynthia.

Candy var min andre søster.
Hun ble aldri seg selv igjen.

Hun ble narkoman
og døde da hun var omkring 33 år.

Så dette ødela hele familien vår.

Jeg mistet min beste venn.
Og jeg savner henne selv i dag.

Da Cynthia Schall forsvant
og det sto i avisa,-

-spurte Kempers søster ham:

"Du har vel ikke noe med det
å gjøre?" Så hun mistenkte noe.

Jeg leste om det i avisene.

Av en eller annen grunn
plaget det meg virkelig.

Og plutselig fikk jeg opp
et minne om katten vår.

Da han hogde hodet av den.
Jeg tenkte: "Herregud!"

En kveld, for å stille
min egen nysgjerrighet,-

-dro jeg hjem til ham
og hadde tenkt å spørre ham.

Jeg gikk inn på soverommet.
Han satt alltid og så på tv.

Jeg sa: "Bare mellom deg og meg."

"Du har vel ingenting
med de der drapene å gjøre?"

Og han satte seg opp og sa:
"Jeg visste at du ville spørre."

"Jeg tenkte at du ville bli
mistenksom. Mamma er det også."

"Hun nevnte det,
så ikke snakk med henne om det."

"Da blir alt bare noe rot."

Der er hun sammen med deg.
Jeg vet ikke hva hun har i munnen.

Onkelen min tok seg av Cynthias kropp
siden han var en begravelsesagent.

Han fortalte oss ikke noe.

Det var en så grufull måte å dø på.

Jeg hadde glemt dette diktet.

"De enkle sangene om svunne år
kom tilbake til meg i dag."

"Og minte meg om
alle lykkelige dager jeg har fått."

"Sangene jeg sang som ung
da livet var lyst og nytt."

"Melodiene som fikk meg til
å gråte når jeg følte meg trist."

"Cindy Schall, 1972."

Folk er definitivt tause.

De vet ikke hva som er på spill her,
og de er svært bekymret.

Hvorfor skjer alle drapene her?

En grunn er at vi har
en gal morder på frifot.

Jeg besøkte politistasjonen
og sheriffen i Santa Cruz daglig.

"Hva faen foregår?"

Og politiet svarte: "Vi vet ikke,
vi har ingen ledetråder."

På den tida var Santa Cruz lite
og hadde et begrenset politikorps.

De fleste politifolkene var lokale
som hadde vokst opp der.

De hadde ingen trening
i større etterforskninger.

Det ble diskutert mye
hvorfor likene hadde blitt partert.

Er det en
som vet hvordan man parterer?

Kan det være en tidligere slakter?

En lege? Eller noen liknende?

Så vår diskusjon
om drapssakene i sin helhet-

-begynte å fokusere på en person
som måtte være veldig smart.

Vi tror ikke lenger
at det er en gal monstermorder-

-som tilfeldig dreper folk på impuls.

Det er en
som planlegger hva vedkommende gjør.

Han ble en stadig bedre drapsmann.

Han hadde sin såkalte morderbil
og sine mørke morderklær.

Hvis de fikk blodflekker på seg,
så så ingen det.

Bildøren hadde et håndtak,
og hvis han strakte ut armen-

-og la en leppepomade i døra,
kunne den ikke åpnes fra innsiden.

Han visste hvordan man begikk
lovbrudd som var vriene å oppdage.

Det var samme gamle problem med
ulike distrikter i ulike delstater-

-og ulike politikorps.
Og Kemper var smart. Han visste det.

Han plukket dem opp her,
drepte dem her og dumpet dem her.

Han massakrerte kroppene
hinsides all gjenkjennelse-

-så de ble
nesten umulige å identifisere.

Det var nok derfor mange
i politiet mente at han var et geni.

Moren min bor i Aptos,
et boligområde nær Santa Cruz.

Vi var omgitt av hus.

I Atascadero sa de
at når han ble sluppet ut-

-burde han ikke havne
i morens varetekt.

Moren var en viktig faktor
for mye av raseriet.

Men i sin uendelige visdom
bestemte myndighetene at Kemper-

-skulle overlates
i morens varetekt.

Jeg bodde hos moren min gratis,
så det ble mitt nye mål.

Så jeg tok jobb på bensinstasjoner
og sånne drittjobber.

Jeg heter Jim Connor.

Dette er meg på 70-tallet.
Dere kan se hvor kjekk jeg er.

Før jeg ble politimann jobbet jeg
i den lokale dekkbutikken.

Jeg kjørte rundt med dekk
til mindre forretninger i Santa Cruz.

Og en av dem
var bensinstasjonen der Ed jobbet.

Førsteinntrykket av ham var:
"Jøss, han er jo en kjempe."

Han hadde en herlig personlighet
og var lett å snakke med.

Han var en av oss gutta.

Så lenge jeg husker
har jeg ønsket å bli politi.

Og jeg ble ferdigutdannet
som politimann i 1970.

Noe av det første
jeg gjorde var å ta politibilen min-

-og kjøre til Ed for å vise den fram.

Han kom ut,
og jeg husker hvor stolt jeg var.

Jeg snakket mye med ham
om å bli politimann.

"Du er storvokst.
Du ville bli en kjempegod purk."

Og han sa:
"Nei, jeg ville ikke komme inn."

Og han hadde god grunn til å si det.
Men jeg ante ikke hva han snakket om.

Jeg tenkte bare
at det ikke var hans greie.

Jeg var 21 år.
Seksuelt var jeg fortsatt 15 år.

Det var ganske fengslende.

- Hadde du aldri hatt samleie?
- Jeg hadde aldri vært på date.

Så jeg begynte å føle meg usikker-

-på grunn av min manglende
erfaring og ekspertise med jenter.

Siden trodde jeg at jeg var steril,
eller hva sier man?

- Impotent?
- Da kan man vel ikke få ereksjon?

Jeg fikk stå, men ingenting kom ut.
Jeg ga opp for raskt.

Jeg ble skuffet og holdt alt inne.

Dette stedet ligger
et steinkast fra Santa Cruz campus.

Og ikke langt herfra,
for bare ei uke siden,-

-ble ytterligere fire lik funnet
i en serie av uløste drap i området.

I januar 1973 hadde vi
13 ulike drapsetterforskninger,-

-noe som er enormt høyt
for Santa Cruz.

De fleste drapene var skuddrap.

Folk fra alternative
motkulturer og sånt.

Enkelte var haikere.
Det var helt sprøtt.

Vi vaklet under presset
av forbrytelsesmengden.

En kvinne og hennes to små sønner
ble funnet drept i sin lille hytte.

Og hvis det kunne bli
enda mer bisart, så ble det det.

Drapet på en katolsk prest
funnet i skriftestolen i kirka si-

-knivstukket til døde.

Antallet drap var overveldende.

Man ser på hver sak og prøver
å sette sammen alle bitene.

Har sakene en forbindelse?
Hva er mitt neste skritt?

Og så skjer et drap til.
Det ble bare flere og flere.

Jeg tenker: "Er det én person,
eller er det to personer?"

"Er det enda flere? Hva skjer?"

Jeg vet ikke om jeg klarer stort mer.

FEBRUAR 1973

Grønne vakre åser
til vandring, camping og fisking.

Rett og slett et deilig sted å være.

Sånn er det fortsatt,
men nå dekkes det av en mørk skygge.

For det er også stedet der 13 drap
har blitt begått de siste seks ukene.

Santa Cruz er det perfekte stedet
for sånne forbrytelser.

Det er uvanlig med en by
der man innen ti minutter-

-kan være midt ute i skogen
uten noen i nærheten.

Det er øde
og veldig isolert på visse steder.

Så for folk som vil skjule
eller dumpe et lik-

-er det det perfekte stedet
å gjøre det på.

Til slutt begynte de kvinnelige
elevene ved Santa Cruz og Cabrillo-

-å ta budskapet
om Ikke å haike på alvor.

Og vi begynte å se en forandring.

-Haiker du?
-Bare hvis det er helt nødvendig.

Og bare med kvinner.

-Hvorfor?
-Jeg er redd.

Hvorfor sluttet du?

På grunn av alt som har skjedd her.

Alle voldtektene
og parterte kropper og sånt.

Vi jobbet 6-7 dager i uka,
12-14 timer om dagen,-

-for å prøve å få styr
på situasjonen.

På det tidspunktet hadde vi
ingen ledetråder,-

-og ganske lenge
hadde vi ikke noen mistenkt.

Denne mannen var flink
til å skjule sporene etter seg.

Du dro hjem til moren din.
Hva het moren din?

Clarnell Strandberg.

- Jobbet hun på universitetet?
- Ja.

Ja, hun var administrativ assistent
til en av rektorene.

Jeg heter Isebill Gruhn.
Jeg begynte å jobbe på USSC i 1960.

Jeg jobbet med Clarnell Strandberg
på Stevenson College.

Jeg var medlem av fakultetet,
hun var rektorenes administrator.

Førsteinntrykket mitt av Clarnell-

-var at hun var sjenert.

Iblant når jeg gikk forbi døra hennes
og hun ikke virket opptatt,-

-hilste jeg
og spurte hvordan hun hadde det.

Hun var ikke så pratsom og pleide
å svare: "Livet er ikke så lett."

En dag så jeg en svært høy ung mann-

-som hentet henne i en bil.
En slags sedan.

Mange av oss på den tida
hadde folkevogner og små biler,-

-men det var en ganske stor bil.

Så jeg spurte henne:
"Er det en slektning av deg?"

Og hun svarte:
"Ja, det er sønnen min."

Han var en høy, ung mann
som ikke kledde seg-

-eller så annerledes ut
enn de andre studenttypene.

Han så ikke mistenkelig
eller nifs ut.

Men én ting er sikker,
jeg så aldri noe samspill-

-som en klem eller at noen la
sin arm rundt den andre på noe vis.

Tror jeg at hun bar på en byrde?
Ja, det gjør jeg.

Var han kjærlig mot moren din,
eller mot deg for den saks skyld?

Kysset han henne noen gang?

Han ga henne et godnattkyss
eller noe sånt.

Donald Lunde, i et forsøk
på å bli kjent med Kemper,-

-intervjuet også Kempers lillesøster.

Han snakket med Allyn
og fikk mer ut av henne-

-når det gjaldt å bekrefte fakta
og få familieperspektivet.

Hun ga oss skyldfølelse
på sin egen unike måte.

Hun sa alltid: "Du elsker
meg ikke" og sånne ting.

Hun kunne være veldig hard
når hun var anspent eller sint.

Hun var sylskarp
og var det ofte mot broren min.

Hun hakket på ham og sa:
"Du er akkurat som faren din."

Hun snakket altfor mye
når hun burde ha vært stille.

Det er en grense
for hvor mye man presser folk.

Og hun gikk alltid over streken.

På sett og vis gjenskaper han
farens relasjon med henne.

Faren hans var
allerede en rollemodell for det.

"Sånn hanskes man med Clarnell.
Man skjeller ut på henne."

Du burde ha møtt moren min.

Hun likte å trekke i folks tråder
og se hvordan de ble nøstet opp.

"Du kaster bort livet ditt
foran tv-en hele dagen."

Hennes berømte frase var:

"Når du blir 52 år,
så kan du se det for deg selv."

Moren min ville ha en kjernefamilie,
men faren min ødela alt.

Han knullet rundt hele tida.

Det jeg likte med ham
var at han var en perfeksjonist.

Jeg antar at jeg ble født likedan.

Jeg liker perfeksjon.
Tingene skal gjøres helt rett.

Jeg strebet alltid etter å bli best.

Kemper har nå blitt til faren sin-

-og har samme bitre relasjon
til moren sin som faren hadde.

Drakk moren din?

Hun begynte å drikke vodka
og whisky når hun var deprimert.

Hun beholdt med nød og neppe
jobben sin på universitetet.

Og hun og broren min
hadde store problemer.

Det var da de begynte å krangle.
Når begge var fulle.

Kemper og Clarnell var seriøse
alkoholikere. Begge drakk mye.

Ingen av dem var redde
for å si sin mening.

En av deres verste kranglene var
om han skulle pusse tennene.

Banale ting som bare eksploderte.

Jo mer nag jeg følte,
jo mer fiendtlighet og hat kom ut.

Jeg begynte å falle tilbake
til mine gamle fantasier.

Jeg mislikte pene,
smarte og rike jenter.

Det gjorde meg anspent siden
jeg ikke kunne snakke med dem.

Jeg kunne ikke måle meg
med byens rikmannsgutter.

Jeg hadde mindreverdighetskomplekser
som jeg aldri kom over.

Jeg var overlegen
når jeg hadde kontroll.

Jeg må nok si
at hele samfunnet var i helspenn.

Og uten noen mistenkte...

De ville
at politiet skulle gjøre mer-

-fordi de følte
at de kunne stå for tur.

Hver politistasjon hadde
sin egen lokale bar.

Vår var The Jury Room.

Vi snakket om sakene
som vi jobbet på da.

Det var et sted der politifolkene
dro etter jobben for å puste ut.

Jeg pleide å gå dit
og ta noen drinker før jeg dro hjem.

Politifolk fra Santa Cruz-politiet
og trafikkpolitiet kom dit.

Samt aktorer,
etterforskere og lignende.

Ed kom dit iblant
og tok en øl med oss.

Du pleide å henge med
politifolkene i baren Jury Room.

Ja, de drakk der etter jobben.

Jeg likte ikke å være alene.

Når jeg var alene, følte jeg meg
bare mer og mer anspent.

Spesielt etter alt jeg hadde gjort.

- Så du likte purken.
- Jeg ville bli en.

Han var ganske fåmælt.

Han bare satt der
og deltok ikke i samtalen.

Han mest satt der og drakk sin øl.

Jeg satt der og drakk fem-seks øl
etterfulgt av sju tequilaer på rad.

Jeg spilte idiot der.

Jeg spilte alltid den fjollete
lille guttungen når jeg var der.

Ingen trodde at Ed kunne gjøre
så forferdelige ting.

Jeg kunne ikke gå noe sted
uten at noen spurte om saken,-

-om oppdateringer på drapene
eller hvor nær vi var å pågripe noen.

Vi hadde ingen anelse
om hvem morderen kunne være.

Vi hadde slett ingen ledetråder.

Politiet lette etter en skikkelig
smart type, og det var ikke meg.

Ed er et kålhue. Han er snill,
men han gjør ingenting.

Iblant føltes det bra å vite
at jeg lurte alle fullstendig.

Iblant var det bare sørgelig
når de snakket dritt-

-om hvilke typer
jenter som haiket-

-og krypet som drepte dem.
Og jeg visste hvem det var.

Jeg visste hvem det var.

Jeg tror at en overlevelsesteknikk
for Ed Kemper-

-er å være den han trenger å være
under ulike omstendigheter.

Visse ting vi vet
om en psykopats hjerne-

-er at de ikke har noen
dypere tilknytning til en identitet.

De er hvem de enn trenger å være
fordi sannheten er uvesentlig.

Det betyr at de endrer
sin historie om du ikke tror på dem.

De endrer på historien sin.
De bryr seg ikke.

Trodde du noensinne
at han skulle drepe deg?

En gang da vi var barn
og han renset pappas gevær...

Det var vel broren min sitt,
for pappa bodde ikke der.

Vi var alene i stua
da et skudd ble avfyrt.

Og han siktet på meg.

Men jeg flyttet meg cirka 2 cm,
så kulen traff bokhyllen.

Jeg spurte ham aldri
om det var med vilje eller ei.

Han sa bare: "Jøss. Oi sann!"

FEBRUAR 1973

Jeg møtte og ble kjent med Rosalind
da vi begge tok feministiske studier.

Vi var også lesbiske begge to
og vanket i samme miljø.

Og hun lagde utrolig gode paier.

Alle ble utrolig glade når hun
dukket opp med en av paiene sine.

Rose var en lesbisk feminist
og en typisk amerikaner.

Jeg kan love at ingen legger hendene
forsiktig rundt halsen din.

De prøver å kvele deg
og kaster deg i bakken.

Dette er Alice.
Vi gikk i samme karateklasse.

Ingen av oss var flinke.
Vi var nybegynnere, men hun ga alt.

Hun var flink til å sparke,
og hun var veldig smidig.

Det var ikke selvforsvar
ettersom behovet ikke var der.

Vi følte oss udødelige.

Og i februar forsvant begge to.

- Hva hendte etter Cynthia Schall?
- Rosalind Thorpe og Alice Liu.

- Plukket du dem opp sammen?
- Ja, etter hverandre.

Liu hadde ikke blitt med ellers.

Hun så ut som
en svært forsiktig haiker.

Hun ventet til hun så personen
i bilen før hun rakk opp tommelen.

- Satt Rosalind allerede i bilen?
- Ja.

I forsetet, vi så ut som et par.

Dessuten hadde jeg A-tillatelsen,
så jeg kunne parkere hvor jeg ville.

- Hvordan fikk du den?
- Via moren min.

Hun ga ham et A-kort.

Det er en parkeringstillatelse
inne på universitetsområdet.

Han sa at han ville på biblioteket.

Så alle haikerne så A-tillatelsen
og trodde at han var en student-

-eller en lærer på universitetet
og antok at det var trygt.

Det var også vakter
utenfor inngangen til UC Santa Cruz.

Hadde man en tillatelse,
fikk man kjøre rett inn.

Politiet var ikke spesielt proaktive.

Deres første reaksjon
hver gang en kvinne forsvant var:

"Dere vet hvordan jenter er i den
alderen. De rømmer, men kommer hjem."

Dette var ikke folk
som rømte hjemmefra.

Rose rømte ikke fra romkameraten sin.

Dette var folk
som allerede levde selvstendige liv.

De hadde ingenting å flykte fra.

Foreldrene deres sa til dem
at de ikke skulle haike.

De satt ikke på med fremmede
og ble sett sist på campus.

De haiket ikke noe sted
utenfor campus.

Så ja, vi fokuserte
på studentene og fakultetet-

-og prøvde å finne et mulig motiv.

Og så dukket det opp en annen teori.

Hvis de ikke setter seg i biler med
menn, så kanskje det er en kvinne.

Så kanskje det er
en slags lesbisk sak.

På et tidspunkt, noe som er ganske
interessant, intervjuet de meg-

-og stilte spørsmål
om det lesbiske fellesskapet.

Og det gjorde meg veldig opprørt.

Tony, du og de andre sprer dere ut
så dere dekker hele sletten.

Da jentene forsvant,
ble det organisert en stor manngard-

-av hele campusområdet
der jentene sist hadde blitt sett.

Kontakt meg via hovedkvarteret,
og bruk...

Jeg deltok
i den organiserte letingen.

De delte oss opp i grupper avhengig
av hvor vanskelig terreng det var.

Vi lette i Santa Cruz-fjellene.

Jeg var veltrent,
så jeg havnet i gruppen-

-som søkte gjennom
det barske terrenget.

Vi gikk på rekke
med to meters mellomrom.

Og jeg husker at mens jeg gikk-

-og gransket området
på begge sider rundt meg,-

-hørte jeg Roses stemme inni meg.

Jeg hørte tenoren i stemmen hennes.

Jeg tror det var min måte
å holde henne levende på.

Men det ble stadig klarere for meg
at jeg ikke lette etter noen-

-som hadde brukket beinet sitt
eller noe lignende.

Vi lette etter et lik.

Alice Liu og Rosalind Thorpe
ble sist sett den 5. februar.

Deres lik ble funnet
øst for Castro Valley.

Begge jentene
hadde blitt halshugget,-

- og hendene på én kropp var hogd av.

Vi så på klærne
at det var Rosalind og Alice.

Begge hadde blitt skutt i hjel.

Så fort informasjonen kom ut,
spredte den seg i hele gruppa vår.

Hver og en av oss
hadde vår egen reaksjon-

-på noe som var så uhyggelig.

Nivået på det marerittet-

-var hinsides all vår fantasi.

13. FEBRUAR 1973

Samtidig som oppdagelsen
av våre siste ofre-

-fikk vi det største gjennombruddet
som vi hadde hatt hittil.

Det var en skyteepisode
i Santa Cruz by.

En beskrivelse ble sendt ut
på kjøretøyet.

Kjøretøyet ble stoppet noen kilometer
unna, og personen ble pågrepet.

En 25-årig person fra Felton
er pågrepet anklaget for flere drap.

Myndighetene tror
at drapene er koblet til narko.

Girbert Mullin, 25 år,
har tidligere vært tiltalt-

-for drapene på medlemmer
av Gianera-familien,-

-Francis-familien og Fred Perez.

Vi begynte å sette sammen livet hans.

Folk kjente ham som Herbie.

Han tok hallusinerende stoffer,
LSD og røykte mye hasj.

Herbert Mullin
drepte folk av sprø årsaker.

Han hadde en snål teori
om at han ved å drepe noen-

-reduserte risikoen
for et dødelig jordskjelv.

Han passet til beskrivelsen
av en som ble sett ved andre drap.

Hvilke drap? Vi hadde ingen anelse.

Vi håpet bare på
at han sto bak alle drapene.

Så vi begynte å få det
litt bedre med oss selv.

Da politiet pågrep Mullin,
trakk hele byen et lettelsens sukk.

De trodde at marerittet var over.
Seriemorderen var pågrepet.

Vi vet at han har drept ti personer.

Det er ti av alle andre drap vi har.

Herbert Mullin anklages for 10 av de
15 drapene som har skjedd i kystbyen.

Men Mullins framgangsmåte
er ikke å partere ofrene sine.

Vi visste at Mullin
var skyldig i mange av drapene.

Men bare ofrene som var skutt.

Det var fortsatt usikkerhet
om ofrene som var partert.

Det er ganske tydelig for oss
at det er en annen person der ute-

-som dreper på en annen måte
og av andre grunner.

Vår jobb var ikke ferdig ennå.

Vet du om broren din eide
noen pistoler eller våpen?

- Han hadde pistoler.
- Visste du at det var ulovlig?

Jeg syntes at det var rart.

Han spurte om jeg ville se
hans nye pistol.

"Vil du se den?" Jeg sa ok.

Og så satte han på meg håndjern.

Jeg sa: "De er fine.
Kan du ta dem av nå?"

Han sa:
"Jeg vil vise deg flere ting."

Jeg sa: "Ta dem av." Jeg ble sint
og begynte å stampe med foten.

"Ta dem av!" Da låste han
dem opp og tok dem av.

Han sa: "Jeg demonstrerte jo bare."

Og så kjøpte jeg en Magnum.
En fin, liten sak med 30 cm løp.

- Kjøpte du dem lovlig?
- Ja.

Jeg begynte å bli paranoid.

Hvis noen nevnte det,
ville politiet lete etter meg.

I april 1973 prøvde vi fortsatt
å sette sammen brikkene i drapene.

Og jeg fikk et varsel
fra enheten for våpenlisenser-

-om at et håndvåpen hadde blitt kjøpt
av en Edmund Emil Kemper III.

Det var en stor pistol.
En .44 Magnum.

Samme pistol
som Dirty Harry bruker i sine filmer.

Som jeg sa,
det er et kraftfullt våpen.

Da jeg samkjørte salget
med personen det gjaldt,-

-oppdaget jeg at han ble dømt
for et dobbeltdrap noen år tidligere.

Og at hans
ungdomsjournal var sperret.

Det åpnet spørsmålet
om hans tidligere straff-

-ikke kunne brukes mot ham?

Vi visste ikke det, så vi bestemte
å beslaglegge håndvåpenet-

-til vi hadde fått en rettskjennelse.

Firmannsboligen til venstre er 609AB.

Og her har vi 609A,
som var Kempers hjem.

Da jeg og partneren min
går mot huset, kommer det en bil.

Jeg sa:
"Vent, så prater vi litt med ham."

Så jeg går fram og sier:
"Unnskyld, kan vi prate litt?"

Så identifiserte jeg meg.
Han sa "ok" og steg ut av bilen.

Og så steg han ut av bilen,
og steg ut av bilen...

Han var nemlig enorm.

Vi forklarte ham situasjonen,
og han var veldig samarbeidsvillig.

Han sa: "Den ligger i bagasjerommet."

Da han tok fram bilnøkkelen
og satte den i låsen,-

-stilte jeg og partneren min oss
på hver side av bilen.

Han rygget. Jeg åpnet bagasjerommet,
og der lå pistolen.

Så jeg konfiskerte den
og ga ham en kvittering.

Han sa etterpå at hadde vi ikke delt
oss da han låste opp bagasjerommet,-

-så hadde han overveid
å drepe oss begge.

Kanskje det bare er jeg
som er paranoid.

Men etter at de tok pistolen min,
ville jeg bare skyte noen og flykte.

Men plutselig dukket tanken opp.
Å drepe moren min.

Jeg heter Don Smarto,
og jeg er pastor i Dallas.

Jeg har besøkt
ulike fengsler i over 40 år,-

-og jeg tror fundamentalt
at folk kan forandre seg.

Jeg går inn i fengslene
og preker og hører på de innsatte.

Vi filmer også deres vitnesbyrd
når de finner Gud og blir kristne.

Den 10. februar 1993 er en dato
som jeg antakelig aldri glemmer.

Vi filmet i fengsler i California
og det siste fengselet var Vacaville.

Jeg hadde allerede filmet to innsatte
da den tredje kom inn i rommet.

Han er 2,06 m høy og veier 160 kg.
Jeg reagerte på størrelsen hans,-

-men visste ikke hvem han var
eller hva han hadde gjort.

Takk for at du snakker
med oss i dag.

- Hvor lenge har du sittet i fengsel?
- 17 år.

Du fant Jesus på et uventet sted.
Hvilket sted?

I isolatet da jeg havnet der.

Jeg kunne enten kaste bort
livet mitt og dø taus i et hjørne.

Eller begynne å leve livet mitt.

Jeg var der i flere måneder,
og det var veldig fælt.

Det er det verste
og beste stedet jeg har bodd.

For under mine tre måneder der
tok jeg tak i meg selv,-

-følelsene mine og hvem jeg var.

Jeg ble et menneske for første gang
i stedet for en karikatur.

I pausen kommer vakten bort
og hvisker i øret mitt.

"Du vet vel hvem du snakker med?"
Jeg svarte: "Jeg har ingen anelse."

"Det er Ed Kemper.
Han er Co-ed-morderen.

Jeg vant hans respekt,
og det endte med-

-at vi skrev til hverandre i fire år.

Jeg holdt dem for meg selv i 27 år
og har aldri vist dem til noen.

I det første brevet var han formell
og kalte meg Mr Smarto.

Etter det ble jeg raskt Don.

Jeg følte at etter hvert brev
utviklet forholdet vårt seg.

I mine brev til Ed nølte jeg aldri
med å stille spørsmål.

Jeg ville vite
om hans spirituelle reise var ekte-

-og om det virkelig var
et menneske bak "monsteret".

Spørsmålet jeg virkelig
ville stille var om moren hans.

Så han skriver i brevet sitt:
"Kjære Don."

"Du spurte i brevet
om jeg elsket moren min."

"Det er et vanskelig spørsmål.
Instinktivt burde svaret være ja."

"Men jeg følte aldri
den kjærligheten."

"Husker jeg den skjebnesvangre
kvelden for ca. 20 år siden?"

"Naturligvis. De forlater meg aldri.
Minner etset i stål i hodet mitt."

Du sa i begynnelsen
at du hadde sovet dårlig-

-fordi du hadde tenkt mye
på hva du hadde gjort.

Det får meg til å svette.
Jeg har svette håndflater nå også.

Kan jeg få en røyk til?
Jeg går tom når jeg snakker så mye.

Faren min intervjuet Ed Kemper
omkring seks ganger.

Og til slutt begynte Kemper
å beskrive detaljer om sin mors drap.

Det er en avskyelig forbrytelse.

Og det han gjorde med moren sin
etterpå, er enda mer avskyelig.

Hvis vi går til emnet,
som var moren din...

Hva skjedde på langfredag?

Jeg gikk til soverommet hennes.
Hun hadde lest ferdig ei bok.

Hun skulle akkurat slukke lyset
da hun så meg kikke inn.

Da jeg gikk inn, sa hun:
"Du vil vel prate hele natta nå?"

Jeg svarte:
"Nei, vi kan prate i morgen."

Så jeg gikk tilbake til rommet mitt
og ventet og røykte i en time.

Ed sa at han gikk
tilbake til rommet sitt.

Hans ene personlighet
kranglet med den andre.

Den godheten eller ondskapen
som fantes inni ham-

-diskuterte i flere timer.
"Skal jeg drepe henne?"

"Skal jeg ikke drepe henne?
Drepe? Ikke drepe?"

Til slutt vinner hans mørke side.

Jeg gikk inn igjen,
og hun lå og sov.

Jeg gikk fram og så på henne lenge.
I to-tre minutter.

Jeg begynte å føle meg
veldig nervøs. Veldig sint.

Dette hadde vært min barndomsfantasi
i mange år. Nå skulle det skje.

Jeg hadde en kniv i den ene hånda
og en hammer i den andre.

Den var ekstremt skarp.

Han går inn med en klohammer
og slår henne i hjel i søvne.

Og som om det ikke var nok,
halshogger han henne.

Jeg legger ned hammeren, tar fram
kniven og skjærer halsen av henne.

Så skjærer jeg av hele hodet.

Så kutter han ut tunga hennes,
instrumentet som vi snakker med.

Så kutter han ut stemmebåndene
og trykker dem ned i avfallskverna.

Luftrøret hang ut. Så jeg trykket
det ned i avfallskverna.

Det var poetisk rettferdighet.

Så forteller han at han puttet
penisen sin inn i morens munn.

Og bokstavelig talt
hadde sex med sin mors hode.

Hadde du oralsex med hodet?

Det var en av mine første
syke drømmer i barndommen.

Kempers drap på moren er noe
av det verste et menneske kan gjøre.

Å drepe sin egen mor
sier virkelig alt om forholdet deres.

Jeg tror at faren min oppsummerte
at kilden til alle Kempers problemer-

-var forholdet hans til moren.

I et av brevene skriver han:

"Jeg skrek til hennes livløse hode
til stemmen min var smertefullt hes."

"Mørbanket og utmattet,
men tilfredsstilt."

"Ja, tilfredsstilt."

Han brukte ordet "utslitt".
Det var over nå.

Hans ultimate mål
var å frigjøre seg fra...

...den ene personen som hadde
drevet ham til bristepunktet.

- Hva gjorde du etterpå?
- Jeg kjørte rundt.

Jeg forlot bilen min
med alle våpnene inni.

Jeg kjøpte mer øl og drakk meg full.

Jeg forlot byen neste morgen
ved titiden. Jeg bare stakk.

- Visste du hvor du var på vei?
- Østpå.

Jeg kjørte 28 timer i strekk.

Jeg spiste koffeinpiller hele tida.
Fire-fem om gangen. Holdt meg våken.

Så snart de begynte å miste
effekten, tok jeg noen flere.

Hva ville skjedd
hvis politiet hadde stoppet deg?

Jeg hadde et gevær og en pistol
med meg. Jeg var velutstyrt.

Jeg hadde over 200 patroner
alt i alt.

Det hadde blitt en skyteepisode.

Det var påsken 1973.

En tid for ettertanke og familien.

En tid da man har fri og puster ut.

Og da sprekker boblen.

Jeg kjørte til jeg bokstavelig talt
ikke kunne kjøre mer.

Jeg visste ikke at Colorado var
så goldt på vestsiden.

Jeg tror at det påvirket meg
til bare å gi opp.

Jeg ringte purken
og ba dem hente meg.

Etter å ha kjørt opp
på de høye fjellene-

-begynte jeg å tenke på
å melde meg.

Jeg jobbet på politistasjonen
fra midnatt til åtte om morgenen.

Det såkalte hundeskiftet.

Man drikker kaffe.
Det er dødt, ingenting skjer.

Plutselig ringer telefonen.

Og Andy, som passet radioen,
prater med noen på telefonen.

Han sa noe i stil med:
"Jeg vekker ham ikke."

"Ring tilbake i morgen."
Klikk. Han la på.

Jeg fattet ikke at noen ikke
hadde merket noe.

Det var tirsdag morgen, og enda
ante ingen hva som hadde skjedd.

Telefonen ringer igjen.

Og Andy sier noe i stil med:

"Ed, jeg har allerede sagt
at jeg ikke vekker overbetjenten."

Og da sa jeg: "Hvem snakker du med?"
Han sa: "Med Ed Kemper."

Jeg tok røret og sa: "Hei, Ed.
Det er Connor. Hvordan går det?"

Han sa: "Jeg kjenner dere.
Og dere vet at det er meg."

"Og jeg vet at dere vil drepe meg."

Jeg sa: "Ed, jeg aner ikke
hva du snakker om."

Han sa: "Jeg drepte moren min,
og jeg vil melde meg selv."

Jeg sa: "Hvor er du?"
Han sa: "I Pueblo, Colorado."

Nå dekte jeg over røret
og sa til kollegaen min:

"Ring politiet i Pueblo, og be dem
om å arrestere denne mannen."

Jeg får tak i Micky Aluffi.
Jeg vekker ham.

Jeg tok telefonen,
og det var Jim Connor.

Han sa: "Kjenner du en fyr
ved navn Ed Kemper?"

Jeg sa: "Ja, jeg beslagla
en pistol fra ham for ei uke siden."

"Nå er han i Pueblo, Colorado,
og vil melde seg for to drap."

"Han sa at vi skulle ringe deg
siden du vet nøyaktig hvor han bor."

Så klokka fem om morgenen
står jeg i underbuksa og snakker,-

-og jeg kjenner
at blodet forlater hodet.

Jeg ble iskald i hele kroppen.

Jeg måtte hjem til ham.

24. APRIL 1973
KLOKKA 05.20

Den morgenen det skjedde
parkerte jeg nøyaktig her.

Jeg satt her og så på huset.

Det er som om det var forrige uke,
ikke for 50 år siden.

Jeg og politimannen i tjeneste
undersøkte nabolaget-

-og spurte om noen hadde sett
eller hørt noe mistenkelig.

De som bodde i andreetasjen sa
at de syntes-

-at de hadde kjent en rar lukt
de siste to dagene.

Vi går denne veien.

Vi gikk til husets bakside og knuste
et vindu for å komme oss inn.

Ja, der er gjerdet og grinden
med vinduet på den andre siden.

Da jeg gikk inn,
rammet lukta meg straks.

Har man kjent liklukt, så glemmer
man den aldri. Og det var samme lukt.

Så vi foretok en rask
gjennomsøkning av leiligheten.

Inne på morens soverom åpnet vi
klesskapdøra og så et laken.

Jeg glemmer det aldri.

Da vi trakk litt i lakenet,
så man hud, hår og blod.

Og det bekreftet
det aller verste scenarioet.

Jeg ventet til teknikerne kom
og flere sjefer og politifolk.

Da vi kom til soverommet
og trakk sengen ut fra veggen...

Fra der putene lå og ned
til gulvet var det bare blod.

Og midt i alt blodet på gulvet-

-lå det en papirbit,
et halvt ark som dette.

Jeg husker det.
Vi fant tilståelsen hans.

"Ikke slurvet og inkompetent.
Bare tidsnød. Har ting å gjøre."

"Cirka 05.15 på lørdag."

"Nå trenger hun ikke å lide lenger."

Jepp, det var hans beskjed til oss.

Vi kom lenger inn i garderoben
og trakk ut skoesker.

Og vi fant kroppsdeler.

Armer, hender, føtter, bein.

Jeg gikk inn og løftet et håndkle,
og et ansikt stirret rett på meg.

Og det var hans mors avhogde hode.

Det var bare så skremmende.

Det var mange ting jeg ikke
ville se og aldri vil se igjen.

Det var da
vi gikk ut på utsiden.

Det vi ikke visste da var
at det var enda et lik i huset-

-som vi ikke fant med en gang.

Det var hennes beste venninne-

-som ble funnet død
i skapet i yttergangen.

Og hun så ut til
å være slått til døde.

- Hvorfor Sally Hallet?
- Hun var mitt alibi for mamma.

Jeg tenkte at enten drar jeg
og håper at ingen merker noe,-

-eller så inviterer jeg
vennen hennes.

Mamma dro ofte bort en dag
eller ei hel helg.

Hun og en venn dro
til byen og shoppet.

Hun kunne være borte med Sally
hele påsken uten å vekke mistanke.

Jeg tok strupetak på henne
og holdt henne opp i lufta.

Hun var død fem minutter
etter at hun kom inn døra.

Disse bildene ser ut til å være
av den blodige BH-en vi fant.

Vi fant også ID-kort
og andre ting fra de andre ofrene.

Og da vi fant disse tingene,
innså vi at han var Co-ed-morderen.

Mickey Aluffi og en
av kollegene hans dro til Eds hus.

Nå har vi endelig sjansen til
å oppklare noen av drapene.

Jeg venter på at politiet
fra Pueblo skal komme.

Jeg sa:
"Du får gi meg noen minutter, Ed."

Vi snakker, og han forteller litt
om hvordan han drepte moren sin.

Ganske snart sa han:
"Pokker også. Purken er her."

Han slapp røret,
og jeg hører roping i bakgrunnen.

Ting som:
"Ned på knærne!" Sånne ting.

Jeg var tilbake på sheriffens kontor-

-og snakket med politiet i Pueblo
da Peter Chang kom inn.

Han spurte meg: "Kjenner du ham?
Har dere en bra relasjon?"

Jeg sa: "Jeg tror det."

Han sa: "Pakk en veske,
og dra til Colorado."

Da vi kom til Pueblo i Colorado,
dro vi til politistasjonen,-

-og de førte inn Kemper.

Han så på meg og sa:
"Hei, Mickey! Hvordan har du det?"

Det viste meg straks
at vi hadde god kontakt.

Han kjente meg igjen
og var villig til å snakke med meg.

Deretter strømmet informasjonen ut.

Vi snakket med ham
i sikkert fire, fem, seks timer.

Og han fortalte oss alt
om ofrene sine.

Og stedene der han dumpet likene.

Og ting som vi aldri engang
hadde kunnet drømme om.

I Aptos,
kun noen få km sør for Santa Cruz,-

-fant politiet i morges
kl. 05.30 to kvinnelik.

Én var halshogd
med høyre hånd avsagd.

Statsadvokat Peter Chang
var tilbake i Santa Cruz-

-etter å ha snakket med kjempen
Edmund Kemper i varetekt i Pueblo.

Men Chang var veldig fåmælt
om Kemper.

Avhengig av hvilken rute
de tar tilbake-

-er de tilbake
en gang mellom fredag og mandag.

På mandag vil vi tiltale ham
for drapet på moren sin-

-og for drapet på hennes venn.

Etter vi hadde avhørt ham
besluttet vi-

-at han måtte tilbake
til California så fort som mulig.

Vi stoppet ved en bensinstasjon
så han kunne gå på do.

Og siden saken var så beryktet,
hadde det, da vi kom ut av do,-

-samlet seg masse folk,
og han spradet fram og tilbake-

-så alle kunne se ham.
Han nøt det virkelig.

Jeg satt på baksetet med ham, jeg til
høyre, han til venstre, i tre dager.

Og han var
veldig jovial og sjarmerende.

Det jeg husker fra avhørene
og tida vi tilbrakte sammen,-

-var at han var
utrolig faktaorientert.

Han husket absolutt alt,
og han følte slett ingen anger.

De tre tingene er nok
mitt sterkeste minne fra hele turen.

Det er en stor mulighet
for at Kemper blir ført hit-

-til fjellene i Santa Cruz
i løpet av denne helga.

Tilbake i Santa Cruz spurte vi
om han ville vise oss hvor likene lå-

-siden det ikke holder
med en beskrivelse av området.

Noen må si: "Der er det."

Han gikk med på det siden familiene
trengte å få en avslutning.

Jeg var der
og klarte å finne en arm-

-som han hadde hogd av fra Aiko Koo.

Og det var første gang vi visste
hva som hadde skjedd med henne.

Jeg hørte hva som hadde skjedd med
Aiko i en avisartikkel om Ed Kemper.

At han var ansvarlig
for å ha tatt Aikos liv. Og...

...da jeg leste den artikkelen...

...så brøt jeg sammen og bare gråt.
Jeg kunne ikke tro at det var sant.

Og det var veldig vanskelig
for meg å prøve å forstå-

-hva som hadde skjedd med vennen min.

En del av meg gjenopplevde smerten
ved å miste henne.

Men jeg må også si
at det er en glede-

-ved atter å minnes
et slikt fantastisk vennskap-

-og de fantastiske opplevelsene-

-jeg hadde med Aiko i de årene.

På den ene siden var det utrolig at
han gjorde dette så nær hjemmet sitt.

Med et av ofrene sine
hadde han begravd hodeskallen-

-i sin mors hage.

Og han sa til meg at han skar av
ansiktet på hodeskallen,-

-begravde hodeskallen
og la ansiktet øverst.

Jeg spurte ham
hvorfor han gjorde det.

Han sa at han ville vite
at hun alltid så opp på ham.

Hvem sitt hode lå begravd i hagen?

Det var Schall,
den fjerde studenten.

Jeg husker
at jeg kikket ned i hullet,-

-og jeg visste at...

Det var en gang en vakker ung dame
som jeg hadde sett bilder av...

Og hun gikk denne
fryktelige døden til møte.

Det var en vanskelig dag.

Jeg tenkte på alle personene
som han hadde drept.

Og jeg tenkte at hvis en dommer
beordret meg til å ta ham med-

-til elva bak rettsbygningen
og skyte ham, så hadde jeg klart det.

Det påvirket meg så mye.

Det er en ventingens dag
i Santa Cruz.

Innbyggerne følger nøye med
når politiets etterforskere-

-og aktoren Peter Chang oppbygger
sin sak mot Edmund Kemper III.

Hvis dette var en roman, så hadde
ingen mistenkt Edmund Kemper-

-fordi ingenting ved ham var
annerledes eller interessant.

Han var stille og den mest
upretensiøse to meter høye mannen-

-som noensinne har eksistert.

Folk som kjente ham,
fikk det ikke til å henge sammen.

En annen ting
er at hvis man lytter til ham-

-så er han ekstremt intelligent, har
et bra ordforråd og er velformulert.

Han har ikke
noe skurkeaktig over seg.

Vi hentet ham tidlig om morgenen,
kjørte ham til Santa Cruz,-

-traff advokatene hans,
tilbrakte hele dagen i retten,-

-traff advokatene hans igjen
og så tilbake til San Mateo.

Og han... Vi måtte være forsiktige.

Vi fikk ikke innlede
noen samtaler med ham.

Men han er en pratsom person.
Han er en sosial person.

Han snakket med oss hele tida.

Jeg husker en kvinne
som kjørte i filen ved siden av oss.

Hun hadde hodet sitt
ut av bilvinduet-

-så håret hennes tørket
samtidig som vi kjørte.

Og det gjorde Ed Kemper
veldig opprørt.

"Hun er ikke oppmerksom på kjøringen.
Hun burde få bot."

"Hva tenker hun på?"

Og jeg tenkte:
"For en underlig kommentar"-

-"å tenke at hun burde få bot.
Han har drept åtte personer."

Hva er logikken i det?

Jeg dekte rettssaken
og alle avhørene.

Og det er som alt annet.
Man går på jobb,-

-og enkelte dager
er tøffere enn andre.

En dag snudde jeg meg
da de gikk igjennom bevisene,-

-og jeg så faren til et av ofrene.

Jeg tror det var
Rosalind Thorpes far.

Og uttrykket i ansiktet hans...
var bare så plaget.

Det rammet meg hardt,
og jeg begynte...

Jeg satt i retten og begynte å gråte,
og jeg kunne ikke slutte.

Det var ikke spesielt proft
av en hardkokt nyhetsreporter,-

-så jeg prøvde å skjule det,
men tårene bare rant.

Da jeg var i retten, ropte folk:
"Drep svinet" og lignende ting.

Ed Kemper tilstod
alle forbrytelsene sine.

Det var ikke tvil om skyldspørsmålet,
men om hans tilregnelighet.

Forsvaret antydet at han var gal-

-og ikke visste hva han gjorde.

De prøvde å bevise
at han var mentalt syk.

De tror at du er syk.
Tror du at du er gal?

Absolutt, og det er tragisk.

Faren min intervjuet Kemper
flere ganger.

Forsvaret ba ham om å gjøre det
for å vurdere hans tilregnelighet-

-da han begikk forbrytelsene.

Det å intervjue Kemper
og studere hans familiehistorie-

-var bare et skritt nærmere
å prøve å forstå-

-hvilken type drapsmann Kemper var,
nemlig veldig uvanlig.

Men det var én ting
han aldri var helt sikker på:

Hvorvidt han var ærlig mot faren min
og uttrykte det han virkelig tenkte.

Han ville vite om det var
noen fortrengte minner-

-begravd i ubevisstheten hans.

Så han ga ham amobarbital,
som var et sannhetsserum,-

-for å komme seg dypere inn
i Kempers underbevissthet-

-og se om det var noe mer
som ikke kom fram under avhørene.

DOMINICAN SYKEHUS
SANTA CRUZ

Jeg spruter væsken sakte inn
mens du sier hvordan du har det.

Den jobber seg sakte oppover armen.

Jeg får en pirrende følelse i nesa.

- Jeg var veldig anspent da jeg kom.
- Ja.

Jeg var redd for hva jeg skulle si.
Nå er jeg slett ikke redd.

For å få lov til å gi amobarbital-

-måtte Lunde inngå en avtale
med det lokale sykehuset.

Det var ett
av sju ulike barbiturater-

-som militæret hadde testet-

-for å se om det omgår
det kognitive vernet-

-og gjør personen så avslappet
at man avslører mer.

I dag oppleves alt annerledes.

Alt er annerledes. All fasaden
og alt pisspreiket er borte.

Jeg har drept mennesker.

Jeg kunne ikke beherske meg.

Hva tvang deg?

Koo-jenta. Hun var snill.
Men hvis jeg slapp henne fri,-

-hadde hun antakelig sladret,
og da var løpet kjørt.

Siden jeg allerede hadde drept.

Men jeg ville ta bilder av henne
så det ikke skulle skje igjen.

Da så jeg bare på bildene.

Hun hadde mange danser
å gå til og en lys framtid.

Jeg ville ikke skade henne,
men jeg hadde allerede bestemt meg.

Og jeg har faste regler
som jeg alltid må følge.

Hun var den eneste
som jeg absolutt ikke ville skade.

På grunn av hennes personlighet.

Det er en viss skyld blandet
med et bisart behov for å...

...drepe noen, drepe en kvinne.

Det er et nivå
der han ser ut til å forstå-

-at det han gjør, er en fæl sak.

Men det høres ut som han
ikke kan la være. Han bare må.

Jeg spiste likene.
Enkelte biter av lårene.

- Rett etter drapene?
- Nei, jeg skar av biter.

Jeg beholdt dem lenge
før jeg spiste dem.

På samme måte
som jeg ikke ville drepe flere.

Så tinte jeg opp småbiter
og spiste dem.

Spiste du døde kroppsdeler
for å tilfredsstille...

Det var erotisk.
Det var mye erotisk.

Det trigget mange følelser
og vekket mange tanker.

Var det din måte
ikke å drepe noen flere på-

-ved å beholde kroppsdeler
og spise dem?

Det var bare små kjøttbiter.

Å høre ham erkjenne kannibalisme.
Hans behov for å eie noen.

Han skal ikke bare drepe henne
og partere henne i småbiter.

Han skal spise biter av henne
så han fylles av henne.

Så han kan gjenoppleve opplevelsen
av å ha hatt kontroll over henne,-

-og at hun nå tilhører ham.

Jeg trengte ikke å være ærlig.
Det er sant.

Det er lett å lyve.
Men jeg vil ikke lyve.

Jeg har følelsen av at dette
er slutten på reisen min.

SLUTTPROSEDYRER
I KEMPER-RETTSSAKEN

Etter intervjuene ble faren min bedt
om å avlegge rapport til forsvaret-

-om hvorvidt han mente at Kemper
var tilregnelig eller utilregnelig.

Og min fars dilemma var
at rent juridisk sett-

-gjorde Kemper ting
som rasjonelle mennesker gjør.

Han skjulte forbrytelsene sine,
han passet seg for politiet.

Han planla hvordan
han skulle utføre forbrytelsene sine.

Siden han forsto hva han gjorde,
var det vanskelig rent juridisk-

-å si at han var utilregnelig.

Men rent psykologisk mente faren min
at han var utilregnelig.

Delstaten Californias
rettspsykiatriske undersøkelse-

-ble foretatt ifølge
den såkalte M'Naghten Rules.

Alle psykiaterne som intervjuet ham,
sa at han visste hva han gjorde-

-og at han visste at det var galt,
og derfor var han ikke utilregnelig.

KEMPER TILREGNELIG
IFØLGE PSYKIATERE

I Santa Cruz i California ble
Edmund Kemper dømt for åtte drap-

- på hans mor og sju andre kvinner.

Rettssaken endte med at Kemper
ble dømt for drap på åtte personer-

-og dømt til sju livstidsstraffer
som skal løpe samtidig,-

-noe som betyr at han vil
sitte i fengsel resten av livet.

Rettssaken er over, og han ble dømt,
noe som er en stor lettelse.

Jeg kan ikke beskrive
hvor lettet alle er.

Aktoratet hadde en tøff jobb
siden de tok inn ekspertvitner-

-som vitnet om tilregnelighet
og svekkede sjelsevner.

Og vi følte alle sammen
at rettferdigheten hadde seiret.

Vi antok at han skulle få dødsstraff,
men sånn ble det aldri.

Kemper ble dømt til dødsstraff.

Men etter at han ble dømt til døden
av dommeren Harry Brauer-

-ble loven endret, og plutselig
var det ulovlig med dødsstraff.

Så straffen hans ble i stedet fengsel
i livstid uten prøveløslatelse.

Det er nok rimelig å si-

-at Edmund Emil Kemper III
lurte mange mennesker.

Det kan ha vært psykiateren
i Atascadero eller politiet.

Det kan ha vært moren hans
eller vennene hans,-

-men dessverre også ofrene.
Og det er den tragiske biten.

Lurte han deg, Mickey?

Jeg...

Jeg må vel gi et ærlig svar,
ikke sant?

Ja, han slapp definitivt
gjennom nettet.

Kemper soner en livstidsdom
i en rettspsykiatrisk institusjon-

- I Vacaville i California.

Han holdes i en isolert enhet
sammen med få andre innsatte.

I alle disse årene
har han sittet i samme fengsel.

Det har gått nesten 50 år.

Han er 73 år gammel
og svak etter et alvorlig slag.

Han er lukket av
og prater ikke med noen.

Verken reportere,
media eller skribenter.

Han har bestemt seg
for å være en enstøing.

Så da jeg intervjuet Ed Kemper,-

-fikk jeg kanskje
den siste meddelelsen han ga-

-til noen person eller til verden.

Som du vet,
har det blitt skrevet mye om deg.

Da du først kom hit, ble du beskrevet
som et monster, en gærning.

Hvor annerledes er den Ed Kemper
som står foran kameraet i dag?

Jeg er en stor person. 2,06 m høy.
Man skulle tro at en så stor person-

-er tilbøyelig til vold og sinne
og en overlegen personlighet,-

-men jeg går den andre veien.

Så forskjellen fra 17 år siden er at
da ble jeg sett som snill og vennlig.

Men det var en fasade.
Nå er det ekte.

Ed Kemper er en veldig
kompleks person.

Han innser at hele livet
har han kjempet en indre kamp-

-mellom den gode Ed Kemper
og den onde Ed Kemper.

Men nå har han funnet
en indre fred hos Gud.

Han sa at hvis han noensinne
slapp ut, ville han bli misjonær.

Han ville besøke innsatte som døde
av AIDS og gi dem den siste nattverd.

Og jeg tror at han på sitt eget vis-

-prøvde å si til verden:
"Det er noe godt inni meg."

"Jeg liker å hjelpe andre.
Å besøke syke fanger gir meg trøst."

"Om jeg så bare gir dem
en smule trøst."

"Er det selvforsoning?
Er jeg bare en velgjører?"

"Jeg må tro at det finnes noe
inni meg som kan reddes."

Med vennlig hilsen Ed Kemper

Spørsmålet jeg tror at folk
vil stille meg i framtida er:

"Tror du at du
vil møte Ed i himmelen?"

Og mitt svar er ja.

Jeg kan ikke se inn i noens hjerte,
bare Gud kan det.

Men basert på hva jeg har sett...

...så tror jeg at vi ses i himmelen,
noe som vil forarge mange.

Jeg tror ikke at frelse er mulig.
Jeg har hørt det ofte.

Jeg tror at det er
deres måte å si seg selv-

-at de er forandret.
Men det er de ikke.

Uansett hva han gjør, kan han si...
Kanskje han har funnet sinnsro.

Hvis han har det,
har jeg det ikke særlig godt med det.

Jeg vil ikke at han skal ha sinnsro.
Jeg har ikke det.

De vil aldri få sinnsro.

Hvem kan frelse Rose?
Hvem kan frelse Alice?

De er døde.
Ingenting kan få dem tilbake.

Sier en drapsetterforsker at det ikke
påvirker en, er man neppe ærlig.

For på et nivå er det inni en.
Det er inni hodet mitt.

Jeg tenker ikke på det hele tida,
men iblant dukker det opp.

Det disse kvinnene måtte gjennomgå.
Jeg kan ikke få det ut av hodet.

Det er ting som aldri forsvinner.

Og iblant dukker det opp.
Men man lærer å leve med det.

Den innvirkningen som drapene hadde
på Santa Cruz County-

-er noe som aldri burde ha skjedd.

Men jeg er glad for å si
at vi alle kom oss gjennom det.

Men det er en tid i vår historie
som vi aldri glemmer.

Ed Kemper må sone
for sine forbrytelser.

Og jeg må innrømme at hver gang
jeg kjører forbi Vacaville fengsel-

-skjenker jeg ham en tanke,
men så kjører jeg videre.

Jeg har alltid levd
i en fantasiverden.

Jenter var det eneste
jeg ikke kunne takle.

De ante ikke
at jeg var Co-ed-morderen-

- før de selv ble drept.

Jeg hadde nok håpet
at det skulle vare litt lenger.

Mitt lille eventyr
med å drepe studiner.

Jeg ser at du begynner
å gå tom for bånd.

Tekst: Anna Bjørshol
Iyuno-SDI Group

\h