All language subtitles for Kingdom.of.the.Blue.Whale.2009.WEB-DL.DSNP

Havene våre sydet en gang av kjemper
som svømte gjennom et flytende univers.

I dag er de få og utsatte.

Blåhvalen er den største skapningen
som har funnes på kloden vår.

Vi vet lite om dem.

Sangen deres rekker
hundrevis av kilometer.

Men vi kan knapt høre dem.

De spiser flere tusen kilo mat hver dag,

men vi vet ikke hvordan de finner den.

Selv om de kan leve like lenge som oss,

kan vi bare gjette på hvordan de møtes
og formerer seg.

For å kunne beskytte dem

må vi finne svaret på
et av de største spørsmålene:

Hvor blir blåhvalene født?

Nå kaster en håndfull eksperter seg
ut i det ukjente.

Hundrevis av kilometer fra land,
i øde og farlige farvann,

håper de å finne noe
de aldri har funnet før:

En rykende fersk blåhvalunge.

Jeg hører dem.

Der borte.

Tretti... 100... 100 meter.

Hundre meter.

Står du greit der oppe?

-Erin, går det bra?
-Ja.

Det er september i California,

og en sjelden mulighet til å se
blåhvaler på nært hold.

Hvalfangst gjorde et innhugg i bestanden,

og nå kjemper de gjenværende
for å overleve i svært endrete hav.

Havene er mer trafikkerte enn før,

og blåhvalen leter etter mat
i farlige skipsleier.

Med mer støy i vannet

kan kommunikasjonen
mellom hvalene gå tapt.

Og trass i internasjonale lover

så finnes blåhvalkjøtt
fortsatt på utenlandske markeder.

Å verne de blå kjempene er en utfordring,
selv for ekspertene.

Hvert år tilbringer tre hvalforskere
flere uker

i Santa Barbara-kanalen,
hvor kjempene kommer for å spise.

De må finne ut hvilke havområder
som er viktige for de blå kjempene,

også den mystiske plassen
hvor de blir født.

Vær på utkikk.

Husk at de gjerne kommer opp på ny.

John Calambokidis er grunnlegger

av Cascadia Research
i Olympia, Washington.

Blåhvalbestanden her,
nordøst i Atlanterhavet,

er den største gjenlevende
blåhvalbestanden på kloden.

Så det er viktig å finne ut
hvilke områder som er viktige for dem,

når det gjelder hvor de drar
for å spise langs kysten,

men også hvor de parer seg.

John jobber tett med Dr. Erin Oleson.

-Jeg trodde den skulle komme opp igjen.
-Ja.

Erin er fra Scripps havforsknings-
institutt i San Diego i California.

Ok, jeg ser den der ute, 30 meter...

Dr. Bruce Mate er direktør

for instituttet for havpattedyr
ved Oregon State University.

Rett der borte.

I år håper forskerne å løse
et av havets største mysterier:

Hvor blåhvalene blir født.

Blåhvalene svømmer stort sett langt fra
kysten, og kun sporadisk i overflaten.

Der kommer den opp.

Men på sensommeren,
når de samler seg for å spise...

La oss følge etter den.

...får forskerne muligheten
til å merke dem.

Her kommer halen.
Kom igjen, opp i været med den!

Vi har en god mulighet her,

bedre enn noe annet sted i verden,
til å merke hvalene,

spore vandringsmønsteret deres,

og følge opp dyrene for å finne ut
hvor de drar for å pare seg og føde.

Årets prosjekt er fase 1
av en ambisiøs ekspedisjon.

Fase 2 skal følge hvalene
gjennom vintermigrasjonen deres.

Det kom en vannsprøyt nå,
klokken ni for oss.

Blant alle hvalartene

er blåhvalen en av de mest storslagne,

og den har en helt unik plass
i økosystemet.

Jeg mener, tilholdet deres er
et halvt osean. De er fantastisk.

Jeg vil alltid elske dem.

Bruces mål er å satellittmerke hvalene.

-Vi sikter oss inn mot den til venstre?
-Det stemmer.

Tanken er å følge dyrene
når de drar sørover til vinteren.

Teorien deres er at blåhvalen parer seg
og føder et sted i tropene.

Ok, han kommer til å dykke.
La oss holde litt igjen.

Blåhvaler er kun i overflaten
noen sekunder av gangen.

Han snur mot høyre.

Vi rekker det ikke. Vent, vent.

Og... han er vekk.

De kommer til å dukke opp igjen.

Vi posisjonerer oss bak halen

der vi ser dem i vannet.

Og idet vi ser dyret komme
opp mot overflaten,

beveger vi oss opp på siden av ryggfinnen,
plasserer senderen på et sted-

-hvor den får kontakt med en satellitt
hver gang dyret er i overflaten.

Av med sikringen...

Litt opp... Opp, opp, opp.

Bra jobba, alle sammen!

Når hvalen kommer til overflaten
for å puste,

blir dyrets koordinater sendt
via satellitt til Bruces PC.

Dataene hjelper ham å kartlegge
hvalenes migrasjonsruter.

Vi er ved halefinnen nå.

Av med sikringen.

De bruker armbrøst for å hente
små hud- og spekkprøver.

Veldig bra jobba, alle sammen. Strålende.

Dyret ble ikke skremt.

En DNA-analyse avslører kjønnet
til hvert av dyrene.

Hvalenes genetiske identitet lagres
i en internasjonal database.

Det finnes ni ulike blåhvalbestander
i verden.

Hvalene som John, Bruce og Erin
studerer i California,

har tilhold nordøst i Atlanteren

og migrerer fra nord til sør,
og tilbake igjen, hvert år.

Den beste måten å verne dem på
er å finne ut hvor de drar,

og hva de støter på underveis.

Forskerne håper å gjenforenes med
blåhvalene utenfor Costa Rica

for å bevise det de aldri
har fått bekreftet:

at blåhvaler spiser, parer seg
og føder der gjennom vinteren.

Det kommer enda et par rett mot oss.

John nedtegner livshistorien til hvalene.

Og her ser vi den høye buen
som gir oss best utsyn til tegningene.

Man kan identifisere en blåhval med
et konsept som minner om fingeravtrykk.

Blåhvaler er ikke bare "blå".

De blir født med
karakteristiske tegninger,

og disse ryggmønstrene
forandrer seg aldri.

John identifiserer de ulike hvalene

og sammenligner dem med dyr
han allerede har i sin bildedatabase.

De naturlige tegningene
identifiserer blåhvalene.

Siden 1986 har vi konsekvent
registrert tegninger hos blåhval.

Jeg har kunnet bruke arkivet
til å anslå størrelsen på bestanden,

og funnet at det er litt over 2000 dyr
i denne bestanden.

Jeg kan også følge bevegelsene deres.

Selv om de er dobbelt så store
som mer velkjente hvaler,

vet selv de fremste ekspertene
lite om blåhvalen.

En voksen blåhvalhunn kan veie
nesten 180 tonn.

Mer enn 25 fullvoksne elefanter
til sammen.

Bare hjertet hennes er på størrelse
med en liten bil og veier 500 kilo.

Hun er like lang som to bybusser
stilt opp etter hverandre.

Blåhvalene lager også et av
dyreverdenens mest høyfrekvente kall,

men vi trenger spesialteknologi
for å høre dem.

Hvilken B-Probe?

Nitten.

Erin Oleson dekoder hvilke hvaler
som lager hvilke lyder,

og hva de kan bety,

ved å sammenligne akustiske signaler
med atferden de observerer.

Erin og John bruker en annen
type merking, kalt B-Probe,

som suger seg fast.

Det kom en hval opp til overflaten,

kanskje så nær at vi klarer å merke den,

så vi beveger oss mot den,

ser om vi rekker bort til den
mens den ennå er oppe.

Å komme nær nok til å merke hvalen
er litt av en linedans.

Senderen registrerer hvor dypt
hvalen dykker, hvordan den beveger seg.

Vi ser på hvordan den nærmer seg byttet.

Senderen tar også opp lyder.

Så når et skip kommer gjennom skipsleia,

hører vi lyden av skipet,
så høyt hvalene hører det.

Og begynne å samle data for å evaluere
om støyen påvirker hvalene.

Nei, ikke gjør det...

John må holde samme hastighet
som hvalene, rundt 5 knop,

og prøve å forutse når de vil komme opp.

Han har mange års erfaring.

Men blåhvaler er som isfjell.

Kun en liten del av kroppen deres
er synlig av gangen.

B-Probe-senderen kan sitte på
inntil to dager.

Deretter må de finne den igjen
for å kunne lage en dykkeprofil.

Erin og Johns forskning kan avsløre

om blåhvalens enorme appetitt
setter dem i fare.

Dette området er tungt trafikkert
av lasteskip,

og skipsleia går rett gjennom
et område der blåhval spiser.

Vi ønsker å finne ut
om det påvirker hvalene.

Så vi forsøker å merke hvaler
som oppholder seg i skipsleier.

Han bruker data til
å identifisere faresoner.

Drektige hvaler i California
er nå rundt sju måneder på vei.

Fosteret har vokst seg tre ganger
så stort på få måneder

og er nå nesten fire meter langt.

Over de neste par månedene

vokser hvalfosteret
over 2,5 centimeter per dag.

De to ukene med arbeid utenfor
California-kysten er produktive.

John identifiserer individuelle hvaler,

og Erin tar opp lydene de lager
mens de spiser.

Bruce får merket 15 ulike hvaler.

Forskerne planlegger et gjensyn med
de merkede hvalene om et par måneder,

lenger sør...

...hvis hvalene kommer seg trygt fram.

Ja, den er oppblåst,
så minst tolv timer...

Antagelig.

Om bord i forskningsskipet
får Bruce øye på et hvalkadaver.

Den ser ganske fersk ut.

Veldig fersk.

Vi vil se nærmere på den
for å få greie på hva som har skjedd.

Enhver død blåhval er et tap,

men om det er en drektig hunn,
er det enda mer tragisk.

Mot slutten av merkingsarbeidet deres

vitner funnet av en død blåhval
om problemer.

Vi har ikke merket noen så små hvaler.

Det tror ikke jeg heller.

Vi ser at huden har begynt å brytes ned.

Graden av oppblåsthet og stanken tilsier
at den har ligget her to-tre dager.

Den har mistet mye hud
ved halefinnen og brystfinnen,

og lignende steder.

Ja, det er haier der også.

Blåhaier prøver å spise av kadaveret.

Blåhvalen er så enorm
at den har få fiender.

Det er usannsynlig
at hvalen døde av naturlige årsaker.

De har ikke fått den fra hverandre.

Når de klarer å dele den opp,
blir det vill kamp om delene.

De trenger mer informasjon
for å kunne bestemme dødsårsaken,

og for å se om hvalen er
registrert i arkivet deres.

Fire, tre, to, en...

Bra jobba.

Ålreit, vi fikk en prøve,
akkurat slik vi trengte.

Den vil avsløre dyrets
genetiske identitet.

Og forhåpentligvis, ut ifra vår og
Johns database, kan vi identifisere dyret.

Jepp.

Blåhvaler kan synke
kort tid etter at de dør,

og da ville forskerne gå glipp av sjansen
til å bekrefte det de frykter har skjedd.

Det tar tre dager for vinden og bølgene
å skylle den 100 tonn tunge hvalen

inn på en strand i Ventura i California.

Tidligere i dag ble en blåhval observert
flytende livløs i vannet...

Strandgjengere oppdaget
den døde blåhvalen

som var skylt på land i Ventura...

Undersøkelser foretatt av
eksperter på sjøpattedyr viser

at det ikke har noe å gjøre med bruken
av undervannssonar i Sør-California.

Vi må grave ut det hjørnet.

Hvalen er en hunn,
men ser ikke ut til å være drektig.

En undersøkelse på stedet
avslører hva som drepte henne.

Da vi oppdaget henne for tre dager siden,
så vi en rett, hvit strek på henne,

og det fikk oss til å lure på
om hun var blitt truffet av et skip.

Det skal egentlig se ut
som dette hvite området,

men i stedet er det skadet.

Det har vært blødninger i underhuden
som viser seg som flekker i spekket.

Og muskelvevet er ødelagt.

Så vi tror at dyret...

...har blitt påkjørt av et skip,
og det må ha vært i live da det skjedde,

for om det allerede var dødt
da det ble truffet,

ville vi ikke sett blødninger.

Så jeg tror vi har funnet dødsårsaken.

Bruce, John og Erins arbeid i California

finner sted rett før blåhvalene
legger ut på den lange reisen

mot Ekvator.

Den ene blåhvalens død
kan varsle om fare

for bestanden i Nordøst-Atlanteren.

Forskerteamet planlegger å følge
blåhvalhunner til stedet de føder.

Nå har de nye bevis på
at ruten er risikabel.

Før de drar sørover,

spiser hvalene i et område
med høyt trafikkerte skipsleier

i Santa Barbara-kanalen.

Denne store hvalen møtte
en mye større fiende: et lasteskip.

De neste to månedene dukker det opp
enda tre døde blåhvaler i California.

Alle er ofre for skipspåkjørsler.

Fram til nå har forskere sett slike
dødsfall med et par års mellomrom.

Fire stykker i løpet av én sesong
betyr at noe er galt.

En av hvalene var drektig, og det lange,
aborterte fosteret ligger i nærheten.

Denne ungen skulle ha blitt født
om et par måneder.

Forskernes intensjon om
å følge etter hvalene til tropene,

begynner å haste.

De må få kjennskap til hele livssyklusen
til de vennlige kjempene

for å forstå hvordan de skal verne dem.

Bruce fikk festet 15 satellittsendere
på hvaler han håper er hunner.

Fra disse hvalene sikret han seg
ti biopsiprøver.

OREGON STATLIGE UNIVERSITET
HATFIELD SENTER FOR HAVFORSKNING

I laben sin i Newport i Oregon
jobber han med genetiker Dr. Scott Baker.

Hei, Scott.

Det gikk veldig bra i California, så...

Dette er biopsiprøvene,

kan du bestemme kjønnene for oss?

-Ikke noe problem.
-Snart.

-Så dette er fra blåhvalene?
-Jepp.

Sju av de ti hvalene viser seg
å være hunner.

Videre tester avslører at noen av hunnene

har høyere hormonnivåer.

Det betyr at noen av dem
kan være drektige.

Dette er en ny prosess,
og den er ikke bombesikker.

Scotts genetiske arbeid bidrar til
å verne blåhvalene

mot en annen dødelig fiende.

Blåhvalene beskyttes av et internasjonalt
forbud mot å jakte på dem.

Scott etterforsker om
utrydningstruede hvaler

fortsatt jaktes på,

og om kjøttet deres er
å få kjøpt noe sted.

NEWPORT

I Acapulco gjør Bruce, John og Erin
seg klare for Fase 2 av ekspedisjonen.

ACAPULCO

-Hei, John.
-Hei, Bruce.

-Velkommen om bord.
-Takk.

Gikk turen greit?

-Ja da.
-Godt å høre.

Det er tidlig januar.
Ekspedisjonen vil vare i nesten en måned.

-Mye å laste om bord.
-Bra. Bra.

Kom all bagasjen seg gjennom?

-Alt kom gjennom.
-Supert.

Det bør være i god stand.

Oregons statlige forskningsskip,
Pacific Storm,

huser 14 personer,
og alle køyene er tatt.

-Der er Erin sine saker.
-Erin sine saker?

Forskerne har hundrevis av kilo
med utstyr

for å finne, studere
og lytte etter hvaler.

Takk.

Fin kahytt.

Noe av det spennende
med ekspedisjonen er

at vi vil få et mer detaljert inntrykk av

hva de driver med
på vintertilholdsstedet sitt.

De har sett dem spise i nord.

De fleste store hvaler
spiser ikke om vinteren,

men de tror blåhvalene er annerledes.

Jeg tipper det er en viktig strategi

for å hjelpe dem gjennom
perioder med mindre mat.

De mistenker at blåhvalene
parer seg langt fra kysten.

Dessverre får vi ikke se selve paringen
hos nesten noen arter.

Jeg har sett det med gråhval
et par ganger.

Knølhval blir sjelden observert,
selv om vi vet hvor det skjer.

De har aldri sett en blåhval føde,
ei heller en nyfødt blåhvalunge.

Å se en fødsel eller en nyfødt
blåhvalunge ville være sensasjonelt.

Å få bekreftet atferden dens er også
kritisk for å kunne verne arten.

R/V PACIFIC STORM
OREGON STATLIGE UNIVERSITET

Bruce skriver ned
koordinatene til hvalene

som ennå sender satellittsignaler.

Dataene avslører noen uventede
bevegelser hos de merkede hvalene.

Én hunn svømmer vekk fra
den antatte fødeplassen

og i retning Alaska.

Mange av de merkede hvalene ankommer
det vestlige Baja, og blir værende der.

Men et par stykker fortsetter
videre sørover

og inn i det ukjente.

Og hennes endedestinasjon
er målet for ekspedisjonen.

Det blir avgjørende for om oppdraget
blir en suksess eller en fiasko.

Blåhvalmødre er de største dyrene
som noensinne har levd på Jorden.

Forskerne vil lete etter dem i
et merkelig, rastløst havområde.

Det er et utrolig produktivt område.

Det blir observert blåhval her
året rundt.

Vi vet ikke om det er samme hval.

Det kan meget mulig være et av
de fremste paringsområdene.

Vi vet heller ikke om mange føder her,

så det er mange ubesvarte spørsmål her.

Selv om de har sett
tolv meter lange unger i California,

er de ungene alt blitt
seks måneder gamle.

Nå er de på leting etter helt nyfødte
unger, bare halvparten så store.

Om det tropiske hav er fødestedet
til disse blåhvalene,

så blir det en utfordring
bare å komme seg dit

for mannskapet på Pacific Storm.

Fire måneder etter
at de merket 15 blåhvaler

befinner Bruce, John og Erin seg
tusenvis av kilometer unna California.

De fortsetter å spore hvalene
sør for Baja.

Nå har de store forhåpninger til en hunn
i flokken, som kan være drektig.

Vi kan vel ikke gjøre annet
enn å jobbe videre.

Vi rir av været.

Vel, kun to av soldatene er litt slappe.

Så vi har ikke stort gjennomtrekk
blant mannskapet.

Kaptein Gordon Fox
har tillit til skipet sitt.

Pacific Storm er en tråler
og er bygget for hard sjø.

Vi er litt frustrerte, alle sammen,

for vi vet at alle dager
kommer ikke til å være som denne.

Dette stedet er berømt for dårlig vær.

Vinden og bølgene gjør det umulig
å se hvaler.

De tror at blåhvaler migrerer fra
California og gjennom dette området

til varmere farvann, for å spise,
pare seg og føde.

Oddsene for å se noe...

De må være ganske nær båten
for at vi skal se dem i dag.

Men det er antagelig ikke
så mange hvaler her i dag.

Og om det var det, ville vi hatt
vansker med å oppdage dem.

Blåhvaler tilbringer 90 % av livet
under vann.

De kommer kun opp til overflaten
i sekunder av gangen

for å sprøyte den dårlige ånden sin
opp i lufta.

Etter å ha fylt de skapstore
lungene sine, dykker de igjen.

Ved rolig sjø kan blåhvalen ses
på lang avstand,

for blåstene deres
er som enorme geysirer.

I dag vil selve store blåster
svelges av bølgene,

og disen fra dem forsvinne i sjøsprøyten.

Det er ikke enkelt å finne blåhval.

Det er rett og slett ikke mange igjen.

Mer enn et århundre med kommersiell
hvalfangst drev arten til nær utrydning.

Siden 1966 har det vært ulovlig
å jakte på blåhval,

men forbudet kan være
vanskelig å håndheve.

Mens Pacific Storm rir av stormen,

fortsetter Bruces kollega Scott Baker
oppdraget sitt i Japan

for å beskytte utrydningstruede hvaler.

TOKYO

Noen kulturer ser på hvaler
som en tradisjonell matkilde.

Japan er en av de få nasjonene

som fortsetter hvalfangst
trass i internasjonale retningslinjer.

På fiskemarkedene tilbyr egne boder
hvalkjøtt til salgs.

Hvert år gir de to forskerne seg ut
for å være turister

mens de leter etter kjøtt
fra fredete arter.

De rapporterer funnene

til den internasjonale
hvalfangstkommisjonen,

som regulerer jakten på
disse sjøpattedyrene.

Blåhvalen har alltid
fascinert oss mennesker

fordi de er så enorme,
men hva vet vi egentlig om dem?

Dr. Steve Palumbi er bestandsbiolog

og ekspert på hvalgenetikk.

Og for å finne ut mest mulig om dem,

henter vi biter av informasjon
fra et vidstrakt, dypt hav

og prøver å veve bitene sammen
til et bilde av hvordan de lever.

Scott og Steve har gått i bresjen for
å teste og identifisere hvalkjøtt.

De brenner for å verne blåhvalen.

Det er sjelden å finne blåhvalkjøtt
på markedet,

men en tidligere undersøkelse
avdekket et mysterium.

Blåhvalbestanden i Nordøst-Atlanteren
besto tidligere av over 10 000 dyr.

I Antarktis var bestanden
på flere hundre tusen dyr.

Uregulert hvalfangst reduserte tallet
til mindre enn 2000.

Noen steder ser blåhvalene ut til
å komme sterkere tilbake,

men bestanden vil kanskje aldri
bli den samme igjen.

Nøye overvåkning er den beste måten
å beskytte utrydningstruede hvaler på.

Steve og Scott er blåhvalpolitiet.

Studier av hvalkjøttmarkedet

indikerer at det foregår

en viss grad av ulovlig jakt
på et par arter.

I Norge, Island og Japan

er det tillatt å ta
et regulert antall vågehval

og å selge vågehvalprodukter.

Vågehvalen er blåhvalens lille fetter.

Selgerne selger ikke mye hvalkjøtt
til vestlige.

Hvalkjøttmarkedene i Japan
er selvsagt lokale,

og at noen flyr inn fra California
for å kjøpe hvalkjøtt

er ikke særlig troverdig.

Undersøkelsen starter med at en japansk
kollega går til innkjøp av hvalkjøtt.

Nøkkelen til å lykkes med undersøkelsene

har vært vårt nære samarbeid med Naoko.

Naoko Funahashi jobber for
det internasjonale fondet for dyrevelferd.

Samarbeidet med henne er viktig for oss,

både fordi hun kan kjøpe hvalkjøtt
uten å vekke mistanke,

og fordi hun har tilegnet seg
god kjennskap

både til spesialiserte hvalkjøttutsalg,

og også matvarebutikker og restauranter.

Hvalkjøtt minner om oksekjøtt,
for hvaler er pattedyr, ikke fisker.

Vi kan antagelig ta ut
en liten bit av den.

Har den ICR-stempelet?

Jeg tror det.

-Det er der.
-Der, ja.

-Og dette er holdbarhetsdatoen?
-Ja.

Det er utrolig.

Etter at Naoko har levert kjøttet
til Steve og Scott,

sjekker genetikerne inn på
et hotell i Tokyo.

Der setter de opp sitt mobile
laboratorium og låser døren.

IKKE FORSTYRR

Været har klaret opp,

og mannskapet på Pacific Storm
er igjen på utkikk etter blåhval.

Målet deres kan være hvor som helst

innen dette fenomenet
av vind og strømmer

som kalles The Costa Rica Dome.

The Dome består av over tusen
kvadratkilometer åpent hav,

hvor kaldt vann fra dypet stiger opp
til den varme, tropiske overflaten.

Vind og strøm presser
det varme vannet unna,

og slipper til
det kalde, næringsrike vannet.

Formen der det varme og det kalde vannet
møtes, minner om en kuppel.

Posisjonen endrer seg fra år til år,
og den er i konstant bevegelse.

The Dome er vanskelig å få øye på.

Kombinasjonen av varmt og kaldt vann

gjør det til et perfekt habitat
for blåhval.

Kaldt vann er ofte rikt
på plankton og krill,

noe som utgjør nesten hele
kostholdet til en blåhval.

Forskerne er ivrige etter å finne ut

om blåhvalen spiser også
i vintermånedene.

Håpet deres er å finne
en andre viktige spiseplass.

Det største dyret på kloden
lever av et av de minste.

Det trengs rundt tusen kilo krill
for å fylle magen til en blåhval,

og de kan sluke 3500 kilo

av de knøttsmå, rekelignende sjødyrene
hver eneste dag.

De er som godstog,
et dyr av enorm størrelse,

som dykker ned i bekmørket
på leting etter mat,

for å skaffe næring til den digre kroppen.

Og det er temmelig fantastisk
at de klarer det.

Blåhvaler har ikke tenner.

Når de åpner den enorme munnen,

utvider de halsen ved hjelp av hudfolder,

slik at de kan suge inn krill
og knøttsmå krabber.

Dette er unike bilder av
en blåhval som sluker krill,

fra hvalens perspektiv.

Videoen ble tatt opp
med en unik innretning:

National Geographics Crittercam

samler data og opptak
av atferd hos dyr.

Kamera er festet med sugekopp
på hvalens rygg.

Linsen er rettet fremover.

Nær overflaten ser hvalen
en virvlende, tett masse med krill.

Blåhvalen sikter seg inn mot lunsjen sin
og sluker hele den levende ballen.

Dyret dukker opp et øyeblikk for å puste
og dykker så raskt igjen.

Slektninger av blåhvalen, som knølhvalen,

spiser lite gjennom vinteren,

når de parer seg og føder unger.

Men blåhvalen er tre ganger så tung
som slektningene.

Blåhvalen er så stor at den er
nødt til å spise kontinuerlig

for å holde kroppens energilagre
ved like året rundt.

Paring og fødsel av unger
er energikrevende for blåhvalen,

og et produktivt sted
kan gi dem drivstoffet de trenger.

The Dome har mer enn mat å by på.

Det tropiske overflatevannet fungerer
som et barnerom for mange arter.

Der trenger de ikke jobbe så hardt
for å holde varmen.

Kombinasjonen av varmt vann
og god tilgang på mat

kan være den perfekte nyfødtavdeling
for blåhvalene.

John og Bruce tror hunnene
kommer til The Dome

mot slutten av
det årslange svangerskapet.

En hval som er ni måneder på vei,

bærer på
et fem og et halvt meter langt foster.

Den drektige blåhvalhunnen
kan spise krill

mens ungen fortsetter
å vokse inni henne.

Pacific Storm ser ut til
å være på rett plass.

Dette er John fra utkikksposten,
jeg har en observasjon å melde.

Standby, John.

Skipet nærmer seg det
som ser ut som en liten hval.

De sakker farten
for å ta en nærmere kikk.

Mannskapet på Pacific Storm
undersøker sin første observasjon.

Det er en to meter lang hvalhai,

en unge av klodens største fisk.

Hvalhaien kan bli over tolv meter lang.

Det er ekstremt sjeldent
å se en så liten hvalhai som denne.

Svømmende ved siden av noe drivgods
er enda en unge.

Den unge glattkaretten er nysgjerrig.

Såpass små havskilpadder
er heller ikke vanlig å se.

Observasjonen av de to ungdyrene
kan tyde på

at de nærmer seg The Dome.

Men kun teknologien kan si det sikkert.

Dere begynner å få teken.

Bruce overser bruken av CTD-sonden.

CTD-sonden måler ledeevne,
temperatur og dybde.

På denne måten får vi vite det sikkert.

De ser etter en skarp temperaturendring
nær overflaten.

Vi nærmer oss sju minutter.

De sammenligner dataene
fra målinger tidligere på turen

i andre områder av havet.

Klar... Stopp.

The Costa Rica Dome er forskernes mål.

Beviset på at de har funnet den,
er svakt.

Det er en stor seier, ettersom The Dome
kan minske, øke og endre seg hele tiden.

Jeg er så glad for å endelig være
her på The Costa Rica Dome.

Det er en drøm som blir virkelighet.

Bruce håper å finne hvalene
han merket i California

og sette på satellittsendere

på alle nye hvaler
de møter på i The Dome.

Erin og John vil bruke B-Probe-sonder
og ta bilder.

Johns bilder kan identifisere hvaler
fra Nordøst-Atlanteren.

Teamet kan også bruke armbrøsten

for å ta små hud- og spekkprøver
til å bruke i DNA-analyser.

Og alle håper å finne en mor med unge.

Hittil går det fint.

I morgen håper vi å se masse hval.

Rolig vær, langsomme hvaler,

hvaler som holder seg i overflaten.

Alt vi trenger nå, er hvaler
og en god porsjon flaks.

Bruce sporer senderne
som fortsatt sender.

Nyhetene fra Oregon State
via Storms satellitt-mail er blandet.

Det er denne vi vil ha.

Av de 15 hvalene
Bruce merket i California,

kan de spore åtte,
men bare tre er i The Dome.

Kun én av de merkede hunnene
kan bekreftes at er i The Dome.

Anroper Long John...

Denne hvalen har høye hormonnivåer.

VESTKYSTEN

Og hun er fortsatt flere kilometer unna.

Det vil ta dem en dag å nå henne,
om hun holder seg på samme sted.

-Er du optimistisk av natur, eller...?
-Generelt, ja.

Vi prøvde å finne... Veldig positiv.

Det fine er at siden
vi ikke har sett noen,

må det kry av dem et annet sted.

-Vi kommer til å treffe på en stor flokk!
-Ja vel.

En blåhval kan bevege seg
160 km per dag,

i hvilken som helst retning.

Vi har koordinater.

Pacific Storm kan spore hunnen
ved hjelp av satellittsenderen hennes,

men informasjonen
kommer med forsinkelse.

De kan si nøyaktig hvor hun har vært,
ikke hvor hun er akkurat nå.

Her var dyret for to dager siden.

Forskerne gis gass i retning
signalet fra hunnen

og håper hun beveger seg langsomt.

På et hotellrom i Tokyo fortsetter
genetikerne Scott Baker og Steve Palumbi

etterforskningen sin av fredet hvalkjøtt.

Hvalkjøttet kjøres på et marked i Japan,

så tar vi en DNA-prøve av det
og kopierer DNA-et,

Og for hver tur, for hvert år,
for hvert tiår,

så har vi dannet oss et bilde
av hvalkjøttmarkedet

som vi ikke hadde kunnet få til ellers.

Vi driver detektivarbeid i markedet

for å finne ut hva som virkelig foregår,

helt ned på nivå
til hvert enkelt kjøttstykke.

Steve og Scott tar ikke med seg ulovlige
produkter over internasjonal grenser,

så de må lage nøyaktige
syntetiske kopier av DNA-et.

Konvensjon om internasjonal handel
med truede arter er klar:

Det er ulovlig å ta med seg en
utrydningstruet art over landegrenser

uten tillatelse.

Det gjelder ikke bare selve dyret,
men også produkter av dyret.

Og det er en enormt viktig og slagkraftig
internasjonal avtale.

Så selv om vi kan hente ut DNA-et,
kan vi ikke ta det med hjem.

De begynner med å lage
kopier av DNA-sekvensene.

Det ser bare ut som kjøttstykke.

Det er vanskelig å si
hva slags kjøtt det er,

men de har sitt eget DNA.

Og vi kan identifisere DNA-et,

og sammenligne det med DNA-et
fra andre hvaler i hele verden,

og når vi finner en match,

kan vi identifisere hva slags hval
kjøttet stammer fra.

Når de har laget nøyaktige kopier,

tar Steve og Scott dem
med tilbake til USA.

MONTEREY

Om de oppdager DNA fra en blåhval,

vil de prøve å spore dyret
og melde det inn.

Vi vet ikke mye om blåhval,
men vi vet at bestanden er liten.

Vi vet at de er truet.

Vi vet at de har vært fredet
i hele verden i flere tiår,

og at de ikke har noe å gjøre
på kjøttmarkeder.

Tilbake i laben sin i California

sender Steve kopiene av hval-DNA
til GenBank for analyse.

GenBank har lagret genetisk informasjon
i flere tiår.

Hvert år er han bekymret
for hva de vil finne.

GenBank har DNA-sekvenser fra så å si
alle de store hvalene i verden.

Så sjansene er gode,

om det er en hval, for å finne en match
med en annen hval i databasen.

En tidligere prøve ga
urovekkende resultater.

Det fremste treffet viser seg
å være Balaenoptera musculus.

Det er en blåhval.

Det var uventet.

Vi forventet ikke å finne DNA
fra en blåhval på det markedet.

Bevis på at en blåhval var drept
for kjøttet, var grufullt i seg selv,

men DNA-et avslørte også
noe annet urovekkende.

Blåhvalens gener av avvikende.

Steve måtte finne ut hvor
den merkelige blåhvalen kom fra,

og hvordan den havnet på
det japanske markedet.

Pacific Storm er på vei mot
de siste kjente koordinatene

til den eneste merkede blåhvalhunnen
som befinner seg i The Dome.

De håper hun har med seg
en nyfødt unge,

eller at hun snart skal føde.

-Er den 35 km unna?
-Trettifem.

Dette er hunnen vi merket
utenfor Santa Barbara i september.

Det er det eneste dyret
vi kjenner kjønnet på,

og vi håper hun har
en nyfødt unge med seg.

Det blir dagens hovedprioritet.

Satellittsendere og kikkert er ikke
de eneste måtene å finne blåhval på.

Forskerne kan lytte etter
de kraftfulle kallene deres.

Erin Oleson bruker et apparat utviklet

av de Allierte styrker under
2. verdenskrig, kalt en sonobøye.

Sonobøyen fanger opp lyder
og sender dem via radio

tilbake til skipet.

Den hører lyder på 16 kilometers avstand
under vann,

overfører dem visuelt til Erins data

og viser henne hvilken retning
de kommer fra.

Blåhvalens kall er annerledes
enn det den mer kjente knølhvalen lager.

Knølhvalens kall har høyere frekvens

og kan enkelt høres av mennesker.

Blåhvalens kall har svært lav frekvens,
fra 10 til 40 hertz.

Én hertz tilsvarer
én vibrasjon per minutt.

Lave frekvenser rekker lenger
enn høye,

og man tror at under rette forhold

så kan blåhval høre hverandre på
opptil 1600 kilometers avstand.

Dette går jo bedre enn tidligere.

Jeg vet det.

Men det går bare bedre
når vi finner hvalen.

Den menneskelige stemmen ligger gjerne
innen 90 til 1000 hertz.

Mange av lydene blåhvalen lager,
har så lav frekvens

at Erin må øke hastigheten på dem
for å høre noe som helst.

Hun lytter grundig
og finner kallene på skjermen.

Erins tidligere studier har vist at når
blåhvalene spiser utenfor California,

kan hannene være svært høylytte.

Blåhvalhanner utstøter repetitive kall,
gjerne i A- og B-toner.

Erin tror at disse sangene
skal tiltrekke seg hunner,

eventuelt advare andre hanner.

I California lager både hanner og hunner
en lyd kalt D-kallet.

De fungerer antagelig som kommunikasjon.

Holde kontakten og kommunisere, eller
til og med gi beskjed om en matkilde.

Både lydene blåhvalen lager,

og evnen deres til å høre hverandre,
er lite forstått.

Lydene blåhvalene lager,
har veldig lav frekvens,

og blir antagelig tolket av digre ører.

Nøyaktig hvordan ørene deres fungerer,

vet jeg ikke, men de er
mest sannsynlig temmelig store.

Et stort indre øre vitner om
at blåhvalen kan fange opp flere lyder

enn kommunikasjonen med hverandre,
for eksempel skip som nærmer seg.

Lang fra The Costa Rica Dome

studerer en annen forsker
hvordan kjempene hører,

og om det kan ha sammenheng

med de fatale skipspåkjørslene
i California.

BOSTON

Dr. Darlene Ketten er
ekspert på hvalers hørsel

ved Woods Hole
oseanografiske institusjon.

BLÅHVAL

Om vi ikke vet hva blåhvalene kan høre,

så vet vi heller ikke hvilke lyder
vi kan bruke uten å påvirke dem,

og hvilke lyder som vil påvirke dem,
og hvordan vi kan gjøre det mest varsomt.

Blåhvalører er sjeldne å få tak i,

men hun har det indre øret til en blåhval
som nylig ble påkjørt og drept av et skip.

Hun leter etter ledetråder som kan
kaste lys over de fatale kollisjonene

mellom lasteskip og hvaler.

Ørebeinet hos oss mennesker
er rundt én centimeter bredt,

mens hos blåhvaler
er det nesten en halvmeter langt.

Jeg går ikke og drømmer om
å besøke en fremmed planet.

Dette er en fremmed planet.

Dette er en av de mest utenomjordiske
skapningene som har levd på jorda.

Darlene bruker computertomografi, CT,

og magnetisk resonans bildefremstilling,
MR,

til å lage tredimensjonale bilder
og modeller av øret.

Det laveste volumet på ethvert tidspunkt
vil antagelig være i dette området.

Jeg begynner å skjære gjennom nå.

Jepp. Bra.

Darlene oppdager noen mulige grunner
til de lavfrekvente lydene

som blåhvaler lager.

Digre bein i det indre øret.
Og mykvev i mellomøret.

Én mulighet er kommunikasjon
over store avstander.

Og en grunn til at de trenger
å kommunisere over avstand,

er at de er store dyr, så det vil
naturlig nok være mye rom mellom dem.

En annen teori som kun er spekulasjon,

men fascinerende å vurdere,
er hvordan blåhvalen navigerer.

Kanskje den danner seg bilder av
Bermuda, av undervannsfjell,

og av kystlinjer,
og kanskje det er en ledetråd.

Jeg sier ikke at vi vet at det er sånn,

men det er mulig at de bruker det
for å danne seg komplekse bilder.

Vi vet rett og slett ikke.

Både Darlene, Bruce, John,
Erin og andre forskere

er bekymret for den industrielle støyen
som finnes i havet i dag.

For dyr som blåhvalen og bardehvalen

er skipsstøy et alvorlig problem.

Grunnen til det er at støyen fra skip
gjerne har en lav frekvens.

Propellstøy, kavitasjonsstøy,
skrogets bevegelse gjennom vannet...

Så dyr som er mest følsomme
for den frekvensen,

har høyest sannsynlighet
for å bli påvirket av de lydene.

På den annen side,

om du reduserer støyen
og gjør skipene lydløse,

hvordan skal hvalene vite at det kommer?

Darlene må fortsette studien

for å finne ut om skipsstøy
faktisk forvirrer blåhvalen.

Erins sonobøye-resultater kommer inn.

Her ser vi det veldig svakt,
og dette er også en blåhval.

Hun hører og ser det
som helt klart er en D-tone.

Veldig spennende.

Det kan være hunnen de sporer.

Vanligvis er det andre dyr i nærheten.

Antageligvis. Altså...

Det er mulig at den ene lager D-tonen
og de andre ikke,

men vanligvis er den ikke helt alene.

Det kan være flere blåhvaler i området,

men lydene kommer fra
retningen av hunnhvalen

forskerne håper har en nyfødt unge.

Kaptein Gordon finner hunnhvalen
på skjermen sin.

Der er hu mor, 35 kilometer unna.

Blåhvalvitenskap er ennå i startfasen, og
drektighetstester er vanskelige å tolke.

Denne hvalen hadde
høyt hormonnivå i California,

og nå lurer de på om det betyr
at den har født i The Dome.

Blåhvalene bruker flere uker til The Dome
når de forlater California.

Drektige hunner ankommer
mot slutten av svangerskapet.

Blåhvaleksperter antar
at ungene fødes en gang i januar.

En bekreftelse av deres viktigste teori
avhenger nå av denne ene hunnen.

Hun er et symbol på håp for arten.

Vi har innskrenket søket
fra å gjelde blåhval generelt-

i The Costa Rica Dome,
til å finne akkurat dette dyret.

Etter å ha reist 30 kilometer

i Storms toppfart ti knop,
får de et gjennombrudd.

Endelig ser mannskapet på Pacific Storm
det de har vært på utkikk etter.

Jeg ser en blåhval der borte!

Tegn til hval.

Til broen: vi har observert en hval.

Ok, John, hvilken vei skal jeg
i forhold til aktuell kurs?

Omtrent 60 grader til høyre.

Det er en stor hval.

Idet de nærmer seg den merkede
hunnhvalen, ser de enda en hval.

Bruce, John og Erin går kun nær hvaler
i mindre båter.

Nå skal de endelig finne ut
om hunnen har en unge.

Har den i syne.

Hun er normalstor til en blåhvalhunn
å være, og har ingen unge.

Det er andre voksne i nærheten,
men hun er helt tydelig alene.

Neste morgen

må de fortsette å finkjemme de flere
hundre kvadratkilometerne hav

som utgjør The Costa Rica Dome,
etter et mirakel.

I Monterey er DNA-detektiv Steve Palumbi
på sporet av andre blåhvaler.

På midten av 90-tallet tok han med
en syntetisk kopi av hval-DNA

tilbake til laben sin i California.

Når han analyserer kopien, får han
bekreftet det han fryktet: blåhval.

Og den matcher en hval som allerede
ligger inne i databasen GenBank.

Ikke bare stemmer den godt overens
med generell blåhval-DNA,

den stemmer nøyaktig overens
med en spesifikk hval i databasen.

Det er en sjokkerende oppdagelse.

Det har ikke vært lov å jakte på blåhval
på veldig lenge,

og bestanden er ikke stor nok til
å i det hele tatt vurdere fangst av dem.

Så om det finnes
et illegalt marked for blåhvalkjøtt,

så er det et svært alvorlig problem.

Men det er også noe annet urovekkende
ved denne hvalen.

Det mitokondrielle DNA-et, den genetiske
arven fra moren, er definitivt blåhval.

Men videre analyse avslører
at faren ikke er det.

Det var en blåhval-sekvens,

men fra en hval som hadde blåhvalmor
og finnhvalfar.

Det var en hybrid.

Og det gjør den temmelig unik
i hvalgenetikkens verden.

Den merkverdige hvalen er en krysning
mellom de to største hvalartene.

Voksne blåhvaler kan bli
over 30 meter lange.

Finnhvalen er den nest største arten
og kan bli rundt 25 meter lang.

Hybridhvaler er sjeldne.

Scott Baker har en teori
om hvorfor de finnes.

Bestandene har blitt svært reduserte,

og de kan ha problemer med å finne
en fra sin egen art å pare seg med.

Dette hvalkjøttet ble funnet
på et japansk marked,

men hvalen kom fra Atlanterhavet.

Hybridhvalen kom fra Island.

REYKJAVIK

Islandske hvalfangere tar ikke blåhvaler.

I tiårene før DNA-detektivene

oppdaget blåhvalen på
det japanske markedet,

drepte Island nesten 300 finnhval
med tillatelse, i forskningsøyemed.

Mannskapet på den lille
hvalfangstbåten "\#8"

drepte det de trodde var en finnhval.

Den så ut som en finnhval ovenfra.

Så da båten nærmet seg,
og harpunskytteren skjøt,

så drepte han hvalen i den tro
at det var en finnhval,

hvilket var målet for ekspedisjonen.

Da dyret skulle flenses
og ble snudd med magen i været,

innså de, på grunn av det gule mønsteret,

at dette var en uvanlig hai,
og muligens en hybrid.

Gisli Vikkingson er marinbiolog
i Reykjavik.

Han husker dagen da denne hvalen
ble skylt inn på stranden,

og han har sett andre hybridhvaler
i hjemtraktene sine.

Eksemplene vi har sett her på Island,

ser alle ut som finnhvaler ovenfra.

Og det er den eneste siden man ser
når man er på hvalfangst.

Derfor ble de tatt.

Islandsk lov tillot at dyrene
som ble tatt i forskningsøyemed,

ble solgt på det internasjonale
hvalkjøttmarkedet.

Hvalen kjent som Iceland \#26 ble fryst,

lagret og sendt til Japan
som finnhvalkjøtt.

Etter at den ble drept i forskningsøyemed,

ble den med en stor sending
fra Island til Japan

og havnet på hvalkjøttmarkedet der.

Steve og Scotts team fant den
på fiskemarkedet

etter at den ble lagt ut for salg.

Blåhvalen er fortsatt fredet
over hele verden,

men om bestanden vokser,
kan det endre seg.

Det kan endre seg.

Og det kan endre seg
for visse hvalbestander

som nå begynner å hente seg inn
og vokse i antall i så stor grad

at de igjen kan bli mål
for fremtidig hvalfangst.

Steve og Scott har genetiske bevis på
at blåhval og finnhval parer seg,

muligens fordi bestanden er så liten.

Tusener av kilometer fra Island,
ved The Costa Rica Dome,

tror Erin Oleson at blåhval
og finnhval kan kommunisere.

Jeg er ikke i tvil om
at de kan høre hverandre,

og det er mulig de kan identifisere

at "det er en blåhval, det er en finnhval,
kanskje jeg vil dra dit

og hilse på den, kanskje ikke."

Ja da.

Islandsk farvann er ikke det eneste
stedet blåhval og finnhval møtes.

John har sett det han tror
er hybrider i California,

og han har hørt om dem på andre steder.

Opp gjennom årene har vi hatt en rekke
møter og observasjoner av hvaler

som ser annerledes ut,

liksom en kombinasjon av blåhval,
finnhval og seihval.

Jeg har ønsket å få tak i prøver

fra de uvanlige hvalene vi har sett,

for å finne ut om de faktisk er hybrider.

Blåhvalbestanden er så liten
at de kan pare seg med andre arter.

Om de finner en hvalunge i The Dome,

vil de kanskje måtte få bekreftet
at det er en ren blåhvalunge.

Mannskapet på Pacific Storm
er over skuffelsen

over at den merkede hunnen
ikke har noen unge.

Og de har ikke gitt opp håpet.

Solnedgangen bringer med seg
bekymringer.

Det er fortsatt meldt
temmelig kraftig vind og sjø

både i morgen og overmorgen.
Ser temmelig skummelt ut.

De vil måtte seile hjem
i motvind og motstrøms.

Jeg liker denne advarselen:

"Farlige forhold,
utvis ekstrem forsiktighet."

De trenger fortsatt å bevise
de tre teoriene sine.

De må vite hvor blåhvalene parer seg,

om de spiser om vinteren,
og aller viktigst,

om de drar til The Costa Rica Dome
for å føde.

Den merkede hunnen har forsvunnet,

men plutselig er det nå flere blåhvaler
rundt Pacific Storm.

Vi har en til, på 64 grader.

Å, du milde!

Dette er ordentlig spennende.

John kommer tilbake
med en snodig prøve...

Hvalbæsj.

Den ekle væsken er en stor triumf
for forskerteamet.

Den er bevis på
at blåhvalen spiser gjennom vinteren.

Jeg fikk skuffet det opp med hendene
og lagt det på sprit,

og her har vi en fin avføringsprøve.

-Mursteinsrød.
-Ja.

Og konsistensen du får av krill.

Og de ville ikke hatt avføring

om de ikke spiste, så...

Forskerne har nå fått bekreftet
den første av de tre teoriene sine

om blåhvalenes atferd i The Dome.

-Har du utsyn?
-Ja.

De to større mysteriene,
paring og fødsel, forblir uløste.

Vi nærmer oss, tror jeg!

Men blåhvalene oppfører seg
annerledes her enn i California.

Ser du ham?

Halen er omtrent ti meter foran meg.

John fotograferer en atferd
som iblant kalles "sharking",

hvor dyret svømmer raskt på siden

og lar den ene tuppen av halefinnen
stikke opp over vannflaten.

Jeg ser ham ikke lenger.

I The Dome driver blåhvalene
med mye "sharking".

Og denne manøveren
der man ser halve halefinnen,

eller en brystfinne stikker opp av vannet,

og dyret beveger seg raskt
og ruller rundt under et annet dyr.

Det er ting vi tror er en del av
paringsritualet til blåhvalen.

Og det er mer interessant atferd.

Tre eller flere hvaler deltar i
en skjult aktivitet.

Det er sjelden å se tre hvaler nesten
bare ligge og duppe i overflaten.

Vanligvis er slike trioer
svært aktive sammen.

Disse tre nærmest bare
ligger ubevegelig i overflaten.

Jeg har aldri sett maken.

Selv for ekspertene er
hvalenes merkelige samspill

vanskelig å tolke.

Jeg tror det er den,
men jeg er ikke sikker.

Denne tiden er paringssesong
hos andre bardehvaler.

Når du ser finner i været,
i par eller trioer,

mye raske bevegelser i vannet,

dyr som ruller rundt i vannet

under andre dyr...

Vi så mye atferd
som vi for andre hvalarter,

-som gråhval og knølhval,
ville sagt er typisk paringsatferd.

Den var fin.

De føler seg sikre på at det de ser,
er paringslek hos blåhvalen.

To av tre mål er oppnådd.

Ekspedisjonens Hellige gral
er vanskeligere å finne.

Forskerne gjør framskritt
da uhellet plutselig slår til.

Jeg har motorlokket åpent.

Røyken er mørkegrå, ikke vanndampfarget.

Og den bare flyter rundt,
men vi finner ikke kilden.

Det er et problem med RIB-en deres.

John, vi tenker å svinge rundt dere

og komme opp langs siden.

Vil dere ha et tau?

Skipsingeniøren vil gjøre sitt beste,
men tiden er knapp.

Det er vannpumpa,
og det vil ta timevis å fikse.

Jeg kan fikse det, men det vil ta tid.
Ålreit. Skal vi ta den om bord?

Den kommer ned!

De oppdager mer skade.

Broen som står over baugen på RIB-en,
er brukket og må fjernes.

Og det ser ut til at det vil skje
på den andre stolpen også.

Jaså?

Ok.

John skanner havet fra utkikkstønnen.

Så kommer øyeblikket de har ventet på.

Det er...

-Jepp, jeg ser den. Jeg ser den.
-Omkring 500 meter unna...

Veldig bra.

Si at den ene har liten blåst...

Like ved dem blåser en stor blåhval
ut i den klare sjøluften.

Så står en mye mindre blåst opp.

Det er en mor, og hun svømmer
med en veldig liten unge.

Ok, ikke mist dem av syne,
jeg får ut båten.

De kan stå på randen av et stort øyeblikk
innen hvalforskningen.

En fødsel må skje raskt,
rett under overflaten.

En nyfødt hval kommer antagelig ut
med bakenden først.

Hvalens blod leverer seg raskt,

slik at det ikke tiltrekkes rovdyr.

Blåhvaler er pattedyr, og de puster luft.

En unge må kunne svømme godt
kun sekunder etter fødselen.

For en søt liten rakker.

Det overrasket meg
at hun lot ham komme så nær båten.

Ingen har sett dette før.

Om hvalen er en nyfødt unge,

så har Bruce, John og Erin
kanskje bevisene de trenger.

Det er en liten unge.

Hva vil du anslå lengden til?

Jeg ser den ikke godt nok ennå. Men...

Men den er liten.

Så snart vi kommer nærmere,
ser vi kroppen bedre.

Om de kan komme nær nok,

vil de la National Geographics
fotografer hoppe uti vannet

for å dokumentere
ungens størrelse og forfatning.

John og Erin drar ut
i den reparerte RIB-en.

Blåhval kan være vanskelig å se
under gode forhold.

Med det svinnende dagslyset
forsvinner paret.

Det er umulig å vite om moren og ungen
vil holde seg i nærheten.

Morgengry på The Costa Rica Dome.

Forskerne på Pacific Storm må
få bekreftet sin viktigste teori.

De sjøsetter begge RIB-ene..

Utrolig nok finner de raskt igjen
mor og barn.

John prøver å få en nærmere kikk.

Ungene som ses i California
om sommeren,

er allerede tolv meter lange.

Denne virker mindre.

John og Erin må komme seg nærmere.

Dette er bra.
De virker fortsatt avslappede.

Ingen store reaksjoner.

De håper dette er en nyfødt blåhval.

En nærmere inspeksjon vil også fjerne
enhver tvil om at det er en ekte blåhval.

Det er tre måter å bestemme
ungens alder på.

Om moren er merket,

kom hun antagelig til The Dome
fra California.

Hun er ikke merket.

Den andre metoden er å sammenligne
ungens størrelse med morens.

Ifølge hvalfangstarkiver

er blåhvalen nær åtte meter lang
når den blir født.

Ved å se på den under vann
kan de se den faktiske størrelsen,

og slik kan forskerne også bruke
sin tredje teknikk.

Om de får se ungen på nært hold,
vil de se etter "fosterrynker",

som er synlig en viss periode
etter fødselen.

Før en hval blir født,

vokser den nesten ut av
morens varme livmor.

Godt sammenpakket inni henne

blir ungens myke hud foldet og rynket.

Disse fosterrynkene forsvinner ikke
før bevegelse

og sjøvann forsiktig
strekker ut ungens hud.

Avstand?

Tjue meter til snuten.

Snuten er rett foran oss.

De er varsomme med
å ikke forstyrre paret.

Ser du ham ennå?

Han beveger seg ikke.

Han beveger seg ikke.

Blåhvalunger er sjeldne og verdifulle.

Hvor langt? Fortsett å oppdatere meg.

Femten meter, og han er parallelt.

Ok, vi er parallelle med ham.

Så skjer det.

Blåhvalungen svømmer mot RIB-en
og undervannsfotografene.

Blåhvalunger er de største ungene
som noensinne har funnes på kloden vår.

De dier moren i cirka sju måneder,
inntil de har doblet i størrelse.

Blåhvalmelk har 40 % fett,

og ungen legger på seg 100 kilo hver dag.

Det utgjør 2,5 centimeter hver dag.

Dette er det første videoopptaket
av en nyfødt blåhvalunge

gjort ved The Costa Rica Dome.

Ungen vil streve for å bli voksen,

og vil trenge ti år på å bli helt moden.

Forholdet mellom mor og barn
er veldig nært hos hvaler.

Det er typisk pattedyr
å ta seg av ungene sine.

Men det er veldig rørende å se

det fysisk nære forholdet
mellom mor og barn hos hvaler.

Stillbildene kan avsløre
knapt synlige fosterrynker.

Fasongen på ryggfinnen

og tegningene som vil forbli like
ut hele livet dens,

vitner om at dette er
en ekte, nyfødt blåhval.

Moren svømmer under den

og lar ungen slappe av nær overflaten.

Den er under halvparten
så lang som moren.

Forskerne vet at ungen ble
født i The Dome.

Men de vet ikke om moren kommer
fra Nordøst-Atlanteren.

De aner ikke hvor hun og ungen
vil dra videre.

Neste utfordring blir
å identifisere blåhvalmoren.

Ett godt bilde av ryggtegningene hennes

vil avsløre om John har
fotografert henne tidligere.

Om han får tatt et bilde,
vil han tilbake i Washington State

lete etter en match.

Om han finner en match,

så vil han vite hvor paret
antageligvis drar etter The Dome.

Og han har allerede en magefølelse.

John får tatt bildet.

Et klart bilde av hvalmoren
idet hun er oppe og trekker pusten.

Pacific Storm drar tilbake til Acapulco.

Mannskapet føler
at ekspedisjonen har vært en suksess.

De utforsket blåhvalens hemmelige verden

og var vitne til tre ting
som aldri har blitt bekreftet tidligere.

Under oppholdet her har vi fått bekreftet
at blåhvalen spiser om vinteren.

Vi fant avføring fra dem.

Og vi har sett dyrene i paringslek.

Vi har også sett en unge.

Så nå vet vi sikkert
at dette er en fødeplass,

noe som er vidunderlig å få bekreftet,
for vi har mistenkt det lenge.

Ungen var for liten til å kunne
ha blitt født noe annet sted

og så kommet med moren hit.

Så vi er temmelig sikre på nå

at dette er et veldig viktig sted
for blåhvaler over hele verden.

Erin Oleson oppnådde en egen triumf
på ekspedisjonen.

Vanligvis er det ensomme hanner
som svømmer i høy fart, som synger,

mens her skjedde det mellom dyr
som var i nærheten av hverandre,

dyr som samhandlet.
Vi vet ikke hva det betød,

men det er definitivt et nytt funn
når det gjelder sang hos blåhvalen.

Men noen spørsmål forblir uløste.

Vil John kunne identifisere hvalmoren?

Kun John kan besvare
de siste spørsmålene.

Reiste moren til The Dome
fra California for å føde ungen sin?

Er paret en del av gruppen
i Nordøst-Atlanteren?

Han må vite hvilken del av Atlanterhavet
ungen kommer til å leve i.

John har den ene halvdelen
av puslespillet fra feltarbeidet.

Den andre kan befinne seg i dette tykke
arkivet over individuelle blåhvaler.

Dette er en god match.

Ved forskningskontoret sitt i Olympia,
Washington, treffer han blink.

Denne er en perfekt match.

Ja, uten tvil.

Det er flott. Venstre side er helt maken.

La oss ta en titt på høyre side
og sjekke at den også stemmer.

Ja, du ser det samme flekkmønsteret,
de tre flekkene.

Det stemmer overens.

Han kjenner moren til blåhvalungen.

Han har truffet på henne flere ganger
de siste 22 årene,

og har bilder av henne
da hun selv var liten, i California.

Dette var første observasjon av henne.

Det gir oss alderen på dyret.

Vi så henne i 2008,

så hun må være minst 22 år gammel.

Hun tilhører blåhvalbestanden
som holder til nordøst i Atlanteren,

og hun svømte tusenvis av kilometer
over åpent hav for å føde ungen sin

i The Costa Rica Dome.

Nå tror de at hun kommer til å vende
tilbake til Californias kanaløyer.

Det betyr at moren vil ta med ungen
til krillengene,

som er fulle av mat, men farlige.

De vil svømme fra stillhet og inn
i industrien, fra sikkerhet til fare.

Noen av de mest benyttede områdene
av blåhval,

områder med mye krill,
hvor blåhvalen kommer for å spise,

overlapper med områder
med økende skipstrafikk.

Og skipene blir ikke bare flere,

de blir større, de blir raskere,

og de frakter med seg
stadig mer gods til havnene.

Det er en oppskrift på katastrofe.

Samtidig som teamet studerer hvordan
industriell støy påvirker blåhvalen,

og de overvåker hvalfangst verden rundt,

så vet de at skipspåkjørsler kanskje
utgjør den største faren for blåhvalungen.

Videre forskning gir best mulig håp

for å lage ny skipsleier
for å gi blåhvalen plassen den trenger.

Alle forskerne er bekymret for fremtiden

til klodens største skapning.

Bruce og John studerer
til og med langtidseffekten

av å merke blåhval i forskningsøyemed.

Truslene blir stadig
vanskeligere å studere,

men jo vanskeligere de blir å studere,

desto større trusler blir de,

for de kan påvirke dyrene
uten at vi engang vet om det,

hvis ikke vi følger veldig nøye med.

Utfordringen med å verne blåhvalen
har bare så vidt begynt.

Blåhvalene fortsetter å følge
sine hemmelige ruter,

og forskerne kan ikke annet enn
å håpe på nærkontakt nå og da.

Men nå holder mange skarpe øyne,
på mange steder,

utkikk etter en liten unge som svømmer
ved siden av sin omsorgsfulle mor.

DNA-detektivene fant ikke blåhvalkjøtt
på kjøttmarkedet på årets tur.

Men de fortsetter å holde utkikk.

Det er antagelig tøffere å være hval

enn det noensinne har vært før.

Betyr det at de er ferdige?

Nei, jeg tror det finnes håp,
for folk bryr seg om dem,

og folk tar til orde for
at disse havets giganter må beskyttes.

Vi har måter og makten
til å verne dem på,

og gi dem en sjanse.

For at blåhvalene skal ha en sjanse,

må vi respektere havene
de neste årene og tiårene,

for den lille blåhvalungens skyld,
og for vår egen.

Tekst: Marie Wisur Lofthus